Nå hopper Tybring-Gjedde elegent bukk over det faktum at Kong Olav hadde nær og fortrolig kontakt med en rekke Arbeiderpartifolk både da han var kronprins og da han var konge. Men la det ligge.

Man skal også være langt inne i spiritismens verden for å våge seg ut på å tildele døde mennesker meninger. Men la også det ligget.

Tybring-Gjeddes utbrudd er spektakulært av en helt annen grunn:

Han skrur tida 100 år tilbake, og snur virkeligheten opp-ned.

Altså et utspill som langt på vei er i tråd med mye annet av Frps politikk.

Hvis vi går 10 år tilbake, til 1910, var det en ganske etablert oppfatning innad i Arbeiderpartiet om at Arbeiderpartifolk overhodet ikke skulle omgås kongefamilien. Dette tiltok i styrke utover tiåret, særlig etter revolusjonen og den kommunistiske maktovertagelsen i Russland.

Grunnen til at man skulle distansere seg fra kongehuset og det kongelige ordensvesen var at kongehuset symboliserte mye av den samfunnsstruktur som arbeiderbevegelsen ville endre. Norge var et av Europas aller fattigste land, mens kongehuset levde i en aristokratisk verden adskilt fra resten av folket. De representerte imperalismen gjennom sine nære bånd til andre europeiske kongehus. De representerte overklassen. Og de stod som levende eksempler på at makt og rikdom skulle gå i arv, og at man fødtes inn i en klass eller oppgave som man ikke skulle eller kunne bryte ut av.

Å pleie kontakt med kongehuset var å legitimere mye av det som arbeiderbevegelsen kjempet mot. Derfor skulle ikke skikkelige Arbeiderpartifolk ha omgang med kongelige.

Selv om Arbeiderpartiet kastet vrak på kommunismen allerede i 1923, har partiet forblitt skeptiske til mye av spradebasseriet rundt kongehuset. F.eks. har partiets representanter systematisk nektet å ta imot kongelige ordensutmerkelser, men har i stedet akseptert Borgerdådsmedaljen (som ble tildelt av regjeringen, ikke av kongen). Men ellers har partiets folkevalgte oftere og oftere vært å se på både slottsmiddager og andre tilstelninger i regi av kongehuset.

Nå skrur Tybring-Gjedde tiden 100 år tilbake. Og mener at kongefamilien ikke skal omgås Arbeiderpartifolk.

Slik kontakt kan jo legitimere Arbeiderpartiet, må vite.

Kanskje kongehuset hverken bør omgås Arbeiderpartifolk eller andre folk. I hvertfall de som ikke har gått på ungdomsskolen med kronprinsparet. Tybring-Gjedde sier jo selv at:

“- Dette er folk Jonas Gahr Støre har møtt i voksen alder på grunn av de høye stillingene han har hatt. Det er ikke som om de tilfeldigvis gikk i samme klasse på ungdomsskolen.”

Og det gjelder vel ikke én regel for kongelige som Jonas Gahr Støre har møtt i voksen alder, og en helt annen regel for kongelige som andre nordmenn har møtt i voksen alder…?

Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her

Denne holdningen har kommet fra flere partiavdelinger av både Arbeiderpartiet og SV i spørsmålet om master eller sjøkabel i Hardanger. Sist ut er Kvam Ap, som krever at Jens Stoltenberg kommer på medlemsmøte. Hvis ikke legges laget ned.

Dette “Hvis ikke…” er en dårlig argumentasjonsteknikk. Det er rett og slett et trusseldemokrati.

Og et trusseldemokrati - er en trussel mot demokratiet.

Et av sosialdemokratiets adelsmerker er at vi har en kunnskapsbasert tilnærming til politikken. Vi sørger for at saker utredes faglig, deretter at vi diskuterer åpent og fordomsfritt - og når alle synspunkter har fått kommet på bordet, konkluderer vi.

Men av og til kommer dette “Hvis ikke…”-argumentet inn.

Som jo strengt tatt ikke er noe argument i det hele tatt.

“Hvis ikke…”-argumentet er mer en stadfestelse av at man ikke har gode nok argumenter! For hvorfor ellers er det nødvendig å true gjennom noe flertallet er mot?

Hadde argumentene vært gode nok, ville jo flertallet vært for.

Det hender faktisk ganske ofte at nasjonale vedtak får lokale konsekvenser som ingen ønsker seg. Hverken folk som bor der konsekvensene manifesterer seg, eller folk andre steder. Det kan være kraftlinjer, som i Hardanger. Men det kan også være snakk om motorveier, togtraséer, asylmottak, fengsler, sykehus, barnehager - ja, nær sagt alle etableringer har motstandere lokalt.

Eller unnlatelse av å bruke nasjonale midler på lokale tiltak - som rassikring, lokalsykehus, lokalpoliti, industrisubsidier eller andre formål som lokalt er svært viktige.

Slik må det være. Fordi de nasjonale hensynene og de lokale hensynene går faktisk ikke alltid hånd i hånd.

Noen ganger må nasjonale hensyn vike til fordel for de lokale hensynene. Men det bør skje fordi argumentene for det er gode nok.

Ikke fordi man lokalt trekker opp “Hvis ikke…” fra hatten.

Vi har 431 kommuner i Norge. Statsministeren kan ikke forventes å måtte rykke ut hver gang det er lokal motstand mot et regionalt eller nasjonalt svært viktig prosjekt. Og særlig ikke når argumentene fra lokalt nivå har blitt målbåret og fremført - og vurdert - før konklusjonen trekkes.

Kvam Arbeiderparti bør besinne seg. Sosialdemokratene i Kvam er ikke tjent med å marsjere i takt ut av partiet i protest mot kraftlinjer - som i utgangspunktet var ment å være et svært lite inngrep i fjordlandskapet, men som for Kvam kan bli stort fordi sjøkabel i såfall må ha et ilandføringsanlegg som er mye mer skjemmende for landskapet. For dersom Kvam Ap marsjerer ut pga protest mot konsekvensene av sjøkabel, vil andre partilag kunne marsjere ut pga andre lokale hensyn man ikke har fått gjennomslag for.

Og da er det Erna og Siv som kan gni seg i hendene.

For da har lokale sosialdemokrater med åpne øyne overlatt dem nøklene til regjeringskontorene fra og med høsten 2013.

Dét bør bekymre sosialdemokratene i Kvam og andre steder langt mer enn at de eventuelt får det ilandføringsanlegget som er nødvendig for å oppfylle kravet fra resten av Hardanger. En muffestasjon og en kraftgate er helt sikkert upopulært lokalt, men det er ikke velferdsstatens undergang. Konsekvensen av nedlagt partiaktivitet rundt omkring i landet kan derimot være nettopp dét.

Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her

Og nok en gang viser milliardærsjuken sin lumskhet: Den som rammes av sjuken plages langt mindre enn oss andre.

For vi er nødt til å høre på tøvet fra pasienten!

Fra Dagbladet (bildefaksimilen i denne bloggposten er hentet derfra) vinker en åpenbart hardt rammet skipsreder ved John Fredriksen til oss. Han er blitt syk av Norge. Milliardærsjuken har festet grepet på ham.

Han er ikek den første som er rammet av sjukdommen. Vi vet alle hvor ille det er å være milliardær etter å ha lest spaltemeter etter spaltemeter med milliardærer som har blitt syke av Norge. Den antagelig hardest rammede av dem alle - selve inkarnasjonen av en kronisk syk mangemilliardær - er Stein Erik “Rimi” Hagen. Han kunne i fjor sommer fortelle at han skulle flagge ut til Sveits. Grunnen er at Norge… Jeg lar ham bruke egne ord:

“- Tenk deg et land hvor du går ut etter en gruppe mennesker, som da skal legges for hat og skal tas. Hva galt har man gjort? Man har betalt mer skatt enn gjennomsnittsnordmannen, man gir bort mye til veldedighet og forskning og andre ting og man skaper masser av arbeidsplasser.

- Og for dette skal man bli en «persona non grata». Da er det bedre å reise til andre land i Europa hvor de står med åpne armer, og gjerne tar deg i mot. ” (kilde: http://e24.no/makro-og-politikk/article3183669.ece)

Det er rett og slett ikke mulig å bli rik i Norge, skal vi tro de som er hardest rammet av milliardærsjuken.

Mange trodde nok at vi dermed skulle være kvitt klagingen fra stakkars Rimi-Hagen. Men dagen etter skulle han ikke flytte til Sveits likevel.

Litt merkelig, såkalrt. For som han sa til TV2: - Det blir Sveits, vi flytter til Zürich. Har kjøpt bolig og alt mulig, har søkt myndigheter og alt. Vi har holdt på med dette ganske lenge.

Men dagen etter sa han altså: – Jeg har ingen planer om å flytte fra Norge, men kommer til å oppholde meg mye i Sveits.

I mellomtiden hadde han kanskje sjekket hva skattesatsene i Sveits faktisk er? Rimi-Hagen betaler jo kun formuesskatt til Norge, og totalt var det 10 millioner kroner familien med milliardverdier måtte ut med til fellesskapet i 2008. Men for å komme unna og betale mindre enn dette, er Sveits et usedvanlig dårlig land å rømme til.

For i tillegg til Norge er det kun Frankrike, Spania og Sveits som har formuesskatt på arbeidende kapital blant landene i Europa.

Faktisk ville det kostet Hagen flere milliarder kroner å flytte til Sveits.

Så derfor må vi fortsatt slite med jamringen hans.

Som i og for seg har gått forholdsvis greit når han ar holdt på mer eller mindre alene med tøv-sippinga. De andre som har vært rammet av milliardærsjuken - f.eks. Ola Mæle som kun betaler 200 kroner i skatt, men som likevel mener han betaler altfor mye - er kanskje ikke så hardt rammet at de løper til pressen med den ubegripelige jamringa si.

Men nå har altså Rimi-Hagen fått følge av en av milliardærenes virkelige tungvektere. John Fredriksen er blant de rikeste menneskene i hele verden. Og han ble det ikke uten slit, svette og blod.

Det er titusenvis av mennesker som har jobbet VELDIG hardt for at Fredriksen skulle bli rik!

I tillegg betalte den svarte befolkningen i Sør-Afrika gjennom tap av grunnleggende rettigheter - fordi Fredriksen seilte med olje til regimet i Pretoria mens store deler av den øvrige verden forbannet rasistregimets apartheidpolitikk.

John Fredriksen og Stein Erik Hagen har dette felles med de aller fleste andre som er rammet av milliardærsjuken: Formuen er bygget opp på ANDRE menneskers harde arbeid. Eller undertrykkelse, slik tilfellet med Sør-Afrika jo er et eksempel på.

Og i tillegg har de en annen ting felles:

De har blitt rike I NORGE.

Når de påstår at det er umulig å bli rik eller skape verdier i Norge, så er de altså selv levende bevis på at de tar feil!

At folk vil rømme hals over hodet fra et drittland som har gjort dem ufyselig rike, er jo veldig logisk…

Med mindre det sentrale elementet i setningen ovenfor kanskje er “ufyselige”, og ikke “rike”.

Sannheten er jo at de flytter av sted fordi de ikke vil bidra økonomisk til å opprettholde det norske fellesskapet, som selv har fostret dem og gjort det mulig for dem - og for alle andre - å komme langt, uavhengig av hvilke familier man er født inn i.

Det er ikke skattereglene som har gjort at milliardærsjuken brer om seg. For de har jo blitt milliardærer FØR de ble sjuke. Kanskje føler de seg forfulgt og misunt, der de bor i sine palasser? Eller kanskje det samme sosialdemokratiet som har skapt voksegrunnlag for slike formuer, virker plebeiersk når en selv er møkkarik?

Rederbransjen har lenge hatt svært gunstige vilkår i Norge. Historisk har dette vært begrunnet med at bransjen har hatt et internasjonalt fokus og konkurrert mot utenlandske aktører. I dag er det de færreste bransjer som ikke konkurrerer mot utenlandske aktører. Men llikevel er det få bransjer som har så gode rammevilkår som det rederbransjen har.

Fredriksen skylder ikke på næringsminister Trond Giske for utflaggingen. I stedet sier han: - Giske er en av de bedre. Han er ikke årsaken.

Normalt sett ville det vært en god anerkjennelse for en næringsminister å få en slik omfavnelse fra en sentral næringslivsaktør.

Men når vedkommende er hardt rammet av den grusomme milliardærsjuken, minner dette mer om et forsøk på utdeling av dødskyss. Oppfordringen til Giske bør være:

Hold ut! Han slipper snart taket!

Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her

Det er flere mulige forklaringer på Arbeiderpartiets sterke gallup-fremgang i denne målingen. Tre av dem får du her.

Det første jeg vil trekke frem er at sommeren er over. Som jeg viste i en bloggpost for et drøyt år siden, gjør Arbeiderpartiet det vesentlig dårligere i galluper om sommeren enn resten av året. Målingene som har vært særlig dårlige for Ap den siste tiden er tatt opp nettopp i sommer. Mens VGs nye måling er tatt opp etter at de aller fleste av oss er tilbake fra ferie.

Dette peker i retning av at sommereffekten lever i beste velgående.

Den andre forklaringen på fremgangen er at sommerens debatt om “Monstermaster i Hardanger” har nådd et vendepnkt. Stadig flere forstår at den opprinnelige løsningen slettes ikke var så ille som mast-motstanderne har påstått, at mastene og linjestrekket ikke vil kjeppjage turister vekk fra Vestlandet, at de er nødvendige for å sikre strømforsyningen til Bergen - og ikke minst at alternativene er sikkerhetsmessig dårligere, gir større naturinngrep og koster mye mer for hver enkelt av oss enn det master gjør.

Da Arbeiderpartiet tapte på målinger tidligere i sommer, ble det vist til disse mastene som forklaring. Og når mast-motstanderne nå opplever dalende oppslutning, er det helt naturlig at velgerne ikke lenger straffer Arbeiderpartiet på samme måte. Velgerne har rett og slett større forståelse for vedtaket som ble gjort tidlig i sommer nå, når mediene også har sluppet til andre enn hylekoret av mast-motstandere.

Den tredje forklaringen er rett og slett sammenligningsgrunnlaget. Noen av de dårligste målingene som er presentert den siste tiden har hatt klare svakheter, slik jeg også har omtalt i f.eks. denne bloggposten. De har også sammenlignet oppslutningen midt i august med oppslutningen midt i juni. Altså at de har “hoppet over” juli måned.

Og det er ikke så rart - for mange gallupbyråer har sommerferie i juli, akkurat som resten av oss.

Men da blir målingene de presenterer i august sterkt farget av sommereffekten og av at sommernyheter i avisenes agurksesong ofte får sterk polarisering fordi balanserende røster rett og slett er på stranda eller vandrer i fjellheimen.

Målingen for VG er annerledes. Der kom det en måling i juli. Og den var elendig for Ap, som var jevnstort med Høyre og Frp - og som falt med 2,8 prosentpoeng sammenlignet med juni måned.

Nå i august går Ap frem med 2,8 prosentpoeng igjen, og er altså tilbake på samme oppslutning som i juni. Markert foran Høyre, og langt foran Frp (som faller med 4,9 prosentpoeng sammenlignet med juli, og som har mistet over 100.000 velgere siden juni måned).

28,8 prosent oppslutning for Arbeiderpartiet er langt over katastrofetallet som ANB kunne presentere for få dager siden. Men det er fortsatt en ganske lav oppslutning til Arbeiderpartiet å være.

Men husk at Infacts måling i VG 3. september i fjor ga Ap en oppslutning på 29,1 %. Halvannen uke senere kom valgresultatet: 35,4 % stemte på Arbeiderpartiet.

Dagens oppslutning er kun 0,3 prosentpoeng under tallet fra 3. september i fjor.

Det betyr ikke at alt er i sin skjønneste orden for Arbeiderpartiet.

Men det betyr heller ikke at alt er helsvart.

Derimot betyr det at Arbeiderpartiet må gjøre en grundig jobb både med politikk og organisasjonsbygging for å beholde posisjonen som Norges viktigste parti i årene fremover. Grundigere enn nå. Og lykkes ikke Arbeiderpartiet i dette, er det hele landet som får oppleve straffen:

Det mest mørkeblå sammensatte Stortinget som Norge noensinne har sett.

Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her

Og med minkende produksjon og færre nye boringer på sokkelen mister vi både verdiskapning, sysselsetting, kunnskapsutvikling og ny teknologi.

Mange hater tanken på at norsk gass kan forsyne kontinentet og De britiske øyer med renere energi til erstatning for klimabombene som dagens kullkraftverk er. Sysselsetting, klimavennlig energi, teknologiutvikling, verdiskapning - alt dette er vel og bra, men tydeligvis ikke når det kommer fra havbunnen.

Men krig er faktisk veldig bra!

For mens aktiviteten i Nordsjøen avtar, øker norsk engasjement i krigsindustrien!

De siste fem årene er norsk våpeneksport tredoblet. Det er tydeligvis god moral å skape sysselsetting, teknologiutvikling og verdiskapning ved å finne nye og bedre måter å ta livet av hverandre på. I allefall langt bedre moral enn å forsyne verden med den energien man sårt trenger til å lage mat, holde industriproduksjonen i gang, drifte skoler og sykehjem, sørge for at husarbeid kan foregå på en enkel måte - og attpåtil redusere klimautslippene.

Nå er det jo ikke slik at Norge eksporterer våpen til krigførende land. Men likevel er krig bra for oss! Fordi vår eksport går til land som FRYKTER krig, og som derfor trener på en situasjon der man blir kastet ut i krig.

Da kan de takke norsk våpenteknologi og norsk ammunisjon for at de er i stand til å drepe hverandre.

Og vi kan vel for vår egen del håpe at både de som dreper og de som blir drept har fått trening med norskproduserte våpen.

For da slår vi to fluer i ett smekk.

Og får full jackpot!

Jo fler som trener på å drepe, jo bedre for sysselsetting, verdiskapning og teknologiutvikling  her hjemme!

Velferdssamfunnets opprettholdelse er sikret hvis vi får flere til å ta livet av hverandre, eller i det minste frykte faren for at de selv skal bli tatt livet av. Og da kan vi samtidig slippe å drive med den motbydelig umoralske eksporten av gass til land som ønsker å legge ned kullkraftverk.

Vi går lyse tider i møte! Velferdssamfunnets opprettholdelse er sikret! Nå vet vi hva i skal leve av i fremtiden: at andre dreper hverandre!

Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet  på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her

Målingen får alle landets redaksjoner til å gå helt av hengslene i hysteri. Som kjent er det slik i medieverden at når én redaksjon har bestemt seg for vinklingen, følger de andre etter i en blind strøm. Pressen løper i flokk. Da slipper de å tenke selv.

Hadde de tenkt selv, ville de sett at denne målingen rett nok har dårlige tall for Arbeiderpartiet, men langt fra er noen krise. Årets august-måling for ANB skal vi faktisk ikke lenger tilbake til enn august 2008 for å finne tilsvarende tall. Da var Frp landets desidert største parti med en tilslutning fra 32,8 % av velgerne. Arbeiderpartiet fikk 23,1 %, altså bare ett lite prosentpoeng bedre enn på årets august-måling fra ANB.

Et år etter de elendige tallene var som kjent valgseieren i havn for Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet. Med 35,4 % av stemmene viste Arbederpartiet at Opinions målinger i ANB ett år før valget var relativt uinteressante.

Når ANB nå kommer med en ny “skrekkmåling” hele tre år før valget, er det dermed enda mindre grunn til å la hysteriet ta overhånd.

Men likevel gjør altså pressen akkurat dét.

Jeg tar også med at valgforsker Bernt Aardal på sine hjemmesider belegger at ANBs målinger systematisk gir Arbeiderpartiet altfor lav oppslutning, mens SV og Høyre som regel får for høye tall hos ANB (dvs egentlig hos Opinion, som utfører målingene på oppdrag fra ANB).

En god illustrasjon på dette er å se på målingen ANB presenterte 11. september i fjor, altså bare tre dager før valget:

I følge Opinion/ANB skulle Ap få 28,9 % av stemmene. Høyre skulle få 24,9 %.

Tre dager etter kom resultatet: 35,4 % til Arbeiderpartiet og 17,2 % til Høyre.

Det er mye man kan bli hysterisk for her i verden. Men ikke Opinions galluptall for ANB.

Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle

Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her

Flomkatastrofen i Pakistan har gigantiske dimensjoner. Særlig kvinner og barn rammes hardt. Jeg pleer å gi penger til både nødhjelpsaksjoner, til bistandsaktiviteter og til demokratibygging. Men likevel tviler jeg på at jeg kommer til å gi støtte til nødhjelpsarbeidet denne gangen. Og utfra mediedekningen ser det ut til at mange andre også er trege/motvillige til å støtte hjelpearbeidet denne gangen. Hvorfor andre folk ikke støtter opp, kan jeg si svært lite om. Men jeg har forsøkt å analysere hvorfor jeg selv ikke støtter, når jeg ellers er ganske ivrig på å bidra ved katastrofer.

Årsaken er nok sammensatt. For det første har flere av de store katastrofene jeg har gitt penger til tidligere, gått “i overskudd”. Altså at det er store ubrukte midler igjen etter katastrofen. Jeg må tilstå at jeg ikke husker om jeg ga penger i forbindelse med jordskjelvet i Pakistan for noen år tilbake, men vet at det var mye penger som ble samlet inn. Og deler av pengene er fortsatt ikke brukt opp, til tross for at gjenoppbyggingen ikke er fullført. Da opplever jeg det som at pengene ikke går til det formålet de er ment å gå til. Og det liker jeg ikke.

Dernest er Pakistan et land med betydelige ressurser, både menneskelig og økonomisk. I stor utstrekning er mitt inntrykk at er de i stand til å hjelpe egne innbyggere med mat, medisiner, nødhusly o.l.

Videre opplyser hjelpeorganisasjoner som er aktive i katastrofeområdet at de kjøper mye av hjelpemateriellet sitt i Pakistan. Ja…da finnes vel utstyret der allerede…? Er det noen mening i at internasjonale hjelpeorganisasjoner skal kjøpe utstyr FRA Pakistan for å gi det TIL Pakistan…? Er det ikke mer på sin plass at pakistanerne stiller dette utstyret til disposisjon for hjelpemannskapene, og at den pakistanske staten tar regningen?

Og i tillegg har tidligere statsminister Nawaz Sharif slått ettertrykkelig fast at denne katastrofen har Pakistan fullt ut ryggrad til å klare å ordne opp i selv. Som partileder for et av regjeringspartiene bør han være veldig klar ver situasjonen, og kvalifisert til å gi vurderinger.

Det er også fremkommet opplysninger om at katastrofen kune fått et betydelig mindre omfang dersom Pakistan hadde fulgt de klare oppfordringer som kom i en FN-rapport i 2008.

Og jeg konstaterer også at norsk-pakistanere vegrer seg for å gi støtte til arbeidet.

Totalt sett vil jeg derfor ikke gi penger til denne katastrofen nå.

Og det har jeg egentlig temmelig dårlig samvittighet for. Men med mindre nye momenter kommer frem, vil jeg nok velge å beholde den dårlige samvittigheten.

Av og til er det bedre å ha den dårlige samvittigheten man har enn å kjøpe seg en skinnende ny.

Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle

Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her

Argumentet har fått tilslutning fra partier som SV, Senterpartiet, Krf og Venstre. Disse partiene vil ikke engang skaffe seg KUNNSKAP om eventuelle farer og konsekvenser, og sier derfor kategorisk nei til en konsekvensutredning for disse havområdene.

Å fatte politiske beslutninger uten å ha innhentet faglig kunskap om muligheter, farer og konsekvenser er å sette myter fran virkelighet, og fordommer foran kunnskap.

Med andre ord svært arrogant.

Når arrogansen truer både sysselsetting, verdiskapning, kompetanseutvikling og finansieringen av velferdsstatens fremtid, er arrogansen attpåtil svært hasardiøs. I seg selv kanskje langt mer hasardiøs enn olje- og gassutvinning er.

Men så kom ulykken med Deepwater Horizon i Mexicogulfen. Ulykken gjorde at motstanderne av olje- og gassutvinning i våre nordområder nærmest så ut til å sveve på en lykkesky! Etter 40 år med oljeutvinning på norsk sokkel uten større utslipp med trusler for mljøet - faktisk har både havbunn, kystområder og fiskerier blomstret i disse årene - fikk de endelig en miljøkatastrofe av enorme dimensjoner.

Aldri før hadde en tilsvarende ulykke skjedd. Utslippen i Mexicogulfen er tidenes suverent største. Ikke noe annet sted i verden har det noen gang vært en oljekatastrofe som har vært i nærheten av disse dimensjonene.

Motstanderne av oljeutvinning utenfor Lofoten og Vesterålen satt plutselig på en kommunikasjonsmessig gavepakke.

De hadde sikret seg “the smoking gun”, det endelige beviset på at de hadde rett!

Kravet var krystallklart: “Ingen flere utredninger, seismikkskytinger eller prøveboringer før vi har tatt lærdom av Mexicogulfen! Deretter må vi verne områdene.”

Og det fikk de med seg store deler av den hjemlige opinion på.

Nå ha tidenes desidert verste oljeutslipp vært proppet igjen i kun en liten måned. Og lærdommen er allerede tindrende klar:

Ulykken i Mexicogulfen har gjort svært liten skade. De kortsiktige skaene er ubetydelige. Det er svært lite skade på det marine liv, og nær sagt ingen skade på livet ved kysten. President Barack Obama har tatt seg en svømmetur i vannet sammen med datteren Sasha i vannet for å vise hvor rent det er. Turistne som har holdt seg vekk i troen på at strendene er ødelagt av oljesøl, er nå i ferd med å vende tilbake. Livet vender tilbake til det normale, kun en måned etter at lekkasjen ble stanset.

Det er rett og slett ikke hold i skremslene om at en alvorlig oljekatastrofe vil ødelegge fiskerier, kystområder og det marine liv. Ikke om vi ser på hva som har skjedd i Mexicogulfen. Ikke om vi ser på hva som har skjedd ved andre utslipp i verden. Og ikke om vi tar på alvor den fagkunnskapen som de norske og internasjonale forskningsmiljøene sitter med.

Når vi samtidig vet at miljøbestemmelser i Norge er langt strengere enn i Mexicogulfen. Og at sikkerhetsbestemmelsene er langt strengere. Og at det er et mye mer aktivt kontrollregime her hjemme. Og at de sannsynlige utbyggerne av plattformer i Lofoten og Vesterålen har en langt høyee kvalitet på sine plattformer enn Transocean har på de som leies ut til BP. Og at de norske teknologimiljøee innen dyphavsboring er verdensledende. Ja, da er ikke det som har skjedd i Mexicogulfen et argument MOT utvinning av olje og gass i norske nårdområder lenger.

Det er et argument FOR!

Nå er det tilhengerne av olje- og gassutvinning som sitter med “the smoking gun”. Tidenes verste oljekatastrofe noensinne har gitt kun ubetydelige korttidsvirkninger, og ser ut til å være praktisk talt fri for negative langtidsvirkninger.

Og det endatil i et havområde som ligger nærmere fastlandet enn de fleste  av de aktuelle områdene i Lofoten og Vesterålen gjør.

Det skal bli interessant å følge de grundige evalueringene av ulykken i Mexicogulfen som vi vet vil komme i tida fremover. Men så langt er det i allefall all grunn til å slå fast:

Boring etter olje og gass utenfor Lofoten og Vesterålen ser ut til å være svært trygt. Ulykken i Mexiogulfen har vist oss akkurat dét.

Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle

Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her

Etter at beslutningen om å bygge master og kraftlinjer på snaufjellet over Hardanger ble fattet 2. juli, fikk motstanderne av vedtaket kjapt en masse sympati fra folk som slukte rått de skremslene som ble presentert. “Monstermaster”, turistflukt, rasering av nasjonalskatter, demokratisk overtramp, svik mot fedrelandet - ja, det var ikke grenser for hvilke uhyrligheter denne beslutningen innebar.

Tilhengerne av beslutningen gjorde en svært miserabel jobb. Det eneste argumentet de klarte å klemme ut av seg var “Beslutningen er fattet, og kan ikke omgjøres”. Og det er strengt tatt ikke et argument.

Ikke et ord om at man grundig hadde utredet saken i 4 år. Ikke et ord om at utallige rapporter var skrevet, avveininger var gjort og hensyn veid opp mot hverandre. Ikke et ord om alle de uavhengige tredjeparter som hadde uttalt seg om alle tenkelige forhold i saken. Ikke et ord om at mastene overhodet ikke ville berøre fjordlandskapet - men tvert om gå oppe på snaufjellet, langt utenfor synsfeltet til turistene nede i fjordlanskapet et sted. Ikke et ord om at det virkelige monster-inngrepet er hengebrua med navnet Hardangerbrua - som får et lengre hovedspenn enn Golden Gate-brua og som har brutårn dobelt så høye som Frihetsgudinnen utenfor New York. Ikke et ord om hvorfor sjøkabler med dagens teknologi ikke ville være gode nok til å sikre Bergen betryggende strømforsyning. Ikke et ord om alle de vindkraft- og småkraftprosjekter som blir rett ut ulønnsomme dersom det ikke finnes luftstrekk i nærheten å koble seg på, og at vi dermed sakker mer akterut i kampen mot klimautslippene. Ikke et ord om at sjøkabler i Hardanger vil gi presedens for sjøkabler en rekke andre steder, og dermed voldsomt mye dyrere strøm som hver enkelt abbonent må finansiere med tusenvis av kroner ekstra hvert eneste år. Ikke et ord om at SELV DERSOM sjøabler hadde gitt tilfredsstillende strømsikkerhet for Bergen ville naturinngrepene i fjordlandskapet blitt langt større enn det den valgte løsningen vil gi.

Ikke et ord om noe som helst.

Bare “Beslutningen er fattet, og kan ikke omgjøres”.

Det er tydelig at politikken har mistet mange gode kommunikatorer til PR-bransjen… Hadde man klart å holde på noen flere av dem, ville folket fått fakta på bordet langt tidligere.

Men det fikk ikke folket. Og da lot de seg rive med av mast-motstandernes ensidige skremsler.

Men nå tyder mye på at pendelen er i ferd med å bremse opp, og kanskje snu den andre veien.

Facebook-gruppa “Bevar Hardanger” vokste kjapt til 70.000 medlemmer. Men så har veksten gått stadig tregere. Den teller i dag fortsatt noe under 90.000 medlemmer - og er dermed f.eks. mindre enn den Facebook-gruppa som vil nekte småbarn å gå med FN-flagget i 17. mai-toget.

Debattforumene på nettet ble i juli måned oversvømmet av folk som - oftest i full anonymitet, selvsagt - hamret løs på beslutningen om kraftmaster, og snakket om “voldtekt av naturen”, “landssvik” og lignende. Nå er tilsynelatende tilhengerne av master i flertall, både hos Nettavisen, Dagbladet, Hegnar.no og en rekke andre steder.

Til og med i Bergen - Vestlandets hovedstad, der oppslutningen om Arbeiderpartiet har stupt (pga akkurat denne saken, sies det) - er det lett å få øye på et stemningsskifte. Byens største avis kjørte lørdag 14. august en skisse der de viste hvor små mastene vil være i forhold til den kolossen av en Hardangerbru som blir akkurat nå bygges - og der det ikke står en eneste demonstrant og roper slagord eller lenker seg fast. Også diskusjonsforumet til BT.no har nå en rekke skribenter som er svært kritiske til sjøkabel, og som ønsker seg master og luftstrekk istedet.

Og begrepet “monstermaster” har blitt mer og mer latterliggjort.

Samtidig med at stadig flere ytrer seg positive til luftstrekk, har også usaklighetsnivået fra mast-motstanderne blitt lavere. Det er lenger mellom hver gang man ser påstander om landssvk og voldtekt fra den siden. Nå er det også stadig sjeldnere de snakker om turistflukt og rasering av fjordlandskapet. Denne argumentasjonen er rett og slett gjennomskuet, og virker ikke lenger på folk.

I stedet er det hele i ferd med å koke ned til to argumenter:

1. Vi har blitt pålagt dette fra Oslo, og det vil vi ha oss frabedt.
2. Vi har ikke nytte av dette i Hardanger, så derfor vil vi ikke gå med på det.

Man kan veie disse argumentene i svært få sekunder, før man forstår at de veier altfor lett opp mot de tunge samfunnshensynene som taler FOR luftstrekk.

Og til slutt: Mast-motstanderne har selv valgt å vise oss hvor dalende oppslutningen om kravene deres er, ved å gjennomføre en marsj i fjellheimen ovenfor Hardager. Jeg kikket på TV da reportasjen fra marsjen ble sendt, og det var to ting som slo meg.

For det første hvor avsindig lite fjord det var å se. Når man fra det stedet der luftstrekket skal gå har problemer med å se en fjord som er en kilometer eller mer brei - hvordan skal det da være så voldsomt enkelt å få øye på kobberledninger med en diameter på 10 cm fra dekket på et cruiseskip laaaaangt der nede i dalbunnenet sted..?

Og for det andre at det av mast-motstandernes nær 90.000 erklærte støttespillere på Facebook kun var noen få hundre (noen medier melder om omlag 300, andre om fler - inntil 800 som VG opererer med)  som møtte opp i marsjen. Hvor var de 89.000 andre…? Er det kanskje slik at kun 0,5 % av de som sier de er mot disse mastene faktisk er villige til å ta seg en fjelltur i deilig sommersol for å vise at de mener alvor, mens 99,5 % kun har det i kjeften?

Eller rettere sagt, i tommelfingeren?

For alt som skal til for å regnes som mast-motstander er et enkelt klikk på datamusa. Mer forpliktende er det ikke. Det som forplikter er handling, og handling var det altså kun noen få hundre som var villige til å vise i dag.

I sol, varme og fine sommerforhold.

1. februar kommer den uavhengige rapporten som skal si noe om hvorvidt sjøkabel-teknologien har kommet lenger enn det Statnett kjenner til. 

Da blir det interessant å se hvor mange som møter opp 1. februar. I bitende vinterkulde, sno og vind på en forblåst fjelltopp langt over fjorden, for å lenke seg fast til hverandre og rope slagord…

Andre bloggposter fra Sosialdemokraten.no om samme tema:
13.08.2010: Så flott å ofre velbegrunnet politikk for meningsmålingshysteri
11.08.2010: Godt håndtert av Jens og Kristin, svakt av Terje, sjokkerende av Liv Signe
10.08.2010: Et stort flertall av Norges befolkning støtter kraftlinjer over Hardanger

Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle

Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her

Relaterte nyheer:
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10035574
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10035496
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10035408
http://www.tv2.no/play/nyheter/innenriks?progId=448065
http://www.tv2nyhetene.no/magasinet/stoler-ikke-paa-stoltenberg-3265476.html
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/frykter-sjoekabel-vil-gi-sjokkpris-paa-stroem-3265531.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10035618
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10035699
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10035718
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10035798
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10044221

Heldigvis har vi ikke kommet fullt så langt ennå. Men FN-rådgiver Arnold van Huis mener vi er såpass på vei at vi bør spise urtemarinerte gresshopper…!

I følge FN-rådgiveren må vi gjøre dette hvis vi tar miljøet seriøst.

Selv har jeg i min villfarelse trodd at vi må rense C=2-utslipp fr agasskraftverk, ta i bruk fornybar energi, økonimisere med strømmen, planlegge bosetting arealeffektivt og bygge ut kollektivtrafikk og sykkelnett i byene våre hvis vi skal ta miljøet seriøst.

Men så var det altså å spise urtemarinerte gresshopper  som var løsningen.

Mye tyder dermed på at deltagerne på neste års sommerleir for Natur og Ungdom kan se fram til nye kulinariske opplevelser.

Nå er det forsåvidt velkjent at store deler av verden allerede spiser insekter. Så da er utsiktene for miljøet gode, bare vi i vesten legger fra oss det usolidariske barbariet som lammestek, kyllingbryst og kebab på gatekjøkkenet innebærer.

Vi bør vel også være forberedt på en dramatisk endring av kulturlandsapet når sauer, geiter og kyr ikke lenger skal gå på beite. For sirisser og gresshopper er ikke like glade i å gnafse i seg furuskudd og ospekratt som det dagens kjøttkilder er. Men så bra som norske bønder har det, aksepteres nok dette glatt.

Med gjengrodd natur og endret kulturlandskap følger også utarming av naturmangfoldet, både når det gjelder planter, insekter og større dyr. Men pyttsann…naturen må tåle å lide litt for at miljøet skal bli bedre. Kan vi tvinge i oss larver og gresshopper må forsyne meg naturen klare med skrinnere artsmangfold.

Deler vi godene, må vi jo også dele byrdene…

Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle

Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her