Da jeg ble mamma for snart 16 år siden, hadde jeg lest mye om amming, og jeg visste godt hvor bra det var å gi barnet morsmelk. Likevel var jeg i tvil om jeg kom til å amme. Jeg synes det hørtes ekkelt ut! Ja, jeg vet. Det var en tåpelig og umoden idé, men likevel avgjørende for min beslutning. Trodde jeg.
Junior ble født med en stor appetitt. Han hadde ikke fått med seg at jeg ikke ville amme. Ikke spurte jordmoren på fødestuen heller. Han ble lagt til brystet mitt, og jeg var for sliten og ør til å protestere. Han gapte over brystet, og begynte å suge for livet. Bokstavelig talt ;-)
Det viste seg at ammingen gikk greit. Jeg erfarte at det ikke var ekkelt, men bare kos. Bortsett fra såre brystknopper i oppstartfasen, og en brystbetennelse senere i ammeperioden, var ammingen bare positiv. Etter 2,5 år (!) ble ammingen avsluttet fordi vi ønsket å gi Junior et søsken.
Jeg, som var negativ til amming i utgangspunktet, ble altså en langtidsammer. Det vakte sterke reaksjoner i mine omgivelser, og var utgangspunktet for at jeg ville bli ammehjelper.
Alle ammehjelpere har SIN unike historie å fortelle, men har det til felles at de ønsker å støtte andre mødre: Gi hjelpende ord - fra mor til mor :-)
Alt vel så langt. Men, noen ganger kommer det en skygge over gleden av å hjelpe. Det er når man blir kalt ammepoliti. Hvorfor er det slik? Er det fordi mange tror Ammehjelpen er en del av det offentlige helsevesenet? At vår fremste rolle er å passe på at alle mødre følger de norske anbefalingene for amming? Det stemmer ikke med realiteten. Ammehjelpens målsetting er:
"Ammehjelpen vil at en mor som ønsker å amme, skal få all den hjelp og støtte hun trenger til å amme så lenge hun selv og barnet ønsker. Ammehjelpens retningslinjer er klare på at vår rolle ikke er å overtale noen til å amme. Vi ønsker imidlertid et samfunn som legger til rette for amming, med gode helsetjenester, fleksible permisjonsordninger og tilgjengelighet for mødre med små barn i offentlige rom."
Kan det være at vi regnes som super-ammere og bedrevitere, som skal få alle til å bli like "flinke" som oss? At vi ser ned på dem som "ikke fikk det til?" Det stemmer heller ikke med virkeligheten. Tvert i mot, så har svært mange (de fleste?) ammehjelpere en forhistorie med tårer og ammeproblemer, og har av den grunn valgt å hjelpe andre. Jeg forteller noen av deres historier på slutten av dette blogginnlegget. Jeg håper du tar deg tid til å lese deres sterke skildringer.
Om du har opplevd støtte og glede gjennom hjelp fra en ammehjelper eller Ammehjelpen, så gleder det oss stort. Takk for at du ga oss din tillit!
Om du derimot føler vi har såret deg med vår informasjon om amming og morsmelk, eller poster på vår facebookside, setter vi enda større pris på at du lufter tankene dine her. Fortell oss hvorfor du ble såret eller følte deg støtt. Vi vil så gjerne forstå. Kanskje skyldes det en misforståelse om hvem og hva Ammehjelpen er?
Vi lover å lytte til deg, men kan ikke love å slutte å gi informasjon om positive fordeler med amming og morsmelk. Til det sier forskningen for mye positivt til at vi kan la være. Husk at mange ammehjelpere har vært nettopp der du er. Vi vil bare bidra til at du slipper å oppleve det nederlaget som enkelte oss har kjent på ved å ikke få til ammingen slik vi selv hadde forventet, eller bidra til at også du skal få kjenne gleden over at endelig, ENDELIG ble ammingen kos! :-)
"Da jeg i januar 2003 ble mamma for første gang, gikk en drøm i oppfyllelse. Et tungt og vanskelig svangerskap var over og min deilige lille gutt kom til verden 17 dager for tidlig. Følelsen da han ble lagt på magen min, var helt ubeskrivelig, nå skulle alt gå så bra. Ja, for det hadde jeg tenkt... Det eneste jeg tenkte på i et svangerskap fullt av kvalme, var å komme til fødselen. Det jeg hadde hørt ville komme etterpå, amming og slikt, var liksom litt mindre viktig, for det ville jo komme av seg selv. Det å skulle amme var jo en selvfølge. Trodde jeg… Jeg svevde i en lykkerus, endelig kvitt alle mine plager og vi skulle kose oss sååååååååå , livet var fantastisk. Men livet blir ikke alltid slik en tenker.... Da Thomas skatten vår ble lagt til brystet var han lite ivrig etter å suge, han var født noen dager for tidlig og hadde litt gulsott og var til tider slapp. I tillegg virket han ikke som han forsto dette med å skulle suge, han skulle bare kose hos mammaen sin. For meg var det stor prestisje i det å skulle klare å amme, det var jo det beste for meg og barnet mitt, det var kos og "alle" fikk det jo til... Hodet mitt ble fort til et tankehav... Hvorfor ville han ikke? Klarte han det ikke? Og raskt for tankene over på meg, var det brystene mine det var noe galt med? Hvorfor??? Jeg ble nesten tullete av alle tankene, alle andre ammet jo, jeg ville og, dette var så sårt... Den ene jordmoren etter den andre prøvde iherdig å hjelpe meg, alle hadde de sine "gode" teknikker for at han skulle ta tak, men lille Thomas min, ville bare såvidt ta noen få sug. Og det ble ikke bedre av at han enkelte ganger ble "tvunget" til brystet. Idag har jeg lært bedre, jeg skulle latt han begynt på nytt, en søken etter brystet på egenhånd... Men det visste jeg ikke den gang, ingen fortalte meg det... Jeg skulle så gjerne hatt en å dele dette med, som hadde opplevd akkurat det samme som meg…. Jeg gråt og gråt og følte meg så alene i denne verden, tårene trillet, jeg VILLE amme og det var ikke i tankene mine å skulle gi opp. Jeg begynte å pumpe meg for at han skulle få de dyrebare råmelksdråpene. Men pleierne presterte å gi dette på flaske og det gjorde jo ikke saken bedre. Brystet ble jo enda mindre attraktivt etter dette, tenkte jeg... Jeg reiste hjem og håpet alt skulle bli bedre, men nei. Eller jo, jeg greide å få han til å suge litt bedre, noe som i seg selv for meg var en seier;) Jeg hadde gjort alt jeg kunne i dagevis og følte et snev av håp og glede, enn så lenge... Men jeg kunne sitte timevis å amme for så å skulle pumpe meg etterpå, jeg gjorde ikke annet de første ukene, men det var så verdt det, for Thomas fikk melken min...Jeg aktet å fortsette selv om jeg var så sliten at jeg ingen ende så og jeg kunne fylt litervis av beger med tårer... Thomas skulle ha det beste (selv om jeg innerst inne visste at morsmelkerstatning også var veldig bra her i Norge). Jeg var villig til å ofre disse første månedene kun til Thomas og puppen hvis det var det jeg måtte, og jeg øynet et lite håp for fremtiden nå... Men så begynte enda større problemer... Gang på gang fikk jeg harde klumper i brystene og brystene var harde som steiner... Ikke brystbetennelse, men tilstoppinger av en eller annen slag. Antar at de kom av at Thomas ikke fikk tømt meg godt nok, og heller ikke pumpen(som for meg aldri har vært så veldig effektivt), så etter en stund sa det stopp, og det ble store smerter. Selvfølgelig skjedde dette ofte på nattestid og jeg satt og hadde det så ille, ingenting hjalp, samme hva jeg gjorde. Det som stod i faglitteraturen om at tilstoppinger ville gå raskt over hvis en bare fulgte de og de rådene, virket ikke for meg, jeg ble oppgitt....Heldigvis har jeg en veldig forståelsesfull mann som støttet meg, men som var veldig fortvilet over å se hvor vondt jeg hadde det. Samtidig visste han hvor gjerne jeg ønsket å amme og det synet delte vi helt og fullt, men han så jo at jeg ikke kunne ha det slik. Jeg ringte legevakten for å høre om jeg kunne få komme på føden for å låne en pumpe, men der traff jeg en lite forståelsesfull mann som ikke vet hvordan det kjennes å sitte med verkende bryster. Jeg måtte fint vente til helsestasjonen åpnet. Men hva når helsestasjonen åpner og ikke har inne pumper til utlån? Og timer kjennes som minutter... Jeg fikk time hos fastlegen som heller ikke forstod dette og sendte meg på en ultralyd for å forsikre seg om at dette kun var tilstoppinger... Og ja, brystene flommet over av melk så dette måtte tømmes...Fortvilelsen steg, hva hjalp det, jeg hadde ingen som kunne hjelpe meg med å få det ut, jeg hadde bare sååååå store smerter....Likevel, tanken på at jeg fikk det bedre hvis jeg gav opp ammingen var aldri tilstede, heller motsatt, jeg skulle fortsette, men måtte få tømt meg. Tilslutt fikk jeg komme på helsestasjonen i nabobyen og de hadde en ny, god pumpe som endelig lot meg få tømt meg… Virkelig en lettelse. Og jeg dro hjem med melka i pose for Thomas skulle ikke gå glipp av en dråpe…;) Det tok ca en uke fra det begynte å stoppe seg til, til jeg ble helt kvitt det. Den dagen var virkelig en gledesdag. Nå skulle vi starte på ny og jeg ville aldri, aldri mer oppleve det jeg hadde vært gjennom… Men allerede uken etter begynte det igjen. Denne gangen klarte jeg få tatt det tidligere så det ble ikke så ille så fort, men jeg holdt på å «jobbe» med kulene i en uke før de var borte….Slitsomt. Men gi meg, det skulle jeg ikke…Da det så plutselig skjedde igjen, denne gangen helt uten forvarsel, brystene ble harde som steiner og veldig smertefulle, mistet jeg totalt motet. Hva var galt med meg ??? Jeg trodde jeg skulle bli sprø. Kontaktet en bekjent som er helsesøster og fikk henne til å kontakte fagpersoner for å høre om de kunne hjelpe med råd og erfaringer. Jeg var desperat etter å få hjelp… Men ingen kunne gi meg svar, brystene var normale og jeg hadde gjort alt jeg kunne, dette var et tilfelle de ikke hadde hørt om før…Jeg orket ikke mer, smertene var for store og jeg måtte innse at slaget var tapt, dessverre…Jeg kunne ikke til med en kamp til når ingen kunne hjelpe meg. Dette ble for meg så ille at jeg gikk inn i en sorgprosess. Det var ikke bare et nederlag, det ble en sorg over ikke å kunne amme mitt kjæreste eie… Men når beslutningen først var tatt og jeg fikk startet med morsmelkerstatning ble hverdagen totalt forandret. Jeg kunne konsentrere meg om å være mamma på en helt ny måte og jeg innså at erstatning var et veldig godt alternativ når ammingen ikke fungerte… Jeg hadde gjort alt jeg kunne og angret ikke et sekund, men nå hadde vi endelig tid til å kose oss;) Da jeg i 2005 fikk min andre gutt var jeg veldig spent på ammingen, om jeg skulle klare det da. Og til min store glede tok han puppen med en gang og ble ammet til han var godt over to årJ Ingen kunne forklare meg hvorfor alt gikk som det gikk med nummer en , men lykken over å amme nummer to var helt ubeskrivelig. Jeg oppdaget at det var noe som het Ammehjelpen og ble nysgjerrig på dette. Det virket interessant og kanskje kunne det være noe for meg… På bakgrunn av at jeg følte meg så alene med mine ammeproblemer da jeg slet og virkelig skulle ha ønsket å hatt noen som kunne hjelpe med erfaringer og råd i akkurat mitt tilfelle, bestemte jeg meg for å bli Ammehjelper. Jeg skulle være den som ammende mødre med problemer skulle få komme til å få råd hos, selv midt på natten når verden føles så stille, jeg ville kunne stille med pumpe dersom de skulle trenge det, jeg ville trøste, gi råd og jeg ville kunne dele mine negative og positive erfaringer fa min tid som mamma. Jeg tror jeg har mye å gi andre som sliter, når jeg selv har kjent problemene så på kroppen. For amming er bare fantastisk på alle måter når alt fungerer, men en trenger hjelp på veien når veien krongler seg, når ammingen slettes ikke føles fantastisk. Jeg har opplevd begge deler…
Hilsen fra en fortsatt ammende firebarnsmamma, Hilde."
"Mange kan snakke om ammemas, og press fra det offentlige helsevesen. Derimot mange opplever det motsatte. Uke 24 fikk mor bok om amming fra jordmor og ba mor om å skimme igjennom stoffet i hvertfall. Skulle ønske jeg kunne fortelle alle at ammingen gikk strålende fra dag en, men det kan jeg ikke. Barseloppholdet var en tøff opplevelse, der mor skulle «hvile» på sykehuset med nyfødt liten gutt. Første 10-12 timene etter fødslen var tøffest, jeg var fremdeles under tung epidural og trengte hjelp til alt. Med nesten besvimelse på do, ikke lov til å skifte på eget barn var tøft. Ennå tøffere ble det når barnefar ikke fikk være med meg som nybakt mor oppe på sykehuset, om han så nærmet seg både stelling og soverommet hvor kone og barn «hørte til», så kom det en trøtt barnepleier å hev han ut. I tillegg så brukte de lang tid å komme inn når jeg som nybakt mor trengte hjelp til noe. Det ble tilslutt at jeg måtte finne ut av ting selv. Ammingen var det som plagde meg mest. Hvorfor var ikke pleierne der for å hjelpe meg å komme skikkelig i gang. Kan fremdeles kjenne følelsen og huske følelsen om seier første gang jeg fikk til ammingen alene. Gledestårene trøkket på, og ba om å få dra hjem om blodtrykket var normalt igjen. Jeg som nybakt mor til førstefødte orket ikke tanken å være der oppe et sekund lengre. Fikk heldigvis lov og reiste hjem med en liten gutt på 35 timer. Endelig kunne jeg slappe av. Ammingen har vært tøft, det startet med at jeg hadde alt for mye melk, kunne ha lett ha ammet et barn til med den produksjonen. Men blandingen av at jeg ble psykisk sliten hvor jeg lå i konflikt med andre familiemedlemmer, og skulle flytte fra leiligheten til tomannsbolig. Hele situasjonen var tøff, gikk ut over produksjon. Og jeg måtte starte med formular, for meg var dette et stort nederlag. Ikke verre ble det når gutten ikke tålte formularen. Fra gutten var 2 mnd til 4 mnd så var ammingen nesten ikke eksisterende. Melken var nesten forsvunnet. Fant ammehjelpen, og artikler om liten produksjon hvordan øke produksjonen igjen. Jeg trøet faktisk ikke å ta kontakt med de, ble for vanskelig for min del. Jeg ville, hadde store ønsker om å amme videre, og helst full amme om det gikk. Det ble 1 mnd med natt amming og kasting av luresmokken og produksjon økte igjen. Han ble 4 mnd og vi måtte starte med litt grøt på kvelden. ALT fortidig, har ingen god erfaring å innføre så tidlig. Når han foretrakk puppen foran grøten og produksjonen økte og økte på så ble ting vanskelig. Igjennom sommeren var puppen fortrekkende når det gald valg av drikke. Og tilvenning av fastføde startet å bli vanskelig. Med flere uker med totalt spise nekt, etter at vi endelig hadde fått innført 4 faste måltider pr dag med fastføde. Ble gutten min syk, flere turer opp på barneklinikken før vi fikk vetoline til han, og matingen gikk fint igjen. I en liten periode, så var det fastføde nekt og vekten falt igjen. Nye medisiner sterkere medisiner denne gangen som forebyggende medisiner. Takker for at jeg hadde puppene så skal jeg si dere. Om ikke hadde innleggelse vært veldig nærstående. Gutten min ble 9 mnd og jeg skulle ut i jobb igjen, ikke har jeg noen som helst planer om å kutte ut puppingen til han med det første. Jeg er forresten i full jobb. Og med fleksitiden som ammetimen gir meg gjør at jeg kan planlegge jobbhverdagen min på en helt annen måte. Jeg jobber i helsevesenet selv og har avtalt at jeg tar ut ammetiden på slutten av dagen, på den måten kommer jeg hjem rett før leggetid og rett etter formiddagsluren. Perfekt. Pr døgn så får han 4-5 pupp. Jeg ammer han fremdeles den dag i dag og han er om ikke så lenge 14 mnd. Mine erfaringer med helsevesenet/amming, er at amming har hold oss ute fra innleggelser med min sønn då han i flere perioder ikke ønsket noe mat og ikke har fått i seg noe spesielt med mat. Sannheten om ammingen, er ja det er drit tøft, ikke tillat andre å gi råd om hva du skal bruke kjøpe og hva du skal gi ditt barn. Om noen skal prate med deg om ammingen så er det du som skal invitere til råd. Disse skal ikke påtvinges. Mine erfaringer vedrørende amming, fikk meg til å ville hjelpe andre mødre som både sliter med amming og bare trenger en klapp på skuldren med ord som at du gjør en god jobb.
- ammemamma -"
"Her kommer min ammehistorie, og den har vært alt annet enn enkel. I november 2010 ble jeg mamma til ei nydelig jente. Hun tok brystet godt på sykehuset, men allerede før vi reiste hjem hadde jeg blitt så sår at hun gulpet blod. Jeg husker at jeg syntes det var forferdelig. Etter at vi kom hjem bet jeg tennene sammen fordi jeg var sikker på at dette måtte jo bli bedre. Det ble det ikke, og etterhvert var jeg så sår at tuppen på brystknoppene var borte. Jeg kontaktet ammehjelper og ble rådet til å få tatt prøve for sopp og bakterier. Jenta mi var fryktelig urolig ved brystet i denne perioden. Prøvene viste at jeg hadde begge deler, og jeg fikk behandling med salve på brystene og antibiotika, jenta mi fikk mikstur. Sårene begynte å verke og jeg tror jeg måtte bytte tabletter, men husker ikke helt. Salven hjalp ikke og jeg ble ikke bedre. Til slutt fikk jeg tablettkur for soppen og etter 7 uker begynte det endelig å snu. Sårene begynte å gro og alt ble bedre. En stund koste vi oss masse med ammingen, hun diet lenge og ofte, og jeg syntes det var herlig. Hun hadde veldyg hyppig, flytende og til tider blodig avføring. Vi var hos lege og helsesøster, men alle mente alt var i orden. Da hun passerte 4 måneder ble vi anbefalt å begynne med litt fast føde, hun la på seg, men ikke nok mente helsesøster. Ting ble verre etter vi begynte med fast føde, og endelig hørte helsesøster på oss, og vi fant ut at hun var melkeallergiker. Magen ble bedre, og hun diet ikke like ofte, men lå lenge og koset seg. Så da hun var 5 måneder begynte hun å protestere og ville ikke ha pupp. Først var det mest når pappaen var hjemme, for da hadde hun ikke tid. Hun tok det heldigvis igjen på natten. Så ville hun nesten ikke ha verken dag eller natt. Jeg hadde hyppig kontakt med ammehjelper, vi fant ikke noen skikkelig løsning, men jeg fikk god trøst og støtte. Helsesøster hadde anbefalt meg å slutte å amme siden de første ukene når jeg var sår så der var det ingen hjelp å hente. Etter mye lirking fant jeg ut at å amme snuppa mens hun sov var det eneste som fungerte. Jeg ventet til hun sovnet og la henne så til, da diet hun som oftest godt. I tillegg la jeg henne til brystet hver gang jeg våknet selv på natten. Det var fryktelig tøft i perioder, samtidig synes jeg selve ammingen er så kos at det var absolutt verdt det. Jeg opplevde ikke noe press til å fortsette, men jeg ønsket det selv. I tillegg hadde hun jo melkeallergi og spesialerstatning ville hun hvertfall ikke ha, og fast føde var ikke veldig om å gjøre det heller. Vi ammet ofte både dag og natt, ofte hver 2. time døgnet rundt til hun var rundt 1 år, etter det ble det litt mindre. Samtidig som det ble mindre fant hun plutselig mye glede og trøst i puppen. Hun ville fortsatt ikke die våken, men det hadde vel blitt en vane å die i søvne også. Når hun nå skulle sove dro hun i klærne mine og sa "puppa", så luktet hun på puppen til hun sovnet og da diet hun. Nå er hun 16 måneder og vi ammer når hun legger seg, fortsatt etter hun har sovnet. Det går mot slutten nå fordi vi skal i gang med prøverrør for å prøve på en lillebrøster, men ammetiden har vært kjempekos til tross for masse vansker. Kjenner jeg blir litt på gråten nå når jeg tenker at det snart er over. Jeg skal innrømme at jeg har felt mange tårer i frustrasjon over at hun avviste brystet, men likevel er amming noe av det mest fantastiske jeg har opplevd.
Midt i alt styret raste debatten om amming i media, noe som gjorde at jeg ble veldig provosert. Jeg hadde tenkt en stund på å bli ammehjelper og da tok jeg skrittet og bestilte pensum. Grunnen til at jeg valgte å bli ammehjelper er at Ammehjelpen/ammehjelperne har vært en fantastisk støtte og hjelp for meg gjennom min periode med amming. Amming er fantastisk og alle mødre burde få sjansen til å oppleve det, og få den hjelpen de trenger for at ammingen skal fungere, og det vil jeg gjerne bidra til.
Hilsen Hanne"
