Rants from Rolf Marvin Bøe Lindgren

Hjernevask 1: Harald Eia som populærvitenskapelig formidler

2010-03-01T11:24:44-08:00

Jeg har sett første episode av Hjernevask og er fornøyd, selv om jeg verken er sosiobiolog eller sosiolog. Jeg er opptatt av formidling av vitenskap, og er fascinert av de som greier å presentere komplekse problemstillinger på en forståelig måte. Helt nederst i dette blogginnlegget er en link til det jeg ønsker Eia klarer å formidle.

Nå vet jeg ikke om Eia er så veldig opptatt av å formidle hvordan ting faktisk henger sammen. Han presenterer funn fra utlandet, og konfronterer norske kjønnsforskere med dem – på en måte som får dem til å fremstå som relativt akterutseilte. Og det virker som om han er mer opptatt av å vise hvor akterutseilte norkse aktører er, enn å formidle vitenskapelig kunnskap. Og kanskje går det ikke an – evolusjonspsykologi er vanskelig. Det omfatter ikke bare matte, det omfatter sånne ting som sannsynlighetsregning, som er omtrent like vanskelig å forstå som kvantemekanikk.

Det er greit at Eia har en agenda og skal vise ei side som mer sympatisk enn den andre, men Jørgen Lorentzens «forskning» har jeg også sett, og jeg er helt enig i at Lorentzen ikke har noe med å kalle andres forskning for gammeldags. Han refererer jo ikke til forskning i rapportene sine – det han driver med er litteraturstudier, og slikt passerer åpenbart på UiO. Cathrine Egeland derimot kjenner jeg ikke, men å påstå at samfunnsfagenes rolle er å utfordre biologiske forklaringsmodeller når hun er totalt blank på hva de går ut på virker noe overambisiøst.

Jeg synes Eia lykkes overmåte i å presentere noen norske forskere som akterutseilte, og han lykkes i konfrontasjonsformen. Jeg er litt mer usikker på om han lykkes som formidler. Det vi får ut av fakta i programmet er vel ikke stort mer enn at det er feil at miljø forklarer all atferd, og likevel finnes det nordmenn med makt som tror dette.

Får vi frihet til å velge, så velger vi som vi vil, og da velger vi etter interesser, og de er ikke jevnt fordelt blant kjønnene. Det er helt latterlig å skylde på miljøet når kvinner har omsorg og menn skaffer pengene over hele verden. Noe skaper kulturen, og det er biologien (og kulturen, i sin tur, former biologien). Et av Eias poenger er dog litt sært: Når vi tror at alle ikke bare kan, men bør sosialiseres til alt, og det ikke stemmer, ender vi opp med å tvinge mennesker inn i roller de ikke vil ha. Men det har vi da gjort i årtusener. Gener spres seg etter sannsynlighetsmønstre: Det finnes menn som ønsker å ha omsorg, og det finnes kvinner som ønsker å ha økonomisk makt. De tradisjonelle kjønnsrollemønstrene nekter jo slike mennesker å leve ut sine interesser. Det er ikke bra det heller, vel – og vi må vel regne med at dette er mye vanligere? Likestilling er ikke så enkelt som et spørsmål om kjønn.

Eia lykkes i å presentere arv/miljøprobleamtiken som kompleks. Han lykkes i å presentere ei side (den han mener har definisjonsmakta) som ensidig og ei side (de som blir betraktet av journalister og ideologer som kontroversielle) som nyansert. Jeg anbefaler denne episoden fordi den tydelig viser noen av argumentene for at miljø ikke alene kan forklare kjønnsforskjeller, og jeg anbefaler den for de av oss som har kunnskap om sosiobiologi og evolusjonspsykologi fordi den sier noe om hvordan dette kan presenteres.

Men jeg er spent på fortsettelsen. Vil TV-serien fortsette å være mer fokusert på å avlsløre uvitenhet, eller vil den presentere flere og mer pedagogiske forklaringer på hvordan arv og miljø henger sammen? Jeg er spent.

Hva jeg tror er rota til det kontroversielle i «Hjernevask» har jeg diskutert her: →

PC i skolen: Mot

2010-02-28T06:56:25-08:00

Dette er egentlig bare en tabloid utgave av PC i skolen betraktet som skadelig.

PC i skolen er gammel vin på nye flasker. PC effektiviserer ikke undervisningen. Heller enn å bruke data til å automatisere unødvendige, kjedelige eller arbeidssomme sider ved undervisning eller læring, brukes PC som en forlengelse av den tradisjonelle undervisningen. Siden PC-ene ikke er laget spesielt for skolebruk, inneholder de forstyrrende elementer som tar fokus bort fra hva de kunne ha vært brukt til. Elevene bruker dem til å surfe etter spill eller porno. Lærerne (og elevene) må fikse feil i oppsett, nettverk og annnet.

I den grad PC-er kan brukes til å visualisere ting, hadde det holdt lenge med én PC og et smartboard pr. klasserom. Visst kan elevene bruke PC til å levere fancy elevarbeider, men du får ganske mye saks, papir, lim og fettstift for det en PC koster. Å bruke PC til å lete etter informasjon på nettet er mye mer tidkrevende enn å lese det i skolebøker. Informasjonen på nettet er ikke kvalitetskontrollert. Dette favoriserer fokuserte og ryddige elever som får allmenndannelse hjemmefra.

Et alternativ hadde vært å utvikle egne operativsystemer og applikasjoner for skolebruk, slik at PC-ene kunne brukes til å drille elevene i kunnskapsstoff og lærerne kunne hatt full kontroll over bruken. Det finner svært mye forskning på hvordan PC-er kan brukes til å effektivisere undervisning, som f.eks. celeration charting, men dette er så å si ukjent i Norge. Da ville lærerne hatt full kontroll over PC-en, og den ville vært en undervisningsmaskin, ikke en dårlig tilpasning av et verktøy som er ment å brukes til helt andre ting.

Det er helt uaktuelt at norske elever blir sakkende akterut om de ikke har PC-er i klasserommet. Undervisning i bruk av PC krever ikke at alle elevene har en egen PC hele tida, det kan læres i egne tidsbegrensede kurs dersom det pedagogiske opplegget er godt designet.

De som har nytte av PC i skolen er leverandørene av datamaskiner og programmer, og de som drifter dem.

Minne fra Testdagen 2010: Personlighetstesting fra varierende perspektiver

2010-02-18T02:14:22-08:00

I år var det nok en gang testdagen, som blir avholdt én gang i året som en slags møte- og faglig påfyll-arena for mennesker som på en eller annen måte forholder seg til personlighetstesting. Denne gangen prøvde jeg liveblogging via Twitter, men fikk litt for mye #netcomfail. Så her er inntrykk i stedet.

Det var 150 fremmøtte, noe som er rimelig sensasjonelt tatt i betraktning den spede begynnelsen. Det er 150 DNV-sertifiserte testbrukere nå, og fire sertifiserte personlighetester samt et sertifisert testbatteri – OPQ32i, Shapes & Scales, Hogans Personlighets Inventorium, Master Person Analyse og B5-Plus.

Det ble poengtert at sertifisering er i ferd med å spre seg til Europa og USA, men viktig å understreke at selv om en standard eksisterer er ingen land forpliktet til å implementere den og ingen forpliktet til å bruke den, så det gjenstår fortsatt mye. Det ble også understreket en god del om interessante forskjeller mellom USA og Europa i hvordan man tenker rundt testing. I USA spiller juss en stor rolle.

Jan Kjetil Arnulfs presentasjon var ganske fantastisk. Vi vet at personlighetstesting ikke predikerer evne til lederskap veldig godt. Noe av det kommer av at vi ikke vet så mye om hva slags personlighet en god leder bør ha, eller sagt på en annen måte: Finnes det personlighetstrekk som er ønskelige eller til stede hos de fleste gode ledere (og, må vi anta, fraværende hos de dårlige)?

Arnulf foreslo at at problem er at psykologiske tester prøver å finne ting som er statiske, mens lederskap kanskje handler om evne til fleksibilitet eller tilpasning. Det er i hvert fall helt sikkert slik at det ikke er sånn at jo høyere man skårer på de egenskapene man vet er positive, jo bedre – en leder skal f.eks. være energisk, men en leder som alltid er energisk får ikke tilpasset seg situasjoner hvor det å være energisk ikke er bra – og blir f.eks. overkjærende og lite mottagelig for innspill.

Et annet problemer at i den testtradisjonen som er mest brukt for tida er begrepene hentet fra dagligtale. Kanskje må vi utvikle et teknisk språk for å beskrive, finne og måle de egenskapene som trengs. At det er noe som må måles er Arnulf enig med oss andre i, men han utfordret oss på om vi leter der vi bør lete.

Testtilbakemelding er en vikig del av testing, mener noen, fordi den kan korrigere inntrykket fra testen. Dag Øyvind Engen Nilsen er uenig, det bare tåkelegger, mener han. Dette var faktisk en aha-opplevelse for meg, for det forklarte noe jeg har lurt på i femten år og vel så det: Harald Engviks påstand om at når man kombinerer personlighetstesting med ustrukturert intervju, blir økningsvaliditeten negativ. Hvorfor i all verden?

Vel, ei testtilbakemelding er et intervju, men i hvert fall ikke et strukturert et. Og mens testen sammenligner kandidaten med et utvalg som er representativt, har verken testtilbakemelderen eller kandidaten tilgang til det. Så hvordan sjekker man om en kandidat som skårer som introvert, faktisk er det? Hvis både den som gir testtilbakemelding og den som skal testes begge kommer fra miljøer hvor det er overrepresentasjon av introverte, vil ikke de nødvendigvis ha noen god intuitiv forståelse av hva som er vanlig – og en korreksjon vil trekke i feil retning. Så nå vet jeg det: Problemet er at i testtilbakemeldingssituasjonen er sammenligningsgrunnlaget diffust. 20 år gammelt problem løst. Wheeeeeee!

Lunsjen var lang, og det var lurt: Det var høy nerdefaktor på alle presentasjonene, men under lunsjen fikk deltakerne mingle og fulgt opp mennesker de ikke hadde truffet på ei stund, og sånt er alltid et incentiv for å dra på arrangemenger som dette, men det bør jo ikke være det eneste incentivet, da.

Deretter fulgte en debatt om normativ vs. ipsativ skalering. Dette er måter å konstruere spørreskjemaer på. Her er debatten het blant testnerdene. Alle andre gir blaffen. Kandidater pleier å foretrekke normativ skalering fordi det gir skjemaer som er lettest å fylle ut. Hensikten med alternativet, ipsativ skalering, er å redusere muligheten for å bevisst eller ubevisst stille seg selv i for positivt lys når man fyller ut testen. Debatten går på om man ikke mister mer enn man tjener på denne metoden, fordi matematikken bak den gjør endel ting som kanskje ikke er så heldig. Jeg skjønte for første gang hva ipsativ skalering er (i matematisk forstand). Det var veldig oppklarende for meg og åpenbart totalt uforståelig for de fleste.

Etterpå var alle enige om at det hadde vært en fin tur.

Hvorfor teambyggingsaktiviteter og coaching ikke virker

2010-02-16T04:04:31-08:00

Bloggpost til Ukeavisen Ledelse

Send Jesper Juul tilbake til Danmark!

2010-01-10T01:46:17-08:00

Jeg fikk nok av Jesper Juul alt da jeg leste hans magnum opus, Ditt Begavede Barn. Nå har jeg av og til lest spaltene hans i Dagbladet og i Aftenposten. Problemet med Juul, slik jeg ser det, er at han ikke kan gi fra seg noe annet enn selvfølgeligheter. Noe som ikke hadde vært noe problem dersom alle selvfølgeligheter hadde vært sanne. Men de er ikke det. Han mangler fagkompetanse innenfor selv det mest elementære, noe som gjør at enkelte av selvfølgelighetene hans er direkte skadelige. Det som er kjernekompetansen hans er å virke klok ved å snakke folk etter munnen.

Ditt begavede barn

Barn er ikke bare begavede. De har overnaturlige evner. Jeg vet det er mennesker som ikke leser boka hans slik som jeg. Ikke ble jeg ferdig heller – jeg la fra meg boka i det kapittelet hvor den går over fra å være overdreven bardomsidyllisering til dårlig science fiction. Ifølge Juul er barn perfekte termostater – de har magisk innsikt i relasjonen mellom foreldrene, og all uønsket atferd fra barna skyldes problemer mellom foreldrene. Ikke litt av den, ikke engang betydelig, nei, alle problemer med barn er egentlig problemer mellom foreldrene.

Farlige og inkompetente råd om timeout

Man er enten enig eller uenig i at det er riktig at foreldre formidler til barn hva som er akseptabel og ikke akseptabel oppførsel. Man kan være sosialkonstuktivist (dvs. man bør absolutt ikke) og mene at barn skal finne ut av sånt sjøl, etter naturmetoden, og at foreldre bare skal legge til rette for at barn selv finner ut hva som går an og hva som ikke går an. Men sett at man ikke er sosialkonstruktivist eller forstyrret på andre måter. Da mener man at foreldre på en eller annen måte eller et eller annet nivå har rett til aktivt å vise vei.

I riktig gamle dager var det akseptabelt å slå barn når de ikke gjorde som de skulle. Å slå barn som ikke gjør som de skal er tilsynelatende veldig effektivt. Det virker raskt, og de slutter å gjøre det de ikke skal dersom den som slår er i nærheten. Ulempen er at de ikke får vite hva de burde ha gjort, og de fortsetter gjerne å gjøre det de ikke skulle ha gjort når det ikke er noen som straffer i nærheten. Derfor har det vært interessant å finne alternativer til straff. Timeout er et alternativ til straff. Det er ikke straff. Vil du vite mer om alle ulempene med straff, så les kaptitel 12 i denne boka.

Timeout er en strukturert prosedyre som går ut på at barnet blir informert om under hvilke betingelser timeout vil finne sted. Det består i at barnet vennlig men bestemt fjernes fra muligheten til å gjøre den uønskede handlingen (slå broren, for eksempel). Barnet flyttes til et sted hvor det ikke kan fortsette med det det gjorde. Helst et eget rom. Det kan godt være en voksen der. Vil du vite mer, så prøv denne boka.

Man skal ikke true med timeout. Timeout er ikke noen straff. Man skal ikke flytte barnet til et sted det normalt ikke ønsker å være under timeout. Tiden i timeout skal ikke vare lenge. Toppen fem minutter. Når foreldre skriker Nå er det nok! Gå på rommet ditt og vær der en time!, så er det straff. Det er ikke timeout.

Så hva svarer Jesper Juul når han blir spurt om timeout? Jo, at Denne form for krenkelse har ikke noe med oppdragelse å gjøre. Eksempelet som brukes, innledes med Nå skjerper du deg! Gå på rommet ditt til du kommer på bedre tanker!.

Men den formen for instruksjon har ikke noe med timeout å gjøre. Det vet ikke Jesper Juul. Time-out er en av de eldste, mest brukte, mest skånsomme og mest effektive metodene for å få barn til å holde opp med uønsket atferd der og da, og han er fullstendig blank på den. Jesper Juul er ikke fagperson innen pedagogikk eller oppdragelse. Han er skribent.

Bruk av forsterkere i barneoppdragelse

I Larvik har lærerne begynt å bruke såkalte «pogs» i instruks av barna. En «pog» er en brikke, rett og slett, som ungene får når de har gjort noe riktig. Når de har fått nok «pogs», kan de veksles inn i noe håndfast, som å få sparke fotball med lærerne, eller nye blyanter. Dette mener både en mor og Jesper Juul er helt feil. Barn skal få anerkjennelse. Dette fører bare til at de venner seg til å få belønning for å gjøre ting de burde gjort av seg sjøl.

Så hvorfor bruke pogs? Jo, av følgende grunner:

En pog er utvetydig. Mens et ord kan være tvetydig, ironisk, eller mettet med mening fra andre sammenhenger, er en pog et signal som ikke kan misforståes (den kreative leser kan sikkert komme med innspill her, men her snakker vi under normale omstendigheter).

Bruken av pogs systematiserer bruk av anerkjennelse. Mens det kan være lett å si til lærerne at de må passe på å gi anerkjennelse ved behov, er dette altfor lett å overse når hverdagen inntreffer. Pogs – og instruksen i å bruke dem – gjør at det er mye lettere for anerkjennelse å bli systematisk. Det er lettere å glemme et smil eller en «bra!» når det ikke er noen systematikk eller struktur i hvordan de skal utdeles. Noen lærere har det i seg – mange lærer har det ikke.

Det er lett å si at barn ikke skal belønnes for ting man må forvente av dem. Men barn går faktisk på skolen for å lære. Man forventer at barn ikke kan Pythagoras’ læresetning eller hva hovedstaden i Assyria heter. Men man skal altså forvente at de behersker mye mer kompliserte regler for sosial interaksjon og samhandling? Forstå det den som kan – jeg har en emebetseksamen i psykologi og jeg forstår det ikke. Uten systematisk opplæring i sosial samhandling, vil de som lærer det hjemme få fordeler framfor de som ikke lærer det hjemme. I gamle dager var det ansett som riktig at barn lærte sosial samhandling hjemme – i dag er vi mye mer klar over hvor viktig evne til sosial samhandling er, og at mange av elevene verken lærer det hjemme eller på skolen.

Når elevene blir eldre, skal pogs fases ut og elevene skal oppleve at det man fikk pogs for å gjøre, faktisk er sin egen belønning. Dette lærer man ikke før man har gjort det noen ganger. De av oss som lærte det hjemme, har glemt hvor vanskelig det var å lære, for vi lærte det tidlig men over mange år. De som ikke lærte det hjemme, vel, de er det psykologene som tar seg av. Vi vil gjerne ha mindre å gjøre av denslags.

Svaret Juul kommer med, viser med all ønskelig tydelighet at han kan ikke dette. Han har ikke kompetanse til å veie fordeler og ulemper ved bruk av token economies på en faglig forsvarlig måte. Da gjør han det han gjør når han ikke vet (og i dette tilfellet mest sannsynlig ikke engang vet at han ikke vet) – han snakker innsender etter munnen.

Send fyren tilbake til Danmark. Han har gjort nok skade.

Shoppingopplevelser – klær

2010-01-05T23:31:22-08:00

Som moderne mann med pappapermisjon vet jeg mer om klær, tror jeg, enn det som var typisk for forgjengere mine. Jeg kan vaske klær på 40 eller 60 grader, vet hva slags klær som tåler Milo, vasker rosa plagg for seg første gangen, kan sjekke om klær tåler tørketrommel, etc. Ikke desto mindre er fasiten for en hyggelig shoppingopplevelse at jeg kan si etterpå at «Det var fort gjort».

Å kjøpe klær til meg er vanligvis en grei opplevelse. Jeg vet hvilke butikker jeg kan gå i, si hva jeg skal ha, få det, betale og gå. Sånn skal kleskjøp være. Første gang jeg skulle kjøpe parkdress derimot: De var hengt på stativ et avsides sted i butikken, og det var åpenbart at man skulle kikke, sammenligne, prøve, se på, etc. Jeg har ikke tålmodighet til sånt. Ser jeg på parkdress, er det tre ting som er viktig: Tåler den seksti grader? Tåler den tørketrommel? Vil ungen bli mobbet eller godtatt i den? Alt annet er helt uten interesse.

I det siste har jeg opplevet noe annet: Sære klær. Som f.eks. bukser med borrelås og ikke knapp i baklomma. Bukser med innstemplet lås og ikke knapp. Skjorter uten brystlomme. Skjorter med knepping som skjuler knappene. Altså: Når jeg kler på meg om morran, da er jeg ikke våken. Følgelig må jeg ha klær som jeg kan kle på meg i søvne. Klær skal ikke ha sære eller uvante løsninger.

Når jeg handler klær vil jeg bruke så kort tid som mulig. Jeg ønsker ikke å bruke masse tid på å sjekke om det er et eller annet sært med klærne som jeg ikke oppdager før jeg kommer hjem. Jeg ønsker ei sertifisering: Dette plagget et undersøkt av kompetente menn og har ingen sære løsninger av noe slag.

Bloggåret 2009 – de mest populære innlegg på www.grendel.no

2010-01-01T11:18:43-08:00

Vel, her er godt nytt og dårlig nytt. Godt nytt er at bloggen har faste lesere. Dårlig nytt er at bloggen så å si ikke har lesere.

De mest populære innleggene:

På 10. plass: Har du lest flere enn seks klassiske bøker?: I og med at denne bloggen ikke har lesere, blir det sjelden til at noen sender memer videre til meg, men jeg leser da blogger sjøl og plukker av og til med meg noen. Nå skal det ha vist seg at påstanden fra BBC visstnok var feilsitert, men her er nå ei liste over klassiske bøker med de jeg har lest krysset av, som om det skulle interessere noen.
På 9. plass: Hvorfor Mac er bedre enn Windows: En evig klassiker. Jeg vet ikke hvor mye du eller bedriften din vil spare på å gå fra Windows til Mac, jeg regner med at investeringa vil betale seg tilbake i løpet av ca. 1½ år. Alt som står der er ikke sant lenger, MacOS X var et skritt tilbake i brukervennlighet sammenlignet med MacOS 9; på den annen side har vi også nylig fått den katastrofen som er Windows Vista. Det som plager meg mest med MacOS X i forhold til MacOS 9 er at MacOS X i langt større grad bruker aggressivt fokus og ikke-modale dialoger. Det jeg liker best med MacOS X er alt som den tilbyr av automatisering og enkel programmering av rutiner, men sånt ser man jo ikke av å sette seg ned ved maskinen og starte Word, man må faktisk vite litt.
På 8. plass: Forskning: Er det mulig å vurdere mennesker basert på profilene deres på sosiale nettsteder?: Hvorfor så lang tid før det ble publisert forskning på sosiale media? De har jo eksistert i mange måneder? Jo, det tar tid å få utgitt ordentlig forskning: Noen skal ha en idé til et prosjekt, det skal søkes støtte til det, det skal innvilges støtte til det, arbeidet skal gjøres, og det kan ta år fra en artikkel er mottatt av et tidsskrift til det er godtatt og tilslutt publisert. Derfor er det ikke rart det ikke kom ordentlig forskning på sosiale nettsteder før i 2009.
På 7. plass: Vi er ikke så tolerante, noen av oss: Det skal være et eksempel på modning å være enig i at alle sider har rett, selv om det ofte medfører at man må gå med på at rødt er grønt og at ørretene bor i trærne. Det er faktisk vanligvis sånn at dersom to sider er uenige, så har en av dem mer rett enn den andre, og dersom det er sant at den klokeste gir seg, som bestemora mi ofte sa, så er det ikke rart at menneskeheten skrider så langsomt frem. Men at intoleranse er vanligere enn vi tror holder jeg på.
På 6. plass: Forsknig på evolusjonspsykologi har ikke politisk relevans: Et problem med debatt rundt konsekvensen av forskningsresultater er at de aller færreste mennesker har evne til abstrakt tenkning. Hvis det f.eks. viser seg at det finnes kjønnsmessige forskjeller mellom mennesker, dreier debatten seg straks om hvem som har noe å vinne på disse forskningsresultatene og om de moralske konsekvensene dersom dette blir godtatt, heller enn hva som i så fall må gjøres for å skape et rettferdig samfunn. Den debatten jeg så for meg ville rase om evolusjonsbiologi i høst fant så i si ikke sted, forhåpentligvis (men dessverre sannsynligvis ikke) fordi de faste gjengangerne i avisdebattene oppdaget at de måtte kunne veldig mye før de kunne si noe vettugt om det.
På 5. plass: Sosiobiologi: Arvelig betyr ikke uforanderlig: En av kjernene i debatten om sosiobiologi er frykten for at viktige menneskelige trekk skulle vise seg å være biologiske, for da er det ikke mulig å gjøre noe med dem. Å forklare hvorfor arvelig ikke på noen måte betyr uforanderlig er en viktig oppgave som ingen har løst, heller ikke jeg.
På 4. plass: Lær dobbelt så fort med halve innsatsen: Direct Instruction/Precision Teaching: Dette er det revolusjonerende blogginnlegget som skulle forklare lærerne hva de gjør galt og få dem til å skjønne at det ikke bare er alt det som er rundt skolen som bør endres for at elevene skal begynne å lære igjen, det er ting man kan gjøre med hva lærerne faktisk gjør. Problemet er at lærere tror at det de gjør i skolen først og fremst er basert på medfødte egenskaper og naturlig talent, så enhver antydning om at de bør gjøre andre ting enn de gjør blir sett på som en nedvurdering av dem som mennesker. Og det er jo ikke noe egnet utgangspunkt for diskusjon.

Så var det pallplassering, da:

Bronse: PC i skolen betraktet som skadelig

Jeg husker godt den gangen data i skolen skulle revolusjonere undervisninga. Det var før Mac og PC. Det var før det meste. I og med at pedagoger ikke har læring som pensum og ikke vet hvordan læring foregår (se 4. plass i år) er det ingen grunn til å tro at innføring av IT (det heter ikke IKT) i skolen har noen verdi for noen andre enn IT-leverandørene.

Sølv: Hold politikerne unna skolepolitikken

Skolepolitikere er maskiner som sier ting om skolen som de håper vil gi partiet deres flere stemmer. Det er veldig viktig å ikke si noe annet enn akkurat det velgerne ønsker å høre, det er ingenting som sikrer partilojalitet som å høre at politikerne er enige med en selv om ting som ikke har noen konsekvenser for en selv. Ikke på kort sikt, i hvert fall. Det litt kilne her er at det som bør gjøres med skolen er helt andre ting enn det folk tror bør gjøres med skolen, men det tør ikke politikere som har makt si: Elevene har uansett ikke stemmerett. Jeg har fått litt pepper for å være spesielt ute etter Høyre, men de andre partiene er ikke det år bedre. Isaksen og Eriksen Søreide er bare så klare i budskapene sine. Det dunkelt sagte er vanskeligst å si noe treffende om.

Gull: RIP Erik Naggum (1965-2009)

Man skal ikke si noe vondt om de døde. Å skrive en nekrolog over Erik Naggum uten å skrive noe stygt om ham er umulig. Jeg gjorde så godt jeg kunne.

Og vinneren er:

For å avslutte og oppsummere: Det mest populære jeg har er ikke bloggen i det hele tatt, men FAQ-en om typografi. Det som står der er anatagelig evig interessant fordi det som står der først og fremst er svar på ofte stilte spørsmål, det som står der er følgelig ikke nødvendigvis ting jeg synes det er moro å skrive om men som jeg vet at det er vanlig å lure på.

Vinneren, altså: Svar på ofte stilte spørsmål på no.fag.typografi.

Psykoanalysen på tre minutter.

2009-12-29T12:32:20-08:00

Denne teksten om hvordan psykoanalysen ble til ble skrevet for en annen anledning for lenge siden. Den offentliggjøres til almenheten etter mange oppfordringer.

Freud var ung og ergjærrig dengang han var ung og lovende vit.ass. ved universitetet sitt. Også var han forelsket! Og i hine hårde måtte man være bemidlet for å gifte seg inn i det laget Freud ønsket å gifte seg inn i (dette var før samboerskap og prevensjon og slikt). Problemet hans var at for å få bedre inntekt, måtte han bli førsteamanuensis, og det kunne han bare bli ved å erstatte sjefen sin når denne i sin tur ble professor. Og det var lenge til, for Freuds sjef var uforskammet ung og det var dennes sjef også.

Freud hadde altså et problem: han hadde et strukturelt hinder for å stige i gradene ved ansiennitet. Men det var mulig å forbigå ansiennitet ved å oppdage et eller annet. Freud ble altså veldig ivrig etter å oppdage noe så han kunne stige i gradene og tjene bedre og gifte seg.

Det første han oppdaget var at kokain var kult. Det hadde masse positive effekter, og virket som kur mot både det ene og det andre. Han anbefalte det hemningsløst i hytt og vær, og det ble stor skandale da det ble oppdaget at kokain var noe man måtte være ytterst forsiktig med. Forsøkene hans på å ro seg i land gjorde ikke saken hans stort bedre.

Men Freud var kreativ. Han oppdaget under studiene sine av kokainets effekt at han ble sprenkgåt av å sniffe coca. Derav trakk han som slutning at seksualiteten satt i nesa. De hadde nok ikke hørt om Karl Popper dengang. Og Freud hadde neppe hørt om Erasmus Montanus. Han forsøkte å kurere en kvinnes noe pussige seksualitet ved å operere ut brusket i nesa hennes (Han var lege og skulle kunne slikt). Han glemte igjen noe gasbind og det gikk verk i det og … vel, dere skjønner.

Dette gjorde han sammen med sin gode venn Wilhelm Fliess, som (muligens i løpet av eksperimentene med coca) fikk det for seg at den menneskelige biologien hadde tre rytmer som gikk i regelmessige bølger (Jeg tror sånne som har prøvd coca vet hva jeg snakker om). Ganske riktig, dette var opphavet til biorytmene som vår kulørte ukepresse ynder å forklare oss er basert på urgammel kinesisk yin-yang-te eller hva det nå er for noe og som alle fjortiser kunne programmere på Commodore 64 da jeg var, øh, yngre.

Det tredje forsøket til Freud var å ytre en påstand om at hypnotisk suggesjon kunne brukes til å kurere nevroser. Påstanden gikk etterhvert over i teori (Beklageligvis uten å gå veien om hypotese. De av dere som kan noe om vitenskapsteori bør se hva problemet er). Rent kommersielt var dette en schläger, og Freud kunne endelig gifte seg og gå over i historien.

Referanser

Ellenberger, Henry (1970): The Discovery Of The Unconscious: The History And Evolution Of Dynamic Psychiatry New York: Basic Books
Kerr, John (1993): A Most Dangerous Method: The Story of Freud, Jung and Sabina Spielrein New York: Vintage

Engleskoleelever daler ned i skjul

2009-12-18T08:47:00-08:00

Bloggpost til Skepsis

Ja, Obama fortjente fredsprisen

2009-12-15T11:40:51-08:00

Talen til Obama var interessant av veldig mange årsaker. Nå har jeg egentlig aldri vært i tvil om at han fortjente prisen. Han forsøkte, og klarte, å vinne et valg på ei rasjonell dialoglinje etter åtte år med retorikk og konfrontasjon.

En del av kritikken mot Obamas tale synes jeg skurrer veldig.

Ja, Kristin Halvorsen, han sa lite og ingenting om miljø. Han var kommet for å hente en fredspris, ikke en miljøpris. Fokus. Én ting ad gangen, liksom.

Ja, Bård Vegar Solhjell, USA har skitten samvittighet i mange sammenhenger, men Nobels Fredspris ble tildelt Barack Obama av Nobel-instituttet, ikke av Norge til USA.

Det er to aspetkter ved Obamas tale som jeg synes var særlig interessante. Det ene var at han, i motsetning til George W. Bush, kom med argumenter og begrunnelser, ikke apeller til følelser. Etter talen vet vi så mye om hva Obama mener om krig at det faktisk er mulig å diskutere med ham. Det går ikke an å diskutere med mennesker som ikke har argumenter, eller som bruker retorikk om om det var argumenter. Obama har klart å presentere handlinger som han vurderer som både upopulære og nødvendige på en måte som gjør at man kan få sympati for valgene hans.

Det er slik statsmenn gjør. Jeg skulle ønske vi hadde hatt en i Norge.

Det andre er hvilke kriger han ikke omtalte som berettigede. Han nevnte Afghanistan og den første gulfkrigen. Han sa ikke et ord om oppfølgeren. Om ikke det var et subtilt spark til George W. Bush, så vet ikke jeg.

Det er sludder, som enkelte vil ha det til, at talen satte punktum for diskusjon. Det er greit å ikke være vant med intelligente politikere, men fenomenet kan da ikke være fullstendig ukjent? Man skal ikke forveksle gode, reflekterte argumenter med endelige argumenter.

Men nei, jeg er ikke enig i alt Obama sa. USA har aldri gått til krig mot et demokrati, sa han. Jeg vet ikke, jeg . Latin-Amerika, noen?