Stikk UT! har ett begrenset utvalg av turer i hver kommune. Da er det mulig å velge ut flotte turmål og varierte turer. Det kan være en kort og enkel tur, eller en lengre og brattere tur. Felles for turene er at det er merket parkering, god turbeskrivelse og enkelt å finne frem til ett flott turmål.

Hestehytta i Innvik

Jeg har oppdaget mange nye turmål i arbeidet med Stikk UT!, Som Hestehytta i Innvik.

Normalt er Innvik ett sted jeg kjører forbi på vei til ett annet sted. Men etter tips svingte jeg av hovedveien og kjørte oppover Dragsetveien. Turen er godt skiltet oppover skogsveien, og tar etter hvert av opp mot Gaupeskaret. I det stien begynner på en bratt bakke inne i ett plantefelt av gran står ett «motiverende» skilt: Lååångt igjen..

Etter en kort, men bratt stigning står det enda ett skilt og spør «Sleten no?..». Slik humor kan jeg like!

Med ett smil i trynet kom jeg opp til Gaupeskaret, hvor det flatet litt ut. Stien videre gikk langs kanten av en bratt bergvegg. Av og til fremme på kanten, av og til på litt mer behagelig avstand for en med høydeskrekk. Hele tiden med god utsikt.

Ett stykke oppover møtte jeg på en kar, Steinar tror jeg det var. Nysgjerrig på om han var kjent, slo jeg av en prat. Det viste seg at jeg hadde truffet på en av de som hadde merket turen. Han kunne fortelle at det var han som hadde ordnet de motiverende skiltene nede i bakken. Med mange gode tips om området takket jeg for praten og fortsatte opp til Hestehytta.

Selv om stien opp hadde vært verdt turen, var Hestehytta prikken over i en. Den sjarmerende, halvt nedgravde jakhytta, bygd av noen ungdommer fra bygda på 50- tallet hadde særpreg. For noen år siden ble den fikset opp slik at den var både tett og koselig. En fin plass for en pause på en vindfull dag. Uten for hytta er det satt opp en utedo, selvsagt med utsikt ned til Innvik. Så der kan en sitte med døra åpen og nyte utsikten.

En lang liste med turer

Etter turen til Hestehytta startet arbeidet med å snakke med grunneiere og de som vedlikeholder hytta. Det gikk som det ofte går. For hver person jeg snakker med får jeg tips om nye turer jeg bør sjekke. Den lista begynner å bli lang, og jeg liker det.

Hestehytta er forresten bare en av mange flotte turer jeg har oppdaget i jobben med Stikk UT! Jeg kunne like gjerne skrevet om Hornet ved Eidsfjorden, Risnakken ved Selje eller Lefdalsvatnet. Turer jeg ikke ville nølt med å anbefale til andre.

Ett av målene mine i jobben med Stikk UT! er at det skal være en måte å oppdage nye turmål. Ett utvalg av flotte turmål, slik at det er enkelt å velge en tur. Turer der en vet at det er lett å finne parkering. En smakebit av hva området byr på, og gir det mersmak er det bare å sjekke opp den lokale fjelltrimmen, turlaget, poengtrimmen, UT.no for flere turer.

Planen var den samme som sist. Vi møtes ved Aursjøen, og setter opp teltet ved samme vann. Dermed gikk turen tilbake over Strynefjellet, og jeg møtte på Anders inne ved Aursjøen.

8 kilometer inn til vannet gikk raskt unna. På sida med de beste fiskeforholdene fikk vi raskt satt opp teltet, og rakk så vidt en liten matbit før vi måtte prøve fisket. Snart var den verste fiskefeberen stilnet, og vi kunne ta en kaffepause og få ordnet i teltet.

Kveldene begynner å bli kore i september, og sola var allerede lavt på himmelen da vi pakket den lille sekken for en fiskeøkt. Å balansere i steinura i skumring er ikke favorittøvelsen, så hodelykta ble tatt med for sikkerhetsskyld. I det sola nærmet seg horisonten stilnet også vinden helt.

Når alt skjer på en gang

Plask! Langt over på andre siden hørte vi et skikkelig plask. Begge så på hverandre. «den var stor…». Snart så vi ett lite forsiktig vak på vår side, og kastet på vaket. Fiskefeberen kom snikende, og konsentrasjonen var på topp.

«Ja da!» Ropte Anders, og jeg så stanga stå i stram bøy. «Ja da!» ropte jeg tilbake, da det ble motstand i snøret før jeg rakk å sveive inn. «Oi oi oi» Hørte jeg Anders rope, og i det samme dro fisken på min stang i gang med ett tungt utras. Jeg kunne ikke annet enn å svare «oi oi oi».

Der stod vi plutselig begge og kjørte hver vår spreke ørret. Ørreten nektet å gi seg, og med tunge drag kjempet den mot. Etter hvert måtte den likevel begynne å gå seg, og jeg fikk styrt ørreten inn i ett sikkert grep rundt nakken. Herlig!

Med ørreten i hånda gikk jeg mot Anders, og så at han akkurat fikk håvet sin fangst. 2 fisk på land, og turen var så vidt begynt. Begge var like fornøyd. Vekta på min ørret viste 1,1 kilo. Kilosfisk. Endelig, 2 måneder etter at vi måtte innrømme att ørreten lurte oss, fikk vi revansje.

To fisk på land fikk holde for første kvelden, så vi ruslet tilbake til teltet. Den minste ble stekt til kveldsmat, og i en mild septemberkveld kunne vi sitte ute i hver vår turstol og kikke opp på stjernene. Så klar var himmelen att melkeveien stod tydelig frem.

De vanlige turrutinene

Neste morgen startet med de vanlige turrutinene. En hel del kaffekopper og en liten matbit før dagstursekken ble pakket. Planen var å gå innom noen mindre vann i området, før vi fisket mer i teltvannet til kvelden.

Det ble en god og lang tur uten å kjenne så mye som ett napp. Med litt vind var det heller ikke mulig å se noen vak, så vi begynte på turen tilbake. Først etter en kaffepause i le ved teltvannet var det ett enslig napp å kjenne. Men ikke mer fisk.

Tilbake ved telte ble det tid for middag og en liten strekk. I le for vinden var temperaturen god, så det tok ikke lang tid før vi duppet av.

Anders slår til igjen

På ettermiddagen og tidlig kveld var det tilbake til godplassen fra kvelden før. Fortsatt med for mye vind til å se ett eneste vak. Men nå visste vi at det var fisk der, og så lenge kroken er i vannet er det håp.

Tiden gikk, og det begynte å bli vanskelig å være optimist. Det er da vi begynner å rote i slukboksen etter noe vi enda ikke har prøvd. Anders fant frem en gul sildesluk. «Den har jeg aldri fått fisk på» sa han. «Akkurat like mye som på de andre vi har prøvd», svarte jeg. «Får vel bare gjøre ett kast».

Plutselig stod stanga i full bøy, og konsentrasjonen lyste fra øyne der Anders stod med sammenbitte kjever. «Henter du håven ved steinen?» spurte han. Jeg hentet håven, og fant frem kamera. Flere ganger nærmet fisken seg land, før den dro ut snøret på nytt. Det var en god kamp.

Det virket som om håven plutselig hadde krympet og blitt alt for liten. Først på tredje forsøket greide Anders å få fisken i håven.

Der i håven lå en feit ørret med en gul sildesluk i munnviken. Ett prakteksempel på en ørret fra Skjåkfjella. Denne gangen passerte vekta 1,5 kilo med god margin, og gliset til fiskeren gikk fra øre til øre.

Mer fisk ble det ikke på turen. Men det gjorde ikke noe. 3 store ørreter fra samme vann er nok, og før det ble mørkt satt vi ute ved teltene og fråtset i stekt ørret. En perfekt slutt på fiskesesongen i høyfjellet.

Første stopp var noen dager på Nord-Vestlandet, hvor jeg la igjen vinterutstyret. Deretter gikk turen til Florø for å se på leilighet. Så snart avtale om leilighet var i boks satte jeg igjen deler av flyttelasset og satte krusen mot Skjåkfjellene. Anders var allerede på vei opp i fjellene, da jeg kjørte vestover.

I det jeg ankom Stryn tikket det inn en melding. Anders hadde funnet en flekk med dekning på en høyde inne ved Utletjønne. Dermed kunne han sende ett kart med posisjon for teltet. Det ville gjøre det enklere å finne frem når jeg en gang kom meg opp på fjellet.

Først nærmere 2300 på kvelden parkerte jeg ved Aursjøen. Rask fikk jeg skiftet til tursko, og sekken kom på ryggen. Med lett yr i lufta, og sliten etter en lang dag med kjøring, var det ingen grunn til å somle. Tempoet ble satt til «varm på ryggen», og den første stigningen var unnagjort på overraskende kort tid. Det kjentes godt å endelig bli litt andpusten, og beina jublet over å få gå.

2 timer, og ingen pauser senere var 9 kilometer tilbakelagt. Klokka viste 0100 på natta, og jeg hørte snorkingen fra teltet til Anders. Der lå altså sunnmøringen og purket og sov, uten så mye som en kopp varm drikke ventende for en stakkar som kom vandrende i natta.

Anders våknet fort da det ble aktivitet utenfor, og kikket fortumlet ut av teltet. Det ble tid til en liten prat mens jeg fikk skiftet til tørt og satt opp teltet. Men begge var trøtt, og ivrige på å fiske dagen etter så snart var det snorking i stereo fra to små telt.

Ett vak og steinur

Dagen etter var vi klare for en god dag med mye fisking. Optimismen var på topp, uten at vi hoppet over kaffestunden utenfor teltet av den grunn. Det lette regnet fra natten hadde også gitt seg. Med delvis blå himmel og strålende sol slo vi kaffe i koppen og kikket ut over ett blikkstille vann. Ikke så mye som en vakring var å se.

Det var en stund siden sist vi hadde vært på tur sammen, så praten gikk og enda en kopp kaffe ble slått opp. Sakte, men sikkert pakket vi dagstursekkene, og gjorde oss klar for tur. Enda hadde det ikke vist seg tegn til fisk ute på den blanke vannflaten.

Så noe som kunne se ut som ett vak. «Vak?», begge sa det samme, og spurte den andre. Helt sikkert vak ble vi enige om. Og før jeg hadde plukket blitt ferdig med å sette sammen fiskestanga var Anders på vei ned til vannkanten. Noen sekunder senere fulgte jeg etter.

Fisket var i gang.

Det tok lang tid før vi så flere tegn til fisk enn det enslige, forsiktige vaket. Etter att de første fiskefeberen hadde gitt seg hentet vi dagstursekken og begynte på en runde rundt vannet. Balanserende i steinur jobbet vi oss systematisk rundt vannet. På motsatt side virket det å være litt dypere.

Var det ett napp?

Da jeg sveivet inn kom det ett lite rykk i sluken. Litt mer kontant enn om det skulle være en stein. «Napp, kanskje» sa jeg, uten å være sikker. Men det kjentes annerledes ut enn de mange steinene vi hadde vært borti (men bare slitt vekk en sluk enda). «Sikker», spurte Anders. Nei.

Litt senere var det Anders sin tur å melde om napp. Jeg var også borti noe en gang til. Denne gangen var vi begge sikker på at det var napp. Noe mer kjente vi imidlertid ikke, så da vi var nesten rundt vannet gikk vi videre til noen småtjern.

Først til middag var vi tilbake ved teltet. Heller ikke i de tre små vannene vi var innom hadde vi kjent fisk. Det måtte både mat og mer kaffe til for å få opp optimismen igjen. Men kveldsbettet, det skulle bli bra var vi begge enige om.

No Fish

Kvelden gikk uten at vi kjente så mye som ett napp. Litt vind gjorde også sitt til at vi heller ikke så noen vak. Det ble mange resultatløse kast, før vi omsider måtte innrømme «No Fish» sent på kvelden.

Formiddagsøkten siste dagen ga heller ikke noe resultat. Så vi måtte innrømme at vi ikke greide å lure storfisken i Utletjønne, og trøstet oss med at sekken i det minste var lett på returen til bilen.

Stikk UT?

Om du ikke er fra Nord-Vestlandet kjenner du kanskje ikke til Stikk UT! Det skal det bli en slutt på nå.

Enkelt forklart er Stikk UT! en turtrim. Turtrimmen er et samarbeid mellom friluftsrådet, kommunene og frivillige. Turmålene er ett variert utvalg av de flotteste turene i kommunen, og regionen. Turmålene finner en i Stikk UT!-appen, eller på nettsiden stikkut.no.

På Nord-Vestlandet har Stikk UT! eksistert i mange år. Etter først å ha vært et lokalt tilbud i Molde, tok Friluftsrådet Nordmøre og Romsdal over driften og innførte den i sine medlemskommuner. Senere ble Sunnmøre friluftsråd med slik at de siste årene har det vært turmål over hele Møre og Romsdal. Nå skal Stikk UT! etableres i 19 andre friluftsråd i landet, og det er der jeg kommer inn. Jeg har fått det ærefulle oppdraget med å etablere turtrimmen i Fjordane friluftsråd sine medlemskommuner.

Flytteturen

Det blir sikkert mer skriving om Stikk UT! her på bloggen fremover. Så for nå sier jeg meg fornøyd med å si at det er en turtrim som skal tilbyr ett utvalg av de beste turene i regionen. En smakebit av turene, og arbeidet med å få på plass en turtrim vil sikkert komme i små drypp etter hvert.

Før jeg kommer så langt som å få på plass en turtrim, så må jeg jo flytte fra en landsdel til en annen. Akkurat det er med blandede følelser. Samtidig som jeg gleder meg til jobben, og har en hel region med turmuligheter å utforske, så er det vemodig å forlate villmarka i nord.

10 år i Villmarka i nord setter sine spor. Teltnetter på fjellet mens nordlyset danser. Drømmefiske i Indre-Troms. Sjøøret i fjordene. Rypejakt på høsten. Trivelige folk. Det er slik som gjør det vanskelig å flytte. Det var derfor jeg brukte 2 år på å forberede meg selv på å skulle flytte. Jeg fortalte de gode kollegaene jeg hadde at jeg kom til å slutte etter 10 år (jeg liker runde tall), og prøvde så godt det lot seg gjøre å forberede meg selv.

Turen sørover ble lang, men det hjalp att jeg hadde avtalt en tur i Skjåkfjellene sammen med Anders Eriksen før jeg skulle starte i Florø. Mer om den turen ved en annen anledning.

Men en ting er sikkert. Siste tur i nord er ikke vandret og siste røye er ikke stekt på primusen. Det blir nok noen ferieturer nordover i årene fremover.

Vestlandsfjell

Ikke fullt to uker etter at jeg var ferdig på Haraldvollen flyttet jeg til Florø. Da var det å gå gjennom de faste flytterutinene: Finne frem turskoene, og ta en tur opp på den nærmeste toppen med utsikt til der jeg skulle bo. Det ble en tur på Brandsøyåsen.

Etter 10 år i skogene i Indre-Troms, med utsikt til fjelltopper over trærne, var det en stor forandring. Florø ligger ut mot storhavet, med noen øyer utenfor. Leiligheten min ligger helt på bryggekanten, med veranda det er (teoretisk) mulig å fiske fra. Fra å ha ekorn og hare på plenen utenfor vinduet til å sitte på verandaen og se båten gli inn i gjestehavna.

Neste tur gikk til noen litt høyere fjell. Bratte fjell. Steinur. Alltid med utsikten til havet ikke langt unna. Slitsomt og flott.

Nye turområder

En spennende ting med å flytte er å ha et blankt ark med turmuligheter. Området til Fjordane friluftsråd dekker Nordfjorden og kysten helt ned til Solund. Fra Strynefjellet til Stadlandet til Solund og utvær i sør. Stryn-, Stad-, Bremanger-, Kinn-, Askvoll- og Solund kommune.

Ett stort område fra den ytterste holme til breer og Lodalskåpa som strekker seg over 2000 meter over havet. Turmuligheten er mange, så det blir spennende å oppdage friluftslivet på nytt.

Så var det den tiden på året igjen. Etter en ufyselig kald mai med snø og kalde fingre lover værmeldingen mildere temperaturer. Ja helt opp i 2-sifret antall grader lover yr. Etter mange resultatløse turer begynner optimismen å stige. Kanskje mildværet får fart på fisken, og fingrene.

Skrivesperre

Joda, det er fortsatt hyppige turer ned til fjorden. Men det har vært like lite sjøørret på kroken, som det har vært oppdateringer på bloggen. Av en eller annen grunn har jeg hatt skrivesperre i vinter. En slik skrivesperre der jeg har lyst til å skrive, men så ender det ikke opp i noen sammenhengende tekster.

Litt kjedelig når skrivelysten er til stede. For eksempel lysten til å skrive ferdig historiene fra Dovrefjell-Sunndalsfjella i fjor sommer. Men tekstene har bare endt opp i usammenhengende kladder som støver ned på harddisken.  

Kanskje løsner det snart, om det bare det løsner med fisket og sjøørreten igjen drar snøre av spolen og får snellebremsen til å hyle.

Småsei og blankt hav

Så langt har det vært lite fisk å se. Småsei og torsk er det plenty av, selvsagt, men det er ikke den som lokker. Gang på gang har sluken kommet urørt tilbake på land. Som vanlig lå sluken i rødt, hvitt og blått klar til 17. mai. Det har vært suksess tidligere på nasjonaldagen. Men i år blåste det surt og var snø i lufta, så jeg droppet turen. Dagen etter var jeg igjen på plass.

På første kast var det fisk. Småsei. Så jeg gikk en kilometer langs land og prøvde lykken for hver 50 meter. Enten var det småsei eller så var det ingenting. Heller ikke i dag dukket det første vaket opp på fjorden.

Men i morgen. Da skal temperaturen stige over 10 grader, så da vaker fisken.