Rants from Rolf Marvin Bøe Lindgren

Siste nytt! IQ-testing ved ansettelser har vært vanlig lenge!

2013-06-11T01:18:57-07:00

Ikke bare er det blitt vanligere å bruke personlighetstesting ved ansettelser, det er blitt vanligere å bruke gode personlighetstester. Gode personlighetstester inkluderer også evnetester – og evnetestene er ofte så like IQ-tester at man kan kalle dem IQ-tester. Blant brukerne er

Og fagforeninger og turnusleger fortviler. For hvem kunne vel ane at verden skulle komme så langt at ikke bare selgeregenskaper skal telle ved ansettelser?

Jeg får vel nesten krype til korset og innrømme at første gang jeg brukte IQ-tester ved ansettelser var i 2005. Det kommer av at IQ er en svært god prediktor for leveringsdyktighet ved ansettelser. Denne hemmeligheten er åpenbart godt skjult.

Blant kommentatorer som sier ting om IQ som ikke stemmer, er fagforeningsleder i Industri Energi, Leif Sande:

Leif Sande, forbundsleder i Industri Energi, kommer med en real bredside mot testkåte ledere.

Dette er ille. For hva skal de med det? De oppnår jo ikke noe med det. Ansettelser skal gjøres ved hjelp av intervjuer, referanser og vitnemål, ikke tester, sier Sande til E24.

Leif Sande mener altså at det er bedre å bruke dårlige metoder enn gode metoder når man skal ansette. Det er jo, for å si det sånn, interessant. Hvordan begrunner han så dette? Jo:

Du gjør jo ikke en bedre jobb om du har høy IQ. Det er ikke det det handler om. I stedet handler det om å kunne jobbe godt sammen med andre. Norske arbeidstakere er gode til det, og i tillegg har de høy faglig kompetanse og solid utdanning, sier han.

Hundre års forskning sier noe annet: Du gjør en bedre jobb om du har høy IQ. Han gjør også den vanlige feilen å tro at det ikke er sammenheng mellom IQ og samarbeidsevne. (At det finnes konkrete unntak betyr ikke at det ikke er noen sammenheng. Det hjelper ikke å ha god sosial teft hvis du ikke er intelligent nok til å bruke den). Men for å komme til poenget, i klartekst: For en arbeidsgiver er det ikke nok å vite om to kandidater at begge har solid utdanning, høy faglig kompetanse og kan samarbeide godt med andre. En av dem er flinkere enn den andre. Og det kan IQ-tester måle bedre enn CV, referanser og intervu. Enten Sande vil eller ikke.

Det står åpenbart ikke bedre til med kunnskapen om IQ i helsesektoren (og det er i grunnen litt skummelt at snart ferdige leger ikke vet dette):

- En form for digital IQ-test sier overhodet ingenting om du er en flink lege. Det er helt feil utvelgelsesmåte, sier Bjørg Bakke, leder i Norsk medisinstudenters forening.

Jo, den gjør det. IQ er en rask og billig måte å finne ut hvem som vil gjøre den beste jobben av kandidater som ellers stiller nogenlunde likt. Det er vanlig å innvende evne til samarbeid også her, men IQ er ikke til hinder for evne til samarbeid, snarere tvert imot, og evne til samarbeid er svært vanskelig å rangere.

Og her er sakens kjerne: rangere. Bergens Tidende skriver sile ut, men det er ei upresis formulering. Er du kommet så langt i medisinerstudiet, er du intellligent nok til å være lege. Det et sykehus er interessert i, er å rangere søkere slik at de beste kommer øverst på lista. Erfaring, personlighet, motivasjon er alle lodd i skåla, og alle er viktige og alle bør regnes med i rangeringa.

I de aktuelle eksemplene brukes det såvidt jeg skjønner tester fra Cut-e og fra Hogan Assessment. De omfatter nok også personlighetstester, og for å si det kort og brutalt: Det er mye lettere å gjøre feil når man personlighetstester enn når man IQ-tester. Men det er jo blant ting folk gjerne ikke vet.

Men det blir normalt grovt undervurdert hvor viktig IQ er når de flinkeste skal skilles fra resten. Det er det som blir gjort riktig hos Cap Gemini og på Haukeland. All ære til dem for dét.

Slått ut av personlighetstest – og hva så?

2013-05-26T11:11:15-07:00

Jeg leser i Aftenposten om Astrid Lunke som fikk hakeslepp over å bli stemplet som sky og reservert, og jeg tenker litt på vegne av oss som er sky og reserverte. Eller kanskje jeg ikke helt er det. Men det er ikke poenget.

Det er en grunn til at jeg startet prosjektet i Veritas i 2001, var det vel, for å innføre ei sertifiseringsordning for brukere av arbeidspsykologiske tester. Fortsatt vet jeg ikke om noen arbeidspsykologiske tester som kan stemple noen som sky og reservert, og jeg er sertifisert på ganske mange. Men ikke alle, så det kan godt hende. Men likevel. Hva sier nå dette om personen som blir testet, at hun står frem med fullt navn i Aftenposten og bedyrer at nei, det er hun såmen ikke?

Ingenting, egentlig. Men jeg tenker på hva dette sier om testing.

For det første: I en ordentlig test sammenligens man med tusenvis av mennesker. Hvis du får hakeslepp av at du er sky og reservert sammenlignet med tusenvis av mennesker, kan det tenkes at det sier en del om hvem du omgås. Hvem sammenligner du deg egentlig med?

For det andre: Hvor stor er risikoen for å komme feilaktig ut som sky og reservert i et intervju, i forhold til risikoen for å komme feilaktig ut som sky og reservert i en test? Fasitsvar med to streker under: Den er dobbetl så stor i et intervju, hvis testen er god.

For det tredje: Det settes spørsmålstegn ved om testen måler riktig, men det diskuteres ikke om det faktisk spiller noen rolle for stillingen om man er sky og reservert. Og faktisk: I de jobbanalysene jeg har gjort, og dem er det en del av, er det sjelden slike faktorer spiller noen rolle for leveringsdyktighet. De gjør det i salgsstillinger og noen typer lederstillinger.

For det fjerde: Det kommer fram av artikkelen at dette er en hjemmesnekret test, og leverandøren påstår at den er kvalitetssikret i Sverige. Newsflash: Det finnes ingen slik kvalitetssikring i Sverige. Det finnes en tjeneste hvor man kan få gransket og evaluert testen, og så få en rapport om hvor god den er. Rapporten er skrevet i et teknisk fagspråk som jeg og elleve andre mennesker i Skandinavia kan lese, og de er så dyre at bare nerder forstår verdien av dem og gidder å kjøpe dem. En del testforlag har løyet i årevis om at testen deres er godkjent i Sverige. Da er det, formodentlig, dette de mener.

Statistikkskolen, kapitel 2: Veldig enkel hypotesetesting

2013-05-26T08:01:49-07:00

Når jeg lærer meg ting, skriver jeg om det. Det hjelper meg å tenke. Det gjør at jeg skriver mye feil, men det er greit: Det hjelper meg å tenke, og blir feil påpekt, retter jeg dem.

Den mest vanlige bruken av statistikk innen samfunnsfag, er denne: Er to grupper like eller ikke? Dette samsvarer med den grunnleggende tesen i all vitenskap: Er observerte fenomener lovmessige eller tilfeldige? Blir pasienter virkelig mindre depressive av terapi, og kan Såsakallen kurere dårlige rygger? I begge tilfeller er det mulig å undersøke folk etter kuren, og så undersøke hvor sannsynlig det er at de faktisk ble bedre. Ble de det, er det noen underliggende lover bak, ble de ikke det, er de observerte resultatene tilfeldige.

Så sett at du gir to piller til 100 mennesker. Femti av dem får en pille som skal kurere depresjon, femti av dem får en pille som inneholder noe som ikke skal kurere depresjon. Skal du kunne gjøre statistikk på dette, må du gjøre en god del ting mer.

De som gir fra seg pillene, må ikke selv vite hvilke piller de gir til pasientene.
Pasientene selv må ikke vite hva slags piller de tar.
Alle pasientenes depresjoner må være sammenlignbare.
Alle pasientene må være så like hverandre som mulig på alle mulige områder som spiller en rolleog som ikke har med depresjonen å gjøre.
Svarene de gir fra seg må være tilnærmet normalfordelt.

Vanligvis løser vi mesteparten av dette ved å plukke forsøkspersoner helt tilfeldig, i håp om at plukker vi mange nok helt tilfeldig, så vil de ligne så mye som mulig på de som skal bruke pillene seinere. I seinere kapitler går vi gjennom måter å sjekke om alle forutsetningene vi har forsøkt å gjøre, er gjort.

Men sett nå at vi har gjort alt riktig. Da spør vi klientene i begge gruppene hvordan de hadde det før og etter at de fikk pillene.

PÅ en skala fra 1-7, hvordnan har du det i dag? 1 betyr fantastisk, 7 betyr forferdelig. Så vi spør 20 pasienter, og får:

	Kontrollgruppe	Eksperimentgruppe
1	4.00	6.00
2	5.00	8.00
3	3.00	7.00
4	3.00	8.00
5	1.00	8.00
6	1.00	8.00
7	3.00	7.00
8	3.00	7.00
9	0.00	6.00
10	1.00	9.00
11	3.00	7.00
12	3.00	10.00
13	6.00	7.00
14	5.00	9.00
15	7.00	8.00
16	4.00	7.00
17	6.00	7.00
18	3.00	9.00
19	2.00	5.00
20	3.00	8.00

OK, så hva kan vi vite – er det forskjell på gruppene etter behandling? Til dette bruker vi, siden vi er nybegynnere, Students t-test.

Student het ikke egentlig dét, han het William Sealy Gosset og jobbet for bryggeriet Guinnes. Han publiserte i vitenskapelige tidsskrift, og da brukte han pseudonymet Student, siden Guinnes ikke tillot forskerne sine å publisere, fordi de ikke ville at konkurrentene skulle oppdage at de jobbet vitenskapelig.

Så her er den første lille introduksjon til hypotesetesting: Virket pillen eller ikke? Du har to hypoteser i utgangspunktet. Den ene heter alltid null-hypotesen (H₀) og er er at den ikke virket (og at forskjeller mellom gruppene er tilfeldige). Den andre er heter H₁ og er at den virket (og at forskjeller mellom gruppene er lovmessige).

I testen til Student gjør vi som følger:

> # Legg hver kolonne inn i hver sin variabel
> Q1 <- c(4,5,3,3,1,1,3,3,0,1,3,3,6,5,7,4,6,3,2,3)
> Q2 <- c(6,8,7,8,8,8,7,7,6,9,7,10,7,9,8,7,7,9,5,8)
> # Slå dem sammen 
> Q <- cbind(Q1,Q2)
> # Sett fornuftige navn på kolonnene
> colnames(Q) <- c("Kontrollgruppe","Eksperimentgruppe")
> # Vis dataene
> Q
      Før Etter
 [1,]   4     6
 [2,]   5     8
 [3,]   3     7
 [4,]   3     8
 [5,]   1     8
 [6,]   1     8
 [7,]   3     7
 [8,]   3     7
 [9,]   0     6
[10,]   1     9
[11,]   3     7
[12,]   3    10
[13,]   6     7
[14,]   5     9
[15,]   7     8
[16,]   4     7
[17,]   6     7
[18,]   3     9
[19,]   2     5
[20,]   3     8
> # Kjør t-test!
> t.test(Q1,Q2,var.equal=TRUE)

Two Sample t-test

data:  Q1 and Q2
t = -8.6777, df = 38, p-value = 1.507e-10
alternative hypothesis: true difference in means is not equal to 0
95 percent confidence interval:
 -5.241475 -3.258525
sample estimates:
mean of x mean of y 
     3.30      7.55 

>

Alternativt kan du bruke SPSS eller Minitab, men R er gratis.

Hva kan vi slutte av dette?

p-verdien er svært, svært liten. Er den lavere enn 0.05 (det er bare en konvensjon vi har), kan vi anta at vi ikke har klart å sannsynligjøre at forskjellene er tilfeldige. Negativ t-verdi betyr at gruppe 2 hadde høyest gjennomsnitt. I våre dager rapporterer vi sjelden t-verdien: p-verdien er en funksjon av t-verdien og det er den som er interessant. Når |t| (verdien av t uten fortegnet) går opp, går p ned.

Det p-verdien svarer på, er følgende spørsmål:

Hva er sannsynligheten for å få en t-verdi i hvert fall så stor som denne dersom H_₀ er sann?

Så hva er det vi har svart på ovenfor? Jo, vi har spurt naturen: Virker ikke denne pillen? Og naturen har svart: Vi har ikke god nok grunn til å avvise at pillen virker.

Statistikkskolen, kapitel 1: Grunnleggende statistikk

2013-04-28T12:14:38-07:00

Når jeg lærer meg ting, skriver jeg om det. Det hjelper meg å tenke. Det gjør at jeg skriver mye feil, men det er greit: Det hjelper meg å tenke, og blir feil påpekt, retter jeg dem.

Jeg tenkte jeg skulle begynne første kapitel av statistikkskolen med det aller mest grunnleggende i statistikk: Korrelasjon. Korrelasjon handler om hvordan ting varierer, og all statistikk, nesten, handler om ting som på en eller annen måte varierer sammen. De fleste kan et eller annet om korrelasjon, og de fleste kan et eller annet om at dersom ting korrelerer, så har de kanskje, eller kanskje ikke, en sammenheng; og at det ikke er mulig å si om to ting at de er årsaker til hverandre selv om de korrelerer aldri så mye.

Jeg antar én ting her: At du ikke trenger å overbevises om at dette er lurt å kunne, men at du har behov for å forstå grunnleggende statistikk. Hvorfor det er lurt å kunne slikt som dette kommer i en seinere artikkel.

Men først og fremst: Hva mener vi med korrelasjon? Jo, hvis to ting varierer på samme måte, så korrelerer de. Det betyr at de har noe til felles. De trenger ikke ha mer til felles enn at de varierer på samme måte. Årsaken til variasjonen kan være to forskjellige ting.

I praksis er det slik at hvis vi vet hvor mye to ting korrelerer, så vet vi noe om hvor sannsynlig det er at hvis den ene tingen er der, så er den andre tingen der også. Korrelasjon oppgis som et desimaltall mellom -1 og 1: Korrelasjon på -1 betyr at hvis den ene tingen er det, så er den andre tingen ikke der. Korrelasjon på 0 betyr at det er umulig å vite. Korrelasjon på 1 betyr at begge ting alltid opptrer samtidig. Få interessante ting har korrelasjon på -1, 0, eller 1. Det er alltid usikkerhet.

Men hva vil det si at noe varierer? Jo, at du har noe: et fenomen, et begrep, et eller annet, som forekommer mer enn én gang og hvor forekomstene varierer i størrelse.

Høyden til mennesker varierer. Høyde er et begrep, det kan måles, og det varierer. Og det er enkelt å forestille seg fordi alle kjenner mennesker som ikke er like høye. Og det er lett å se. Så, se for deg høyden til alle i f.eks. klassen eller kontorlandskapet ditt.

De fleste er omtrent like høye. Også er det noen som er lave og noen som er høye. «Høy» og «lav» er uformelle begreper. De fleste er enige om hvem som er svært høye eller svært lave, men alle er ikke enige om hvem som er i midten. Men du skal lete lenge før du finner noen som mener at alle «egentlig» er like høye.

Så hva varierer med høyde? Jo, alder. Opp til en viss alder. Som her (tatt fra www.nettdoktor.no høyde og vekt for jenter og høyde og vekt for gutter): (I statistikk blir tabellene alltid store. Man må ha mye tall før ting blir så uoversiktlig at det er noe poeng i å regne på dem. Og av andre grunner.)

	Høyde gutter	Vekt gutter	Høyde jenter	Vekt jenter
1	52.00	3.50	51.00	3.50
2	63.00	6.50	61.00	5.70
3	70.00	8.50	68.00	7.50
4	75.00	9.80	72.00	9.00
5	78.00	11.80	76.00	10.20
6	84.00	12.30	82.00	11.50
7	88.00	13.30	87.00	12.60
8	97.00	15.40	97.00	15.00
9	104.00	17.30	105.00	17.10
10	111.00	19.00	110.00	19.00
11	118.00	21.20	118.00	20.80
12	123.00	23.20	123.00	23.00
13	129.00	26.00	128.00	25.00
14	134.00	28.50	132.00	27.50
15	138.00	31.00	138.00	30.50
16	143.00	33.50	144.00	35.00
17	148.00	37.50	150.00	39.00
18	154.00	42.00	156.00	43.00
19	161.00	48.00	160.00	50.00
20	168.00	54.00	163.00	52.00
21	174.00	60.00	165.00	53.00
22	178.00	63.00	166.00	54.00
23	179.00	64.00	166.00	54.00

Den nysgjerrige leser er antagelig forferdelig nysgjerrig nå: Hva er korrelasjonene? Jo, de skal ikke vente på seg lenger: Korrelasjonen mellom høyde og vekt er 0.96 for gutter og 0.97 for jenter i den tabellen vi har sett på.

Men hva er korrelasjonen mellom høyde for gutter og jenter? Jo, den er 0.995 = eller 1 hvis vi runder av. Korrelasjonen mellom vekt for gutter og jenter er 0.99.

Jenter og gutter veier ikke det samme, og er heller ikke like høye. Så hvordan kan korrelasjonene være høyere når forskjellene er større? Jo, fordi korrelasjon ikke er et mål på sammenheng, men på samvariasjon. Jo mer ting varierer på samme måte, desto mer korrelerer de.

Hvordan ser det ut hvis vi plotter dem mot hveranre? Hvordan ser nesten perfekte korrelasjoner ut? Jo, sånn:

Ingen rett strek her. Hvorfor? Tja, se på neste. Her er en morsom en. Se på følgende tabell hvor vi har målt … noe. Se på tallene:

	t1	t2
1	4	8
2	5	9
3	8	12
4	5	9
5	10	14
6	9	13
7	5	9
8	2	6
9	6	10
10	4	8
11	2	6
12	5	9
13	2	6
14	6	10
15	2	6
16	1	5
17	6	10
18	5	9
19	4	8
20	8	12

Ser du kjapt på tallene, ser du at de ikke er like. Men tallene i den ene kolonnen er de samme som tallene i den andre kolonnen + 4. Korrelasjonen mellom dem er 1. De er ikke de samme tallene, men de varierer på samme måte.

Finn uklarheter, uforståeligheter, og feil, og teksten vil bli rettet opp etter fattig evne.

Et år med WISC-testing av presumptivt begavede barn: Ei oppsummering

2013-03-25T02:03:32-07:00

Som det har vært avdekket i en rekke artikler i Stavanger Aftenblad den siste tida, sliter mange begavede barn på skolen, muligens (og spør du meg, sannsynligvis) fordi skolen ikke gir disse barna et tilbud som passer for dem. Årsakene til dette vil jeg diskutere andre steder. Her vil jeg se litt på påstanden om hvorvidt barna som sliter faktisk er begavede, eller om det er noe foreldrene bare tror.

Grendel har nå tilbudt WISC-testing av presumptivt begavede barn i et år, og vi har så langt testet 12. WISC er den intelligenstesten som PPT (Pedagogisk-Psykologisk Tjeneste) tilbyr ved utredning av barn. PPTs oppgave er egentlig (muligens ikke uttrykt slik men i praksis slik) å utrede barn med lærevansker – ikke barn som rent generelt har problemer i skolen. Men PPT er en slags psykologisk/pedagogisk sparringpartner for skolen rent generelt, derfor vil foreldre av og til ha reelt behov for tjenester fra PPT selv om barna ikke har lærevansker, men f.eks. sosiale problemer.

Av og til vil skolen nekte henvisning til PPT. Grunnene kan være gode, dårlige, eller ikke-eksisterende. Vanligvis snakker man om at man ikke vil belaste et allerede sprengt PPT, eller at PPT ikke er relevant fordi barna ikke har lærevansker. Da kan foreldre henvende seg til PPT og selv be om utredning. Dette vil erfaringsmessig ikke skolen like, men det er en vurdering foreldrene må ta.

Men til saken: Hva viser resultatene?

Nå ønsker jeg ikke å si noe spesifikt om hvert enkelt barn, i og med at det er så få av dem at det er lett å kjenne seg igjen. Så jeg skal ikke gå i detaljer. Men her er oppsummert hva jeg har funnet:

	Gjennomsnitt	Standardavvik	Standardfeil
Fødselsår	2003.42	2.11	0.61
Verbal forståelsesindels	117.17	21.17	6.11
Perseptuell resonneringsindeks	121.42	13.27	3.83
Arbeidsminneindeks	101.75	15.59	4.50
Prosesseringshastighet	100.92	11.79	3.40
Fullskala-IQ	112.58	14.04	4.05
General Ability Index	121.58	16.50	4.76

Gjennomsnitt er akkurat dét. Standardavvik er i prinsippet slik at ca. 68% faller innenfor ± et standardavvik, men fordelingen er veldig skjev, så det blir ikke slik i praksis. Standardfeil er først og fremst for nerder men sier noe om hvor skjev fordelingen er. Men for å ta et eksempel: Gjennomsnittlig alder på de som er testet er ca 9 år, 68% er ca. mellom 7 og 11 år.

Når fullskala-IQ er 112 i snitt, så betyr det i prinsippet at barna er blant de 30% smarteste i klassen. Men når GAI (som tilsvarer gammel IQ) er 121, så betyr det at de som testes, burde vært blant de 7% smarteste i klassen. Hvorfor det ikke er slik, vet vi ikke.

WISC er en intelligenstest som, blant annet, måler IQ. Den deler også opp IQ i komponenter. De som er veldig interessert kan ha glede av å vite at den teoretiske modellen som ligger bak WISC heter CHC (etter Horn-Cattell Gf-Gc-modellen). Den måler også intelligens ut fra forskjellige perspektiver. Men det tallet som ligger nærmest OQ er GAI, mens FSIQ er intelligens med nogo attåt. De veldig interreserte henvises til litteraturen. Men FSIQ er altså en vektet intelligens-skår hvor prosesseringshastighet og arbeidshukommelse (korttidshukommelse) er tatt med i beregninga. Høybegavede barn er gjerne perfeksjonister, de tenker seg mer om enn de trenger og uttaler seg typisk ikke før de er helt sikre. Ikke alle er sånn, men mange nok til at det gir utslag sammenlagt.

I tabellen over er GAI > FSIQ, som er å forvente. Den kolonnen som er mest interessant er mean. Altså gjennomsnitt. Som er 121 for GAI. Spredningen er stor, men det er standardfeilen også. Dersom vi hadde hatt perfekt normalfordeling, ville vi med et slikt snitt og et slikt standardavvik hatt en del nede mot 100. Det har vi ikke. Alle barna som er testet har hatt skårer godt over snittet, og ca. halvparten er utvilsomt høybegavede. Den gjennomsnittlige testede er smartere enn 93% av gjennomsnittet og blant de tre smarteste i en klasse på 30.

Da jeg begynte med dette, fikk jeg høre at jeg måtte regne med å bli nedrendt av foreldre som håpet at barna deres var små Einsteiner. Så har ikke vært tilfelle. Alle har hatt barn i de øverste 10%, noen i de øverste 0.5%. Hvilket leder meg til at jeg føler ikke å ha fått forkastet en hypoteste jeg hadde da jeg begynte med dette:

De fleste foreldre ønsker et barn med gjennomsnittlig IQ med potensiale for å vinne OL på ski.

Skolen belønner plikttro og nevrotiske elever

2013-02-05T00:28:09-08:00

forskning.no melder at svenskene har gjort noe jeg har ønsket meg lenge – personlighets- og IQ-testet elever for å finne ut hvilke personlighetsfaktorer som er relevante for å få gode karakterer.

Karakterer er høyst tvilsomme som prediktorer for leveringsdyktighet i arbeidslivet (og også akademisk for den saks skyld), men det må være rimelig å anta at de ser noe om hva slags innsats som belønnes i skolen.

forskning.no melder nå at skolen belønner plikttro og nevrotiske elever.

Om testen som ble brukt, melder forskning.no

Kartleggingen av elevene ble basert på ”de fem store”, en psykologisk kategorisering for å vise hvilke typer atferd og trekk som forklarer variasjon mellom personligheter.

Og det er jo riktig.

Big Five har jeg skrevet mye mer om her: Om gyldighet og ugyldighet i personlighetstesting.

Noe som er litt kult er at de har funnet noe av det som forklarer hvorfor jenter gjør det bedre enn gutter: Jenter er mer samvittighetsfulle, og de er mer nevrotiske enn gutter. Dette bør utdypes litt, da.

De fem store er fem sekker med personlighetstrekk som ligner hverandre. De er forsøksvis gitt oppsummerende navn, men vi liker dem ikke. Fordi ingen korte navn sier særlig mye om trekkene de beskriver. Derfor liker noen av oss å bruke tall i stedet. Eneste problemet med dét er at folk kunne tro at faktor I var bedre enn faktor V. Eller omvendt. Men det har jeg ikke tenkt på før nå, så det er neppe noe stort problem.

Vi liker ikke så godt ordet samvittighetsfull som benevnelse på faktor III. Samvittighetsfull har vanligvis noe med respekt for autoriteter eller andre mennesker å gjøre, men faktor III går mer på tendensen til å like å få jobben gjort helt uavhengig av hva motivasjonen er. Noen liker rett og slett å bli ferdig med ting, uten at det nødvendigvis er for å tilfredsstille noen.

Vi liker definitivt ikke ordet nevrotisisme som benevnelse på faktor IV. Jeg liker å snu skalaen og kalle den følelsesmessig stabilitet. Faktoren går ikke på nevrotisisme som psykiatrisk diagnose, men rett og slett på tendens til å uroe og bekymre seg fremfor å ta ting med ro og la det skure.

De jentene som altså gjør det bedre enn gutttene er altså ikke nødvendigvis plikttro eller nevrotiske slik som ordene brukes i dagligspråket. Du kan like gjerne kalle dem ryddige og påpasselige. Det vet vi strengt tatt ikke før vi har sett på fasettene. Hvis de finnes.

Men altså, er det noe problem at ryddige og påpasselige elever får de beste karakterene? OK, det hadde kanskje vært kjekt om åpenhet/kreativitet/kultur (faktor V) ble belønnet.

Også så veldig typisk at den faktoren som predikerer enda bedre enn de to personlighetsfaktorene, er IQ.

Mobbing i skolen, tiltak som ikke virker, og hvorfor menn ikke deltar

2013-01-17T01:15:22-08:00

Jeg var nylig, som FAU-representant, tilstede i et møte hvor det ble foreslått aktiviteter mot mobbing som jeg ikke kommer til å ta del i fordi jeg anser det som bortkastet tid. Her kommer det litt om hva og hvorfor.

Mobbing i skolen har vært tema lenge. Jeg husker at da musikklæreren min i sjette klasse tok fram til diskusjon et tema vi kunne lage noe rundt, avviste han mobbing med den begrunnelse at han var lei det. Vi snakker 1977. Jeg forsto ham alt dengang.

Temaet for FAU-møtet var altså at skolen hadde kommet uheldig ut på mobbestatistikken etter en tvilsom elevundersøkelse¹.

Men uansett, slike undersøkeler kan være fine til å vekke oss når vi har vært lei av tiltak mot mobbing for lenge. Så jeg er for å gjøre ting, jeg. Med et forbehold. Jeg må ha den fjerneste tro på at det jeg gjør vil ha noen effekt.

Utgangspunktet vi fikk, var dette:

Hva som ikke virker

Problemet er dette: det stemmer ikke. Eller med forbehold: Det er en pågående diskusjon mellom psykologer og andre samfunnsvitere om hvordan atferd overføres fra foreldre til avkom. De som har empirien på sin side, er psykologene. Barn lærer ikke mobbeatferd av foreldrene. De lærer av sine jevnaldrende. Andre har gjort en mye bedre jobb enn jeg på å oppsummere hva forskningen sier om dette. Du finner det her: Født sånn eller blitt sånn? Sjalu menn, utro kvinner og hvorfor oppdragelse ikke virker. Mer spesifikt sies det at foreldre påvirker barn gjennom hvilke normer de setter (hva de eksplisitt tillater eller ikke tillater og hva slags konsekvenser de bruker), mens det er jevnaldrende som fungerer som rollemodeller. Barn kopierer altså sine jevnaldrene heller enn sine foreldre, mens foreldrene kan sette føringer for hva slags atferd som kopieres.

Det barn arver av sine foreldre, er hvor lett de lar seg lede til mobbing. Denne arven er genetisk, ikke sosial. Derfor kan foreldre som oppdrar ungene så godt de – eller noen – kan, likevel få barn som mobber. Da blir det veldig feil og veldig stigmatiserende å hevde at barn har lært mobbeatferd av foreldrene. Det som er involvert er langt mer komplisert enn som så.

Hva som virker

Narkotikalangerne i skolegården har skjønt det: Det er de toneangivende elevene som setter standarden for hva som er rett og galt, mye mer enn hva foreldrene gjør – når barna er over en viss alder. Det som kan virke, hvis det gjøres riktig, er å identifisere de elevene som fungerer som de mest effektive rollemodellene, og å sørge for at de oppfører seg som gode rollemodeller. Å få til dette uten at det blir stigmatiserende og uten at de aktuelle elevene identifiserer seg selv som priviligerte eller elite er ei utfordring, men jeg tviler på at den er umulig.

Vårt behov for trygghet og ritualer

Det viktigste problemet med mobbetiltak rettet mot foreldre er at de ikke når de foreldrene som trenger det. Foreldre som har barn som mobber kan lett grupperes i tre kategorier

De som ikke bryr seg
De som bryr seg og som er åpne for eller selv har søkt tiltak
Diverse

De i gruppe 1 vil man vanskelig eller ikke i det hele tatt nå, uansett hva man gjør. Men man kan nå barna deres. Hvordan? Jo, ved å bygge opp trygghet i skolen.

Trygghet er noe man formidler ved å være konsekvent og ved å sette opp ritualer og tradisjoner. Vel var det kanskje for mye av dette i den skolen som det ble gjort opprør mot i og med reformpedagogikken og positivismestriden på sekstitallet, men en baby ble kastet ut med badevannet. Heller enn å bytte ut problematiske riter og ritualer (fast salmesang, skammekrok, parade) med mer hensiktsmessige riter og ritualer, forsvant de. Elever har i langt mindre grad enn før faste ting de kan samle seg om. Ferier og høytider kommer for sjelden. Skolen burde hatt faste rutiner og regler hver dag for å gi rammer og trygghet og bekreftelse til elevene på at ting som elevene tar tak i blir fulgt opp. Nøyaktig hvordan dette skal foregå vet jeg ikke. Her er det rett og slett en jobb som må gjøres både hva angår å overbevise om at dette er viktig, og å finne tiltak som er gode og praktisk gjennomførbare.

Hvorfor menn ikke deltar i skolearbeidet

Kvinner trenger, erfaringsmessig og observasjonsmessig, ikke annen begrunnelse for å være med på noe enn at de får anledning til å prate. Menn blir lei når ting ikke skjer. Det er derfor så få menn engasjerer seg.

Som psykolog finner jeg alltid underholdning i å delta i ting, enten de er nytteløse eller ikke, fordi jeg alltid kan observere og reflektere rundt hvorfor ting skjer eller ikke skjer. Når både FAU og klassekontaktene skal involveres i noe som burde vært løst for lenge siden, altså effektive tiltak mot mobbing, vet jeg at det blir bare snakk. Heller sette opp ei gruppe på tre-fire frivillige som rapporterer direkte til rektor med et passe maktgivende mandat, og som pløyer gjennom tidligere erfaringer og ser hva andre har gjort før og hva som virker. Men neida. I stedet skal denne FAU-representanten ta med VG-artikler han ikke tror på for å lede debatter som han vet ikke vil gi noe resultat.

Ikke meg. Ikke denne gangen.

¹ For nerdene blant oss: Etter en telefonsamtale med den siterte forskeren forsto jeg det slik at i undersøkelsen har man blant annet ikke forstått at man ikke kan ta gjennomsnittet av kategoriske variable. Så man får gjennomsnittet av epler, pølser, saft og vann.

forskning.no melder om nytt som ikke er nytt om IQ

2013-01-07T09:23:42-08:00

Bloggpost til Skepsis

Skeptisk til forskning: Denne gang skepsis til intelligensforskning fra student som burde visst bedre.

2012-11-13T10:38:27-08:00

Bloggpost til Skepsis

Om begavede barn og to lærere som ikke ønsker å forstå dem

2012-11-12T03:49:12-08:00

Den faste leseren av denne bloggen vil muligens ha fått med seg at når jeg ikke blogger, er jeg psykolog, og noe av det jeg jobber med som psykolog, er begavede barn som er mistiplasset i skolen (hva jeg er når jeg blogger kan man saktens spekulere i). Det er nylig kommet to blogg-artikler fra lærere:

Lise i De og oss?
Maren Østbø i Er ikke alle barn begavede?

hvor det solid dokumenteres at det er all mulig grunn til å støtte arbeidet for de begavede barn.

I den sammenhengen vi snakker om nå, finnes det hovedsakelig to slags begavede barn: De som skårer høyt på IQ-tester og hvor prestasjonene på skolen ikke står i stil med dette: Altså de hvor verken lærere, foreldre eller barn forstår at barnet burde ha prestert mye bedre. Også er det de som helt klart er skoleflinke. I denne sammenhengen snakker vi altså om barn som helt spesifikt har en egen begavelse når det gjelder det å kunne tenke.

Skolen, PPT og BUP (de to sistnevnte er da instanser som har som oppgave å veilede evt. gi terapi til barn som er mistilpasset) har normalt solid kompetanse på barn med atferdsvansker eller lærevansker. Grunnen til at noen psykologer, f.eks. jeg, er opptatt av begavede barn er at også begavede barn kan ha utfordringer på skolen. Disse utfordringene, som det gis to eklatante eksempler på i det følgende, er ikke så godt forstått.

Jeg vil i det følgende gjøre mitt for at to lærere føler seg støtt.

Lise.

Lise har f.eks. grundig misforstått hva intelligens er. Dette er ikke så rart, kanskje – ifølge nyere forskning er den gjennomsnittlige lærer ikke så smart. Noe arbeidet mitt med IQ-testing av intelligente barn har lært meg, er at man må være intelligent for å gjenkjenne intelligens.

Så for å ta det én gang til: Intelligens handler ikke om å vite mer enn de andre. Det handler om å kunne bruke det man har, mer effektivt. Intelligente barn er, i gjennomsnitt, typisk mer fleksible enn andre. De behersker et større spenn av situasjoner.

Noen intelligente barn har det ikke sånn. Behovet deres for fleksibilitet kan f.eks. komme i veien for skolearbeidet. Noen av dem underyter, slik at det ikke er mulig å se om de er intelligente eller ikke. De blir avslørt på sesjonen, eller av psykologen hvis de endelig havner i terapi.

Lise sier dog noe som er interessant:

Forskjellen mellom alle disse vanlige pluss minus og de jeg bare har hørt om gjennom beskrivelser, virker å være at vi kan stille krav til dem alle, bortsett fra de som er spesielt intelligente, de som har meget høy iq. Og der, der mister de meg. Der er jeg ikke med på notene lenger. Hvorfor er disse elevene fritatt fra plikter, fra kjedeligheter?

Så langt i teksten har jo Lise forlengst sluttet å være med på notene – hun vet åpenbart ikke hva intelligens er og hva det brukes til. Men ja, noe av arbeidet jeg gjør med intelligente barn er å lære dem til å kjede seg. Problemet er jo at de intelligente barna kjeder seg mye fortere enn resten. Og de får dårlige arbeidsvaner fordi de ikke trenger å jobbe med leksene før langt uti skoleløpet.

Maren

Maren forklarer i sitt blogginnlegg hvorfor jeg ikke kommer til å stemme Arbeiderpartiet. Dvs. det er jo det hun prøver å få meg til å gjøre.

Ja, Maren, alle barn er gode, søte, snille, verdifulle og fortjener alt godt. Og alle er begavede på hver sin måte, dersom man ikke stiller andre krav enn at folk skal gjøre så godt de kan. Arbeidsgivere, derimot, gjør ikke det. Og det gjør ikke skolen som hun er lærer i heller. Faktisk legger skolen ganske stor vekt på at individers begavelse skal tallfestes i karakterer, og som vi vet:

Det er ikke slik at har du det ikke i hue, så har du det i beina. Begavelse kommer i pakker. Den ungen i klassen som er flinkest til å tegne eller mekke bil vil typisk også være god i matte og norsk. Forutsatt at det er flere i klassen som driver med det. Eller som Maren sier:

Alle barn er kompetente, og begavede på ett eller flere felt. Vi som pedagoger og foreldre har i oppgave å hjelpe alle barn å finne ut hva de er gode til, skape mestring og bygge selvtillit på det grunnlaget – og samtidig jobbe med det barna ikke er like trygge på.

Jada. Jeg skulle ønske dette var sant. Det er det ikke. Jeg setter pris på lærere som gjør det de kan for å finne ut hva som motiverer hver enkelt elev – men de mest begavede barna vil være blant de flinkeste i det meste.

Å lære barn å opphøye seg selv i forhold til andre, tror jeg at vil gi sosialt inkompetente voksne. Å vokse opp i dagens samfunn i den tro at man er bedre enn mange andre, kan virke ekskluderende.

Maren Østbø, hvor sosialt kompetent er det å lange ut, i et blogginnlegg som leses av mange, mot noe du overhodet ikke later til å ha forutsetning for å kunne sette deg inn i? Jeg har sett langt flere begavede barn enn du, og er det noe de ikke føler seg, er det bedre enn andre. Det hadde vært om de var gode til å gå på ski, det. Å være faglig begavet er et sosialt handicap og noe unger prøver å skjule til helt opp i videregående skole.

Dersom ungene skal forstå hvorfor de sliter med å holde motivasjonen oppe i skolen, hvorfor de sliter med å leke sammen med barn som gir blaffen i om reglene for leken blir fulgt, etc. etc. etc., er det faktsk en fordel om de får vite at det er fordi de tenker mye fortere enn andre. Får de brynt seg på andre smarte barn, lærer de seg at det tross alt alltid finnes de som er smartere enn en selv.

Men det jeg gjerne skulle likt å vite, er dette: Hvor i all verden har du det fra at foreningen Lykkelige Barn jobber med å lære barn å opphøye seg selv i forhold til andre? Har du vært på møter? Satt deg inn i litteraturen? Lært noe om pedagogikk og begavede barn? Fortell, jeg er lutter øre.

	t1	t2
1	4	8
2	5	9
3	8	12
4	5	9
5	10	14
6	9	13
7	5	9
8	2	6
9	6	10
10	4	8
11	2	6
12	5	9
13	2	6
14	6	10
15	2	6
16	1	5
17	6	10
18	5	9
19	4	8
20	8	12

	t1	t2
1	4	8
2	5	9
3	8	12
4	5	9
5	10	14
6	9	13
7	5	9
8	2	6
9	6	10
10	4	8
11	2	6
12	5	9
13	2	6
14	6	10
15	2	6
16	1	5
17	6	10
18	5	9
19	4	8
20	8	12

	t1	t2
1	4	8
2	5	9
3	8	12
4	5	9
5	10	14
6	9	13
7	5	9
8	2	6
9	6	10
10	4	8
11	2	6
12	5	9
13	2	6
14	6	10
15	2	6
16	1	5
17	6	10
18	5	9
19	4	8
20	8	12