Ugandabloggen : En redegjørelse for Kjetils afrikanske eskapader

CRO FC tilbake i eliteserien

2009-05-29T15:53:00.001+03:00

Arkivfoto: CRO FC spiller på Mbale Municipal Stadium (2006)

Vi avbryter denne urimelig lange bloggepausen med et sportsinnslag. Den ugandiske dagsavisa New Vision melder nemlig i dag at mitt ugandiske yndlingsfotballag har rykket opp igjen i eliteserien etter ett år i første divisjon. CRO kvalifiserte seg for første gang til eliteserien, Super League (som strengt tatt er en en cup og ikke en liga), for to år siden, men klarte ikke å holde seg unna nedrykksplass. Men nå er de klare for et nytt forsøk.

For nye lesere: CRO FC er fotballaget til gatebarnsprosjektet Child Restoration Outreach i Mbale hvor jeg tilbrakte 7 måneder som frivillig i 2005/2006. CRO har også inngått partnerskap med IK Start i Norge gjennom Strømmestiftelsen.

New Vision melder:

CRO back in super league
New Vision, Thursday, 28th May, 2009
By James Bakama, Swalley Kenyi & Godfrey Kakungulu

MBALE side Children Restoration Outreach CRO is back in top flight football.

CRO beat Jinja Municipal Council’s Hippos to bounce back into the Uganda Super league after a season in the first division.

At Nakivubo, Maroons, who like CRO, were also relegated in the 2007-8 season, were not in similar comeback form. They were beaten to the Kampala’s super league slot by Fire Masters.

Sam Mugabi fired in Fire Masters’ all important goal from a 40 metre free kick 30 minutes into the Nakivubo game.

Attempts by the Luzira team to claw its way back were futile as their opponents held on to eventually earn a maiden place in the top league.

In Kamuli, Smith Wokorach and George Hassey were CRO’s goal heroes. Wokorach found the mark via a 30 metre free kick shortly before Hassey stretched the first half lead.

Fred Makokha shortly after restart netted the Jinja side’s consolation from a rebound.

----------------------------

Super mini-league finals
CRO 2 JMC Hippos 1
Fire Masters 1 Maroons 0

Already qualified:
Arua Central, Masaka LC
and Hoima

Jeppjepp. Første innlegg på Ugandabloggen på halvannet år. Har ikke gitt den opp, altså. Jeg er i gang med en masteroppgave med Uganda som case, så det kan jo hende det drypper litt på denne bloggen også. Men ingen lovnader, for det er ikke sikkert jeg får tid. Till then.

CRO på YouTube

2007-10-18T12:57:00.005+03:00

Jeg fant denne videoen på YouTube. Sjekk ut dette intervjuet med tidligere Act Now-er Johnson Oriokot fra CRO Mbale:

Uganda propaganda

2007-10-18T12:46:00.003+03:00

For et par uker siden var jeg på min første veiledning på bacheloroppgaven min. Veggene på Institutt for sammenlignende politikk er prydet med diverse valgplakater fra forskjellige steder i verden, og på min vandring gjennom gangene kom jeg over denne:

Oberst Dr. Kizza Besigye er det nærmeste man i Uganda i dag kommer en leder for opposisjonen. Denne plakaten er fra presidentvalget i 2001, da Besigye stilte som kandidat for første gang. Han stilte også som kandidat i 2006, under den enkle parolen «Vote for change», eller med andre ord, «Stem på meg, jeg er han andre!»:

Arkivfoto. Jeg syns for øvrig han var noe heldigere med det første bildet enn det andre. Her ser han ut som en skikkelig skurk.

Kizza Besigye er en tidligere krigskamerat av den sittende presidenten, Yoweri Museveni. Under borgerkrigen som endte med at Museveni tok makten i et kupp i 1986, var Besigye den kommende presidentens livlege. Det oppsto etterhvert fiendskap mellom de to, blant annet på grunn av at Besigye nå er gift med Winnie Byanyima, som var Musevenis kjæreste under krigen, så da Besigye tapte valget i 2001, fant han det tryggest å forlate landet.

Besigye kom tilbake til Uganda i 2005 for å stille til valg på nytt, men han hadde ikke vært i landet mer enn et par uker før han ble arrestert, anklaget for voldtekt, ulovlig besittelse av våpen og høyforræderi. Selv om han ikke ble dømt på noen av tiltalepunktene, førte det til at han måtte tilbringe store deler av valgkampen enten i fengsel eller inn og ut av sivile og militære domstoler.

Legg merke til at navnet til Besigye er skrevet forskjellig på de to plakatene. Denne inkonsekvensen i stavemåte var bakgrunnen for et siste fortvilt forsøk på å få ugyldiggjort hans kandidatur til presidentvervet. For å stille som kandidat til et politisk verv i Uganda må man nemlig ha fullført videregående. Besigye ble rett før valget beskyldt for å ha forfalsket vitnemålet sitt fra barneskolen (!). Saken er at hans opprinnelige navn er Smith Warren Besigye, men på ett eller annet tidspunkt har han byttet navn til Kizza Besigye W.S. Ifølge klagemålet gjorde han dette da han søkte om opptak til ungdomsskolen, etter sigende for å kunne bruke eksamensresultatene til en klassekamerat - Warren Kiiza. Det viste seg ganske enkelt å spore opp denne mannen, siden avisene hadde skrevet hvor han bodde og vist bilde av ham, og det viste seg at han slett ikke het Warren, men Stanley, og at ikke engang hadde fullført barneskolen. Besigyes parti, Forum for Democratic Change, brukte ham deretter i sin egen valgkamp.

Museveni vant valget, selvfølgelig, men ikke like overlegent som i 2001. Selv om det kom heftige beskyldinger om valgfusk, ble resultatet stående, og observatørene meldte om at valget hadde vært «relativt fritt og rettferdig». Uansett, det ser ut til at Afrika er i ferd med å få nok en livstidspresident. Før valget hadde Museveni fått gjennomført en grunnlovsendring, under svært tvilsomme omstendigheter, som gjorde at han kunne stille til valg for en tredje periode (opprinnelig hadde han en maksgrense på to), og nå er det akkurat blitt annonsert at presidenten kommer til å stille en fjerde gang i 2010. Som han selv sa i forbindelse med valgkampen: «You don’t just tell the freedom fighter to go like you are chasing a chicken thief from the house.»

2007-10-16T17:43:00.001+03:00

Arkivfoto

I disse dager er det litt over to år siden jeg først satte føttene i Mbale. Det er rart å tenke på at det er så lenge siden, for mange av minnene er lette å kalle fram i hukommelsen. Ett bilde som stadig dukker opp igjen i hodet er fra lasteplanet på lastebilen til CRO. Vi kjører på en støvete, rød jordvei, på veien fra Mbale til Palissa, sola steiker fra himmelen, og jeg kjenner lukten av støv, røyk og metall. Bilen farer framover i stor fart, og jeg ser landeveien forsvinne bak meg og tenker at dette livet kan jeg fort bli vant til.

Det var to år siden. Min livsreise har forlatt Uganda og CRO for denne gang, og det er andre som fører stafettpinnen videre. Årets to Act Now-ere i Mbale heter Lisbeth og Maria. For den som ønsker å følge med på livet på CRO, er det bare å sjekke ut bloggene deres.

Ellers ser det ut til at Ugandabloggen skal få fortsette å leve litt framover. Kommer til å skrible litt her framover, små og store tanker om Uganda, Mbale og CRO, sett fra en stol ved et vindu i en by på Norges vestkyst. Vil du være med på reisen, er det bare å kikke innom her fra tid til annen.

CRO FC i Superleague

2007-10-16T12:49:00.000+03:00

Jeg er ingen stor fotball-fan, men det er ett lag som står mitt hjerte nærmere enn alle andre i verden. Nei, det er på ingen måte Fotballklubben brann, om de aldri så mye er i ferd med å vinne serien for andre gang på under femti år. Mitt lag er CRO FC fra Mbale i Uganda. Uganda har bare én divisjon - Super league - som tilsvarer vår eliteserie. For å kvalifisere for Super league må man gjennom en rekke cuper; først på lokalnivå, så på distriktsnivå, og til slutt på regionsnivå, før man kvalifiserer seg for å spille seriekamper. CRO har nådd nesten opp flere ganger de siste åra, men har ikke klart å nå helt til topps før nå nylig. Den ugandiske dagsavisen New Vision skriver følgende:

Otti to coach Mbale’s CRO FC
Tuesday, 18th September, 2007
By Joseph Wanzusi

NEWLY promoted Super Division soccer league side CRO FC (Child Restoration Outreach) has recruited veteran David Otti as head coach ahead of the Super League kick-off. Otti coached relegated City Lads FC last season.

The chairman of the Mbale-based CRO Moses Bwayo confirmed to The New Vision at the team’s training ground over the weekend that they have already finalised the contract terms with Otti, who was expected in CRO’s camp early this week.

Meanwhile, the club has laid off 17 players who featured for the team in the first division league campaign but retained 15, Bwayo disclosed.

To bolster the squad, the club intends to recruit defender Musa Malunda and Kenyan striker Geoffrey Tie Tie from relegated Mbale Heroes, goalkeeper Monte Olupot (Iganga FC), and winger Ayub Didiya from Tororo’s Division I club Rock Star FC.

Bwayo said midfielders Yasin Mwanika and John Wasike who were last season loaned to Mbale Heroes are back to CRO’s camp.

CRO earned promotion to the Super League after beating Jinja Municipal Council 3-1 in the final of the eastern region super mini-league.

New Vision

Over grenser

2007-06-13T17:21:00.000+03:00

På vei ut av byen

Og så satt vi på bussen. Jeg tør påstå at den bussen som går mellom Mbale og Nairobi, er en av de aller verste i hele Øst-Afrika, i hvert fall når det gjelder komfort. På den annen side, så har alle tre turene jeg har tatt med den gått for seg uten motorhavari, noe som ikke kan sies om Scandinavian Express, som var det mest nærliggende alternativet. Akamba er dessuten betraktelig billigere.

Foto: Åsne Sløttet

Komfortmessig har jeg to ting å utsette på denne bussen. «Luksusbuss» i Afrika betyr som regel at det er mulig å legge seteryggen bakover. Det er det på denne bussen. Problemet var at den ene seteryggen vel kunne legges bakover, men det var ingen mulighet til å få den til å bli liggende. Det var heller ingen mulighet til å få den til å bli stående oppreist. Resultatet ble en slags jo-jo-effekt, som kombinert med den begredelige kvaliteten på veien gjennom store deler av det vestre Kenya, er en særdeles interessant opplevelse for nyrene. Punkt nummer to: Det ene vinduet var løst, og da mener jeg ikke bare glasset, men hele aluminiumsramma som holder vindusglasset på plass, var i ferd med å falle ut. Vi ga beskjed til konduktøren, som smilende forsikret om at det kom til å bli ordnet på neste stopp.

Etter en times kjøring, kommer vi til grensebyen Malaba. Her må alle passasjerer ut og gjennom passkontrollen. Grenseoverganger er fascinerende. Her opererer et eget lite samfunn av boda boda-syklister, pengevekslere (stol aldri på en pengeveksler ...) og gateselgere, som tilbyr alt fra frukt, brus og kjeks, til billige klokker og pass-etuier. Kort sagt alt mellom himmel og jord. Det finnes til og med et lite hotell midt mellom grensepostene. Hvem de betaler skatt til, eller hvem som ser seg nødt til å overnatte her, vites ikke.

En gutt kommer bort til oss med en kurv kjeks på hodet. Når jeg høflig men bestemt avslår ham, ser han på meg med et forulempet blikk og spør «Don't you want to promote African business, sir?». En annen liten gutt selger bananer. "Bananas for potassium!" roper han til dem som går forbi. Guttene på grenseovergangen ved Malaba er noen av de kløktigste forretningsfolka jeg har møtt.

Vi kommer oss fint gjennom passkontrollen. Til tross for alle historier man hører om korrupte tjenestemenn og vanskelige tollere i Afrika, har jeg aldri hatt problemer på noen afrikansk grenseovergang. Vi setter oss på bussen igjen og begynner å snegle oss gjennom ingenmannslandet mellom Uganda og Kenya. Det er blitt mørkt. Tre gategutter forsøker å fange oppmerksomheten min gjennom bussvinduet. De vil ha penger. Jeg slenger ut tre femhundre-shillings-mynter. Jeg trenger dem jo ikke lenger like vel.

«Hei, hva med meg?» roper en av dem. «Skal ikke jeg også få?» En av de andre stemmer i. «You forgot to give this one!»

«Ikke hør på ham,» sier den tredje. «Han er gal.»

«Ikke hør på ham,» sier den første, han som påstår han ikke har fått penger. «Han er dum!»

«This one is madman!» gjentar gutt nummer tre.

«This one is foolman!» prøver nummer en seg. Nummer to hvisker noe i øret hans. «He is foolish!» retter nummer en.

«You give him also!» sier nummer tre. «Yes, you listen to him!» sier nummer en.

«Men hvordan vet jeg hvem av dere jeg skal stole på?» spør jeg. «Hvis en av dere er dum og den andre gal, kan jeg vel ikke stole på noen av dere!»

Bussen beveger seg sakte men sikkert over grensa. Det siste jeg hører fra Uganda, er lyden av de tre guttene i heftig diskusjon om hvem som er gal og hvem som er dum og hvem som egentlig har fått penger i det hele tatt. Selv om det er kveld, er det fortsatt liv i gatene. Ikke mye er annerledes på denne siden. Kanskje er det litt flere TV-antenner på takene, og husveggene er malt i grønt for Safaricom, i stedet for gult for MTN (for mobilselskapene reklamerer over hele hus i Øst-Afrika), men stempelet i passet sier klart og tydelig at vi har passert en grense.

«Se!» sier konduktøren med et fornøyd glis. «Jeg har reparert vinduet!» Og ganske riktig, vinduet er surret fast til vinduet bak med en bit hampetau. Det finnes knapt den ting som ikke kan fikses med hampetau, en ledningsstump eller oppstrimla bildekkslanger. I hvert fall enn så lenge, til man finner noen som har en del som passer.

Om å finne en taxi når det regner.

2007-06-13T14:33:00.000+03:00

Så var tiden kommet. Vi har tatt farvel med CRO, og skal bare hjem og pakke, før bussen går videre til Nairobi. Man skulle tro at tur-retur med Akamba til Nairobi i fjor vinter hadde gjort meg klok av skade, men neida. Akamba blir det. Det er jo praktisk med nattbuss direkte fra Mbale. Men først er det en kamerat, Kevin, som jeg har prøvd å få truffet hele tida mens vi har vært her. Vi klarte til slutt å finne et tidspunkt da vi begge var i byen (African Time kan være litt vanskelig å kombinere med et hektisk reiseopplegg), rett før vi skulle reise. Så, mens de andre drar tilbake til huset, tar jeg en svipptur opp i Naboa Road for å finne den nye internettkaféen til Kevin.

Arkivfoto

Mørke skyer samler seg over Mount Wanale. Før jeg er halvveis opp i gata, begynner det å dryppe. Idet jeg dukker inn gjennom døråpningen på internettkaféen, åpner himmelens sluser seg. Bokstavelig talt. Utafor døra er det bare en vegg av vann. Vi går inn på bakrommet og prater en stund. «Du må bli her en stund,» si er Kevin. «I hvert fall til det slutter å regne.» Men bussens avgangstid nærmer seg faretruende, det er en halvtime å gå tilbake til Half-London, og jeg har ikke pakka ferdig ennå. Jeg blir sittende en liten stund i håp om at det skal løye, men til slutt må jeg bare gå.

Jeg satser på å få tak i en taxi nede ved enden av Republic Street. Men først må man komme seg dit. De fleste butikkene har tak som man kan gjemme seg under, men så kommer jeg til en del av gata der det ikke finnes ly. Gata er forvandlet til en elv, minst ti centimeter dyp, som strekker seg fra fortau til fortau. Å unngå å bli våt på beina er umulig. Men jeg vet av erfaring at på nattbussen til Nairobi blir det kaldt, og jeg har bare ett par sko, så jeg kan ikke risikere at de blir våte.

Så våt ble jeg. T-skjorta til Marte har
i utgangspunktet samme farge.
Foto: Ingunn Røse

Jeg smyger meg inn i en butikk, mellom alle som har søkt ly under taket utenfor, og ber om å få kjøpe en kaveera, en av de tynne, svarte plastikkposene som selges overalt i Uganda. Så putter jeg sokker, sko og mobiltelefon i posen, bretter opp buksebeina, biter tennene sammen og vasser barbeint ut i gata.

En hvit mann som går barbeint, er et pussig syn, og tiltrekker seg mye oppmerksomhet. Et menneske, uansett hvor han kommer fra, som beveger seg ute i slikt vær, er en sensasjon. Når jeg da i tillegg er iført min nye CRO-t-skjorte, av samme slag som flertallet av gatebarna i byen bruker, så er det ikke rart det blir oppstandelse. Men fram må jeg. «Muzungu, where are your shoes?» roper folk. Jeg smiler og peker på kaveeraen jeg har i hånda. «I am travelling tonight. I need them dry.»

Å få tak i en taxi når det regner i Mbale er ikke spesielt enkelt (det er jo ingen med vettet i behold, hverken taxisjåfører eller passasjerer som beveger seg ute i slikt vær). I dag viste det seg helt umulig. Jeg kommer helt til Riverside Secondary School (et noe merkelig navn, siden nærmeste elv er flere kilometer unna), før en velvillig boda boda-syklist plukker meg opp, til stor jubel fra kameratene på boda-holdeplassen. Når vi endelig når fram til Half-London, har regnet gitt seg, men nå finnes det ikke et tørt plagg på kroppen min. Jeg takker boda boda-mannen ekstra pent, og gir ham 1000 shilling, omtrent fem ganger det han egentlig skal ha. Det har han ærlig fortjent.

Siste dag i Mbale

2007-06-13T10:04:00.000+03:00

Så ble det morgen, den siste dagen på CRO. Det er onsdag, som er fastedag på CRO, men siden vi er på besøk, har de bestemt seg for å laget en festmiddag til oss.

Til enhver skikkelig ugandisk middag hører chapatti. Chapati er tynne, runde lefse-pannekake-aktige ting som man spiser ved siden av varm mat, rullet sammen med en omelett til en rollex, eller alene, som snacks. De lages av en deig som består av mel og vann og masse olje, blant annet. På kveldene er de til salgs på hvert gatehjørne, der det står minst to mennesker med hver sin kullgrill og gjør i stand.

Her er Mama Edith i gang med stekingen. Chapati skal selvfølgelig stekes i panne over kullvarme.
Kjøkkenet på CRO er et bra sted å være.

Men barna skal også ha mat. OB står trofast ved posho-gryta.

Matutdeling.

Det er mye lyd i matsalen rundt lunsjtider...

Barn leker med xylofon.

Det er gøy å leke i karusell.

Miriam Illukol. Miriam var i rehabiliteringsklassen da jeg kom til CRO, og var blant de barna som begynte på skolen i februar 2006. Det er fint å få komme tilbake å se at det fortsatt går bra med dem jeg ble glad i den gangen.

Derick er med i årets rehabiliteringsklasse. Det er fint å få nye venner også.

Og så var tiden kommet for å forlate CRO for denne gang. Det er lettere nå enn sist. Forrige gang visste jeg ikke sikkert om og når jeg skulle tilbake. På en måte føltes det som om jeg sviktet alle de jeg hadde blitt glad i, og som hadde blitt glade i meg. Det er vondt å se inn i sinte, tårevåte barneøyne som spør: «Hvorfor drar du fra oss?», og ikke være i stand til å gi noe tilfredsstillende svar på når man kom tilbake.

Det er annerledes denne gangen. Nå har jeg fått bevise at jeg ikke har glemt dem, at jeg husker på dem, og gjerne vil tilbake. Og jeg har fått se at heller ikke jeg er glemt. Da er ikke fraværet like smertefullt. Avstand er lettere å bære når man føler seg husket enn når man føler seg glemt.

En helt vanlig dag på CRO

2007-06-12T16:27:00.000+03:00

Enten man er ansatt eller barn på CRO, så begynner dagen med en times morgensamling med andakt, bønn og sang. På mandagen hadde vi vært med på de ansattes andakt, så i dag ville vi være sammen med barna. Vi benket oss på bakerste rad. Mannen med notisblokken til venstre på bildet var han som hadde ansvar for andakten, men det viste seg at det var kokken OB, som for øyeblikket fungerer som tolk, som var den virkelige andaktsholderen. Mannen med notisblokken står og leser opp bibelvers etter bibelvers, etterfulgt av en kort kommentar, mens OB oversetter det hele til swahili, og til en form som barna faktisk kan forstå. Han oversetter alt til fakter og ansiktsuttrykk og eksempler med en iver som gjør det umulig hverken for barna eller for oss mindre swahilikyndige å bli begeistret. Det er tydelig hvorfor han har oppnådd status som alle gatebarnas uoffisielle adoptivbestefar.

Etter andakten er det frokost for rehabiliteringsklassen. På menyen står grøt fra World Food Programme. Nam, nam.

Kamerater. Han til høyre hadde en sinnsykt stor CRO-t-skjorte på seg.

På ettermiddagen tok sosialarbeider Carol oss med i slummen for å se på voksenopplæringsprogrammet. Her underviser hun noen av kvinnene som har bedrifter støttet gjennom Trickle up-programmet, som CRO er en del av. Det er et slags mikrofinansprogram, der brukerne får en liten startkapital til å starte en liten bedrift, sammen med opplæring og oppfølging, og så får man et tilsvarende beløp etter et halvt år dersom bedriften fremdeles lever. Trickle up-programmet har gitt mange familier i slummen et nytt liv, og det fungerer også som et forebyggende tiltak, i og med at man gir familien en fast inntekt, slik at man slipper å sende barna sine på gata for å tjene penger i stedet for å gå på skole. Her undervises noen av kvinnene i regnskapsføring.

På kvelden hadde Moses invitert oss på besøk. Her er han sammen med sin lille datter. Hun har mange forskjellige navn (husker ikke alle), men ett av dem er Anfield. Ingen tvil om hvilket fotballag pappa heier på...

Ett av mange artige skilt, som det er litt flaut å ta bilde av på dagtid når butikkene er åpne. Litt lettere seint på kvelden. Folk i Uganda liker å annonsere hva de tror på.

Foto: Ingunn Røse

Ingen tur til Mbale uten et besøk på Oasis of Life. Sist jeg var her, ble restauranten drevet av en britisk kokk, som brukte restauranten til å lære opp lokale folk til å drive en profesjonell «vestlig» restaurant. Målet hadde alltid vært på lang sikt å overlate driften til de lokale, og denne gangen ble vi møtt av et skilt som stolt annonserte: «You are welcome, under new management». Jeg var et øyeblikk nervøs for at det betydde at noen andre hadde tatt over, med ny meny, og at de nå bare serverte indisk curry eller geitegryte med matooke. Men i døra ble jeg møtt av hovmester Patrick, som smilende hilser meg med «Welcome back from your leave, sir».

Vi fikk restauranten for oss selv. Egentlig hadde de vært i ferd med å stenge, siden vi var litt forsinka i forhold til det jeg hadde sagt da jeg var innom tidligere på dagen. Da vi hadde spist og skulle gå, tilbød Patrick seg å slå følge inn til byen, så vi kunne ta en taxi derfra. Så vi ventet til han og servitøren som var på jobb, var klare til å gå, og så gikk vi sammen gjennom mørket mot Mbale sentrum. På veien traff vi en bil. Han som kjørte var tydeligvis en venn av Patrick, for det endte med at han kjørte oss hjem. Da vi tilbød oss å betale for turen (vi var ikke helt sikre på om det var en taxi eller bare en vanlig bil - taxier har ikke nødvendigvis noen spesielle kjennetegn i Mbale), ville han ikke ta imot. «We always drive visitors home from the restaurant.»

11. juni: CRO Mbale

2007-06-11T21:58:00.001+03:00

De neste tre dagene tilbrakte vi på dagsenteret til Child Restoration Outreach, min gamle arbeidsplass. Som kjentmann på stedet fikk jeg lov til å vise de andre rundt. Ellers var vi med staben på programmet der det passet, eller var ute og lekte med barna. Det ble mange lykkelige gjensyn, og jeg fikk også mange nye venner, som har kommet til i året som har gått siden jeg forlot Uganda. De som har fulgt Ugandabloggen tidligere, vet en hel del om arbeidet til CRO. Hvis du trenger repetisjon, kan du lese mer her.

På vei til senteret. Det er ikke lett å slippe forbi disse barna uten å måtte knipse et bilde eller to.

Ethvert kontor med respekt for seg selv har motiverende plakater på oppslagstavla. Så også på CRO. Her er et par av de jeg liker best:

Altfor mange av barna på CRO har fått erfare dette på kroppen. Jeg kan vanskelig forestille meg smerten ved å bli avvist av sin egen familie, men det er virkeligheten for mange av barna på senteret.
If you give up, you die...
Her får årets rehabiliteringsklasse undervisning i klasserommet på senteret.
Misjonærpar på tur?
Kjøkkenet er (for å ty til en klisjé) senterets hjerte. Her er kokken OB i gang med forberedelsene til lunsj. På menyen står posho og gule erter som vanlig. Det er ikke veldig spennende, og ikke spesielt godt heller (har smakt det selv flere ganger), men det metter og nærer, og det er jo hovedsaken. Posho er en tykk maisgrøt, så tykk at du kan kna den i hendene og dyppe den i maten som brød, og det krever krefter å røre i den gryta. Men alle som kommer på besøk får prøve, og det er nesten obligatorisk å la seg avbilde med den padleårestore røresleiva i nevene.

Unge Høybråten ser ut som om han har gjort dette hele livet. Det er selvfølgelig bare tull. Sannheten er at jeg nok aldri har klart å lage ferdig en gryte posho, men OB tar mer enn gjerne over.

Gårdsplassen skal vaskes og feies hver dag. Det er viktig at det ser rent og pent ut der man oppholder seg.

Etter lunsj ble det en slags halvoffisiell velkomstseremoni for oss. På CRO vil det si at man samler koret (eller de kormedlemmene som var innom for å spise lunsj) og synger noen sanger for gjestene.
Den obligatoriske velkomstsangen: «Wel-a-come, wel-a-come, our visitors...»
Den like obligatoriske Why me-sangen: «Why, why me, why he, why she, why you, why me? We're wondering why this came to us, oh Lord, why me ...»

Er det én ting de kan på CRO, så er det å få gjester til å føle seg velkommen.

Familieforøkelser

2007-06-11T18:01:00.000+03:00

Tida har ikke stått stille siden jeg og Bjarte forlot Mbale. Det er ikke lenger de samme barna som leker ute på gårdsplassen på CRO. På CRO er det første året for de fleste av barna et rehabiliteringsår - et år for å avlære dårlige vaner, lære nye, gode vaner, og tilegne seg de mest grunnleggende ferdighetene man trenger for å begynne på skolen. Så i løpet av de fjorten månedene som har gått siden sist jeg var i Mbale, har de fleste av "våre" barn begynt på skolen. Det betyr at de er mindre på senteret, men de fleste kommer innom til lunsj og kvelds, så det ble mange lykkelige gjensyn.

En annen måte man merker hvordan tida er gått på, er alle giftermålene og fødslene som har funnet sted siden sist. Sosialarbeider Carol har fått en liten sønn. Daglig leder Moses, som giftet seg mens vi var i Mbale, har fått en liten datter. Ronald, som vi var i forlovelsesseremonien til, har giftet seg. Men det aller hyggeligste var nok å treffe tidligere Esther igjen, som gikk på Hald samme året som meg og Ingunn. Hun giftet seg i desember i fjor, med en kar ved navn Emma, som jobber i kaffebransjen. Han var dessverre ikke hjemme den kvelden vi kom på besøk, men Esther inviterte oss villig hjem.

Esther bor i det gamle inderkvarteret i Mbale. For å komme dit, må man svinge såvidt innom slummen (forbi den lille kinoen og boda-boda-holdeplassen) og krysse over banen til Mbale SS. Dette er hjemveien for mange av CRO-barna, og noen av dem gjenkjente oss på lang avstand, og kom løpende («Sheta, Sheta!»). Men vi fikk ristet dem av oss, og fant til slutt huset til Esther og Emma. Esther inviterte oss inn, og vi fikk se bilder både fra oppholdet i Norge og fra bryllupet. Det er gøy å treffe igjen gamle venner.

Fra venstre: Marte, Åsne, Esther og undertegnede. Og jada, Esther har kul på magen, og venter barn i september... (Foto: Ingunn Røse)

Tilbake i Mbale

2007-06-10T14:52:00.000+03:00

Jeg er tilbake i Mbale. Tanken er nesten surrealistisk. Da jeg reiste hjem for over ett år siden, visste jeg ikke når jeg skulle komme tilbake. I uker og måneder har jeg gått og drømt og lengta, og nå er jeg plutselig her, og det er akkurat sånn som jeg håpet det skulle være, ja det er enda bedre.

Vi har ikke gitt helt klart beskjed om når vi kom, så noen blir sendt for å hent nøklene til huset hos elektrikeren som har vært inne og skiftet lyspærer, men siden det begynner så smått å regne, bestemmer vi oss for å gå til huset. Vi skal bo på samme sted som jeg og Bjarte bodde da vi var her, så jeg kan veien.

Vi kom på en lørdag, men det var en offentlig høytidsdag i Uganda, så CRO var egentlig stengt, og dagen etter var det søndag, så de to første dagene var vi ikke på senteret. Så da benyttet vi heller tida til å vaske klær og komme oss i orden. Vi var en tur på supermarkedet borti veien for å kjøpe mat, og inderen bak disken ønsket meg velkommen tilbake og spurte hvor jeg hadde gjort av kameraten min. Det er særs hyggelig å bli gjenkjent.

Klesvask - for hånd, selvfølgelig

Wanale-fjellet igjen. Utsikten fra vanntårnet bak huset.

Jinja-Mbale

2007-06-09T16:03:00.000+03:00

Strekningen mellom Jinja og Iganga, som vi må forsere for å komme oss til Mbale, er blant de farligste i Uganda. Den vanligste måten å komme seg fra Jinja til Mbale på er med taxi (altså minibuss). Det blir trangt når tjue mennesker skal klemme seg inn på fjorten seter. Fartsgrenser er det ingen som bryr seg om - det er kvaliteten på veien og motoren på bilen som bestemmer topphastigheten - og i tillegg er sikkerhetsbelter mangelvare. Når en slik en kræsjer, er dødstallet som regel tosifret. Vi var med andre ord lite lystne på det alternativet, og dessuten virket det ikke særlig forlokkende å skulle balansere en svær ryggsekk på fanget. Det går store busser også, men det er ekspressbusser fra Kampala, så de går ikke fra bussterminalen i Jinja. Altså måtte vi begi oss ut til hovedveien, der vi håpet å få stoppet en buss som skulle til Mbale.

Her sitter vi og venter spent...

Der satt det også en del andre mennesker som ventet på sine respektive busser. En mann som så ut til å være sjef for bussholdeplassen, spurte oss hvor vi skulle. Vi forklarte at vi skulle til Mbale, men at vi ville ha en stor buss (en STOOOOOR buss), og ikke en taxi. Han oppfattet hvor vi skulle, men prøvde gjentatte ganger å stoppe minibusser som fløy forbi. Heldigvis fikk han ikke napp hos noen av dem. Til slutt vinker mannen på oss. Han har stoppet en privatbil. «You go with him. Mbale direct! Ten thousand, ten thousand». Det er en stasjonsvogn, så de har plass til sekkene våre, men det er bare tre plasser i baksetet. Men bilen ser ut som den er i god stand, og det ser ut som om vi risikerer å sitte her resten av dagen om vi ikke kommer oss av gårde, så vi lar det stå til likevel og presser oss inn i baksetet. To og en halv time med én for mange i bilen er trangt, men det går hvis du stabler i høyden.

Eierne var et hyggelig, smilende par, som tydeligvis ikke snakker så mye engelsk, men mannen snudde seg stadig og smilte til oss, og så ut til å stortrives i sin nye rolle som bussjåfør. Det gikk bra helt til, ca. en time før Mbale, hvor sjåføren var uoppmerksom et lite øyeblikk. Veien mellom Kampala og Mbale er en av de dårligste veiene jeg har vært borti. Den har vært asfaltert en gang, men store deler av den er fryktelig dårlig vedlikeholdt (selv om den er under opprustning i forbindelse med dronningens besøk, selvfølgelig). Mange steder er det mer hull enn asfalt, slik at det ikke er hullene i asfalten man må se opp for, men asfalten rundt hullene. Den strekningen vi kjører på nå, er ganske hel og uten svinger, så sjåføren kan slappe litt mer av.

Jeg ser hullet komme mot oss. Det er ikke veldig stort, men faretruende nok når du kjører i hundre og ti. Jeg ser at sjåføren ikke har sett det - han har snudd seg mot kona si i passasjersetet for å si ett eller annet. BANG! sier det i det ene forhjulet, før noen av oss rekker å reagere, og jeg er sikker på at vi har punktert. Vi stanser og hopper ut. Dekket er - mirakuløst nok - like helt. Mannen kryper under bilen for å se om noe annet er skadet. Så vidt jeg kan se, er det en bit av felgen som har sprukket opp og blitt bendt innover. Men vår smilende venn lar seg ikke stoppe av slike bagateller. Han går i bagasjerommet, finner fram noe som ligner en hammer og banker felgen på plass igjen - noe reservehjul finnes tydeligvis ikke - og så setter vi oss inn og kjører videre. Sjåføren tar opp telefonen og sier noe på swahili. Jeg oppfatter ninakuja pole pole - «jeg kommer sakte», så han gir tydeligvis beskjed om at han blir litt forsinket på grunn av uhellet. «sakte» viser seg å bety at han senker farten fra 110 til 85.

Wanale-fjellet - nesten hjemme (arkiv-foto)

Men felgen holder, og resten av turen går uten problemer. Vi svinger inn mot Mbale, og foran oss kan man såvidt skimte Wanale-fjellet. Nå er vi nesten hjemme. Jeg forklarer mannen hvor han skal slippe oss av. Vi kjører nesten forbi Half-London der vi skal bo, så det er ikke noen vits å kjøre helt inn til byen. Vi hopper ut rett ved Mbale Municipal stadium, ved fotballbanen til Mbale Secondary School. Derfra går turen over banen, såvidt innom de øvre delene av Namatala-slummen, før vi svinger inn på hovedveien i Half-London. På Mbale SS-banen er det fotballkamp, så vi må gå rundt. I enden av banen står det parkert en lastebil som ser merkelig kjent ut. Jeg går litt nærmere for å se om jeg kan tyde skriften på lasteplanet og—blir overfalt bakfra av en enorm mann. Det er OB Sam, kokken på CRO. Lastebilen som så merkelig kjent ut, er selvfølgelig lastebilen til CRO, og det er CRO som spiller. Det viser seg å være finalekampen i distrikts-cupen, og CRO leder. Vi blir trukket fram på første rad. En benk blir tryllet fram fra ingen steder (i Afrika er det aldri mangel på benker eller stoler når man plutselig får gjester), og så er vi omgitt av en skokk med CRO-barn som heier og synger og spiller trommer.

Foto: Åsne Sløttet

Kampen vant vi selvfølgelig, og nok en pokal fikk plass på trofehylla.

Save the AIDS Orphans og Jinja

2007-06-09T13:16:00.000+03:00

Det finnes to typer busser i Uganda. Du har ekspressbusser som går på et bestemt klokkeslett, der man må kjøpe plassbillett dagen i forveien, men de går som regel bare på lange strekninger, mellom de store byene. Vi skulle ikke lenger enn til Jinja, som ligger halvannen time fra Kampala, og da må man ta en slik buss som går når den blir full. Da møter man opp i bussparken, finner en buss som går dit du skal, betaler billetten og setter deg og venter. Hvis du er riktig heldig, finner du en buss som er nesten full, ellers kan det fort bli et par timer å vente fra du setter deg på bussen til den faktisk går. Men man vet aldri.

Denne gangen var vi uheldige og måtte vente lenge, noe som passet oss veldig dårlig, siden vi hadde avtalt å møte noen i Jinja tidlig på ettermiddagen. Utenfor Jinja, i en landsby kalt Mafubira, holder Save the AIDS Orphans Uganda (STAO) til. Some navnet antyder, er det en organisasjon som arbeider med foreldreløse etter AIDS-epidemien. De driver en liten skole for barna og en mobil klinikk, og jobber aktivt med å finne fosterfamilier til foreldreløse barn. I tillegg hjelper de enker i landsbyen - gjerne med en symaskin eller noen kyllinger, slik at de kan tjene til eget livsopphold. Kristine og Stefan, søster og svoger til Ingunn, kom i kontakt med STAO mens de var utvekslingsstudenter i Uganda, og da de kom hjem, startet de STAO Norge, sammen med en gruppe andre tidligere utvekslingsstudenter i Bergen. STAO Norge driver innsamlingsarbeid av forskjellig slag, blant annet veldedighetskonserter og julegaveprosjekt. Ca. en gang i året reiser en eller to studenter til Uganda for egen regning, for å overlevere de innsamlede midlene. Alt arbeidet gjøres frivillig, og STAO Norge er en av ytterst få bistandsorganisasjoner som kan skryte av å ha kr. 0 i administrasjonskostnader. Du kan lese mer om STAO Uganda på www.stao-uganda.org og om STAO Norge på www.stao.no.

Bussturen fra Kampala til Jinja går gjennom sukkerplantasjer og teplantasjer - og gjennom Mabira-skogen. Jeg har alltid likt Mabira-skogen. Særlig om kvelden, når lyset skinner skrått gjennom løvtunge trær. Hvis jeg skulle velge et sted fra Uganda å ta med meg hjem, ville jeg kanskje valgt Mabira-skogen, slik at jeg kunne kjøre buss gjennom den hver eneste kveld. Når vi nå kjører gjennom Mabira-skogen, er det ettermiddag. Men det begynner å bli lovlig seint på ettermiddagen, og vi er allerede for seint ute til avtalen vår. Mannen vi skal møte, er Pastor Nelson Lufafa, som er sjef for STAO. Vi skulle møte ham klokka to - når vi endelig er framme i Jinja og har fått ordna oss med hotell, er klokka nærmere fire.

Vi ringer Nelson og avtaler at han skal plukke oss opp et sted i byen. Vi finner plassen, og stiller oss opp og venter. Etter en stund stanser en bil ved siden av oss, og en ung mann hopper ut fra passasjersiden og gir oss alle en klem, mens han snakker i mobilen sin. Han gestikulerer at vi skal sette oss i bilen, og at han skal komme etter. Ingen av oss har møtt Nelson før, men vi må jo bare gå ut fra at det er riktig mann. Det viser seg å stemme. Vi møter Nelson igjen ute i landsbyen, og han viser oss rundt på området.

En ny skolebygning er under oppførelse. I mellomtiden har man klasserom der det måtte være plass.

Denne bygningen skal blant annet bli klinikk og soveplasser for noen av barna. (Foto: Ingunn Røse)

Vi fikk også besøke en av enkene som får hjelp av STAO. (Foto: Ingunn Røse)

(Foto: Ingunn Røse)
STAO Norge har hatt julegaveprosjekt de siste par åra. I likhet med f.eks. Kirkens Nødhjelp, kan man kjøpe «julegaver» - f.eks. en gris. Så får man et kort som man kan legge under juletreet, mens pengene går til Uganda. Men til forskjell fra andre organisasjoner, reiser det folk fra STAO Norge ned og faktisk kjøper en gris (eller et par sko, eller en kasse med kyllinger) for pengene du gir. Her har vi en kyllingfarm som drives av noen av enkene.

Og her bor det en ku som er sponset fra Norge, men den er visst ute og gresser ellerno.

Overalt hvor vi gikk, hadde vi en hale av barn etter oss.

Is it an animal? Is it a bird? No - it's a fruit - Jackfruit. Kanskje den særeste frukten i hele verden.

På badet på hotellet var det et funky rørsystem:

Dagen etterpå hadde vi tenkt oss til Bujagali falls, men truende skyer i horisonten satte en effektiv stopper for planene. Det er ikke nødvendigvis like spennende å se på frådende vannmasser når en tilsvarende vannmengte bøtter ned over hodet på deg. Så da tok vi en tur rundt i nærområdet i stedet.

Lonely Planet-turister på tur... (Foto: Ingunn Røse)

Vi gikk oss litt vill på et tidspunkt. Heldigvis fant vi et skilt som kunne vise oss veien hvor vi var...

Verdens ekleste fugl - på hustak

Bilder fra Kampala

2007-06-07T16:32:00.001+03:00

De første dagene bodde hos Gloria i Kisaasi, et stykke utafor Kampala sentrum. Her er ett av nabohusene som er under oppbygging. Det er et lite hus, så det de har nøyd seg med ca. 25 arbeidere og én sementblander...

Boda boda - motorsykkeltaxi - er framkomstmiddel nummer én i Kampala. Så lenge man holder seg utenfor sentrum, er det ganske trygt.

Hva gjør man med gatebelysning i et land hvor strømforsyningen til tider er ganske sporadisk? Hva med gatelykt med egen strømforsyning? Her har man både solcellepanel og vindmølle på hver mast.

Framkomstmiddel nummer to i Kampala er taxi. En taxi i Uganda er ikke en drosje, men en minibuss i rute. Skal du ha drosje, må du spørre etter en «special» eller «special hire». I en slik minibuss - gjerne en Toyota HiAce eller tilsvarende - er det 14 passasjerseter, men de tar gjerne opp mot 20 passasjerer. Bildet over viser en av de to taxi-parkene i Kampala sentrum, som fungerer som bussterminaler. Det ser kaotisk ut, men det eksisterer en eller annen slags mystisk orden som gjør at systemet likevel fungerer. Passasjerer finner fram til riktig kjøretøy, og kommer seg dit de skal. Også vi turister finner veien lett. Det finnes alltid en mann som kan vise oss hvor vi skal gå, så lenge vi klarer å uttale navnet på stedet vi skal til.

Jeg prøvde å kopiere ansiktsuttrykket til denne utstillingsdokka, men måtte gi tapt. Noen antydet at det var fordi jeg har liten munn. Jeg skjønner ikke hva de snakker om ...

Trafikken i Kampala sentrum, i nærheten av Owino Market. Å ta boda boda her er en halsbrekkende opplevelse ...

Kampala sentrum.

På vår vandring rundt i Kampalas gater kom vi plutselig over en diger vanndam. Det viste seg å være et vannrør som det hadde gått et alvorlig hull på, så vannspruten sto nesten til himmels.

(Foto: Åsne Sløttet)

I fjor var det valg i Uganda, og et godt budskap kan ikke gjentas for ofte: Power belongs to the people!

Og så noen bilder av den ekleste fuglen i hele verden: Marabou-storken. Dersom du vet lite om dette motbydelige dyret, kan du lese mer på min andre blogg.

Regn ...

Vi hadde med oss makrell i tomat og grøtris til Gloria på bestilling. Her lager vi risengrynsgrøt siste kvelden.

Stay tuned for more! Neste oppdatering fra Jinja.

Men Ugandabloggen var ikke død...

2007-06-05T01:07:00.002+03:00

Da jeg avslutta denne bloggen, så det ut til at det kunne bli lenge til neste gang jeg satte foten i Uganda. Så var muligheten der, og jeg grep den med begge hender. Plutselig hadde man en perverst lang sommerferie og masse penger mellom hendene på en gang. Så dermed satte vi kursen mot Afrika. Reiseruta vår så slik ut:

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive litt hver dag, men det tar tid å skrive dagbok. Den som skriver, må reise sakte. Vi skulle dekke tre land og mer enn 150 mil på tre uker. Så det ble ikke til mer enn ett (halvferdig) dagboknotat. Men det lyder (mer eller mindre) som følger:

Soloppgang - på vei mot Gardermoen

4. juni 2007
Vi reiser grytidlig om morgenen. Soloppgangen over Gardermoen. Trøtt, trøtt, trøtt. Et lite hopp, og så er vi plutselig i Amsterdam. Derfra skal vi videre med fly til Nairobi - til Afrika. Gaten fylles opp med folk. De fleste er europeere, men det er også noen afrikanere - noen i sommerklær (de skal nok hjem på besøk), og andre i vinterklær (de er nok på vei hjem fra ferie eller forretningsreise). Turen fra Amsterdam er lang, men jeg sover mye. Og så touchdown. Ut av flyet, og så er vi plutselig i Afrika.

Jomo Kenyatta Airport, Nairobi. Vi går av flyet, og Afrika slår mot oss som en vegg. Nei, det stemmer ikke. Det er ingen vegg å gå inn i. Man går av flyet, og ingenting skjer. Likevel merker man at noe er annerledes. Som om selve tiden slår om i en annen takt, eller som om himmelen plutselig er blitt større. Å komme til Afrika er som å gå gjennom et klesskap. Ikke så mye er forandret, bortsett fra at du plutselig befinner deg i en annen verden. Eller kanskje er det bare du selv som er forandret.

Det er mørkt ute. En shuttle-buss står og venter på oss utenfor flyet. Halvparten av passasjerene går ombord - vi andre følger etter en mann som står og vinker på oss (mye av forflytningen på denne turen foregikk ved å følge etter vinkende menn) - tvers over rullebanen. Entebbe er ikke en veldig traffikert flyplass, men synet av en BOEING 373 som takser mot deg på rullebanen er imponerende nok. Passkontrollen foregår i et skur for tiden. Som mesteparten av Kampala by, er flyplassen under renovering. I november skal nemlig et viktig toppmøte i det britiske samveldet finne sted, og da kommer selveste dronningen av England på besøk. Da er det viktig at alt ser tipp-topp ut («I hope she comes every year,» sier vår venn Gloria).

Utenfor terminalen blir vi møtt av et kjent ansikt, og en stemme som sier "Velkommen til Uganda", med en sjarmerende afrikansk aksent. Gloria gikk på Hald sammen med Ingunn og meg, og det blir et særs hyggelig gjensyn. Hun har med seg en kamerat med bil. Vi klatrer ombord, og kjører gjennom mørke gater, hjem til Gloria der vi skal bo de nærmeste dagene.

Følg med, følg med. Flere oppdateringer følger.

Many farewells

2006-05-02T20:39:00.000+03:00

A cold morning in Kampala. Blue Mango hotel. Watching LOST on DSTV. Mbale is left behind. We left on Sunday. Last week was spent doing things for the last time. Walking around in the market. Having my last rollex in Naboa Road. Last goodbyes. Evaluation and reports. Friday was our last official day at CRO. We had a send-off seremony with the staff and the children. Our children. So far away now. On Saturday we are floating around like ghosts. In limbo. Not really gone, not really there. We've said our goodbyes, but we've not yet left.

And then we go. Back in Kampala. Last time at the Blue Mango. Today we'll visit the Strømme office. For the last time. Tomorrow we fly home. Home. It is a strange word. Home is where your loved ones are. Where your friends are. I have many homes now. It is time to go back to one of them.

«Don't go back,» they tell me. «Sheta, don't go!» And why would I, really. Why do I want to leave this place, where every day is an adventure? Is this the end? No, this is not the end of my journey. It is just the beginning of the next lap. This is a wonderful world; there are plenty of adventures to be made, even in Norway. It is your attitude towards life that matters, not where you choose to live it. I think I am quite ready for another adventure.

This concludes my blog.

2006-04-23T20:46:00.000+03:00

My journey is nearing the end, and so is this blog. Next week will be busy with evaluation and writing reports, so this might very well be my last post from Mbale. Looking back at what I have written since I came, I can only conclude: There is no method to this madness. First of all, the chronology of my updates has been horrible. I keep adding stuff often several weeks back in time, so the articles appear near the bottom of the page. A couple a weeks ago, I posted something way back in November (you can find it in the archives, it’s worth a read if you take the trouble to look it up).

Secondly, the end is better than the beginning. As it always is. I sincerely apologise for statements like «that’s the way it is in Africa» and all the times I have made assumptions and opinions into facts. I have often been tempted to go back and edit some of the previous posts (and in a couple of cases, I have actually done it), but I have decided to leave the blog as it is. This journey is also a personal journey, a coming of age story, and this blog reflects my growing understanding, or maybe my growing appreciation of my lack of understanding, of life in Africa, in Uganda, in Mbale.

And now, suddenly, these passages in English appear only in the final month of my stay. Surely, any English speaking readers must have been thoroughly scared away by now. If I was to do this over again, I would probably have done it more systematically – maybe alternate between English and Norwegian in every second post or something. As I say, there is no system to it. But I digress. There is no way I can write this blog again, without living it again, and for that, unfortunately (or fortunately?) you only get one chance.

This blog can be read the way it is presented – from top to bottom – or in chronological order – from bottom to top, but for the latter option, you will have to look in the archives – from September 2005 onwards. Anyway, this is a Uganda-blog. After I leave this country, I will continue blogging at hoybraten.blogspot.com, maybe not as frequently as here, but I will try to maintain a steady pace, nonetheless. Stay tuned!

Oasis of life

2006-04-23T17:30:00.000+03:00

Jeg sitter på Oasis of Life. Det er en restaurant litt utenfor byen. Skiltet i Republic Street reklamerer med «Real British and European Cuisine». Og det er faktisk ett av de få stedene som holder det det lover. Du får skikkelig vestlig mat, og jeg tror ikke det er noen overdrivelse å si at det er det eneste stedet i hele Øst-Uganda du får mør biff (de får det kjørt inn fra en slakter i Kampala). Med andre ord, alltid et populært sted å ta med seg gjester, særlig folk som har vært i Afrika en stund og er blitt litt matleie.

Det er litt dyrt – du må fort ut med 70-80 kroner for en god middag med drikke til – så vi kan ikke gå her altfor ofte, men det er som regel her vi går hvis vi er litt slitne, lengter litt hjem eller har en eller annen liten ting å feire. Av og til ender vi opp her uavhengig av hverandre. I dag var Bjarte på vei ut da jeg gikk inn.

Det har begynt å regne. Skikkelig. De to amerikanske jentene som nettopp kom inn døra, er søkkvåte. Jeg er ennå ikke blitt så afrikansk at jeg nekter å gå ut i regnvær, men det er førti minutter å gå hjem herfra, og det kan bli skikkelig kaldt. Kan se ut som det blir dessert på meg også i dag.

Biffen min er dobbelt så stor som den pleier å være. Jeg skal ikke klage, men når man vanligvis spiser kjøtt maks to ganger i uka, og da bare et par-tre biter med masse ris til, blir en så stor biff en tanke vanskelig å fordøye. Der røyk planen om dessert. Får heller ta en varm kopp te når jeg kommer hjem.

Regnet har løyet til en sakte, tett yr når jeg går ut. Nesten norsk høstregn. Og det er mørkt. Strømmen har gått igjen. Den skulle ha vært fireogtjue timer av og fireogtjue på, men i det siste har den vært av og på hele tiden. Det gjør det en tanke vanskelig å planlegge en del ting, for eksempel bruk av datamaskin.

Dette oppholdet har vært en leksjon i hvor viktig strøm faktisk er. Hvis du går gjennom gata der alle verkstedene ligger en dag det er strøm, arbeider sveiserne som gale. I Kampala finnes det sveisefirmaer som jobber tjuefiretimers skift for tiden. Strømkrisen truer med å knekke økonomien i Uganda. Selv har jeg begynt å stå opp klokka seks i det siste, rett og slett for å utnytte dagslyset.

Det er ikke lenger mulig å ha ferskvarer i kjøleskapet i mer enn et par dager. Kjølediskene på supermarkedene var tvilsomme i utgangspunktet – nå er de fullstendig no-no. Is som kan spises uten å bli syk, er så godt som umulig å få tak i – på Oasis of Life har de sluttet helt å ta det inn. Eplepaien serveres nå med varm custard i stedet.

Ser med andre ord ikke ut som det blir noe te på meg i kveld. Da blir det å krølle seg sammen på haugen med madrasser i stua med et ullteppe rundt seg i stedet, og lese bok i lommelyktlys. En ting man lærer i Afrika er å tilpasse seg. For eksempel er store deler av denne bloggen faktisk kladdet for hånd – rett og slett fordi det ikke har vært strøm til PCen. Jeg vet min gamle norsklærer fra KG ville bli varm om hjertet hvis hun visste det – hun var en tanke nervøs for at jeg skulle glemme håndskriften min, kan jeg huske.

Strømmen kommer tilbake etter rundkjøringa. Te er tilbake på menyen. Og i kveld kan jeg bruke datamaskinen min også.

2006-04-20T20:44:00.000+03:00

Vi er tilbake på CRO. På en måte føles det som om vi har reist hjem allerede, og bare er tilbake en svipptur for å hilse på. Det er to uker til vi forlater Uganda, ti dager til vi drar fra Mbale. Vi rekker knapt å si hei før vi må dra igjen.

Det er en annen grunn til at det er annerledes å komme tilbake igjen også. Skoleferien er begynt. Det betyr at senteret er fullt av barn hele dagen, og at alle de vi rakk å bli godt kjent med i juleferien er tilbake i Mbale. Stella er tilbake. George er også her et par dager til, før han reiser tilbake til Masaka.

Ellers fikk rehabiliteringsklassen endelig uniformer på påskefesten rett før vi dro – gule CRO-t-skjorter og mørkegrønne skjørt eller shorts. Plutselig var alle nyvaskede, med nybarbert hode og iført nye, rene klær. Og plutselig var alle sammen mye vanskeligere å skille fra hverandre på avstand. Både jenter og gutter har samme sveisen, helt til de slutter på skolen – fra 0-5 millimeter. En nyttig regel som kanskje også burde innføres i norske skoler – den er uhyre effektiv mot hodelus.

Uansett: Jeg har tenkt å gjøre mitt beste for å nyte tiden som er igjen. Og prøve å ikke å tenke altfor mye på alle jeg skal reise fra. Jeg gleder meg jo til å treffe alle dere der hjemme også.

Lost in Africa

2006-04-20T17:23:00.000+03:00

Vi har vært turister denne uka. Backpackere, Lonely Planet style. Når du treffer en annen hvit person i Afrika, må du som regel igjennom det vanlige hilsningsritualet. Man presenterer seg og stiller spørsmål som «So, what are you doing here?» og «So, how long are you staying?». Jeg må innrømme at det ikke er uten en viss stolthet jeg har kunnet svare «volunteer» og ikke «tourist» på det første, og «seven months» og ikke «just passing through» på det andre.

Vi har liksom sett litt ned på turistene mens vi har vært her. Grupper i innleid buss som stopper tre minutter i Mbale for å kjøpe vann på et av supermarkedene, i stedet for gjennom vinduet langs veien som alle andre, på vei til en eller annen lodge ved foten av Mount Elgon. Unge mennesker med identiske ryggsekker og hver sin utgave av Lonely Planet – East Africa i hånden, som sitter i baren på Blue Mango og forteller med glassaktig blikk om alle de «unike» Afrika-opplevelsene de har hatt (som stort sett innbefatter safari i Kenya, gorilla-tracking i øst-Uganda og strandferie på Zanzibar).

Men denne uka har vi altså sluttet oss til turistenes rekker og fått kjenne på kroppen hvordan det er å faktisk reise i Afrika, ikke bare sitte stille på ett sted. Og jeg må si at min respekt for backpacker-rasen har økt en smule. Jeg mener de har det ikke lett. Alt som kan gå galt, går som regel galt. Men det gir deg jo desto mer å skrive hjem om. Jeg ville lagt ut bilder, men jeg er som kjent lens for digitalkamera for tiden. Så dere får nøye dere med den følgende reiseskildringen som jeg har valgt å kalle Lost in Africa, i beste Bill Bryson-stil. Det er nemlig det alle sier til oss når vi kommer tilbake, etter å ha vært borte en stund. «You were lost!» «Where have you been lost from?»

Lost in Africa
Vi er i Kampala. Det er grytidlig om morgenen – sola har ennå ikke stått opp. Portvakta på Blue Mango har skaffet oss en special hire. Sjåføren viser seg å være Max, en mann som har kjørt oss et par ganger før. Han opererer tydeligvis i området. Vi finner til slutt stasjonen for Jaguar-bussene, og han slipper oss av med en advarsel om at det er mange pene jenter i Rwanda. Vi skal til Rwanda.

Vi går bort til billettluka. «Two tickets to Kigali for seven o’clock,» sier jeg. «We have reservations.» Mannen bak skranken peker på bussen som står klar til å gå. «That is the seven o’clock bus. It is full.» Alle våre protester om at vi faktisk har bestilt billetter på forhånd, er nytteløse. Men hvorfor vil vi ta sju-bussen, vil mannen vite. Den går jo en omvei på ti mil. Det er mye bedre å ta åttebussen. Det er en ekspressbuss, så vi vil være i Kigali klokka tre. Ingenting av dette stemmer med det den samme mannen sa på telefonen dagen før. Men uansett – vi har ikke noe annet valg enn å sette oss og vente en time. Billettene våre er solgt til noen andre, og det ser ikke ut til at mannen har tenkt å kaste noen av.

The first rule of survival in Africa is: Always bring a book.

Vi kommer oss på åttebussen. Den drar – utrolig nok – presis. Vi hadde bestemt oss for å reise så tidlig som mulig. Det er greit å utnytte de kjølige morgentimene, og: man kan jo alltids sove på bussen. Men på bussen er det selvfølgelig radio. På luganda. Ingen av oss kan noe annet på luganda enn «god morgen». Og det virker som det er en uskreven lov i Afrika om at alt skal kjøres på full styrke. Biler kjøres så fort som veien tillater (noe som gjør humpete jordveier uendelig mye tryggere enn gode asfaltveier), og lyden på radioen settes selvfølgelig på fullt. Noe annet ville jo være sløsing med god lydkapasitet.

Etter hvert blir radioen slått av. Og TVen slått på. Det er nemlig DVD-spiller i bussen. Det er Nollywood-film som står på programmet. Nigeria har en blomstrende filmindustri – et slags Afrikas svar på Bollywood, bortsett fra at nivået er ti hakk lavere på alt fra skuespill til teknisk utstyr. Filmen er engelskspråklig, men den er dubbet til luganda – noen har visst bestemt seg for å lære oss språk på denne turen. Og volumet ligger fremdeles en tanke over smertegrensen. På et tidspunkt spør vi konduktøren om han kan skru ned lyden. «Turn down the volume?» spør han med vantro i blikket. «Nooooo…» Et par minutter etterpå blir lyden skrudd ned et halvt hakk. Jeg gir opp prosjektet.

The second rule of survival in Africa is: Whatever you do, don’t get annoyed.

Måten de dubber filmer på i Uganda er for øvrig fascinerende. Det er ett menneske som oversetter hele filmen. Han er ikke skuespiller, men en såkalt VJ, eller Video Jockey. Og han oversetter ikke bare replikkene heller. Han småprater gjennom hele rulleteksten, og fyller også opp replikkløse sekvenser med små kommentarer. «Nå kjører bilen ut av garasjen.» «Denne skuespilleren har gjort stor suksess med filmer som…» osv., osv. Vi rekker tre lugandiserte Nollywood-filmer før vi når Kigali.

Vi kjører vestover fra Kampala for første gang. Det er vest i Uganda at pengene er å finne. Bananplantasjene strekker seg så langt øyet kan se. Vi passerer store flokker med Ankole-kyr med gigantiske horn som får en til å undre seg på hvordan dyret i det hele tatt klarer å holde seg på beina. Et par ganger passerer vi en lastebil fullastet med disse kyra. Du ser bare horna som stikker opp over kanten, som sylkvasse spyd. På toppen av lasteplanet står det en mann i bar overkropp og passer på. Hvis det kommer en uventet hump og han mister balansen, vil han bli spiddet på flere steder.

Vi nærmer oss grensa. Landskapet blir mer og mer øde, mer og mer ulendt. De enorme slettene, sumpene og skogene vi er vant til å se i Uganda blir gradvis avløst av runde, grønne åser. Grenseposten er noe av det mest øde jeg har vært borti. En liten klynge med hus på Uganda-siden, en liten klynge på Rwanda-siden. Som på de fleste andre afrikanske grenseposter, står det et tyvetalls menn rundt de forskjellige kontorene og er veldig behjelpelige med å fortelle deg hvordan du skal fylle ut de forskjellige skjemaene, før de spør om du har penger å veksle. Men vær forsiktig – disse menneskene er profesjonelle svindlere. Jeg har 180 000 shilling å veksle, min mann pønsjer inn 108 000 på kalkulatoren sin, og tror jeg ikke ser det.

The fourth rule of survival in Africa is: Never trust a money changer.

Rwanda. Var det noen som hadde hørt om Rwanda før 1994? Var det noen som hadde hørt om de vakre, grønne åsene, den friske, kjølige lufta, den klare himmelen, de enorme vulkanene? Hvem hadde reist langs de slyngete veiene som snor seg mellom åser og opp og ned over fjell, sett mennesker i fargeglade klær mot alt det grønne som vandrer i flokker oppover og nedover åsene med bylter på hodet, utrettelige, tilsynelatende fra ingensteds til ingensteds? Ikke mange jeg kjenner, i hvert fall.

Hvor går grensen for menneskelig galskap? Hva får tilsynelatende normale mennesker til å gå ut og hakke løs på sine naboer og kolleger med macheter? Hva gikk galt i Rwanda? Åtte hundre tusen tutsier og moderate hutuer ble drept i løpet av de hundre dagene massakrene varte. Hvordan kan noe så grotesk ha funnet sted i et land some r så vakkert? Nasjonen bærer fortsatt sårene i dag, tolv år etter. På gatene ser vi tiggere med avkappede lemmer. Forrige uke kunne vi lese i avisene i Uganda at nye levninger var blitt gravlagt i minnesenteret i Kigali. Hvert år på denne tiden flagger hele landet på halv stang – i hundre dager. Det tar tid å lege sårene.

Vi ankommer Kigali i kveldingen. Bussturen tok ti timer – ikke sju som vi var blitt lovet. Men akkurat det begynner å bli en vanesak. Og her støter vi på første hindring – ingen minibanker. Det vil si: minibanker finnes overalt i byen, men ingen som tar utenlandske kort. Vi hadde med oss en god slump penger, men ikke på noen måte nok. Så da var det ikke noe annet å gjøre enn å utsette problemet til dagen etterpå og gå og trøstespise en rådyr middag på Mille Collines (jada, det derre Hotel Rwanda-hotellet). Biffen var for øvrig ganske seig.

Neste dag legger vi ut på ekspedisjon for å ta ut penger. Vi har spurt rundt, og har relativt sikre kiler på at Bank of Kigali er det eneste stedet i landet som tar VISA. Det foregår slik at du gir kortet og passet ditt til mannen i skranken (etter å ha stått en evighet langs veien). Mannen ser lenge på kortet, på passet, på deg og tilbake på kortet. Han sjekker noe på datamaskinen. Løfter telefonrøret uten å si noe som helst – før han forteller deg at kortet ditt er avvist. Heldigvis hadde jeg to kort med meg. Det gikk på andre forsøk. Så drar han kortet gjennom en gammeldags VISA-maskin, du skriver under, og blir sendt til en annen luke (og en ny kø) for å hente pengene.

The fourth rule of survival in Africa is: Always bring a second credit card. You never know when the one you have will be rejected for no particular reason at all.

Endelig ute av banken bærer det ut til byen for å finne bussen til Lake Kivu. Ifølge Lonely Planet skal den tre timer lange turen gjennom Rwandas grønne åser og forrevne vulkanlandskap være en stor naturopplevelse. Og det er absolutt verdt turen. Selv om den er hakket mer svingete enn det som strengt tatt er behagelig, og selv om turen tilbakelegges sammen med atten andre passasjerer i en fjortenseters matatu.

På vei over fjellet stopper vi ved en av de mange kullovn-i-veikanten-restaurantene. Mannen ved siden av meg kjøper en grillet maiskolbe. Han knekker den i to og gir meg halvparten. I Uganda er vi midt i maissesongen for tiden, og grillet mais selges på hvert gatehjørne. Men det er bare hvit mais. Hvit mais er tungt fordøyelig og generelt ganske smakløst. Den halve kolben jeg sitter med i hånda, derimot, er gul. Skikkelig sweet corn. Det er den beste maisen jeg har smakt på veldig, veldig lenge.

Vel framme ved Lake Kivu støter vi på neste problem. Vi trenger hotell. Det ligger mange av dem langs stranda. Noen er fulle, andre er dyre. Vi går innom et titalls hoteller, uten større hell. Til slutt kommer vi til en bom. Og en bu der det sitter en vakt. Ooops. Ingen vei videre. Dette er grensa til Kongo. Det er fristende å ta en tur over, bare for å si at vi har vært der. Men vi har single entry-visum til Rwanda, og det blir en tanke dyrt å skulle kjøpe nytt visum for å komme inn igjen.

Til slutt finner vi et sted å bo. Lake Kivu er bilharzia-fri, det vil si at det faktisk er ganske trygt å bade der. Men noen av oss har ikke med badetøy. I tillegg er det rett og slett litt kaldt i Rwanda, så det blir ikke noen bading på meg i hvert fall.

Og så tilbake igjen. Først til Kigali. Natt på hotel. Uten myggnett. Er ikke noe særlig malaria her. Vet ikke om jeg har nevnt hvor dypt og inderlig jeg hater myggnettet mitt. Og kaldt om natta. Fantastisk. Så opp lenge før det blir lyst, taxi ned til bussparken, sove på bussen.

Jeg våkner på grensa. I panikk over mangelen på minibanker har jeg tatt ut altfor mye penger. Jeg har altfor mye igjen. Pengevekslerne flokker seg rundt meg. Tolv stykker med hver sin kalkulator som prøver å overbevise meg om at man skal dele og ikke gange når man veksler Rwanda-franc til Uganda-shilling. Jeg blir stående i tjue minutter og kjefte på dem til jeg får de pengene jeg skal ha. I mellomtiden holder bussen på å kjøre fra meg.

Vi tilbringer natta i Bushenyi, hos Vigdis og Helga. Og vi får konstatert det de for så vidt har fortalt oss det siste halve året: det er langt ute på landet – ca. en og en halv gate. Vi er innom både bensinstasjonen og supermarkedet for å sjekke om de har sjokolade i dag. Jeg lurer på hvordan jeg hadde taklet å bo her selv, jobbet for biskopen og dyrket grønnsaker i hagen. Mbale virker plutselig ikke så lite lenger.

På veien til Kampala stopper vi innom Masaka og besøker CRO-prosjektet der. Senteret i Mbale er det eldste – prosjektene i Masaka og Jinja ble opprettet i hhv. 1998 og 2002. I Masaka jobber to av de eldste guttene fra CRO Mbale som frivillige. Vi treffer Mike. George, som var sjef på ungdomssenteret i Mbale, der vi bor, er på påskeferie i Mbale. Vi traff ham så vidt før vi dro. Sånn kan det gå.

Vi drar videre til Kampala før lunsj. Sjekker inn på Blue Mango igjen – for endte gang. Blue Mango hotell har blitt et slags hjem nummer to for oss i Uganda. Damen i resepsjonen gliser bredt hver gang vi kommer inn, og selv taxi-sjåførene utenfor porten kjenner meg igjen når jeg kommer. Men nå er det snart slutt. Dette er nest siste gang vi er i Kampala i denne omgang.

Vi tar buss til Jinja dagen etter. Bussene i Afrika går når de er fulle. Denne gangen tar det lang tid. Vi blir sittende over to timer før vi begynner å bevege på oss.

The fifth rule of survival in Africa is: Always bring a book.

Det er allerede sent på ettermiddagen når vi kommer fram til Jinja, og vi bruker lang til på å finne CRO-senteret. CRO er ikke fullt så kjent i Jinja og Masaka som i Mbale, der alle vet hvor senteret ligger. Så vi rekker bare en kort omvisning før vi må dra videre mot Mbale.

Den aller siste Afrika-bussturen vår i denne omgang – Moses har lovt å kjøre oss til Kampala når vi skal hjem – så det er vel bare passende at vi ender opp med å ta langdistanse-matatu for første gang. Så har vi gjort det også. Anbefales ikke, hvis du ikke da er ute etter en skikkelig Afrika-opplevelse. Det er ingenting som er så afrikansk som å sitte trangt og kjøre styggfort i et vrak av en Toyota Hiace på en skikkelig hullete asfaltvei.

Vi har en uke og to dager igjen på CRO. En uke og to dager til å rydde, pakke, bestemme hva som skal være med hjem, hva som skal bli igjen, ta farvel, gjøre ting for siste gang. En tid for å oppsummere, evaluere, rapportere. Forberede oss på å reise hjem. Ingenting varer evig, selv om man gjerne ville det. Alt må ta slutt. På tide å dra hjem, begynne på noe nytt, fortsette reisen. Men det blir ikke siste gang jeg ser Uganda. Har fått altfor mange venner her. Jeg kommer tilbake. God willingly.

Ja, forresten. Har visst hoppet over en regel. Fant ikke noe sted å putte den inn, men den er nyttig likevel, så jeg slenger den med her:

The third rule of survival in Africa is: Never look in the kitchen.

Which way to go?

2006-04-16T16:52:00.000+03:00

Arkivfoto
Ja, så har man slengt av gårde en søknad til samordna opptak. Men ikke vet jeg hva det skal bli av meg til slutt. Det kanskje aller snodigste med hele affæren er at det har dukket opp et studium i Bergen øverst på søknaden min. Hva betyr så dette? Skal den unge Oslo-patrioten gå i eksil over fjellet i to år? Har han fått heteslag? Eller skyldes det kanskje en Knudsen og Ludvigsen-sang jeg fant på iPoden min her om dagen (lurer på om den stammer fra PCen til Per)? Den går som følger: «E ve te Bergen, ve te Bergen me de samme / Der har e de som fisken i vannet / Vått og kaldt og breiflabb over alt» Den som lever får se.

Nok et arkivfoto... Er dette byen for en som meg?

Back to the stone age

2006-04-12T19:47:00.000+03:00

Denne bloggen møter for tiden utfordringer på utstyrsfronten. Nærmere bestemt når det gjelder teknisk utstyr for bildeproduksjon. Jeppjepp. Kameraet mitt er borte igjen. De som kjenner historien, vet at det er andre kameraet som blir borte i løpet av oppholdet. Pluss et par hektiske leteaksjoner under Hald-oppholdet. Og er du ekstra observant, husker du kanskje at jeg ikke hadde med kamera til Zanzibar heller, da det lå gjemt hjemme under en haug med klær... Tror jeg har satt Act Now-rekord i forbruk av fotoutstyr. Så nå er vi over i den analoge verden, med null kontroll på hvordan bildene blir seende ut, og endeløs, pinefull venting på framkalling. Sånn kan det gå når man ikke passer på tingene sine...

Are the Norwegian fjords open in the week-ends?

2006-04-10T17:21:00.000+03:00

The stereotypical American cruise tourist (no offense intended to real American cruise tourist, of course; I don't really know very many...) in Norway is loud, obnoxious, narrow-minded, and in general not very bright. It is one of these who is said to have raised the question above. And the answer should be obvious: The fjords are natural formations – there is no way to shut them down. They are simply too large. One could ask the same question about Tororo Rock. Is the Tororo Rock open on Sundays? Of course it is. There is even a cable lift to the top. And the lift is open on Sundays. So far so good. The trouble is, to be allowed to use the lift you need the signature of an official from town. Anyone can get the signature, and it doesn’t cost anything, but the office is closed on Sundays. So we had to enjoy the view of the Rock from one of the nearby hills. Much to the relief of Silje and all my other friends who, for some reason, have been strongly opposed to the idea of an African cable lift...

And now I have the dubious pleasure of presenting some of the very last pictures from my Olympus mju digital 600 camera. It will be sorely missed.

2006-04-10T17:15:00.001+03:00

African time is beginning to affect me. My friend Derick was going to take me to Tororo to visit his family yesterday. We were supposed to leave at ten in the morning. But by ten I was not yet ready. I went out to tell Derick. He wasn’t even dressed, and had started washing his clothes. So I decided to trek into town to do some small errands while I waited. We agreed to meet up at the internet café at Janam supermarket. I went to the ATM. The ATM was not working. These mysterious technical failures usually last for only about ten minutes, but I decided to take breakfast across the street while waiting. And read the newspaper all the way through. By the time Derick appeared at Janam, I had only just sat down. And it took us another twenty minutes to get going from there. In the end, we only arrived about two hours late.