Her trykker vi en mors historie om hvordan det går an å komme seg gjennom ammeproblemer og få den gode opplevlesen av å amme barnet sitt. Les og bli rørt!
Jeg fikk en nydelig gutt sommeren 2010, og jeg var innstilt på å amme så langt det lot seg gjøre. Jeg fikk flere informasjonsbrosjyrer om amming, og jeg leste mammaforumer opp og ned for å være best mulig forberedt i forkant av fødselen. Jeg hørte fra mammaer rundt meg at det er så koselig å amme. Jeg kunne ikke helt forestille meg at det skulle være så spesielt, men jeg gledet meg, og håpet på å få samme følelsen.
På sykehuset ble jeg oppfordret til å amme, de hjalp oss med å tilrettelegge for riktig sugetak og svarte villig på mange spørsmål fra en nybakt førstegangs mamma. Etter en dag eller to fikk jeg såre brystknopper. Jeg tror jeg prøvde de fleste teknikker for å unngå dette, men etterhvert konkluderte jeg med at jeg tror dette kommer uansett. Knoppene er jo ikke vant til denne typen behandling, og kroppen må få lov å reagere uten at det alltid er dårlig ammestilling eller feil sugetak. Jeg var naturligvis litt fortvilet over dette, men etter bare en ukes tid innså jeg at dette kan jo faktisk babyen best og jeg prøvde å legge han til brystet slik jeg syntes det var naturlig for oss, og da ble ammingen mye enklere å forholde seg til! :)
Etter en måneds tid fikk jeg noen voldsomme hugg i det ene brystet når jeg ammet, og det ilte og stakk resten av tiden. Jeg hadde også en merkelig "grop" midt oppå brystknoppen. Jeg leste mye på nett og på hjemmesidene til ammehjelpen. Vi var også på helsestasjonen og fikk gode råd, men råd vi allerede hadde forsøkt uten hell. Jeg bestemte meg for å sende en mail til ammehjelpen. Og jeg skal si jeg fikk hjelp! Ammehjelpen min tok skikkelig tak i problemene mine og gikk grundig inn i problemstillingen, til og med vurderte bilde av brystknoppen min! :) Det var ganske diffuse symtptomer, det stemte liksom ikke med noen av de vanligste probemene som betennelse, sopp eller feil sugetak. Det ble på et punkt så ille, at jeg ikke lenger klarte å gråte over smertene når jeg ammet, jeg bare pep på innoverpust... Da dro vi til legen dagen etter.
Jeg kom til en lege (ikke fastlegen) som viste meg hvordan man skal håndmelke, noe jeg hadde fått god informasjon om før også. Jeg sa at jeg tenkte på trøske (sopp), spesielt jeg syntes jeg kunne skimte litt hvitt belegg på sidene av tungen til babyen. Han avfeide meg helt, og sa at jeg skulle smøre brystknoppen med D-vitamindråper, og amme mye og ofte. Han så ikke en gang i munnen til babyen.
Vi synes dette hørtes i overkant merkelig ut, så vi dro rett til helsestasjonen for å høre om de kunne hjelpe oss, og ikke minst bekrefte eller avkrefte legens råd. De ble litt sjokkerte over beskjeden jeg hadde fått, og vi ble enige om at jeg kunne prøve brystskjold og canesten-krem over helgen for å se om det ble bedre, for så å ta kontakt med fastlegen min på mandag. Dette lindret noe. Jeg var redd jeg måtte slutte å amme, for jeg var veldig usikker på dette flaske-styret og dessuten hadde jeg oppdaget kosen ved amming, og jeg likte å bruke ammingen som en god unnskyldning for å trekke seg litt tilbake i slitsomme bursdager o.l. Jeg var også blitt totalt avhengig av denne lille bylten som var verdens nydeligste og min aller største lykke.
Fastlegen tok heldigvis problemene på alvor, og tok en titt i babyens munn, og hørte på hele historien min, og kom frem til at dette mest sannsynlig var trøske. Vi fikk utskrevet mycostatin til babyen og ble bedt om å fortsette med canesten og skjold. Smertene varte og rakk, og det tok flere måneder før jeg var kvitt de. Jeg følte ikke at behandlingen hadde noen særlig god effekt, så etterhvert ble jeg litt demotivert og sluntret unna. Allikevel trakk problemene seg tilbake etter en god stund, jeg nektet å gi meg.
Etter denne runden hadde jeg også flere begynnende brystbetennelser, men jeg lærte meg metoder for å unngå at det brøt ut. Jeg fikk omgangssyke og lite melk - men jeg ammet. For en gangs skyld var jeg så sta som jeg aldri før hadde vært. Dette brant jeg for!
I dag er jeg så veldig glad for at jeg ikke ga opp ammingen. Jeg har et nært og fint forhold til gutten min, og jeg føler det var veldig naturlig for oss å amme.
Når jeg tenker på ordet amming i dag, er det bare de positive sidene ved det som jeg husker best. Den følelsen av at tiden sto stille, det var bare meg og babyen i en fredfull harmoni. Tanken på at når babyen gråt, var puppen en sikker vinner. Hvor begeistret jeg ble da jeg så at melken fløt rundt munnvikene til babyen da han diet - jeg hadde mer enn nok!
De siste månedene jeg ammet brukte han bare den ene puppen - den som aldri var syk. Dette fungerte også veldig fint. Jeg er heldig - jeg har elsket ammingen til tross for voldsomme smerter, feil råd fra lege og en del fortvilelse. Gutten min har hele veien vært helt selvregulert, og jeg fikk amme i 12 måneder, fullamme i 6 av de - helt etter boka. Jeg hadde ønsket å amme lenger, gjerne litt ut i barnehagestart, men da var tutekoppen med vann like god for en rastløs og nysgjerrig ettåring.
Håper historien min kan bidra til at flere kan få positive ammeopplevelser! Det er jo tross alt slik vi er skapt :)