Husokkupanten ser ut til å vurdere dette i et nanosekund.

P: Som i at vi har våres eget skap?

Jeg: Ja, nesten!

P: We have our own closet! JUST LIKE HITLER!

Jeg: NEIN, Hitler is in the cupboard, we’re in the closet.

(legg merke til den subtile språkforandringen)

P *begynner å fnise*: Præhæ, Hitler er i kottet.

Jeg: We have da space! Ikke lesbisk i det hele tatt, venneskapet.

*strekker ut en hånd for å finne mobilen, slik at jeg kan notere denne samtalen. Finner ikke mobilen*

P: Thats my boob.

Editors note: Denne posten gir kun mening for de av dere som ser på Doctor Who like slavisk som meg og P/husokkupanten. For å være kul/med på notene anbefaler jeg at du ser klippet under. Because I am a nice person. 

As you where.

>

Heathcliiiiiiiiiff, kom og vask munnen din!

Jeg har aldri kjøpt et slik blad frivillig. Jeg har bladd i «Hjemmet» et par ganger når jeg besøker mormor (der er bladet obligatorisk), men jeg har aldri ikke-skammet meg så mye slik jeg gjorde i dag da jeg gikk på leting etter Allers’ husmorblad. Leilighetsokkupanten min hadde foralt meg om alt som kan repareres med eddik og kaffegrut, og etter to minutter visste jeg at Elisabeth, ja, Elisabeth er jo gift. Husmorlivet er sikkert rett rundt hjørnet, jeg burde forberede meg litt.

LET THE TRAINING BEGIN!
(alternativt burde jeg lage en egen kategri hvor alt dokumenteres. Sånn i tilfelle jeg dør mens jeg drikker litt eple-eddik før middagen)

Pre prepost: Men hvis du faktisk ønsker å lese hele denne bloggposten, vit at du gjør det på egen risiko og at jeg ikke forventer at du skal forstå noe som helst. Du ser forresten helt nydelig ut i den genseren du har på deg, er den ny?

Alle vet at dagen før eksamen begynner man å gjøre helt andre ting enn å forberede seg på den faktiske eksamen. I mitt tilfelle har dette forandret seg en anelse de siste dagene, ikke bare fordi jeg har en leilighetsokkupant (er det et ord? Nå er det i hvert fall det), men også fordi jeg er skremmende forberedt. Okkupanten som jeg deler seng med om kvelden (her gir jeg deg litt plass til å tenke så mye på sex du bare vil, før jeg ødelegger hele fantasien for deg og avslutter med en parentes), er en du har lest om før (hun med de røde leppene).

(sidenote 1: Hun er en slik en som får meg til å studere når jeg faktisk må, og etterpå lar meg se på boyband-musikkvideoer fra 2012 mens jeg hyler/piper/røler/hikster om hvordan videoene voldtar meg visuelt og lyrisk. Gi meg ”Blue” som står med hver sin mikrofon mens de synger lystig om at alle må reise seg, og fortell meg hvorfor i helvete ”The Wanted” ikke er i fengsel for å oppmuntre smårips (14 år gamle jenter) til å jukke på dem.))

(sidenote 1.2: Nå har jeg glemt hvor jeg egentlig ville med dette, men det er sent på kvelden, jeg og okkupanten har drukket kaffe, og nå hører jeg på en eller annen ung fløtepus på spotify forføre vesle Elisabeth IC fra ungdomskolen.)

Speideren! Det var det.
I stedet for å sovne til marerittet om at jeg den 24 april kommer til måtte skrive om en detaljert oppgave som heter ”Skriv alle navnene på personene nevnt i Forbrytelse og Straff, samt detaljert karakteranalyse. Diskuterer vokal og konsonantbruken”, har jeg de siste 3 dagene drømt om min fortid som speiderpike.
(sidenote 2 : jeg har helt sikket blogget om dette for noen år siden, men fåkk det, dette er min blogg og mine skrivefeil.)

Jeg er av den overbevisning om at alle ALLE jenter en eller annen gang i livet har vært medlem av TL-klubben, Pennyklubben, speideren og korps samtidig, og her om dagen gikk det opp et lys for meg når det gjaldt min fortid i korps og speideren. La meg prøve å ikke virke alt for vimsete (hvis du fortsatt leser, og klarer å forstå denne teksten: jeg salutterer deg):

1: I korpset spilte jeg klarinett (også kjent som lakris), og av og til tverrfløyte. Den eneste noten jeg klarte å lære meg var ”F”, som jeg i dag har glemt. Jeg spilte alt på gehør og latet som om jeg var klarinettsavant. Meg om det. I dette korpset var det også to jenter som var med på å gjøre mitt og diverse andre jenters liv til et helvete. Disse to jentene klarte av en eller annen grunn å få meg til å skamme meg over at jeg spilte i et korps (vi vet begge to at jenter er generelt onde i en alder fra 12-16, og gjør alt de/vi kan for å overleve hverandre – se sidenote 3 lenger nede), selv om de var med selv. Den verbale og psykiske terroren de drev med hjemsøker meg hver gang jeg hører lyden av en trombone (ikke misforstå, det er et meget fint instrument). Det jeg plutselig for noen dager siden begynte å tenke var altså: hvorfor i huleste følte jeg meg enda mer som en uvelkommen nerd (negativt ladet, mind you) som spilte i korps, når disse to jentene gjorde det samme, men når det gjaldt dem så var det kult? HVORFOR? Spis en rå paprika og fortell meg din konklusjon etterpå.

(sidenote 3: Det er nå du kan sette på Hunger Games soundtracket i bakgrunnen mens du skumleser resten av denne teksten)

2: Jeg har delvis blokkert, delvis fornektet og ganske helhjertet glemt mye av min periode i speideren. Men jeg vet hvorfor jeg ble med, og det var på grunn av Ole, Dole og Doffen sine speiderbøker. Jeg dro mamma med meg til alle butikker i kommunen for å få tak i neste speiderbok slik at jeg kunne lære meg hvordan jeg skulle klare å overleve dersom jeg plutselig ble angrepet av en bjørn. I en tid da jeg fortsatt hadde drømmer om å en dag bli detektiv ala Poirot, begynte jeg derfor i den lokale speideren (jeg ser logikken, gjør ikke du?). Men det som virkelig satte en støkk i meg mens jeg var medlem, var en veldig spesiell tur i naturen som var en direkte årsak til at jeg nektet å fornye mitt medlemskap. La oss si at jeg var 10 år (sidenote 4: du leser bloggen til en jente som har dyskalkuli. Hvis jeg sier at jeg var 10 år, er det fullt mulig at jeg var 8. Just sayin’), og jeg hadde enda ikke utviklet personligheten som roper NEI JEG VIL IKKE OG DU KAN IKKE TVINGE MEG LA MEG SE PÅ BARNE-TV I FRED.

Det jeg husker fra den turen er at jeg var et sted i gokk (sidenote 5: mye i den kommunen er egentlig i gokk, spør du meg, men det er også en stor del av sjarmen med å bo der. Flott natur for barn å gå seg vill i, og for foreldre å bekymre seg om alle måter barna kan dø på.) midt på natten, omringet av trær og det regnet så mye at jeg var på nippet til å drukne. Jeg holdt kart og kompass (som jeg til den dag i dag ikke forstår et kvekk av), og prøvde å finne et eller annet. Jeg var sur, forfrossen, nesten død og lei av alt (for det meste naturen). Det neste jeg husker er at jeg er hjemme hos mamma, og hadde bestemt at jeg aldri mer skulle bli med en gruppe mennesker ut i naturen for å finne NOE SOM HELST (ikke en gang en hytte), for når intensjon kom til fakta så skulle vi jo dra vekk derfra til slutt uansett. Hvorfor ikke bare kutte ut intensjonen med en gang, konstatere fakta og IKKE DRA? Speideren ødela naturen for meg, og dette lå jeg altså og funderte over for noen dager siden. Ole, Dole og Doffen, you are on my list.

Nevnte jeg at jeg faktisk har eksamen i morgen? Heathcliff skal dissekeres med bestemte tastetrykk.

Gratulerer. Du har lest helt til slutt (eller så har du ikke det, og bare scrollet ned hit, slik jeg ba deg om. Sneaky bastard).

Lydene fortsetter. Jeg hører hvordan jenta ikke lenger klarer å holde tilbake, og begynner å gråte igjen. Det er ikke særlig høylytt eller dramatisk, bare veldig veldig ukontrollert. Jeg klarer ikke å se på mitt eget speilbilde når det er en jente som gråter, jeg føler med en gang at dette ikke er ok, dette er ikke normalt. Noen trekker i snoren, åpner en dør og kommer ut for å vaske hendene sine, men jeg er at dette ikke er den gråtende jenten jeg hører. Vi veksler et blikk, og uttrykket hennes forteller meg at hun har hørt gråten hun også. Jeg oppfatter det som om hun prøver å si ”jaja, noen gråter i dag også, hehe” før hun forsvinner. Det er nå kun 1 bås som er opptatt, og jeg vet at der inne sitter det en jente som er lei seg.
Ok. Så hvis jeg går ut nå, kommer jeg til å angre på at jeg ikke sa noe. Hvis jeg ikke gir et tegn på at hun ikke er alene her inne, så kommer jeg til å lure på hva som kunne ha skjedd. Jeg prøver å ikke lage noen lyder mens jeg hører hvordan gråtingen fortsetter, at jenta tror hun er alene og bare slipper alt løs. Hun pusser nesen, snufser og hikster om hverandre. Det er vondt å høre på, og det føles som om jeg observerer et alt for personlig øyeblikk. Men jeg er her, og ingen av de andre jentene så ut til å ville si noe høyt om hva som skjer. Jeg sliter med å være impulsiv, men nå føles det som om det er mitt eneste valg. Jeg går går bort til den låste båsen og banker forsiktig tre ganger på døren. Lydene opphører umiddelbart.

”Hei, vil du snakke om det?” er det første jeg sier. Jeg spør ikke om det går bra, for jeg vet det ikke går bra.

”Neida, det går bra!” er svaret. Jenta begynner å romstere der inne og jeg ser for meg hvordan hun prøver å tørke tårene og banne innvendig.

”Tull og tøys. Du gråter, jo! Er det noe jeg kan hjelpe deg med?” spør jeg.

”Nei…” svarer hun. Og så kommer lydene igjen som gjør at hjertet mitt begynner å blø.

”Jeg vet ikke med deg, men det å gråte på en slik offentlig plass er ganske… offentlig. Hva er det som har skjedd?” prøver jeg meg på. Uten at hun svarer ser jeg at hun under dodøren rekker meg mobiltelefonen sin, og tekstmeldingen som vises på skjermen. Oi, jeg får tilgang til hennes private korrespondanse.
Jeg setter meg ned på gulvet og lener meg mot den andre døren, bare i tilfelle hun bestemmer seg for å åpne, og tar imot mobilen hennes. Det blir feil av meg å sitere sms-en her, men i meldingen står det at gutten ikke lenger ønsker å være kjæresten hennes, at det er best han flytter ut og at han helst ikke vil snakke med henne på en stund.

”Åh,” sier jeg og sender mobilen tilbake ”du… jeg antar at vi ikke kjenner hverandre men… kan du ikke komme ut derfra? Det er aldri kult å gråte alene.”
Etter noe som føles som flere minutter hører jeg at hun reiser seg og skal til å åpne døren. I full fart reiser jeg meg også, løper for å hente papir og venter på henne. Jenta som nå står foran meg er så oppløst i tårer og emosjonelt knekt at jeg tror ikke det spiller noen rolle om hvem jeg er. Uten å si noe går jeg nærmere og legger armene mine rundt henne. Hun begraver ansiktet sitt i håret mitt, snufser, og jeg kjenner at hun holder hardt rundt meg. At jeg nå har hennes tårer og snørr i håret mitt, er ganske ubetydelig. Det betyr liksom ikke noe at vi ikke kjenner hverandre, det betyr heller ikke noe at jeg nettopp har sett at ansiktet hennes er ødelagt av rennende sminke.

”Har du venninner du kan være med i kveld?” spør jeg.

”Ja.” svarer hun. Jeg avslutter klemmen, og for første gang kan jeg virkelig se hvem hun er. Jeg har ikke sett henne på campus før, noe som egentlig er like greit, da har jeg ikke noe annet å binde henne til. På impuls begynner jeg å tørke henne i ansiktet, noe hun lar meg gjøre (skulle tro vi har vært venner lenge), og jeg fjerner hår som har klistret seg mot kinnet hennes.

”Slo han opp nettopp?” spør jeg.

”For en time siden,” svarer hun og trekker pusten.

”Jeg heter Elisabeth,” sier jeg. Hun smiler og introduserer seg før hun gir meg en rask klem.

”Jeg bare.. jeg elsker ham, ikke sant, og jeg trodde virkelig at han elsket meg også.” sier hun.

”Mhm.” svarer jeg og fortsetter å tørke ansiktet hennes.

”Takk skal du ha,” sier hun og prøver å smile.

”Bare hyggelig. Kom hit.” Jeg dytter henne mot speilet og stiller meg ved siden av henne.

”Tenk da, om noen år så kommer du til å se tilbake på dette øyeblikket da en fremmed jente trøstet deg. Og jeg tror du kommer til å ha et godt minne, og ikke et dårlig minne om en kjip kjæreste, ikke sant?” sier jeg. Hun nikker, før hun begynner å ta seg selv til ansiktet og sier hvor sjokkert hun er over det hun ser.

”Jeg syntes du er kjempepen.” sier jeg og klapper henne på ryggen. Nå begynner jeg å lure på hvor grensen for kroppskontakt går, og jeg tror hun gjør det samme.

”Takk,” sier hun. Jeg gir henne en nok en klem, før jeg tar på meg vesken igjen og kaster den nå kalde kaffen.

”Jeg vet det er teit å si, men det ordner seg alltid. Liksom, det er jævlig nå, og det er jævlig veldig lenge, men snart oppdager du at ting går bedre.” sier jeg. Hun nikker.

”Lykke til,” sier jeg og skal til å gå, men hun sier navnet mitt og før jeg får sagt noe sier hun ”Du er bra,” og jeg tror på det hun sier.

Det er en stund siden, og jeg tenkte at det er jo forståelig. Som student er jeg ikke på skolen hver dag fra åtte til to, jeg ser ikke de samme personene heller, og fordi vi ikke har gått på skole sammen i tre til seks år, vet jeg ikke om det de har på seg er nytt. Jeg ser kanskje at de har på seg andre klær enn dagen før, men jeg vet ikke om de er nykjøpt. Men det gjorde jeg før. Alle gjør det, og så vidt jeg vet er det vanlig å si ”slit an” (det samme som: gratulerer med nye klær!) når en person du kjenner plutselig dukker opp med et nytt image. Det er jo hyggelig å få høre.

Jeg fortsatte å gå mot neste busstopp, men stanset halvveis og kikket etter de to jentene. Hvor lenge siden var det jeg hadde kjøpt et nytt klesplagg som noen ga meg et kompliment for? Jeg husket ikke, og akkurat der og da skjønte jeg at det var fint å få slike kompliment, som var høflige og ofte oppriktige. Jeg savnet gleden jeg opplevde at noen jeg kjente sa jeg var fin på håret (det var nok sist gang, ja! kom jeg på), at jeg kledde genseren eller at jeg hadde sminket meg på en fin måte. Det var mest følelsen jeg savnet, den gleden en venn ga meg med ordene sine. Jeg tenkte at dette kunne jo ikke bare gjelde meg, en 23 år gammel jente. Dette måtte jo gjelde gutter også. Alle for den saks skyld. Gir vi hverandre for få ærlige kompliment i hverdagen nå, enn tidligere? Er det universitetet som har gjort dette med meg?

En av mine beste venninner i Tromsø bruker ofte en knall rød leppestift, noe som får ansiktet hennes til å lyse opp og hun minner meg om en filmstjerne. Og det har jeg ikke sagt til henne. Nå kommer hun til å få vite om det, fordi jeg har skrevet det, men jeg tror ikke jeg har sagt det. For hadde ikke hun blitt glad da? Jentene jeg fortsatt så etter, hadde nå forsvunnet inn på en kafé, og jeg kom på at jeg hadde et gavekort i lommeboken som jeg kunne bruke på H&M. Kanskje jeg skal finne noe nytt, noe som jeg ikke har brukt flere ganger tidligere, noe som blir lagt merke til. Denne tanken hadde jeg ofte på videregående: jeg ville kle meg i noe som gjorde at gutter syntes jeg var fin å se på, og kanskje si det til meg etterpå. Nå tenkte jeg det fordi jeg savnet et eneste lite kompliment. Ikke noe å klage over, men det var noe å føle.

Dagen etterpå skjønte jeg at de to genserne jeg hadde kjøpt så ut som de kom ut fra skapet til en tenåring fra tidlig 90-tallet. Det så ikke nytt ut, men jeg likte dem. Ingen sa noe. I bakhodet håpet jeg at noen kom til å gjøre det, men mens jeg så på venninnen min med de røde leppene, fant jeg ut at det ikke var så viktig likevel, jeg så i hvert fall ikke på en rompekvise.

Det som er rart – og dette har jeg skrevet på twitter tidligere – er at nå som morfar ikke lever lenger, ER han ikke. Morfar er ikke, han var. Jeg opplevde omtrent det samme da farfar døde (kvinnene på begge sider av familien min har gode gener, oldemor ble 103 år. Jeg blir sikkert 105): farfar og morfar gikk fra å være til å ha vært i løpet av en setning. For meg føles det som om farfar egentlig bare er på ferie, etter alle disse årene. Jeg husker ham like klart og tydelig som morfar, selv om flere år mellom dødsfallene skiller dem. Nå er morfar på fjelltur, og han har med seg Kvikk Lunsj som han spiser på toppen av fjellet mens han smiler for seg selv. Kanskje farfar er det også.

Det var i hvert fall slik jeg følte det etter begravelsen, og familien var samlet hjemme hos mormor. Godstolen til morfar var tom, og kun én eller to ganger var det noen som satt i den. Da den var tom var det som om morfar egentlig ikke var årsaken til at vi alle var samlet sammen for å minnes hans liv, men at han var ute på gangen et lite øyeblikk for å fikse høreapparatet sitt. Han vil alltid være.

Jeg forelsker meg der og da. Hun har helt hvitt hår, store øyne, og knuger på en stokk for å ikke falle. Øynene hennes saumfarer omgivelsene, hun stirrer på bilene og hele kroppspråket skriker «Kan jeg gå nå, uten å ende opp med å operere hoften?«. I dette nanosekundet tenker jeg på alle tv-seriene og filmene jeg har sett gjennom årene: hvor personer hjelper gamle damer med å gå 6 meter, fra et fortau til et annet, for å gi seg selv bedre samvittighet og score noen plusspoeng hos Den Gode Generasjonen. Jeg tenkte det samme. Herregud, jeg har aldri hjulpet en eldre dame over veien før, og nå vet jeg at jeg kommer til å gjøre det. Hvor er korpset? Hvor er fanfaren? Vinter, du har endelig gitt meg en sjanse til å være en Heltinne, booya. Jeg innrømmer glatt at jeg handlet på pur jakt etter økning av selvfølelse, og jeg angrer ikke i det hele tatt. Fåkk deg karma, du finnes ikke og min gud heter Placebo.

Så jeg stirrer på denne vakre gamle damen og vet at dette er mitt øyeblikk.

«Hei!» sier jeg og tar ett steg nærmere damen.

«Hallo!» svarer hun og ser på meg med det fineste smilet jeg har fått i retur noen gang (utenom fra ektemannen *cue trommer*). Jeg tenkte faktisk ‘Jeg kan være hennes personlige tjener resten av dagen så lenge hun smiler slik’.

«Skal du over? Vil du gå sammen?» spør jeg.

«Åh! Ja gjerne!» svarer hun.

Jeg tror faktisk at jeg kunne brukt flere utropstegn der. Så jeg lenket (kan jeg si det?) arm med damen og i det den grønne mannen blinket og pep av glede gikk vi over veien sammen og det var som om alle sølvguttene sang en hymne til meg. Jeg gjorde en god ting. Jeg hjalp en som trengte det, og jeg følte meg jævla bra. Det hele tok tre sekunder og i det vi skulle skilles fra hverandre tok hun et ekstra tak i armen min og dro meg tettere inn til seg.

«Takk skal du da,» sa hun og jeg vurderte å spørre om hun ville ha selskap resten av dagen.

«Ha en fin helg videre!» sa jeg og vi gikk hver vår vei. Alle som passerte meg etter dette, og som så på ansiktet mitt må ha lurt på om jeg nettopp hadde møtt kjæresten min eller noe i den dur, for jeg smilte så mye at jeg kjente det i kinnene lenge etterpå. Tromsø gjør det med deg, frosser smilet ditt der du minst venter det, og forteller deg at dette øyeblikket vil du aldri glemme.

Jeg har aldri vært flink til å bytte sengetøy. Ja, jeg klarer det til slutt, men selve prosessen er som tittelen sier som å kle på et hjul. Dette pleide pappa å fortelle Elisabeth på 4 år da jeg ikke klarte å kle på meg selv, og han måtte hjelpe til. Både han, mamma og min mann kan bekrefte at jeg ikke er  flink til noe så enkelt som å ta på et laken, og uansett hvor mange ganger mamma prøvde å vise meg hvordan det skulle gjøres endte det med at jeg satt på sengekanten og gråt av fortvilelse. Tårene mine var i hvert fall veldig fortvilet.

På folkehøgskolen var ikke mamma der for å hjelpe meg med sengetøyet (det samme gjaldt klesvask: jeg er en bortskjemt søskenløs jente som tok rene klær for gitt. Det ble litt av en sjokkartet opplevelse da jeg første gangen skulle vaske ullsokkene mine og resultatet ble små barnesko. Ingen hadde fortalt meg at slike ting krympet i vask, men jeg hadde heller ikke spurt. Logikk?), så jeg måtte prøve meg fram selv. Jeg visste ikke at det fantes laken som man bare kan feste rundt madrassen (det man ikke vet, finnes ikke?), så den første gangen brukte jeg nesten 1 time på å ta på lakenet. Jeg var veldig fornøyd med den øvre delen hvor puten skulle ligge, helt til jeg så på hele resultatet og der hadde jeg klart å bøye madrassen i en bue, med halve lakenet i en ball. Men den øvre delen var jo fin. Etter ytterligere minutter med å behandle madrass og dyne som et hjul i en fin kjole, ringte jeg mamma og hulket litt (underdrivelse). Til slutt fikk jeg hjelp av en annen på internatet. Low point.

Det har tatt meg nesten tre år å få en dyne inn i dynetrekket på mindre enn 15 minutter. Jeg har flere ganger klart å få dynen inn i dynetrekket, men jeg har også klart å dra dynen med meg ut når jeg trodde jeg var ferdig. Og ikke glem at det er vanskelig å vri dynen rett vei, når den har vridd seg rundt og ligner på en anakonda.

I 2009 leide jeg et rom hos en eldre dame, og der var sengen i en slags hemslignende tilstand, nesten 1 meter over gulvet og med en stige opp til madrassen. Kan du tenke deg hvordan det var å ta på laken på en madrass fra den høyden? Jeg oppførte meg som om  mine siste timer var kommet hver gang jeg skulle bytte laken. Det gjorde noe med meg når jeg var 1 meter over bakken og satt på en rekke trebjelker som også knirket hver gang jeg flyttet på meg. Hele kroppen min og tankene mine skrek ”Ditt utyske!!!!! Du kommer til å brekke bein og knekke alle hårstråene på hodet ditt. Bare sov på den alt for korte sofaen i stedet.” Da jeg endelig hadde fått lakenet på madrassen var jeg så stolt at jeg ble flau etterpå. Jeg har til og med sett videoer på youtube om hvordan det hele gjøres, og feilet da også.

Jeg har lært meg at man aldri skal undervurdere sengetøy. Tidligere var det noe som mamma ordnet for meg, det ble gjort uten at jeg så det og det var ikke en eneste rynke i lakenet. Jeg trodde det skulle være lett å ta på laken, men det er i sannhet et kunstverk. Så, alle stuepiker på hoteller og gjestetun: I salute you. Dere er en av samfunnets mange helter. Etter at jeg oppdaget laken som bare festes rundt madrassen (sikkert oppfunnet for slike idioter som meg), har madrassen bøyd seg en anelse, men jeg gir faen, for dekker jeg den til med puten så eksisterer den ikke. Moralen i denne historien er: Ikke ta laken og sengetøy for gitt, lær deg å kontrollere kunsten før du flytter hjemmefra og blir offer for at vennene dine er sjokkert over at du ikke kan noe så grunnleggende som å kle på et hjul.

Fortsatt venter jeg på det siste eksamensresultatet (de tre andre er ikke mye å skryte av), og jeg har vel egentlig mistet litt lysten på å studere. For jeg forstår visst fortsatt ikke hvordan en akademisk oppgave skal skrives, og det er dette som gir meg de dårlige karakterene. Skal jeg skylde på at jeg vil bli ”Forfatter”, og ikke akademiker? Jeg vet ikke. Det eneste som er sikkert er at jeg prøver så godt jeg kan, og får ikke akkurat noe ut av det. Utdannelse for meg er nå bare noe jeg prøver å få fordi det kan hjelpe meg med jobb etc. Av og til skulle jeg ønske at jeg ikke vil bli forfatter, bare sånn at jeg ville klare å skrive akademiske oppgaver slik foreleserne vil jeg skal skrive dem. Selv om de aldri forklarer hvordan de skal skrives, men gir det samme noe forvirrende utkastet til alle.

Det er virkelig ikke noe som er så skremmende som å ikke vite hvordan det kommende semesteret vil bli. Det er isglatt og dårlig føre. Ønsk meg lykke til?