En feiloppføring DNS-en har gjort at e-posten har vært ustabil eller ikke tilgjengelige i det hele tatt. Derfor, hvis du har sendt meg e-post til post[a]stianandreassen[dot]com etter 20. juni og ikke fått svar, evt fått e-posten i retur, vet du nå hvorfor.

Send den da gjerne på nytt.

The Man with the Golden Gun (1974, Hamilton)
Det er noe ganske uengasjerende med denne filmen. Christopher Lee passer liksom ikke helt som Bond-skurk, og plotet er ganske langtrukket og kjedelig. Nick Nack er kul, og trekker opp. Sheriff J.W. Pepper var morsom når jeg var 12, nå er han bare slitsom. 5/10

The Spy Who Loved Me (1977, Gilbert)
Barbara Bach er muligens tidenes nydeligste Bond-babe. Og Curd Jürgens er antagelig blant de aller beste Bond-skurkene hva gjelder stormannsgalskap. Jaws er en merkelig skurk, men i denne er han i det minste ond. Ellers er plotet klassisk kald-krig-paranoia. 6/10

The Matrix (1999, Wachowski)
Måtte ta et gjensyn siden den har rundt jubileum. Tenk at denne er 10 år alt – tiden flyr! En gang var den også en 10/10 i min bok, men årene har ikke fart helt godt med den. Jøss da, både effektene og storyen er fortsatt tøffe, men den er jo ikke så fresh som den en gang var. Og ikke fullt så tidløs som man kanskje trodde, for et tiår siden. Den står likvel fortsatt til en solid 7/10

Moonraker (1979, Gilbert)
Dette må da være den dårligste Bond-filmen som er laget – den er til og med verre enn «Diamonds Are Forever (1971)», og det sier litt. Filmen prøver å spille på den store sci-fi-bølgen som oppstod i kjølvannet av «Star Wars (1977)» og «Close Encounters of the Third Kind (1977)» (man har til og med lagt inn melodien som UFOen i Close Encounters spiller, på kodelåsen til Drax’ hemmelige lab), og tryner så totalt. Jaws, som var merkelig i utgangspunktet, blir redusert til en fjompete comic relief. Det eneste som redder denne fra fullstendig og total katastrofe, er Michael Lonsdale som den karismatiske Bond-skurken Hugo Drax. 3/10

The Rock (1996, Bay)
Etter «nedturen» med «Moonraker» følte jeg for å se noe bra hjernedød høyoktansaction, og da var valget enkelt. «The Rock» er en stødig klassiker. 6/10

For Your Eyes Only (1981, Glen)
Etter den fjollete «Moonraker» er dette en langt mer seriøs Bond-film. Det er forøvrig i prologsekvensen til denne at serien kvitter seg med Blofeld, som vi ikke har sett siden «On Her Majesty’s Secret Service (1969)». Bond-baben er fin, og skurken jornær og plotet nesten troverdig (les: sannsynlig i den virkelige verden). En sterk 6/10

Man on the Moon (1999, Forman)
Jim Carrey i sin beste rolleprestasjon, i en film som bare blir bedre og bedre for hvert gjensyn. 9/10

Bananas (1971, Allen)
Jeg tror jeg valgte å se denne på et litt dårlig tidspunkt; jeg var egentlig veldig trøtt, og ikke forberedt på at den var så full av slapstickhumor. Den var antagelig hysterisk morsom, men jeg var ikke helt mottagelig. Burde gi den en ny sjanse. Foreløpig en grei 6/10

Dirty Mary Crazy Larry (1974, Hough)
Denne var jeg i perfekt humør til, og den traff midt i blinken. Veldig mye tøff bilkjøring med veldig tøffe muscle cars. Karakterene er übercoole, og det er akkurat nok plot til å rettferdiggjøre alle biljaktene. 7/10

The Matrix Reloaded (2003, Wachowski)
Da vi tok et gjensyn med denne sa fruen etterpå: «Jeg hadde glemt hvor dårlig den var!» Selv husket jeg det, og hadde skrudd ned forventingene tilsvarende. Dermed ble den ikke så ille. Biljakten er jo ikonisk, selv om ravepartyet i hulegangene (the Rave in the Cave) er noe av det mest latterlige som er festet til film. 5/10

A Bridge Too Far (1977, Attenborough)
Dette var bra saker! Krigsfilmer som dette er jo som skapt for store ensembler, og alle de kjente fjesene gjorde denne ekstra fin å se – jeg likte spesielt godt den rappkjefta amerikanske obersten til Elliott Gould. Filmens styrke er lengden, syns jeg, det er bra at den tar seg god tid til å bygge opp og forklare Operation Market Garden, og hvordan det hele er planlagt og forberedt. Etter å ha spilt mye Call of Duty var det mange elementer jeg kjente igjen. Også var det jo litt gøy at jeg tilfeldigvis hadde kjøpt en six-pack med Heineken, som jeg nøt mens jeg så denne (geddit?). En stødig 8/10

The Lost Boys (1987, Schumacher)
Det første som slo meg mens jeg så denne, var hvor vanvittig 80-talls den var, noe som gjør den temmelig datert. Det andre som slo meg var at den var langt mer komedie enn jeg hadde forventet, men jeg burde jo skjønt hvor landet lå når Corey Feldman dukket opp. Dette er jo nærmest «The Goonies (1985)» med vampyrer. Som forsåvidt er greit, bare litt på tvers av hva jeg forventet. Jeg følger meg raus, dog, så den får en svak 6/10

X-Men (2000, Singer)
Litt gøy å ta gjensyn med X-Men, etter å ha sett to sesonger av «Heroes». Planen er å se hele trilogien, og da er det greit å begynne på begynnelsen. Denne har forandra seg lite i hodet mitt siden første gang jeg så den, og jeg kan fint gjenta det jeg sa etter å ha sett den i juni 2006: «Første del av X-Men-trilogien er nesten bare character development, ispedd en del slagscener. Men character development var så sjeldent innen denne sjangeren, før «X-Men» kom på banen, at den scorer masse på nettopp dét.» Den står uforandret på 7/10

Sophie Scholl – Die letzten Tage (2005, Rothemund)
Et solid stykke film, basert på en sann historie, og muliggjort av avhørsreferater som dukket opp på 90-tallet. Julia Jentsch er stødig som en klippe i rollen som Sophie Scholl, og filmen bygger opp til noen sluttminutter som er mektig gripende – og for meg var det nettopp slutten som eleverte denne fra en solid 7-er til 8/10

Stalingrad (1993, Vilsmaier)
Det passa fint å ta enda en tyskprodusert WWII-film etter «Sophie Scholl». Denne er gritty som faen i første halvdel, og iskald som pokker i andre. Målet til filmen, ved siden av å vise for et sviende nederlag Slaget om Stalingrad var for Hitler, er muligens å vise at selv om brorparten av de tyske soldatene var hjernevaskede Hitler-disipler, som nøt å være brutal – både mot fiendene, men også mot sine egne medsoldater – så fantes det noen hederlige unntak. Men for eller imot Hitler; det hadde forsvinnende lite å si når kulda kom. 8/10

Days of Wine and Roses (1962, Edwards)
Å si at Jack Lemon er god er vel som å si at jorden er rund. Men det må sies, for han er virkelig fabelaktig i denne, godt hjulpet Lee Remick og Charles Bickford. Tempoet er perfekt, og den gradvise karakterutviklingen er svært troverdig – et eksemel til etterfølgelse. Scenen i drivhuset, der Lemon bryter sammen, var vanvittig intens. Jeg er litt på vippen mellom 8 og 9 her, men har foreløpig landet på en svært solid 8/10

Battle of Britain (1969, Hamilton)
Tøft om flykrigen over England, med mange stilige luftslag. Star Wars-filmene er opplagt inspirert av denne hva gjelder dogfights. Effektene er jo knallbra, den dag i dag. 7/10

Be Kind Rewind (2008, Gondry)
Morsom, men ikke så fengende som jeg hadde trodd/håpet. Den rufsete stilen fikk den til å virke uferdig, i mine øyne. Men idéen er morsom. 6/10

Casino Royale (2006, Campbell)
Tok et gjensyn før jeg snurra Quantum, og har lest boka siden sist. Det er en tøff film, og som reboot legger den opp til mye spennende framover, men den når ikke opp til de beste Bond-filmene fra 60-tallet. Den står uforandret på 7/10

Quantum of Solace (2008, Forster)
Jeg hadde skrudd ned forventingene ganske kraftig, da denne hadde fått ganske hard medfart blant både kritikere og fans. Således ble jeg positivt overrasket. Vel handler den utelukkende om hevn (men Bond har da vært på hevntokt før!), og Bourne-referansene er overtydelige, men jeg syns slett ikke dette var ille – en helt fin oppfølger til Royale. 7/10

Nylig har jeg bl.a. sett filmene «Dirty Mary Crazy Larry (1974)» og «American Graffiti (1973)», hvor lekre hot rods og tøffe muscle cars utgjør essensen av filmenes handling. Begge har en Chevrolet Impala i prominente roller, i «American Graffiti» (hvor handlingen foregår i 1962) er det en Impala Bel Air 1958-modell, mens i «Dirty Mary Crazy Larry» (som foregår i sin samtid) er den en Impala 1966-modell. Begge disse modellene er særdeles lekre biler, men nydelige former og tøft snitt. Sammenliknet med dagens utgave av Impalaen, er både ‘58- og ‘66-modellene sterke individer, mens dagens modell knapt kan skilles ut fra alle andre biler. Alle ser jo klin like ut.

Chevrolet Impala Bel Air 1958, omtrent slik som den Ron Howard har i «American Graffiti»:

Chevrolet Impala 1965, nesten lik 66-modellen Peter Fonda kjører i første halvdel av «Dirty Mary Crazy Larry»:

Chevrolet Impala 2008, nesten umulig å skille fra alle andre bilmerker:

Noe av den samme utviklingen ser man hos Dodge Challenger. Det som en gang var en kjempetøff bil, har blitt ødelagt av moderne design og former.

Dodge Challenger R/T 1970, slik Barry Newman kjører i «Vanishing Point (1971)»:

Dodge Challenger R/T 2008, minner mest om en racerbil for bane/rally, og ikke noe man kjører med på veiene:

Til Challengerens forsvar skal det sies at 2008-modellen skiller seg langt mer ut fra dagens biler enn Impalaen gjør, men jeg synes fortsatt at ‘70-modellen var hundre ganger tøffere enn dagens.

Steintrappene utenfor Riksdagsbygningen er strødd med døde soldater. De fleste er nazister (jeg har selv drept flere av dem), men en god del er mine kamerater fra den Røde Armé. Vi stormer opp trappene, jeg skyter en soldat som kommer løpende mot meg med blafrende våpen. Han faller. Jeg løper videre. Vi tar oss inn i Riksdagen. Den store salen er full av tyskere. Jeg løper opp en sidetrapp til galleriet, der har jeg utsikt over hele salen. Jeg ser en tysk soldat presse mine kamerater tilbake med en flammekaster. Den enorme flammen står ut fra våpenet, og sprer død og fordervelse. Jeg reiser meg opp, tar sikte på bensintanken han har på ryggen,  holder pusten, og trekker av. Tanken eksploderer. Når røyken legger seg er soldaten søkk vekk. Boom, baby!

Les hele anmeldelsen på Tokyo.no »

First Blood (1982, Kotcheff)
En mørk actionfilm, dette. Kanskje ikke fullt så tøff som jeg husker den fra min (lettpåvirkelige) ungdom, men dette er like fullt ganske solide saker. Det hjelper antagelig at Stallone ikke åpner kjeften så ofte. Men har vi noen gang sett en så lite troverdige offiser som Richard Crenna på film? Han parodierte jo sågar sin egen rolle i «Hot Shots! Part Deux (1993)» – ved å spille helt likt som her. Anyhoo, et solid stykke psykologisk actionthriller. 7/10

«Lonesome Dove» (1989, Wincer)
Så har jeg endelig fått sett denne! (Ikke bare å finne tid til en 6-timers mini i en travel hverdag.) Etter første episode tenkte jeg: «Jøss, skal Duvall bare sitte på trappa og drikke whiskey i 6 timer? Hvorfor skriker folk over seg av denne serien?» I andre episode ble det langt mer engasjerende. I tredje episode døde folk som fluer. Fjerde, og siste, episode reduserte meg til tårer, og jeg sippa som ei lita jente de siste 40 minuttene eller så, og klarte bare å tenke: «Fy faen, SÅ BRA!» 9/10

Hondo (1953, Farrow)
Flott cowboy & indianer-western med the Duke, hvor formelen er interessante karakterer i et majestetisk landskap, samt plenty av beat-’em-up og shoot-’em-up. Denne likner en god del på «Shane (1953)», men havnet selvsagt totalt i skyggen av denne da de kom samme år. «Hondo» er kanskje ikke så spiss som «Shane», men den er minst like interessant. Og for oss som like John Wayne, er dette sånn vi liker ham. 7/10

The Yellow Rose of Texas (1944, Kane)
Mitt første møte med Roy Rogers. En ganske flåsete whodunnit-western med syngende cowboy, hvor det ikke er mulig for seeren å løse mysteriet før Rogers avslører synderen, og man tenker: «Hæ? Hvem f… er han?» 4/10

Forty Guns (1957, Fuller)
Veldig formualisk western fra Samuel Fuller. Barbara Stanwyck, her 49 år gammel, er briljant som beinhard kvegdronning som hersker med jernhånd over 40 leiepistoler. Foruten Stanwyck er jeg redd dette hadde blitt så run of the mill at det hadde blitt temmelig uinteressant; hun bærer filmen tilnærmet alene, og de fleste scener uten henne blir mest bare staffasje. 6/10

Lars and the Real Girl (2007, Gillespie)
Dette er et av de smarteste manusene jeg har sett på lenge. Få filmer makter å ballansere så hårfint mellom det såre og det morsomme, uten å falle gjennom. Og Ryan Gosling er jo fullkomment briljant i rollen som Lars. En liten perle, dette, og en moderne klassiker. 8/10

Rambo: First Blood Part II (1985, Cosmatos)
Jøye meg, dette er ganske skralle saker, selv om actionscenene er aldri så overdådige (som nok skyldes at de er skrevet av James Cameron). Det blir kort og godt altfor mye på flaggveiving, og lag på lag på lag med tyktflytende patriotsime. «I want, what they want, and every other guy who came over here and spilled his guts and gave everything he had, wants! For our country to love us as much as we love it! That’s what I want!» 5/10

The First Wives Club (1996, Wilson)
Den sukkersøte ultrahappy slutten ødelegger langt på vei det som ellers kunne vært en temmelig genial film. Filmens styrke ligger altså underveis, i tidvis svært mørk humor, i en rekke flotte scener. Slutten kunne vært dystrere, og det hadde likevel vært en feelgood-film. Nå punkteres den dessverre av de siste 10 minuttene. 6/10

Michael Clayton (2007, Gilroy)
Vet ikke helt hva jeg forventet her, men jeg hadde antagelig håpet på … mer? Den begynner jo kjempebra; man blir fascinert og nysgjerrig, og det bygges opp god spenning. Men i handre halvdel forsvinner nesten all originalitet, og den minner mest om en kryss mellom to Julia Roberts-filmer: «The Pelican Brief (1993)» og «Erin Brokcovhich (2000)». Nå høres jeg jo veldig negativ ut, og det blir litt feil – for dette var god film, men den hadde potensial til å være genial. 7/10

Stalag 17 (1953, Wilder)
Herlig! Det er kun få regissører som klarer å balansere mørkt gravalvor med screwball-komikk. Billy Wilder er en av disse. William Holden vant velfortjent Oscaren for sin rolletolkning, og Robert Straus og Harvey Lembeck er herlige comic reliefs. Det er laget for få feel-good sorte krigsfilmdramakomedier av denne typen! En sterk 8/10

Tema: Filmer med «rød» i tittelen

George Cukor er kanskje best kjent for skarpsindige og vittge, ofte romantiske, komedier – f.eks. den praktfulle «The Philadelphia Story (1940)». «Heller in Pink Tights (1960)» er hans eneste western (som er synd!), men også denne er tuftet på på en grunnmur av Cukors «smarte komedie».

Filmen er basert på romanen Heller With a Gun av den bejublede westernforfatteren Louis L’Amour, og har en rekke klassiske westernelementer og arketyper; en badass gunslinger, horder av ville indianere, en korrupt forretningsmann som i skjul er leder for en bande banditter. Disse kan fort bli klisjéer, men for Cukor er de bare staffasje, eller i beste fall plotdrivere, og filmens hovedhandling dreier seg om teatertruppen til Thomas Healy (Anthony Quinn), hvor Angela Rossini (Sophia Loren) er stjerne og midtpunkt.

Healys lille to-vogn-trupp reiser fra by til by. De er sjelden lenge i én by, før de må stikke, som regel med sinte kreditorer i hælene fordi Angie har brukt store summer på klær og/eller pådratt seg en større spillegjeld. De kommer til Cheyenne, hvor teatret møter varm applaus, så Healy håper de kan bli en stund. Målet er å få satt opp noen storslåtte klassiske dramaer. Angie klarer dog ikke å begrense pengebruken, så igjen må de forlate byen med en horde av kreditorer etter seg. Skal det noensinne ta slutt?

Parallelt med denne historien får vi servert en langt mer formulaisk og klassisk westernstory: Til Cheyenne kommer også gunslingeren Mabry (Steve Forrest), som har drept noen karer på oppdrag fra den korrupte forretningsmannen De Leon (Ramon Novarro) – men korrupt som De Leon er vil han heller få Mabry likvidert enn å betale ham den store lønnen han har lovt. Mabry slår følge med truppen når de forlater byen. Etter at Healy & Co. blir tvunget til å forlate vognene på grunn av et indianerangrep, tar Mabry på seg jobben med å føre dem trygt over fjellene til Bonanza.

«Heller in Pink Tights» er noe av et unikum i westernsammenheng. Jeg vet ikke om noen westerns som dedikeres helt og fullt til å vise liv og levnet til teatertruppene som reise rundt i Vesten. Visst har de vært representert, fra «Destry Rides Again (1939)» til «Tombstone (1993)» (for å nevne et par eksempler), har teatertruppene fått innpass i westernfilmer – men aldri i mer enn noen få scener, eller som bakteppe for hovedhistorien. I «Heller» er det omvendt; teatertruppen er hovedhistorien, og de klassiske elementene er bakteppe. I det ligger mye av filmens styrke.

Like fullt er ikke hovedhistorien sterk nok til å bære filmen. Det er i stor grad enkeltscener, som Cukor maler ut med en svært stødig sans for det visuelle, som utgjør filmens bærebjelker, og som gjør den verdt å se. Scenen der Angie studerer Mabry gjennom en skyvedør (beprydet av et maleri med en naken kvinne) i veggen, hvor det nærmest ser ut som den sexy Sophia Lauren kommer ut av kvinnens vagina, er kostbar – og underbygger de sterke understrømingene av seksuelle antydninger, som flyter tykt gjennom hele filmen.

Også scenen der de ville indianerne, etter å ha jaget Healy & Co. bort fra vognene, ikler seg truppens kostymer, kjoler, masker, og fjolser rundt som små barn i et karneval, er alldeles glimrende. Når de så er ferdiglekt, og setter fyr på vognene, vender Cukor blikket bort, for aldri å returnere til dem. Etter at de har jaget hovedpersonene opp i fjellene trenger han dem ikke mer, men han lar dem få noen minutter med fri utfoldelse før han fortsetter videre. Filmen har flere slike visuelle gullkorn, i eksemplene jeg har nevnt, men også i flere av truppens teateroppsetninger. Cukor har godt grep om teateret i filmen, og veksler glimrende mellom filmatisk teater, og teater på film. Visuelt er filmen helt fantastisk, og det er nok ingen tilfeldighet at den er filmet i Technicolor.

Click here to view the embedded video.

Cukor fikk pepper fra samtidens kritikere fordi Sophia Lauren var iført en blond parykk, men kritikken er malplassert, og parykken gjør lite for å demme opp Laurens supersexy image. Hun er innbydende, varm og sexy til tusen, og briljerer i rollen som teaterprimadonna. Cukor utnytter hennes flotte figur for alt den er verdt, enten det er visuelt eller i dialog, f.eks. i samtale med den eldre Healy eller den yngre Mabry, så er scenene fulladet av før nevnte seksuelle antydninger. Filmen tipper lett på tå rundt temaet og gjør nærmest alt – unntatt å rope SEX rett ut. Såvidt det er.

Anthony Quinn gjør også en flott rolle som den eldre teatersjefen, som selvsagt er tungt forelsket i sin unge stjerne. Quinn er faktisk avmålt og lavmælt (hvis du kan tro det), noe som visstnok skyldes at Cukor følte han var feilcastet, og egentlig ikke ville ha ham med i filmen. Om det stemmer, eller om Cukor bare var en regissør som maktet å tøyle inn Quinn, vites ikke. Kanskje var det et trekantdrama såvel bak kamera, som det vi ser i filmen mellom Angie, Healy og Mabry. Kjemien og gnistrene som spruter dem imellom er iallfall et herlig skue.

[View with PicLens]

Flere rundbordsanmeldeler fra denne runden:

• Jacob Olsen – The Red Badge of Courage (1951)
  
• Espen Andersson – Red (2008)
• Thomas Jacobsen – Crimson Tide (1995)
• Jonas Larsen – The Hunt for Red October (1990)

Han: Pappa, hvordan ble verden til?

Jeg: Hmm, vel, det finnes to historier – og du kan velge den du liker best. Den ene historien sier at Gud skapte verden og alle menneskene og dyrene. Den andre historien sier at det var et kjempestort smell hvor alle planetene og stjernene ble til, også den verdenen vi bor på …

Han: Nei, det finnes tre, det finnes én til. Den tredje heter Suppatrynet.

Jeg: Suppatrynet?

Han: Ja, Suppatrynet. Men den historien er ikke særlig bra, så jeg tror jeg liker den om Gud best.

Det startet bl.a. med at Finn.no la ut en melding til brukere av Internet Explorer 6, der de oppfordrer dem til å oppgradere til IE7 eller en annen moderne nettleser. Teknisk Ukeblad fulgte på, og nå har til og med VG – Norges størte nettsted (sett i antall lesere) – også gjort det. Flere og flere hiver seg på, og målet er kort og godt å få flest mulig nettsurfere bort fra IE6 og over på nyere nettlesere. Du kan også bidra!

Den første tanken som slo meg var at noen burde skrive et innstikk til WordPress, som enkelt lar deg vise en slik melding til IE6-brukere. Men et kjapt søk viste at noen allerede har gjort det! Det har det noe flåsete navnet Shockingly Big IE6 Warning, men det gjør akkurat den jobben jeg ønsket meg. Det har til og med mulighet for å vise meldingen på norsk, og du kan bl.a. velge hvilke nettlesere du vil anbefale. Jeg har installert det på bloggen min.

I innstillingene valgte jeg «Warning Type: Small» og «Use provided jQuery: No», ellers beholdt jeg standard innstillinger. I feltene for Warning oversatte jeg mer eller mindre teksten til norsk. Da så den slik ut:

Hvis noen med IE6 laster siden min, vil beskjeden vises slik:

Så enkelt er det. Jeg oppfordrer alle som har blogger eller andre nettsteder som kjører WordPress om å gjøre det samme. Selv om siden din (i motsetning til min) ser bra ut i IE6 bør du legge ut meldingen – da er det sågar kanskje enda større grunn, for å bevisstgjøre de som fortsatt benytter denne håpløst utdaterte nettleseren. La oss én gang for alle bli kvitt IE6!