(RA / Stein Roger Fossmo) Morten Abel leser fra romanen «Temmelig mye juling» i morgen. Fra hvilket kapittel vet han ennå ikke.

Morten Abel har travle dager. Det er snart premiere på «Sladder» på Rogaland Teater, der han har musikken og spiller en rolle som sanglærer. The September When har konserter, og lørdag kveld leser han fra «Temmelig Mye juling».

– Om jeg har øvd på å lese høyt? Nei, sier en smilende og avslappet Morten Abel til Rogalands Avis, et par dager før høytlesningen på Valberget.

– Er ikke det vågalt?

– Jo. Men jeg har aldri vært noe begeistret for å øve. For eksempel synes jeg bandøvinger egentlig er en påkjenning. «I like to perform», fastslår artisten, som nå har debutert mellom to permer på Schibsted Forlag.

Travle tider

Det går i minst 90 kilometer i timen for småbarnsfar Abel for tiden. Prøver på «Sladder» på Rogaland Teater, konserter med The September When, og nå altså høytlesning i Stavanger-litteraturens lille storstue.

– Jeg har ikke engang tenkt på hvilken del av boken jeg skal lese fra ennå. Jeg har ikke vært med på et slikt arrangement før, så jeg får bare hoppe i det, og håpe på et tålmodig publikum, sier han.

Han skal ta tak når han får tid, nå, en av dagene.

– Jeg må jo forberede meg litt, finne ut hvor lenge man skal lese, slike ting. Dette er jo en helt annen setting enn jeg er vant til. Det er jo ikke slik at jeg skal få applaus etter hvert kapittel! Jeg får finne stemningen og roen, og lese rolig. Jeg regner med å være med fra tidlig på kvelden og høre litt på de andre som leser, sier han, og memorerer forfatterlisten til lørdagskvelden fra hukommelsen.

Møter Ari igjen

– Hva er det nå de heter, disse kanonene. Jo. Halfdan W. Freihow skal jo lese. Det en god venn av meg. Anne B. Ragde. Og Ari Behn kommer jo, ramser Abel opp.

mer i Rogalands Avis

Vi som har lest den kan melde at Temmelig Mye Juling også, irriterende nok, er veldig, veldig bra.  Noen respektfulle ekko av John Fante, Cormac McCarthy og (dare we say it) Knut Hamsun forhindrer ikke at Morten har funnet en særegen, utvungen fortellerstemme – snauhogd, faenivoldsk og ofte riktig løyen, enten hovedpersonen befinner seg som matros på frakteskip, stikker av til Amerika, eller på magisk vis skifter ham til indianer, jødisk profet eller fergeskipper på dødselven Styx. Handlingen er uforutsigbar, sprelsk og ifølge Morten 100% påhittad. Det er ingen skjulte selvbiografiske utleveringer her, og det er kanskje like greit, ettersom hovedpersonen ligger noen alen unna å være det man kan kalle “helt trygg”. Det smeller til tider såpass friskt at Temmelig Mye Juling ubesværet lever opp til tittelen.

Vi gleder oss til å kjenne ny-bok-eimen, forhåpentligvis i løpet av september.

*OPPDATERING*

“Temmelig Mye Juling” er nå tilgjengelig i Schibsteds nettbutikk og hos Haugen Bok.

Gulleiv re-etablerte sin status som The September When’s hard-man da han passerte mål i Havnegata i Sandnes etter 4 timer, 18 minutter og 48 sekunder med målbevisst Nordsjøritt-sykling. Dermed slo han sin erklærte nemesis Morten Mølster med drøye elleve minutter. Morten brukte temmelig nøyaktig fire og en halv time på turen, Abel klokket inn på seks timer og elleve minutter og Helge unnagjorde Egersund-Sandnes på respektable 4:33:32.

Stene, derimot, bedrev i mellomtiden det som nok var den desidert mest krevende helge-sysselen – Ingenting-konsert i tax-free-paradiset Longyearbyen (01:32:20 med ekstranummer). Der er det lyst hele døgnet, gitt.

Videoen ble spilt inn i tospann med “Cries Like A Baby”, kjent fra Singstar Norske Hits, og jeg mener å huske at det var ute i Nydalen i Oslo, der hvor TV2 lager mange av sine produksjoner i dag (tsw var der senest for noen måneder siden for å opptre på Senkveld med Thomas og Harald).

Jeg husker i alle fall at det, som alltid når man lager video, var en ufattelig langtrukken dag, på tross av alle de truseløse og ellers sympatiske modellene som sikkert kjedet seg minst like mye som oss. Jeg kom i hvert fall gjennom mesteparten av Douglas Adams´ “Mostly Harmless” (“The Fifth Book In The Increasingly Inaccurately Named Hitchhikers Guide To The Galaxy Trilogy”), og det hjalp.

Det vanvittige tempoet TSW hadde holdt oppe gjennom året kan være med å forklare hvorfor hele orkesteret har noe zombie-aktig over seg på dette TV-opptaket. Alle sammen er rett og slett fullstendig fesne… og et par dager etterpå bar det videre til showcase i London, der Osmundsen presterte å miste den fete hatten han hadde kjøpt i NY.

Stavanger Aftenblad har satt opp en tilnærmet komplett liste over alle strengenapperne i fylket, og inviterer leserne til å stemme fram Rogalands Beste Gitarist – sannsynligvis vel vitende om at dette prosjektet kommer til å legge død all sosial omgang mellom regionens strengeinstrumentalister i mange, mange år framover. Alle kandidatene bedyrer at dette er fullstendig betydningsløst, at det ikke går an å kåre noen “beste” gitarist alligavel, og at det hele selvsagt er harmløs moro.

Før de setter seg til sine respektive tastaturer og klekker ut underhånds Facebook-kampanjer og rekrutterer Trondheims-studerende søskenbarn til å spre “stem-på-fettern-min”-spam over hele NTNU. Og gråter seg bittert i søvn hver kveld etter å ha sjekket status og funnet ut at de fortsatt bare har mobilisert en lusen prosent eller to. Det skal bli kjekt å gå på konsert framover, med band der gitaristen såvidt klarer å produsere noen gjesne, selvtillits-blottede klynk. Notat til teknikere: Ikke sett opp koremikk til  noen med mer enn fire strenger. De kommer til å bruke den til gråtkvalt utskjelling av publikum, iblandet rasende “ingen-er-glad-i-meg”- og “her-har-jeg-holdt-på-i-femogtjue-år”-meldinger.

Og nå over til noe helt annet: Stavanger Aftenblad holder avstemning for å kåre Rogalands beste gitarist. La oss gjøre et lite sosialt eksperiment, bare for moro skyld, for å finne ut hvor stor påvirkningskraft denne nettsiden har: gå inn på denne linken og stem på Morten Mølster, Stavangers i særklasse mest særpregede og nyskapende strengesliter. Det skal bli skikkelig gøy å se hvordan det går!

Videoen var et samarbeidsprosjekt mellom TSW og Fretex / Elevator, og ble vist som reklamefilm på TVNorge, enten samfulle 3 og et halvt minutt (det gikk an på en nystartet liten kanal i 1993. Ta den, Herman Friele!) eller som 30-sekunds standard-spotter. Regissør var Erik Poppe, senere kjent for filmene Schpaa, Hawaii Oslo og deUSYNLIGE. Det er selvsagt hyggelig å tenke på at vi kunne være med på å gi unge Poppe en fot innenfor bransjen – det eneste han hadde drevet det til før denne videoinnspillingen var å lage 40-50 reklamefilmer, samt å regisassistere den obskure New York-regissøren Woody Allen.

Denne innspillingen huskes også som foreløpig siste gang trommeslager Osmundsen betalte for en hårklipp.

Det er konserter som for eksempel denne i Oslo Spektrum 7. mars som det er mest vrient å skrive om etterpå. Det er rett og slett vanskelig å yte opplevelsen noen særlig grad av rettferdighet med ord og stillbilder. Det blir som oftest som en typisk DVD-bakomfilm - 20 minutter der alle de involverte skryter av hvor fantastisk det er å jobbe med alle de andre, og hvor gøy og inspirerende hele opplevelsen har vært.

Vel, her kommer en verbal bakomfilm.

For det første var Spektrum en slags turné-avslutning, så det er på sin plass å dra fram crewet som har vært med rundt på denne turen – Inge Riska (FOH), Hans Ole Kristiansen (monitor),  Fredrik ‘Kapteinen’ Rødberg (backline), Nils Foss (lys) og Sigve Prestnes (turnéleder). Strålende jobbet, gutter.

For det andre hadde vi med oss produksjon fra Ålgård – lyd, lys, scene og backline var levert av PAP, med Jan Olav Sandmark i spissen. Well done!

For det tredje hadde vi for en gangs skyld budsjett til å ta med oss noe ekstra snacks på scenen – en fem-manns blåserekke – Jens Petter Antonsen,Per Gjermund Storrø,Vidar Bråthen, Rolf Erik Nystrøm, og vår egen pressekontakt Per Erling Neraasen på baryton-sax. Vel-arrangert, presist og tight som en hamsterrumpe. Dessuten hadde de i garderoben fått streng beskjed om å holde seg unna lett feminine, synkroniserte dansetrinn og trompet-snurring, som blåserekker har drevet med siden farao Amon-Hotep I innførte praksisen rundt 1501 f.Kr., og jammen om de ikke klarte den biffen også.

For det fjerde fikk vi med oss support fra DJ Jason Forrest og den hodeblåsende* kvartetten Katzenjammer. Jason bidro, i tillegg til dj-settet sitt tidlig på kvelden, med noen friske beats på en etter hvert ganske utflippa versjon av ‘Bullet Me’, og jentene i Katzenjammer hadde nok også blitt med opp på scenen i vårt sett dersom det hadde vært bittelitt tid til å forberede det. For noen musikanter! Og hvilke sangere! Som en bransje-rev sa til oss en gang; “There’s blood in the water!”

For det femte: konserten ble faktisk filmet med flerfoldige kameraer og kran og greier, men tydeligvis på en såpass subtil måte at mange ikke la merke til det… Hva som skjer med bildene er ikke på langt nær bestemt – først må vi se en ferdig-redigert versjon av konsertopptaket, så får vi avgjøre om det ender som påkosta hjemmevideo eller noe mer offentlig.

For det sjette, men ikke minste – takk til alle 4500 publikummere!

Dere er det som får oss… dere er… d…. [tar en Halle Berry].

Thank you so, so much!

*…og da mener vi “mind-blowing”, oversatt til norsk, og ikke det der griseriet som dere griser der ute trodde det betydde. Fysj!