«Fatigue» er laget med bilder, Photoshop-pensler, ikoner og fonter som finnes gratis på nettet.

Det er nå godt og vel ett år siden jeg lanserte forrige WP-tema, så nå syns jeg tiden var moden for en forandring. Jeg har planer om å legge ut det gamle til fri nedlasting, så snart jeg har fått finpussa det en smule, og gjort det mer brukervennlig (i dag har det en del spesialtilpasset kode).

(Linker til Spotify)

Det er alltid lurt å ta backup av ting du ikke vil miste, så også databasen til WordPress-bloggen din. Du kan selvsagt gjøre dette via kommandolinja, eller installere phpMyAdmin, men syns du dette blir kjelkete (eller du ikke er så teknisk anlagt), finnes det det hjelp. WP-DB Backup lar deg ta backup av databsen i kontrollpanelet til WP. Du kan velge å inkludere alle tabeller, eller bare de som WP bruker som standard; du kan også velge om du vil laste ned backupen som zip, eller lagre den på webhotellet ditt. Ta alltid backup av databasen før du kjører WPs automatiske oppgradering!

Delete Revision

Er du av typen som kladder en bloggpost i lengre tid før du poster? Gjør du mange endringer, og lagrer ofte? WordPress lagrer alle disse versjonene av bloggpostene dine (kalt “revisions”; eller “revisjoner” på norsk), og har du mange bloggposter med mange revisjoner kan databasen din fort bli stor og feit. Delete Revision lar deg slette alle revisjoner i én smell (du kan selvsagt gjøre det manuelt også), og har også et verktøy for å optimalisere databasen din hvis den sliter med overheng og er treg. Et nyttig verktøy. Husk å ta backup først, dog.

Total Sci-Fi Online har laget en liste over det de mener er de 100 beste sci-fi-filmene. Det er en god liste, med veldig mye bra – selv om jeg ikke er enig i alt de har med, og/eller begrunnelsene. Skjønt førsteplassen er jeg svært enig i, og det er flott å se at de har med godbiter som «Stalker»,  «Galaxy Quest» og «Cube».

I god memeånd har jeg kopiert listen, og uthevet filmene jeg selv har sett. Jeg kom fram til 62/100. Hvor mange har du sett?

1 – Blade Runner (1982)
2 – 2001: A Space Odyssey (1968)
3 – Star Wars (1977)
4 – Alien (1979)
5 – Metropolis (1927)
6 – The Day the Earth Stood Still (1951)
7 – The Terminator (1984)
8 – Planet of the Apes (1968)
9 – E.T. (1982)
10 – Solaris (1972)
11 – Close Encounters of the Third Kind (1977)
12 – Forbidden Planet (1956)
13 – The Empire Strikes Back (1980)
14 – A Trip to the Moon (1902)
15 – Aliens (1986)
16 – Silent Running (1972)
17 – Brazil (1985)
18 – Akira (1988)
19 – Star Trek II: The Wrath of Khan (1982)
20 – Total Recall (1990)
21 – The Matrix (1999)
22 – Tron (1982)
23 – The Thing (1982)
24 – RoboCop (1987)
25 – Jurassic Park (1993)
26 – Invasion of the Body Snatchers (1978)
27 – A Clockwork Orange (1971)
28 – The Fifth Element (1997)
29 – La Jetée (1962)
30 – Sleeper (1973)
31 – The Fly (1986)
32 – Terminator 2: Judgement Day (1991)
33 – Westworld (1973)
34 – Mad Max 2 (aka The Road Warrior – (1981)
35 – Return of the Jedi (1983)
36 – Back to the Future (1985)
37 – WALL-E (2008)
38 – The Fantastic Planet (1973)
39 – The Man Who Fell to Earth (1976)
40 – Things to Come (1936)
41 – 20 Million Miles to Earth (1957)
42 – The Abyss (1989)
43 – Quatermass 2 (1957)
44 – This Island Earth (1955)
45 – Eternal Sunshine of the Spotless Mind (2004)
46 – Delicatessen (1991)
47 – Dark Star (1974)
48 – The Andromeda Strain (1971)
49 – The Omega Man (1971)
50 – Stalker (1979)
51 – Tetsuo: The Iron Man (1989)
52 – Escape from New York (1981)
53 – The Invisible Man (1933)
54 – It Came From Outer Space (1953)
55 – Godzilla (1954)
56 – Invasion of the Body Snatchers (1956)
57 – Minority Report (2002)
58 – Alphaville (1965)
59 – Gattaca (1997)
60 – The Fountain (2006)
61 – Them! (1954)
62 – Videodrome (1983)
63 – Logan’s Run (1976)
64 – Ghost in the Shell (1995)
65 – Repo Man (1984)
66 – Children of Men (2006)
67 – Star Trek VI: The Undiscovered Country (1991)
68 – Outland (1981)
69 – A Boy and his Dog (1975)
70 – Mad Max (1979)
71 – Donnie Darko (2001)
72 – Soylent Green (1973)
73 – Cube (1997)
74 – Moon (2009)
75 – Dark City (1998)
76 – Starship Troopers (1997)
77 – A Scanner Darkly (2006)
78 – The Quiet Earth (1985)
79 – Invaders From Mars (1953)
80 – Fantastic Voyage (1966)
81 – Barbarella (1968)
82 – Fahrenheit 451 (1966)
83 – Twelve Monkeys (1995)
84 – Event Horizon (1997)
85 – Independence Day (1996)
86 – Altered States (1980)
87 – The Stepford Wives (1975)
88 – Serenity (2005)
89 – Dune (1984)
90 – Primer (2004)
91 – Explorers (1985)
92 – THX 1138 (1971)
93 – Star Trek (2009)
94 – Flash Gordon (1980)
95 – Galaxy Quest (1999)
96 – Cocoon (1985)
97 – Stargate (1994)
98 – Predator (1987)
99 – Trancers (1985)
100 – Rollerball (1975)

En feiloppføring DNS-en har gjort at e-posten har vært ustabil eller ikke tilgjengelige i det hele tatt. Derfor, hvis du har sendt meg e-post til post[a]stianandreassen[dot]com etter 20. juni og ikke fått svar, evt fått e-posten i retur, vet du nå hvorfor.

Send den da gjerne på nytt.

The Man with the Golden Gun (1974, Hamilton)
Det er noe ganske uengasjerende med denne filmen. Christopher Lee passer liksom ikke helt som Bond-skurk, og plotet er ganske langtrukket og kjedelig. Nick Nack er kul, og trekker opp. Sheriff J.W. Pepper var morsom når jeg var 12, nå er han bare slitsom. 5/10

The Spy Who Loved Me (1977, Gilbert)
Barbara Bach er muligens tidenes nydeligste Bond-babe. Og Curd Jürgens er antagelig blant de aller beste Bond-skurkene hva gjelder stormannsgalskap. Jaws er en merkelig skurk, men i denne er han i det minste ond. Ellers er plotet klassisk kald-krig-paranoia. 6/10

The Matrix (1999, Wachowski)
Måtte ta et gjensyn siden den har rundt jubileum. Tenk at denne er 10 år alt – tiden flyr! En gang var den også en 10/10 i min bok, men årene har ikke fart helt godt med den. Jøss da, både effektene og storyen er fortsatt tøffe, men den er jo ikke så fresh som den en gang var. Og ikke fullt så tidløs som man kanskje trodde, for et tiår siden. Den står likvel fortsatt til en solid 7/10

Moonraker (1979, Gilbert)
Dette må da være den dårligste Bond-filmen som er laget – den er til og med verre enn «Diamonds Are Forever (1971)», og det sier litt. Filmen prøver å spille på den store sci-fi-bølgen som oppstod i kjølvannet av «Star Wars (1977)» og «Close Encounters of the Third Kind (1977)» (man har til og med lagt inn melodien som UFOen i Close Encounters spiller, på kodelåsen til Drax’ hemmelige lab), og tryner så totalt. Jaws, som var merkelig i utgangspunktet, blir redusert til en fjompete comic relief. Det eneste som redder denne fra fullstendig og total katastrofe, er Michael Lonsdale som den karismatiske Bond-skurken Hugo Drax. 3/10

The Rock (1996, Bay)
Etter «nedturen» med «Moonraker» følte jeg for å se noe bra hjernedød høyoktansaction, og da var valget enkelt. «The Rock» er en stødig klassiker. 6/10

For Your Eyes Only (1981, Glen)
Etter den fjollete «Moonraker» er dette en langt mer seriøs Bond-film. Det er forøvrig i prologsekvensen til denne at serien kvitter seg med Blofeld, som vi ikke har sett siden «On Her Majesty’s Secret Service (1969)». Bond-baben er fin, og skurken jornær og plotet nesten troverdig (les: sannsynlig i den virkelige verden). En sterk 6/10

Man on the Moon (1999, Forman)
Jim Carrey i sin beste rolleprestasjon, i en film som bare blir bedre og bedre for hvert gjensyn. 9/10

Bananas (1971, Allen)
Jeg tror jeg valgte å se denne på et litt dårlig tidspunkt; jeg var egentlig veldig trøtt, og ikke forberedt på at den var så full av slapstickhumor. Den var antagelig hysterisk morsom, men jeg var ikke helt mottagelig. Burde gi den en ny sjanse. Foreløpig en grei 6/10

Dirty Mary Crazy Larry (1974, Hough)
Denne var jeg i perfekt humør til, og den traff midt i blinken. Veldig mye tøff bilkjøring med veldig tøffe muscle cars. Karakterene er übercoole, og det er akkurat nok plot til å rettferdiggjøre alle biljaktene. 7/10

The Matrix Reloaded (2003, Wachowski)
Da vi tok et gjensyn med denne sa fruen etterpå: «Jeg hadde glemt hvor dårlig den var!» Selv husket jeg det, og hadde skrudd ned forventingene tilsvarende. Dermed ble den ikke så ille. Biljakten er jo ikonisk, selv om ravepartyet i hulegangene (the Rave in the Cave) er noe av det mest latterlige som er festet til film. 5/10

A Bridge Too Far (1977, Attenborough)
Dette var bra saker! Krigsfilmer som dette er jo som skapt for store ensembler, og alle de kjente fjesene gjorde denne ekstra fin å se – jeg likte spesielt godt den rappkjefta amerikanske obersten til Elliott Gould. Filmens styrke er lengden, syns jeg, det er bra at den tar seg god tid til å bygge opp og forklare Operation Market Garden, og hvordan det hele er planlagt og forberedt. Etter å ha spilt mye Call of Duty var det mange elementer jeg kjente igjen. Også var det jo litt gøy at jeg tilfeldigvis hadde kjøpt en six-pack med Heineken, som jeg nøt mens jeg så denne (geddit?). En stødig 8/10

The Lost Boys (1987, Schumacher)
Det første som slo meg mens jeg så denne, var hvor vanvittig 80-talls den var, noe som gjør den temmelig datert. Det andre som slo meg var at den var langt mer komedie enn jeg hadde forventet, men jeg burde jo skjønt hvor landet lå når Corey Feldman dukket opp. Dette er jo nærmest «The Goonies (1985)» med vampyrer. Som forsåvidt er greit, bare litt på tvers av hva jeg forventet. Jeg følger meg raus, dog, så den får en svak 6/10

X-Men (2000, Singer)
Litt gøy å ta gjensyn med X-Men, etter å ha sett to sesonger av «Heroes». Planen er å se hele trilogien, og da er det greit å begynne på begynnelsen. Denne har forandra seg lite i hodet mitt siden første gang jeg så den, og jeg kan fint gjenta det jeg sa etter å ha sett den i juni 2006: «Første del av X-Men-trilogien er nesten bare character development, ispedd en del slagscener. Men character development var så sjeldent innen denne sjangeren, før «X-Men» kom på banen, at den scorer masse på nettopp dét.» Den står uforandret på 7/10

Sophie Scholl – Die letzten Tage (2005, Rothemund)
Et solid stykke film, basert på en sann historie, og muliggjort av avhørsreferater som dukket opp på 90-tallet. Julia Jentsch er stødig som en klippe i rollen som Sophie Scholl, og filmen bygger opp til noen sluttminutter som er mektig gripende – og for meg var det nettopp slutten som eleverte denne fra en solid 7-er til 8/10

Stalingrad (1993, Vilsmaier)
Det passa fint å ta enda en tyskprodusert WWII-film etter «Sophie Scholl». Denne er gritty som faen i første halvdel, og iskald som pokker i andre. Målet til filmen, ved siden av å vise for et sviende nederlag Slaget om Stalingrad var for Hitler, er muligens å vise at selv om brorparten av de tyske soldatene var hjernevaskede Hitler-disipler, som nøt å være brutal – både mot fiendene, men også mot sine egne medsoldater – så fantes det noen hederlige unntak. Men for eller imot Hitler; det hadde forsvinnende lite å si når kulda kom. 8/10

Days of Wine and Roses (1962, Edwards)
Å si at Jack Lemon er god er vel som å si at jorden er rund. Men det må sies, for han er virkelig fabelaktig i denne, godt hjulpet Lee Remick og Charles Bickford. Tempoet er perfekt, og den gradvise karakterutviklingen er svært troverdig – et eksemel til etterfølgelse. Scenen i drivhuset, der Lemon bryter sammen, var vanvittig intens. Jeg er litt på vippen mellom 8 og 9 her, men har foreløpig landet på en svært solid 8/10

Battle of Britain (1969, Hamilton)
Tøft om flykrigen over England, med mange stilige luftslag. Star Wars-filmene er opplagt inspirert av denne hva gjelder dogfights. Effektene er jo knallbra, den dag i dag. 7/10

Be Kind Rewind (2008, Gondry)
Morsom, men ikke så fengende som jeg hadde trodd/håpet. Den rufsete stilen fikk den til å virke uferdig, i mine øyne. Men idéen er morsom. 6/10

Casino Royale (2006, Campbell)
Tok et gjensyn før jeg snurra Quantum, og har lest boka siden sist. Det er en tøff film, og som reboot legger den opp til mye spennende framover, men den når ikke opp til de beste Bond-filmene fra 60-tallet. Den står uforandret på 7/10

Quantum of Solace (2008, Forster)
Jeg hadde skrudd ned forventingene ganske kraftig, da denne hadde fått ganske hard medfart blant både kritikere og fans. Således ble jeg positivt overrasket. Vel handler den utelukkende om hevn (men Bond har da vært på hevntokt før!), og Bourne-referansene er overtydelige, men jeg syns slett ikke dette var ille – en helt fin oppfølger til Royale. 7/10

Nylig har jeg bl.a. sett filmene «Dirty Mary Crazy Larry (1974)» og «American Graffiti (1973)», hvor lekre hot rods og tøffe muscle cars utgjør essensen av filmenes handling. Begge har en Chevrolet Impala i prominente roller, i «American Graffiti» (hvor handlingen foregår i 1962) er det en Impala Bel Air 1958-modell, mens i «Dirty Mary Crazy Larry» (som foregår i sin samtid) er den en Impala 1966-modell. Begge disse modellene er særdeles lekre biler, men nydelige former og tøft snitt. Sammenliknet med dagens utgave av Impalaen, er både ‘58- og ‘66-modellene sterke individer, mens dagens modell knapt kan skilles ut fra alle andre biler. Alle ser jo klin like ut.

Chevrolet Impala Bel Air 1958, omtrent slik som den Ron Howard har i «American Graffiti»:

Chevrolet Impala 1965, nesten lik 66-modellen Peter Fonda kjører i første halvdel av «Dirty Mary Crazy Larry»:

Chevrolet Impala 2008, nesten umulig å skille fra alle andre bilmerker:

Noe av den samme utviklingen ser man hos Dodge Challenger. Det som en gang var en kjempetøff bil, har blitt ødelagt av moderne design og former.

Dodge Challenger R/T 1970, slik Barry Newman kjører i «Vanishing Point (1971)»:

Dodge Challenger R/T 2008, minner mest om en racerbil for bane/rally, og ikke noe man kjører med på veiene:

Til Challengerens forsvar skal det sies at 2008-modellen skiller seg langt mer ut fra dagens biler enn Impalaen gjør, men jeg synes fortsatt at ‘70-modellen var hundre ganger tøffere enn dagens.

Steintrappene utenfor Riksdagsbygningen er strødd med døde soldater. De fleste er nazister (jeg har selv drept flere av dem), men en god del er mine kamerater fra den Røde Armé. Vi stormer opp trappene, jeg skyter en soldat som kommer løpende mot meg med blafrende våpen. Han faller. Jeg løper videre. Vi tar oss inn i Riksdagen. Den store salen er full av tyskere. Jeg løper opp en sidetrapp til galleriet, der har jeg utsikt over hele salen. Jeg ser en tysk soldat presse mine kamerater tilbake med en flammekaster. Den enorme flammen står ut fra våpenet, og sprer død og fordervelse. Jeg reiser meg opp, tar sikte på bensintanken han har på ryggen,  holder pusten, og trekker av. Tanken eksploderer. Når røyken legger seg er soldaten søkk vekk. Boom, baby!

Les hele anmeldelsen på Tokyo.no »