Østafjells

Utrolig hva man får gjort om natten II

2016-08-24T17:16:00.001+02:00

(Bilde: AKØ)

Det er ingen hemmelighet at jeg ikke sover noe godt om natten. Knapt om dagen heller. Så er spørsmålet hva gjør jeg med det?

Jeg rydder litt, og så gjør jeg håndarbeide. For tiden strikker jeg en del, og har tre-fire forskjellige prosjekter gående samtidig.

1. Jeg strikker en genser med flettemønster. Det har jeg nemlig aldri prøvd før - så det går nok helt sikkert bra!
2. Jeg strikker sokker til min nevø som har ønsket seg det til jul. Det er en smal sak - det har jeg faktisk gjort før.
3. Jeg har strikket ferdig et par tøfler som jeg har tovet. Nå jobber jeg med sålene, og skal få dem på før fredag. Det har jeg heller aldri gjort før, så jeg er sikker på at det ordner seg!
4. Jeg strikker et par tøfler til meg selv - siden det begynner å bli kaldere, og jeg ikke har noen fra før av. De skal også toves og settes såler på, så det blir i hvert fall ikke noe problem!

(Bilde: AKØ)

Ellers er det jo baking og konservering av frukt/bær/sopp etc. som er greit å gjør om natten, da - og når jeg lager skjørost, så må jo det stå en sånn 12 timer uansett. I alle fall er det greit å få satt på oppvaskmaskinen.

Som jeg har fortalt tidligere, går ikke ting så fort her i huset, men jeg har en aktivitetsplan som sier noe om egentrening, så dette er innafor.

Nå nærmer klokka seg den tiden hvor jeg får sove noen timer, så jeg ønsker alle en riktig god natt!

Ak.

Ulven og andre dyr i skogen.

2016-08-22T15:15:00.002+02:00

I dag skriver jeg om ulv - igjen!

(Bilde: https://roynormann.files.wordpress.com/)

Jeg er ingen radikal forkjemper eller motstander av ulv, men jeg må si jeg er uenig i måten ulveproblematikken blir håndtert her i landet. Ulvesoner! Og hvor de blir lagt! Her jeg bor i Hedmark, har vi flere ulv enn vi liker. I nabodalen har nå bøndene mått ta inn dyra fra beite tidligere enn de skulle fordi dyra blir drept av ulv. Det dreier seg om både sau og storfe. Noen jeg kjenner har nå fått drept en kalv, samt at flere andre kalver er skadet. Av ulv. Jeg tenker at det blir ekstra kostnader for bonden fordi vinterforingen må starte før tida, og det å miste dyr på den måten gjør at man ikke blir positivt innstilt til rovdyr. Jeg skjønner det veldig godt.

Jeg er også forundret og irritert over den likeglade holdningen til dette fra ulveforkjempernes side. Jeg hører og ser kommentarer om at bøndene selv har ansvaret, at de bør sørge for at dyra er trygge slik det ble gjort før i tiden, med gjetere.

Joa - de hadde gjetere! Små gutter og jenter som ble sendt ut på beite med knapt med mat og en kjepp til forsvar mot ulv og bjørn. Lønnen ble utbetalt i kost og losji. I våre dager er dette strengt forbudt, både med grunnlag i lov om barnearbeid og arbeidsmiljø. Det ville bli stor ståhei hvis noen hadde gjort dette i våre dager. Jeg synes det er en lettvint måte å avfeie bonden på. Det vitner om liten innsikt.

Det er også snakk om ulvegjerder. Det kan være greit å prøve på innmarksbeite, men i utmarka er vi ikke vant til inngjerding her til lands, med allemannsrett. Vi vil ikke ha naturen inngjerdet. I tillegg virker visst ikke de gjerdene helt heller, så det blir temmelig dyrt og uten den tilsiktede virkningen.

Jeg har - halvt i spøk - foreslått å samle inn ulvene, og omplassere dem til Nordmarka og områdene rundt Oslo, der de fleste ulveforkjemperne ser ut til å bo, men det vil de visst ikke, de som lufter hundene og ungene sine der. Merkelig?

For et par år siden kom jeg over denne historien på nettet. Det er ikke en sann historie, men skrevet for å gi noen spark til den romantiske ideen om ulv i nærområdet. Jeg synes den er kjempebra! og er funnet på jakt24.no

Berikelsen

«Historien om Oslo-familien som flyttet ut av byen for å oppleve berikelsen»

Tekst: John Kyrre Fjeldvik

2. august. Livskvalitet! Min kone og jeg løfter våre rødvinsglass og skuer utover åkre og skoger utenfor vinduene. Endelig er drømmen gått i oppfyllelse! Vi har fått vårt eget småbruk, og skal leve tett på naturen. Her ute hvor alle dyr, og ikke minst ulven, lever sitt frie liv; Dette fantastiske rovdyret som så mange av våre venner i byen kjemper for. Misunnelsen deres er enorm. Vi titter opp til ungene, som sover så fredelig. Valpen vi har kjøpt, vesle Ludo, ligger i kurven sin og drømmer. For en oppvekst dette vil bli for ungene våre. For et liv for en hund! Langt unna storbyens farer, bråk og stress. Jeg klemmer kona mi godt inntil meg. Livet er vidunderlig. Vi lytter ut av vinduet i natten etter ulvenes hyl, men hører dessverre ingen ting. Jeg gleder meg til jaktsesongen også. Tok jegerprøva hjemme i Oslo, og har kjøpt en rifle. Jeg håper jeg kan bli med bygdefolka på jakt.

5. august. Det kommer naboer innom, og ønsker oss velkommen til bygds. Koselige folk! De synes det er så flott at det kommer nytt blod i bygda, og ungene deres gleder seg til å bli bedre kjent med våre. Det er bare to uker til skolestart. Vi spør dem om ulven i området, men de er veldig negative. Vi blir skuffet over at de ikke deler vår entusiasme, men de vil vel forstå etter hvert. Ting kan være litt vanskelig å begripe om man bor på bygda.

10. august. Besøk på tunet. Et par som er svært opptatt av å bevare ulven. Det er kjente fjes fra avisene. De gleder seg over at vi tenker som dem. Vil vi hjelpe til? Det finnes mørke krefter som kjemper imot dette fantastiske dyret, som ikke forstår at det var her før oss, og at det har enda større rett enn noen andre til å bo her. Ulven er en berikelse! Selvsagt vil vi hjelpe til. Vi lover å ringe om vi hører om ulovligheter. Det er en viktig kamp!

18. august. Skolestart! Bygdeskolen er for lengst blitt nedlagt, så ungene må ta skolebuss. Jeg tok meg fri fra den nye jobben, og kjørte dem til busstoppen denne første dagen, men det var også den eneste. Det er en drøy kilometer å gå fra husene og ned til veien. Den trimmen har de bare godt av. Vi slipper å være redd for dem på skoleveien. I byen var det ikke trygt!

22. august. Vi får besøk av to vennepar fra byen. De er bare så misunnelige! Ungene og vi skal leve på landet, og midt iblant ulver! Vi er utrolig privilegert. De vil forsøke å få til det samme. Dette må være selveste lykken. Sent på natten står vi alle på verandaen og lytter etter ulvene, som etter den brutale utryddelsen for mange år siden, endelig er vendt tilbake. For en berikelse i norsk natur! Vi forteller om de to som kom på besøk, og vennene våre vet godt hvem det er. Kjente fjes fra miljøet som arbeider for å hjelpe ulven. De avslører hver eneste dag hvor ondskapsfulle og uvitende mange mennesker er. Særlig bønder, samer og jegere. Slike folk er primitive, og vet jo ingen verdens ting om hvor viktig det er med naturens mangfold. Vi skåler for ulven. Vesle Ludo vår løper fritt rundt på tunet og gjør fra seg. Så godt det er å være hund på landet!

2. September. Naboene våre har vært innom igjen. De har sau, og snakker om at de er bekymret for dyra som er på beite. Det er ulv rundt oss! Jeg kikker bort på kona mi, og vi nikker megetsigende til hverandre. Tenk å slippe dyr ut sånn uten videre! De får som fortjent. Hvorfor er de ikke ute og gjeter dem? Naboene ber oss passe på hundevalpen. Og vi skal heller ikke være trygge for ungene.
For noen idioter!

5. september. Ulvevennene kommer på besøk igjen. Denne gang har de med seg en spesiell hund. Forteller at den er trent til å finne gift og feller. Det er visst ikke måte på ondskap her på bygda, men heldigvis finnes det ildsjeler som dem, som redder ulvene. Da vi forteller at naboene ber oss om å passe ungene, ler de godt begge to! Hvor mange mennesker har ulven tatt i Norge de siste hundre år?
Denne kvelden hører vi for første gang ulver som hyler. Det må være flere som snakker med hverandre. Fantastisk! Vi tar opp lyden med mobilene våre. Sender til våre venner i byen. De synes det er utrolig. Vi er verdens heldigste.

11. september. Vesle Ludoen vår ble borte i går kveld. Den var bare ute på tunet som vanlig. Vi har ropt og lokket i hele natt. Ungene får ikke sove. De griner. Jeg må kjøre dem til skolen i full fart, og kommer for seint til jobben.

12. september. Naboene kommer på besøk. De har med seg det vesle halsbåndet, fullt av blod. De fant restene av lille Ludo. Den ligger bare to hundre meter fra tunet vårt. Det er et grusomt syn. –Ulv, sier naboen. – Nytter snart ikke noe lenger her ute. Før hadde vi gaupa, og kanskje en bjønn. Nå er det mye verre. Ulven dreper alt! Veldig leit med valpen, men vi får kaste oss rundt og kjøpe en ny. Unger glemmer heldigvis fort. Og så dumt av oss og ikke passe på hunden, her langt ute i skauen.

15. september. Det som skjedde med valpen har gått hardt inn på ungene. Vi har bestemt oss for å kjøre dem til bussen. De føler seg utrygge, og vi vil ikke presse dem. Kona mi må ta seg fri for å kjøre dem ned den ene dagen, jeg den andre. Vi får ta annenhver dag til det gir seg.

20. september. Naboene har fått ned de siste sauene fra beite. Det er så koselig å se dem rundt på jordene. Vi er glade for at ungene får oppleve slikt. Helt annerledes enn i byen.
Vi hører ulvene igjen denne kvelden. De høres veldig nært! Ungene blir litt redde.

25. september. Naboene ringer og ber oss komme for å se. Sier at djevelskapen har vært på besøk. Det er et forferdelig syn. Døde og skadede dyr spredt rundt om på jordene. Ulven har vært tett ved husene i natt. Samme kveld kommer de to ulvevernerne innom igjen. Sier at det nå koker i bygda. Har vi hørt noe? Er det noen som snakker om å jakte ulv ulovlig? Vi må bare fortelle dem, så skal de bringe det videre. De er myndighetens hjelpere. Dette er en viktig kamp! Nei, det er ingen som snakker om sånt! Og jeg synes de to virker helt gale og fanatiske. Går det ikke inn på dem, det som har skjedd? De stakkars dyrene var jo inne ved husene. Er de ikke trygge der heller? Det virker som de to er helt følelsesløse. Det er bare ulv som gjelder.

28. september. På jobben til kona er støvelen satt ned. Hun må følge arbeidstiden. Kan ikke kjøre ungene til bussen annenhver dag. Jeg må ta det der.

4.oktober. Det er problematisk, dette med å kjøre til skolen. Sjefen min er lut lei at jeg kommer seint hver eneste dag. Nå forlanger ungene at vi også skal hente dem ved skolebussen om ettermiddagen, så jeg må gå tidligere. Og de er redde om kvelden. Vil sove med lyset på. Ny valp vil de ikke ha. Sier den bare vil bli drept.

5 oktober. Det er elgjakt i bygda. Jeg tenker ikke engang på å spørre om å bli med. Må kjøre ungene hver dag. De to ulvevernerne er på besøk igjen. Sier det er viktig å ha øyne og ører oppe nå. Det er nå det kan skje! Bygdefolka skyter ulv under jakta, sier de. Ulvevernerne har fått med seg en bil til med folk. De følger med på jaktradio, og noterer seg bilnumre mens de kjører rundt på skogsveier. Rene agentene. Jeg driter egentlig i dem. Har mer enn nok med mine egne bekymringer. Ungene er ikke som før, og kona mi er sur støtt. Sier hun begynner å bli lei av alt sammen. Det er mørkt om morran når skolebussen kommer, og det er mange foreldre som kjører ungene. De tar ingen sjanser.
Ulven har tatt to hunder til i bygda, og fire jakthunder er drept i nabokommunene.

11. oktober. Vi ser skygger på jordet utenfor vinduet om kvelden. Jeg skulle egentlig ut i vedskjulet, men det får være til i morgen. Vi kan bruke varmeovnene. Kona mi sjekker at dørene er låst. Vi sier ingen ting til ungene.

16. oktober. Det er andre kvelden på rad nå at vi hører ulvene. De høres uhyggelig nær ut. Må være rett borti åsen her. Ungene blir redde og kommer ned til oss i stua. Synes det er kjempeskummelt. Jeg må love at jeg står klar når de kommer hjem med skolebussen i morgen ettermiddag. Ellers går de ikke av bussen!

17. oktober. Det er nysnø når jeg kjører ungene til busstoppen. Det går digre spor langs veien. Jeg stanser for å se. Det må være ulv! Den kan være like ved oss! Jeg setter meg fort inn i bilen og kikker rundt meg, men ser ingen ting. Ungene vil ikke vente alene på busstoppen. Jeg må vente med dem i bilen til bussen kommer. Kommer enda seinere på jobben. Sjefen er dritt forbanna!

18. oktober. Ulvevernerne ringer. Om jeg har hørt noe? Nei, jeg har ikke det!! Og de kan bare glemme å spørre meg mer! Jeg vil ikke ha noe med dette å gjøre! Jeg sier det rett til dem.

2. november. Ulven tok en elgkalv i utkanten av jordet til naboen. Tre ulver rev i kalven da han sto opp. Den var ikke ordentlig død engang. Han filmet med mobilen, og sto fram i lokalavisa. Filmen blir sett av tusenvis av mennesker og kommer på TV2. I kommentarfeltet blir han latterliggjort fordi han sier at folk i bygda frykter for ungene, og at gleden ved å være sauebonde er blitt borte. Mange skriver at ulven er et fantastisk dyr, og at han får flytte et annet sted om han tror på gamle skrøner eller ikke greier å passe på dyra sine! Bondeidiot! Ulven har større rett til å bo der enn han! Naboen blir ringt opp og skjelt ut, så han må slutte å svare på ukjente nummer.

11. november. To ulver angrep uten forvarsel bikkja til en annen nabo mens han gikk kveldstur med den. Det var på veien rett nedenfor huset vårt. Bikkja ble bitt, men han fikk den med seg. Løp opp til meg med bikkja i armene. Den blødde veldig fra ryggen og magen. Ynket seg og ristet. Ungene ble helt hysteriske. Kona låste dørene. Jeg prøvde å få tak i dyrlegevakta, men bikkja døde før jeg fikk svar.

12.november. Jeg har fått sparken på jobben. Sjefen vil ikke ha folk som ikke kan følge arbeidstida.

13. november. Kona har tatt ungene med og reist til byen. De kommer aldri tilbake.

14. november. Jeg finner fram et telefonnummer jeg har notert. Det er til de to idiotene av noen ulvevernere. Jeg ringer dem, og rekker å be dem dra til langt inne i innerste hælvete og bli der, før de bare ler av meg og legger på røret. Den kvelden slukker jeg lysa inne i huset og rigger meg til med rifla i vinduskarmen. Jeg har tappet i et digert glass med rødvin, og skåler med et djevelsk blikk ut mot jordene, som ligger badet i måneskinn. Nå må «berikelsen» bare komme!

Gentlemen og andre skapninger.

2016-08-19T23:51:00.002+02:00

(Å få blomster er noe de
fleste damer setter pris på.
Bilde: AKØ)

I går leste jeg et innlegg i en blogg av Anders Moe. Det er på Facebook akkurat nå delt 9333 ganger, og har fått 1500 kommentarer og du kan lese det selv her. Jeg ble så imponert! Mannen er bare 35 år, og har et syn på forholdet mann/kvinne som jeg liker. Hvis bare flere gutter ville lese og lære fra dette, ville verden vært bedre for mange unge jenter tenkte jeg.

Han skriver om hvordan han mener gutta skal oppføre seg overfor damer de skal ut med, og hvordan han mener gutter og menn bør oppføre seg i hverdagen også. Han skriver "Mannens jobb har vært, og vil alltid være, å beskytte og ta vare på kvinnen. På sin måte tar de også vare på oss, så dette går begge veier." Det han skrev der, gikk rett hjem hos meg.

Vi damer - i hvert fall de voksne av oss - har gjerne et velutviklet omsorgsgen. Vi gjør vårt for å ta vare på den mannen vi er glad i. Er det noe tak i ham, gjør han det samme tilbake. Vi behøver ikke dele alle oppgaver 50/50, vi gjør det vi er gode til for å ta vare på hverandre. Eksempelvis liker jeg å lage mat. Det er en hobby jeg har, og jeg liker å gjøre det selv. Jeg er derimot ikke flink til å klippe plenen eller å bære ved. Jeg får fnatt av tekniske dippedutter og får jeg det til å virke, er det ofte helt tilfeldig. Jeg kan strikke, sy, spille musikk og er god på å "årne". Hvis noen av de tingene er til hjelp i et fellesskap, så er det da ikke noen grunn til å måtte dele de oppgavene. Kanskje jeg da slipper å fikse tv-en og telefoner.

Gentlemenkulturen som Moe forfekter er ofte forbundet - i hvert fall tankemessig - med litt overklassekultur. Det behøver det selvfølgelig ikke å være. Selv vokste jeg opp med Folkets Hus, arbeiderkultur og fagforeninger. Det er der jeg er mest komfortabel, selv om jeg er vokst opp i et møblert hjem, og kan oppføre meg som og liker å tenke på meg selv som en dame. Jeg ser ingen motsetninger der. Menn kan også være barske, tøffe osv. samtidig som de er gentlemen. Det handler ikke om klasse (ja, vi har begynt å få tydeligere klasseskiller her i Norge), men om innstilling.

(Ja, å strikke sokker til sin kjære er
hyggelig og blir satt pris på.
Bilde: AKØ)

Så, les innleggene hans, det er forfriskende å se at en mann har så klare holdninger. Jeg håper riktig mange gutter vokser opp til å bli gentlemen og våre dagers økende kvinnefiendtlige holdninger blir borte. Det er lov å håpe.

God helg!

Ak.

Strikking og annet håndarbeide.

2016-08-18T05:39:00.000+02:00

Jeg har vært travelt opptatt med håndarbeid i det siste. Delvis fordi jeg trenger noe nyttig å gjøre, men like mye fordi jeg liker hjemmelagde ting og ikke minst fordi det nærmer seg jul, og jeg må få ferdig julepresanger til familie og venner.

Jeg har nylig strikket ferdig en genser, som jeg planla å tove for å få den tett og fin. Det ble den, men jeg ventet ikke at den skulle bli så liten. Vel - nå har jeg altså en blånissegenser til salgs, ca strl.10 hvis noen trenger en. For øvrig strikkes det tøfler her i huset for tiden. Jeg trenger tøfler, og det gjør min kjære også, så strikkingen går for fullt. Jeg har vært og hentet skinn til å lage såler under tøflene i dag. Jeg fikk det av en venninne som er over middels interessert i håndarbeid, og har alskens materiell liggende i bua. Nok til begge par tøfler. Hurra!

Da jeg var hos venninnen fikk jeg samtidig en ny bunke rabarbra. Jeg hadde fått en høst tidligere i sommer, som nå var brukt opp, og nå var det vokst opp en ny høst. Jeg tenkte å skrelle dem og kutte dem opp i kveld, men jeg har ikke orket å sette i gang enda. Jeg har også tatt frem rognebærsaft som jeg hadde frosset ned, fordi jeg ikke orket å sette i gang med å lage gelé den gangen. En annen venninne av meg trenger rognebærgelé til søndag, så jeg sa jeg skulle ordne det. Og da har jeg jobb noen dager fremover tror jeg.

Jeg skal skrive opp oppskrift på rabarbragrøt og rognebærgelé her, hvis det er noen som har lyst til å prøve seg.

RABARBRAGRØT

(Bilde: www.lynvingen.no)

Du trenger ca 1 kg rabarbra, skrelt og kuttet i ca 2 cm lange biter. Dette legges i en kjele (ca 2 liter), og du har oppi nok vann til at det står like under toppen av rabarbraen. Dette kokes opp, og du har i ca 250 g sukker, og 2 ts bakepulver (kan sløyfes). Når dette er rørt inn, og du har skummet av alt skum, tar du 2-3 ss potetmel og rører ut i litt vann, som du deretter rører inn i rabarbraen under stadig omrøring. Når du deretter varmer opp rabarbraen til kokepunktet, tykner den. Da er den ferdig. Rabarbragrøten avkjøles helt, helles i en hyggelig glassbolle og settes i kjøleskapet til den skal serveres. Du kan servere den med melk, krem, kesam eller vaniljesaus.

ROGNEBÆRGELÉ

(Bilde: AKØ)

Man starter med å plukke en haug med rognebær. Det trengs mye for å få litt saft. Jeg pleier å ha en kjele på 15 liter full. Før du begynner å koke det, er det smart å skylle bærene og stilkene (som koker med). Legg bærene med stilker i kjelen, ha oppi vann i bunnen, - ca 2 cm opp - og kok opp. Dampen vil gjøre at det frigjøres saft av bærene, og når du ser at bærene er tømt er det ferdig. Jeg pleier å helle alt i saftekleder montert over rene plastbøtter. Når saften er silt, kaster du bær-restene. Mål opp saften. Saften kokes opp (i en ren kjele), og skummes godt av. For hver liter saft skal du bruke en kg sukker. Det høres mye ut, men sånn er det. Det kan også være du trenger litt Certo fruktpektiner for å få geleen stiv. Når sukker og evt. fruktpektin er rørt inn, kokes alt opp før du har det på veldig-veldig rene, små glass. Jeg pleier å vaske dem grundig - gjerne med soda - før jeg skyller godt og koker både glass og lokk. Når geléen er på glassene, har jeg et par spiseskjeer syltevoks over før jeg setter på lokket. Dette fordi det forhindrer at luft kommer til geléen, og den vil dermed holde bedre. Rognebærgelé brukes på samme måte som tyttebærsyltetøy til stek eller i sauser.

Lykke til med det hele.

Ak.

Lingua Nocturnus!

2016-08-15T15:39:00.002+02:00

Jeg snakker vanligvis godt engelsk. Jeg har snakket engelsk i mange år, og leser og skriver også relativt bra, uten å skryte på meg for mye. Jeg snakker for tiden engelsk hver dag, og skriver også. Men noe rart skjer sent om kvelden; tungen min slår helt krøll på seg, og jeg får ikke til de enkleste ord. Det kommer ut som kaudervelsk, og jeg prøver febrilsk å rette det opp før det blir verre, noe som selvfølgelig ikke virker!

I call it Lingua Nocturnus!

Ak.

Selge bjørn før skinnet er skutt - eller noe sånt...

2016-08-13T17:51:00.000+02:00

(Bilde: AKØ)

Noen kan hende husker at jeg snakket om å få besøk av min kjære her, og om å dra på sommerens utflukt - camping i den norske fjellheimen - med bil. Nå ser det ut til at jeg kan ha gledet meg for tidlig (hvis det er mulig å gjøre det?). Mens vi begge har planlagt og så smått begynt å pakke - jeg har begynt å lage mat for uka, for eksempel, telt, liggeunderlag, sovepose og sekk står oppmarsjert rundt om kring. Han har gjort det samme, og kjøpt inn stormkjøkken fra Clas Ohlson på nett (fordi det alltid er billigere å kjøpe sånt fra UK av en eller annen merkelig grunn...) og jeg hadde mistet mitt i forbindelse med flytting hit for syv år siden. Jeg hadde listene mine ferdige!

Så skjer det som man aldri kan reservere seg mot - livet! Uforutsette hendelser, som det heter. Force Major? Uansett er det mulig at hele greia blir utsatt en stund. Og det har vært utsatt lenge fra før av, så jeg er ikke så veldig full av glede og velvilje akkurat nå. Og jeg forstår veldig godt hvis det må utsettes, men jeg er samtidig egoist nok til å synes det er noe ordentlig #@*£%!! Men som den "voksne" personen jeg liker å tenke på meg selv som, så er det klart at jeg forstår. Jeg er ikke en sånn "fru Fritatt" som tenker bare ut fra seg selv og sine egne bekymringer - i hvert fall liker jeg å tro at jeg ikke er det. Jeg er ikke en tålmodig person. Alt jeg har av tålmod har tidligere gått med til barn og jobb. Nå ser det ut til at jeg får grave frem litt av det igjen, og så håper jeg det ikke blir for store forsinkelser, for da blir det ikke noen sommertur - men en høst-/vintertur i steden. Og siden det allerede er temperaturer nær 0 grader om natten, så har jeg følelsen av at det ikke blir stort varmere om en stund heller. Jeg er glad for at jeg har skikkelig utstyr, om ikke annet.

Jeg får ta meg en tur på kjøkkenet, og legge saker og ting i fryseren. Og så skal jeg bake en kake til fryseren også. Det ordner seg nok... trur eg!

Ak.

Tilbake til ungdommen?

2016-08-13T00:52:00.001+02:00

(Bilde: https://bestumstrykerne.wordpress.com)

Jeg ble sittende å høre på YouTube i dag. Gamle sanger, som var moderne sommeren for over 30 år siden... Noen av dere andre som husker disse: Ooa Hela Natten (https://youtu.be/ZWByXDB0IKw) eller denne: Sommartider (https://youtu.be/beFPoiNn0Bs)? Jeg kjente igjen følelsen av å være tenåring med det samme, og husket lukten av solkrem og varm sommer.

Sommeren var nok ikke særlig varmere den gangen enn den er nå, men man husker jo best solskinnsdagene. Og jeg husker jeg lurte på hva fremtiden ville bringe. Jeg var jo i ferd med å velge framtid, og jeg trodde jeg kunne få til alt.

Nå ser jeg andre som er så unge som jeg var da, og lurer på om de føler det på samme måte. Jeg har tenkt at følelser er jammen noe som ikke forandrer seg veldig mye. I hvert fall ikke for min del. Jeg kjenner det på mange måter som om jeg er 16 igjen noen ganger - men det er mulig at jeg har utviklet begynnende Alzheimer-light, og derfor går litt i barndommen. Jeg vet at jeg har mer erfaring på en del områder, men på andre områder har jeg jammen ikke mye erfaring i det hele tatt! Sånn blir det når deler av livet legges på hylla noen år.

Da jeg var 16 var det sol hele sommeren, jeg spilte i skolekorps og jeg var kjempeaktiv AUF-er. Jeg var på Utøya den sommeren, og jeg jobbet som vaskehjelp og kantineassistent. Og så tror jeg korpset var på tur til Isle of Wight den sommeren - og den som var ute så mye som mulig og ble kjent med lokalbefolkningen - det var undertegnede!

God mimring!

Ak.

Mammablogger.

2016-08-13T00:52:00.000+02:00

(Bilde: http://www.blogmamma.it)

Jeg liker å lese blogger, i hvert fall noen. Sånn innimellom. Jeg snubler over dem på fjesboka og flirer ofte over hva som skrives. Jeg synes å merke at det er en haug med det som kalles mammablogger der ute. Mer eller mindre overarbeidede småbarnsmødre, som enten skriver om hvor kaos de har det i hverdagen, eller som skriver om hvor nusselige barna deres er, og da også gjerne om hvor koselig det er å lage matpakker med hjerteformede brødskiver, blomsteragurkskiver og en haug med dill. Noen ganger er det hyggelig å gjøre slikt for barna/et men hver dag, da gitt? Men i andre enden av skalaen er mammaer som ikke ser ut til å like kjøret det er å være yrkesaktiv mor - selv med en tilstedeværende mann i huset.

Jeg forstår at det er vanskelig å ta vare på kjærlighetslivet og romantikken i hverdagen når man har småbarn, men sånn er det bare. Man har valgt det selv, og for de som lurer på om de skal få barn, og tror at det ikke snur opp ned på livene deres - think again! Det vil snu livet deres på hodet. Du, enten du er blivende mor eller far, får ikke livet igjen på de første 20 årene! Sånn er det bare. Koret og musikkorpset ditt må vente noen år, karrieren er nr.2 i livet ditt, klarer du å lese i en bok før du legger deg, er det som en liten ferie. Det er derfor naturen så viselig innretter oss med instinkter.

Vi lengter etter å få barn. Og ja - det er verdens største under når man får dem, og nei - det er ingen menneskerett å bli mor eller far, men når man nå en gang har valgt det (og ja, man gjør faktisk det i våre dager) så får man ta konsekvensene. Man har plutselig ansvaret for at et menneske blir en person man liker, og som andre liker (og hvis man ikke klarer det, blir det ikke verst for mor eller far, men for barnet). Man skal trøste og bære, man skal hjelpe til med skolearbeid, tørke tårer, heie og løpe etter. Man skal lære dem ting de ikke lærer på skolen, eller sørge for at noen lærer dem det (f.eks. svømming og strikking, som - selv om det står i opplæringsplaner at de skal lære dette på skolen, ofte ikke gjør det, fordi det ikke blir nok tid). De skal kjøres til treninger, til skolekorps og skoleball, og man baker 1000 kaker og lager ertesuppe til hele bygda på idrettsarrangement. Men alt sammen er verdt det når man ser at et helt menneske vokser frem. Et menneske du liker, og synes gjør det bra. Som andre også liker og synes gjør det bra.

Og da var det plutselig gått ca 20 år.

Tempus fugit.
Ak.

Utrolig hva man får gjort om natten...

2016-08-10T04:52:00.000+02:00

(Illustrasjon: Google)

Jeg fortalte i forrige post at jeg må planlegge godt for alt som skal gjøres, og sette av nok tid. Nå er det sånn at jeg planlegger å dra noen dager med telt og stormkjøkken sammen med min kjære, og i den forbindelsen er det en hel haug å planlegge.

Først - telt og sånn...
Jeg finner ikke teltet mitt! Jeg vet det ble med opp hit da vi flyttet, for jentungen lånte det da hun skulle på overnatting med klassen i 9. klasse. Da kom det hjem vått og fullt av barnåler, så jeg vasket og tørket det, og la det et lurt sted. Og jeg er ikke kar om å huske hvor det var. Jeg har lett i kjelleren, jeg har lett i kister, oppå skap, inni skap, og jeg har også vært på kvisten og sett der. Uten hell!! Jeg har fått låne et gammelt tunelltelt som reservetelt, men jeg må bare fortsette å sjekke alle mulige og umulige steder. Og så var det liggeunderlaget - det nye fancy jeg hadde. Det ligger antagelig sammen med teltet... Jeg har et gammelt skumunderlag som blir plan B. Soveposen min har jeg heldigvis funnet! Og jeg vet hvor jeg har langt undertøy etc. Jeg har funnet sekken min, og observert hvor heimvernets tur-spade befinner seg. Der var også tur-saga. Og jeg har spiseboksen min under kontroll, og jeg har funnet rødsprit til stormkjøkkenet. Stormkjøkkenet er borte! Det visste jeg - for jeg har ikke sett det siden vi flyttet hit. Men det er irriterende å måtte kjøpe nytt uansett. Nå slapp jeg heldigvis det, siden det er billigere å kjøpe når man ikke bor i Norge (hvilket også er irriterende: Her bor jeg i det mest tur-elskende landet i hele verden, og så er tur-utstyr rådyrt her i forhold til i UK. Hvem i alle dager har lurt oss?)

Så var det forpleiningen da.
Alle som kjenner meg vet at jeg ikke overlater mat etc. til tilfeldighetene. Å lage mat på bål og eller stormkjøkken er artig, og jeg har gjort min del av det gjennom mange år. Men det er temmelig tunge greier når man skal være ute i flere dager. Heldigvis skal vi kjøre bil, og ikke gå altfor langt. Da hadde jeg bare kunnet ta kvelden med det samme, siden jeg sliter med utslitthet. Så jeg skriver lister. Mange! Hva spiser vi når, og hva bør jeg lage ferdig på forhånd? Jeg er ikke noen fan av ferdigmat, så dermed blir det å lage det meste fra grunnen av. Og når man skal på tur med sin kjære, er det også kos å ha noe godt om kvelden, som f.eks. kake. Men den må bakes først. Og jeg tenker at vi ikke kommer til å dra før etter en dag eller så, og da må man også ha frokost, lunsj og middag... Puh!

Et rent hjem....
Det er hva jeg liker å ha når jeg får gjester. Ikke mindre denne gangen. Men jeg får ikke helt til å gjøre dette lengre, og bruker en uke på å bli ferdig med støvsuging og -tørking. For ikke å snakke om å vaske gulver. Siden jeg vet dette, har jeg altså begynt med det også. Jeg har vasket mesteparten av kjøkkenet og badet. Det er tungt og tar tid, men hva har man natten til når man ikke får sove uansett? Og med høy musikk ljomende gjennom huset, og mange te og kaffe-pauser, så blir man jo ferdig litt om senn. En annen ting er at det antagelig rekker å bli møkkete igjen før gjesten min kommer. Sukk! Jeg vet jeg må sette av tid til å hvile oppe i alt dette også, ellers kommer jeg til å få fullstendig stopp i alle systemer. Altså - planlegging igjen. Lister! Og hvorfor må dyra mine ha så mye hår???

Nå sitter jeg her og er kjempestolt over de få tingene jeg har fått gjort - og strikker febrilsk på et par barnesokker jeg vil gi bort. Klokka har jeg bestemt meg for å ignorere. Jeg sovner ikke før om en stund uansett, siden jeg ikke har mer igjen av medisinen som stopper kløingen i huden. Og jeg skulle ønske jeg kunne slutte å verke slik i beina, men pyttsann! Jeg har på en av listene mine å dra på apoteket i morgen.

God natt til alle som vil!

Ak.

Lenge siden siste blogging

2016-08-07T00:31:00.000+02:00

(Foto: AKØ)

Nå er det kjempelenge siden jeg blogget sist. Jeg ser det var i desember, der jeg prøvde å legge inn juleforberedelsene mine. Det kan hende jeg blir flinkere i år. Jeg bruker dette innlegget til å fortelle hva som har skjedd siden jul i fjor.

Jeg er fremdeles såpass dårlig i form at jeg ikke får til stort. Jeg har noen ganger store planer, og så går jeg i dusjen - for så å måtte hvile etterpå! Det kalles slitenhetssyndrom, og hos meg har det kommet i forbindelse med at jeg fikk Auto Immun Hepatitt (AIH). Det er en sykdom som gjør at immunforsvaret angriper leveren. Jeg var tidligere "supermennesket" som klarte alt - 100% jobb, 100% studier og en mer og mer alvorlig syk datter. Jeg hadde også pådratt meg Diabetes (den typen som ikke kan reguleres med mat, men som allikevel kommer i voksen alder = LADA) og Hypotyreose, som gjør en haug med lusne ting med kroppen. De er også noen ganger autoimmune og det kan være jeg har startet med et litt for aktivt immunsystem. Uansett er visst stress over lengre tid noe som kan utløse AIH, og da jeg begynte å gråte da jeg mottok klienter på kontoret, var det på tide å snakke med legen. Etter å ha vært sykmeldt en lengre periode, begynte jeg å jobbe 40% igjen - helt til kroppen min ga tydeligere og tydeligere signaler om at nå var det på tide å få litt hjelp her. Enden på visa var at jeg ble fikk diagnosen AIH - med en lever som var i dårlig form (skrumplever i stadie 4 av 4). Jeg ble fluksens satt på høye doser av steroider, noe som nesten tok kverken på meg, og etter at leververdiene begynte å roe seg - lavdose-cellegift. Jeg har "vondter" i leddene til tider, jeg har kløe i huden - særlig om natten, jeg får sjelden sove mer enn et par timer av gangen om natten... Alt i alt har jeg altså ikke overskudd å snakke om. Når jeg gjør noe, må jeg beregne god tid. Jeg må planlegge i god tid i forveien, og jeg må være klar over at noen ganger går plan A i vasken, og kanskje også plan B. Jeg er ikke ute etter å leke stakkars meg, men jeg vil bare tydeliggjøre at jeg, selv om jeg noen ganger føler at jeg har lyst til å gjøre masse, må innse at jeg får ikke til. I tillegg er kneet mitt litt råttent etter at jeg brakk det og skadet menisken i fjor før jul. Men det er mye bedre!

En annen nyhet er at jeg har fått en kjæreste. En snill og grei fyr som jeg traff på internett (for hvor skal man egentlig treffe folk når man bor her midt i skauen?) Han bor bare noen mil unna, i Glasgow... Joa - jeg vet det er et stykke unna, men flyet tar ikke lang tid fra Edinburgh til Gardermoen. Vi snakkes omtrent hver dag - eller taster. Han vet om sykdommen min, og bryr seg ikke om at jeg er syk - selv om han er en sånn utendørstype som liker å gå i fjellene og sover ute hele året når han er på tur (i Skottland - ikke her). Ellers har han en artig humor, og han forstår min humor - uten at jeg behøver si at "det var en spøk altså" eller forklare nærmere hva jeg mente. Herlig! Han tåler en trøkk, og er samfunnsinteressert slik som jeg.

Jenta mi flyttet til en leilighet hos farmor og farfar sist høst. Det fungerte ikke så godt, så nå bor hun i en liten hybelleilighet på Eiksmarka. Hun holder på med skolearbeid og jobber med å klare seg selv helt og fullt. Jeg er så stolt. Hun driver sin egen blogg, som er blitt mer og mer populær. Jeg synes hun er riktig flink.

Nå har jeg vel fortalt alt? - Åh, jeg glemte helt - jeg har blitt 50 år denne sommeren! Om det vil jeg bare si at å bli 50 er bedre enn å ikke bli det - men ellers er det temmelig udramatisk. Vi hadde familie og naboer på grilling, jentungen og jeg. Hun fyller jo år fire dager etter meg, så det blir som regel slik.

Ellers har jeg massevis av meninger om ting, og jeg skal prøve å være flinkere med å si hva jeg mener. Om noen leser det vet jeg ikke, men jeg får det i hvert fall ut.

Fortsatt god sommer til alle som vil!

Ak.

Juleforberedelser, del II.

2015-12-04T22:46:00.000+01:00

Da var berlinerkransene i boks! Eller - nokså nær boks i hvert fall. Jeg legger dem i boksen når jeg er sikker på at de er kjølt helt ned. De ble vellykkede, og smaker slik de skal. Helt sprø og faller fra hverandre inne i munnen. Jeg har bare brukt fem kvelder på det. Sånn er det når man ikke har noe overskudd å snakke om.

Ellers har jeg fått gjort litt i forbindelse med advent. Jeg har hengt opp julestjerne i vinduet, jeg har skiftet gardiner på kjøkkenet og i gangen. Yttergangen har jeg ikke fått skiftet gardiner i enda, men det kommer kanskje i morgen hvor jeg får hjelp til å ommøblere! Jeg skal nemlig ommøblere stuen her. Sofaen står under vinduer som det trekker veldig fra, og jeg trenger mer plass til en vevstol jeg har fått i hus. Nå er planene klare, og jeg håper det går veldig greit å få det til.

Nå i kveld er planen å lage strull!
Det ligner mistenkelig mye på krumkaker, men det er ikke det samme oppi dem. Her skal jeg bruke seterrømme, og bare litt mer.

(Bilde: Strinda historielag)

Her er oppskriften:

3 dl. rømme
100 g sukker
100 g hvetemel
1/2 dl kaldt vann.

Rømme piskes stivt med litt av sukkeret. Mel og resten av sukkeret has i rømmen. Vannet blandes forsiktig inn i røren til slutt.

Man kan kanskje lage dette med brunt sukker også, og det kan være ok med litt kardemomme i røren, men det er opp til enhver.

Kakene stekes i krumkakejern og rulles rundt skaftet på en sleiv eller rørepinne.

Hverdagsengler og andre folk.

2015-12-04T22:14:00.002+01:00

(Bilde AKØ)

En søndag ettermiddag for noen uker siden sto jeg på badet og prøvde å få bena i buksa etter en dusj. Alle vet hvordan det foregår. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg tatt et rundkast, og landet på toalettet - på skeiva, og med vridd kne. Jeg hadde adrenalin langt opp i halsen. Jeg klarte etter hvert å få på meg klærne, og haltet inn i stua. Etter å ha ringt datteren min og fortalt om skrekken, satt jeg en stund og så kneet hovne opp og stivne helt. Jeg kom meg rett og slett ikke opp av sofaen, og det begynte å verke mer og mer. Adrenalinet var tydeligvis helt borte.

Etter å ha sittet og kjent litt på dette, fant jeg ut at jeg nok i hvert fall trengte krykker, og muligens noe smertestillende, så jeg ringte legevaktformidlingen, og etter en liten stund ringte fastlegen min som hadde vakt søndag kveld. Etter at jeg hadde forklart henne hva som hadde skjedd, fant hun ut at jeg skulle på akutten på Elverum Sjukehus for røntgenbilde, i tilfelle det var brudd på noen bein. Jeg sa at det trodde jeg ikke at det var - men hun er temmelig bestemt den legen, så hun ville ikke høre om annet. Hun ville komme snart, sa hun, og da hun etter temmelig kort tid kom, hadde hun med seg ambulanse og tre ambulansepersoner!

Da legen hadde undersøkt kneet, trodde hun at jeg muligens hadde røket noen leddbånd eller korsbånd, men at dette måtte de undersøke nærmere på sykehuset. Jeg følte meg ikke høy i hatten, da jeg måtte ha hjelp til å få på støvler, fore bikkja og ta meg ut til sykebilen. Kneet verket som fy, og jeg følte meg kvalm og så ikke frem til halvannen times kjøring til Elverum. En av ambulansepersonene var lærling, og han prøvde uten hell å ta blodtrykk på meg og lese av hvorvidt jeg hadde puls. Etter en liten stund tok en av seniorene over. Jeg hadde visstnok både puls og blodtrykk, og så skulle han sette inn kanyle i armen min. Mine blodårer er vriene under de beste forutsetninger - og nå skulle han sette en nål i meg i en bil som humpet av gårde... Men til min store overraskelse fikk han til. Og så fikk jeg morfin!!! Etter en liten stund begynte det å virke. Jeg ble litt svimmel og kvalm, men så begynte det å gjøre mindre vondt i kneet. Det var kjempegodt å slippe de verste smertene en stund. Det ble verre da jeg kom på sykehuset. Da måtte jeg vente en god stund før jeg kom inn for røntgen, og ambulansepersonene måtte dra tilbake. Jeg fikk nå tatt bildene og en lege kom igjen og dyttet og dro i benet mitt. Jeg hadde ikke klart å brekke noen bein så jeg var heldig der. (Trodde jeg...)

Jeg ble sendt hjem i drosje! Merkelig det der... Om man blir sendt med sykebil TIL sykehuset aldri så mye, har man visst ikke behov for ekstra hjelp hjemover, så da blir det drosje. Stakkars fyr! Jeg hadde fått med meg rullestol i bilen og et par krykker. Problemet kom da vi kjørte ned til meg. Det er ikke mulig å komme inn med rullestol her, siden jeg har trapp. Jeg hadde så innmari vondt i benet at jeg ikke klarte å støtte meg på det, og jeg turte i hvert fall ikke å gå opp trappen med ett ben og krykker. Det ble å sette seg nederst på trappen og ake seg oppover. Inn i yttergangen og så dra seg over gulvet - over dørkarmer og et ikke alt for rent gulv. Inn i stua kom jeg meg jo - til slutt. Drosjesjåføren gikk litt etter meg og så ut som om han ville flakse med armene. Han visste vel ikke hva han skulle gjøre. I det minste fikk han tatt igjen dørene etter meg, og båret inn krykkene. Jeg fikk satt meg i sofaen, drosjesjåføren slapp ut bikkja og hentet meg litt saft! Deretter måtte han dra. Klokka var vel rundt 02-03.

Jeg tror jeg satt i et par timer i sofaen før jeg etter å ha tatt smertestillende som jeg fikk med fra sykehuset, klarte å buksere meg inn på rommet mitt og opp i sengen. Jeg våknet dagen etter ved at jentungen ristet meg i skulderen. Hun hadde stått opp i otta og tatt toget opp, og min mor hadde hentet henne på stasjonen. Etter mye om og men kom jeg meg opp av sengen (den er jammen lav!) og inn i stuen. Min mor og jentungen dro i butikken for å handle mat, og jeg satt igjen i sofaen... Jeg tenkte meg litt om, og ringte hjemmetjenesten. De kom etter en halvtime og lurte på hva de kunne hjelpe meg med. Damen som kom hadde med seg en "prekestol". De kom senere med andre hjelpemidler, som gjorde at jeg klarte meg bedre selv. Deretter kom de hver morgen i nesten tre uker - til jeg ikke lengre trengte det. Jentungen min ble også like lenge. Hvor heldig er ikke jeg.

Senere har jeg fått varer hjemkjørt fra butikken en dag i uken, jeg har fått båret inn ved her og jeg har fått hjelp til å hente medisiner på apoteket. Naboen med bensinstasjon kom og hentet bilen min og satte på vinterdekk for meg også. Det er utrolig snilt, og jeg setter utrolig pris på all hjelp jeg har fått.

Etter en måneds tid var jeg på Hamar og tok MR. Det er artige greier. Man må ligge helt stille i et kvarter, og så er man ferdig. Typen som utførte øvelsen mente jeg hadde brudd i kneet. Det fant de ikke da jeg tok røntgenbilder den kvelden det skjedde. Aner ikke hva jeg skal tro om det, men MR viste brudd i kneet, så jeg lurer litt på hva som skjer videre med det. Antagelig ikke noe som helst, men jeg må jo følge det opp. Tilbake til Elverum sykehus med meg! Håper de er nogenlunde fornuftige og ikke alt for overarbeidet når jeg skal dit. Og så håper jeg egentlig at nå er det for sent å gjøre noe drastisk...

Jeg har skrevet dette for å vise at det faktisk er mange hverdagsengler rundt om kring. De har ikke nødvendigvis synlige vinger, men jeg er sikker på at de er der.

Juleforberedelser - del I

2015-11-24T21:19:00.000+01:00

(Bilde AKØ)

Jeg er opptatt av tradisjonsmat. Særlig, kanskje, i disse juletider.
Her jeg bor, er det svineribbe og pølser som er tingen. Jeg husker første året jeg bodde her, og var på julebord. Der ble det servert varm ribbe, med medisterpølser og poteter, surkål - og ribbefett! Jeg sto og så meg rundt etter sausen, men den var ikke der. Noen serverer også innmatspølse til julematen. Den er god den også. Lefser - potetlefser, er også fast vedlegg til julematen. Alt er helt ok, men annerledes enn det jeg både har vokst opp med og det jeg som voksen har laget som tradisjon hos oss.

Da jeg var barn fikk vi også svineribbe. Det var dessuten også mors kjøttkaker, medisterpølser og kotletter, surkål fra pose og ertestuing med gulrøtter. Vi hadde en type suppe (egentlig buljong) med små kjøttboller i til forrett. Jeg husker jeg syntes det var et nødvendig onde før den ordentlige maten, og har i voksen alder funnet ut at forrett - i hvert fall denne suppen - er unødvendig. Jeg husker vi en gang var borte på julaften, og fikk servert pinnekjøtt. Det var kanskje kimen til at jeg som voksen begynte å lage dette julaften. Urøkt pinnekjøtt skal det være. Godt utvannet, dampet i timesvis til det lukter pinnekjøtt i hele huset, og så vidt innom under grillen før servering. Med mandelpoteter, kålrotstappe og sky. Nydelig! Men helt uvanlig her jeg bor nå.

Ellers er det jo julepålegg som er tingen ved juletider - eller julebordet.
Her oppe er det som jeg er vant til med sylter og ruller og sild. Noe jeg prøver å venne meg til er rakfisk. Jeg har smakt det noen ganger, men må innrømme at jeg sliter litt enda. Jeg vil så gjerne like dette, men har vel egentlig jukset og spist mest av tilbehøret.

Jeg lagde pålegget selv til jul. Jeg elsker å lage ting fra bunnen av, og lager ruller, leverpostei, roastbeef, julesild og tomatsild i tillegg til at jeg graver ørret. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det enda. Jeg har ikke overskudd lengre. Jeg skylder overskudd! (Det er pga. en sykdom jeg har, men det har jeg ikke tenkt å snakke mer om her og nå.) Men jeg prøver. Jeg har store planer om å grave en ørret, og jeg satt i stad på kjøkkenet og tenkte på hva jeg måtte gjøre for å starte julebaksten.

Julebaksten er jo en annen skål, forresten. Jeg pleide i mange år å lage en haug med berlinerkranser sammen med en barndomsvenninne - og så byttet vi til oss andre kaker fra resten av familien. Kjempekoselig og skikkelig smart. Men etter at jeg flyttet hit har det ikke vært særlig praktisk. Jeg har i varierende grad klart å holde på berlinerkransene mine, og i år har jeg planer om å gjøre et nytt forsøk. Det blir første forsøk i kveld.

Jeg har i år også planlagt å lage nesten alle julegavene selv, bortsett fra den jeg har kjøpt til jentungen min som har flyttet hjemmefra for første gang. Jeg startet med friskt mot med å strikke votter, men har nå antagelig senebetennelse i armene fordi jeg har overbelastet dem. Jeg klarte nemlig å ta en slags salto på badet for en liten stund siden. Jeg landet forkjært på toalettet, og havnet etter hvert i ambulanse på vei til sykehuset for å ta røntgen. De fant ikke noe brudd da. Senere har jeg med mye hjelp av hjemmetjenesten og datteren min kommet meg på beina, men underveis har jeg nok overbelastet armene. Jeg er usikker på om det blir noen som får votter av meg til jul, kan jeg si nå.

Frem mot jul har jeg lyst til å skrive litt om juleforberedelsene mine i år. Hva jeg får til, og hva jeg ikke får til vet jeg ikke enda. Jeg vet jeg trenger hjelp til større ting, men ellers håper jeg at jeg får til småting.

Her er oppskriften på berlinerkranser - jeg bruker Hanna Winsnes sin oppskrift.

(Bilde: TINE.no)

7 egg
200 g. melis
700 g hvetemel
250 g smør.
perlesukker.

Først hardkokes tre av eggene. Ta ut plommene. De fire resterende eggene deles, og man moser rå og kokte eggeplommer godt sammen. (Ta vare på de rå eggehvitene - de skal piskes.) Dette blandes med melis. Smør og hvetemel smuldres godt sammen. Deretter har man i eggeblandingen. Alt blandes veldig godt sammen, og settes kjølig slik at deigen stivner.

Eggehvitene stivpiskes. Ha perlesukker i en skål.

Trill små pølser på ca 7-8 cm. Ikke for tynne. Legg endene over hverandre slik at det blir en liten sløyfe, dypp de i eggehvitene og deretter perlesukkeret, slik at du får dette på oversiden av kransen. Stek de i godt oppvarmet stekeovn - ca 185 grader. Ca 12-13 minutter til de er litt gyldne. De skal avkjøles på rist og legges i tette bokser.

Lykke til!
Ak.

Uforskammede småtupper.

2015-10-16T02:11:00.004+02:00

(Bilder fra Google)

Min datter har flyttet. Hun har flyttet til Stabekk i Bærum, og klarer seg mye bedre enn jeg våget håpet på. Hun er aktiv som lotte, er med i Norsk Folkehjelp og er aktiv politisk. Jeg er så stolt!

Hun skriver blogg hver dag om ting som opptar henne, og dagens blogg fant jeg temmelig opprørende. Hun skrev om da hun var i butikken for å handle mat, og ikke hadde kledd seg opp eller sminket seg før hun gikk i butikken. Det er noe vi ikke ser som nødvendig for å handle brød og tørkepapir her oppunder tregrensa (- særlig ikke om man ikke er helt i toppform). Hun ble derfor temmelig overrasket da noen unge jenter i ungdomsskolealder kom bort til henne og lurte på hvorfor hun gikk så stygt kledd og dessuten helt uten sminke.

Etter å ha blitt temmelig paff, fikk min datter spurt hvorfor de ikke var på skolen, for hun syntes de trengte å lære folkeskikk der når de åpenbart ikke hadde lært det hjemme. Jeg ville nok ha sagt enda mer hadde det vært meg, men de unge hønsehjernene forsvant i hvertfall etter at hun hadde svart dem slik.

Nå kommer rosinen i pølsen: En kommentar på bloggen spør hvorfor hun ikke tar det til seg!

Er det mulig? Er det virkelig slik at man skal kle seg opp og sminke seg for å gå i butikken på Stabekk? Og er det grei oppførsel? Eller var det enda et ungt hønsehode som ikke har peiling på hva som er viktig her i livet?

Jeg opprøres!

Så tenker jeg på om det var slik da vi bodde i Asker for nesten seks og et halvt år siden. Og jeg tenker at nei, jeg gikk da i det tøyet som passet meg når jeg trengte å gå i nærbutikken, og ingen sa noe til meg Ei heller følte jeg meg særlig upassende kledd.

Men å faktisk gå bort til noen og si det de hønsehodene sa, det krever at man ikke hverken har særlig mye empati, sosiale antenner eller kunnskap om takt og tone. I tillegg virker det som om de har en overdreven oppfatning om egen betydning.

Hvordan har de fått det? Hvem har innbilt dem at de kan gå bort til vilt fremmede og klage på utseendet deres under noen omstendighet? Er det foreldrene som har glemt å lære dem folkeskikk eller har de muligens ikke lært at det er grenser? Hvorfor har ingen fortalt dem at det er utrolig lite tiltalende når noen over to år sier alt som renner dem i hu!

Det er virkelig provoserende oppførsel, og jeg er så glad for at jeg i hvert fall har en datter som er bedre oppdratt enn som så!

-fix.

Teletull med damp ut av ørene!

2015-08-18T23:10:00.001+02:00

(Foto: Djuice.no)

Jeg irriterer livet av meg pga et teleselskap. De er store og mektige, og gjør som de vil.

Det startet med at de ikke ville matche prisen et annet selskap ga meg på mobilabonnement, så jeg sa opp abonnementet. Da jeg fornøyd og glad puttet nytt simkort i mobilen, fikk jeg beskjed om å taste pinkode. Og deretter enda en kode. Ikke noe problem, tenkte jeg. Her er det flere koder å prøve. Etter å ha prøvd de sifrene jeg fant i brevet med simkortet, uten hell, ringte jeg mitt nye selskap og spurte hva dette var. Det viser seg at det gamle selskapet har satt en sperre på telefonen!! Jeg ble litt satt ut da.

Telefonenen min kjøpte jeg i 2012 gjennom dette store selskapet, og abonnementet ble låst i et år etterpå. Da har vi 2013. Men det er jo to år siden! Jeg ringte det gamle selskapet for å få åpningskode, og etter mye om og men fikk jeg koden. Den virket selvfølgelig ikke. Det bare er sånn.

Dagen etter ringte jeg tilbake til kundeservice (og ja, jeg er fremdeles kunde der for bredbånd og IP-telefoni), og da kunne de plutselig ikke hjelpe meg (!!). Kundepersonen la faktisk på da jeg forklarte med min strengeste lærerstemme at jeg begynte å bli frustrert. Jeg ble sittende et par sekunder og se på telefonen for liksom å være sikker på at dette skjedde før jeg eksploderte. Jeg er rimelig sikker på at det røk ut av ørene mine.

Etter å ha putret fra meg en stund ringte jeg igjen. Ny kundeperson. Han kunne heller ikke hjelpe meg, og jeg ba derfor om å få snakke med en sjef. Sjefen var mye bedre å snakke med, men hun måtte sende saken videre.

Nå har jeg omsider fått svar. Det tok hele tre dager - med helgen i mellom! Telefonen må sendes inn til det store selskapet som har låst telefonen min. Min telefon, som jeg har betalt fullt og helt! Jeg måtte passe på å ta backup av telefonen, for alt ville bli slettet. Men jeg skal få slippe å betale portoen, da.

Det som er sikkert er at jeg ikke får ringt, sendt meldinger eller logge meg på nett med telefonen min i nærmeste fremtid. Jeg vurderer å slikke meg sexy rundt munnen nå!

Hvem er du, og hvor har du gjort av den lille jenta mi?

2015-05-25T19:35:00.001+02:00

(Bilde: AKØ)

Nå nærmer det seg som alle foreldre frykter og håper på. Min lille jente har transformert seg til en vakker ung dame som flytter snart. Redet blir tomt på alvor.

Jeg forstår henne så godt. Da jeg var på hennes alder flyttet jeg også for meg selv. Utferdstrangen, trangen til å være sin egen herre, er nok sterk. Kanskje det er genetisk?

Men jeg tror jeg har lært henne det jeg kan for å klare seg selv. Hun kommer ikke til å sulte ihjel foran brødboksen, hun kan betjene en vaskemaskin og sortere tøyet sitt. Jeg tror hun kan støvsuge - i hvertfall har hun en støvsuger. Jeg regner med at hun fikser oppvask selv om det ikke er oppvaskmaskin.

Det økonomiske må jo på plass. Og det er andre ting som må være på plass også. Med andre ord, litt av hvert som må ordnes hvis det skal bli noe av, men går alt i orden flytter hun.

Og jeg er helt for at hun skal flytte hjemmefra - fri og bevare meg for hjemmeboende voksne barn. Men det ble så plutselig. Jeg hadde forestilt meg et par år til med hjemmeboing. Jeg lider muligens av "tomt rede-syndrom". Eller, - det høres så voldsomt ut. Jeg er litt skrekkslagen, men det kommer nok til å gå over etter hvert. Regner jeg med.

Det går helst godt... (Trur eg!)

17. mai. Vi feirer grunnloven og et fritt Norge.

2015-05-17T05:12:00.000+02:00

(Bilde: Stock-Xchng.)

Vi er heldige som lever i et fritt land. Men da grunnloven ble skrevet, hadde vi vært en del av Danmark i flere hundre år. Hadde ikke svenskene gjort det smart i Napoleonskrigen, og stilte seg på Engelsk side, hadde de aldri blitt overrakt Jemtland og Herjedalen, og som ekstrapresang - union med Norge. Men sånn gikk det med den saken, helt til nordmennene (kvinner ble sjelden lyttet til da) ville bestemme sin egen utenrikspolitikk. Det ble skilsmisse med Svenskekongen, og nordmennene valgte den første kongen siden middelalderen.

Noen ti-år senere kommer det marsjerende en haug med tyskere, og Norge er igjen ufritt. Mange menn og kvinner gjorde sitt ytterste for å motarbeide herrefolket, og noen ble skutt for dette.

For ikke mange dager siden, feiret vi våre veteraner. Kongen vår holdt tale og minnet oss på hvor dyrekjøpt den freden vi nyter her er. Da jeg var barn, mintes vi tidligere skoleelever som ble skutt under 2. verdenskrig. Vi ble minnet om at vi skylder dem og andre freden og friheten vi i Norge har. Den er ingen selvfølge.

Ta vare på freden, friheten, likhet og brorskap også i fremtiden.

Gratulerer med dagen!

BAUTASANGEN (FRA KJELSÅS SKOLE).

På skolens grunn en bauta står,
den fanger vårt blikk og vår tanke.
Den minner oss om vonde år,
og hva som da kunne vanke.

På steinen står fem unge menn,
som en gang har gått på vår skole.
De gav oss friheten igjen,
og valgte rette parole.

De tok sin tørn mot makt og vold,
og kampen de førte med ære.
Må vi - som dem - så blankt et skjold,
for rett og fridom få bære.

På ny vi står ved stenens fot,
og hilser med blomster fra skolen.
Med takk for offersinn og mot,
vi løfter flagget mot solen.

(Frank Larsen.)

Er barna i Nepal verdt mer enn dem som drukner i Middelhavet?

2015-05-02T19:02:00.001+02:00

(Bilde: AKØ)

Jeg leser nyheter, jeg.
Først kom nyhetene der flyktninger fra krigsherjede land på det afrikanske kontinent prøver å flykte til Europa. De blir på veien utnyttet av hensynsløse menneskesmuglere som sender dem til havs på overfylte, knapt sjødyktige båter. Det går som det må gå; de havner i vannet og drukner, de som ikke blir plukket opp av skip i området.
Så kommer politikerne inn og vil ikke ta ansvar for flyktningene. Det blir full forvirring, skipene i området får ikke landsatt flyktningene de har tatt opp, og enda fler drukner.

Her i landet er de fleste forskrekket og synes synd på flykningene, bortsett fra dem som synes mørkhudede er mindre verdt - i hvertfall når de kommer hit. Muslimer er mange av dem også, så det kan godt hende at de forvandler seg til terrorister her. De foreslår å hjelpe dem der de er. Og hvor er de? På flukt fra nettop dem vi frykter. Vranglærte "muslimer" som har lest koranen slik vi sier "djevelen leser bibelen". Å hjelpe dem der de er kan være umulig for tiden. Statsministeren vil sende et skip til høsten... senest.

Så kom katastrofen i Nepal. (Heldigvis, sa de kanskje i regjeringsbygget?) Det ble straks sendt medisinsk nødhjelp fra Norge. Det rapporteres daglig om døde og levende, ødeleggelsene av en verdensarv, heltemodige hjelpearbeidere som redder overlevende ut av raserte bygg. Og mesteparten av reportasjene om druknede flyktninger ble borte.

Ja dette blir litt som å sette to svake grupperinger opp mot hverandre. Omtrent som når man krangler om hvor mye det koster landet å ha full sykelønn fremfor å sørge for å øke minstepensjonen. Valget mellom pest og kolera. Men jeg kan ikke dy meg for å tenke på hvorvidt barna i Nepal er mer verdt enn barna fra Afrika...

"En må vise hvor en står, og stå for den en vil være"

2015-04-30T14:10:00.001+02:00

En gammel skolekamerat skrev dette i en post på fb i dag. Det var mannen hennes som hadde skrevet det på en lapp til henne. Kloke ord synes jeg - enten han mente det som en påminnelse til seg selv eller som en oppfordring.

I dag er dagen før 1. mai. For et par dager siden leste jeg at noen lurte på hvorvidt 1. mai trengtes som demonstrasjonsdag lengre. Jeg tenker på alt som har skjedd de siste to årene med blåblått styre i landet, og skjønner ikke helt at noen lurer på det. Vi har sett at de mest velstående har fått mest skattelette, vi har sett at det er økte skatter for trygdede, vi har fått en mer inhuman flyktningspolitikk og en arbeidsmiljølov som gir svakere vern for arbeidsfolk. Det er blitt mye mer enn dobbelt så dyrt å ta eksamen som privatist, noe som gjør det vanskelig å fullføre videregående skole for mange og som ikke gir lik rett til utdanning.

Det er mer enn noen gang viktig med en demonstrasjonsdag!

Jeg tenker at vi nå opplever noe av det de tidligere forkjemperne for frihet, likhet og brorskap opplevde, og at vi nå igjen må stå sammen for å verne de verdier vi kanskje har tatt for gitt. I morgen er det 1. mai! Bruk den gjerne til noe fint. Gå i tog?

Dette er min måte å vise hvem jeg er og stå for den jeg vil være.

Syng høyt kamerater.

Skal du plante et tre
må du velge et sted
det slår rot og vil vokse i fred.
For hvis stormene kommer fra havet en høst
tar de tak og kan bryte det ned.

//:Syng høyt, kamerater, og la meg få høre at dere står sammen med meg. ://

Vi er trær i en skog
som ble plantet av folk
som visste hvor trær skulle stå.
Vi er frukter av frø
og såddes av dem som forsto:
Det er viktig å så.

Hvis du tror du vil stå
om de andre blir felt
bør du frykte for stormer hver høst.
Står vi sammen og vokser
vil stormene kun
gi kronene sterkere røst.

(Stein Ove Berg.)

Gratulerer med dagen!

(Bilde: AKØ)

Når ord blir fattige.

2015-04-22T19:20:00.001+02:00

Det deles en del visdomsord på facebook. Pent pakket inn i mer eller mindre søte, artige eller drømmende plakater. Mange av dem høres fornuftige ut, og en del får meg til å stønne lett overbærende. Jeg har selv delt noen jeg likte godt, eller som adresserte noe jeg brenner for.

Men når man sliter med seg selv, en skylder selvtillit, og føler at alle og enhver er bedre, holder det kanskje ikke med en ferdiglaget plakat som sier at du er bra nok. En er ikke enig, og kjenner man ikke seg selv best, kanskje? Vel, kanskje ikke alltid. Men det kan være vanskelig å innrømme.

Jeg tror vi må senke kravene, både til oss selv og andre. Vi kommer til kort noen ganger. Sånn er det å være menneske. Men vi må lære oss at det er lov å gjøre det noen ganger. Det er snakk om toleranse. Både overfor seg selv og andre. Tross i de beste intensjoner vil vi komme til å gå på snørra igjen også.

Livet er en berg og dalbane. Prøv det den som vil!

Hundekjeks - med elg så klart!

2015-04-21T18:13:00.000+02:00

Kjeksporsjon II (Bilde C.Ø.A.)

Jeg har begynt å bake. Hundekjeks! Jeg prøver å selge dem, men jeg har ikke fått noe stabilt marked for dem enda.

Det startet med at jeg prøvde en oppskrift på hundekjeks. Jeg hadde ikke alle ingrediensene, men siden jeg hadde kokt og malt opp slakteavfall av elg, tenkte jeg at det var mulig å bruke det. Kjeksene ble dermed min egen oppfinnelse, og jeg har ikke hørt om andre som selger hundekjeks med elg. De ble behørig utprøvd på familiens hunder, som alle syntes det var godt. Noen syntes jeg burde selge dem, og det har jeg nå forsøkt.

Jeg lagde en kjempeporsjon, og pakket inn porsjoner på 10 og 10. Det tok meg hele uka å bli ferdig med det, siden jeg skylder krefter og overskudd. Tilslutt var jeg endelig ferdig, og jeg satte inn en notis på facebook. Det tok et par dager, og så var jeg utsolgt - mye fordi en fyr kjøpte nesten alle sammen. Nå har jeg lagd ny porsjon, og har allerede solgt en god del. Jeg er litt stolt av at jeg får til.

Jeg synes det skal bli spennende å se om dette tar av. Foreløpig er det i liten målestokk, og jeg bruker mye tid for å få bakt dem, men da blir de ikke noe partivare heller.

Så hvis noen har lyst til å prøve mine hjemmelagde hundekjeks med elg, så bare si ifra!

-fix.

Latmannslivet.

2014-12-01T01:16:00.001+01:00

(Bilde av A.K.Ø.)

Å være syk er ikke noe latmannsliv!

Jeg har en tid vært sykmeldt - ikke 100 % hele tiden - men til sammen et år. Da får man ikke være sykemeldt lengre her i landet, enten man er friskmeldt eller ei. Jeg er ei. Da har vi et system som heter arbeidsavklaringspenger. Det utgjør ca 66% av lønnen du har hatt før du ble sykemeldt (egentlig lønnen du hadde som sykemeldt også vil jeg tro).

Hvem tror at man får så mye mindre utgifter når man blir syk? Ikke går husleie ned - strømmen går vel opp, siden man er mye mer i hjemmet - forsikringer koster det samme uansett, og telefonregningen tikker inn i nettbanken uansett om man er syk eller ei. Man trenger fremdeles å spise (!) og man bør ha sunn mat fordi man er syk. Jeg vet bare om en utgift som er litt mindre, nemlig bensinregningen. Den var i utgangspunktet ikke stor fra før av, og jeg merker lite forskjell fra da jeg var frisk.

De som i sin visdom har laget systemet ønsker kanskje at man skal få det mer ubehagelig og at det vil få en fortere frisk, for det er jo bare slubberter og unnasluntrere som er sykemeldte utover et år? Ikke ligger jeg på sykehus lengre heller, og de fleste her i bygda har nok kunnet se meg gå i butikken opptil flere ganger i uka. Det synes ikke tydelig på meg at jeg er syk, og det er nok mange med meg som er litt usynlig syke. Vi er ikke unnasluntrere for det!

Når man så har fått NAV delen av hverdagen sånn noenlunde under kontroll er det å møte hos lege både titt og ofte. Jeg er jo glad for at de følger opp, og jeg vet at jeg må følge opp medisinering og prøver, men man blir jo litt lei etter en stund. Jeg må innom for å ta blodprøver hver 14. dag, og dessuten skal resultatet av prøvene vurderes av legen. Dessuten skal i hvert fall jeg til kontroll på sykehuset også - det vil si tre timers kjøring til sammen for min del.

Jeg er noen ganger veldig sliten. Det er fordi jeg er syk, selvfølgelig, men jeg blir sliten av å håndtere det å være syk også. I tillegg skal man prøve å holde det noenlunde rent og ryddig rundt seg. Jeg har fra før av litt hjelp i huset, og det må jeg nok fortsette med hvis ting skal gå rundt. Jeg har kjempet meg tilbake på kjøkkenet, og klarer å lage mat og rydde inn og ut av oppvaskmaskinen, men utover det er det dårlig stelt.

"Kom arbeidslyst og treng deg på - her skal du motstand finne" sa Solan Gundersen. Jeg skjønner litt hva han mener tror jeg.

Når man er syk...

2014-07-30T18:24:00.000+02:00

Min lille verden. (Bilde AKØ)

Jeg gruer meg!

Jeg er en av dem som har et meget sterkt "bekymringsgen". Jeg kommer fra en lang linje med bekymrere, og har med all sannsynlighet overført genet videre til min datter også. Det betyr at jeg gruer meg i overkant også. Muligens uten grunn, men det har ingen betydning.

For noen uker siden ble jeg lagt inn på Elverum sykehus, og der fikk jeg beskjed om at jeg hadde leversvikt! Grøss og gru!! De stakk nåler i meg for å tappe blodprøver, de la inn dren i magen min siden jeg hadde blitt fylt opp med væske der, de pumpet radioaktiv kontrastvæske i meg for å ta CT og til slutt klippet de biter av leveren min for å sjekke den. Puh!! Bortsett fra blodprøvene gruet jeg meg så jeg gråt hver gang de skulle gjøre noe. Men etter å ha tappet meg for 30 kg væske ble jeg sendt hjem igjen for tre uker siden. Nå har jeg time hos fastlegen i morgen, og jeg er redd for at jeg nok må legges inn igjen for ny tapping. Medisinene jeg har fått har tydeligvis ikke virket nok, noe jeg skjønte ikke var uvanlig.

Fysjom!

-fix.

Rødhette og ulven - del II

2013-07-21T23:22:00.000+02:00

(Foto sakset fra Mediabloggen Mona Lise)

Den 19. februar 2011 skrev jeg om Rødhette og ulven her. Siden det, har det vært mange som har "syns" noe i aviser og ellers i skrevne media. Det blir snakket både i butikken og på arbeidsplasser, og den siste tiden har det vært aktuelt i forbindelse med fellingstillatelse på ulv som har gått løs på beitende sau.

Jeg vil ikke at folk skal misforstå - jeg synes ulv er ok - men ikke når de skal være så nærgående som de er her i Østerdalen og omegn.

Vi diskuterer slikt her i heimen også, og min løsning har jo hele tiden vært å fange inn ulven, for deretter å omplassere den i mer ulvevennlige habitater som Nordmarka, Østmarka og Bærumsmarka, der jeg har inntrykk av at de fleste som er mest for mer ulv bor. Husets unge datter kom nylig med en enda bedre ide: Hva med å sette på elektrisk halsbånd på alle ulver i områder med mye sau, overvåke dem, for så å gi dem et avvenningskurs slik vi gjør på hunder? Eventuelt utvide kursplanen med hunder og folk også? I beste fall ville det virke over flere generasjoner. Da måtte vel alle bli glade og fornøyde? (Kanskje bortsett fra ulven...)

-fix.

Adventstid.

2012-12-01T14:03:00.001+01:00

Jeg sitter her og pakker kalendergaver... Litt forsinket, men det gjør ikke noe for jentungen er ikke hjemme før i morgen. Det er veldig lenge siden jeg første gangen lagde pakkekalender til henne. Den gangen var hun nesten halvannet år, og pakkene var sånt som kosehunden "Kluto", små rosinpakker, biter av kokesjokolade og sånt.

Nå er det blitt hakket mer komplisert, men hun setter fremdeles pris på kosedyr. Gjennom årene har jeg begynt å pakke inn ting hun trenger også, som for eksempel strømpebukser, ulltøy, diverse kroppspleieprodukter osv. Det settes pris på. Jeg tenker på å pakke inn gavekort på f.eks besøk på Peppes, kafe-besøk e.l. Jeg har noen igjen, så det blir kanskje det.

Advent dreier seg om mer enn kalendere, lys og julestjerne i vinduet, men hva vi vil fylle den med er, etter min mening, helt opp til enhver. Det jeg synes er viktig er gleden over å forberede til jul. Det er hyggelig å gjøre, og jeg er veldig glad i julen. I år tror jeg ikke jeg kommer til å gjøre så mye ut av det, kanskje jeg lager noen kaker, og litt julepålegg. Jeg har ny jobb, er student ved siden av, og jeg tror jeg skal fylle ventetiden frem til jul med ting jeg ikke har rukket å gjøre så mye av før nå når eksamen omtrent er over (siste før jul er til tirsdag). Jeg trenger å få husarbeidet ajour, jeg vil gjerne ha noen hyggelige kvelder med venner, og jeg har ikke lyst til å bli stresset.

Jeg vil gjerne ønske alle mine venner og bekjente en hyggelig adventstid, fyllt med hva dere enn synes er hyggelig å oppleve.

-fix.