Tanker

På tide!

noreply@blogger.com (Kristin) — Sat, 05 Sep 2009 18:08:00 +0000

Det kribler i tærne. I fingrene også. Kriblingene sprer seg til hele kroppen. Jeg klarer ikke ligge stille lenger, men likevel er det noe som strammer seg rundt hele meg. Rykkvise stramninger. Jeg strammer kroppen i svar. Et forsøk på å få mer plass. Det er trangt. Det er vått. Det er anderledes. Jeg er klar for neste etappe. Jeg søker mot det ukjente. Mot lydene.

Det er PÅ TIDE!

Kanskje er det slik det føles for en hel haug med celler, som over lengre lagringstid har klart å danne et felleskap og en struktur, som av de fleste omtales som et UNDER. Kanskje, eller kanskje ikke. Dette underet, som menneskeheten gjennom tiden har klart å forklare hvordan dannes rent fysisk så detaljert at man kan følge utviklingen fra time til time, har likevel klart å holde på endel hemmeligheter. Når kan denne celleklumpen for eksempel tenke og føle, og når starter den mest innvilkede, men viktigste byggestenen sin ferd? Når begynner personligheten til et menneske å utvikles? Er det på fosterstadiet, eller først når celleklumpen har fått definisjonen baby?

For meg er dette utrolig spennende spørsmål. Dog fullstendig uforståelig. Jeg har nettopp vært igjennom et 9 måneders langt svangerskap, 36 timer i fødsel, og 4,5 mnd med et sprell levende flunkende nytt menneske som er 200% totalt avhengig av at mine morsinstinkter slår inn. Likevel er det meg komplett umulig å virkelig fatte at 10 perfekte fingre og tær, to store brune øyne som lager tårer, en kropp som tar til seg næring og kvitter seg med avfallstoffer, og en nese som faktisk inneholder pittesmå buser er noe jeg har vært delaktig i å kreere.

Hvor i alle dager kommer dette lille mennesket fra?

I nesten et helt år og for inntil 4.5 mnd har jeg hatt en mer eller mindre bulende mage, som har skapt endel utfordringer for både meg og mennesker i min umiddelbare nærhet. Plutselig en dag var magen blitt betraktelig mindre og dagligdagse umuligheter som å knytte skoene, snu seg i sengen, spasere til butikken, ikke tisse om natten o.l. er atter blitt endel av livet. Men alt er likevel ikke som før. I tillegg til min fremdeles uvante kropp, finnes det en kropp til. En liten, høylydt, hjelpeløs og fremmed kropp som det er forventet at jeg skulle sørge for. At det er en direkte logisk sammenheng mellom den forsvunne magen og denne lille kroppen er fremdeles et uendelig stort mysterium for meg. Riktignok er stingene forsvunnet, smertene borte og jeg klarer omsider å sette meg i en stol eller sofa uten å få en rivende smerte som gyver gjennom underlivet, men minnene om 2 lange døgn i en hvit seng, i et hvitt rom, med en villt fremmed dame som undersøkte både det ene og det hitt, og en hel haug smertestillende fremstår enda som meget levende for meg.

Likevel... Hvor kommer dette lille mennesket fra?

Javel, så er det åpenlyst at hun har mine øyne og Stigs nese. Men hva betyr egentlig det? Jeg har da fremdeles begge mine øyne akkurat der de alltid har vært. Og vel har jeg til de grader fått smake på hva ammetåke er for noe, men jeg tør påstå at jeg ville fått det med meg om Stigs nese var borte. Så hvordan kan hun da ha mine øyne og Stigs nese? Logisk sett kan man vel gå så langt som å slå fast at hun har både sine egne øyne og sin egen nese, men hvorfor er det da som å se seg selv i speilet når jeg ser ned i de trillrunde brune øynene hennes? Det ser utrolig trygt og hjemmekoselig ut. Likevel er det ikke et speil mellom oss. Jeg vet jo selvsagt en god del om celler og celledeling og arv og gener osv, men likevel klarer jeg ikke i min villeste fantasi å forstå hvordan hun kan være helt seg selv, kun sammensatt av byggestener fra meg og Stig, men likevel ikke være oss. Hvordan er det mulig at mine øyne finnes på en kropp som ikke er min? Hvordan kan Stigs nese både være på Stigs kropp og på hennes kropp på en gang?

Og hvor kommer resten av dette lille mennesket fra?

Etter lange, tankefulle stunder med knallhard resonnering rundt disse spørsmålene er jeg om mulig 3 meter mer forvirret enn da jeg startet funderingene. Livet er snudd på hodet til det ugjenkjennelige, men likevel på en koselig måte.

Det er kun en ting jeg er til de grader sikker på. Nemlig at:

DET VAR PÅ TIDE!

Jeg kommer til å forsøke å fortsette å finne stunder for mine funderinger rundt den nye verdensborgeren, men de tankene vil publiseres på følgende adresse: http://datteren.blogspot.com

1 + 1 = 3

noreply@blogger.com (Kristin) — Fri, 07 Nov 2008 13:23:00 +0000

Jeg har hele mitt liv underbygget livets merksnodige hendelser med en viss forankring i matematikkens logikk. På denne måten har jeg klart å opprettholde et tilsynelatende rolig og harmonisk ytre, selv i de mest kaotiske og uforståelige situasjoner. Helt til den dagen en hvit liten pinne åpenbarte et 6 bokstavsord. Nemlig:

G R A V I D.

1 + 1 = 3 ? Hvor forsvant logikken? 1 + 1 har da alltid vært 2. Plutselig sitter jeg igjen med en "rest" på 1 som oppstod fra intet. Dette er både fantastisk, panikkskapende og uforståelig på en gang.

For å gripe tak i de enkelte delene av denne ligningen: Jeg kjenner jo meg selv som åpenbart befinner meg på venstre side av likhetstegnet, sammen med min kjære samboer. Altså har man to kjente verdier som etter matematikkens logikk kun kan forbli en samlet kjent sum. Hva så med "resten" i ligningen? Hvem er det? Hvordan ser den ut? Hvilket temperament vil den bidra med? Kommer den til å like raspeballer som sin far, sjokoladekake som sin mor, eller kokt lever som ingen av foreldrene foretrekker?

På under brøkdelen av et sekund har hele mitt liv blitt snudd på hodet, og det verste av alt, hvilken matematikk skal jeg bruke for å finne tilbake til min velkjente harmoni? Det hele blir enda mer uforståelig idet jeg kaster et raskt blikk ned på den middels trente, men dog flate magen i et desperat forsøk på å prøve og forstå. H V O R er "resten"? Ikke synes den, ikke kjennes den, ikke føles den og ikke sanses den.

Det finnes ingen andre håndfaste bevis på at den eksisterer, bortsett fra en liten hvit pinne som baserer sitt standpunkt på noen dråper urin. Ikke urin fra den usynlige "resten", men urin fra MEG.

Jeg trekker den, som i øyeblikket virker som eneste riktige konklusjon inntil det motsatte er bevist.

Nemlig:

1 + 1 = 2 (inntil videre)

Smilet vinner likestillingen

noreply@blogger.com (Kristin) — Tue, 04 Mar 2008 15:52:00 +0000

Hvorfor er det slik at en jente kan få 10 kr av på prisen på moreller? Eller 50 kr av på prisen på en fisk? Kun ved hjelp av et smil? Hvor mye er et smil verdt? Er det 40 kr mer verdt for fiskemannen enn morellmannen? Hvor mye ville et smil vært verdt hos bankmannen?

Svaret på det siste spørsmålet tror jeg vil være 0 kr av den enkle grunn at bankmannen "skjønner" penger, men skjønner han smil?.

Et smil er noe som stort sett alle kan klare å skape og som aldri kan blir brukt opp. Dersom jeg har et utømmelig smil hvorfor vil jeg da finne det logisk å "betale" for å se andres utømmelige smil, som jeg ikke får noen enerett på. Jeg får bare se det en gang og jeg kan aldri bruke det om igjen. Selv om smilet var ment kun til meg akkurat der og da, kan smilets eier gå bort til hvilken som helst person og dele ut det samme smilet som jeg fikk. Dermed kan det jo umulig gå under definisjonen: Delikatesse... Eller kan det? Delikatesser er stort sett begrensede ressurser. Det kan smake dårlig, eller se helt forferdelig ut men om det er bergrensede mengder av det, da er det en delikatesse.

Dersom alle kan lage et smil uten videre fysisk anstrengesle, kan det vel umulig være en delikatesse...? Skal man spare på smilene sine kanskje? Kan man bruke opp et smil?

Jeg gikk en dag inn på en sykkelbutikk for å kjøpe en "forhøyning" til styret mitt. Mannen i butikken sa følgende: "Det blir kr 79. Vil du at vi skal montere den for deg?" Jeg tenkte i mitt stille sinn at selv om jeg aldri har montert en sånn før kan det umulig være så vanskelig at det er verdt å sponse sykkelbutikken for å gjøre d. Jeg smilte derfor pent, dog litt avvisende og sa "nei takk, det går bra" Mannen gir seg ikke og sier:" La oss gjøre det. Det er gratis" Som om en innebygget timer slår inn i hodet mitt, trigget av ordet gratis, takker jeg ja til tilbudet. Rent bortsett fra at man kan konkludere med at jeg er aldri så lite gniten, en smule sta og kanskje litt korttenkt kan man spørre seg; Var det smilet som gjorde det? Har selv et avvisende smil makt i dagens samfunn? Ville jeg fått samme behandling om jeg ikke hadde smilt? Er servicen i forretningsverden blitt så fraværende at man ikke engang gjenkjenner den når den klasker en på kinnet, og dermed får et gryende behov for å finne andre forklaringer på hva som skjedde, derav dette innlegget om smilet?

Det er også viktig å ikke undervurdere smilets utnyttende kraft i situasjoner hvor smilets eier bevisst smiler for å få andre til å gjøre noe for seg. Et klassisk eksempel er blond jente i flott bil (les: undertegnede i sin brune Lada med sveiv), oljelampen lyser og hun er på vei til fest. Av logiske grunner passer det dårlig å få olje på hender og klær og før hun selv vet ordet av det står hun og smiler til en forbipasserende fremmed mann. La oss stoppe opp og tenke igjennom faktorene her. Bil, blonde lokker og et kvinnelig smil... Mannen er sjanseløs!

Av uvisse grunner trenger man verken blonde lokker eller et kvinnelig smil for å få en mann til å strutte som en hane og leke verdensmester for å vise hvor mye han kan om biler. I tillegg til at mange menn har en mer eller mindre fraværende selvinnsikt i sine egne bilkunnskaper som tenderer til det latterlige, har også de fleste menn en oppfattelse av at hardere fakta enn blondinevitsene skal man lete lenge etter. Her snakker vi altså rått parti!

Blondinen blinker litt m øynene og sier sukkersøtt mens hun smiler: "Unnskyld, kan du hjelpe meg? Det er noe som lyser under speilet, betyr det at bilen kan eksplodere?" Mannen gir henne et forståelsesfullt og verdensvant blikk, bretter opp armene og sier:"Det skal du ikke se bort fra, men det var jammen bra at jeg var i nærheten nå for dette kan jeg ordne for deg!" Menn elsker å være reddende prinser på hvite hester og kvinner digger "å bli reddet" ut av ubeleilige situasjoner.

Men tilbake til smilet, som i bunn og grunn bare er intetsgiende ansiktssammentrekninger som får øynene til å bli mindre, kinnene mer bulende og rynkene rundt øynene mer fremtredende. Hvorfor ligger det så mye makt i et smil?

Det er derimot ikke alle arter som setter like stor pris på et smil som oss mennesker. Om man smiler til en hund kan man med sikkerhet observere 4 stivere ben, en hevet hale og om man er meget uheldig en glinsende perlerad av spisse hoggtenner, knurring og utrolig dårlig ånde. Hvorfor er reaksjonen så anderledes?

En ting er iallefall sikkert: Menn taper penger på smil!

Hva er vitsen med vekkerklokke om man ikke kan stole på den???

noreply@blogger.com (Kristin) — Sun, 14 Oct 2007 14:03:00 +0000

Noe vræler. Smerte gyver gjennom hodet som om et rustent, digert tannhjul blir tvunget i sving av ukjente krefter. Bildet av skvulpende bølger og hvite strender, samt en varm deilig følelse jager ut av kroppen, og tilbake er mørket og kulden. Alt blir lyst, og øynene vrenger rundt i hulene sine. Øyelokk kjemper mot tyngdekraften og blottlegger sviende og små pupiller, for så å gi etter for naturens stridige krefter igjen.

Klokken er 5:50 og man har karret seg ut av senga, stupt inn i morgenkåpen, svøpt de kalde bena i 2 par ullsokker og et par tøfler (les: hvis man bare kan finne den andre tøffelen i mørket før foten fryser fast i det kalde gulvet, evt åpne øynene).

Morgenstell og frokost får lide for at man falt for fristelsen med å sove BARE 10 min lenger (les: mange nok ganger BARE 10 minutter blir merkelig nok absolutt ikke noe i nærheten av BARE 10 minutter). Den effektive personligheten tar styringen, noe som fører til at man har tatt på seg genseren feil vei, drukket teen lenge før den ble varm, slevet tannkrem nedover deler av genseren fordi man skulle spise samtidig med å pusse tennene (les: like greit for genseren måtte jo av likevel for den var jo feil vei), skoene er kommet på og man står med buksa i hånden og lurer på hvor alt gikk så forferdelig galt. Den fornuftige personligheten tar et raskt overblikk og innser at en viss form for planlegging muligens kan være på sin plass før man begynner morgenrutinene helt på nytt igjen (bortsett fra å drikke te, for det får være måte på hvor mye te en stakkar kan klare å presse i kroppen).

Klokken er 6:30 i det døren smeller igjen og man sender en rask tanke til den stakkars naboen som våkner 6:30 hver dag av at det dundrer i gangen, før man hører djevelen på høyre skulder hviske hest:" Om han sover enda, er det til pass til an"

Bena stokker seg forbi hverandre fortere enn man overhode trodde var mulig, og pusten går som et damplokomotiv. Det svir i lungene og atter en gang blir man påminnet at Sting er et typisk ord som har oppstått som en konsekvens av en tilstand.

Idet man ramler ned på stolen på kontoret, røsker av de varme ytterklærene og sveiver igang datamaskinen faller blikket på klokken på telefonen.

Klokken 6:00. Øynene blinker. Kroppen føles tung og sliten. Hjernen jobber på tomgang og stillheten fra de andre kontorene begynner å synke inn.

Klokken 6:03. Hjernen jobber fremdeles. Den er på søken etter noe. Kanskje et ord, kanskje en hel setning.

Klokken 6:07. Hjernen fant det den letet etter:"WHAT???" Hjernen er forvirret. Den forventet at klokken på telefonen skulle vise 07:07 akkurat nå. Hva har skjedd???

Dette er et typisk scenario for undertegnede når man helt uvitende kommer hjem til en leilighet som tilsynelatende ser helt lik ut den man forlot om morgenen. Det man ikke vet er at dette er så langt fra sannheten som overhode mulig! Noe har nemlig skjedd på de timene man har vært borte.

Strømmen har løsrevet seg fra min leilighet og løper alt den orker i motsatt retning!!! Så har den angret og vrengt tilbake på plass en god time senere, og dermed slettet alle spor av sitt fravær. Om man var spesielt interessert eller overmåtelig opptatt av å lage mat kunne man muligens fått et lite hint av komfyren som blinker 00:00 med rødt lys ustanselig. Ettersom jeg ikke er en av disse menneskene har mitt gode komfyr tekke latt meg i stikken. Jeg har derfor gått og lagt meg i god tro om at vekkerklokken som vanlig er innstilt på akkurat det samme som den var i morges.

Man føler seg aldeles knust idet siste del av forklaringe på at man sitter på kontoret sitt helt alene midt på natten, flimrer forbi. Dette er det verst tenkelig bakholdsangrep i manns minne. Sviket er så stort at man føler man aldri mer vil kunne vise tillitt. Man føler det som om man skal revne idet kniven trekkes ut av ryggen for å slippe saltet til innerst inne i såret. Hvordan skal man kunne klare å komme seg videre i livet??? Hvordan skal man klare å komme seg gjennom dagen???

Om man ikke lenger kan stole på vekkerklokka, hvem kan man da stole på spør bare jeg! Vekkerklokka er jo navlen i hele mitt univers. Hele min eksistens.

Takk vekkerklokke, for en trøtt og slitsom dag!

Evolution my ass!

noreply@blogger.com (Kristin) — Tue, 09 Oct 2007 05:48:00 +0000

Nå er d blitt ordentlig høst. Kjempekos med småstormer, blader som fyker av trærne, kakao i pysjen, og fyr i den immaginære peisen... Det er riktignok først når man våkner opp og hiver etter pusten fordi nesa er tett og det svir langt ned i halsen at man skjønner at høsten har kommet. Dette har jeg foreløpig til gode å gjenoppleve så kosen rundt høst blandes litt med angsten om at imorgen er dagen for årets første snørrehistorie.

Anyway, høsten er også tid for kristins bursdag. Jeg har slått på stortromma og invitert til fest med følgende godkjent fravær: vannkopper og måneeksursjoner. Disse er åpenbart mer hyppig en først antatt og festen går mer mot middag med de nærmeste.

Hva skjedde med den tiden man kunne si dagen i forveien at d var fest og 73 dritafulle tenåringer som man mest sannsynlig aldri hadde sett før i hele sitt liv, ramlet inn dørene presis kl 19 for så å bli jaget ut igjen av politiet ca kl 21, som egentlig var altfor sent for da hadde man allerede blitt kvitt både stereoanlegg og mors beste undertøy??? Det var tider d, når folk alltid var klar for en fest og man alltid kunne regne med godt oppmøte.

Hva har skjedd??? Først av alt har jeg funnet ut at det er noe galt med 2007. Det har nemlig ikke vært noen helger hele året. Joda, om man studerer kalenderen for 2007 klarer man å lokalisere visse røde dager som påfølger en lørd, men jeg har ikke til dagsdato klart å finne dem igjen i filofaxen min. Jeg mener; en helg defineres vel av at man har fri. Fri fra hva da? Bryllup, 30 års dager, dåper, bestemødre, familiebesøk, hytteturer, dugnader, flyttinger, husarbeid og barnevakter??? Så noen må helt klart ta ansvar og legge flere helger inn i 2008! Dette lå selvfølgelig til grunn for min stemmegivning ved det nylig avgitte kommunevalget. ;)

Jeg hørte nettopp om noen forskere som hadde funnet en måte å kommunisere med aper på, slik at apene klarte å danne hele setninger. Forskeren kunne spørre om apen ville leke, apen nikket og så begynte de å leke... Det er bevist at gullfisker har minst 3 mnd hukommelse og at maurens unike verden er mye mer infløkt enn man først trodde. Alle arter rundt oss griper en hver sjanse til å imponere oss. Jeg er derimot mer bekymret. For meg virker det som alle andre arter til stadighet utvikler seg til det bedre, mens menneskene virker som går i motsatt retn. Ta f eks en meld jeg fikk av en kompis her om dagen. Han var meget fortvilet og til de grader sulten. Hvorfor ikke bare gå og spise vil vel være et kurant sp....? Jo fordi han hadde lakkert trappen. Han satt derfor i 2 etg og ventet på at lakken skulle tørke.... Er det mulig???

For en edderkopp ville derimot dette ikke vært et problem om den ikke hadde malt veggene og taket også... Noe den seff aldri hadde rukket mens all lakken fremdeles var våt... Den ville iallefall ikke kommet på å lakkere nedenfra og opp!!!

For ikke å snakke om historien en kollega serverte i lønsjen... Han skulle kjøpe kolje i fiskedisken, men ettersom det var tomt for kolje spør han fiskemannen hva han anbefaler istedet. Mannen sier at sei og torsk er jo typisk til fiskemat og spør min kollega hva han skal bruke den til. Min kollega som har en hjerne (tror jeg) som ikke er laget slik alle andres hjerner er, kobler fiskemat til "fisk man putter i tegner", kattemat er sånnt katten spiser og likens med hunder. så han svarer: "E ska bruga fisken te menneskemad". Fiskemannen fikk et heller håpløst ansiktsuttrykk og satset på at steinbit ville gjøre susen.

Og så er d jo denne karen da....

Niid aij sei måår? ;)

Ja, jeg gjør visst d...

DU SKAL ALDRI PROMPE I EN VÅTDRAKT!!!

Vi var forresten i Kroatia en uke i sommer og padlet. Kjempedeilig, men kan ikke sammenlignes med fjorårets Zambiatur... Er jo kanskje verdt å nevne at jeg nesten klarer eskimorullen, noe som faktisk ikke er imponerende noen steder på kloden engang. Bortsett fra at man på gravsteinen kan skrive: Hadde eksimorullen vært en halv runde mindre, ville kristin fremdels vært iblant oss... hehe...Første delen er nemlig ikke noe pes hehe...

Ooooo herlige påske...

noreply@blogger.com (Kristin) — Tue, 10 Apr 2007 09:12:00 +0000

Hva er det med påsken som gjør at man bruker store deler av tiden til å konsumere diverse typer mer eller mindre spiselig elementer???

Ikke misforstå... Jeg kan klarere påskeegget med engang. Det er tross alt påske vi snakker om. Men hva med alt annet snop som ikke ble bært opp til hytta inni et påskeegg? Hvorfor er det plutselig fritt villt? Bare fordi det er formet som en gul kylling så skal det likesom være lov å hive i seg gigantiske mengder av marsipan som ikke befant seg i et påskeegg i utgangspunktet?

Når vi likevel har streifet temaet med gule påskekyllinger.. Hva er det for noe da? Hvorfor finner man en søt liten gul kylling og bare fordi det passer å sette påske foran så skal man spise den? Er det bare jeg som finner dette noe grotesk?

Og hva er påskeharen for noe??? I år mottok jeg en sms med advarsel om at dersom jeg ikke er snill pike kommer påskeharen og drikker opp all vinen min... Hvorfor i alle dager skulle jeg bli redd for en hare? Er påskeharen kanskje større en vanlige harer? Betyr ikke det bare at den må spise vanvittig mye mer salatblader for å bli mett? Har riktignok ikke hørt at vegetarianere ikke drikker vin, men om en hare hadde drikket opp all vinen min, er ikke det en verdenssensasjon i seg selv? Burde jeg ikke heller blitt oppfordret til å få påskeharen til å drikke vinen min??? Og hva har dette med at jeg skal være snill pike med saken å gjøre? Påskeharen kommer jo kun i påsken så for å vite hvems vin han må drikke opp så burde han vel økt "snille-perioden" til iallefall to måneder. Hvem som helst kan jo "spille" snill en ukes tid...

Påsketuren har iallefall fått en helt ny betydning. Glem kakao, appelsin og kvikklønsj. Glem kosen med sol og fint vær. Her gjelder det kun å få bort alt man har klart å konsumere dagen før. Gå til svetten renner i strie strømmer og blodsmaken fyller munnen. Klisteret sitter løst og den preparerte løypa er for liten for fjellski i år også. Men dansehåndtakene må holdes i sjakk!

Etterhvert som påsken skrider hen er man blitt avhengig av å få en "sukker-high" hver annen time. Første dag på jobb blir ikke bare hard å komme igjennom fordi man må stå tidlig opp, og fokusere tankene på annet enn utepils, og hvilken påskekrim man skal se, man blir konstant avbrutt med innspill til hva man skal spise for å å holde blodsukkeret oppe. og ikke et eneste ett av innspillene ville kvalifisert til å komme på "JA-mat" listen til Grete Roede.

Påskekrim er enda en oppfinnelse som er meg fullstendig uforståelig. Hvorfor utsetter man seg selv fornøyelsen av å bli påmint av at det kan finnes øksemordere, narkomane, gale mennesker luskende rundt i buskene mellom hytta og utedoen??? Riktignok finnes det gode etterforskere i hopetall, men de melder seg jo først etter at du er blitt partert og pakket pent sammen i svarte BIR poser for så å bli nedgravd langt inne i skogen. Hvilken nytte har de da for deg? Turen til utedassen blir betraktelig mye koseligere (les: om man klarer å se bort fra den bitende kulden og faren for å gå på snørra i tøflene) om man bytter ut påskekrimmen med serier som "Med hjartet på rette staden", "The Larkins" eller "Glamour". Men neida! Her gjelder det å utsette seg selv for mest mulige blodige scener slik at turen til utedassen blir den rene manndomsprøven. Krim er enda et ord hvor det var idiotisk å plassere påske foran.

Hva med påskekolonnekjøring???? Greit, påske hører ikke til der, men det er nok en idiotisk ting som faktisk har en tendens til å legge seg til påsken. Kolonnekjøring er en av de få opprinnelsene som faktisk har både en positiv og en negativ side ved seg. Dersom det stormer og alt er hvitt får man en koselig, dog skremmende, følelse av å bli ivaretatt av de snille brøytemannskapene som risikerer livet sitt kun for at du skal få komme deg hjem etter en lengre ferie på fjellet. Dersom det derimot kryr med verdensmestre som har kommet på at for å spare litt penger på piggdekkavgiften så kjører man over fjellet med sommerdekk siden det tross alt er påske, og fjellovergangen må stenges for å rydde disse av veien før normalt skodde sjåfører kan passere..... ja da er det rett og slett bare provoserende. Når man sitter i den lange køen med biler er man kommet i samme bås som dem (alle er i samme båt). Men når båsen bærer det stolte navnet av "selvsentrerte, naive, gnitne, tankeløse høns" føler man seg rett og slett urettferdig behandlet der man kjører på pigger med både hue og votter på.

Påsken er heldigvis unnagjort for i år, og alt man sitter igjen med er minnene om sol, blå himmel, lange flotte turer, utepils, familiekos, godt skiføre, god mat, deilig bad i stampen, og særdeles god påskekrim! Heldivis er det ikke mer enn et år til neste gang, men da skal man forberede seg enda litt bedre på evt middags- eller kaffegjester som muligens kan stikke innom :)

Smør!

noreply@blogger.com (Kristin) — Wed, 31 Jan 2007 11:58:00 +0000

Dessuten så har jeg kommet frem til at min mage mest sannsynlig stammer fra vikingetiden! Jeg har nemlig spist grøt! Som om det ikke er nok så tok jeg det eneste smøret som var i kjøleskapet og brukte som smørøye. for det MÅ jo være et smørøye når man spiser grøt. Selv om jeg i utgangspunktet ikke er spesielt gladi smør.... Noe som kanskje er grunnen til at jeg har kommet frem til at magen min må være så gammal. Vi spiser nemlig ikke smør noen av oss... Så HVORFOR har vi da smør i kjøleskapet???

Denne diskusjonen kom nemlig opp etter at jeg hadde spist opp mitt smør og det viste seg at ingen av oss hadde svar på d forrige sp. GREIT... ingen av oss har lagt smøret i kjøleskapet... Neste naturlig sp ville vært: HVEM har så gjort det? Det som var viktigere for meg å finne ut var: NÅR har NOEN gjort det?????? Stig hadde nemlig kommet frem til at han droppet smørøyet (som om det er lov liksom!) fordi smøret luktet sur kjøkkenklut... Hvorfor sa ingen
det til meg FØR jeg spiste mitt smørøye??? og hvorfor luktet jeg ikke det selv??? og hvorfor har man ikke en diagnose for folk som ikke kan lukte sure kjøkkenkluter, i likhet med blind, døv osv...??? Ikke bare følte jeg meg stigmatisert av samfunnet... men jeg ble faktisk også kvalm!

Det fasinerende er jo faktisk at jeg ble ikke kvalm av å åpne lokket på smøret, eller spise det... jeg ble kvalm når stig sa at det luktet gammel kjøkkenklut, som jeg ikke klarte å lukte selv før jeg stakk hele nesa oppi smøresken.

Jeg visste ikke engang at smør kunne bli for gammalt. Er ikke det det farligste og mest fryktinngytende fettet som finnes i hele verden da??? Skulle man ikke kunne gå ut ifra at sånne mafiafetter klarer å beskytte seg mot fordervende innflytelse utenfra??? Og hvorfor i alle dager sørger det ikke for å fordufte for godt istedet for å finne ut at: Jo, jeg tror vi kamuflerer oss som en sur gammel kjøkkenklut! Som om ikke det liksom må være nedverdigende!

Dette skjedde for 1 uke siden og fremdeles har jeg ikke vært dårlig. Derav vikingemagen. Men det er jo faktisk vel så fasinerende at en mage fra vikingetiden fremdeles er i støtet... Ikke noe forråtnelsesprosess for denne magen her gitt. Den er jo tross alt ikke laget av smør!!!!!

Nok om vikinger! La oss gå over til alderdom! Hvem fant opp det liksom??? Jeg har beg å merke alderdommen min, ikke så mye på kroppen, men på andre. Kristin kommer på fest som sjåfør. Tidligere ble dette forbigått i stillhet i form av noen slengbemerkninger om at jeg var en kjiping som ikke gadd å drikke. Nå skjer det gang på gang at bemerkningene som var mer eller mindre retoriske er gått over til spørsmål omtrent som dette:"Er du på tjukken eller?" og det FORVENTES et svar. Da tenker jeg at jeg har faktisk ikke vært så mye slankere enn d jeg er nå og ikke løper jeg å spyr heller. Hva sitter man igjen m da??? Joda... d er alderen!!!

Bare for d så har jeg nettopp vært på yoga nå og jeg må si at det å puste har fått en ny betydning. Ikke bare fordi damen hele tiden maser om at man må huske å puste, men rett og slett fordi man lett kan befinne seg i en situasjon der man i kampens hete med stive og støle muskler og lemmer faktisk har glemt å sjekke om det er fysisk mulig å puste med kroppen knyttet sammen akkurat på den måten som man har klart å få til. Idet man innser at det ikke gikk å puste i den stillingen man har prestert å knytte seg inn i og panikken om å ende sine dager i en stilling som heter noe som "spagetti bolongese" fordi man ikke klarte å presse noen cl luft ned i lungene, det er da det faktisk ikke er så tøft likevel at man var MYYYE mykere en man hadde trodd.

Sofafan eller fotballpolitiker?

noreply@blogger.com (Kristin) — Sat, 24 Jun 2006 19:50:00 +0000

Vi har nettopp konsumert en god daimiskake, jordbær, vaniljeis, seigemenn, sjokolade, pistasjnøtter, chips, og saltstenger i et forholdsvis normalt familiekaffeslabberas. Personlig kan jeg melde at kvalmen som et resultat av overspising er på plass, de fleste typiske kaffeslabberas temaene er oppbrukt, bestefarsklokken tikker høyere enn vanlig og til og med katten dupper under bordet.

Det viser seg at et for stort konsum av sukker kan påvirke en skrott i en til de grader irriterende retning for alle rundt meg. Noe som nok er et stort nok tema for et annet innlegg i denne bloggen, som vi får komme tilbake til en annen gang.

Plutselig er det noen som nevner at han stemmer FRP. Det finnes ikke noe mer effektivt for å vekke en svoren SV mann til livet enn nettopp å hylle FRP politikk. Så er vi altså igang! Sofapolitiker får for meg plutselig en helt ny betydning. Det er ganske imponerende hvor enkle løsninger det finnes på verdensproblemer som innvandring, privatisering, Karl I Hagen, avgifter og for ikke å snakke om veier og skoler.

Hva driver egentlig politikerne med som ikke klarer å løse enkle problemer som opprustning av gamle Norge engang? Det er jo bare å privatisere hele dritten... Et slik utsagn får selvfølgelig hele landets SV'ere til å se rødt! Stemmene heves, temperaturen øker, sjokoladene flakser og kaffekoppene skjelver.

Hva skjedde med den fredelige, kvalme kaffeslabberasstemningen hvor bestefars tikkeklokke stod i høysetet? Hva er det som gjør at noe man i utgangspunktet ikke klarer ordne selv engasjerer så mye at selv familiesladder blir uinteressant i forhold til kvalitet på kommunale tjenester som: en hjemmehjelper som tørker en 80 år gammel dame i .... ?

Sofapolitikere minner på mange måter om fotballsupportere. Tilsynelatende oppegående vanlige mennesker som legger sin egen ære som innsats for å fremme laget man holder med. Være seg høyrøstet forsvar, verbale eller fysiske slag, baksnakking av erkefienden, fraskrivelse av ansvar, stemple dommeren som inkompetent osv.

Hva er det som gjør at voksne mennesker kaster bort nesten to hele timer sammenhengende av sitt liv for å se på forholdsvis modne menn løpe etter 1 ball i korte shorts og knesokker? Sett bort ifra at dette er et faktum jeg jobber hardt med å forstå, er det om mulig mer fasinerende å observere "nasjonalistiske" følelser satt så sterkt i system at man synes det er iorden å gå til fysiske angrep på medborgere fordi de holder med det andre laget.

Ettersom jeg allerede har tillatt meg selv å skrive om homosjekking ønsker jeg å trekke inn en annen merksnodig observasjon jeg har gjort meg. Nemlig at flere som er fotballfans på sine knær har en tendens til å ytre noe homofobiske meninger som lett grenser til rasisme (om man skal være så frimodig å bruke det uttrykket i denne sammenheng) Det som videre er noe merkfundig er at det viser seg ofte at de sterkeste homofobene ofte ender opp som skaphomsene. Bare en mindre detalj jeg har bitt meg merke i, uten at jeg skal påstå dette med 100% sikkerhet.

Både når det gjelder fotballfans og sofapolitikere kan man vel trygt si at "less is more" når det gjelder aktivt engasjement. Med dette mener jeg den fullstendig manglende deltakelsen i selve aktiviteten i et forum hvor det faktisk gjelder. På sidelinjen derimot, gjerne uten publikum eller i større gjenger, forsvarer man sitt "lag" som om verdens eksistens avhenger av det.

Det er lett å støtte et lag når man er mange, men det er når man er få at det virkelig trengs!

Sofafan eller fotballpolitiker?

Lærdom fra livets skole!

noreply@blogger.com (Kristin) — Fri, 23 Jun 2006 07:08:00 +0000

Når man ikke har mer å snakke om pleier man å snakke om været, så la oss begynne der... Hvilken idiot var det som kom på at vi skulle bruke opp fineværet for snart 2 år fremover... Jada, greit at det er kos nå liksom men hva skal vi så gjøre...??? 2 år med dritavær? Er jo tross alt den halve dagen med sol bak sky en gang i måneden vi bergensere lever for... Bare for det så har jeg nettopp blitt gjort oppmerksom på at jeg må avlyse Afrika turen.... Bummer, for Mowgli bor ikke i Afrika han bor i India. Dette kunne seff noen informert meg om tidligere, men da er det vel bare å booke om billettene...

Har forresten lært en lekse fra livets skole i det siste... Tenkte å dele den med verden... ;) Dersom man skal rive en veranda på en dag med fint vær og fyllasjuke (her forutsetter vi at du ikke skal rive verandaen alene) KAN det være strategisk riktig å plante et brekkjern midt i pannen på et tidlig stadie. Dette kan føre til at du kan (etter å ha tørket en del blod og tatt noen brett med paracet) sitte i solen resten av dagen, drikke kakao og ta bilder av at verandaen blir revet :D

Så: om man har tenkt å bruke brekkjernet på seg selv bør dette gjøres tidlig på arbeidsdagen dersom man skal få optimalt utbytte av det... Dersom man derimot skal i 30 års dag på kvelden kan det være smart å la være å brekke pannen med jernet i det hele tatt og rett og slett bare rive verandaen. Det finnes riktig nok flere forskjellige varianter av denne strategien, men jeg kan love deg at uansett så får du en rimelig tøff kul... Håper du kan dra like mye lærdom ut av dette som jeg har gjort. Jeg står likevel igjen med spørsmålet: "Hvordan skal det gå med verden når man må ty til blodsutgivelse for å slippe å rive en veranda? Og kan man oppnå samme resultat uten et brekkjern" Det var riktignok 2 spørsmål, men det får være måte på pirkete...

Fiskene våre formerer seg som bare det... Vi har fiskeporno på 14" akvarium midt i stuen, døgnet rundt. Er begynt å bli så gale nå at jeg orker nesten ikke være i stuen lenger. Er ikke snakk om sladd der i gården vettu. For ikke å snakke om at man kan jo bare glemme å invitere bestemor på besøk (hmm... hvorfor var det en negativ ting igjen???....)

Fiskesjekking eller homosyken?

noreply@blogger.com (Kristin) — Fri, 23 Jun 2006 06:34:00 +0000

For eksempel så er 2 av fiskene mine syke... Så jeg gjorde det mest naturlige, nemlig å ta dem med til Zooen for å få en diagnose. Der står det en mannlig kunde og prater med den mannlige og ENESTE betjeningen. Jeg strødde fiskene mine utover benken og begynte å lese om fiskeolje til hunder og katter...

Når jeg tenker meg om nå i etterkant kan jeg være tilbøyelig til å innrømme at jeg nok kunne vært noe mer omtenksom hva fiskenes følelser angår, og kanskje snudd meg bort fra dem når jeg leste. Men fiskeolje er omtrent som TRAN for mennesker... som fiskeolje hehe Etter å ha lest leafleten 4 og 1/2 gang bestemte jeg meg for at om den fiskeoljen er så fordømt god som dem liksom skal ha det til så kan jeg i alle fall sjekke prisen på den mens jeg venter på service...

Det viste seg etter mye omstendelig leting i butikken at priser på ting er fullstendig oppskrytt. Dersom man skal se for seg et utsalgssted som driver med trynefaktor ville ikke akkurat Kilden Zoo være den som først poppet opp i mitt hode... Men så feil kan man altså ta. Det var nesten ikke en eneste prislapp å oppdrive noen steder. Så dermed var all letingen helt "waste" for fremdeles var jeg ikke en meter klokere hva prisen angikk enn før jeg begynte mitt søk. På den annen side har jeg lært at om man først skal prise varer så bør man gjøre det på hyllekanten og kun på et lite utvalg varer slik at forvirringen hos kundene er komplett. Når man først finner en pris ligger det minst 7 varer i umiddelbar nærhet av prisen på hyllekanten. For ikke å snakke om at jeg hadde slått ihjel litt mer tid i min venting på betjening.

Etter å ha spurt og gravd om sikkert absolutt alt i hele butikken endte den mannlige kunden opp med å kjøpe en liten plastikkblomst til et akvarium etter 15 min med den ENESTE betjeningen i butikken... Gudene må vite om han engang har et akvarium...

Endelig er det min tur og mine stakkars syke fisker blir løftet opp og studert. Best som det er kommer jammen den mannlige kunden, som til nå har fått stempelet psykopatisk ustabil og noe sinnsforvirret, INN IGJEN for å kjøpe en skål av et slag. Han avbryter jo selvfølgelig "min service" og spør den mannlige betjeningen om han tror skålen er for "dyyyyyyyyyyyyyyp???" mens han vifter med øyenvippene. Mulig du har begynt å skjønne tegningen for hvilket stempel denne kunden fikk nå... men hvis ikke skal jeg ta en liten oppsummering... psykopatisk ustabil og noe sinnsforvirret HOMSE...

Utrolig fasinerende å være vitne til homo-sjekking... Selvfølgelig er det mulig at det var de manglende prisene som var roten til kundens noe merkelige oppførsel, men av en eller annen grunn føler jeg at jeg var mer på sporet tidligere hva stempel angår.

Igjen får mine stakkars fisker gjennomgå grundig undersøkelse. Jeg forklarer at Ronny'en har utviklet klumpeutslett og er blitt aggressiv. Etter masse "MHM..." og "akkurat..." sier han: "Det har ikke slått deg at det er derfor den heter KAMPFISK!!!?" hehe.. jaja der fikk jeg den.. Så derfor tar jeg opp sverddrageren for å redde ansikt og sier:"Men denne er iaff syk for han har blitt blass og mistet fargen" Mannen ser kjapt på den og sier:"Fiskene dine er i tipp topp form, eneste er at de er litt feit!" Hva???? her har jeg hatt dårlig samvittighet i en måned fordi jeg ikke har hatt penger til å kjøpe medisin til dem og så presterer han og si at jeg ikke har syke fisker???? Mulig han oppfattet at undertegnede følte seg en smule dum, for han gikk med på å ha kampfisken over natten og få en annen til å se på den...

Det snodige er at etterhvert som samtalen pågår blir han mer og mer flørtete... Jeg mener... jeg er ikke kjent for å være verdensmester i å ta signaler og har derfor en tendens til å gjøre folk rundt meg til tider meget frustrert, men dette var veldig overdrevent. Det var som å løpe inn i en vegg som er dekket av bokstavene "FLØRTING". Så gikk det plutselig opp for meg at om mitt stempel av den forrige kunden er riktig, og vi tar utgangspunkt i at mannen i butikken er "streit".... Kan det ha vært et forsøk på å få balansen og harmonien tilbake i livet sitt med å flørte hemningsløst med den første og beste jenten han snublet over? Et forsøk på å overdøve frykten om at han sender ut misvisende signaler til spillerne på det andre laget? Det var i alle fall en meget merkelig situasjon og jeg må innrømme at jeg ble litt satt ut.