Dette provoserer meg noe helt hinsides. Saken er fra Sverige, men norsk lovverk er tilsvarende. Straffelovens behandling av barnepornografi er i en særstilling hva gjelder pornografi. La oss starte med å se på hva den sier:

La meg peke på noen punkter som gjør at loven rundt barnepornografi er problematisk i mine øyne:

1) Medienøytral

Definisjonen av barneporno er medienøytral. Det betyr at både tegninger, lydopptak, malerier, datagrafikk og tekst kan alle være barneporno og dermed ulovlig. All annen pornografilovgivning omfatter kun «visuelle fremstillinger», mens med barneporno er det altså ett fett hvilken medieform pornografien tar.

Dette betyr at om du har sex med din 17 år gamle kjæreste, og deretter skriver om det i dagboken din, så har du per definisjon produsert barnepornografi. Du ville neppe bli straffet for det, men om din dagbok er en blogg på nettet, og historien din lastes ned eller leses av en i politiets søkelys, så kan plutselig denne skildringen bidra til å få vedkommende dømt.

Jeg tror aldri det har skjedd at noen har blitt dømt for tekstlig barneporno i Norge, men poenget er at det formelt sett er ulovlig, noe ikke alle vet.

Ettersom definisjonen av barneporno er medienøytral får vi også problemstillinger som i saken fra Sverige hvor tegnet barneporno er i søkelyset. Dette er altså seksuelle skildringer hvor barn er involvert. Alt kokt sammen i hodet på en manusforfatter og/eller tegner. Hendelser som aldri har skjedd i virkeligheten, og som naturlig nok aldri har rammet noen barn. Å straffe produksjon og/eller besittelse av dette er å straffe noen for å ha påført fiktiv skade til et offer som ikke eksisterer i virkeligheten. Du må gjerne skrive om drap, eller lage bilder og filmer som viser drap og trotur i sin mest grusomme form, helt lovlig – ja du kan til og med ha det som din faste jobb og få støtte fra staten, men å skrive eller tegne et barn involvert i sex er kriminelt.

Dette er etter mitt skjønn tankepoliti. Man straffer i praksis folks fantasier. Det handler om å straffe noen for å ha lyster som samfunnet ikke aksepterer, selv om disse lystene aldri leves ut i praksis. Det er ikke ulovlig å fantasere om å drepe noen. Man kan skrive og male og filme så mye man vil om det, så lenge man bare ikke gjør det. Men å sitte i sitt eget hjem og bli kåt av tanken på jenter som er året før å være russ, kan straffes med fengsel.

Noen faktiske eksempler er en australsk mann som ble dømt for å besitte humoristiske tegninger av figurene i The Simpsons som har sex med hverandre. Ettersom noen av figurene her er barn, ble han dømt for besittelse av barneporno.

Et annet eksempel er mannen fra Skien som da han skulle besøke sin 17 år gamle kjæreste i Canada ble stoppet på grensen og fengslet for å besitte barneporno. Denne barnepornoen var noen tegneseriestriper, og muligens også bilder jenta hadde tatt av seg selv og sendt til ham på e-post.

I Stavanger ble en mann i 2006 dømt for å besitte tegnet barneporno.

Vi vil også få et enda større dilemma nå som datagrafikk etterhvert blir så pass bra at man ikke lenger kan skille mellom ekte og datagenererte personer i barneporno…

2) Diffus aldergrense

Dette har jeg skrevet mye om før og skal ikke gjenta meg selv for mye, men kan bare kort sagt minne folk på at i straffelovens definisjon av barneporno så omfatter den seksualiserte fremstillinger av barn under 18 år, eller voksne som kan se ut som om de er under 18 år.

Pornografi med voksne aktører kan altså klassifiseres som barneporno så lenge aktørene forsøker å se ut som om de er under 18 år. Porno hvor voksne skuespillere kler seg ut som skolepiker og har sex på jenterommet er altså barnepornografi, og selv i Norge har man saker hvor folk er straffet for besittelse av slike videoer.

Mitt inntrykk er at folk flest tror definisjonen av barnepornografi følger den seksuelle lavalder, slik at det er barn under 16 år dette gjelder. Men det er det altså ikke. En voksen mann eller kvinne kan altså helt lovlig ha sex med en jente eller gutt på 16 år, men hvis man skriver om det, tar bilder av det, maler det, eller filmer det, så kan man straffes for produksjon og besittelse av barnepornografi.

Jeg kjenner personlig en sak hvor en mann ble straffet for dette. Han hadde hatt sex med en jente på 16 år og en jente på 17 år ved to ulike anledninger. Fullstendig lovlig sex og med jentenes villige deltagelse. Men så var han dum/uheldig nok til å filme dette med mobilkamera, og sammen med jentene laget de en videosnutt på et minutt som han hadde på sin egen PC som minne. Da han senere ble tatt av politiet fordi han hadde hatt sex med en jente under den seksuelle lavalder, og korrekt nok straffet for dette, fant de også denne videosnutten. Dermed ble det omtalt i avisene at han også var dømt for produksjon og besittelse av barnepornografi.

Det er vel ikke urimelig å anta at folk som visste hvem saken gjaldt da så for seg at han hadde hatt sex med små barn og laget barneporno som han distribuerte, noe som høres helt grusomt ut, og selvsagt fører til at folk fordømmer mannen på det groveste – noe som også ville være riktig om deres tolkning var korrekt. Men sannheten var altså at han hadde hatt helt lovlig sex på videoen. Funnet av videosnutten førte likevel til strengere straff og altså svært ødeleggende omtale i media. (Jeg har selv lest originaldommen, så jeg vet at denne historien er korrekt.)

Jeg har også blogget om dilemmaet med å tenne på for eksempel små pupper på voksne kvinner ettersom det fort gjør at man besitter voksenporno som kan klassifiseres som barneporno.

En ganske fersk og råkuul sak jeg blogget om bør også leses. Her var det den kjente pornoskuespillerinnen «Little Lupe», aka Lupe Fuentes, som troppet personlig opp i rettsalen hos en mann som var siktet for barneporno fordi han hadde en film med henne. Hun fortalte dommeren at hun var voksen da filmen ble spilt inn, selv om de såkalte ekspertene mente «jenta» på filmen bare var rundt 12 år gammel. Den siktede ble frikjent.

I Australia har man til og med begynt å sensurere filmer og bilder hvor det medvirker kvinner med små pupper, fordi dette kan gi assosiasjoner til barn…

Og som en liten tilleggsnote må jeg gjengi følgende fra høringsrundene før den nye loven om barneporno (§204a) ble innført i 2005:

Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn og Stine Sofies stiftelse mener på den annen side at aldersgrensen bør settes ved 20 år for å unngå gråsoner og gi også 18-åringer et reelt vern mot utnyttelse.

Grøss.

Jeg blir også litt oppgitt når jeg ser tenåringsjenter i ulike nettsamfunn ha en sånn standardtekst med noe ala følgende budskap:

Nei til barneporno! Hvis du ser barneporno kan du rapportere det til tips@kripos.no…

…og så er flere av bildene de selv har lagt ut i praksis barneporno. Eksempler på dette er saken med nakenprat.com for noen år siden, eller andre sider som alt fra Gaysir, deiligst.no, og tilsvarende sider.

Folk vet ofte ikke hva definisjonen av barneporno er, og det er problematisk at så mange bryter denne loven hver dag fordi de rett og slett ikke har skjønt hva straffelovens paragraf 204a faktisk sier. Dette er et tydelig eksempel på at folks rettsfølelse ikke er i takt med loven i det hele tatt, og jeg håper noe gjøres med dette i nærmeste fremtid. (Det kommer selvsagt ikke til å skje fordi det neppe finnes en politiker som vil være talsmann for å «myke opp» dette lovverket, men jeg kommer hvertfall til å fortsette å påpeke disse problemstillingene for å opplyse flest mulig om dem, fordi det er uholdbart at man skal straffes for tanker og lyster og besittelse av materiale hvor det ikke finnes noe offer for produksjonen.)

3) Kunst eller ikke kunst

(Denne grafiske illustrasjonen er laget av Mads Wam Schneider og kan sees i full størrelse her. Til informasjon er §204 «pornoparagrafen», mens §204a er «barnepornoparagrafen», som kom i 2005.)

Det finnes unntak fra definisjonen om barnepornografi hvis det anses som kunst. Vladimir Nabokovs kjente bok «Lolita» er altså ikke barneporno, fordi det anses som kunst. Men om du fant ut du ville illustrere boken ved å male utvalgte scener, og dette ble lagt ut på nett slik at noen oppdaget det og meldte det til Kripos, så kunne noen velge å definere det som «ikke kunst», og dermed straffbar barneporno. Akkurat som manga-pornoen i den svenske saken.

Men hvordan definerer man hva som er kunst? Hvem skal sitte og bestemme om en tegning er kunst eller straffbar barnepornografi? Og hvis dette avhenger av utvalgte personers vurdering i et gitt øyeblikk, hvordan kan man da vite om noe man produserer, laster ned, kjøper eller importerer er lovlig eller ei? Og hvem kan bestemme at ikke all porno er kunst?

Det virker absurd å ha et lovverk som gjør det umulig å vite om man bryter loven eller ikke, og hvor straff avgjøres av den subjektive tolkningen av et åndsverk.

4) Kontekst

En annen problemstilling er dette med kontekst. Et bilde kan nemlig være helt lovlig i en sammenheng, men ulovlig i en annen. Dette har jeg også skrevet om før. Hvis en jente tar et bilde av seg selv naken med sitt webcam, og sender til sin kjæreste, så er det unntatt lovverket om barnepornografi fordi de to er jevnbyrdige i alder. Det er altså ikke per definisjon barneporno. Men om kjæresten legger bildet ut på internett, og en annen person oppdages å ha sett på bildet, så kan plutselig denne personen straffes for å ha sett barneporno.

Det absurde med dette er blant annet at Redd Barna mener vi ikke skal kalle det barneporno, men dokumentasjon på overgrep. Så når en jente tar bilde av seg selv så er det i følge Redd barna og mange andre «dokumentasjon på overgrep» hun selv produserer. Snakk om å umyndiggjøre mennesker…

Et annet problem når det gjelder kontekst er tidsaksen. La oss si at denne gutten som fikk nakenbildet av sin kjæreste da han var 17 år beholder dette bilder på sin harddisk i en del år. Hvis han da havner i politiets søkelys når han er 25 år, og de finner bildet av denne «seksualiserte fremstilling av et barn under 18 år», så er det plutselig som barneporno å anse, fordi da er han ikke lenger aldersmessig jevnbyrdig med jenta på bildet.

Det er for meg absurd at ett og samme bilde kan være barneporno og altså dokumentasjon av et overgrep i en kontekst, men lovlig og uskyldig i en annen.

Ammende unge mødre kan for øvrig også være barneporno…

5) Et blikk er nok

Barneporno er også i den særstilling at man ikke trenger å besitte slik porno for å ha brutt loven. Man trenger altså ikke laste ned, kjøpe, eller på annet vis eie slikt materiale for å bli straffet. Det er nok å bare se det. Hvis man ser barneporno på en nettside, selv om cachen er slått av og bildet aldri lagres noe sted på din datamaskin (annet enn midlertidig i internminnet), så har du brutt loven bare ved å se på bildet.

Man må riktignok «planmessig gjøre seg kjent med» slikt materiale for å bli straffet, det er ikke nok å bare ha sett det en gang ved en tilfeldighet, men om man jevnlig besøker nettsider med mangaporno, eller erotiske novellearkiv med historier, hvor også personer under 18 år er skildret i strek eller ord, så har man «planmessig gjort seg kjent med» overgrepsmateriale og dermed brutt loven. Det kan gi deg fengselsstraff.

Myndighetene burde virkelig konsentrere seg om å ta folk som produserer og distribuerer det jeg vil kalle «ekte barneporno», altså dokumentasjon på ekte overgrep mot barn under den seksuelle lavalder, og ikke bruke ressurser på tegninger, tekst, datagrafikk, eller porno med personer over den seksuelle lavalder eller til og med voksne personer som frivillig opptrer på bilder eller film som er laget i ikke-kommersiell hensikt. Vi har heldigvis sett andre som også jobber for å stramme inn og fokusere dette arbeidet for å bekjempe ekte barneporno heller enn å leke tankepoliti. Jeg skulle ønske jeg så norske politikere som turte ta opp disse problemstillingene og få gjort noe med det fordi saken vi nå ser bli tatt helt til høyesterett i Sverige har allerede ført til straffer i dette landet.

La meg til slutt presisere at jeg også synes det kan være motbydelig med tegnet barneporno. Jeg har selv sett slik manga (altså tegninger) som involverer (fiktive) barn, og jeg synes det er ekkelt og frastøtende, og kan ikke forstå at noen oppsøker slikt materiale. Men rent prinsipielt mener jeg at det ikke må forbys så lenge det ikke finnes noen direkte ofre, og vi tross alt bør ha bedre argumenter enn noen hypotetiske og ekstremt indirekte og udokumenterte skadevirkninger for å sette til side ytringsfriheten.

Relateterte bloggposter:

1. Når ungdommelig kåthet blir seksuelle overgrep
2. Barneporno og overgrep
3. Fører nettporno til flere overgrep?
4. Hvorfor den seksuelle lavalder bør senkes
5. Svenske straffes for oppkonstruert overgrep
6. Nekrofili – et seksuelt overgrep mot liket?
7. Menns seksuelle hykleri?
8. Verbale overgrep fra kirken i Sirdal
9. Tok nakenbilder av seg selv – siktet for barneporno

På nettsidene til Magasinet Visjon ble det i går publisert en artikkel skrevet av Jon Mannsåker, sivilingeniør og tidligere leder av Norsk Parapsykologisk Selskap. Artikkelen har tittelen «Hva vet vi om healing?» og presenteres slik:

Da mediedebatten omkring Snåsamannen stormet, viste det seg at det er lite kunnskap i Norge om hva som faktisk er blitt forsket på om healing. Det finnes vitenskapelig forskning på området, fastslår artikkelforfatter Jon Mannsåker.

Og det har han helt rett i. Det finnes vitterlig vitenskapelig forskning på området. Det store spørsmålet er hva denne forskningen viser. Det høres så pinlig logisk ut, men det er sjokkerende mange som tror at så lenge det «finnes forskning», så er noe bevist å være sant…

Vel, heldigvis har Mannsåker tatt på seg jobben med å gi oss et kjapt sammendrag av skriveriene til en annen fyr, Daniel Benor, som har gitt ut en bok hvor han har gått gjennom det som finnes av (positiv) forskning på healing. Konklusjonen til både Benor og Mannsåker er at healing uten tvil er en realitet, og at vestlig medisin nå må erkjenne dette faktum.

Forskning på healing

La oss da se litt på bevisene Mannsåker mener finnes der ute i forskningslitteraturen. Mens Benor har samlet hele 191 (såkalte) studier i sin bok, nevner Mannsåker naturlig nok bare et fåtall av disse i sin artikkel, men vi må vel anta at det er de beste eksemplene boken har å komme med. Det blir spennende å se hva denne beste forskningen på healing viser oss.

Mannsåker starter sin gjennomgang med å påpeke at mye studier er gjort på cellenivå, og hevder så følgende:

For å unngå placeboeffekten har man forsøkt direkte mental påvirkning av lavere organismer som neppe kan suggereres.

Dette er en klassisk feilslutning fra alternative. Ja, celler og helt enkle organismer kan ikke oppleve en placeboeffekt (selv om både dyr og babyer kan), men de som gjennomfører studien kan likevel påvirkes av ulike psykologiske effekter.

Hvis man eksempelvis forsøker å heale en cellekultur for deretter å la en forsker telle antall døde celler manuelt under et mikroskop, så er det klart at hvis ikke studien er tilstrekkelig blindet vil denne telleprosessen kunne påvirkes av om forskeren vet hva han teller og hva slags resultat som er ønsket. Det har vi sett i alt fra den famøse homeopatistudien av Jacques Benveniste til den engelske studien med healing av plantefrø som jeg blogget om for noen år siden.

Ergo vil det bare være nyttig å bruke celler som mottakere av healing hvis hele prosessen er fullstendig blindet i alle ledd. Det skal vi se at sjelden er tilfelle i de nevnte studier, noe som gjør dem fullstendig verdiløse.

Mannsåker oppgir ingen kildehenvisninger i sin artikkel, og flere av studiene er bare omtalt helt generelt, uten å oppgi hverken navn på forskere eller hvor den er publisert. Da jeg på mitt sedvanlig nerdete vis fant ut jeg ville gå gjennom denne såkalte forskningen for å sjekke om Mannsåker har rett i sine påstander og sin konklusjon, var det derfor usedvanlig vanskelig å finne de studiene eller hendelsene han viser til. Men etter å ha googlet så hele internett glødet i mange timer tror jeg at jeg har funnet nesten alle de omtalte studiene, og her følger en oppsummering av disse.

Healing av celler?

Hans første eksempel er dette:

Den engelske healeren Matthew Manning, som har vært i Norge flere ganger, har stilt seg til rådighet for mange vitenskapelige forsøk. I ett skulle han påvirke blodplater hos friske mennesker, og han lyktes i å påvirke enzymet monoaminooxydase (MOA) i ønsket retning, både til øket og minsket aktivitet (sannsynligheten for at resultatet var slump var mindre enn 0,1 promille).

Den nevnte studien er nesten 30 år gammel, så vidt jeg kan forstå, og er ikke å oppdrive i noen lett tilgjengelig form på internett i dag. Studien «A psychokinetic effect on neurotransmitter metabolism: Alterations in the degradative enzyme monoamine oxidase.» av G. Rein ble publisert i Research in Parapsychology i 1985. Merk deg navnet på journalen.

En av de få stedene jeg finner noe om denne studien er nettopp i en bok av Daniel Benor, og det er igjen bare en omtale av studien. Det er derfor vanskelig å kunne kontrollere metodologien for å se hvor godt gjennomført studien er, selv om Benor hevder at målingene ble gjort blindet, altså at de som sjekket cellene ikke visste om de målte på de healede blodcellene eller kontroll-cellene som ikke var blitt healet.

Det er likevel alltid viktig å huske på mantraet om at påstander som er spektakulære krever tilsvarende spektakulær dokumentasjon for å kunne bevises, og en fantastisk påstand om at healing kan påvirke blodceller bevises ikke av en liten enkeltstudie som ikke er replikert eller publisert i noe anerkjent vitenskapelig tidsskrift. Det er vesentlig mye mer sannsynlig at det har vært svakheter ved randomisering, blinding, eller andre faktorer som kan ha påvirket resultatet, enn at Manning har slike fantastiske evner. Og det har nå gått 30 år uten at disse evnene er blitt verifisert i bedre studier. Det sier vel det meste…

I et annet forsøk med en annen forsker påvirket han kreftceller i plastflasker. Etter 20 min. healing var det 200-1200 % flere døde kreftceller enn normalt.

Studien «INHIBITING CANCER CELL GROWTH, by Spiritual Healer, M. Manning» ble publisert i Journal of the American Society for Psychical Research tilbake i 1979. Heller ikke denne finner jeg noe mer informasjon om, og de samme innvendinger gjelder her som i forrige studie.

I den anledning kan jeg nevne den norske healeren Terje Aasjord som også hevder å ha healet kreftceller med fantastiske resultater i en pilotstudie for et par år siden (eller mer), noe jeg blogget om i 2010. Her hevdet han å ha vært i kontakt med NAFKAM for å forske mer på dette, noe jeg fikk bekreftet av NAFKAMs leder Vinjar Fønnebø at stemte, men uten at de klarte å komme til enighet om hvordan denne forskningen skulle foregå. Aasjord hevdet så at amerikanske forskere hadde vist sin interesse, men vi har altså ennå ikke hørt noe mer om dette på tross av at resultatene visstnok var så ekstraordinære at forskerne var helt sjokkerte.

Det aner meg at man som vanlig fant et positivt (ønsket) resultat i en pilotstudie, som nettopp er en pilotstudie fordi man på det stadiet ennå ikke har innført skikkelige kontroller og dermed ofte får positive resultater som forsvinner når man gjentar studien med mer rigide kontroller.

Det er altså relativt vanlig og lett å få positive resultater i små pilotstudier. Det er først når disse gjentas i større skala og med bedre kontroller, helst av uavhengige forskere, at man skiller klinten fra hveten og ser om det faktisk er en reell effekt der. Merkelig nok kommer aldri disse studiene på healing så langt…

Ubetinget kjærlighet

Mannsåker fortsetter:

Healeren og legen Leonard Laskow lyktes i flere andre forsøk å redusere veksten av kreftceller med 15-40 %.

Denne studien fant jeg på nett, men den ser ikke ut til å være publisert i noe tidsskrift, bare presentert på en konferanse for likesinnede.

Det første jeg merker meg er at det atter en gang er Glen Rein som står bak studien. Rein ser ut til å være en fyr som stort sett driver med parapsykologisk forskning når han ikke holder foredrag om hvordan musikk kan påvirke vårt DNA og lage permanente molekylstrukturer i vann, eller selger utstyr som beskytter oss fra den skumle strålingen fra mobiltelefoner. Rein er åpenbart ikke den mest nøytrale og vitenskapelig troverdige forsker vi kan støtte oss til.

Studien hevder å vise at healeren Laskow påvirket kreftceller ved å gjennom meditasjon innta en kontinuerlig tilstand av ubetinget kjærlighet som fikk ham til å resonnere med kreftcellene. Et lite utdrag fra studien:

Ved å heale cellene med disse ulike intensjonene kunne de oppnå ulike resultater. Å ha som intensjon at cellene skulle gå tilbake til sin naturlige tilstand (punkt 1) ga 39% effekt, men å la Guds vilje manifistere seg (punkt 3) var bare halvparten så effektivt. (Ta den, Snåsamannen!) Ubetinget kjærlighet (punkt 4) hadde visst ingen effekt som intensjon alene, men gjennomstrømmet som nevnt hele forsøket uansett…

I tillegg til å ha ulike intensjoner kunne også healeren visualisere ulike bilder, for eksempel døde eller levende celler, og kombinasjonen av intensjon og bilder ga ulike effekter på cellene. Visstnok.

Rein raljerer i vei om alle mekanismene han mener er årsaken til disse observerte effektene, men det hele er bare en lang forsvarstale for noe han åpenbart har viet sitt liv til å forsvare og «bevise». Ser vi på studien med de samme kritiske briller som vi må bruke på all forskning, ser vi at den ikke inneholder noen som helst form for selvkritikk eller diskusjon av egen metodologi, slik en god studie alltid bør. Rein nevner ingen svakheter ved studien, ingenting som bør testes på nytt, ingenting som kunne vært gjort annerledes, ingen alternative forklaringsmodeller til sine egne mystiske forklaringer.

Han beskriver heller ikke noen form for randomisering eller blinding, ei heller hvordan ulike analyser ble gjennomført. Plassen brukes heller til esoteriske ideer om at DNA fungerer som små antenner som kan motta tankebølger og påvirkes gjennom kjærlighet, og annet tilsvarende svada. Han bruker altså mer plass på å forklare effekten enn han gjør på å dokumentere at effekten faktisk er der. Dette er søppel i fra ende til annen.

Neste studie:

En forsker i Pennsylvania lot 60 studenter, uten tidligere påviste healingevner, påvirke E-colibakterier til både øket og minsket vekst, etter intensjon, med klart statistisk positivt resultat.

Atter en studie som ikke er publisert i noe anerkjent vitenskapelig tidsskrift, men derimot i det britiske «Journal of the Society for Psychical Research». Host.

Det er vanskelig å si noe om en slik studie som jeg finner så lite informasjon om, men vi kan for moro skyld sammenligne det med en studie som faktisk er publisert i et anerkjent vitenskapelig tidsskrift, nemlig British Journal of Cancer. Her testet de også healing på kreftceller i laboratoriet, men resultatet var fullstendig negativt. Ingen effekt ble oppdaget.

Man må undre seg hvorfor Benor og Mannsåker velger å fokusere på 20-30 år gamle studier som aldri er publisert i noe anerkjente tidsskrifter, og glatt overser nyere forskning som faktisk er publisert og gjennomført på skikkelig vis. Tør jeg være så frekk at jeg antyder forklaringen kan være at den solide forskningen ikke viser de resultater de helst ønsker?

Somebodys watching you…

Mannsåker skriver videre:

Forsøk med mental påvirkning og ved bare å stirre, ved tilfeldige intervaller, viser at man kan påvirke hudmotstanden (elektrodermisk aktivitet) til en annen sensorisk isolert person selv om han/hun ikke er seg det bevisst. Sammenfattende analyse av tilsammen 30 slike forsøk har gitt veldig klare positive resultater.

Denne analysen kan leses her, og å si at den gir veldig klare positive resultater er å legge all kritisk sans til side. Det er en gjennomgang av 30 forsøk som har testet en hel rekke ulike fenomener, alt fra å se om folk kan føle når de blir kikket på, til ulike former å påvirke andre mennesker gjennom «tankekraft». Alle studiene er små, som regel bare utført på en håndfull personer. I analysen drøftes ikke blinding, randomisering eller metodologi på noe vis, så det er vanskelig å vite hvor gode studiene faktisk er.

En vesentlig del av studiene har resultater som ikke er statistisk signifikante. Likevel gjør studiens forfattere det trikset at de enkelt og greit multipliserer p-verdien til en hel rekke dårlige studier, for så å ende opp med en ekstremt lav p-verdi (.0000007). Det gir inntrykk av at disse resultatene i sum er svært statistisk signifikante og på ingen som helst måte kan skyldes tilfeldigheter. Problemet er at om man gjør en metaanalyse av en hel mengde søppeldata, så får man bare søppel ut som resultat også.

Det er interessant å se at studiens forfattere helt kategorisk avviser at det kan finnes andre forklaringer for de påståtte positive resultatene enn at de må skyldes parapsykologiske fenomener. I diskusjonsdelen, som burde være viet selvkritikk og forslag til videre studier, får vi istedenfor en tirade av utslitte argumenter om «trangsynt vitenskap» som motarbeider deres forskning. Det er alltid et dårlig tegn når forskerne inntar en offerrolle og går til angrep heller enn å kunne forsvare egne data.

Forskning utført av skeptikeren og psykologen Richard Wiseman er også tatt med i oversikten, men hans resultater var negative. Dette bortforklarer de da med at «intensjonene» til den som utfører eksperimentet kan påvirke resultatet. Med dette synes de ikke å mene at en forutinntatt forsker kan bevisst eller ubevisst tukle med dataene slik at de viser det forskeren ønsker. Nei, her handler det om noe mer «metafysisk», altså den klassiske ideen om at paranormale fenomener forsvinner når en skeptiker er i nærheten på grunn av «negative vibrasjoner» eller noe annet svada. Bare «troende» kan altså få positive resultater, noe som vel sier litt om hvordan dårlig metodologi og forutinntatthet er en avgjørende faktor i slike studier.

Bønn mot AIDS

Så over til den kanskje drøyeste studien av de alle:

Dessverre er det gjort atskillig færre kontrollerte forsøk med vanlig healing i vanlige omgivelser, men noe har man. For eksempel gjennomførte Elisabeth Targ med kolleger et forsøk med fjernhealing av 40 personer med fremskreden AIDS, med halvparten som kontrollgruppe. Over 10 uker mottok de fjernhealing fra flere healergrupper innen forskjellige tradisjoner. Seks måneder seinere viste det seg at de som var fjernhealet, hadde signifikant mindre AIDS-relaterte sykdommer, mindre alvorlig sykdomstilstand, færre legebesøk og færre sykehusinnleggelser enn kontrollgruppa. Humøret var også bedre. Det utløste ytterligere forskning i USA.

Mannsåker fremstiller dette som et udiskutabelt positivt resultat, men det skal ikke mer til enn å klikke seg inn på det første Google-treffet man får på Elisabeth Targ, nemlig hennes Wikipedia-oppføring, før man ser at dette er en sannhet med store modifikasjoner.

Den omtalte studien på AIDS-pasienter vekket riktignok interesse dengang resultatene ble publisert, men i etterkant ble det oppdaget store problemer med gjennomføringen av studien. Det hadde seg nemlig slik at mens studien pågikk dukket det opp en revolusjonerende cocktail-medisin som hadde enorm effekt på levetiden til AIDS-pasienter, inklusive pasienter som deltok i Targ sin studie. Av denne grunn ble studiens blinding hevet midt i studien, og resultatene ble saumfart for å finne noe positivt å trekke ut. Dessverre for Elisabeth Targ så fant hun ingen forskjell i dødeligheten til de som ble bedt for sammenlignet med de som ikke ble bedt for. Det samme gjeldt en rekke andre faktorer som forskjell i livskvalitet, symptomer, humør eller antistoffer i blodet.

En statistiker som analyserte resultatene fant derimot at det var forskjell i antall sykehusinnleggelser og legebesøk mellom de to gruppene, og etter å ha mottatt et tips fra en annen lege begynte de også å samle inn data om 23 ulike infeksjoner som er vanlige hos AIDS-pasienter. Det viste seg at også disse viste statistisk signifikante forskjeller mellom gruppene – i favør av de som ble bedt for.

Det studien egentlig skulle sjekke var altså om bønn eller healing påvirket overlevelsesraten til AIDS-pasienter, men da den faktoren ikke hadde det resultat Targ ønsket begynte hun altså å saumfare dataene for å se om det var noe positivt å hente ut. De positive dataene hun fant ble publisert, mens alle de negative dataene hvor det ikke var noen forskjell mellom gruppene, deriblant hovedfaktoren dødelighet, ble ikke nevnt. Det er klassisk manipulering av data, i tillegg til ugyldiggjøring av forsøket ved at hele blindingen i forsøket ble brutt midtveis. Fy-fy!

Og, desto mer interessant: I 2006, fem år etter Targs død, ble det også publisert en ny og mye større studie, hvor hun var kreditert som medforfatter. Denne studien fant ingen forskjell mellom de pasientene som ble bedt for og de som ikke gjorde det.

Så hvorfor nevner ikke Mannsåker det faktum at Targ-studien har vist seg å være falsk? Hvorfor nevner han ikke at da studien ble gjentatt i større skala så var resultatet negativt? Jeg tror vi vet svaret, og det handler om komfort og skylapper.

From Kyoto to Stuttgart

Over til neste eksempel fra Mannsåker:

Et eksempel på et klinisk forsøk: Den tyske healeren Christos Drossinakis var i Tokyo, og en pasient i en klinikk i Stuttgart, og begge viste økning av deltabølger i hjernen under en healingbehandling. Kvinnen hadde kronisk bronkitt og mange plager, men var ferdigbehandlet i det tyske helsevesenet. Under healingen ble hun kvitt alle smerter i leddene, og åndedrettsorganene fungerte vesentlig bedre. Virkningene har holdt seg siden.

Dette er igjen upublisert forskning og er mer eller mindre som anekdotisk bevis å regne. Healeren Christos Drossinakis hevder å ha påvirket hjernebølgene til en pasient i Stuttgart mens han selv var i Kyoto (ikke Tokyo), men vi vet ingenting om hvordan forsøket ble utført. Ble tidspunkter for når healing skulle foregå tilstrekkelig godt skjult, eller kunne pasienten plukke opp indikasjoner på dette gjennom måten forskerne oppførte seg eller hvordan måleutstyr ble aktivisert? Ble det spesifisert noen endepunkter for studien før den ble gjennomført, eller har man, som i Targ-studien, bare funnet noen interessante avvik i etterkant som man legger frem som beviser? Er forsøket replikert av andre noengang?

Nei, dette forteller oss ingenting. Uten at metodologi og data utsettes for kritikk gjennom publisering i en fagfellevurdert journal er det umulig å vite noe som helst om hva dette forsøket egentlig var og hva vi skal kunne tolke ut av det. Den føyer seg inn i rekken av «pilotstudier» som aldri føres noe videre – eller om de så gjør får vi aldri høre om de negative resultatene når studiene gjentas under strengere forhold.

Det påfallende er at om resultatene virkelig var så tydelig positive og sensasjonelle som det til stadighet hevdes i disse studiene, så er det rart at ingen klarer å gjennomføre virkelig gode, store forsøk etter den høye standard som god vitenskapelig forskning krever, slik at det kan sendes inn for publisering i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter. Hvis de hadde passert det nåløyet, og studiene deretter også ble gjentatt av andre med samme resultater, så kan vi begynne å prate. Men det skjer ikke, og den mest nærliggende forklaring er at når man gjør gode forsøk, så forsvinner effekten – fordi den aldri har vært der i utgangspunktet annet enn i forskernes drømmer.

Healing mot kreft

Tilbake til Mannsåkers artikkel:

Mange forsøk gir en klar indikasjon på at healing med ekstern qi kan virke. For eksempel ble det gjort en omfattende klinisk kreftstudie i Beijing i 1993. Over 8 år ble 1648 pasienter undersøkt. Av disse var det 500 pasienter som fikk qigong-nærhealing, og 30% flere levde etter 5 år enn gjennomsnittlig for de som ikke fikk slik terapi.

Ja, Mannsåker sier så, men ser vi på den faktiske studien ser vi at det kanskje ikke er så enkelt. Denne studien (eller gjennomgangen av studier) er, i motsetning til de andre studiene Mannsåker har vist til, faktisk godt gjennomført, og inneholder en egen del hvor man ser på mulig problemer og begrensninger i studien. Slik skal det være!

Så hvilke problemer med denne studien ser forskerne? Vel, for det første var ikke studien dobbeltblindet. Det er nok vanskelig å få til i en slik studie, men vi vet at når pasientene får delta i en behandling som andre pasienter i en kontrollgruppe ikke får, så vil som regel den ekstra oppmerksomhet, stressreduksjon og mestringsfølelse slik tilleggsbehandling gir kunne ha positive helseeffekter gjennom placeboeffekten.

Men kan det påvirke kreft? Neppe i noe vesentlig grad. Et enda større problem er derfor at den nevnte overlevelsesraten er sammenlignet med andre kinesiske sykehus som ikke benytter seg av qigong. Kan det hende at det også er andre forskjeller på disse sykehusene som gjør at pasientene ved dette sykehuset hadde høyere overlevelse enn andre, utover bare bruken av qigong? Får pasientene bedre behandling? Har de råd til bedre medisiner? Ettersom de driver forskning på sykehuset er det kanskje i en bedre økonomisk posisjon enn andre sykehus? Det synes ikke å være kontrollert for alle disse variablene, noe forskerne også tar selvkritikk for og innrømmer kan være årsaken til det positive resultatet studien viser.

Dette er altså bare en ukontrollert observasjonsstudie hvor det finnes mange kjente og ukjente variabler som kan ha påvirket utfallet hos de kreftsyke, så å konkludere med at qigong er effektivt på grunnlag av dette er høyst usikkert. Mannsåker velger likevel å overse forskernes egne forbehold og påstår uten skam at qigong er effektivt mot kreft.

Qigong

Men Mannsåker mener også at det finnes mer dokumentasjon for at qigong er effektivt:

Andre enkeltstudier har vist bedring for leddgikt i kneet, fibromyalgi og kronisk smerte hos eldre (både smertereduksjon og funksjonsbedring i alle grupper).

OK, så la meg se litt på forskningen på qigong. Denne systematiske gjennomgangen av forskningen på qigong som kreftbehandling konkluderer med at det mangler dokumentasjon for at qigong har effekt. En annen oversikt over systematiske gjennomganger av qigong innen ulike former for medisinsk behandling konkluderte også med at forskningen stort sett var av lav kvalitet og det derfor ikke ville være mulig å trekke noen konklusjoner ennå – i motsetning til hva Mannsåker velger å gjøre.

Hva så med qigong mot smerte? En systematisk gjennomgang av denne forskningen viser at heller ikke her finnes det vitenskapelig dokumentasjon på slik effekt, mest fordi kvaliteten på studiene er så dårlig. Leddgikt da? Nei, heller ikke her viser en systematisk gjennomgang av forskningen at qigong kan sies å være effektivt.

De store systematiske gjennomgangene av forskningen på qigong er altså enten negative, eller kan ikke konkludere fordi studiene holder så lav kvalitet. Det forhindrer likevel ikke Mannsåker fra konkludere med at qigong åpenbart virker – basert nettopp på studier som er så dårlige at de er verdiløse.

Dette er et gjennomgående trekk ved hele denne artikkelen Mannsåker har skrevet. Han er en troende som klamrer seg til halmstrå. Studie etter studie som er så liten og dårlig gjennomført, og alltid gjennomført av noen som har en personlig interesse i å bekrefte at disse parapsykologiske fenomener er reelle, brukes som «bevis» på at det virker. Men i den virkelig verden er dette bare tull. Forskningen holder ikke vann.

Vi nærmer oss slutten:

Det er også gjort forsøk for å måle hva som virker. Man har målt flere fysiske effekter fra qigongmestere. Tre qigongmestere i et forsøk i Tokyo lagde sterke vekselmagnetfelt i området 4-10 Hz, over 1000 ganger sterkere enn normalt. Andre forsøk har målt infrarød stråling, subsonisk lyd (igjen 4-10 Hz), og mikrobølger. Altså er det flere mulige mekanismer som kan virke inn. Men ingen av dem kan forklare fjernhealing.

Her henviser han nok til denne studien, publisert i «Acupuncture & electro-therapeutics research». Ho-hum. Men resultatet var oppsiktsvekkende, faktisk så oppsiktsvekkende at det er enda mer oppsiktsvekkende at ikke forsøket er forsøkt gjentatt i løpet av de tyve årene som er gått siden forsøket ble gjennomført! Dette resultatet burde være så enkelt å verifisere med gode måleinstrumenter at det ville revolusjonere vår forståelse av menneskekroppen om det ble bekreftet. Men etter to tiår er det fortsatt ingen publisert forskning som har dokumentert dette. Merkelig.

Det er også påfallende at de ikke klarte å måle noen som helst elektrisk strøm i kroppene på de tre personene som genererte slike kraftige magnetfelter, noe som tyder på at magnetfeltene slettes ikke var til stede i virkeligheten. Og om strømmen var der ville den for øvrig måtte være kraftig nok til å få kjøtt og blod til å fordampe for å kunne generere et så kraftig magnetfelt. Ettersom det bare var 3 av 37 testpersoner som man fant interessante målinger hos, er det mer sannsynlig at dette skyldtes feil eller unøyaktigheter ved målingen, enn at qi faktisk finnes og kan generere slike målbare felter.

I skikkelig forskning søker man alltid å falsifisere en hypotese. Og får man merkelige resultater, som for eksempel da forskere ved CERN målte nøytrinoer til å bevege seg raskere enn lyset, ja da gjentar man forsøkene til man blir blå i ansiktet, og så ber man andre gjøre det samme. Innen forskning på healing skjer ikke dette. Der løper man avgårde og jubler straks man får et positivt avvik, uten å vise vilje til å sjekke om det kan ha vært et tilfeldig utslag, en feilmåling, eller tilfeldigheter.

Ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis. Vel, en isolert, tvilsom, gammel, ikke-replikert studie kvalifiserer ikke som ekstraordinært bevis.

Healing – en realitet?

Mot slutten av artikkelen oppsummerer Mannsåker sitt syn på saken:

Ikke alle forsøk med healing og healingrelaterte prosesser har gitt positive resultater. Likevel, såpass mange gode forsøk ser ut til å påvise en direkte mental påvirking av andre levende systemer at man kan si at laboratorieforskningen peker mot at healing er en realitet.

Nei. Resultatene fra mange dårlige studier forteller oss veldig lite. De kan i beste fall brukes som argument for å gjennomføre nye og bedre studier, men det gjøres visst ikke. Ellers så gjøres det, men resultatene er da negative og derfor hører man ikke mer om dem. Istedetfor klamrer de troende seg til de gamle pilotstudiene som ennå kan pekes til som positive.

Uten unntak synes det å være grove feil med studiene, enten at de ikke er blindet, ikke er publisert, ikke er replikert, er svært små, er utført av forutinntatte forskere, mangler egenkritikk, bruker tvilsomme statistiske analyser for å oppnå tilsynelatende positive resultater, eller er gjennomført helt uten noen kontrollgruppe – og ofte flere av disse problemene på samme tid. At ingen av disse forskerne evner å produsere noe som helst av gode data etter flere tiår med forskning, er et helt klart tegn på det motsatte av hva Mannsåker hevder. Healing er ikke er en realitet, og nettopp derfor klarer ingen å dokumentere noen slik healing-effekt i gode studier.

Deretter sier Mannsåker:

Som svarer til inntrykket av mange rimelig godt dokumenterte tilfeller fra det virkelige livet.

Da må jeg spørre: Hvilke? Hvor finnes disse «rimelig godt dokumenterte» tilfellene? Så vidt jeg vet finnes ingen dokumenterte tilfeller av at eksempelvis Snåsamannen har helbredet noen fra alvorlig sykdom. Dette er ren ønsketenkning fra Mannsåker, som fortsetter:

Problemet er at vi mangler forklarende teorier, selv om det er «harde empiriske data» som støtter opp om healing som fenomen, både i laboratoriet og i livet. Men man kan ikke late som om terrenget ikke eksisterer fordi man mangler et kart!

Nei, nei, og atter nei. Som jeg har skrevet så mange ganger tidligere i denne bloggen så er ikke mangelen på forklarende teorier det store problemet her. Hvis man kunne vise at healing virket, så hadde forklaringsmekanismen vært underordnet. Man avfeier ikke en dokumentert effekt fordi man ikke forstår den. Forskningens historie viser utallige eksempler på dette. Det er først når en slik uforståelig effekt er godt dokumentert at vi trenger begynne å forske på hvordan og hvorfor det virker.

Manglende forklaring er ikke hovedproblemet. Mangel på dokumentert effekt er.

Ny virkelighetsforståelse?

Hvis dette er reelt, kreves en kraftig utvidelse av vår modell av både bevissthet, medisin, biologi og fysikk, med ukjente måter å overføre informasjon og/eller energi på. Dagens materialistiske forståelse har selvsagt sitt store gyldighetsområde, men det dekker tydeligvis ikke hele virkeligheten.

Det er sant. Hvis det viste seg at healing eller paranormale fenomener var virkelighet. Men foreløpig er det overhodet ingenting som tyder på det. La oss vente med å omdefinere hele vår virkelighetsforståelse til disse fenomener faktisk er bevist. Inntil da synes vår materialistiske forståelse av verden å fungere svært så bra…

Naturvitenskapen er jo en metode, ikke et verdensbilde? Vi trenger en vesentlig utvidelse av teoriene våre, kanskje med flere dimensjoner, analogt med strengteorier som søker å gi en sammenhengende «teori om alt» i fysikken.

Hvorfor trenger vi det? Det finnes foreløpig ikke noe i såkalt «healing» som ikke kan forklares med placeboeffekter, andre kjente psykologiske mekanismer, eller som «støy» fra dårlig gjennomførte studier og ønsketenkning.

Så hva vet vi da om healing etter å ha gjennomgått denne forskningen lagt frem av Benor og Mannsåker? Vel, vi vet hvertfall at det råder en fullstendig mangel på vitenskapelig dokumentasjon for at healing er en realitet. Vi vet også at folk som Mannsåker åpenbart er mer enn villige til å senke standarden for forskning til langt under fotsålenivå så lenge de kan hevde at en studie bekrefter det de ønsker.

Som jeg sa innledningsvis så må vi vel anta at Mannsåker har trukket frem de beste eksemplene fra Benors bok, slik at hvis disse ikke holder mål, har de lite annet å fare med. Vel, jeg tror vi kan konkludere med at denne artikkelen var stor ståhei for ingenting.

Og vil du vite hvordan det gikk da jeg selv ble forsøkt healet i NRK Ukeslutt, så kan du lese og høre om det her.

Relateterte bloggposter:

1. Healing mot kreft – farlige løgner
2. Snåsamannen: En systematisk analyse
3. Healing av plantefrø
4. Healing mot kreft
5. Healing mot kreft – TV2 svarer
6. Healing og bønn virker ikke
7. En analyse av The Phil Parker Lightning Process
8. Er det feigt å være kritisk?
9. En analyse av Inge Guldbrandsens mediautspill om evolusjon
10. Tenk kritisk!

Relateterte bloggposter:

1. Homeopati og vitenskapens forklaringer

Her følger ennå et eksempel. Følgende melding ble nylig postet på Facebooksiden til «Dødelige bivirkninger – Bekjennelser fra en legemiddeldirektør»:

Under artikkelen føyer han til:

Dette fjerner også argumentet, vaksinering er immunisering, det er en falsk påstand i beste fall.

Artikkelen han har postet forteller om en meslingeepidemi i Merseyside, England. Poenget i artikkelen synes å være at hvis så mange er vaksinerte mot meslinger, hvordan kan det da ha seg at det stadig kommer nye meslingeepidemier? Underforstått prøver artikkelen, og Kjetil Dreyer, å si at vaksinen ikke virker for ellers ville ikke folk vaksinert mot meslinger blitt syke.

Vel Dreyer, du er som vanlig helt på jordet. Disse meslingeepidemiene oppstår i grupperinger som nettopp ikke er vaksinerte. Det er de fjolsene som tror på ditt antivaksinebudskap som er årsaken til slike utbrudd, og som står i fare for å bli alvorlig syke fra noe de så enkelt kunne unngått.

En rapport om meslingeepidemien i Merseyside sier nemlig følgende:

A measles outbreak on Merseyside is now the largest in the North West since MMR vaccine was introduced in 1988. To date there have been 113 laboratory confirmed cases and a further 43 probable cases are under review.

Twenty-eight people needed hospital inpatient treatment and three of these, two adults and a child, were extremely ill but have thankfully recovered and been allowed to return to their homes.

A feature of the outbreak is that approximately 29 of the confirmed cases are in teenagers (over the age of 15) and young adults who were not vaccinated as children. There are also 27 cases in children under the age of 13 months who were too young to be vaccinated.

The majority of the remaining cases (31) are in unvaccinated children aged between 13 months and five years. (For the sake of completeness, there have been nine cases in children aged 5-9 years and five cases in children aged 10-14).

Så godt som alle de syke var altså uvaksinerte individer. Noe som bekrefter hvor viktig MMR-vaksinen er, og som motstrider alt Kjetil Dreyer står for i vaksinespørsmålet.

Det er pinlig at Dreyer poster artikler han ikke selv forstår. Artikler som viser at de som velger å ikke vaksinere seg påfører seg selv og andre en stor risiko, på tross av at Dreyer selv prøver å vinkle dette som en del av antivaksinepropaganda. Ouch.

Jeg blogget for øvrig nylig om meslingestatusen i Europa i 2011, og den viste at 96% av de som fikk meslinger i Europa i fjor var enten uvaksinerte eller hadde bare fått én av to nødvendige doser for å oppnå full immunitet.

Jeg avslutter med ordene til dr. Roberto Vivancos, en spesialist ved det britiske Health Protection Agency sin «Cheshire and Merseyside Health Protection Unit», som sier:

Measles is highly infectious and anyone who has not previously been vaccinated is at risk when it gets into a community, as it has done here.

In this outbreak we have seen measles spreading amongst unvaccinated children, teenagers and young adults and affecting infants and toddlers who are too young to be vaccinated. Our advice to teenagers and young adults is to arrange vaccination now. Speak to your family doctor. It’s not too late. Our advice to parents is, arrange to have your children vaccinated regardless of their ages. If you are not sure if they have been immunised in the past, check with your family doctor.

[…]

These can be serious illnesses with the potential for side effects that can include pneumonia, meningitis and encephalitis and, on very rare occasions, people die from measles.

We’ve seen in this outbreak that 28 people need treatment in hospital and some of these very seriously ill. Fortunately these patients have made a full recovery, but no one should take the risk when a safe and effective vaccine is available.

Jepp, og som jeg har sagt før: Vaksiner barna dine!

Relateterte bloggposter:

1. Kjetil Dreyer våser om vaksiner
2. Kjetil Dreyer: En profittmotivert løgner
3. Roald Dahl om vaksiner
4. Svar til Gro Lystad om Skavlan og vaksiner
5. Vaksiner: Når alternativfolket har litt rett
6. Fører vaksiner til krybbedød?
7. Vaksinér barna dine!

Sammen med bildet var følgende tekst skrevet av sidens administrator, også kjent som Kjetil Dreyer:

Se på bildet og vurder om du vil være vaksinekritiker eller vaksinepromotør.

Får du lyst til å gi dine barn eller fremtidige barn alle dagens vaksiner?

Du er klar over at den farlige H1N1 vaksinen skal blandet inn i barnevaksiner nå. Den er også blandet inn i årets influensavaksiner uten å informere folket.

Trykk liker om du anser dette som drøyt

Det er så mye feil med dette at det er vanskelig å vite hvor man skal starte, men la meg bare nevne noen kjappe punkter:

1) Nei, Pandemrix er ikke i bruk lenger og ikke blandet inn i noe barnevaksiner. At influensavaksinen mot sesonginfluensa også inneholder beskyttelse mot influensa A(H1N1) («svineinfluensa») er godt kjent, men det er kun virusfragmentene, ikke selve vaksinen med alle dets bestanddeler.

Det er neppe virusfragmentene som ga den ene alvorlige, men heldigvis ekstremt sjeldne, bivirkningen i Pandemrix, men derimot «tilsetningsstoffene», kanskje mest sannsynlig adjuvansen skvalen som er der for å stimulere immunsystemet og som kan ha trigget en immunreaksjon kraftig nok til å ha gitt narkolepsi hos noen individer genetisk disponert for dette. Vaksinen for vanlig sesonginfluensa inneholder ikke skvalen og er vist å være fullstendig trygg etter at mange hundretalls millioner doser er gitt over lang tid.

2) At sesonginfluensavaksinen inneholder beskyttelse mot H1N1 står både på Folkehelseinstituttets hjemmesider, samt at FHI har sagt dette gang på gang til media. Selv kommunale hjemmesider informerer om dette til sine innbyggere. (Generelt søk.) Likevel prøver Kjetil «Konspiranoia» Dreyer å late som om dette har vært hemmeligholdt det norske folk. For en suppegjøk.

3) Barnevaksinasjonsprogrammet til Ontario, Canada, kan man finne ved å google, og der står alle vaksiner beskrevet, samt når de skal gis. Influensavaksine er IKKE påbudt til barn i Ontario, men er tilgjengelig om man vil. Uansett har ikke det noe med Norge å gjøre. Vaksinene i det norske barnevaksinasjonsprogrammet står lett tilgjengelig på nettsidene til FHI og kan leses av alle.

Hvorfor forholder ikke Dreyer seg til slik faktainformasjon heller enn et misvisende bilde laget av en vaksinemotstander som tror hennes datter fikk autisme av en vaksine og dermed har viet sitt liv til å kjempe mot vaksiner?

I følge bildet som Dreyer har postet så får barn i Ontario så mye som 49 vaksiner før de når barnehagealder, og opp til 9 vaksiner på en gang! Hans tilhengere på Facebooksiden synes dette høres fryktelig ut, og heller enn å kontrollere disse påstandene sitter de og hyler i kor om hvor grusomt vi har det i den moderne verden.

Men ser vi på oversikten over barnevaksinasjonsprogrammet til Ontario så synes ikke påstandene på bildet å stemme:

Så vidt jeg kan se får kanadiske barn tre injeksjoner når de er to måneder (Hib kan gis som en del av DTaP-IPV-Hib, eller som egen vaksine, som i så fall gir fire injeksjoner), tre nye når de er fire måneder, én når de er seks måneder, tre når de er tolv måneder, én når de er 15 måneder og én når de er 18 måneder. Det er totalt 12 injeksjoner frem til de er halvannet år gamle. Det er et godt stykke unna de 49 som bildets opphavsperson hevder kanadiske barn får. Jeg kan heller ikke se at de noensinne får mer enn 3 (unntaksvis fire) injeksjoner på et legebesøk.

I Norge får barn maks to injeksjoner per legebesøk, og bare 7 sprøytestikk totalt frem til de er 15 måneder gamle.

Ergo er bildet til Dreyer svært misvisende. Men tok han seg noensinne tid til å google barnevaksinasjonsprogrammet i Ontario for å sjekke? Neppe. Har han i det hele tatt satt seg inn i hvilke vaksiner barn i Norge får? Åpenbart ikke. Men sannheten er underordnet for denne kremmeren. Han skal skremme, og tjene penger.

Da jeg gikk inn i diskusjonstråden under bildet og postet lenker til barnevaksinasjonsprogrammet og annen faktainformasjon om vaksineprogrammet i Ontario, samt informasjon fra Folkehelseinstituttet om den norske sesonginfluensavaksinen og det norske barnevaksinasjonsprogrammet, ble disse raskt slettet og jeg ble sperret fra siden. Faktaopplysninger og saklige kildehenvisninger er så utrolig ødeleggende for Dreyers misjon…

4) Selv om antallet vaksiner har økt de siste 70 år (naturlig nok), så er ikke mengden vaksine proporsjonalt økende, fordi vaksinene stadig blir bedre og bedre og krever mindre tilsetningsstoffer og mindre antigener. Flere av dem tas eksempelvis som kombinasjonsvaksiner, f.eks. MMR og vaksinen mot kikhoste/difteri/stivkrampe/polio/Hib (DTaP-IPV-Hib). Man kan altså ikke bare se på antallet vaksiner, men derimot hva vaksinene faktisk inneholder i sum – og disse stoffene er uansett tilstede i så forsvinnende små mengder at all dokumentasjon samlet over flere tiår viser at de er helt trygge.

Er det problematisk at barn får mange vaksiner? Nei. Amerikanske helsemyndigheter skriver følgende på sine nettsider:

An infant’s immune system is more than ready to respond to the very small number of weakened and killed infectious agents (antigens) in vaccines. From the time they are born, babies are exposed to thousands of germs and other antigens in the environment and their immune systems are readily able to respond to these large numbers of antigenic stimuli. An infant’s immune system is more than ready to respond to the very small number of antigens in vaccines.

[…]

The available scientific data show that simultaneous vaccination with multiple vaccines has no adverse effect on the normal childhood immune system. A number of studies have been conducted to examine the effects of giving various combinations of vaccines simultaneously. These studies have shown that the recommended vaccines are as effective in combination as they are individually, and that such combinations carry no greater risk for adverse side effects.

[…]

No evidence suggests that the recommended childhood vaccines can “overload” the immune system. In contrast, from the moment babies are born, they are exposed to numerous bacteria and viruses on a daily basis. Eating food introduces new bacteria into the body; numerous bacteria live in the mouth and nose; and an infant places his or her hands or other objects in his or her mouth hundreds of times every hour, exposing the immune system to still more antigens. When a child has a cold they are exposed to at least 4 to 10 antigens and exposure to “strep throat” is about 25 to 50 antigens.

Barn utsettes altså for mange flere patogener (bakterier og virus) i hverdagen enn hva de får fra vaksiner, så det er ingen fare for at immunsystemet deres overlesses, slik noen frykter.

5) John Virapen, som den nevnte Facebooksiden er en hyllest til, nevner bare vaksiner på én side i boken sin, selv om Dreyer forsøker å få det til å høres ut som om boken er en antivaksinebok.

I bokens etterord sier derimot Virapen at legemidler generelt sett er av det gode, bl.a. fordi han selv er diabetiker og har pacemaker:

Denne kritikeren av legemiddelindustrien har helt klart en del gode poenger. Samfunnet er i stor grad «overmedikalisert» og folk vil ha en kur for alt. Legemiddelindustrien er også en ganske skitten bransje med mye snusk og press på både myndigheter og individuelle leger for å tjene penger fra salg av sine medisiner. Der er Virapen og de fleste skeptikere jeg kjenner helt på linje.

Hans norske forlegger Kjetil Dreyer hater skolemedisinen og vil heller at folk skal tylle i seg sølvvann, blekemiddel og overpriset fruktpulver som han tilbyr gjennom sin butikk AltShop og parallellt nettverkssalg. Produkter uten noen som helst dokumentert effekt, og som man ikke har noen garanti for at er trygge å bruke. Dreyer lever av at folk velger å kjøpe hans produkter fremfor å ty til dokumentert effektiv skolemedisin. Det er derfor et være eller ikke være for Dreyer å overbevise folk om at skolemedisinen er ond, ineffektiv og farlig.

Dermed blir det ekstra interessant å se hva Virapen uttaler i et intervju:

– Tar folk flest i dag for mye medisiner? – Absolutt! Men folk har jo ikke noe valg, de får ikke informasjon. Det finnes alternativmedisin uten bivirkninger. Folk burde prøve det først. Men det er mye snusk som foregår innen alternativmedisin også. Så fort det er penger å tjene, blir det slik.

Amen. Kjetil har en bjelke å plukke ut av øyet.

6) Til slutt må man jo si at det er latterlig å komme med vaksinekritikk uten samtidig å vise hvor ekstremt viktig vaksiner har vært for folkehelsen. Ta bare polio. I 1988 ble 1000 barn hver eneste dag lammet eller mistet livet av polio. Så startet WHO sitt initiativ for å utrydde polio globalt, og nå finnes bare vill polio i 3 land i verden. Man regner med at mye over 5 millioner menneskeliv er spart av vaksinen bare siden 1988. For ikke å snakke om meslinger, kikhoste osv, sykdommer som tok millioner av liv før, men som nå er tilnærmet utryddet.

Kan vaksiner ha alvorlige bivirkninger? Ja, en ytterst sjelden gang kan enkelte individer reagere med alvorlig sykdom, men sammenlignet med de gigantiske tall på dødsfall, lammelser, og alvorlig sykdom og sykehusinnleggelser vaksiner har spart oss for de siste 50 år, er det som støvfnugg å regne.

En studie publisert i JAMA i 2007 tok for seg vaksinasjonsprogrammet i USA for å se hvilken innvirkning det hadde hatt på en del ulike sykdommer. Der finner man bl.a. denne tabellen (klikk på bildet for full størrelse):

Legg merke til at nesten alle disse sykdommene, som for få tiår siden hadde enorme årlige dødstall, nå er nede i 0. Det skal dog nevnes at de reduserte dødstallene også i stor grad skyldes et generelt sett bedre helsevesen og høyere levestandard i dag enn for 50 år siden, men antall sykdomstilfeller påvirkes i mindre grad av dette. Her ser vi en reduksjon på nesten 100% for mange av sykdommene, noe som i all hovedsak kan tilskrives vaksiner alene. Det er ganske fantastisk og en stor del av oss kan takke vaksiner for at vi i det hele tatt eksisterer og lever i dag!

I studien konkluderer de bl.a. med dette:

The number of cases of most vaccine-preventable diseases is at an all-time low; hospitalizations and deaths from vaccine-preventable diseases have also shown striking decreases. These achievements are largely due to reaching and maintaining high vaccine coverage levels from infancy throughout childhood by successful implementation of the infant and childhood immunization program. It has been estimated that vaccination with 7 of the 12 routinely recommended childhood vaccines prevents an estimated 33 000 deaths and 14 million cases of disease in every birth cohort, saves $10 billion in direct costs in each birth cohort, and saves society an additional $33 billion in costs that include disability and lost productivity.

Desinformasjonen fra Kjetil Dreyer, en mann som promoterer hvetegress (som han selvsagt selger), detox-kurer, og musikken til Enya mot ADHD, er farlig. Vaksiner redder liv, og motivasjonen bak Dreyers skremselspropaganda synes å være profitt, profitt og atter profitt – nøyaktig det samme som han og Virapen selv kritiserer legemiddeindustrien for. Isn’t it ironic?

Relateterte bloggposter:

1. Kjetil Dreyer våser om vaksiner – igjen
2. Kjetil Dreyer: En profittmotivert løgner
3. Svar til Gro Lystad om Skavlan og vaksiner
4. Vaksiner redder liv
5. Roald Dahl om vaksiner
6. Vaksiner: Når alternativfolket har litt rett
7. Svin, vaksiner, epler og appelsiner
8. Fører vaksiner til krybbedød?
9. Om vaksiner og å klusse med naturen

Created by: ClinicalPsychology.net

Relateterte bloggposter:

1. Science vs Faith
2. BBC: A War on Science
3. The New Christian Science Textbook
4. Ode to the Brain – Symphony of Science
5. Celebrities and Science 2011

Synes du mitt ansikt hører naturlig hjemme på denne siden sammen med Fotballfrue, Ida Wulff, Rachel Nordtømme, Kong Halvor, Thomas Moen, Ida Jackson, og åtte andre nominerte kandidater? (Klart du gjør.) Føler du bloggverden trenger mer fokus på skribenter med substans? (Klart du gjør.) Er du en vitenskaps-nerd, skeptiker, eller bare litt glad i bloggen min og føler den fortjener å løftes frem i lyset? (Klart du er.) Eller har du bare rett og slett lyst til å irritere Trine Grung? (Selvsagt har du det.)

Da kan du nominere meg til Folkets favoritt slik at jeg får konkurrere mot de andre bloggerne i BloggAwards2012. Det hadde vel vært noe?

Hvis du synes denne bloggen fortjener en plass på listen kan du altså gå til denne siden, klikke på Nominer under «Din favoritt» nede til høyre, og fylle inn de kritiske data:

* Bloggadresse: http://tjomlid.com
* Fornavn: Gunnar
* Etternavn: Tjomlid

Dette må gjøres innen 1. juni 2012, så det er like greit å gjøre det med en gang :-)

Takk!

PS: Jeg har til og med blogget en kakeoppskrift en gang tilbake i 2008. Dermed kan ingen si jeg ikke er kvalifisert…

Ingen relaterte bloggposter.

Vel, rynkekremer, kosttilskudd og slankemidler virker heller ikke. Likevel omsettes det for mangfoldige milliarder hvert år av slike produkter i Norge alene.

Disse produktene vil heller aldri forsvinne. Med mindre de lovreguleres bort, eller samfunnet og menneskene endrer seg drastisk gjennom teknologiske nyvinninger som fjerner det biologiske og psykologiske behovet for denne type placeboprodukter, vil de fortsatt selges om to hundre år. Uten noensinne å ha virket.

Det er naivt å tro at mennesker flest er villige til, eller i stand til, å sette sannheten fremfor drømmene og troen på de enkle løsninger. Derfor vil også homeopater, healere, astrologer, «kostholdseksperter», og spåkoner være med oss til evig tid…

Dessverre.

Relateterte bloggposter:

1. Alternative løsninger

I bloggposten Skeptikerens sjekkliste svarte jeg på 8 spørsmål stilt av en anonym bloggende homeopati-tilhenger med fornavnet Roseanna. Et par dager senere svarte hun meg på min bloggpost, eller, hun skrev hvertfall noe som respons, uten at det kan kalles et svar på noe som helst vis, og i kommentarfeltet under den bloggposten har det dukket opp noen påstander jeg gjerne vil kommentere.

Den sveitiske rapport

Roseanna sier hun har studert homeopati i fem år, og er overbevist om at det virker. I kommentarfeltet skriver hun:

In double blind tests homeopathy has been shown to works as well as a placebo, and in a recent “double blind” swiss trial it faired better. A very is a very stringent trial designed to limit placebo effect where neither the individuals or the researchers know the identity of the control group or the experimental group. After all data is recorded and/or analyzed can the researcher learn which individuals where which. Here are two links which relate to your questions on placebo and dbl blind studies. One is from a “natural health” site the other a site neutral to homeopathy:

http://www.naturalnews.com/035499_homeopathic_medicine_Swiss_report.html

http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/17227746

Den første lenken viser til den etterhvert svært så velkjente sveitiske rapporten om homeopati. Den brukes til stadighet som «bevis» for at homeopati virker, noe som er grunnleggende misforstått og uredelig. Jeg har drøftet denne rapporten i en bloggpost tidligere, og peker her på alle problemene med måten homeopati er vurdert i den rapporten. Kort sagt har denne sveitsiske rapporten i hovedsak bare sett på om homeopati er kostnadseffektivt i det sveitsiske helsevesen, noe som ikke avgjøres av om homeopati faktisk virker eller ikke, og så har de sett på om pasienter føler at homeopati virker for dem, uavengig av om de homeopatiske remediene faktisk har en terapeutisk effekt eller ei.

Det er også flere problemer, og Steven Novella har skrevet litt om dette. Her er et utdrag:

Ullman also does not make clear in his article (although you can see this from reading the references and footnotes) that this report was based upon published studies through 2003, and so is a bit out of date. Further it was largely based on a report prepared for the Swiss government – Effectiveness, Safety and Cost-Effectiveness of Homeopathy in General Practice – Summarized Health Technology Assessment, by Bornhöft G et. al.

The article is essentially a systematic review, and it is clear from the language used by the authors that they are anything but objective. They berate critics of homeopathy for being closed-minded to the clinical evidence based upon misguided plausibility arguments. They also specifically take a different approach to reviewing the evidence, specifically to include weaker forms of evidence – which they acknowledge changes the outcome of reviews from negative to positive.

What they fail to do is put into proper perspective the pattern of evidence in the literature. What we see with homeopathy is what we would expect from testing a treatment that is literally a placebo (a sugar pill with no active ingredient). There is a range of outcomes with the most rigorous studies strongly tending to be negative. You can only get positive results with less rigorous method, where researcher bias can have an effect.

In short – this was a rigged review by homeopathy proponents, and is at odd with other more objective reviews. It is also out of date.

Det er også fascinerende hvordan homeopatitilhengere velger ut denne ene rapporten som tilsynelatende er positiv til homeopati, men ignorerer vesentlig mer rigide rapporter som den britiske «Evidence Check: Homeopathy» fra 2009 som var grusende negativ og konkluderte med «no credible evidence of efficacy for homeopathy».

En svak studie på homeopati og ADHD

Den andre lenken hun viser til er en enkeltstudie med flere potensielle problemer, noe som er drøftet ganske grundig i diskusjonsdelen av studien. Det er en interessant måte å teste homeopati på, hvor man først behandler alle med homeopatiske remedier, altså uten noen kontrollgruppe eller blinding, slik at man får en effekt som man ikke kan vite om er placeboeffekt eller reell effekt av de homeopatiske remediene. Deretter lar man halvparten fortsette homeopatisk behandling, mens den andre halvpart får placebo, og så ser man om effekten forsvinner i pacebogruppen.

Det man så i studien var at det var god effekt av homeopatisk behandling så lenge den ikke var blindet, noe som er forventet av placeboeffekten alene, men straks man blindet behandlingen slik at deltakerne ikke lenger visste om de fikk ekte eller falsk behandling, så ble effekten vesentlig redusert i begge gruppene. Etter den kontrollerte delen av studien gikk alle tilbake til homeopatisk behandling, og da kom effekten tilbake. I de delene av studien som var blindet var altså effekten vesentlig dårligere, og placebogruppen gjorde det faktisk bedre enn de som fikk homeopatiske remedier. Forskjellen mellom gruppene var liten (17%) og bare så vidt statistisk signifikant (P=0.0479), og det på tross av en hel rekke svakheter som kan ha påvirket resultatet i positiv retning.

En av disse var at man i den kontrollerte delen av studien bare tok med dem som responderte positivt på homeopatisk behandling i den innledende ublindede/ukontrollerte delen av studien. Det gjør at de som ikke hadde noe god effekt av den homeopatiske behandlingen ble eliminert fra studien som en del av studiens design.

Denne studien er altså veldig problematisk i sitt design, og effekten var liten på tross av alle svakheter som kan ha dyttet den i positiv retning. Som bevis for homeopatiens effekt fungerer den altså veldig dårlig. Som vi også vet kan heller aldri enkeltstudier si noe endelig om effekten av en behandling, og derfor er det viktig å se på systematiske gjennomganger og metaanalyser av all forskning på et område. Det er ikke gjort mange studier på effekten av homeopati mot ADHD, men det er gjort noen analyser av disse, og ingen av dem konkluderer med at homeopati er effektiv:

Homeopathy for childhood and adolescence ailments: systematic review of randomized clinical trials.

The evidence from rigorous clinical trials of any type of therapeutic or preventive intervention testing homeopathy for childhood and adolescence ailments is not convincing enough for recommendations in any condition.

Homeopathy: what does the «best» evidence tell us?

The findings of currently available Cochrane reviews of studies of homeopathy do not show that homeopathic medicines have effects beyond placebo.

Cochrane 2007: Homeopathy for attention deficit/hyperactivity disorder or hyperkinetic disorder.

The forms of homeopathy evaluated to date do not suggest significant treatment effects for the global symptoms, core symptoms of inattention, hyperactivity or impulsivity, or related outcomes such as anxiety in Attention Deficit/Hyperactivity Disorder.

Homeopati og dyr

Roseanna fortsetter:

Did you know that homeopathy has also shown to be effective for treating animals?

http://www.homeopathy-soh.org/research/evidence-base-for-homeopathy-2/animal-studies/

Websiden hun lenker til har på sedvanlig vis samlet en rekke enkeltstudier på homeopati. Det er en suppe av små studier hvor ikke en eneste av de syv studiene faktisk er en dobbelblind, randomisert studie med kontrollgruppe! Med andre ord er alle studiene meningsløse. I tillegg er det flere som ikke tester homeopati i det hele tatt, men heller om homeopati kan være kostnadseffektivt sammenlignet med annen behandling (forutsatt at det virker), eller om homeopatiske remedier påvirkes av elektromagnetiske felter. Studiene er heller ikke replikerte eller publiserte i noe anerkjent fagfellevurdert tidsskrift.

En av referansene på webside er en systematisk gjennomgang av ultrafortynnede doser med gift gitt til rotter for å se om det har en positiv effekt mot giften i ufortynnet form. Her fant de 105 studier, men bare ni av disse var av høy nok kvalitet til å kunne tas med. Av disse var 2/3 positive med en gjennomsnittlig beskyttende effekt på litt under 20%, men forfatterne presiserer at nye studier må foretas med bedre metodologi, i tillegg til at studiene må replikeres.

På toppen av det hele er ikke dette studier på homeopati i det hele tatt! Den kritiske ristingen mellom hvert ledd i fortynningsprosessen var ikke tatt med, fordi dette var bare en test av fortynninger, ikke homeopatisk tilberedte fortynninger. Vil det si at Roseanna erkjenner at de homeopatiske prinsipper er vås og at det er godt nok å bare fortynne alt i en jafs uten den spesielle ristingen?

Dette er typisk hos homeopatitilhengere. De tar alt mulig de kan grafse til seg av tilsynelatende positive studier, enten de egentlig tester homeopati eller ikke, og helt uavhengig av studienes metodologiske kvaliteter. Det handler utelukkende om kvantitet, ikke kvalitet, i et håp om å blende folk med en tilsynelatende mengde positive vitenskapelige studier på homeopati.

Hvis denne websiden med studier på dyr er det beste homeopatene kan legge frem som dokumentasjon, må konklusjonen bli at slik dokumentasjon ikke finnes, og at dette er et særdeles desperat forsøk på å villede den mer vitenskapelig ukyndige leser.

Alternativ arroganse

En kommentator spør Roseanna hva som må til for at hun ikke skal tro på homeopati, og hun svarer som følger:

What would it take for me to not believe i homeopathy? To give you a really boring answer, to observe no health effect or positive change in either my own or my families health after ingesting homeopathy.

I en setning avfeier hun placeboeffektens eksistens, og hvor umulig det er for enkeltpersoner å vurdere effekten av behandling uten kontrollerte og systematiske studier, noe jeg gikk langt i å vise med årelatingseksemplet i forrige bloggpost. Selv når hun altså får disse poengene grundig forklart, velger hun å ignorere dem, og svarer i praksis at hun er et unikt individ i menneskehetens historie, et individ som kan vurdere effekten av en behandling utelukkende basert på individuell subjektiv opplevelse. Det er passe arrogant, og om hun hadde rett kunne vi omgående avskaffe all medisinsk forskning, fordi hvis en pasient føler at noe virker for seg, så er det bare å kjøre på og gi medisinen til alle. Og om det viser seg over tid at de fleste blir sykere eller rammes av alvorlige bivirkninger, ja, så er de vel bare ikke sterke nok i troen…

Det er dette som skiller den arrogante alternativtilhenger som innbiller seg å ha umenneskelige observasjonsevner, og den ydmyke skeptiker som erkjenner sine begrensninger og baserer sine slutninger på objektive data. Og de hevder å være de med «et åpent sinn»…

Placeboeffekten og et argument fra autoritet

Roseanna fortsetter med de klassiske argumentene som vi har hørt så alt for mange ganger før. På tide å komme trekkende med nobelprisvinner Luc Montagnier:

The study in question is just one of many examples where placebo is documented as having had a “positive effect” on patients. That is what “placebo effect” means. I find it interesting that something that doesn´t exist can have a measurable effect. Do you?

http://www.huffingtonpost.com/dana-ullman/luc-montagnier-homeopathy-taken-seriously_b_814619.html

Jeg vet ikke helt hva hun prøver å si her. Placeboeffekten er reell, selv om det er omdiskutert hvor stor effekten faktisk er om vi trekker fra andre faktorer som regresjon mot gjennomsnittet og sykdommers naturlige utvikling. Men placeboeffekten kurerer ingen sykdommer. Den kan derimot påvirke opplevelsen av sykdommer, som i det kjente astmaforsøket, eller redusere symptomene fra lidelser som stammer fra stressrespons, f.eks. allergier, psoriasis, eksem, smerter, søvnløshet, fordøyelsesproblemer etc.

Når det gjelder Luc Montagnier så må det påpekes at hans studier hverken er publisert i noe anerkjent fagfellevurdert tiddskrift (det er kun publisert i et tidsskrift hvor han selv er redaktør!), ei heller replikert av andre forskere. På toppen av det hele har Montagnier selv uttalt følgende om sine resultater:

[one] cannot extrapolate it to the products used in homeopathy

Homeopatitilhengere som Dana Ullmann hevder også til stadighet at Montagniers forskning støtter homeopati, men forskningen hadde ingenting med homeopati å gjøre. Ikke bare mangler ristingen, men Montagnier var også langt unna de fortynninger som er vanlige innen homeopatiske remedier. Hans fortynninger er under Avogadros konstant og derfor er det rester av det opprinnelige stoffet i fortynningen, i motsetning til de mest vanlige homeopatiske remedier hvor alt aktivt stoff er borte.

Når Roseanna bruker denne forskningen som dokumentasjon på at homeopati virker, så må man altså anta at hun underkjenner vesentlige prinsipper innen homeopati. Det blir nesten som å skulle dokumentere at UV-stråler fører til hudkreft ved å vise at en lommelykt kan lyse opp et mørkt rom.

Harriet Hall har også skrevet vettugt om Montaignes studier, og skriver som respons til de som hevder han bekrefter at homeopati virker:

«Nope. Sorry, guys. It doesn’t. In fact, its findings are inconsistent with homeopathic theory… Homeopaths who believe Montagnier’s study supports homeopathy are only demonstrating their enormous capacity for self-deception.»

She went on to analyze the studies and pointed out a number of flaws, stating:

«…even assuming the results are valid, they tend to discredit homeopathy, not support it…Homeopathy is a system of clinical treatment that can only be validated by in vivo clinical trials.»

Men, om vi så likevel for argumentets skyld skulle akseptere at Montagniers studier viser at ultrafortynnede stoffer kan ha en mystisk effekt slik han rapporter, så er det et enormt stort sprang over til å si at homeopati kan kurere for eksempel influensa. Det er å trekke en konklusjon fra A til Å uten å bry seg om alle stegene mellom. Noen av spørsmålene et kritisk menneske må stille seg er:

• Hvis homeopatiske fortynninger skulle etterlate et «molekylavtrykk» i vannet, hvorfor skulle det likevel ha noe effekt på menneskets helse? Man kan ikke bare ta det for gitt fordi det passer med et forutinntatt syn om at homeopati virker.
• Hvorfor husker ikke vannet alle stoffer det har vært i kontakt med og dermed har «molekylavtrykk» av et sammensurium av stoffer, alle med ulike helseeffekter?
• Hvordan overføres et molekylavtrykk i væske til en sukkerpille med rigid molekylstruktur når vannet fordamper nesten omgående?

Roseanna demonstrerer at hun både avviser placeboeffekten, eller i det minste ikke forstår den, og misforstår hva Montagniers forskning har vist, for ikke å snakke om hvor ekstremt mange problemer det er med å trekke forskningen hans frem i sammenheng med homeopati i det hele tatt.

Mystisk vann

Den bloggende homeopatitilhengeren skriver videre:

Hi, there were many of you yesterday asking about water and the memory of water. Here´s a short documentary (under 3 minutes) about an interesting experiment conducted by The Aerospace Institute in Stuttgart, Germany. Værsågod!

http://homeopathyresource.wordpress.com/2011/12/28/new-research-from-aerospace-institute-of-the-university-of-stuttgart-scientifically-proves-water-memory-and-homeopathy/

Dette har jeg blogget om, og da tok det meg omtrent 5 minutter med Google for å finne ut at dette var vås. Roseanna vedder sin og sin families helse på at homeopati virker, men har altså ikke tatt seg bryet til å hverken lese og forstå studier hun viser til, ei heller denne YouTube-videoen.

Jeg skal ikke gjenta meg selv, så jeg anbefaler henne bare å lese min korte bloggpost om denne fantastiske forskningen på vann fra dette ikke-eksisterende «Aerospace Institute in Stuttgart»: Homeopater tror på de rareste ting

Litt rusk på slutten

Til slutt i debatten (så langt) kaster hun frempå følgende:

Two links which cover some of the other themes we have discussed.
From a Homeopathically neutral medical web library in the US.

1. Updated methods for testing the validity of homeopathic medicine:

http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/22510227

2. A Trial conducted on treatment of modern allergies using homeopathic medicine:

http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/22138796

Both reports are relatively short.

La oss se kjapt på disse:

1) Dette er ikke en studie på homeopati, men et forslag til en metode som burde brukes når man evaluerer studier på homeopati. Jeg vet ikke helt hvorfor hun trekker frem dette, men det faller vel inn under argumentet om at hvis studier ikke viser at homeopati virker, så må det være vitenskapelig metode det er noe galt med heller enn at homeopati kanskje ikke virker.

2) Dette er en studie som ser på effekten av homeopati for allergier. Som jeg har nevnt ovenfor vet vi at placeboeffekten påvirker allergier i svært stor grad, og anses å være den største komponenten i enhver behandling av allergi. Når da homeopatistudien Roseanna viser til er ublindet og uten noen kontrollgruppe, blir den altså fullstendig meningsløs. Den sier bare, som forventet, at det å gi en hvilken som helst behandling som kan trigge en placeborespons gjennom troen på at det virker, vil ha en positiv effekt på allergiene til mange personer.

Konklusjon

Det er deprimerende å registrere at hun ikke forstår hva studiene sier i større grad enn hun gjør når hun samtidig så bombastisk hevder at det finnes mange gullstandard-studier som viser at homeopati virker. Og så ender hun opp med å lenke til studier som overhodet ikke faller inn under denne gullstandard, men tvert i mot stort sett små, ukontrollerte, ikke-replikerte studier uten blinding – ofte på helt andre ting enn homeopati.

Roseanna hevder at hun hater «dogma», og er opptatt av åpen debatt og en ærlig tilnærming til hva forskningen sier – med et åpent sinn. Vel, her har jeg brukt 4-5 timer en lørdags ettermiddag på å lese gjennom og forstå de studier hun har vist til, og ingen av dem holder mål. På den annen side overser hun konsekvent alle studier som viser at homeopati ikke virker, og alle systematiske gjennomganger som ser på alle gode studier og konkluderer med at det ikke kan påvises noen effekt utover placeboeffekt.

For de med interesse for homeopati, og hva forskningen viser, vil jeg anbefale å lese mine tidligere bloggposter om homeopati som er listet opp på denne siden.

Relateterte bloggposter:

1. Skeptikerens sjekkliste
2. Skeptikerens hemningsløse ydmykhet
3. Homeopater tror på de rareste ting

Here goes:

1. Er det sannsynlig at en metode som er testet av tusenvis av mennesker gjennom flere hundre år uten å oppnå positive resultater, fremdeles eksisterer?

Ja. La meg svare med et utdrag fra kladden til et uferdig manus til en kommende bok om nettopp alternativ behandling hvor jeg har skrevet litt om årelating, en behandlingsmetode som ikke virket i 2000 år uten at det fikk den til å forsvinne før noen tok seg bryet til å gjøre en kontrollert undersøkelse .

I legevitenskapens barndom mente man at god helse var avhengig av balanse i de fire væskene: blod, slim, sort galle og gul galle. Disse fire væskene avgjorde også personlighetstrekkene til et menneske, i følge legevitenskapens far, Hippokrates, som levde rundt 400 år før vår tidsregning. Denne ideen ble videreført og videreutviklet av en av medisinens mest betydningsfulle skikkelser, den greske lege, anatom og filosof Galen. I dag vil nok mange hevde at det var nettopp det han var, fordi hans metode for å helbrede de fleste lidelser baserte seg på å regulere nivåene av disse fire kroppsvæskene i menneskekroppen. Dette gjorde legene ved å gi pasientene ulike medikamenter som enten fikk dem til å kaste opp eller tisse. Skulle man regulere overflødig blod, måtte man foreta såkalt årelating. Galen anså blodet som den viktigste væsken, og det var den som først og fremst måtte reguleres.

De fire kroppsvæskene var også balansert mot de fire årstidene, de fire elementene (ild, luft, vann og jord), de fire kvalitetene (varme, fuktighet, kulde og tørrhet), og de fire livsfasene (barndom, ungdom, voksen og gammel). Galen utviklet dermed en intrikat modell for hvordan man skulle tappe blod fra pasienter. Avhengig av lidelse, alder, kroppsvekt, årstid, vær og sted laget han regler for hvor blodet skulle tappes fra og hvor stor mengde som skulle tappes.

Årelating ble etterhvert den viktigste behandlingsmetoden leger hadde, og så godt som enhver lidelse kunne behandles på denne måten. Alt fra kviser, diabetes og herpes, til lungebetennelse, spedalskhet og kreft ble behandlet gjennom å tappe blod fra pasienten, enten direkte fra blodårene eller ved å la igler suge ut blodet, noe som ble populært mot slutten av årelatingens storhetstid. Skulle man amputere en kroppsdel, var det vanlig å først tappe ut den mengde blod man antok at denne kroppsdelen, for eksempel et ben, inneholdt. Selv blødninger fra hemmorroider, kraftige menstruasjoner eller neseblod ble behandlet ved å tappe kroppen for enda mer blod.

[...]

I tillegg til å behandle sykdommer ble også årelating brukt som profylakse, altså som forebyggende behandling for å unngå ulike sykdommer og plager. Først i 1628 ble menneskets blodomløp beskrevet av den britiske lege William Harvey, og da falt det teoretiske grunnlag for årelating bort. Det hadde likevel ingen innvirkning på bruken av denne behandlingsmetoden. To hundre år senere, i 1830, viste den franske legen Pierre Charles Alexandre Louis gjennom innsamlig av pasientdata at årelating ikke hadde noen effekt mot lungebetennelse, noe som markerer starten på den moderne vitenskapelige analyse innen medisin. Louis regnes som pioneren av kliniske studier. Ved å behandle noen pasienter med årelating, og andre ikke, og deretter sammenligne hvor mange som overlevde lungebetennelsen i de to pasientgruppene, så han tydelig at årelating bare førte til flere dødsfall heller enn helbredelse.

Selv om Louis sin forskning i praksis var dødsstøtet for årelating som behandlingsmetode, fortsatte praksisen enda noen tiår, og først rundt århundreskiftet sluttet leger å tappe blod fra sine pasienter på denne måten. Men det er interessant å se hvordan legene sverget til årelating som behandlingsmetode i flere hundre år etter at man hadde forstått hvordan hjertet og blodomløpet i kroppen virket og dermed også forstod at årelating ikke egentlig kunne virke på den måten de opprinnelig trodde. Selv om datidens medisinske kunnskap viste dem at årelating burde være uten effekt, så legene og pasientene at det virket. Gang på gang fikk de bekreftet at pasienter som de tappet blod fra, til slutt ble friske igjen. Disse personlige opplevelsene og anekdotene var for dem mye kraftigere bevis for effekt enn det fakta og teorier var. Det er lett å la seg lure, selv for en lege. Bare gjennom systematisk innsamling av data kan man vurdere behandlingsmetodene reelle effekt. Selv om den franske sersjanten som fikk tappet nesten hele sitt blodvolum i løpet av en måned til slutt ble frisk, så var ikke det på grunn av årelatingen, heller på tross av. Men legene søkte bekreftelse, og når behandlingen virket var det takket være årelatingen. Når pasienten døde, var det andre årsaker. Kanskje man ikke hadde tappet nok blod? Kanskje man ikke hadde tappet blod tidlig nok?

I dag forstår alle at årelating var en fryktelig dårlig ide. Men ideen overlevde i over 2000 år. I to millenium var altså den fremste og viktigste behandlingsmetodene legene hadde en behandlingsmetode som ikke bare var ineffektiv, men også svært ofte direkte skadelig og dødelig. Likevel fikk den leve videre, fordi folk mente å se at den virket. I mangel av kliniske studier og systematiske analyser av data klarte de ikke å se at årsaken til årelatingen tilsynelatende effekt var at de fleste sykdommer går over av seg selv. Hadde man latt være å tappe blod, hadde pasienten uansett blitt frisk, kanskje til og med raskere enn om man foretok årelating. Men uten å kunne sammenligne med kontrollgrupper så man ikke dette. Det man så var derimot at pasienten ble frisk, og hva annet kunne være årsaken til det enn den behandlingen legen hadde gitt, nemlig årelatingen?

Så ja, alle kan være enige om at en behandlingsmetode virker, fordi mennesker lett lurer seg selv, og uten kontrollerte forsøk vil vi ikke klare å gjennomskue behandlingsmetoder som ikke virker, enten de heter årelating eller homeopati.

2. Er det sannsynlig at jeg er mer intelligent enn alle disse tusener av individer?

Spørsmålet er irrelevant fordi en skeptiker ikke velger sine standpunkt basert på subjektive opplevelser eller ren synsing. Vi erkjenner at vi er feilbarlige individer med mange svakheter, og derfor forholder vi oss til vitenskapelig konsensus og den beste tilgjengelige forskning til enhver tid.

Dette har jeg skrevet mye mer om i bloggposten Skeptikernes hemningsløse ydmykhet. Les den.

Spørsmålet faller også på sin egen urimelighet, fordi det er en logisk tankefeil av typen argumentum ad populum, eller en appell til flertallet. Basert på det samme resonnementet må alle behandlingsmetoder med en viss tilhengerskare virke, inklusive årelating, krystallterapi, kristen helbredelse, voodoo, og en hel rekke behandlingsmetoder som er i direkte konflikt med hverandre.

Kan sykdom skyldes både ubalanse i dypereliggende energilag som må balanseres med homeopatiske preparater, og demonbesettelse som krever at demoner drives ut? Kan angst både skyldes et tankefelt rundt kroppen som må manipuleres, og chi som må manipuleres ved hjelp av å stikke nåler inn i kroppen? Alle disse ideene har tusenvis av tilhengere, men de er i direkte konflikt med hverandre og kan ikke alle være sanne samtidig.

Mener virkelig bloggforfatteren at han/hun tror på enhver behandlingsmetode som minst 1000 eller flere individer hevder virket for dem? Helt ukritisk? Det tviler jeg på.

3. Har det skjedd i tidligere tider at metoder har vært praktisert der vitenskapen først senere har kunnet forklare virkningen?

Dette er en klassisk feilslutning. Vitenskapen trenger ikke forstå hvordan en behandlingsmetode virker, bare at den virker. Det er mye innen skolemedisinen vi ikke forstår hvordan virker, for eksempel paracetamol eller antidepressiva, for ikke å snakke om ulike kreftmedisiner, men i kontrollerte studier ser vi likevel at de virker bedre enn placebo.

Det er alt som trengs. Å se at noe virker bedre enn placebo. Hvordan det virker er kjekt å vite, men ikke avgjørende for om behandlingen godtas av vitenskapen. Hvis for eksempel homeopati viste seg å virke bedre enn placebo i kontrollerte studier, så ville homeopati bli godtatt som behandlingsmetode selv om vi ikke forstod hvordan det virker.

4. Er det sannsynelig at dagens vitenskap vet alt som er å vite om naturen?

Nei. Hadde noen trodd det hadde alle forskere mistet jobben omgående. Dette spørsmålet faller på sin egen urimelighet, og det er også irrelevant ihht forrige punkt.

Det er likevel verdt å nevne at mens «skolemedisinen» hele tiden investerer enorme pengesummer inn i forskning for å forstå virkningsmekanismer, dokumentere effekt, avsløre bivirkninger, finne nye medisiner, og forbedre eksisterende behandling, så skjer ingenting av dette innen alternativ medisin. Der har man bare bestemt seg for at noe virker fordi pasientene sier de er fornøyd, og dermed brukes ikke en krone på å teste dette, sjekke for bivirkninger, se om metodene kan forbedres, eller forstå hvorfor en behandlingsmetode påstås å virke. Da ender man fort opp med tilstander der det selges urtemedisin som fører til både nyresvikt og kreft, fordi arrogansen mot vitenskapelig metode er så enorm. Men slike sjeldne eller sentvirkende bivirkninger kan aldri avdekkes uten systematiske undersøkelser, og når man velger å bare forholde seg til kortsiktige anekdoter vil folk bli syke og dø.

Innen skolemedisinen stiller man altså med en enorm åpenhet og nysgjerrighet på verden, mens innen alternativ behandling er alt dogmatisk. Ting bare er. Spørsmål skal ikke stilles. Testing og forskning skal ikke skje. Ingen skal rokke ved det etablerte. De gamle er eldst, og ny kunnskap skys som pesten.

5. Hvem bestemmer hva som er gangbar vitenskap?

Vi har en vitenskapelig metode som krever en rigid metodologi i studier, med etterfølgende publisering i fagfellevurderte fagtidsskrifter, replikeringer, og godkjenning fra myndigheter før en behandlingsmetode eller et medikament godkjennes. Dette er i prinsippet en etterprøvbar og gjennomsiktig fremgangsmåte.

Vi kjenner ingen bedre metode enn dette for å finne ut hva som virker og ikke virker. Det er en kollektiv og demokratisk prosess hvor alle har de samme muligheter til å nå frem med sine ideer. Det finnes uttallige eksempler på forskere og behandlingsmetoder som har måtte kjempe en hard kamp for å bryte gjennom og bli akseptert, men den vitenskapelige prosess sørger for at dette alltid skjer om forskningsmetodologi følges og dataene er gode nok. Det gjelder også alternativ behandling om de klarer å fremvise gode nok data som viser en effekt utover placebo.

Problemet er at når vitenskapelig forskning over tid konkluderer med at det mangler dokumentasjon på at en alternativ behandlingsmetode virker, på tross av gjentatte studier, så kritiserer de alternative behandlere den vitenskapelige metode, heller enn å innse at behandlingsmetoden kanskje rett og slett ikke virker.

At kontrollerte studier viste at årelating ikke virket som behandlingsmetode betyr ikke at det er noe galt med den vitenskapelige metode, selv om millioner av mennesker trodde årelating virket. Nei, det betyr derimot at disse millioner av mennesker faktisk tok feil.

6. Hvem bestemmer hvor jeg skal rette min skepsis?

Skepsis skal rettes mot alt, men som jeg beskrev i bloggposten om skeptikerne hemningsløse ydmykhet så må hvert individ innse sine egne begrensninger og forholde seg til vitenskapelig konsensus. Å overprøve konklusjonene til titusenvis av fagpersoner fordi man har lest en artikkel eller sett et par YouTube-videoer og dermed føler seg uovervinnelig, er feilrettet skepsis.

Man skal være skeptisk, men ydmyk til at det er størst sjanse for at det er en selv som tar feil når en er på kollisjonskurs med etablert vitenskap.

7. Hvis jeg avfeier disse spørsmålene istedenfor å svare på dem, hva betyr det?

Jeg avfeier ikke disse spørsmål.

8. Hvis jeg ikke er skeptisk til min egen måte å tenke på, hvor skeptisk er jeg egentlig?

Jeg er svært skeptisk til min egen måte å tenke på, og ikke minst til mine egne opplevelser. Jeg vet at mine sanser bedrar meg, jeg vet at jeg ikke kan observere virkeligheten på noen som helst objektiv måte, jeg vet at min hukommelse er mangelfull og ofte produserer minner som ikke er korrekte, jeg vet at jeg er offer for en hel rekke logiske tankefeil hver eneste dag, jeg vet at jeg ikke er immun mot selvbedrag og andres lureri, og jeg vet at jeg har svært mangelfull kunnskap om det aller meste. Derfor tester jeg alltid mine ideer mot forskning og kunnskapen til de fremste fagpersoner på områdene. Jeg baserer alltid mine standpunkt på gode kilder som andre kan kontrollere, og viktigst av alt så er jeg alltid åpen for kritikk og korrigeringer, og endrer mine meninger hvis jeg møter gode nok argumenter.

Som skeptiker må jeg alltid forholde meg til den beste forskning og være villig til å forkaste mine egne ideer basert på dette. Alternativtilhengere setter derimot alltid sine egne ideer over forskningen, plukker selektivt forskning som understøtter deres ideer eller forkaster og ignorerer forskning som ikke passer deres forutinntatte syn, og det er den rake motsetning av å være skeptisk.

Som skeptiker møter jeg denne type kritiske spørsmål med glede, går i meg selv, og forsøker å svare så godt jeg kan. Hvis noen mener jeg har svart dårlig eller ufullstendig på noen av disse spørsmålene, så er mitt kommentarfelt som alltid åpent for innspill slik at jeg kan korrigere meg selv om nødvendig.

Det er skeptisisme.

Relateterte bloggposter:

1. Skeptikerens hemningsløse ydmykhet