I just had to tell you so...

Når ting faller på plass. Riktig plass.

noreply@blogger.com (AstridVU) — Sat, 28 Jan 2012 13:57:00 +0000

I hektiske tider flyter det.

Hva det er, varierer nok fra tid til annen, men for min egen del betyr det at det aller meste flyter, til tross for at ting likevel ser forholdsvis ok ut hjemme hos oss. At venner og kjente kan komme hjem til oss og synes at ting slettes ikke ser så ille ut og at vi overdriver mer enn en smule, men dette skyldes rett og slett at vi er hjertelig glad i vår kjære vaskehjelp og at vi ellers er særdeles effektive og gode på overflaterydding.

Det som gjør at ting flyter i mitt hus (både i fysisk og psykisk betydning av ordet), er alt det andre;

Det er alle papirer som i utgangspunktet ligger pent og ryddig i en bunke, men som helt klart burde vært sortert, kvittert på og plassert i et system. I et system i en perm som burde stått på en hylle. En hylle som er innkjøpt, men ikke malt og dermed heller ikke hengt opp. Og dermed blir bunken liggende.

Det er alle tanker som helt klart burde vært strukturert ut av hodet og ned på papiret eller inn i et elektronisk system. Eller for å være helt crazy; begge deler, analogt og digitalt! Slike tanker tar uforholdsmessig mye plass i topplokket og får større betydning og omfang enn det egentlig fortjener. Kommer disse tankene ut av ut av hodet og inn i et system, gjenopptar tankene sin reelle størrelse og omfanget virker med ett overkommelig. Magidunderfullt!

Det er alle uforløste mulighetene jeg ser rundt meg i huset og som jeg synes er både oss voksne og våre Småtroll vel unt. Det er kanskje på tide Småtrollene eksempelvis får noe litt mer dekorativt, kreativt og inspirerende på sine soverom, enn fire hvite vegger? Vi har også ledige plass i skuffer og skap, men har samtidig skuffer og skap som er så fulle at tingene der lett kan åpne døren og gå ut av seg selv. Vi har et godt grunnlag og jeg har planene klare, men planene flyter og blir ikke gjennomført.

Det er alle gode intensjoner om ting som ligger "rett rundt hjørnet" både mentalt og fysisk, og som kan gjennomføres på mindre enn et svisj, men som likevel blir dyttet og dyttet og dyttet. Dyttet fra 2010 til langt ut i 2011, og vips var vi over i 2012. Uforståelig for mange, men fullt ut forståelig for meg. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger noen (f.eks. min kjære mor) har sagt; "Men Astrid, det tar jo bare et lite øyeblikk å gjøre dette eller hint...?" når jeg har sutret over ting jeg gjerne vil ha gjort, men som blir dyttet. Og hun har jo helt rett! Det er bare det at tidene er hektiske, og når det er litt vel mange slike småting som blir dyttet og dyttet, så får alt en flytende form. En eneste stor smørje av gode intensjoner om ting som raskt kan krysses av på en liste om det bare blir gjort. Men som likevel dyttes.

Men nok er nok!

Jeg kan såklart ikke garantere at hverken hus eller hjerne skal flyte flere ganger i vår livstid. Jeg tror for så vidt ting inntar flytende form med ujevne mellomrom og er en høyst nødvendig fase man må ha i livet, blant annet for å se ting på en ny måte. Men nå er nok nok for denne gang. Og det som skulle til for å få ut den berømte fingeren, eller alternativt; for å få den berømte setemuskelen i gir, var en helg hvor pauseknappen var på.

En helg som gjorde at man fikk hentet seg litt inn, man tok tak i et par av de uforløste mulighetene og kanskje en eller to av de gode intensjonene. For eksempel fikk vi endelig tenkt oss godt om, prøvd og testet, sett og vurdert - og endelig, endelig, endelig!, fikk vakre interiørdetaljer som vi har kjøpt inn for lang tid tilbake, plassen de fortjener! Som den prikken over i'en vi selv synes disse tingene er - se for eksempel settekassen på bildene over og eplekassene på bildene under her. Stått og støvet vekk siden i sommer, men nå vel integrert i vårt hjem.

Og vips, ting var strøket av listen og vi er igang!

Vi har hatt et par helger til, hvor ikke nødvendigvis hovedbryteren til pauseknappen var på, men hvor helgen ikke var stappfull av arrangement og sosiale aktiviter, og resultatene viser seg; enda noen flere områder var tatt tak i og flere ideer var satt ut i livet. Og slikt blir det god stemning i heimen av!

Vi har fått malt hyller som ble kjøpt på loppis for halvannet år siden og denne helgen skal vi, hold dere fast, få skrudd de opp på veggen! Gjett hva som står klar for å få sin faste plass i disse hyllene? En perm blant annet, med en fin bunke med papirer. Det er så den permen formelig står og hopper av glede og entusiasme. Sin helt egen plass i det VUske hjem!

Vi har ommøblert småinteriør og fått det mer i retningen av slik vi vil ha det. Vi har flyttet på lyslykter, hengt opp ukesplanlegger, sortert i votter&luer, og gitt bort ting vi slettes ikke trenger. Vi har til og med ommøblert et hjemmekontor og fått gravd frem iMac'n. Og jeg lover deg; det var et varmt gjensyn, det!

Det er nesten irriterende at man blir motivert til å rydde mer - om man bare først kommer igang med ryddingen! Skritt for skritt og rom for rom, nå skal det VUske hjem bli slik vi vil ha det. Jeg har hørt at man skal bruke tid på å bo seg inn før man bestemmer seg for interiør og løsninger, men er det normalt å bruke cirka 3 år på å bo seg inn...?

Jaja, vi er på gli og flytingen er på vei over i fastere form. Mer forlanger jeg faktisk ikke av oss akkurat nå.

Vi sier oss godt fornøyd med prosessen vi er inne i og nyter hvert øyeblikk med kos vi kan unne oss underveis! For det er nesten undelig hvor mye mer glede og kos man har av hjemmet sitt, når man føler man har hjulpet det fremover, nærmere slik man ønsker å ha det.

Har vi brukt 3 år på å komme så langt, så kan vi nok bruke noen måneder til på å komme oss helt i havn.

Har du noen hus, hjem og interiørplaner for helgen?

Ønsker deg uansett en strålende helg!

Pauseknappen finnes, who knew?

noreply@blogger.com (AstridVU) — Sun, 15 Jan 2012 23:14:00 +0000

Ved flere anledninger har jeg 'ropt' ut i den sosiale medieverden at jeg desperat trenger en pauseknapp. En knapp som setter resten av verden på hold, slik at jeg får hentet meg inn igjen. Flerfoldig flere ganger enn jeg har turt å rope dette høyt ut i verden, har jeg ønsket meg en slik pauseknapp i mitt stille sinn;

"Bare en liten uke, kjære verden - hvor alle andre fryses (på mest mulig human måte og selvfølgelig med fullt hukommelsestap på deres front, slik at de ikke undres i det hele tatt da de tines opp en uke senere). Jeg vil bare at verden skal gjøre akkurat ingenting, sånn at jeg får lest alle mailer, svart alle jeg bør svare, få sendt de julekortene som ble nyttårskort og nå muligens blir vårkort?, kommet ajour med husets interiørprosjekter, fått ryddet i de skapene som snart faller sammen og ikke minst; så jeg får slappet av. Bare bitte litt - slappet av, sånn på ekte, uten at hjernen går på høygir. Kan du fikse det, kjære verden?"

De gangene jeg har ytret noe slikt i modifisert form til venner, kjente og i sosiale medier, har jeg ofte fått mange støttende tilbakemeldinger. Det er flere av oss som ønsker dette! Mange har også gått så sterkt ut at de rett og slett har krevd at jeg må si ifra om jeg skulle finne en slik pauseknapp. Så nå gjør jeg det da. Det er dette blogginnlegget skal handle om; ja, det finnes en slik pauseknapp, den fungerer bare ikke helt på den måten jeg trodde den skulle.

Jeg trodde nemlig at en slik pauseknapp var noe som noen andre måtte trykke på. Noen der ute, opp i verdensrommet kanskje?, måtte trykke på en knapp som ga alle andre enn meg en midlertidig pause, slik at jeg fikk hentet meg inn igjen. Men så var det så mye enklere og oppnåelig enn som så! Ingen grunn til å vente på grønne menn fra verdensrommet eller på mystisk sykdom som rammer alle utenom meg selv, bare i akkurat èn eneste uke. Det er jeg som kan trykke på denne pauseknappen! Jeg!

For det er nemlig det jeg gjorde akkurat denne helgen. Jeg trykket på pauseknappen ved å ikke dra på et seminar (sammen med EkteMannen) denne lørdagen, selv om det nok ville vært særs nyttig og ikke minst; veldig hyggelig og sosialt sammen med strålende bransjekollegaer! Og hvorfor dro vi ikke? ...ingen spesiell grunn, ikke egentlig. Ikke annet enn at jeg kjente at kropp, sjel og hele familien trengte en helg sammen uten spesielt mye å gjøre. Uten store planer - og faktisk uten noen små planer heller, for den saks skyld.

Det betydde også at Småtrollene fikk 'innepåbud' og eldste Småtroll dermed ikke fikk vært med på sin basketballkamp i hovedstaden. Småtrollene fikk ikke lov til å ringe kompiser for å få besøk og de måtte svare at de ikke kunne, om de skulle få en slik telefon selv. Det betydde også at mitt innerste, mest sosiale selv, heller ikke fikk lov til å invitere noen på besøk. Eller spørre om vi kunne dra på besøk til noen. Veldig uvant og nesten unaturlig, men heldigvis dumpet noen fine folk, både voksne og barn, tilfeldigvis innom, så vi fikk litt sosial omgang likevel.

Nå høres dette kanskje ut som en kjip helg, underlagt mitt strikte regime.

Slik var det ikke, for dette var ikke en bevisst avgjørelse fra min kant i forkant av helgen. Det var bare noe jeg kjente å meg og hele familien, egentlig, at vi trengte og hadde lyst til. Og da ble det bare sånn - avgjørelse for avgjørelse, gjennom helgen.

Og for en fin helg vi har hatt!

Dette har vært helgen hvor jeg våkner til småpludring og fjasing fra tre fornøyde Småtroll, iført deilig flanellpysj, som har forvandlet et 12 kvm stort rom til et helt nytt univers. Alle tepper og dyner og pledd og saueskinn i huset (omtrent!) ble benyttet til å lage rom, vegger og tak, og hvert av Småtrollene hadde nye roller; en mamma, et barn og en fetter, tror jeg det var. De dro på 9 ukers sydenferie, måtte på jobben og ikke minst; de dro på beite på et stort jorde (dvs stua) sammen med alle dyrene sine. At de lekte denne leken i minst 2-3 timer er absolutt ingen overdrivelse.

Dette har vært helgen hvor jeg har fått jobbet meg hjemme tre mailbokser (privat, VU og Schjærven), jobbet noen timer med oppgaver for en kunde og ikke minst; fått lagt ukeplan og forberedt kommende uke med tre todo-bøker (samme igjen; privat, VU og Schjærven). Jeg har fått slettet gamle mailer, tatt hånd om små oppgaver som går unna i en fei (tar oppgaven deg under 2 minutter å gjøre, så bør man gjøre oppgaven der og da i stedet for å vente eller sette oppgaven på en todo-liste - ref Getting Things Done, og ja, jeg synes den regelen funker, så det skal jeg forsøke å ha mer fokus på!), og jeg føler jeg har hodet over vannet jobbmessig.

Dette har også vært helgen hvor vi føler vi har fått hodet over vannet også ift hjemmet vårt. Vi har fått tatt tak i den papirbunken som har vokst og vokst den siste tiden. Vi har fått ryddet i barnas tegninger og tatt vare på de vi vil ta vare på (for come on, ingen tar vare på hver eneste krussedull vel?), men ikke minst; vi har hatt overskudd og kreativitet til å kunne foreta flere av disse små interiørmessige endringene vi har gått og tenkt på så lenge. Som å flytte litt om på hvordan tingene står på kjøkkenet. Ikke store ting, men akkurat passe store til at de er gjennomførbare akkurat denne helgen, så store at de utgjør en stor forskjell når vi er på kjøkkenet vårt og ikke minst; såpass lure at de gjør hverdagene våre fremover enda bedre. Plass til hvor posten vår skal være, før den blir sortert eller betalt (for seriøst, det er strengt bare regninger vi får per vanlig post nå for tiden, om man ser bort fra desember og alle dens herlige julekort?). Plass til det "lille lommerusket som jeg snart skal sortere" kan ligge. Plass til ting som ikke ser så pene ut som jeg ønsker, men som likevel er kjekt at ligger i hendig avstand når vi trenger det. Ikke bare har vi fått gjort skjønnsmessige forbedringer, men også effektivitetsmessige - er det rart vi er fornøyd?

Et glimt av kjøkkenet vårt etter forbedringene - men mer i morgen i bedre lys!

Dette har også vært helgen hvor vi har sovet lenge, har spist frokost cirka kl 12 (Småtrollene kaller det da lunsj ettersom de snekret seg litt frokost til superbarne-tv til NRK), har kost oss med godis enda det er midt på dagen, har spist god mat, har hørt på masse god musikk, har endelig fått testet ut Kindle for iPhone/iPad, har fått vannet blomstene - og har fått blogget (etter en måneds ufrivillig pause)!

Er det rart vi er fornøyd med pausehelgen vår?

Vi er strålende fornøyd med å ha funnet ut konseptet bak pauseknappen - og jeg anbefaler flere av dere andre der ute å trykke på den i ny og ne dere også. Jeg trodde at verden rundt oss trengte å stå stille for at vi fikk gjort det vi skulle, men det er herved avkreftet. Vi må bare slutte å bry oss så mye om hva vi går glipp av, av hva vi burde få gjort, av alt vi har også har lyst til å gjøre og ikke minst; om hva alle andre skal tro.

Det er rett og slett fantastisk herlig med en pausehelg og det anbefales på det sterkeste til flere!

Ønsker deg en strålende uke -

håper du har hatt en oppladende helg!

En sosial lørdag!

noreply@blogger.com (AstridVU) — Sun, 18 Dec 2011 13:35:00 +0000

Hva er sosiale medier?

Jeg havner stadig i diskusjoner og meningsutvekslinger om hva sosiale medier egentlig er. Hva som er aller, aller viktigst ved sosiale medier - for er det å ha stadige kampanjer eller å skape dialog og engasjement? Hvordan skal vi egentlig måle sosiale medier, og er det viktig? Tross alt; whats the ROI of your mother?

For meg er det ingen tvil.

Det er ganske enkelt egentlig; sosiale medier handler om å være sosial. Sosial på en annen måte enn i levende live (IRL), vil mange kanskje hevde - men jeg mener ikke det. Sosiale medier handler om å samhandle med andre mennesker. Nyte godt av det man lærer ved å samhandle, men også å bli utfordret på grunn av at man samhandler. Snakke med mennesker, engasjere, bli engasjert, smile og bli smilt til. Det å samhandle med andre mennesker, uansett plattform, uansett privat eller på jobb, uansett privatperson eller bedrift - det er jeg hellig overbevist om at er selveste meningen med livet. Det er det som gjør at vi utvikler oss og det er det som gjør at vi vokser som mennesker. Det gir oss utfordringer og lærdommer, noen ganger av det sure slaget, men det gir oss også bekreftelser, glede, selvtillit og god selvfølelse.

I går arrangerte Thomas Moen (med god hjelp av bl.a. Thomas Skavhellen og Helene Svabø) et seminar for oss som jobber med digital kommunikasjon og sosiale medier, kalt SocialWinter. I går var det ikke bare lørdag, absolutt ikke en vanlig dag å ha jobbseminar på, men det var også siste lørdagen før julaften, så det var nok mange som hadde mange andre oppgaver og aktiviteter de kunne valgt fremfor dette seminaret. Men vi gjorde ikke det, vi prioriterte seminaret til Thomas. Og hvorfor det?

Trym Bjønnes underholdt flere ganger ila dagen, og FOR en musiker!
Nytt album i mars 2012, løp og kjøp - det skal jeg!

Fordi vi hadde veldig gode erfaringer fra sist Thomas arrangerte seminar, nemlig SocialSummer. Det som gjorde sommerens seminar så bra, var nettopp det sosiale. Joda, det var faglige foredrag og joda, de var gode de aller fleste av de - men likevel var det for meg, og mange med meg, det sosiale elementet som var spesielt ved dette arrangementet. De riktige folka var der, de viktigste folka, og da blir det meste bra. Det samme forventet vi nok for SocialWinter, og derfor meldte vi oss på og kjøpte billett, til tross for at det var en lørdag midt i julestria.

Seminaret er lagt opp med 20 minutters foredrag, hvor foredragsholdere tvinges ut av sin komfortsone ved å ikke kunne bruke noen form for powerpoint eller annet foredragsmateriell, og deretter er det 20 minutters pause. Med andre ord; lagt til rette for både det faglige og det sosiale. Tilbakemeldinger underveis kom på at de 20 minutters pausene nok kunne kortes noe ned (det er tross alt midt i julestria og folk skulle videre i julerushet etter endt seminar), men Thomas Moen og Thomas Skavhellen er ikke noe om ikke fleksible, så pausene ble kortet ned og seminaret avsluttes faktisk før skjema. Imponerende!

Muligens litt off-topic og mulig til forargelse for noen av gårsdagens deltakere (og til dere; beklager!); de litt driftige av oss benyttet noen av seminarets lange pauser til blant annet å lakke negler på meddeltakere slik at ingen tid ble skusslet bort. Terapi for mitt hodet og jeg elsker å spre neglelakkglede til folket!

Takk til Gunn Beate, Margaretha, Anna Mona og Anette for at dere lot meg male på dere!

Måten seminaret var lagt opp rent praktisk var bra, og i tillegg var det investert mange tanker og ressurser i stemningen på seminaret. Det het SocialWinter og til tross for lite snø utenfor dørene, var det koselig hytteaktig stemning inne. Kakao med marshmellows, gode strikkagensere, en gjeng i onepiece, ski som dekorelementer, filleryer på gulvene og gode, gamle sofaer å sitte i. For mange høres kanskje dette underlig ut, men det mener jeg er helt klart noe av det beste ved seminaret - selv settingen. Det legges godt til rette for at stemningen skal bli uformell og at folk skal gis rom for å snakke sammen - uten at det blir et typisk "networkingmeeting" hvor utveksling av visittkort står i fokus. I går stod samtalene, relasjonene og den gode stemningen i fokus, og som FrkVivi så godt sa det: "Det er nesten de fine samtalene mellom foredragene vi lærer mest av!" Og sånn opplever jeg det også, uten at det skal være til forkleinelse til foredragsholderene. Man hører foredragsholdere, er enig eller uenig, har tenkt noen av de tankene selv allerede eller lærer noe nytt, og så gis man anledningen til å fortsette de tankene med flere i samme bransje som er opptatt av mye av det samme.

Gårsdagen fremstår for meg som en lang, god dag blant venner. Noen av vennene kan jeg være uenige med rent faglig, mange er jeg enige med. Noen lærer jeg fra og andre lærer muligens noe til. Noen av foredragsholderene bekrefter måten jeg styrer og guider mine kunder i sosiale medier (den gode, gamle magefølelsen får en bekreftelse, det er alltid godt!), mens andre foredragsholdere gir meg nye rammeverk å jobbe etter, nye holdepunkter, nye synspunkter.

Om jeg skal forsøke å trekke frem noen av favorittene mine fra i går, så vil det bli følgende liste;

Det sosiale aspektet - de fine folka, den gode stemningen, dine fine ordene og de gode samtalene. Det at Ellen og Nadia kom løpende med håndkrem i en pause, bare fordi neglelakkdamene mine over twitret en utfordringer med tørre håndflater. Det at sjølveste hotelldirektøren fra Comfort Xpress tar servicenivået til nye høyder og sender meg og mine godis når blodsukkeret påkrever det. Det å få slå av en prat med gode CecilieTS og avtale en skravlekaffedate på nyåret. Det å gi gode førjulsklemmer til så mange fine folk - ingen nevnt, ingen glemt! ♥

Foredraget til Nils Petter Nordskar - en reklamemann som vet å underholde og engasjere. Jeg anbefaler alle å se følgende video av Nils Petter som leser en helt spesiell etterbønn (filmet og delt av Erik Eskedal);

...og videre på listen over mine favoritter;

Foredraget til John Willshire - en fyr fra Scottland som jeg første gang hørte på Gulltaggen i fjor og som jeg umiddelbart ble fascinert av. Hans gode og enkle forklaring på ulikhetene mellom reklame vs sosiale medier; fyrverkeri vs leirbål, synes jeg er veldig god. I går ga han meg også en god måte å beskrive hvordan vi jobber og måten vi prioriterer; 1. Kortsiktig - vær litt bedre i morgen enn i dag, gjør ting som gjør at du lærer og gjør ting stadig bedre. 2. Mellomsiktig - vurder å bytte ut noen av de tekniske plattformene du jobber på, utvikle deg teknologis, forbedre verktøyene du bruker. Vær klar for og klar over at de verktøyene du bruker idag, muligens ikke er de samme du vil bruke om noen år. 3. Langsiktig - hvorfor skal følge oss i sosiale medier? Hva er det vi ønsker å utrette sammen med våre lojale følgere? Hvordan kan VI gjøre verden bedre?

Foredraget til Jørgen Helland - en fyr fra Halogen og redaktør for deres blogg, Kjøkkenfesten. Jørgen er generelt en relaxed og fin fyr, som har beina godt plantet på jorda og som ikke kan lures til å tro at sosiale medier er noe nytt. Han har tross alt hengt på forumet til Tottenham i mange år før det fantes noe vi kalte sosiale medier. Så lenge man er i sosiale medier, så lærer man og da overlever man, sier Jørgen - endringsevne og endringsvilje er to nøkkelord som bedrifter bør merke seg bak øret. Hva når Facebook dør, hva når sosiale medier ikke er så hypet som nå? Om du er med nå, så lærer du og og vil kunne plukke opp hvilke nye trender som kommer, hvordan du som bedrift må tilpasse deg for å fortsatt kunne kommunisere med dine kunder. Nyttig fra Jørgen! At undertegnede og VU fikk ros fra scenen var naturligvis også stor, stor stas!

Foredraget til flinke Nina Furu - en dame fra Webgruppen, forfatter av 4 bøker og en bauta i webbransjen. Nina ga oss blant annet verdenspremiere på en ny matrise hun har laget. REAN-matrisen kan være nyttig for alle å bruke i forhold til å vite hvordan vi skal håndtere våre kommunikasjonsutfordringer og kommunikasjonsmål, for å se hvilke plattformer og hvilke kanaler som skal benyttes til hva. R - reach (sosiale medier er gode kanaler for spredning), E - engage (hvordan kan du engasjere de du når?), A - activate (hvordan få konvertert, få de til å utføre handlingen du ønsker?) og N - nurture (hvordan vedlikeholde og dyrke relasjonene du har etablert?)

...og så må jeg jo nevne hvor stas det var å vinne dagens twitrer, både basert på kvalitet og kvantitet, for twitringen jeg gjorde i løpet av seminaret. Jeg har twitret meg gjennom slike seminarer tidligere og det gir meg mye. Både ved at det blir som en måte for meg selv å ta notater, men aller viktigst; fordi jeg får så gode tilbakemeldinger på at andre har nytte av twitringen min. Mange sier de leser twitringen min om de ikke anledning til å være på seminaret selv, og det synes jeg er gøy. Sharing is caring ;) Da jeg i går vant hotellweekned for to av Comfort Hotels, var det virkelig hyggelig! Gleder meg til å få vite mer om premien - og tusen hjertelig takk til juryen for at dere valgte meg!

En strålende dag, rett og slett!

Om du vil lese mer dette seminaret, er det flere som har skrevet om det allerede. To av gromguttene, Hans-Petter og Erik, har begge blogget - med forskjellig vinkling. Hans-Petter har trukket frem spennende analyser og tall og Erik har viet store deler av sitt innlegg til etterbønnen til Nils-Petter. Anbefaler også å lese seg tilbake på hashtaggen #socialwinter på Twitter.

Jeg tar meg helt til slutt en frihet ved å komme med et par ønsker til Thomas for hans fremtidige arrangementer (eller evt andre arrangører innen sosiale medier som måtte lese dette);

Kan vi få flere kvinnelige foredragsholdere? Jeg gidder ikke forklare hvorfor, det er innlysende.
Kan vi få flere foredragsholdere som er litt "utenfor" det trygge og riktige? Noen som utfordrer måten vi tenker på, noen som tilfører noe helt nytt, noen som pusher grensene våre, noen som gir oss faglig tyngde? Seminarer som SocialWinter er for "meningheten", for ekspertene innen sosiale medier og digital kommunikasjon - og vi har vært på tusen slike seminarer før. Gi oss noe helt nytt!

Takk til Thomas, Thomas, Helene og alle dere andre som har lagt alt så bra til rette for oss

og takk til alle de fine folka i denne bransjen, for at dere deler, deltar, engasjerer og blir engasjert!

Jeg ønsker dere alle en strålende jul og

ønsker oss alle et fantastisk nytt, spennende og sosialt 2012!

Alle bildene i dette innlegget er lånt fra albumet SocialWinter har delt på facebook

- klikk på lenken om du vil se flere bilder fra albumet.

Oppskrift på en opptur!

noreply@blogger.com (AstridVU) — Tue, 13 Dec 2011 20:59:00 +0000

Som hodet mitt visste; såklart det ville snu!

Såklart følelsen av en kræsjlanding med hjertet først kom til å gjøre mindre vondt og virker mer fjernt enn det gjorde i helgen. Hodet er mitt er rett og slett klokere enn hjertet - og enda godt er det! Med den vissheten lurende bak der ett sted, tror jeg det er lettere å komme seg opp igjen. Det er likevel litt underlig hvordan man er skrudd sammen; hodet vet heldigvis at ting ikke er så håpløst og så vanskelig som man opplever det som når man er midt oppi en kjip situasjon, men likevel må ting ta den tiden det tar for at hjertet og hodet skal klare å bli enige.

Nå som hodet og hjertet er mer på samme planet, tenkte jeg det var greit å dele av mine forskningsfunn. For hva var det som gjorde at hjertet etterhvert trodde på hodet og ikke lenger så verden gjennom så mørke øyne som tidligere? Dette er hva som funket for meg, og hvem vet; kanskje noe kan funke for deg om du skulle havne i en tilsvarende situasjon?

Gi deg selv litt slack

I løpet av helgen ble det meste av det sosiale livet til familien VU satt på hold. Vi avholdt kinobursdag for klassen til eldste Småtrollet på lørdag, men juleverkstedet for venner og familie på søndag ble avlyst. Veldig trist og ikke minst; veldig, veldig uvant for meg og veldig lite likt meg. Noe jeg også fikk respons på og folk ble nok bittelitt bekymret da de fikk beskjeden. Men - jeg tror rett og slett det var helt rett avgjørelse og kanskje noe vi bør gjøre oftere. Det aller meste av det vi gjør, av sosiale aktiviteter, av jobb, av husfiksing, av trening og alle mulige andre ting - det aller meste av dette er koselig og noe som gir oss energi. Men om man ikke bremser, om man ikke setter av tid til å ha hodet og hjertet slå følge videre, tror jeg de indre lagrene av overskuddsenergi og ståpåvilje tappes sakte, men sikkert. Kjører man dette hyggelige, effektive livet over lang nok tid, sånn for eksempel cirka et halvt år eller så, kan det hende man går på en liten kræsjlanding. Sånn som jeg gjorde i helgen. Ved å ta en pause, melde seg ut, sutre ut noen bitre tårer og gjøre det meste i sniletempo, er det overraskende mye som skjer. I topplokket altså. Man får sortert litt tanker, man får sett tydeligere hvordan prioriteringslisten egentlig burde se ut - og kanskje noen av de uoverkommelige oppgavene brått ikke ble like uoverkommelige, og rett og slett bare kan bli gjort i en fei? Sånn mens man sutrer og sipper og egentlig er temmelig misfornøyd? Det være seg konkrete jobboppgaver, sortering av post, få orden i et klesskap eller bare å lage planer i hodet for hvordan man egentlig vil ha det. Alt hjelper og mye av dette kommer raskere av seg selv om man har satt av litt tid og rom for det.

Sorter tankene dine - skriftlig

Jeg var veldig usikker på om jeg skulle publisere forrige innlegg. Det er noe med det å blottlegge seg selv ovenfor mennesker man ikke har oversikt over hvem er. Det kan være hvem som helst i hele verden. En ting er familie og venner, eller til og med bekjente og folk jeg ikke kjenner i det hele tatt. Det synes jeg stort sett går veldig greit. Noe annet og noe av det jeg tenkte mest på var kundene våre. Og i tillegg til kundene; folk jeg anser som 'mine bransjekollegaer', folk jeg har et profesjonelt samarbeid med og folk jeg ser opp til faglig. Noen vil kanskje synes det er uprofesjonelt av meg å dele så mye, så personlig, mens andre vil muligens se det som et svakhetstrekk. En annen ting var at jeg var redd for, var å fremstå som sutrete. Jeg synes sutring er temmelig oppskrytte greier og jeg er egentlig ganske var selv på å lese blogger, facebookoppdateringer eller andre ting, hvor fokuset er på 'stakkars meg' hele tiden. Min holdning til det er oftest; be om hjelp, finn en løsning og fokuser på det positive! Men denne gangen rant det altså over for meg og blogginnlegget måtte ut. Men den sjansen valgte jeg å ta - og heldigvis for det! Faktisk var det sånn at rett etter at jeg hadde skrevet blogginnlegget, før en eneste kommentar hadde tikket inn, så var det noe som hadde skjedd. Strukturering av tanker, sette ord på magefølelsen og rett og slett få ut litt gruff, var nok en stor medvirkende årsak til at humøret tok seg opp med en gang innlegget var ute. Men for all del, en annen viktig del ved det å skrive noe i en blogg, på facebook eller andre steder, er naturligvis det å få tilbakemeldinger fra sine venner og kjente. Folk som står litt utenfor og kan gi deg en god reality check, oppmuntring, sette deg på plass eller hva nå enn som er nødvendig og på sin plass. Så neste punkt på listen over hva som hjelper i en slik situasjon;

Ta til deg kommentarer og go'ord du får

Jeg ble rørt til tårer og varm i hjerterota av å lese kommentarfeltet her på bloggen, lese responsen på facebook og twitter - og av at noen til og med sendte go'ord på sms eller tok opp telefonen og ringte meg etter å ha lest blogginnlegget mitt. Fantastisk koselig var det, og fullstendig uventet! Jeg har også fått invitasjon om å ta med hele sirkuset vårt på hverdagsmiddag til en fin tante i nabohuset, et nydelig, hjemmetlaget julekort fra en fin twittervenninne, og i dag fikk jeg til og med et blomsterbud på døra; skjønneste Hilde i Bergen hadde sendt den nydelige buketten som dekorerer dette blogginnlegget! Medfølgende kort var så koselig skrevet at det kommer til å varme meg langt ut i januar 2012, det er jeg sikker på!

For en fantastisk gjeng med venner, familie, blogglesere, kjente og kjære jeg har!

Tusen takk til alle dere som la igjen noen ord

- enten det var her eller der!

Livet er kanskje ikke spesielt mye mindre hektisk foreløpig, det er tross alt mange kunder vi skal ha mye unna for og mange kampanjer for nå før jul - og i tillegg er det ikke akkurat få juleavslutninger og koselige samlinger vi skal i når vi har tre Småtroll på skole og i barnehage. Om man legger til at vi skal feire julen hjemme hos oss selv, med både EkteMannens og min familie til stedet, at vi har en lang, lang liste med julegaver som skal kjøpes inn, at vi enda ikke har sendt ut noen julekort og at vi enda ikke har startet på årets julebakst, så er det egentlig nok til å ta pusten ut av hvemsomhelst.

Likevel:

Livet føles mye mer overkommelig likevel. Jeg har ikke akutt behov for å avlyse jula, av å sulle rundt i mitt eget sinn eller oppføre meg apatisk sammen med mine kjære lenger. Og det er deilig! Det er virkelig utrolig hvor mye noen skrevne lister med punkter som står klare for å kunne strykes ut, en god, fornyet fokus, endret prioritering, noen avlysninger (for det går faktisk an å avlyse eller takke nei!) og det å få sovet ut litt, hjelper på et utslitt Husfruesinn!

Om man i tillegg slenger på at vi er inne i en årstid skapt for kos, med klementiner så langt øyet kan se, med fyr i peisen, tente lys og nydelig, julete musikk på anlegget, så er man på god vei mot et mer veltilpasset og fornøyd hjerte. Mammahjertet blir glødende av nysgjerrige Småtroll som gleder seg til åpning av julekalender, til å se neste episode i tidenes fineste julekalender (NSB sin, for dere som måtte lure - og ja, det er en kunde av Schjærven, men jeg hevder likevel at den er finest - sånn objektivt sett!) og som suger til seg alt som er av julestemning, uansett vind- og føreforhold utendørs. En EkteMann som ikke vet hva godt han skal gjøre for den slitne Husfrua si, gode og varme gester og smil både her og både der, og rett og slett; et hjertet som banker ♥ og jeg er tilbake!

God førjulstid alle sammen!

Hjertet, hodet og kræsjlandingen

noreply@blogger.com (AstridVU) — Sun, 11 Dec 2011 14:03:00 +0000

Dette er blogginnlegget som ikke bør skrives.

Faktisk blir dette blogginnlegget antakelig såpass kleint at jeg herved på det sterkeste vil fraråde deg å lese videre. Eller - jeg vet jo ikke om kleint er ordet jeg vil bruke i etterkant, men jeg vet at det blir veldig anderledes fra hvordan blogginnlegg bruker å være på min blogg. Til tross for en salig blanding av temaer, liker jeg å tro at det er en viss forutsigbarhet i forhold til hvordan blogginnleggene skrives her. Men ikke denne gangen. Det er skummelt. Jeg vet nemlig ikke hvor dette blogginnlegget vil ende og det er aldri en god start når man vil skrive et blogginnlegg. Når man kjenner på kropp og sjel at det er høyst nødvendig å skrive et blogginnlegg, men man vet ikke helt hvorfor. Eller hvordan. Eller om hva. Når målet med blogginnlegget er å få ut gruff og få dagene til å gå videre. Da bør man nok egentlig ikke skrive. Eller i hvert fall ikke skrive på en blogg for the whole world to see. Men sånn blir det altså likevel.

Jeg får med jevne mellomrom spørsmål om hvordan jeg fikser alt. Jobb, tre Småtroll, hus, hage, trening, venner og sosiale lag. Om hvordan jeg midt oppi dette også klarer å være den som har åpne dører, som inviterer og som husker på det lille ekstra for menneskene rundt meg. Jeg får enda oftere små antydninger og hint om at livet mitt nok ikke er så harmonisk og fint som det jeg gir uttrykk for gjennom denne bloggen, facebooksiden min eller på twitter. At jeg antakelig viser alle gullsiden av livet mit, mens jeg lar alle andre sider være skjult innenfor hjemmets fire vegger. At jeg ikke er så positiv til livet og alle rundt meg som jeg gir uttrykk for.

Og kanskje har dere alle rett?

De siste par dagene har jeg vært helt enig med dere alle. Nei, jeg fikser definitivt ikke alt. Det har jeg for øvrig aldri hevdet heller, men i disse dager føles det som jeg ikke fikser noe som helst. At alt er halvgjort og slett ikke velgjort. Det være seg jobb, familie, hus, Småtroll, venner, trening eller sosiale lag - det meste står til stryk akkurat nå. Akkurat nå føles det som om jeg har kræsjlandet et veldig hardt sted og at jeg kræsjlandet med hjertet først. Hodet fulgte rett etter og deretter deiset en virkeløs kropp i bakken.

Kanskje dette er en naturlig konsekvens av livet jeg lever? Å være en person som har et positivt utgangspgunkt til det meste, gjør det kanskje nødvendig å kræsjlande for å la hjertet smake på grusen, på livets realiteter? Hver kvinne for en selv, kynimse og mindre omtanke - kanskje livet mitt kræsjer for å lære meg at jeg må bli mer sånn selv også? At livet blir bedre om jeg tilpasser meg omgivelsene?

Kanskje kræsjlandingen er en effekt av det å drive eget selskap og være selvstendig næringsdrivende - med hovedvekt på ordet selvstendig? At til tross for en fantastisk flink EkteMann, en vidunderlig freelancer og strålende kollegaer i Schjærven, så er jeg tross alt all by my self? Ansvaret ligger på mine skuldre og selv om det jobbmessig går så bra som aldri før, har kanskje ansvaret i seg selv tynget mine skuldre og slengt hjertet mitt i bakken? At livet mitt rett og slett har hopet seg opp?

Ikke vet jeg.

Det eneste jeg vet, og som jeg kjenner veldig godt nå, er at det ikke er noe spesielt hyggelig å la hjertet kjenne på en slik kræsjlanding - hvor enn nødvendig, fornuftig eller innlysende den er. Og ikke tror jeg særlig på at hverken hjertet eller hodet kommer til å lære stort av kræsjlandingen heller. Jeg tror ikke jeg vil finne stor glede i å være mot andre slik de er mot meg, så jeg klynger meg fortsatt fast i noe vi prøver å plante dypt og godt i Småtrollene våre; vær mot andre slik du ønsker at andre skal være mot deg.

Heldigvis er husker hodet fra tidligere kræsjlandinger. Hodet kan dermed fortelle hjertet at så, så - det går nok over. Grusen som hjertet kræsjlander i vil etterhvert kunne børstes av. Tankene om urettferdighet, kynisme og skuffelsen over mennesker - etterhvert så vil man herdes og klare å gå videre. Alt det selvpålagte ansvaret og alle de uoversiktlige oppgavene kan sorteres ned i nødvendige lister og dermed struktureres vekk fra skuldrene og inn i fine Moleskinnbøker. Alle tankene om det som skal til for å få en fin julekveld, og nesten viktigere; en fin førjulstid, de kan også struktureres og sorteres inn i daglige oppgaver. En etter en etter en etter en ... og plutselig er livet lettere igjen. Hodet vet det. Hodet har erfart det før og hodet vet at det vil erfare det samme igjen.

Men først trenger hjertet å kjenne litt på og sutre over grusen som det kræsjlandet i...

...okay, dette blogginnlegget burde jeg nok la EkteMann eller andre lese over for å vurdere sammen om jeg i det hele tatt burde publisere dette. Men det orker jeg ikke. Så jeg slenger det ut og så får det heller bare stå sin prøve. Ærligheten lenge leve, eller hva? Om ikke annet så er dette blogginnlegget et evig bevis på at nei, jeg fikser ikke alt og nei, jeg har det ikke alltid rosenrødt, harmonisk og idyllisk. Men jeg gleder meg til jeg igjen har det sånn og da skal jeg jaggu skryte av det på bloggen, facebook og twitter - og det uten å skjemmes!

Blogger du - eller har du vurdert det?

noreply@blogger.com (AstridVU) — Mon, 21 Nov 2011 14:45:00 +0000

Jeg har blogget i min egen personlige blogg (denne) siden 2005 og etter at vi startet for oss selv med VU er antall blogger jeg (vi) nå skriver mange flere, ettersom vi blogger på vegne av flere av våre kunder. Jeg skriver også en firmablogg for VU, hvor temaer innenfor sosiale medier, kommunikasjon og markedsføring tas opp.

I dag har jeg blogget om å blogge på VU-bloggen ;)

Klikk på bildet under for å komme rett til innlegget

Kanskje det kan være relevant for noe av dere som lesere denne bloggen også? Flere venner, bekjente og blogglesere nevner for meg at å blogge vil være håpløst for en selv, for "...hva har jeg å blogge om da?" Om man er bedrift eller privatperson som vurderer å begynne og blogge, så mener jeg det viktigste som må være på plass er det samme;

Hva er det du ønsker å formidle? Hva er du god på? Hva blir du engasjert av?

Les gjerne mer i VU-bloggen om du tror dette kan være interessant - og kommenter gjerne for å dele hva DU tenker om denne saken. Det er gøy å høre fleres synspunkter på slikt!

Og skulle noen av dere ha lyst til å sette igang med blogging, så ikke nøl med å spør om det er noe dere lurer på! Jeg hjelper mer enn gjerne nye bloggere opp og frem - for så gøy synes jeg dette er :)

Har du vurderte blogging?

Huet fullt av tanker og takknemlighet

noreply@blogger.com (AstridVU) — Sat, 19 Nov 2011 16:18:00 +0000

Med huet fullt av tanker og et hjerte som banker, for ting jeg tror på...

Linjen over er en ørliten modifikasjon av teksten til "Hun er fri" av Raga Rockers, og det er en tekstlinje jeg ofte faller tilbake på som et godt soundtrack til mitt liv og mine dager. Hodet mitt er proppfullt av tanker for tiden. Store som små. Kanskje flest av de små?

Tanker om hvorvidt jeg tok inn pelargoniaen min tidsnok, før frosten fikk satt sine spor i den sarte planten. Tanker om utfordringer og oppgaver ved å drive eget selskap, for bør VU vokse og i så fall på hvilken måte? Tanker om at det snart er jul og mon tro om jeg burde komme igang med de koselige forberedelsene? Tanker om oppgaver for kunder og dedikasjonen vi håper å gi hver enkelt av dem. Tanker om Småtroll og oppfølging av lekser, være nær og trygg, og det å kjenne Småtrollenes venner. Tanker om gode venner, koselige samtaler og sosiale lag - som det aller helst skulle være mye mer av. Tanker om huset, interiør og alle mine gjenstående prosjekter, for burde vi ikke få hengt opp noe på veggene snart - det er tross alt snart tre år siden vi flyttet inn? Tanker om økonomi og regnskap og administrasjon og struktur og favorittapper og trening og blogginnlegg som skal skrives ut og om ferier og ansettelser og god kaffe og stearinlys og butikkbesøk og prioriteringer og handlelister og fandens oldemor. Mange tanker om hu' siste der, egentlig.

Det som av og til kan skje, om tankene ikke innordner seg i fornuftige grupperinger eller om noen av tankene er frekke nok til å forsøke og gjemme seg bort til stadighet, kan dette resultere i frustrerte utbrudd på facebook eller en slags vegatativ tilstand hvor absolutt ingenting blir gjort.

Men - om tankene grupperer seg bra, slik at tanker som hører sammen holder seg sammen inne i mitt hode og kun dukker frem når jeg har behov for akkurat den gruppen tanker, og om alle tankene oppfører seg skikkelig og lar seg skrive seg ned på lister og inn i system og opp på tavler og slettes ikke gjemmer seg vekk, slik at jeg kan ha orden på disse tankene - ja, da kan jeg rett og slett kjenne på en enorm takknemlighet.

Jeg har så uendelig mye å være takknemlig for!

Etter en lørdag med huset fyllt av trillende barnelatter fra tre egne Småtroll og tre lånte småtroll, kjenner jeg litt ekstra på takknemligheten min. Jeg kjenner hvor uendelig stolt jeg er av våre Småtroll. Stolt av hvor godt de leker med andre småtroll, hvor godt de tar seg av mindre kusiner og hvor stor glede jeg ser at andre barn har av å komme på besøk til oss. Og ikke minst; jeg kjenner en uendelig takknemlighet av å ha så fine barn på besøk! Nieser som er så trygge på oss og hjemmet vårt at de legger seg til ro og sover før vi har rukket å telle til ti. Ja, telle til ti etter at den koselig kusinefnisingen har gitt seg, selvfølgelig - den er det viktig å få noen gode minutter (ble det en hel time?) av på overnattingsbesøk.

Jeg er takknemlig for at jeg har en jobb jeg har laget helt selv! Jeg er takknemlig for at våre Småtroll vokser opp med en mamma som jobber mye og har skapt sin egen arbeidsplass, og at det for dem blir like naturlig som at vann kommer fra springen. Jeg er takknemlig for at jeg var så eksepsjonelt smart og lur og fremtidsrettet (kremt!) da jeg lagde meg denne jobben, ved at jeg fylte den med mange spennende, gøye og interessante oppgaver og utfordringer. Og noen ikke fullt så spennende naturligvis, men slike oppgaver må også være på plass, slik at jeg skjønner hvor heldig jeg er som har flest av de andre oppgavene - de fine, kreative og interessante.

Jeg er takknemlig for at selv om jeg laget meg en jobb som i utgangspunktet kun har en annen kollega (nemlig min EkteMann), nå viser seg å være 'liv laga' for å koble på en til - og kanskje enda en om ikke alt for lang tid (mer om det i et annet innlegg). Og ikke minst; jeg er så uendelig takknemlig for at jeg jobber med sosiale medier. For sosiale medier er så ekstremt sosialt! Sosiale medie-bransjen inkluderer, nødvendigvis, stort sett en gjeng med veldig sosialt oppegående, og dermed veldig hyggelige (og flinke!), mennesker. Så til tross for at jeg nå per streng definisjon egentlig kun har ca en og en halv kollega, oppleves det rett og slett som om jeg har et helt kobbel av gode kollegaer. Av folk som støtter, tipser, dytter og motsier. Av folk som gir ut gode klemmer når vi sees, som om man har kjent hverandre i årevis - og egentlig har vi jo faktisk det, bare at kommunikasjonen stort sett har vært digital og ikke face-to-face.

Jeg er ekstremt takknemlig for jeg har så mange fine, gode venner og familiemedlemmer - som ikke er spesielt mye rundt meg for tiden. Ikke fordi jeg ikke vil, og forhåpentligvis heller ikke fordi ikke de vil, men fordi vi ikke finner alt for mye ledig tid akkurat for øyeblikket. Men de er der likevel, der ute i periferien, og jeg vet at jeg kan hanke de inn igjen når tiden skulle gi litt større rom for slikt. Og jeg håper virkelig, virkelig, uendelig mye, at de vet at jeg finnes her. Om de skulle ønske å hanke meg inn.

Jeg er vanvittig, uendelig takknemlig for at jeg har verdens beste EkteMann. En som holder ut med mitt stressa, frustrerte og småiltre vesen, om ting ikke går som jeg vil, så fort som jeg vil. En som har tålmodighet med meg når neglelakken ikke er tørr nok til at jeg får på meg ytterjakken uten hjelp. En som er verdens beste pappa til våre tre Småtroll - og som er akkurat passe overbeskyttende, slik at jeg kan fremstå som den litt mer løsslupne. En som er ikke bare har valgt å leve med, og tolerere meg, på det private planet, men som jammen også vil dele jobb med meg. Som på en mesterlig måte klarer å ha mer enn 50% ansvar for hus, hjem og Småtroll, i tillegg til å arbeide fulltid i vårt felles firma. En som takler at hans Husfrue er en smule oversosial og som dermed med ujevne mellomrom havner i vannrett posisjon på sofaen og må vartes opp litt ekstra for å kunne komme ovenpå igjen. En som er der, alltid, hele tiden - uten at det blir for mye.

♥

Jeg kunne holdt på i lang og god evighet med å finne ting jeg er takknemlig for. Jeg har stor tro på å se det positive i ting og det å være takknemlig og glad for selv de minste ting. Jeg er takknemlig for svibelblomstduft i huset, for at jeg har kommet inn i en god treningsrytme og for at jeg har verdens fineste Moleskin-notatbøker jeg ikke får brukt til noe særlig, ettersom jeg gjør ting aller mest digitalt (men fine er de!). Jeg er takknemlig for at min nye neglelakkblogg blir lest (og faktisk elsket av noen!) og for at stadig flere vet om mitt forholdsvis greie utvalg av neglelakker og derfor kommer på drop-in-besøk for å høre om jeg kan lakke neglene deres. Noe jeg naturligvis kan! Jeg er takknemlig for at streng-samvittighet-Astrid har tatt seg en bolle, som ungdommen så kjekt sier det (eller sier de ikke det lenger?), sånn at jeg-er-jo-forholdvis-flink-Astrid kan komme frem og unne seg både hvitvin, litt Lady's og litt Polly - selv om jeg egentlig ikke burde.

Og helt til slutt;
Jeg er takknemlig for at denne takknemligheten min ikke bobler over i bloggen min to - tre ganger per uke, for da tror jeg rett og slett mine fine lesere nok hadde kastet opp av kvalmhet.

Men akkurat i kveld måtte dette ut. Og da fikk det komme ut.

Nå skal jeg drikke litt mer hvitvin, kanskje gråte en skvett over "Ønskedrømmen" på opptak (det aner meg at dette er grinekaliber av type "Extreme Makeover" på TV3) og så skal jeg faktisk komme meg i seng. Jeg har nemlig lyst til å være opplagt til nieser og Småtroll skal lekes med i morgen. Jeg har planer om maling og laging av kort til et fint selskap vi skal i på ettermiddagen - og jeg har planer om å lakke negler til alle søte små som vil! Det aner meg at det blir minst 50 negler...

Takk for at du leste helt hit, fine leser

- det er jeg veldig takknemlig for ;)

♥

Ønsker dere alle en helt vidunderlig søndag!

Det er dere vel unt og vel fortjent, det er jeg helt sikker på!

Jeg er WonderWoman og SuperGirl!

noreply@blogger.com (AstridVU) — Sun, 13 Nov 2011 21:17:00 +0000

Dager som i dag, fra start til (snart) slutt, de vil jeg gjerne ha mange, mange flere av!

Så enkelt kan det rett og slett oppsummeres. Dager som inneholder flust av det jeg liker aller best, og i tillegg gjør at et par viktige punkter på min mentale todo-liste blir unnagjort, det er de aller, aller beste dagene. Ettersom jeg både har hørt og lest at man skal trekke frem det man vil ha mer av, og ikke snakke høyt om det man ønsker mindre av, så vier jeg hele dette blogginnlegget til å fortelle om dagen min i dag og håper det gjør at jeg får mange, mange flere slike dager!

Dagen min begynte faktisk ikke før 10:45 - og det i seg selv kan naturligvis være utgangspunktet for hele dagens ekstremt positive vinkling. Ikke vet jeg. Småtrollene stod opp og så på barne-tv og eldstebror Småtroll laget frokost til dem alle tre. Som den flinke gutten pleier å gjøre i helgene (ja, vi er heldige!). Og som kjent for småfolk er; kan man kose seg med morgenbarnetv, ha god mat i kroppen og sine søsken rundt seg, så gjelder det å kose seg så stille som overhodet mulig slik at sovende foreldre ikke våkner og beordrer tven (og kosen) avslått. Og vips så er klokken 10:45.

I utgangspunktet ble det at dagen startet såpass sent, en sur strek i regningen. Planene for dagen var virkelig mange og det var dermed ikke tid til å ligge på latsiden. Noen vi altså likevel gjorde. Jeg er likevel sikker på at både EkteMann-kroppen og Husfru-kroppen hadde særs godt av en lang reboot, for kvelder hvor vi ikke har vært i seng før 1-2 på natten har helt klart vært i overtall de siste ukene - og noen ganger må man hente seg litt inn igjen. Deilig var det i alle fall!

Etter en lang, deilig frokost (definisjon av måltidet er relativt; frokost for oss voksne og lunsj for alle andre normale), puttet vi pysjkledde Småtroll i fleecedresser og støvler, og kom oss ut i hagen. Etter å ha bodd her i nå over 2 1/2 år, går justeringer i hagen helt klart i etapper. Denne våren fikk vi ikke fyllt opp kjøkkenhagen med alskens go'saker, men denne høsten skulle jeg jammen meg få tulipanløker i jorden! Og som sagt, så gjort!

Etter kyndig veiledning, strålende service og ikke minst; en god porsjon velmenende tvang fra Line på Solfang ("Astrid, nå må du komme og kjøpe løk om du skal ha sjanse til å få de i jorda før tæla kommer!"), fikk vi endelig sikret oss noen gode poser med tulipanløker i uken som var. Denslags vakkerheter kan man ikke la gå til spille, så i dag utgikk den mye omtalte søndagstreningen til fordel for hagearbeid. Nok en ting som kunne fått meg til å surne, at jeg ikke fikk trent som jeg hadde planlagt, men nei - denne dagen var ikke laget for surhet. Hagearbeid i halvannen til to timer kvalifiserer jeg lett som fysisk aktivitet, og dermed var vi ferdig med den dårlige samvittigheten.

Med god hjelp fra alle Småtroll, EkteMann og en Fin Fetter fikk vi unna absolutt alle prosjektene! Det er helt vidunderlig at Småtrollene nå har blitt så store at deres "Kan jeg få hjelpe til?" faktisk betyr hjelp for vår del også! Ikke alt for lenge siden hjelp fra Småtroll betydde ett skritt frem og to tilbake (koselig det også!), men i dag har de virkelig hengt i stroppen!

Vi har fått sommerplanter og tomatplanterester opp av jord og krukker, grafset i jord, laget nytt bed og lagd renner vi har plantet tulipanløkene i. Vi har raket løv, kastet søppel og ryddet plantebord. Stauder jeg fikk av fine venninner i vår (som for eksempel Ingunn - sjekk hennes fine blogg her!), som har fått kose seg i bøtter og krukker på den nye terrassen vår, har nå blitt plantet over i nye bed - klare til å leve videre neste vår.

Og akkurat da EkteMannen var som strengest og beordret hele familien VU inn for å ordne og pynte oss til en familiebursdag i nabohuseet, da ble jeg som trassigst. For det første kjenner jeg familien vi skulle i bursdag til og de er ikke videre kjent for å være klare til avtalt tidspunkt. De er mer kjent for å være blide og greie og se gjennom fingrene på folk som kommer bittelitt for sent, muligens fordi det gjør at de selv føler seg litt bedre i forhold til sin egen forsentkomming. Og for det andre så er det stor forskjell på å få gjort nesten alt det man skulle ønske i forhold til hage, planter og løker før en ny hektisk uke setter igang - og det å få gjort alt det man skulle og kanskje enda litt til! Jeg bestemte meg raskt for det siste alternativet og effektiviteten boblet.

I tillegg til fine tulipanløker hadde jeg nemlig også sikret meg svibler og amaryllis fra Nygårds Have her på Nesodden. Og ikke nok med det; etter kino på Colusseum i går (mer om den i morgen), sikret jeg meg en liten kasse med fin reinlav. Har man gått gjennom hele Oslo sentrum med en kasse reinlav, vil man ikke at den skal gå til spille pga mugg og annet tull. Så enkelt er det med den saken og avgjørelsen var tatt.

Jeg hentet frem krukker og glass, en lysholder og en sinkboks - her skulle det plantes. Bildene i dette innlegget er altså resultatet av mine intensive og effektive minutter ute etter at resten av familien VU hadde gått inn for å gjøre seg bursdagsklare. Jeg sier meg godt fornøyd med resultatet, jeg - og gleder meg til sviblene står i full blomst!

Ettersom sviblene ikke trenger å stå i mye jord (om noe jord i det hele tatt), har jeg lekt meg følgende metode; lecakuler i bunn av hvert av stedene jeg ville "plante", blandet med det lille som er av jord rundt løken, satt løken oppi - og så pyntet med reinlav rundt. Jeg elsker å jobbe med reinlav og det er mye takket være en annen blogger, nemlig Kari med den fine dekorasjonsbloggen AtelierKari. I fjor kom hun hjem til oss og lærte meg og Småtrollene hvordan vi kunne dekorere med blant annet dette fine materialet. Noe av det jeg liker med reinlav, er at det er lyst og at det tørker uten å forandre fasong eller utseende. Det blir sprøtt og hardt, men det ser akkurat likt ut som det gjør når reinlaven er myk og formbar.

Etter at både hagen ute så ok ut, og vi hadde noen nye elementer å pynte inne med, var det å bare å kaste seg rundt; nå var det tid for bursdagsfeiring av Småtrollenes tremenning! Og når familien samles blir det både kos, latter, baluba, god mat, gode historier og god stemning! Akkurat slik det bør være! I dag hadde også kjær tante og onkel kommet hjem fra feriestedet sitt nordpå og jeg fikk overrakt den nest siste av pakkene fra bloggens give away! Hun vant to pakker Pukka-te og det er noe jeg vet både hun og onkel liker godt, så da varmer det godt et giverhjerte naturligvis!

Småtrollene stupte i seng etter selskapelighetene, EkteMannen tok seg en tur med joggesko og refleks, mens Husfrua kunne sette seg til med et hvitvinsglass, Melody Gardot på anlegget og energi til å få unna litt jobb før en ny uke setter igang. Det er virkelig noe fullstendig fantastisk med å gå en ny uke i møte, med en følelse av å være forholdsvis ajour med de viktigste oppgavene. Det anbefales! Og skal etterstrebes her i vårt VU også...

Som belønning til meg selv for en slik dag og etter et par timers kveldsjobbing, skulle jeg sette av tid til svibelblogging. Som sagt, så gjort! Dager som i dag, er dager da jeg er fullstendig overbevist om at jeg hadde taklet enhvert utfordring på strak arm. Dager som i dag, er dager jeg føler meg som WonderWoman og SuperGirl, i ett! Såklart har jeg dager hvor jeg absolutt ikke kjenner meg super eller vidunderlig i det hele tatt, men da er det ekstra godt å ha dager som i dag se tilbake på, ikke sant?

Håper DIN søndag har vært vidunderlig og super

- og at kommende uke blir like så!

♥

Aktivitet gjør meg enda gladere!

noreply@blogger.com (AstridVU) — Sat, 12 Nov 2011 20:50:00 +0000

Med veldig ujevne mellomrom har jeg skrevet noe om sunnhet, friskhet, kosthold og mosjon på denne bloggen. Jeg har kanskje nevnt noe om at min motivasjon ofte er som høyest på en mandag, i begynnelsen av en måned eller enda bedre; ved et årsskifte. Og så har jeg kanskje nevnt at ting sklir så lett ut - og at man da må vente helt til neste mandag, neste måned eller evt neste år (!) for å starte på igjen. Hvor lenge man må vente avhenger av hvor stort "prosjektet" var i utgangspunktet. Om man kun hadde gått inn for å skjerpe seg litt, få litt mer fokus, så kan man starte opp igjen neste mandag. Var prosjektet litt større, må det startes ved månedstart og om det var en virkelig stor livsstilsforandring, ja da måtte man egentlig vente helt til neste nyttårsaften. Ett ganske slitsomt, og ikke minst nytteløst, system.

Utrolig trivelig treningsstudio
- med overraskende mange hyggelige og vanlige folk!

Dette har jeg heldigvis sluttet med. Eller - jeg forsøker stadig å slutte med det. Det er et håpløst system som legger opp til at jeg gir meg selv alt for mange grunner til å ha dårlig samvittighet. Og ikke minst; det gjør at jeg forteller hjernen min gang på gang hvor elendig jeg er og det gir den en forventning om at også neste gang og neste initiativ vil være en fiasko.

Fra starten av 2011 har jeg jobbet med å forklare hjernen min at vi skal tenke langsiktig, hjernen min og jeg, og at et lite skritt her og et lite skritt der, fort kan bli langt avgårde om vi gir det litt tid. Så det holder vi fortsatt på med. Justerer litt inn her og der ift familiens kosthold, uten at det har betydd de alt for store endringene (utgangspunktet var faktisk ikke så hakkanes galt). Mer og mer fisk, alltid grønt, alltid frukt og godt med vann i løpet av dagen. Og ikke minst; forsøke å re-lære familien vår at "å kose seg" ikke alltid bør relateres til mat eller go'saker. Noe som gikk overraskende lett for både små og store i familien VU, uten at det betyr at vi aldri koser oss med go'saker lenger, for det er slettes ikke tilfellet. Bare at vi har litt mer bevisst forhold til det hele. Regimer, enten det er lav- eller høykarbo, Fedon, Roede eller noen andre, det er vi ikke så veldig opptatt av. Vi har tro på at sunn fornuft gir sunt kosthold, og at det egentlig ikke er vanskeligere enn det. Sunn fornuftig og økt aktivitet er en kombinasjons vi har stor tro på, nemlig!

Ny maskin jeg har prøvd et par ganger
- maskinen vibrerer og på den gjør man vanlige styrkeøvelser.

Å gi alle familiemedlemmer rom til å utfolde seg aktivt, har vist seg å være som en deilig lykkepille inn i familien VU. For de to minste er de enda så små at aktivitetene de bedriver i løpet av en dag, er mer enn nok for de små kroppene. Eldste Småtroll trener både fotball og basket (ikke samtidig, men vår/sommer er fotball og høst/vinter er basket), og han stortrives med dette. Både det å være sosial med venner, det å få utfordringer i noe han ikke kan mye av fra før - og selvfølgelig; det å føle at trening gjør bedre, en følelse av mestring. Det tror jeg er utrolig viktig for barn i alle aldre!

EkteMannen sverger til joggesko, refleksbånd og musikk i ørene mens han blir kjent med gatene og marka i nabolaget vårt. Til tross for at hans jogging tre ganger i uken (etter å ikke ha jogget på 8 år!) ga han noen streker i regningen i form av "vondter" her og der, så gir han ikke opp. Viktigst av alt; han kjenner han har lyst til å komme seg ut og han koser seg med det! Og jeg synes han er kjekkere enn noen gang når han ikler seg sort treningstøy og iPod!

Selv har jeg virkelig blitt forelsket i treningsstudioet vi har her på Nesodden, ♥ Energihuset ♥
Jeg har alltid vært glad i lagidrett og det å drive idrett sammen med andre (aerobictimer og slikt), men jeg har også alltid likt styrketrening. Å kunne pushe seg selv til de nødvendig 3 x 12 repetisjonene, nesten ikke klare den siste runden, for så å gå videre til neste apparat, neste øvelse, og kjenne en ny energi i den neste muskelgruppen - det er utrolig motiverende! Kortsiktige mål, 12 + 12 + 12, det holder man jo alltid ut - og så er det videre til noe nytt og en ny muskelgruppe, som ligger uthvilt og klar til dyst! Det at vi i tillegg vet at styrketrening er bra for så mangt, og at det gjør at kroppen har høyere forbrenning selv 1-2 timer etter trening, gjør at det føles ekstra godt å fokusere på denne styrketreningen!

I vår hektiske hverdag passer det ikke med trening til faste tider, for det skjer stadig noe som gjør at vi ikke kan holde den faste tiden og dermed får vi trent for lite. Nå er det helt perfekt å kunne kaste seg i bilen omtrent når som helst, for så - kun 10 minutter senere!, gjøre seg klar til oppvarming. Og ettersom Nesodden kun har ett treningssenter, er det veldig mange venner og kjente som trener der, så det blir både sosialt og trening - altså to fluer i en smekk. Ettersom det blir mye jobbing på oss for tiden, både tidlig og sent, har jeg erfart at det er helt perfekt med et treningsavbrekk i løpet av dagen. Da kommer jeg tilbake med fornyet energi og klar til enda et par timers kveldsjobbing, om det trengs. I tillegg er det godt å fokusere på noe helt annet enn jobb av og til også, og det gjør jeg når jeg trener. Da er det musikk i ørene og fullt fokus på å gjøre øvelsen riktig og ta rett antall repetisjoner.

Treningen vår, i tillegg å ha et generelt fokus på mer aktivitet i hverdagen uansett hva familien holder på med, har virkelig gjort susen for energinivået for oss alle sammen. Det er det jo helt fantastisk å kjenne på såklart - vi er strålende godt fornøyd, og håper denne følelsen varer lenge, lenge...

Mange jeg snakker med forteller at de gjerne skulle trent på for eksempel et treningssenter, men at de ikke er sterke nok, trente nok, pene nok, slanke nok, har fint nok treningstøy eller noe annet tullete! Slike tanker klarer jeg heldigvis å legge til side og det skulle jeg håpe flere gjorde! Det er jo nettopp vi som ikke er sterke nok, pene nok (!?), tynne nok eller har finest treningsklær som definitivt burde få være på treningsstudio! Disse pene, tynne monstrene med vidunderlige treningsklær, de som frekventerer treningssenterene så hyppig at de tjener penger på å gå der, de skal jeg love deg er så opptatt av seg selv, sin pulsklokke og antall repitisjoner med vektene, at de ikke bryr seg om oss andre amatører. Så lenge vi ikke går iveien for speilet, naturligvis... ;)

Mor og datter på trening
Jeg er stolt og glad over å ha lurt med min mor på noen av styrketreningene!
(ja, jeg er klumpfoten til høyre - jeg tråkket over på en liten skogstur)

De av dere jeg også er venner med på facebook, har visst om denne forelskelsen i treningsstudioet en god stund allerede. Jeg sjekker nemlig inn på facebook hver gang jeg trener - og det tror jeg jammen at jeg skal fortsette med! Så ekstremt mange hyggelige tilbakemeldinger, gode oppmuntringer og ikke minst; folk som sier de blir inspirert og skal dra på trening selv! Jeg blir helt satt ut av alle go'ordene - og dere skal vite det, alle dere som skriver; dere er med på å motivere og skape ekte treningsglede! Så takk for det, alle sammen :)

Om jeg kan inspirere noen andre til å knyte på seg treningsskoene -gamle eller unge, høye eller lave, tykke eller smale- så hadde det vært en utrolig stor bonus i mine øyne. Jeg har tro på at å trene gir en økt tilfredshet i livet, en økt grad av lykkefølelse, og er det noe jeg er opptatt av, så er det nettopp at folk skal være glade, fornøyde og lykkkelige!

Jeg har vært et par ganger på treningssenteret så langt denne uken og tenker jeg tar en ny tur søndag formiddag. Da får jeg mine tre ganger denne uken også, og det sier jeg meg strålende godt fornøyd med! Etter en måned på treningssenter, synes jeg det fortsatt er utrolig gøy og gleder meg til hver trening.

Og en ting som blir utrolig mye hyggeligere om man trener, er å kose seg i sofaen med et lite glass hvitvin, litt Ben&Jerry-is (det må til!) og noe hyggelig interiørlesestoff. Og det er akkurat det jeg skal gjøre nå! Uten den dårlig samvittigheten hengende over skulderen... En enorm befrielse, rett og slett!

Trener du - og i så fall; hva?

♥

Ønsker dere alle en strålende søndag!

Førjulskos hos Hviit

noreply@blogger.com (AstridVU) — Wed, 09 Nov 2011 22:17:00 +0000

Torsdag i forrige uke var jeg så heldig å få være med på Førjulskos hos Hviit. Tre skjønne bloggjenter (Linda - driver nettbutikken Hviit, Nina - Stylizimo og Cecilie - Cecilies lykke) inviterte interiørbloggere til en koselig kveld hjemme hos Linda. Ingen agenda, ingen regi - bare møtes for å skravle og bli kjent, få se det Hviit'ske hus på innsiden og naturligvis; få snoke litt rundt i showrommet til Hviit (for en drøm!)

Slikt initiativ settes det pris på og intet mindre enn 50 bloggere møtte opp - i tillegg til at det var venteliste og planleggingen av ny kveld var påbegynt allerede før denne første var arrangert. Bloggere er sosiale og glade i bli kjent med hverandre - også utenfor bloggverden, det er det ingen tvil om!

Og - for en kveld det ble!

Det var hjemmebakt og butikkbakt (makronene i forkant på bildet over er mine hjemmebakte-men-butikkjøpte - takket være Sebastien Bruno på Frogner!), det var kaffe fra Nespresso og te fra Pukka (♥ elsk og elsk ♥), det var flust av fine folk å snakke med (til og med storfint besøk fra Trøndelagsbataljonen og Vestlandsbanen!) - og inntrykket mitt etter endt kveld var blant annet; det finnes så utrolig mange hyggelig mennesker i denne verden! Til tross for at jeg møtte mange av disse for aller første gang på torsdag, og til tross for at de færreste der hadde lest min lille, rare blogg (jeg er strengt tatt ikke ordentlig interiørblogger i det hele tatt, men fikk snike meg med likevel), er jeg overbevist om at jeg kunne sittet og snakket med mange av disse menneskene i timer på timer på timer. Er ikke det rart?

Vi fikk med oss vidunderlige goodiebags som inneholdt go'saker i fleng! Jeg viser frem dette på bloggen ved en senere anledning og dere skal heller ikke se bort i fra at jeg deler ut noen av gavene jeg fikk i en ny give away til dere, mine blogglesere! For det å ha personlig give away var jaggu en morsom greie! Jeg elsker å gi gaver og når jeg kan finne ting jeg selv synes er fine og gi de ut til folk som gir så hyggelige tilbakemeldinger, så tror jeg nok ikke det blir lenge til neste gang. Må bare finne frem noen gaver først...

Tusen takk til Linda, Nina og Cecilie for at dere arrangerte dette førjulstreffet - jeg storkoste meg! Takk for jobben dere har gjort i forkant, med å skaffe sponsorer til goodiebags og lotteriet, fikse og ordne. Jeg setter utrolig stor pris på det!

Og ettersom det ble smekkfullt i showrommet til Hviit og jeg ikke fikk handlet med meg noen godsaker, så skal jeg rett og slett ta en liten shoppingrunde i nettbutikken hennes nå. Så får vi se hvilke av de fine tingene jeg skal velge ...og om de skal ende opp hjemme hos meg eller om jeg skal gi det bort!

Vil du lese flere blogginnlegg fra denne kvelden, så anbefaler jeg at du tar turen innom dette blogginnlegget hos Hviit - der er alle lenket opp så du kan klikke deg rundt og virkelig storkose deg med innleggene til disse 50 bloggerene. Det anbefales!

Takk for meg, Linda - gleder meg til vi sees igjen!

Get your priorities right, girl!

noreply@blogger.com (AstridVU) — Mon, 31 Oct 2011 11:20:00 +0000

Husmora har vært ute og svingt seg!

Igjen?, vil nok noen si, mens jeg selv vil hevde det er lenge siden Husmora har vært ute på vift på denne måten. På en god, gammeldags bursdagsfest, arrangert på et utested i hovedstaden, med både mennesker man kjenner og mennesker man ikke kjenner. En fest hvor vi ble servert cava da vi kom, og om man først liker sin cava, hvorfor gå over til noe annet? Det ble en skikkelig cava-kveld - og en riktig fin en sådan.

Oppladningen til lørdagens festivitas var nok ikke verdens beste. Mer jobb enn ett menneske klarer å ta unna, en gryende forkjølelse og et humør påvirket av hormoner løpt løpsk etter noen såre meldinger hormonene ikke helt visste hvordan de skulle håndtere. Gode unnskyldninger for å avlyse stod i kø, den ene mer legitim enn den andre, og totalt sett utgjorde de en avlysningsselvfølge. Likevel - dette var ikke noe jeg hverken kunne eller ville avlyse. Vi dro. Såklart vi dro!

Og for en fest!
For en jubilant, for noen gjester og for en stemning!

♥

Jeg blir varm i hjerterota av å tenke på de fine folka vi var så heldige å få henge med i går. Det er noe eget med venner som det ofte går alt for lang tid mellom hver gang vi ser, men som det alltid - alltid! - er stas å være sammen med når vi først møtes. Mennesker som er varme, inkluderende og morsomme - og som gir en følelse av tilhørighet. Som drar hukommelsen min tilbake til studietid, bofellesskap og Det Gyldne Triangel; ruta mellom lesesal / Klubben, Rema og studenthjemmet. Mennesker som er fra en tid hvor vi kjente oss selv på en mindre fullstendig måte enn vi gjør nå, og som derfor er mennesker vi kjenner på en mer fullstendig og helhetlig måte nå. Jeg har iglet meg fast og har hengt med på ups, downs, store saker, mindre saker, tabber og suksesser ...og jeg har blitt så uendelig glad i disse menneskene!

Jeg skal ikke være vanskeligere enn at jeg kan innrømme en stadig og tilbakevendende dårlig samvittighet for alle de fine folkene jeg ikke ser ofte nok. Mange av disse folkene ser jeg kanskje bare noen få ganger i året. Det er akkurat så sjeldent at jeg på usikre dager tenker at de nok ikke husker meg lenger. At vi kanskje har glidd fra hverandre? At vi har forskjellige liv? At det blir for strevsomt å holde på den gode kontakten med så mange mennesker? Men - etterhvert som jeg har blitt eldre har jeg skjønt at den dårlige samvittigheten min slettes ikke handler om at andre mennesker blir snurte om jeg ikke får hengt så mye eller tatt så ofte kontakt som det jeg egentlig vil. Den handler ikke om at hverken de eller jeg glemmer. Det handler ikke om at vi ikke lenger har noe felles, bare fordi vi lever ulike liv. Min dårlige magefølelse, eventuelt samvittighet, handler såklart om min egen følelse av at jeg taper noe verdifullt fordi jeg ikke får nok påfyll fra disse fine folka! Og det igjen handler om prioriteringer. Det er disse prioriteringene jeg nå skal få gjort noe med!

Bare så det er nevnt; jeg er særs takknemlig for å ha så mange fine, kloke, inspirerende mennesker i livet mitt, og det å ikke ha nok tid til alle vennene mine, er absolutt et luksusproblem og ingenting jeg burde syte om. Likevel gjør jeg altså det. Til stadighet. Mye vil ha mer og fanden vil ha fler. Der har du meg.

Jeg vil prioritere fine folk som gir meg energi og påfyll - enten påfyllet kommer innenfor emnet fag, familie, friends eller fjas. Alt er like viktig for å få en balansert og god hverdag, etter min mening. På lørdag fikk jeg flust av påfyll på både fjas- og fagkontoen (på fagkontoen setter jeg det som har med jobb å gjøre - og jeg fikk overraskende mange, positive tilbakemeldinger på det at jeg har startet eget og at det går så bra! Det er kjekke tilbakemeldinger å få, særlig ettersom meldingene kom fra dyktige, kunnskapsrike folk innenfor 'skikkelige' yrker!).

I tillegg til dette fikk jeg godt med påfyll på kontoen for fine ord og gode klemmer. Denslags påfyll kimses ikke av og skal trekkes frem igjen når det minst ventes - og når det trengs som mest. Både EkteMannen og jeg fikk påfyll på kontoen for ting-som-ikke-har-med-jobb-eller-familie-å-gjøre, og det var definitivt noe vi begge trengte. Vi er heldig stilt på barnevaktfronten (ved at vi har sikret oss Verdens Vakreste og Beste Menneske som Fast Barnevakt), så hvorfor kommer vi oss ikke ut på slike sosiale, ikke-faglige ting oftere? Hvorfor prioriterer vi det ikke? Fordi det alltid er så mye annet som prioriteres høyere. Enten det er familie, jobb, hus eller venner som er nærmere i forhold til den geografiske bekvemmelighetsskalaen. Men nå er det nok. Nå skal vi prioritere anderledes.

Jeg er rett og slett vanvittig takknemlig.

Jeg er takknemlig for at jeg har så mange fine folk i livet mitt. At jeg har verdens beste EkteMann som blir med meg på slike fester som på lørdag - enda han aldri klarer å venne seg til lydnivået på utesteder, slik at han knapt hører seg selv tenke og langt mindre hører hva folk sier til han. Jeg er takknemlig for at jeg fikk møtt mennesker jeg definerer som kjær utvidet familie. At jeg møtte mange gode venner, noen nye bekjentskaper ...og til og med; at jeg møtte en av denne bloggens lesere 'in real life'! Å møte nye mennesker synes jeg generelt sett alltid er gøy, men å møte noen som har lest mine skriblerier i lang tid og som jeg derfor på virituelt vis har en relasjon til - det er gøy, spennende, skummelt og veldig hygggelig - alt på samme tid. Jeg er så takknemlig for at jeg ble invitert på akkurat denne festen, at jeg fikk kost og klemt mye på jublianten og fortalt han hvor glad jeg er i akkurat han! Jeg er takknemlig for at både jubilanten og Husmora begge var passe cavabedugget og dermed fikk lirt av oss fine ord og en gjensidig avtale om å være flinkere til å ta oss tid til å henge mer sammen. Jeg er takknemlig for alle de andre som også kom på festen - for å gi den fine jublianten akkurat så perfekt og fin feiring som han fortjener. Det gjør rett og slett godt for mitt hjerte når jeg ser jublilanten skinne from-head-to-toe, gå fra kos og gratulasjon til kos og gratulasjon kvelden gjennom - og gå rundt hele kvelden med et lykkelig glis klistret i ansiktet. Han fikk den fine kvelden han fortjener!

Nå skal jeg finne en dato i kalenderen min.

Den skal jeg holde av til "Sosialt lag med fine folk"

- og så skal jeg invitere, ordne og fikse, og ikke minst;

krysse fingrene for at så mange som mulig av de fine folkene kommer!

Note to self;

Bruk mest mulig tid på å henge med fine folk!

♥

Fotnote;
Når Husmora først er ute og svinger seg med folk som er vant til å svinge seg både en, to og tre ganger i uken til vanlig, da er det klart det er kort vei til kategorien "Husmor gjør ting hun ikke kan". Å gå på hæler som er ca 1,5 cm høye (lave?), er en av tingene Husmora egentlig ikke kan. Å ikle seg fancy antrekk med matchende liten clutchveske, er også ting Husmora ikke kan. Og ikke gjør. Den store, deilige, fullstappende veskeposen var den heldige utvalgte også denne kvelden. Men kanskje viktigst denne kvelden; det var mye av "Husmora prater om ting hun ikke har greie på". En del av festens yngre deltakere framtvang akutt morsfølelse hos meg, men her innrømmer jeg at jeg nok uttalte meg mot bedre vitende. Mote er et tema jeg burde være bannlyst fra å uttale meg om, likevel klarte jeg ikke la være. Moten tilsier tydeligvis at det er finest å gå på festivitas med en litt lang (strengt tatt ikke noe som helst lang i det hele tatt) genser, dog uten bukse. Jeg, som selvhevdet mor for disse unge jentene, bekymret for potensiell urinveisinfeksjon. Tross alt, det er viktig å holde helligdommen lun og varm, og hun bør ikke utsettes for trekk. Jeg brukte også noen kalorier på å bekymre meg for om de hadde gode nok leddbånd i anklene til å holde de milelange, bare, nakne bena sine trygge og ikke utsatt for ankelbrudd. De så nydelige ut der de spankulerte rundt på sko festet på asiatiske spisepinner av noen stiletthæler, men noe så tynt og så høyt, det tilsier også høy fare for ankelbrudd.

Så dette uttalte jeg meg om, selv om jeg helt klart ikke burde gjøre det. For hva vet vel jeg om mote? Jeg ankom festen med sokker i halvåpne sandaler, en komfortabel, men ikke spesielt fresh sort bukse og en lang topp med nagler i. Nagler av typen sånne hull med en liten jernring rundt - hvorpå spørsmålet om hvorvidt min topp tidligere hadde vært gardiner, var fullstendig berettighet.

Jeg håper i hvert fall helt genuint og ekte at alle disse skjøre, nydelige jentene kom seg trygt hjem på lørdag - for det fantes nok gentlemenn på denne festen til at hver og en av disse jentene burde få sin egen anstand med seg hjem. Nå er det nok med utrygge Oslo-gater!

Alle foto: GlennVU

O' neglelakklykke - ny blogg!

noreply@blogger.com (AstridVU) — Sun, 23 Oct 2011 13:01:00 +0000

Mange har kanskje fått med seg min interesse for neglelakk. Min lille dille.

Det er antakelig ikke alle som ser helt hvorfor jeg har denne ekstreme interessen for neglelakk, men jeg blir stadig overrasket over hvor stor entusiasme folk faktisk viser for bildene jeg deler av neglelakken jeg bruker. Og hvor mange som snakker til meg "live" om neglelakk, farger, egne erfaringer - og generelt er nysgjerrig på hvilken lakk jeg har på neglene akkurat i dag. Noen har sagt at de lar seg inspirere, at de tester farger de ikke hadde prøvd før - og noen begynner kanskje med neglelakk for aller første gang? Jeg setter stor pris på engasjementet dere viser - og nå har jeg tenkt til å utvide både mulighet for å følge med på mine negler og for å samle inspirasjon og utveksle erfaringer.

Jeg har laget meg en egen neglelakkblogg!

Jeg storkoser meg fortsatt med å krydre hverdagen med å finne rett lakk og rett farge for dagens humør, for oppgaver jeg står ovenfor eller for rett å slett å være litt crazy. For jeg er ikke spesielt crazy ellers i hverdagene mine, så det er godt å kunne skeie ut litt på neglelakkfronten.

Som en start på neglelakkbloggen min har jeg lastet opp noen av bildene som jeg har liggende og som jeg har delt enten på twitter eller facebook. Disse bildene har jeg kun lagt inn med en overskrift med hvilket merke neglelakk det er - men fremtidige innlegg tenker jeg at jeg vil skrive noe om lakken, hva jeg synes om den, hvor lett / vanskelig den er å legge på neglene - og kanskje litt om andre ting. Vi får se hva det blir til. Kanskje kommer jeg til å dele litt om utstyr jeg bruker, favoritter jeg har, hvordan jeg oppbevarer lakkene mine og andre ting som er relevant for neglelakknerder.

Så får vi se hva neglelakkglade synes om bloggen min da - sånn etterhvert.

For meg er dette nå en fin måte til å samle bilder av neglelakken min, for min egen del, for på merkelig vis blir det som en slags dagbok på hva jeg liker, hvordan jeg har det, hva jeg er opptatt av og hvor crazy jeg føler meg - evt hvor crazy jeg føler behov for å være.

Om du liker neglelakk - eller liker at jeg deler min neglelakk, så håper jeg du følger den nye bloggen min. Og om du kjenner noen du tror vil like dette, så setter jeg stor pris på at du deler!

O' neglelakklykke - lets go!

GIVE AWAY er gøy - og vinnere kåret!

noreply@blogger.com (AstridVU) — Fri, 21 Oct 2011 22:08:00 +0000

Nå skjønner jeg virkelig hvorfor folk arrangerer give away's på bloggene sine! Guri, så gøy med alle de fine ordene deres! Dette arrangerte jeg for å feire mine trofaste lesere, for at dere holder ut med bloggens stadige forandringer - også litt for å feire det nye bloggdesignet mitt!

Så, nå sitter jeg med tekoppen min og er klar for å trekke ut vinnere - en helt strålende fredagssyssel!

Totalt var det 49 fine folk som ville være med på give awayen og jeg hadde to premier å gi ut;
Bok fra Home&Cottage og neglelakk fra høstkolleksjonen til Deborah Lippman.

Med så mange fine kommentarer og engasjerte lesere har jeg saumfart gaveskapet mitt, for å finne noen ekstrapremier til dere! (Gaveskapet er skapet hvor vi har noen smågaver på lur i tilfelle en plutselig bursdag, en vertinnegave eller noe annet som dukker opp litt brått i en allerede hektisk hverdag). Og jammen fant jeg en liten haug med go'premier. Seks ekstrapremier og dermed åtte premier totalt. Er så greit når det blir premie til mange, tenker jeg :)

Må si det er veldig gøy og spesielt å kunne foreta trekning blant så mange kjente navn på listen over potensielle vinnere! Noen av dere er bloggere og twitrere jeg har kjent virituelt lenge, andre er venner av meg privat og overraskende mange av dere aner jeg ingenting om. Utrolig gøy - og veldig gøy at random.org trakk ut så mange kjentfolk!

Vi begynner med de opprinnelige premiene;

Bok fra Home&Cottage

Susan med bloggen Susan's side!

Neglelakk;

Brick House fra Deborah Lippmann

Karianne med bloggen Mammadamen

Random.org likte deg visst VELDIG godt - du ble trukket ut TRE ganger! :)

Så over til trøstepremiene!

Telysglass i to størrelser fra Lama x 2

Line som hadde bloggen Kaoshjelp

Min søte venninne, Anne-Louise

To pakker te fra Pukka

Flinke Edgar V.

...og enda mer te fra Pukka

...til min kjære tante Nanny!

Og helt til slutt har jeg lyst til å dele ut litt mer av min favorittneglelakk;

I know what boys like

Studievenninne Jannike Aase

Today was a fairytale

God venninne, Hilde N. i Bergen

WOW - dette var gøy å gjøre!

♥

Og til vinnerene;

send meg en epost til astrid@valen-utvik.no

så kommer det gave i posten fra meg!

Jarle Bernhoft - en opplevelse!

noreply@blogger.com (AstridVU) — Mon, 17 Oct 2011 08:47:00 +0000

Aller først;
Velkommen til nye lesere! Veldig gøy å se at nye finner veien inn til denne bloggen - og hjertelig takk for fine ord og strålende oppmuntring og motivasjon i innlegget mitt med GIVE AWAY! Dere er jaggu greie! Synes også det er gøy at flere som har lest bloggen en stund, legger igjen kommentar for første gang - og som Pia skriver; dette er tiden for å være sleipesen! Har du aldri lagt igjen kommentar hos meg tidligere, benytt gjerne denne muligheten på GIVE AWAY-innlegget, så kan du kanskje sikre deg en gave i posten fra meg! Og til mine aller mest trofaste lesere; dette er sjansen dere har til å få litt lønn for strevet og som takk for innsatsen for lang og trofast lesing! Med andre ord; GIVE AWAY'n er fortsatt åpen og jeg oppfordrer dere alle om å legge igjen kommentar. Jeg synes allerede det har kommet såpass med kommentarer at jeg skal finne frem en ekstragave eller tre. Gaver i posten er gøy, så sleng deg med!

Så over til noe annet;
En vidunderlig konsertopplevelse
- på alle mulige, tenkelige og utenkelige måter!

I går var vi for aller første gang i Den Norske Opera og Ballett - og vi kunne ikke hatt en bedre førstegangsopplevelse; en konsert med Jarle Bernhoft! Vi har likt Jarle lenge, og har fulgt han fra tiden med Span - og virkelig fått sansen igjen etter han gikk solo og ga ut albumet 'Solidarity Breakes'. I slutten av august var vi på konsert med Jarle Bernhoft og KORK, en konsert vi likte veldig godt og som viste frem både Jarle og KORK på en strålende måte!

Likevel, sammenlikner vi konserten Jarle hadde med KORK med konserten han hadde i går, så er det neste utrolig at det er mulig. Vi var strålende fornøyd og trillet et drøy 5er på terningen etter siste konserten, så hva med konserten i operaen i går...?

Om jeg skal beskrive denne konserten på standard vis, for eksempel med bruk terningkast, trenger jeg flere øyer på terningen. Jeg er usikker på om jeg har godt nok ordforråd på superlativene og jeg føler egentlig behov for å være mer lyrisk og poetisk enn mine evner tilsier. Men jeg skal forsøke å si noe hva jeg synes om denne konserten likevel, så får dere heller ha i mente denne innledning.

Jarle Bernhoft er et musikalsk geni. Han er så musikalsk at jeg håper han er Norges best betalte musiker. De aller fleste har nok fått med seg måten Jarle klarer å lage stemmer, lyder og skape "instrumenter" gjennom å loope seg selv, via videoen og live-opptredener han har gjort med låten C'mon Talk (antakelig mest omtalt ift at han sang denne låten live på The Ellen Show). Det vi fikk bakoversveis av i går, var at dette gjorde Jarle - LIVE! - på alle låtene sine i Operahuset. Han hadde ulike gitarer, keyboard og endel annet utstyr på scenen, men utenom det var det kun han. Han, og den helt vanvittig rå stemmen hans. Om man trekker ut dette med musikalitet og det vanvittige han klarer å holder orden på ift loopingen sin, så gjenstår stemmen hans. Og den er stor, rå og fantastisk nok i seg selv. Han har et vanvittig trøkk, han synger nydelig i falsett, og han har en stålkontroll og bevisst stemmebruk, så gjør at om Jarle hadde kun tatt med seg stemmen sin og stilt seg opp på en scene, så hadde jeg kunne sittet og hørt på han i timesvis. Stemmen til Jarle må være den beste i Norge? Så uanstrengt, så vill, så harmonisk, så nydelig.

Men - det ikke bare stemmen til Jarle som er fantastisk. Det er hele Jarle.
Det er sjarmen som stråler fra scenen idet han entrer og som gjør at hele operaen sitter med fornøyde glis når gjør sitt forholdsvis beskjedene show (utover magien på instrumentene og lydboksene, er det perfekt lysshow og ellers ingen dansetrinn, korister eller annen 'underholdning'). Det er auraen hans - den oser av medmenneskelighet og nestekjærlighet, som for eksempel i forhold til hans oppfordring om at publikum skulle sjekke ut Gatelys.org - en organisasjon drevet av noen han kjenner og som var sterkt med i tankene da han skrev låten 'Streetlights'. Og naturligvis; det er hans helt vanvittige musikalitet. En mann, noen instrumenter og lydbokser - og absolutt ikke noe behov for et band. Han burde helt klart bli betalt som trommis, bassgitarist, korister (ja, i flertall), keyboardist og mye annet - alt i tillegg til å være vokalist, låtskriver og entertainer. Vi satt med gapende munn og store glis - samtidig!

På en måte tenker jeg det er litt trist at Jarle er norsk. Hadde han vært født i USA, eller kanskje England, så hadde noen store, mektige personer oppdaget Jarle for lenge siden og fått distribuert og spredd han til hele verdens nytelse. Spread the good, spread the love, spread the music! Om man ser på superstjerner som John Mayer, John Legend, Joss Stone, Jennifer Hudson og mange, mange andre - så kan Jarle hamle opp musikalsk og stemmemessig med hvem som helst av disse. Faktisk ville det vært som i en drøm om vi kunne få oppleve Jarle i duett med hvilken som helst av disse - det ville nok vært magisk! Og for all del; jeg mener ikke at Jarle ikke kan oppnå verdensherredømme nå også, han har helt sikkert fått en strålende start med The Ellen Show - men veien er naturligvis litt lengre å gå når man starter ferden i Norge. Og for all del; jeg er veldig, veldig lykkelig over at Jarle er norsk. Jeg føler Jarle er litt min, litt vår og at han med stemmen og musikaliteten viser at funky, soulfull musikk kan komme fra det kalde nord. Det måtte bare en funky Jarle til...

Har du sjansen til å se Jarle live? Gjør det!
Har du en litt grå og trist dag? Hør på Jarles plate!
Er du en viktig musikkindustriperson som får ting gjort? Få Jarle ut i verden!

Håper Jarle synes dette er ok (jeg har tipset han på twitterprofilen hans, så han hyler forhåpentligvis ut om det ikke er greit), men jeg tillater meg å dele to musikalske perler fra konserten i går. Kun tatt opp via min iPhone, så kvaliteten er naturligvis ikke den beste, men forhåpentligvis får dere et inntrykk av magien vi var så heldige å få oppleve. Nyt nytelsen!

♥

Takk for opplevelsen, Jarle - jeg er forelska!

Alle bildene i dette innlegget er tatt av fine Merete Sæther.
Ikke bare var hun pådriver til å få kjøpt disse billettene (på helt perfekte plasser på rad syv!) og som husket på å ta med annet kamera enn iPhonekamera. Bildene er delt med hennes godkjennelse.

Hverdagslykke og GIVE-AWAY!

noreply@blogger.com (AstridVU) — Sat, 15 Oct 2011 14:12:00 +0000

...og da er innlegget oppdatert med bilder slik de skulle være. Ikke alltid lett å legge til og redigere bilder via iPad foreløpig. Må øve mer på det merker jeg - er det noen som har gode tips, så del gjerne!

Etter gårsdagens lange, godt-ned-i-rødvinsglasset-og-veldig-ærlig innlegg, tenker jeg det passer fint å ha et lyst, lett og ledig GIVE AWAY-innlegg i dag!

Hvorfor?
Bare fordi! Er ikke det god nok grunn kanskje? En liten feiring av det nye bloggdesignet jeg er så godt fornøyd med, feiring av det fantastiske høstværet vi har om dagen, feiring av at jeg stortrives på treningssenter for tiden, feiring av at denne helgen er nær og god, feiring av at jeg puster litt lettere i jobbsammenheng... Eller som jeg først skrev; bare fordi jeg vil!

Dette er ikke en GIVE AWAY hvor du kan få flust av lodd ekstra om du deler på facebook, twitter eller legger deg til som følger på bloggen min. Selv om jeg naturligvis setter stor pris på om du vil gjøre det. Men - jeg vil holde dette veldig enkelt; ett lodd per person som legger igjen kommentar på dette innlegget.

Det jeg har lyst til å gi bort, er noe som står meg veldig nært. Noen av dere har kanskje fått med dere at vi jobber med Home&Cottage i sosiale medier, at det var vår aller, aller første kunde (snart 2 år siden vi begynte å jobbe med de - tiden flyr!) - og mest vesentlig; at de nå har gitt ut bok! En deilig coffee table bok, proppfull av nydelige, inspirerende bilder, av noen gode oppskrifter og søte tekster. Laget av utrolig flinke folk i Home&Cottage. Vi var på H&Cs boklansering tirsdag denne uken, og fikk hvert vårt eksemplar - og derfor vil jeg gjerne gi bort ett av disse eksemplarene til en av mine blogglesere. Håper du som får den liker den like godt som jeg gjør!

Men i ekte tvshop-stil; det stopper ikke der, det er flere gaver :)

En av mine interesser, som antakelig de fleste av mine blogglesere vet, er nevglelakk. Jeg har fått fullstendig dilla og føler nevglelakk har blitt min hverdagsluksus - mitt lille krydder i em svært så lite motebevisste hverdag. Min absolutte favoritt er lakenet fra Deborah Lippman, og heldig som jeg er, så kjenner jeg søte Kate som er ansvarlig for salg av disse lakkene i Norge. Jeg møtte Kate på H&Cs boklansering på tirsdag, og hun hadde med seg en liten overraskelse til meg; fantastiske Brick House! Men som Kate raskt oppdaget ved å se på neglene mine - den lakken hadde jeg allerede, for som jeg sa til henne; har man dilla så kjøper man seg de viktigste, kuleste lakkene fortere enn svint. Uansett, det er tanken som teller og det var en veldig søt tanke, Kate!

Og så var det jo fint for en av mine blogglesere, eller hva? Den lakken er nemlig helt vidunderlig i fargen, god å legge og holder en evighet. I mine øyne så er Brick House en must-have høstlakk!

Om jeg skulle få flust av kommentarer på dette innlegget, så skal dere ikke se bort ifra at jeg tryller frem noen ekstragaver også. Det får tiden vise...

Så folkens - har du lyst på en pakke i posten fra meg? Helt uten forpliktelser eller andre baktanker- alt du trenger å gjøre er å legge igjen en kommentar på dette innlegget, så er du med i trekningen. Og ALLE kan være med; trofast leser gjennom mange år, akkurat svinset innom denne bloggen og usikker på om du gidder å komme tilbake; leggigjen en kommentar om du har lyst på en gave!

Nå skal jeg kose meg enda noen timer med verdens beste Småtroll og den fineste EkteMannen som finnes - før jeg skal videre inn til hovedstaden på vift med sporty venninne fra Bergen, som har løpt KK-mila! Slikt må feires, naturligvis pg det aner meg at det blir like hyggelig som det alltid er å henge med de beste vennene!

God helg fine lesere

- jeg håper livet deres leker!

Fotnote;
Før noen spør - nei, dette innlegget er ikke sponset av noen, ingen har bedt meg skrive om dette og jeg får ingen penger for å skrive dette.

Jeg, mutt? Neida. Joda.

noreply@blogger.com (AstridVU) — Fri, 14 Oct 2011 22:52:00 +0000

Dere som følger bloggen min, er venn med meg på facebook eller følger meg på twitter, har muligens registrert at jeg har vært litt mindre til stede enn vanlig. Litt mindre synlig og jeg har delt litt mindre enn vanlig. Jeg legger ut noe hist og her, men jeg har ikke hatt tid, energi eller overskudd til å være meg selv i sosiale medier den siste tiden - og det plager meg. Jeg er nok mer usikker på om det plager noen av dere :) - men det plager altså meg. Jeg har behov for og jeg liker å dele, og jeg har blitt avhengig av å skrive for å sortere tanker, strukturere følelser og ikke minst; jeg lærer mye av det. Sånn har det blitt og sånn trives jeg med at det skal være videre også.

Er det noe som virkelig tapper meg for energi, så er det når jeg føler jeg ikke har god nok kontroll og oversikt over områder som er viktig for meg. Etter hvert som jeg har blitt eldre (kremt!) har jeg erkjent at jeg ikke kan ha kontroll og oversikt over absolutt alle områder - samtidig. Jeg skulle gjerne ønske det, men det går naturligvis ikke. Jeg kan gjerne også innrømme at jeg nok ønsker meg kontroll og oversikt over litt mer enn det som er både hensiktsmessig, gjennomførbart og nødvendig - men jeg har heldigvis blitt litt flinkere til å prioritere de siste årene.

Men - til tross for erfaringene jeg har gjort meg tidligere, og skulle lært fra, og til tross for tøffe prioriteringer, så skjer det likevel av og til. Jeg har hodet på alt for mange steder samtidig - og føler ikke jeg leverer bra nok på noen av disse stedene. Og da blir jeg mutt. Jeg fungerer forholdsvis som normalt, gjør min greie litt hist og litt her - og stort sett er det vel ikke mange som kan se dette på meg. Men mine nærmeste ser det, nettopp fordi jeg blir for mutt. Jeg blir for stille. De kunne nok ønske seg at jeg er litt stille innimellom, for skravlekopper har vi flere av i vår familie, men like fullt så merker spesielt EkteMannen at jeg er stille på en annen måte enn han egentlig ønske seg. Jeg svarer i enstavelsesord, jeg kan bli lettere irritert enn vanlig og jeg er rett og slett ikke helt fornøyd med tilværelsen.

...men så skjer det alltid noe!

Disse mutte periodene mine varer stort sett ikke spesielt lenge. En dag, to, kanskje tre - så virker det som om det skjer noe som gjør at mine skuldre senker seg, løsningene åpenbarer seg og motivasjonen og skravlingen kommer tilbake. Og det er så deilig når jeg merker at proppen løsner!

Noen gangen klarer ikke jeg ikke sette ord på hvorfor det løsner og energien kommer tilbake, men denne gangen gjør jeg det! Kanskje det var lettere å se denne gangen, fordi det var så tydelig hva som var årsaken til min mutthet akkurat nå? Jeg hadde rett og slett hatt alt for mye å gjøre av arbeidsoppgaver, uten å føle at jeg fikk levert som jeg ønsket - og uten å føle at det skulle bli noen bedring på den fronten på en stund fremover. Men - da løsningen åpenbarte seg, ved at flinke folk plutselig var ledig for freelancejobbing for VU, var det som om puslespillet plutselig hadde sin siste bit og situasjonen igjen var komplett. En vanvittig deilig følelse!

Samarbeidet er godt igang allerede, enda vi først begynte å prate om dette samarbeidet først i går kveld - men sånn er det; når det klaffer, så klaffer det - da er det bare å gi full gass! Jeg skal fortelle mer om hvem som hjelper oss og hvordan dette funker når vi har gjennomført noen prosjekter sammen - men dette lover så godt at jeg nesten kan love her og nå at det kommer til å bli en anbefaling!

Så - nå er energien på topp!
Dette er den første fredagskvelden på alt for lenge hvor jeg ikke har vært opptatt av arbeidsoppgaver eller har vært ute på jobbvift, og jeg har kunne slappe av i sofaen, se på fredagstv, blogge og nyte et glass god rødvin med EkteMannen (virkelig god var denne rødvinen, må jeg huske å kjøpe den igjen; Vinho Regional Estremadura Vibigal Reserva 2007). Og som jeg trodde; det å strukturere ned hodet mitt i et blogginnlegg, det hjelper alltid!

I morgen skal jeg snike meg avgårde til treningsstudioet tidigst mulig, for da sparkes helgen i gang med massevis av energi og overskudd. Jeg har virkelig blitt bitt av styrketreningsbasillen nå, og jeg håper det skal vare lenge, lenge, lenge. Det er mine små minutter med fullt og helt solo-fokus, og jeg kjenner det gjør godt for både kropp og sjel. Og så gjør det at jeg kan knyte en bamsemums eller tre til rødvinen min en fredagskveld, uten dårlig samvittighet, og det er jo enda en fordel...

Takk for at dere følger med på bloggens sporadiske oppdateringer, folkens!
Jeg håper det blir stadig flere innlegg her fremover - og jeg kan allerede tipse om at det kan være verdt å ta turen innom bloggen min allerede i morgen, for da kommer det et nytt innlegg - og da er det DERE som står i fokus! Dette innlegget har nemlig fyllt opp meg-kvoten for lang, lang tid fremover ;)

Ønsker dere alle fine en strålende fin helg!

Bruk den godt, på gode mennesker og på deg selv!

♥

Bildene i dette innlegget er tatt med mitt iphone4-kamera

- soloppganger er noe som absolutt gir meg energi!

Feiring av fin gutt og nytt design!

noreply@blogger.com (AstridVU) — Sun, 09 Oct 2011 12:24:00 +0000

Det er spesielt når egne Småtroll fyller år.

Jeg er ikke typen som er god på å huske detaljer hverken fra nær eller fjern fortid, men akkurat på dager som dette, dras jeg tilbake til sykehuset. Til stemningen, spentheten og følelsen av å føde et lite menneske. En liten, mørk fyr som mest av alt så ut som en skikkelig gammel gubbe da han kom til verden. Han hadde til og med små, sorte hår på ørene sånn som gamle menn gjerne har, og han kom ut med en stor skepsis- og bekymringsrynke over øynene, akkurat sånn som gamle menn pleier å ha. Som for å vurdere hva alt dette nye var.

Og viktigst av alt; han var helt, helt perfekt. Han var vår lille Lukas. Han er vår lille Lukas.
Men han er ikke lenger så liten - i dag fyller han 6 år!

Det er mulig vår lille Lukas tok hovedtyngden av sin bekymring de to første månedene av livet, for etter et par måneder virket det som om han innså at livet rett og slett er ganske så greit. Etter det har han vært svært lite skeptisk til noe som helst. Vår lille, store Lukas gaper over livets utfordringer som om ingenting kan gå galt. Som om han er trygg i sjelen på at alt er lagt til rette for at alt skal gå bra. Vær grei mot verden, så er verden grei med deg, tenker Lukas. Og det elsker jeg! Kanskje er det en følge av å ha en storebror som tråkker stien før deg, kanskje det ligger en iboende positivitet i hans kropp og sjel eller kanskje han tok seg av all bekymringen som var nødvendig for et helt livsløp, i sine to første måneder i denne verden?

Lukas har hatt nedtelling til denne dagen i lang, lang tid. Det å fylle 6 år er stort! Det å gå fra å være 5 år en kveld, til å våkne dagen etter og være ett helt år eldre - det er ikke slikt som vår lille, store Lukas kimser av. Det gir grunnlag for diktatortendenser ("I dag kan jeg bestemme ALT!"), stormannsgalskap ("Jeg er viktigst av alle i hele verden!") og en fullstendig skrinlagt beskjedenhet ("Håper alle har kjøpt STORE pakker til meg!") - akkurat slik det skal være når man fyller 6 år!

Med en gutt som har hatt nedtelling i lang, lang tid i forkant av bursdagen, og med en mamma som har et iboende ønske om å overraske, glede og etterkomme de aller fleste ønsker som bursdagsbarnet måtte ha, skulle man tro at denne bursdagen har vært forberedt i lang, lang tid, at den inneholder det ene og det andre krumspringet og et hav av festligheter. Men det gjør det faktisk ikke.

Mammaen til denne 6-åringen er nemlig gründer i eget selskap og har hatt mye å gjøre med ny kunde, nye prosjekter og innlevering av kvitteringer for klargjøring av mva-regnskap. Og så har denne mammaen fått en ny giv og en voldsom apetitt på treningsstudiolivet, og denne mammaen vet at denslags må utnyttes til det fulle når fenomenet forekommer. Og sånn er livet akkurat nå. I overkant hektisk.

Jeg sier til meg selv, med ujevne mellomrom, at sånn må denne prioriteringen være akkurat nå. Og at det er helt greit. Men såklart; jeg kjenner denne prioriteringen godt i magen. Og det har jeg bare bestemt meg for at jeg bare må leve med. Det blir ingen robotkake denne gangen. Det blir ikke noe tema for denne bursdagen. Det blir heller ikke sunt og godt alternativ til de evinnelige bursdagspølsene. Det blir kjøpte kaker, pølse og lompe og det blir en duk som nok godt kunne vært strøket.

Da er jeg ekstra takknemlig for den fine, gode, varme og nære Lukasgutten vår - som på spørsmålet om hva som skal til for at han får den helt perfekte bursdagsfeiringen, svarer;

"Da vil jeg at familien min skal være der, at vi skal danse til rockemusikk, at jeg får noen gaver og at du baker, mamma. Om du vil bake da? Ellers kan vi jo bare kjøpe noe...?"

Så da kjøpte vi kaker. EkteMannen har laget klar en spilleliste med rockemusikk. Vår fineste familie og gode venner er invitert og kommer om en drøy time. Så da skal vi danse, spise pølsør og kjøpte kaker (i tillegg til noen hjemmebakte kaker, donert av fine mamma og en god venninne) og feire vår lille, store Lukasgutt sin store 6 årsdag.

♥ Lukas, vi elsker deg over alt på jord! ♥

Om noe litt annet - til de av dere som har fulgt denne bloggen en stund;
Muligens har dere merket at det har vært svært sparsommelig med nye innlegg på denne bloggen den siste tiden. Det skyldes delvis situasjonen beskrevet over her, med en hektisk og spennende hverdag fyllt med mange arbeidsoppgaver og lite tid til kreative, egne krumspring. Men - det skyldes vel så mye at jeg ikke har trivdes med min egen blogg. Jeg har byttet design både en og to ganger i løpet av det siste året, men ikke følt meg hjemme eller vel med noen av de etter kun kort tid. Så det var på høy tid å ta affære.

Det gjorde jeg ved å la min flinke grafiske designer-søster Jannicke drodle kreativt sammen med meg på hvordan jeg ønsket at designet på bloggen min skulle være. Ikke være for en kortere periode, men forhåpentligvis være i lang, lang tid fremover. Vi er ikke helt i mål enda, det skjer nok noen mindre endringer her og der - men i det store og det hele, så er vi ferdige. Så etter intensiv jobbing fra hennes side, har bloggen nå fått ny drakt. Jeg ønsket meg lyst, luftig, men med en tydelig link til hvem jeg er. Og det føler jeg at jeg nå har fått - jeg er storfornøyd! Og er veldig, veldig spent på hva dere andre synes...?

Headeren er et bilde av en drivved vi fant på stranda her på Nesodden bare to dager etter at vi flyttet tilbake hit fra Oslo for nå 2 1/2 år siden. Den ble inspirasjonen til hvordan vi pusset opp huset, fargen vi valgte på gulvene våre og hva slags nyanser vi ønsket på møblene våre - og det er derfor godt å ha den som et viktig element på bloggen min. Nå føler jeg at bloggen representerer meg på en mye bedre måte, og jeg gleder meg til å få utløp for min skrivekløe her igjen. Tusen takk for kreative innspill og grafisk design fra Jannicke Valen (klikk på navnet for å sende epost) og se gjerne flere av hennes vakre arbeider i portefolioen på hennes egen hjemmeside.

Også tusen takk til flinke, fantastiske Heidi Marie Sperre Flesland (klikk på navnet for å sende epost) med den nydelige og inspirerende bloggen, FruFly, for bruk av hennes magiske kamera og gode redigeringsferdigheter for å få tatt et profilbilde av meg. Bildene Heidi har tatt brukes nå på denne bloggen, på facebook, twitter, linkedin og google+ - og et bilde hun tok, som jeg foreløpig ikke bruker noe sted, ser dere her;

Tusen takk for hjelpen, Jannicke og Heidi;

Dere er gull! ♥

En dag på toget

noreply@blogger.com (AstridVU) — Fri, 23 Sep 2011 14:24:00 +0000

Det er ikke mer som skal til.

En dag på toget. En dag med fokus på bli fraktet helt frem til en konkret destinasjon, at det er selve hovedmålet, og alt annet man skulle komme til å få gjort i tiden det tar å bli fraktet dit man skal, det blir mer som en bonus.

Jeg har i mange ulike anledninger bedt om en pauseknapp her i livet. En knapp jeg kan trykke på når alt går for fort, når jeg ikke får gjort alt jeg gjerne skulle, ville og burde ha gjort. En knapp som vil gi meg en mulighet til å nå igjen verden. Nå igjen tankene mine. Nå igjen kreativiteten min, strukturen min, hverdagsidyllen min. Nå igjen EkteMann og Småtroll, nå igjen kolleager og nå igjen venner og kjente.

Onde tunger hevder at en slik pauseknapp ikke eksisterer. At den bare finnes i mine tanker og at det er umulig å stoppe verden på den måten. Hva skjedde med at ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid? Jeg lever enda i håpet. Og uansett; lite visste disse kritiske røstene at det eneste man trenger å gjøre for å få smaken av en slik pauseknapp, at det holder å ta toget til Bergen!

Det er rart hva drøye syv timer på tog gjør med ens hode. Gjør med mitt hode i hvert fall. Jeg kunne godt tenkt meg enda mer plass på toget, sånn at jeg kunne slange meg og mitt over to seter og virkelig meske meg. Jeg kunne ønske meg litt blidere menneske å sitte ved siden av (som i det minste ikke kjefter på våre medpassasjerer!) og ikke minst; jeg kunne ønsket meg trådløst nett som virket i vognen jeg sitter i på toget. Men disse småtingene er akkurat det; småting. Det er ikke disse tingene jeg fokuserer på nå og det er ikke disse utfordringene som får hvilepulsen min ned og tenkerynken i pannen min til å roe seg.

Det er noe helt annet jeg ser og opplever når jeg reiser med tog.

Jeg ser nemlig et skjønt, eldre homofilt par som tydelig skal ut på en hyggelig reise. Besøke noen kjente, var det det jeg overhørte? De har tatt med seg operamusikk på diskman'n sin, leser avisen, har medbrakt salat og sandwicher, de koser seg. Jeg ser to fnisete fjortisjenter som har lagret opp med popcorn, baguetter, iPod og mobiltelefoner - og som reiser i helt like, gråmelerte treningsklær. Bestevenninner på en spennende reise! Jeg ser en mann som har jobbet på nattvakt og som skulle sove fra Oslo til Gol. Jeg får lyst til å bre over denne mannen og be NSB skru ned varslingslyden på lydanlegget sitt, akkurat på plass nr 29 i vogn 440. Jeg ser mange pensjonistpar som har lagt ut på en lang og sikkert strabasiøs reise, men som har fått installert seg i hver sin Komfort-stol, med kryssord og penn man kan viske vekk, og med gratis kaffe så mye de orker. Såklart de velger toget! Jeg ser mange som benytter anledningen til å se på filmer og tv-serier, godt tilbakelent i stolene sine og med deilige øreklokker som både varmer og gir en god lyd.

Og; jeg ser ut av vinduet på nydelig, norsk natur som bader i strålende solskinn. Blå himmel, grønne skoger som så vidt har fått høstfargene på, lange jorder og koselige, små hus og grender.

Er det ikke underlig at det alltid er fint vær når jeg reiser med tog til Bergen?

Etter å ha reist i drøye halvannen time fra Oslo, ha passert Hønefoss, tar jeg meg i å tenke at denne reisen går for fort. Jeg vil gjerne frem til Bergen og gleder meg til alt jeg skal gjøre og oppleve der. Men jeg nyter likevel disse timene på toget. Jeg har med meg en bok jeg har lyst til å få begynt å lese, jeg har planer om å kanskje innhente noe av den tapte søvnen fra den hektiske uken som har gått, jeg har noen hyggelige, kreative arbeidsoppgaver jeg vil leke med underveis - og jeg har hele omverden å snakke med via twitter, facebook og wordfeud. Om jeg skulle få behov for det.

Enn så lenge kjenner jeg at skuldrene senkes og en deilig ro inntar kroppen. Alt dette bare ved å ta toget og ved å skrive ned dette.

Dette er skrevet i med magiske, vakre og vidunderlige Ommwriter. Et spennende alternativ til Word og dets like, som fokuserer på design, harmoni, ro, stenge resten av verden ute - og komme i en deilig skrivemodus som skaper flyt. Jeg elsker det!

Dette er meg, takket være dere!

noreply@blogger.com (AstridVU) — Mon, 12 Sep 2011 22:02:00 +0000

Det er veldig underlig opplevelse å lage innlegg som ene og alene handler om meg selv. Og ikke bare handler det om meg selv, men om bildet av meg selv - sjølveste utseende. Det er rett og slett ganske så skummelt - men guri malla, dere gjorde jo dette til en lek!

TAKK for alle fantastiske stemmer!

Jeg har nå tatt rådene deres, omgjort de til en eller flere stemmer (fra både kommentarfeltet, twitter og facebook), og det er helt klart to bilder som skiller seg tydelig ut. I tillegg seilte et 11. valg opp som en aktuell kandidat; nemlig det å ta bilde i studio, eller i det minste med bedre lys og fotograf. Så da ble saken om det skulle vurderes da...? Jeg liker jo fortsatt ikke å la meg avbilde, men jeg kjenner jo mange flinke fotografer...

Jeg hevdet hardnakket at jeg ikke ønsket å bytte profilbilde i tide og utide, men nå føler jeg det er lagt opp til - og på høy tid - at jeg ser opp og viser dere at jeg naturligvis ikke er den blyge, forsiktige og sjenerte jenta som jeg later som jeg er. Ok, jeg later ikke som det, men det er artig å se at et bilde kan få dere til å ha det bildet av meg inni hodene deres. Jeg er nemlig omtrent like høylydt, skravlete og brautende som en av de mange vakre erkebergenserene jeg kjenner, så ja - det er på tide å bytte bilde.

Forslaget er som følger;
Jeg bytter nå til vinnerbildet - og så lar jeg snille og flinke FruFly ta bilde av meg i Bergen om snaue to uker. Og om hun klarer å trylle, gjøre vidunderlige ting med fotografiapparatets innstillinger eller har magiske evner, så kan det hende jeg bytter bilde igjen likevel. Så får dere heller gå bananas i kommentarfeltet da, med kommentarer av typen "Altså, jeg synes da så vitterlig å erindre at du ikke ville bytte profilbilde ofte...!" og dets like.

Sounds like a plan?

Å herre min hatt, da skal jeg rett og slett endre min profil på den store, vide verdensveven da. Dette er meg, slik dere ser meg - og ja, faktisk; slik jeg selv også ser meg akkurat nå.

Bilde nr 1 og 4 var omtrent identiske, så da vant det/de,
med bilde nr 9 på en god 2. plass.

Se etter meg, da - ikke glem at jeg finnes og ikke skvett når jeg møter blikket ditt rakt på,

med et litt småsliten partysmil påklistret og med enorme forventninger til alle vennene jeg nå skal få!

Hvem tror du jeg er?

noreply@blogger.com (AstridVU) — Sun, 11 Sep 2011 12:54:00 +0000

Dette innlegget kommer til å inneholde en god del faktaopplysninger, litt historie, noen påstander - og helt til slutt et genuint spørsmål som jeg håper dere vil hjelpe meg med å svare på. Og bare så dere er advart; dette innlegget har særs høy grad av me, myself and I-faktor.

Jeg har blogget siden 2005, på denne bloggen du nå leser, og det er visst ikke et ubetydelig antall år i bloggsammenheng. Det som startet som blogging for å holde familie og kjente oppdatert på vårt liv som nybakte foreldre til et bittelite Småtroll, utviklet seg gradvis til å bli noe mer. Til å bli blogging for villt fremmede mennesker, til å handle om andre ting enn Småtroll, til å bli en hobby jeg holdt veldig kjær og til å bli startet på noe helt nytt. Til å bli starten på en ny yrkeskarriere, som kommunikasjonsutvikler og eier i eget selskap.

Bloggingen fortsatte og jeg skrev også stadig mer på både facebook og twitter. Etterhvert ble jeg bedre kjent med enkelte av de som til stadighet kommenterte på bloggen min, som trykket liker på mine oppdateringer på facebook eller som jeg delte meningsutvekslinger med på twitter. Vi fant en felles plattform på den ene eller andre fronten, og relasjonen oss i mellom vokste. Noen mennesker fulgte jeg nøye med på, fordi jeg lærte noe av de innenfor det som etterhvert ble mitt eget fag. Andre mennesker delte jeg interessen for interiør, hage eller familieliv med. Og det som er felles for alle disse menneskene jeg har møtt, blitt inspirert av, lært av og blitt kjent med i sosiale medier, er at jeg føler jeg kjenner dem. Kjenner en del av den de er, i det minste. Og jeg tror de kjenner en del av den personen jeg er.

Etterhvert har jeg møtt flere av disse menneskene jeg har blitt kjent med på nettet. Mennesker jeg føler jeg kjenner på et vis, enten fordi vi har felles interesser innefor sosiale medier, fordi vi har en god tone på twitter eller fordi vi har utvekslet gode og konstruktive kommentarer i årevis på facebook. Noen av disse har jeg altså fått møte IRL. In real life, som det så fint heter, men som både på engelsk og norsk, i virkeligheten, tilsier at det å kommunisere digitalt ikke er like virkelig. Jeg liker ikke å bruke begrepet, men noen ganger finner man ikke riktigere begrep å bruke, så derfor; Noen av disse menneskene har jeg vært så heldig å få møte IRL.

Det som er fint, og litt skummelt, med å møte mennesker man har kommunisert med i lengre tid kun på nett, er at man raskt får avstemt om inntrykket man har hatt av vedkommede stemmer med det man opplever når man møtes ansikt til ansikt. For min del vil jeg si at jeg har hatt god kjemi og at inntrykket har stemt overens med mitt inntrykk fra nettverden, på cirka 95% av mine ansikt-til-ansikt-møter. Enten tilsier det at jeg er en veldig god menneskekjenner, eller så tilsier det at folk er seg selv på nett. Og jeg tror nok det handler aller mest om det siste; vi bruker ikke lenger alias på nett, vi spiller ikke karakterer, vi er oss selv. Noe jeg synes er veldig fint, for jeg er meg selv. Enten det er på nett eller det er ansikt-til-ansikt så vil jeg være meg selv.

Men - så kommer problemstillingen;

Hvordan opplever folk meg på nett? Jeg er ganske sikker på at jeg er sånn cirka meg selv, og at det kommer tydelig gjennom på nett, men her må andre svare for meg. Hvordan tror dere at jeg er, sånn i virkeligheten? Sånn om dere hadde møtt meg ansikt-til-ansikt? Og ikke minst; hva slags elementer legger dere til grunn for den vurderingen? Det jeg skriver, det jeg viser av bilder, mitt eget profilbilde - eller all of the above? Antakelig det siste.

Bildet øverst i dette innlegget er mitt profilbilde på facebook, twitter og på min bloggprofil. Jeg blir selv forvirret av folk som har ulike bilder ulike steder, og som bytter bilde i tide og utide, så jeg har hatt en lav utskiftningsgrad av det bildet. Det har vært meg, det har vært AstridVU og det har blitt mitt kjennemerke. Og til tross for at jeg ikke er spesielt glad i bilder av meg selv, så har det bildet noe lunt og lurt over seg. Har jeg tenkt. Så da har jeg beholdt det bildet.

Men ikke nå lenger.

Jeg har nemlig over lengre tid fått tilbakemeldinger som tilsier at det lure og lune som jeg føler det bildet sier, definitivt ikke er slikt andre oppfatter det. Og her blir jeg virkelig ikke vonbroten eller lei meg, dette synes jeg er utrolig gøy! Jeg elsker å dykke ned i hvordan vi mennesker kan se akkurat den samme tingen (som dette bildet) og få helt forskjellig stemninger, uttrykk eller meninger ut av det. Slikt fascinerer meg!

Da jeg sist fylte år, fikk jeg overveldende mange gratulasjoner på blant annet facebookveggen min. Og noen skilte seg ut og var av typen; "Gratulerer med dagen, Astrid, men se nå opp, jente!" Andre har ment det samme over lengre tid og har dryppet kommentarer som "Astrid, du er da ikke så beskjeden at du må se ned?", "Astrid, se opp, se opp, se opp! Vi vil se ditt blide åsyn!" og tilsvarende.

Og da jeg for kun kort tid siden var på et seminar, og fikk to kommentarer på rappen av den svært lite diskré typen; "Du MÅ bytte profilbilde, Astrid - du er jo så mye hyggeligere og blidere i virkeligheten enn det bildet tilsier!" ...da var byttet et faktum.

Så det er sånn dere ser mitt profilbilde altså!

Virkelig fascinerende, interessant og spennende, synes jeg! Jeg har holdt på det på grunn av at det har blitt meg i sosiale medier, min stemme og mine meninger, min merkevare - så har det kanskje til og med vært på grensen til å jobbe mot meg, der jeg trodde det jobbet med og for meg?

Om det ikke var for at dere har sagt fra om dette for lang, lang tid tilbake, så skulle jeg jammen sagt at dere burde ha sagt ifra til meg før!

Så derfor - over til problemstillingen jeg nå håper dere vil hjelpe meg med;

Hvilket profilbilde skal jeg nå velge? Jeg akter ikke gjøre samme "feilen" igjen, så denne gangen spør jeg dere til råds. Jeg legger ut noen bilder under her og jeg håper dere går bananas i kommentarfeltet med deres innspill, råd og meninger. Jeg har enda ikke fått tatt meg tiden til å lære bilderedigeringsprogrammer, så vakre, flinke FruFly har hjulpet meg litt med ett av bildene, som dermed ble til bilde 1 til 4 under her - mens de andre er redigeringsfrie. Kan hende jeg kan lure henne til å gjøre små justeringer på noen av de andre bildene også, sånn om dere synes det må til, men det får vi ta i neste runde.

Ha i bakhodet folkens, at dette er et profilbilde jeg ikke har lyst til å ville eller måtte bytte ut på lang tid, og som jeg ikke skal ha noen som helst problem med skal representere meg i nettverden, både profesjonelt og personlig. Er du klar? Scroll deg nedover bildene under og si hva du synes!

Hvilket profilbilde under synes du skriker AstridVU,

slik som jeg faktisk er?

Så folkens, hvilket profilbilde synes du bør prege AstridVU i lang, lang tid fremover? Jeg har vurdert fotograf, studio og en mer profesjonell tilnærming til dette også, retusjering jatakk!, så det er helt lov til å si at jeg ikke bør velge noen av bildene over. Kanskje jeg burde ta bilde i mer profesjonell sammenheng ettersom jeg vil ha bildet i lang, lang tid? Ikke vet jeg.

Og ja, si gjerne om dere synes jeg er helt på tur som ikke liker å bytte profilbilde i tide og utide. Kanskje det ikke betyr noe som helst det heller? Kanskje det spriter opp hverdagen vår, når vi får se et nytt ansikt i strømmen av informasjon? Del, del, del!

Hvem er AstridVU?

En spesiell takk til Hans-Petter som gjennomførte det siste sparket som medførte at min bakdel kom i gir.

Husfrua svarer

noreply@blogger.com (AstridVU) — Mon, 29 Aug 2011 23:27:00 +0000

Greit, klokken er slagen midnatt og jeg burde vært i seng for lenge siden. Men - skal man til hovedstadskontoret sitt i morgen, og skal man i tillegg på First Tuesday-møte i etterkant av arbeidsdagen, med fare for å møte mange fine folk, så er det klart at ny neglelakk må legges. Og det er tross alt ingenting som sier la-neglelakken-tørke-ifred-og-ro som ved å klimpre på tastaturet ...so here we go; det er tid til å gi dere svar!

Jeg forstår utfordringen dere har levd unødvendig mange dager med nå. I spennening nå, med en slags rastløshet i kroppen, men slik må det være. Det blir litt som å vente på neste episode av favorittserien på TV2 tirsdager kl 2140, ikke sant? Det sluttet brått og brutalt, men du må vente en uke til du får fortsettelsen. Ja, om du ikke laster ned neste episode naturligvis, men da er du både alt for nysgjerrig, litt av en tyv - og dessuten ganske godtroende om du tror at du kan laste ned neste episode av meg på den samme måten.

Her sitter jeg og skal svare dere. Ja, sånn bortsett fra at bildet
er tatt en helt annen kveld og at det vinglasset for lengst er tomt.

Så altså - nøyaktig en uke (pluss fire dager) etter at dere fikk anledning til å stille meg spørsmål...

La meg presentere; Svarene

Iversen sa...
Åkei! Jeg er glad i en fin film i ny og ne - hvilke tre filmer kan du se om og om igjen, uten å bli lei?

Ohhh - denne er litt tricky faktisk. Jeg elsker film og ser en god del filmer, men jeg har to utfordringer med å svare på dette spørsmålet;

1) En ting er hvilke filmer jeg har veldig lyst til å se, som jeg vet jeg burde se, som vil rocke sjela mi. En helt annen ting er hvilke filmer jeg ofte faktisk ender opp med å se, der jeg er småsliten etter mye arbeid, Småtrollkrevende familieliv - og ikke minst; Mangel på søvn. Så - ofte ser jeg film for å slappe av, og da velger jeg altså ikke Schindlers liste eller dets like. Selv om jeg vet jeg bør.

2) Når jeg da ser noen av disse helt fantastiske filmene, så tenker jeg jo ofte; "Ah, den skal jeg kjøpe meg / ikke låne bort eller miste, for den skal jeg se igjen! For ja, så bra var den!" Men - nå alt kommer til alt, og jeg sitter deg sliten og klar for deilig avslapping (hm, jeg aner en trend her!?), så vet jeg jo at jeg veldig sjelden velger den samme filmen om og om igjen.

Så - det kortet svaret her må bli; ser ikke filmer flere ganger (sånn i all vesentlighet). Og så velger jeg heller å legge til at jeg elsket The Notebook, Pay it Forward og det meste av Quentin Tarantino. Men ja, det ble et rart utvalg.

Amélie78 sa...
Hvordan var din oppvekst (barndom og ungdomstid)?
PS! Tusen takk for nydelig kommentar inne hos meg, Astrid!
Klem fra Am.

Guri, tør du virkelig spørre meg det spørsmålet, kjære Amélie? Om du har vært innom bloggen min en gang eller to tidligere, så vet du nok at jeg ikke er kjent for å skrive spesielt kort og ordfattig. Men ja - hvordan var min barndom og ungdomstid....?

Jeg tror den opplevdes ganske anderledes da enn jeg ser tilbake på den nå. Jeg har vokst opp med foreldre som har holdt sammen nå i over 36 år, jeg har to yngre søstre jeg alltid måtte drasse på, men som jeg nå har verdens beste forhold til og vi har stort sett bodd ett sted, i hvert fall etter at jeg (eldste) begynte på barneskole, så vi har hatt godt med stabilitet og trygghet i livene våre. Men jeg husker jo godt hva jeg fokuserte på som ungdom i hvert fall (jeg har ekstremt dårlig husk før noen forteller meg om konkrete episoder, så barndomsårene er nesten tapt for den stakkars hjernen min); Jeg fokuserte på at mamma og pappa var alt for strenge, at jeg aldri var kul og pen og tøff og morsom og rar og spennende og tynn og selvsikker nok. Men det var i grunn ganske greit likevel. Aldri mobbet, alltid hatt mange venner - selv om jeg ikke hadde en fast 'gjeng' jeg var bestevenninne med, mer noen fra den ene og andre gjengen - og så var vi bare litt dårlige på å være vår egen gjeng.

Jeg har alltid likt og hatt lett for skolearbeid, jeg har likt å spille lagidrett og har holdt på med både fotball og basketball. Basketball planlegger jeg for øvrig å komme igang med igjen veldig, veldig snart! Og jeg har nok alltid vært ansvarsbevisst og tatt hånd om og vare på mine småsøsken. Gjør nok det fortsatt, når jeg tenker meg - men sånn vil det vel alltid være.

Nei, guri - dette kan jeg jo skrive en hel bok om merker jeg. Tror nesten jeg får kjefte litt på deg, Ameliè, for at du stilte et så vidt spørsmål :) Men joda, spør gjerne igjen! Og takk for at du var med på quiz'n min! Sender deg gode og varme tanker rett som det er, håper du merker det sånn av og til i hvert fall!

Anne (Moseplassen) sa...
Det finnes sikkert viktigere ting å lure på, men jeg lurer, og da spør jeg jeg ;) Har du dyrket grønnsaker i år?

Zapp, der kom et hugg av dårlig samvittighet gitt. Ikke bare har jeg ikke dyrket grønnsaker i år, Anne, men nettopp det er hårreisende på så alt for mange plan; 1) jeg har kjøpt frø og små planter på hagesenter og hatt de klare til å bli plantet, 2) jeg har rotet bort frø og små planter, og har måtte kjøpe nye frø og små planter og 3) selv de siste frø og små planter ble jammen meg borte i dragsuget. Og for å toppet det hele av med det flaueste av det flaue; 4) svigermoren min var så fantastisk snill i vår, at hun ikke bare luket klart grønnsaksbedet som jeg skulle så i, men hun lagde et nytt til meg også. Ettersom jeg i år hadde så store ambisjoner og naturligvis trengte mer plass. Eller strengt tatt ikke.. Sukk. Er det lov å håpe på neste år?

Som formildende omstendigheter vil jeg ha notert at jeg fikk 4 tomatplanter i jorda i solveggen, og en av de har overlevd. Nå bærer den svært grønne tomater, men jeg lever i håpet og tar inn grønne tomater i stua på trass, om jeg ikke får de modne før frosten kommer.

StHanne sa...
Hvorfor har du så mange treff på bloggen din? Eller mer interessant... hvordan får jeg mange treff på den nye matbloggen min - www.matmisjonen.no ? Har du noen kunder som trenger ekstern tekstforfatter/journalist? Og til sist... har du egentlig bakt brød i det siste? Du er superflink! Virkelig! Og nå må vi snart drikke kaffe sammen på ordentlig.

Ha ha! Jeg ser jo at hvis jeg hadde klart å lage en link av adressen til matmisjonen.no, så hadde vel det hjulpet ang. treff ;-D

Vel, har du kontroll på min blogg sin statistikk? I så fall vil jeg veldig gjerne vite hvordan du har fått til det, sånn at jeg kan smugtitte på alle disse som er Norges største ditt-og-datt. Alt er nok relativt ift statistikk på blogglesere, og min blogg er nok lagt unna store tall som annonsører sikler etter. 200-500 innom hver dag er vel det det ligger på, og hvordan jeg får de treffene? Skriver? Deler? Jeg gjør nok svært lite spesielt bevisst egentlig. Skrivingen er stort sett mest for min egen del, for å få ut gruff, tanker, gleder eller hva det måtte være - ja, sånn bortsett fra akkurat i dag da, for nå skriver jeg jo for deres del. Men om du vil ha mitt beste tips til å få mange treff til matmisjonen.no? Kjøp facebookannonser og lag en god annonseringskampanje. Det gjelder ofte bare å få snøballen til å rulle, la folk få vite at du finnes - for det finnes nok enda en eller to der ute som ikke vet at StHanne er synonymt med enorm bakekunnskap, matkokkeleringsguru og min personlige ordbok/matkonsulent. Så kanskje en facebookannonse med det budskapet?

Du skal ikke se bort ifra at noen av våre kunder trenger tekstforfatter/journalist, og for alt jeg vet, så kan det godt hende at lille VU trenger det før vi vet ordet av det. Så jeg har deg i tankene. Og du - ja takk til den kaffen! Flink kan du selv være ;)

annikken sa...
Jeg lurer på hvor du har tatt det søte englebildet? :)

Hah, et spørsmål jeg kan svare kort og greit på; på www.englegaard.no hos fineste Céline Thommesen. Vi var så heldige at vi fikk leie en etasje i det fine huset i sommer, sammen med tre andre familier, og vi hadde en helt fantastisk feriekoloni der. Englevingene hadde naturligvis sjefsengelen selv, og det huset bød på noen helt fantastiske lyssettinger, så det var bare å knipse løs. Hvorfor jeg har krøller var det ingen som kunne tenke seg å spørre om? Makan, jeg svarer likevel, for det er jo helt forvirrende å se meg med krøller. Sant? En av feriekolonistene tok seg f...n på at selv mitt hår, som er stritt, slett og uten en antydning til bøy noe sted, kunne la seg krølle. Så da lagde hun hottentott-sveis på meg, dvs en haug med hår surret og surret, og til slutt bundet opp med strikk. Og vips (dvs over natten) - så jeg slik ut. Og - Englegaardferien vår skal jeg blogge mer om ved en senere anledning. Det stedet er magisk...

Gunn Beate sa...
Ooh! Gøy! Og nydelig engel, altså. Har du tatt det for anledningen, eller? Jeg har et faglig/sosialt spørsmål: Når du oppdager at andre bedrifter bruker facebook feil, som å føre konkurranser og annonsere vinnere på Facebook, som å bruke likes og kommentarer i konkurranse - hvordan går du frem da? Hvem tar man kontakt med? Og hjelper det? Tror du folk flest er klar over disse reglene hos Facebook, eller er det bare vi nerdene som bryr oss? Og så syns jeg ungene dine ser ut til å være veldig harmoniske og ha det veldig bra, så om du har lyst å skrive om hvordan dere oppdrar barna deres, i konkreter eller abstrakter, så hadde det vært interessant og sikkert lærerikt :) Klem!

Hehe - du er jo virkelig helt tullerusk, Gunn Beate! At jeg skulle ta bilde for anledningen... Nå nei du, denslags bedriver jeg ikke. Faktisk er det litt av en sensasjon at jeg a) lot meg avbilde i utgangspunktet (for ja, det er mange, mange flere bilder der dette kommer fra) og b) at jeg publiserte det på min egen blogg. Men gjort er gjort, jeg følte det illustrerte det godt!

Så til det faglige; Når jeg oppdager at noen bruker f.eks. facebook feil, så leker jeg rett og slett litt Facebookpoliti. Jeg har ikke fått det oppdraget av Facebook (dessverre, det kunne jo fulgt med en kul uniform om så!), men jeg har tatt det på meg. Først og fremst fordi jeg tenker at mange bedrifter der ute vet ikke bedre, kan ikke regelverket godt nok, og dermed gjør feil uten å vite om det. Men også vet jeg at det finnes mange der ute som gjør disse ulovlighetene på facebook ved full bevissthet, og dermed gjør det for å snike til seg følgere og ta snarveier jeg synes både er unødvendig og skaper mye støy i min egen nyhetsfeed på facebook.

Jeg kommenterer først på det innlegget jeg ser har gjort noe som ikke er i henhold til reglene, med informasjon om hvordan de bryter reglene, at det er til alle beste om dette blir overholdt, at jeg gjerne bistår med mer informasjon om det trengs og slike ting. Så tar jeg screendump av siden, slik at jeg får lagret dialogen. Noen svarer med å takke meg, de visste ikke bedre, og noen av de holder jeg faktisk litt dialogen med videre. Hjelper til der jeg kan. Mens andre a) svarer ikke eller b) svarer med frekkheter om at jeg bør passe min egen business og slikt. De sistnevnte går rett inn i rapporteringssystemet til Facebook. Og nei, tror nok ikke alle kan disse reglene godt nok, selv om Facebook har gjort regleverket betraktelig mer forståelig og lettere å forholde seg til, men det er jo fint, for da er det fortsatt rom for oss overbetalte konsulenter, ikke sant? ;)

...og så slenger du på et lite spørsmål om våre Småtroll, sånn i en liten bisetning til slutt? Flott! Altså; hyggelig at du opplever de om harmoniske og at de har det veldig bra (takk i like måte!). Det opplever vel jeg også de som, og det er rett og slett veldig deilig. Hva vi gjør ift barneoppdragelsen...? Det der er en vanskelig greie å skrive om, særlig om jeg ikke skal lage et eget blogginnlegg om det (men det skal jeg kanskje - hvem stemmer for?), for det er mange ting som henger nøye sammen her.

I all hovedsak så tror jeg våre barn er født forholdsvis harmoniske, glade og fornøyde. At det er et utgangspunkt i deres indre. Jeg føler selv at jeg har det sånn (det så jeg at Olinesmamma vil ha meg til å utdype i et senere spørsmål, så jeg skriver ikke mer om det nå), og det er hevet over enhver tvil at EkteMannen også er født sånn, så det er nok litt gener som spiller inn her også. Jeg tror litt av nøkkelen til vårt familieliv, er at både EkteMannen og Husfrua er litt late. Det vil si; vi kjenner ikke på det (underlige) behovet mange har, om å komme seg opp og ut av huset kl 0830 både lørdag og søndag, for å dra på utflukt til fjelltoppen der, ned igjen for å kjøre go-cart her, svinse videre til en slålåmtur i bikinien der og til slutt avslutte det hele med en tur til Legoland. Vår latskap tror jeg har ført til at våre Småtroll synes det er hyggelig nesten uansett hva vi gjør. Om vi sitter hjemme og leser hver vår bok, eller en sammen, eller om vi kaster på oss støvler og trakser ut i skogen, eller om vi tar en tur på et kjøpesenter, eller drar på stranda, eller går til skolen, eller spiser middag, så opplever jeg at våre Småtroll blir glad for det som skjer. Nesten uansett, fordi de har et positivt utgangspunkt der inne et sted.

Så hvordan vi oppdrar barna våre...? Tja, vi er nok kanskje i overkant strenge på endel ting, og slappere på andre. Vi begrenser i stor grad tid foran skjerm, og også fritidsaktiviteter (antall aktiviteter, hvor mange ganger i uka, når de kan begynne med det), fordi vi er opptatt av at de skal ha tid til å kjede seg, tid til å ta det rolig. Vi er opptatt av at de lærer at ved å være god mot andre, så er verden god mot deg, og at vi på ta vare på menneskene rundt oss. Og at vi må snakke fint til hverandre, respektere hverandre, at vi er alle forskjellige, men likevel like.

Nei guri, dette spørsmålet er jo også helt umulig å svare kort på, sånn på farten. Jaja, det får være noen stikkord i alle fall, men jeg følte det ble mange floksler og rariteter der nå.

Minnea sa...
Åh jeg vil også ha oppskrift på hvordan man oppdrar barn som dine! Gjerne med nøyaktige mål :) Og så lurer jeg på om du vil forsøke å henge igjen en gang jeg ikke plutselig oppdager hvor supertrøtt jeg er etter måneder med stress. Og hilse på mannen samtidig. F.eks neste uke når vi skal til Oslo?

Oppskrift du liksom... :) Den biffen tror jeg virkelig du og Chris takler helt fint selv! Og ja, jeg vil veldig gjerne forsøke å henge en gang igjen - men gikk sjansen nettopp fra meg...? Pokkers uflaks, jeg ville gjerne, men disse crazy bananas-tilstandene som plutselig dukket opp fra intet etter sommerferien, de tok meg jammen med storm! Når er du neste gang i Oslo?

fru Storlien sa...
Jeg lurer på om vi skal treffes og drikke kaffe snart:) Og så vil jeg gjerne si at jeg er imponert og inspirert av alt det du, og mannen, har fått til med VU, og at du virker så fornøyd med livet. Og selv om du jobber mye ( men ville en mann som bygget opp eget firma og gjorde det godt, nevnt det)), så tror jeg ungene merker at du trives.

Og jaaaa, veldig gjerne kaffe og treffes og skravle og brodere snart! Eller vent, ikke brodere, for jeg tror rett og slett ikke jeg kan bli glad i flere hobbyer-jeg-ikke-har-tid-til nå. Men kaffe og treffes, ja takk - det er på høy tid og hadde ikke vi en date som ble avlyst i siste sekund eller no? For lenge, lenge siden? På tide å booke om den avtalen tenker jeg!

Takk for at du er imponert (hjelpes, rart å tenke på for en enkel jente fra landet...) og inspirert! Kanskje ekstra stas den inspirert-delen, for om mine skriblerier kan få igang spennende tanker et annet sted i Norge, så synes jeg det er utrolig kult rett og slett!

Ja, vi trives veldig godt med livet, VU og hverandre alle fem tror jeg. Og jeg vet at mange da tenker at jeg skal rosemale og gjøre alt så fint og rett og vakkert og sånt, men det mener jeg selvfølgelig ikke å gjøre. Vi har våre krangler, som alle andre, og vi har prinsesse Småtroll som dæljer løs på ulydige storebrødre, og vi har en eldstebror Småtroll som vil ha litt av den naturlige oppmerksomheten mellomstebror Småtroll får, og så er tergingen igang. Men - sånn har alle det, tenker jeg. Stort sett er vi alle fem godt fornøyd med livene våre, og da synes jeg jammen meg vi skal dele det med andre! Særlig om de blir inspirert av det hele...

Olinesmamma sa...
Jeg lurer på om du alltid har vært like positiv og tilfreds i livet ditt? Og hvis ikke, hva var det som gjorde at det snudde? Og så lurer jeg jo noen ganger på om du alltid er så positiv som du virker, eller om du noen ganger er sånn "amerikansk-positiv" - og det er ikke frekt ment :-) (Jeg elsker amerikanere, blant annet fordi de gjerne greier å fremstå som positive også de gangene de egentlig ikke er det). Forresten så var englebildet av deg helt fantastisk!! Fikk nesten lyst til å printe det ut og henge det på soverommet mitt i en gullramme (men da ville nok kanskje noen, inkl. Oline, begynt å lure) :-))

Aha ja, der dukket du opp - godt å sjå dæ! Om jeg alltid har vært like positiv; ja, det tror jeg - i alle fall sånn i utgangspunktet. Tilfreds...? Om du leser mitt svar til Amélie over, så tror jeg ikke jeg definerte meg selv som spesielt tilfreds i ungdomsårene, selv om jeg nå i etterkant vil si at jeg absolutt var det, men på den tiden har man jo alltids en tendens til å blåse på litt irritasjon, sinne og frustrasjon. Kan det være hormonelt, tro?

Men nei, tror ikke det var noe veldig konkret som "snudde" for min del, men at jeg har en iboende positivitet som nok er irriterende på mange, men sånn er jeg og sånn tror jeg at jeg forblir. Ser så mange muligheter på den måten :) Om det skulle ha vært et sted i livet hvor det skjedde noe i mitt liv som gjorde at jeg som person endret meg, så var nok det etter at jeg ble sammen med EkteMannen en gang. Da oppdaget jeg at det gikk an at noen kunne være glad i meg for meg, og at det da brått ikke betydde spesielt mye hva de kule gutta i klassen eller noen andre tenkte og mente. Og igjen, de mente aldri noe stygt eller slemt i min retning, men det er jo slikt jenter i den alderen der tenker, tror jeg. Men så - da vi ble kjæreste, så var det noe som falt på plass - og da vi fikk vårt første Småtroll og ble en familie, så ble denne plasstilhørigheten bare forsterket. Da hadde vi vår egen familie og om verden utenfor var skummel, vanskelig eller forvirrende, så var det greit - vi hadde oss selv, så om alt gikk skeis og vi måtte flytte til de indre skoger for å bo, med bare oss selv og elgen som nærmeste nabo, så var det også greit. På et vis. Men jaggu så glad jeg er for at vi slapp å flytte dit!

Så ja, kanskje det var noe som snudde da. Når jeg ble voksen vil jeg si - eller at jeg ble voksen når jeg skjønte at jeg er meg og alle andre er seg selv, og sammen er vi dynamitt - men vi trenger ikke at vi alle er like! Eller noe deromkring.

Og om jeg er amerika-positiv noen ganger? Nei det tror jeg faktisk ikke. I så fall er det ovenfor kunder eller kunders kunder, som man må opprettholde en profesjonalitet og seriøsitet ovenfor, for sakens skyld. Men som nevnt noen ganger i dette innlegget allerede nå, så er jeg en generelt positiv person. Jeg fokuserer lett på muligheter og løsninger, fremfor utfordringer og begrensninger - og slik er jeg bare. Det betyr naturligvis, aboslutt og bestemt ikke at jeg ikke er sutrete, lei, kranglete og usakelig til tider. Da er det oftest mine aller nærmeste det går utover, for jeg har en høy grad av Flink Pike godt integrert i min hjerne, så jeg jobber hardt for å holde skansen selv om jeg har en dårlig dag ...og så får det heller bli usaklig klaging på EkteMannens manglende evne til å lukke skapdører i stedet.

Sånn - da tror jeg at jeg skal la dette innlegget sveve ut i cyberspace, mens jeg tar mine nylakkerte og tørre negler med meg til sengs. Tror jeg skal raske med meg EkteMannen også, for nå med disse hustrige høstnettene kan det være greit å ha noen å plage mine kalde føtter med!

Til dere 10 fine mennesker over her;

TAKK for at dere var med på dette!

Jeg synes det var veldig gøy å se hva dere spurte om ...selv om det ikke

var like enkelt å svare som jeg hadde trodd det skulle være.

Sov godt alle sammen!

Høsten er her og vi er klare!

noreply@blogger.com (AstridVU) — Sun, 28 Aug 2011 21:59:00 +0000

Husker dere jeg skrev en aldri så liten kommentar om det å ikke være klar, å ikke være spurt på forhånd og ikke få godkjenne at man er klar for en ny epoke i livet, før man regelrett kastes ut i det? Om at våre Småtroll dro med seg moren sin på slep inn i fremtiden? (Det innlegget ble for øvrig plukket ut av Lesernes VG - veldig gøy!)

I hvert fall; denne gangen er jeg ikke forbigått, denne gangen føler jeg meg inkludert og spurt, og nå er jeg 100% klar for å gå videre! Vi snakker nok ikke om et like stort epokeskille som det å få et lite (bittelite!) Småtroll over fra barnehage til skole, men likevel. Jeg er klar og det kjennes helt fantastisk!

Jeg snakker om høsten.

I dag kjente jeg at det var helt greit, at jeg kunne gi slipp. Sommeren er over, jeg går ikke å håper på enda et par uker med god varme og strålende vær. Jeg fantaserer ikke om å få ligge på solsengen på den nye terrassen vår eller om å få inviterer en hel, fin hurv på grillmiddag. Det er greit nå, jeg er godt fornøyd med sommeren slik den var (selvfølgelig med det vonde, forferdelige som skjedde i mente, men også med alt det gode som fulgte!), og jeg gleder meg nå til det høsten har å by på.

For heldigvis har vi årstider her i Norge!

Nå er det tid for skikkelige kubbelys i fleng, for store tekopper og varme ullpledd. Nå er det tid for peis, kos og mye innehygge. Og jeg er rett og slett dritgod på innehygge, bare kom og test meg! Det er tid for mørke kveldsturer, både for skogsturer med blåbærplukking som mål (er det tomt alt?), for treningens del og for å finne noen fine greiner ute i naturen, som vi kan lakke og bruke til noe fint og lurt på interiørfronten (bare vent og se!).

Det er tid for hverdager igjen, og det kjennes rikig, rett og på sin plass. Etter en sommer med mye kos, god mat, godt drikke og lite planlagt aktivitete (mer hui, hast og lek med Småtroll, venner og slikt), føler jeg meg fullstendig klar og motivert for fullt fokus på #sunnfrisk. Min fine Grete Roede-konsulent følger meg i tykt og tynt, og konstanterte en stillstand på vektfronten i sommer - noe som er strålende for min del, ettersom fokuset ikke har vært på denne fronten og vi har unnet oss det vi ville i løpet av sommeren. Hun doserer ut passe mengder av informasjon, motivasjon, push og rettledning. Og denne høsten vil jeg igang med basketballtrening, turer med fine venninner og kanskje til og med få testet ut vårt lokale treningssenter. På matfronten er det duket for en liten justering, men i det store og det hele er vi ikke så aller verst flinke fra før - og det er et utrolig god erkjennelse å gjøre seg! Høsten gir oss en ny giv!

Vi er inspirert av det gode blogginnlegget til Kristine Tofte, om Matpakkefeminisme, og har nå startet en ny trend i vårt hjem; Ved kveldsmaten lager våre Småtroll sin egen matpakke til dagen etterpå. Jeg tror fullt og fast på at det er lurt på alle mulige måter. Småtrollene får et bedre forhold til mat, mengder, hva som er sunt OG godt - og at det som lages, har krevd litt tid og omtanke, så det kan være fornuftig å bruke litt tid når man spiser dette også. Ettersom det var første gang i kveld, skal jeg ikke skryte på meg annet enn at Småtrollene var særs fornøyd med dette, de hadde brått lyst på både brød, omelett, korn, knekkebrød og en god del annet i matpakken til i morgen. Så da fikk vi snakket om mengde og utvalg i dag, og valget falt til slutt på egenprodusert omelett, med grønt og brødskiver til. Det er klart dette krever en viss investering i tid, ettersom det tross alt er en god del raskere for oss voksne å smøre mange skiver i en feiende fart enn at Småtrollene skal lage omelett, rydde underveis og så snekre sammen sin egen matpakke. Men dette vil vi få til, og dette får vi til - det vet jeg!

Ettersom høsten også fører med seg sine hustrige dager, ser vi en tendens til at vi får mer gjort også innomhus. Som i dag, hvor Småtrollguttene har bidratt stort til å få sitt felles rom klart til høstens skole, lek og hygge. Leker er sortert, blader ryddet og legokassen inneholder nå lego. Guttene har fått hver sin skolepult, har fått nattlamper til lesing på sengekanten og de er godt fornøyd med forbedringen. Enda litt mangler på deres rom for å gjøre det enklere for de å holde orden selv, men vi er klare! Vi har fått det opp på et helt ok nivå, og nå kan vi ta for oss prosjekt for prosjekt når vi måtte ha tid til det.

Som kanskje kjent for mine blogglesere, så er jeg en av de som elsker system. Som elsker å ha ting i orden, lage lister og føle en viss (stor grad av) kontroll. Det som kanskje ikke fremgår like tydelig av slik informasjon, er hvordan hodet mitt blir når det motsatte av dette er tilfellet. Når det er uorden, usystematisk og jeg ikke føler nødvendig grad av kontroll. Det gir nemlig hodet mitt stor dose frustrasjon, stress og dårlig mestringsfølelse - og jeg liker det ikke. Jeg er absolutt ikke fanatisk, men jeg fungerer rett og slett best når jeg har god nok oversikt til at jeg føler ting ikke glipper. Og når man driver som selvstendig næringsdrivende, som vi gjør med vårt VU, så er det klart dette er veldig viktig!

Denne høsten starter på veldig godt vis for VU - og slik har jeg lyst til at vi skal beholde det. Vi har laget oss gode systemer for oppgavehåndtering (noe jeg tenkte tipse om i eget innlegg, kanskje det kan være tips for noen av dere der - eller at dere har andre lure ting dere vil tipse om?), vi har fått en god arbeidsfordeling mellom EkteMannen og Husfrua, vi har en god balanse mellom å jobbe hjemmefra og på kontor hos Schjærven - og ikke minst; vi investerer i hyppig hjelp i huset. Da blir vi så effektive at det er en fryd! Javel, så betyr det at jeg jobber noen timer ila eksempelvis denne helgen, men det er det jammen verdt. Å komme ovenpå, føle at man har overblikket - det gir meg en god mengde med energi og overskudd. Så får heller målet være at vi klarer ta oss gode perioder med skikkelig fri når det passer seg, f.eks. når vi tar gode turer ut i skogen med Småtrollene.

Vi ønsker høsten velkommen

og gleder oss til å se hva den har å by på!

Ønsker deg en fantastisk fin uke!

Forresten;
Jeg har ikke glemt spørsmålene deres i mitt Still meg gjerne spørsmål-innlegg, det kommer rett rundt hjørnet. Har du noe du vil spørre meg om? Sleng inn et spørsmål der davel! Jeg svarer på sånn cirka alt!

Gjør bedrifter lurt i å velge oss?

noreply@blogger.com (AstridVU) — Wed, 24 Aug 2011 12:00:00 +0000

Sosiale medier er et stort felt og det er mange måter å løse oppgavene på. Noe av det jeg finner mest spennende med denne jobben, er at veien blir til mens vi går. Vi er med på å forme vår egen og våre kunders vei inn i sosiale medier - og noen ganger også ut av sosiale medier. Likevel er det med ujevne mellomrom noen som hevder å ha funnet selveste Svaret. Løsningen som sier hva som er rett og galt, hva som er hårreisende og hva som er genialt.

Jørgen Helland i Halogen er ikke en av de mest bombastiske på denne fronten, og jeg opplever han som genuint opptatt av å ville lære om ulike måter å gjøre dette på. Hans fasit er hans og ikke nødvendigvis alle andre sin, og slik ser jeg det også. Likevel skrev han jeg et blogginnlegg jeg i utgangspunktet likte veldig godt, men som med et lite 'NB!' fikk meg til å ville ta til motmæle.

Jeg skrev dermed en lang kommentar i eget blogginnlegg på VU-bloggen, og der kan de som vil lese mer om hvordan vi i VU jobber, hvordan jeg tenker ift løsningene vi har med våre kunder - og hvorfor jeg mener våre kunder har gjort lurt i å bruke oss som deres representanter i sosiale medier.

Ta en tur over i VU-bloggen om du vil lese mer om dette - og kommenter gjerne om du er enig, uenig eller har spørsmål! Her eller dere er ikke så viktig, jeg synes det er stas med dialog og engasjement uansett!

Ønsker for øvrig alle en helt strålende onsdag!

Navnene

noreply@blogger.com (AstridVU) — Sun, 21 Aug 2011 23:44:00 +0000

En måned etter grusomme 22.07.11.

Måneden har inneholdt forvirring, vantro, sjokk, kvalme, sinne, undring og nummenhet. De første dagene etter terrorhandlingen bar preg av et enormt sug etter nyheter og informasjon, av bekreftelse og avkreftelse, av fakta og noen svar.

Men - for meg innholdt denne måneden mest av alt navn.

Navn på historier. Navn på omkomne, sårede og berørte. Et tall kan gi et overblikk, en idé om at vi klarer å ta det grusomme fullstendig inn over oss. 77 personer. 77 mennesker ble drept i forbindelse med terrorhandlingen 22.07.11. Vi forstår at lille Norge har mistet 77 mennesker som ikke kan mistes. En grusom tragedie for mange mennesker. For hele Norge. Vi forstår 77. Vi synes det er grusomt, vi tror vi forstår. Vi forstår at vi aldri kan forstå.

Kan noe menneske noen gang forstå?
Kan noe menneske ta dette fullstendig inn over seg?

Alle de 77 omkomne har et navn. Og ikke bare et navn; de har sitt eget navn. Det som er deres. Det som lar de skille seg ut fra mengden. Det navnet som gjør at de er seg selv og ingen andre. Det som definerer deres jeg.

Et navn gir en tilhørighet, noe som sier noe om hvor vi hører hjemme. Et navn har noen gitt oss, en mor og en far. Gitt for å gi tilhørighet, samhold og historie. Navn er noen ganger gitt for å la barnet bli oppkalt etter en vidunderlig bestemor eller en fantastisk farfar. For å knytte båndene enda strammere. Familie. Et navn er noe vi er vant til å si, vant til å rope, vant til å omtale, vant til å tenke på. Et navn fremkaller følelser.

"En person" kan være så mange. "Astrid" kan være en god del færre, men likevel være mange. "Astrid Valen-Utvik" kan kun være meg. Bare meg. Og "Astrid Valen-Utvik" fremkaller følelser - noen gode, noen irriterende, noen fine, noen vonde, noen rare, noen slitsomme og sikkert veldig enda mange flere. Felles for de alle, er at de er følelser fra andre mennesker. Fra mennesker jeg har en eller annen relasjon til. En link. Noe som gjør at vi har et felles bånd, en felles historie. Positiv eller negativ historie, positiv eller negativ opplevelse, positiv eller negativ følelse.

De 77 menneskene som tragisk ble revet bort, ble revet bort fra mange mennesker. Fra mennesker med følelser, mennesker med relasjoner og med historier. Følelser for, relasjoner til og historier om alle de 77 unge menneskene som brutalt ble revet bort.

Navn fremkaller følelser. Uansett. Heldigvis er inget menneske som en øde øy. Inget menneske er uten relasjoner, uten lenker til andre mennesker eller uten historikk, og det som knytter mennesket til denne relasjonen, denne historikken, er navnet. Vår identifikasjon.

På Nasjonal minneseremoni for 22.07.11, vist på NRK, ble navnene på alle de 77 menneskene Norge mistet etter grusomme 22.07.11 lest opp på en rolig, stille og verdig måte. Minneseremonien var en vakker, trist, stor og fin seremoni for å hedre de tapte, for å takke de som har hjulpet og for å gi støtte til de berørte. Da de 77 navnene ble lest opp, fikk tapet et fullstendig ansikt. Offeret som ble krevd på ummeneskelig, uforståelig og meningsløst vis, fikk sine ansikt og sine navn.

77 mennesker er en stor gruppe. 77 hjerner er mange tanker. 77 hjerter er mye kjærlighet.

77 navn er mange historier.
77 navn er mange relasjoner.
77 navn er mange følelser.

♥ Med ønske om at disse 77 navnene hviler trygt i våre hjerter og tanker ♥

Med mor på slep inn i fremtiden

noreply@blogger.com (AstridVU) — Fri, 19 Aug 2011 11:49:00 +0000

Av og til lurer jeg på om jeg har gått glipp av noen spesielt viktige møter i livet mitt. At jeg på den måten har blitt forbigått i beslutningsprosessen i forhold til store avgjørelser. Store avgjørelser i mitt liv, og så har ikke jeg fått møteinnkalling? På møtet skulle jeg eksempelvis bli konfrontert med avgjørelsen jeg måtte ta i forhold til hvor fort deler av mitt liv skal utvikle seg videre. Det er et møte jeg aldri fikk gått på. Den ene dagen får man barn, tørker gulp og ser små riskorn vokse frem inni munnen til de unge håpefulle. Den neste dagen gliser de mot deg med et smil som viser en munn full av alt annet enn dette ene riskornet.

Den neste dagen begynner de på skolen.

Jeg synes ikke dette er riktig. Jeg synes at jeg burde få et valg på et eller annet egnet tidspunkt. "Er du klar nå, Astrid?" kunne spørsmålet vært, og så skulle jeg spurt hva som mentes med det spørsmålet. Da skulle jeg fått en lang liste med eksempler på opplevelser, erfaringer, utfordringer og minner som vil være et tilbakelagt tema for all evig tid, og så skulle jeg samtidig bli presentert med opplevlser, erfaringer, utfordringer og minner som ligger og lusker i buskene der inne i fremtiden en gang.

Da kunne jeg tatt et valg.

Jeg kunne bedt om en liten utsettelse på avgjørelsen, sånn at jeg var helt sikker på at jeg var sikker. Sikker på at jeg var helt klar. Og i denne utsettelsesperioden kunne jeg kost, dullet og snust litt ekstra på det aktuelle Småtrollet som var oppe til vurdering. Tatt enda flere bilder, klippet noen hårlokker og limt alt inn i album. Skrevet bildekommentaren mens jeg enda husker hva som skjedde, hvem det skjedde med og hvilket av Småtrollene dette gjaldt.

Jeg kunne satt meg ned, gjerne i flere dager i strekk, bare for å pugge alt som har skjedd, alle minnene vi har laget, alle ordene som har blitt vekslet og all kjærligheten vi har delt. Jeg kunne også merket meg noen av utfordringene som har vært, vært sikkert på at jeg hadde lært slik at ikke de samme utfordringene måtte oppleves også der inne i fremtiden. "Nei, det er ikke sånn at Småtroll lærer av det vi sier, men av det vi gjør. Husk nå det da, Astrid! Husk!" Da ville jeg husket det, det er jeg sikker på - og om jeg enda ikke stolte nok på meg selv der inne i fremtiden, så kunne jeg skrevet det ned. Boken for livslærdom kunne den hete.

Jeg kunne til og med laget lister. Hva likte jeg best med epoken som avsluttes og hva slags forventinger har jeg til den som kommer? Jeg kunne diskutert listene mine med venner og kjente, jeg kunne drodlet rundt punktene med mine Småtroll - og da hadde jeg visst at vi hadde justert verden vår slik at vi var klare sammen. Vi kunne legge en epoke av livet vårt bak oss og så kunne vi ta fatt på en ny epoke. Sammen.

Det er virkelig ikke det som skjer nå.

Nå tar Småtroll gigantskritt inn i en ny epoke, med store glis, ny skolesekk fra -nille og et helt sett av forventninger, spørsmål og gleder jeg ikke vet nok om. De kaster seg ut i en helt ny hverdag som om det ikke finnes en morgendag, uten bekymring for at de selv ikke kommer til å huske hver minste detalje av de gode minnene vi har laget sammen i årene som har vært, om alle de fine stundene i barnehagen eller de gode stundene, hud mot hud, mens de drakk melk fra flaske i sin mors armer.

Og alt det der skjedde i går, hører dere? I går!

Jeg vet at dette ikke er noe Småtrollene føler behov for og trang til å huske på hver eneste dag i sitt liv i evig tid, og er ikke det litt underlig i grunn? De kjenner godhet og trygghet i forhold til at de har det fint nå og at de har hatt det fint så langt tilbake de kan huske, men de kjenner ikke på behovet for å huske detaljene. Det konkrete, nære og hverdagslige. Så da må jeg huske alt dette for alle sammen.

Og det er vanskelig skal jeg si dere. Jeg har nemlig svært dårlig minnehusk. Jeg husker gode følelser, at jeg har det bra nå og at jeg stort sett har hatt det bra tilbake i tid, så langt som jeg kan huske. Men nå skal jeg altså huske alle de andre minnene også, for oss alle sammen, og ingen har spurt meg om jeg er klar for å gå over i en helt ny bolk med minner, en helt ny epoke.

Hvorfor er det ingen som spør meg?

Dette innlegget er skrevet i følelsesmessig affekt ettersom alle våre tre Småtroll nå tar gigantskritt inn i hver sin egen fremtid. Prinsesse Småtroll begynte på storbarnavdeling i barnehagen i går og stortrives med det! Storebror Småtroll har begynt i 3. klasse og er kvantesteg fra ny skolegutt-fasen sin, så det er vel ungdomsskolen neste?

Og så har vi mellomstebror Småtroll da.

Han er virkelig et helt kapittel for seg, heldigvis. Han er en liten, men stor, rar, morsom, klok, god, fin og omtenksom, lærevillig gutt på bare 5 år, som i går begynte på sitt eget skoleguttkapittel. Allerede trygg på skolens vidunderlige evne til å lære han masse nytt, trygg på skolens rolle i forhold til å bli kjent med mange nye mennesker og trygg på at læreren han har fått, er en han kommer til å bli veldig glad i, veldig stolt av og se veldig opp til. Naturligvis er mellomstebror Småtroll trygg på disse tingene, for han har en storebror Småtroll å se opp til. Alt det fine som skjer med storebror, det kommer automagisk til å skje med han også - det er da sånn verden fungerer? Det tenker mellomstebror Småtroll - og han har så godt som rett også. I hvert fall ettersom han går inn i verden med den holdningen. At de aller fleste er der for å gjøre verden god, sammen med han. Og om det, mot formodning, skulle luske noen mindre hyggelige ting der inne i skolefremtiden, så er ikke det så farlig. Han har tross alt storebror Småtroll der og er det en ting mellomstebror Småtroll er trygg på, så er det det at storebroren hjelper til med å ordne opp for han.

Så da er det kanskje ikke så rart at mellomstebror Småtroll er klar for sin skolestart, da - men hvem har sørget for at mammaen hans er klar?

Et bilderas av våre elskede Småtroll følger;

Første skoledag pynter man seg litt i klesveien.

Andre skoledag (over) stiller man som den laidback hiphop'ern man er.

Så rar kan hun gjøre seg når hun ikke skjønner hvorfor mamma sier at hun får hull i tenna
av å se på henne. Når jeg sier jeg har lyst til å spise henne med teskje eller rulle henne til en stor bolle og steke henne litt i ovnen. At jeg gjerne snuser ut all Prinsesse Småtroll-lukt av henne, sånn at jeg kan ta den med på jobben. Da blir hun så rar og fniser. Og så går hun.

Vi har verdens beste Småtroll

- og det kan av og til være litt plagsomt ♥

Forresten - vil du spørre meg om noe?
Som for eksempel om jeg er koko som ikke bare er rørende glad, men rett og slett også litt irritert over at sønnen vår begynner på skolen? Eller om helt andre ting? Sosiale medier, gründerliv, hage, neglelakk, interiør, været, middagsplanene våre, hvilke venner jeg har og hvem jeg har mistet, om jeg alltid er så kjedelig, eller hva en siviløkonom egentlig er?

Spør da vel - på det forrige innlegget her! Del gjerne om det er noen andre du tror har lyst til å spørre meg om noe, og meld dere gjerne på dere anonyme som leser her også! Da blir jeg hoppende glad! Takk til dere som allerede har sendt inn spørsmål - det er stooor stas!