Veni, vidi, bloggi.

Mandag og luftballong

2022-07-07T09:07:00.003+02:00

På mandager er alle museer og lignende stengt, så vi sto klare ved El Angel for å ta en shuttle ut til Teotihuacan-ruinene/pyramidene klokken 0530. Vi skulle ut i luftballong.

El Angel de la independencia, dekket i gull, markerte 100 år selvstendighet for Mexico i 1910

Vi måtte vente en halvtime der og fikk observert morgentrafikken. Det var mange firkantede vindusløse kassebiler ute, det så veldig kidnappings/SWAT-team aktig ut. Senere fant vi ut at de er fulle av varer, vi så en senere på dagen full av hatter og små teddybjørner. På ett tidspunkt kom det politibil, men med to uniformerte, bevæpnede menn som sto på taket. Den hadde ikke sirener. Jeg lurer fremdeles på hva i all verden det var for noe.

Vi kjørte en times tid utenfor byen, vel fremme fikk vi en kaffe og ble gjetet rundt til først én kø, så en ny kø, og så til en gruppe hvor en dame sto i midten og ropte opp navn. Hun brukte ropert, men det var vanskelig å høre hva hun sa over de nærmeste luftballongmotorene.

Vi ble sortert til en ballong med 14-16 andre, ballongen lettet, og varmen fra motoren brant i hodebunnen som en hårføner. Når motoren var av, og vi stille gled over landskapet, var det faktisk litt magisk. Bak oss var solen på vei opp gjennom tåken, og foran oss lå pyramidene.

Under oss lå markene og boligene omkring Teotihuacan.

Da vi landet fikk vi champagne i plastkopp, ble kjørt tilbake til start, og fikk frokost og et diplom på bragden. Frokosten var meksikansk og det var valgfri tequila. Underholdningen var et OK mariachiband med to elendige trompetister og ditto fiolinist.

Etter dette dro vi til pyramidene (vi fikk tilbud om guide for en ekstra pris, men han hadde en monoton og ropete stemme så vi sto over).

Det som umiddelbart gjorde inntrykk på oss var egentlig kaktusene. De var westernaktige og enorme.

Det var to pyramider, Sol og Måne, her av Sol-pyramiden:

Det var ekstremt varmt, spesielt siden vi hadde kledd oss med allværsjakke og langbukse for luftballongturen. Men ruinene var mange og godt bevarte, og siden de var bygget med forskjellig type stein, bl.a. lavastein, fikk man sjatteringer i landskapet. I tillegg var det godt bevarte malerier og steinristninger.

Det er forresten mange hunder som går fritt i Mexico, spesielt var det mange denne dagen, og det gjør at løshundradaren min plinger (ikke klapp hunder på ferie, både med tanke på rabies og andre spennende muligheter for sykdom). Men de ser godt ivaretatte ut, med god pels og lite oppsøkende oppførsel, så jeg tror egentlig de har eiere men at det ikke er båndtvang.

Vi returnerte til byen og dro til Roma. Roma er Mexico citys utgave av dette dyre men trendye hipsterområdet som finnes i alle mer eller mindre vestlige byer; grunerløkka, nørrebro, etc. Vi var på en bokhandel-cafe før vi vandret litt rundt, til slutt gikk vi på Liqoreria Limantour for en drink (anbefales), og drosjet hjemover. Vi kunne ikke unngå å gå litt i den gaten som hadde mest liv nært hotellet, og fikk oss paraplyer (ja, det var faktisk nødvendig) og tok en limonade på en bar. Det var nesten litt for mye liv i leiren, da en svært rusa mann ble anholdt rett foran oss, så da var det omsider på tide å avslutte denne kjempelange dagen.

Søndag i Mexico City

2022-07-07T08:20:00.000+02:00

Etter en lang reise viste Mexico seg fra en helt glimrende side. Jeg hadde forventet noe på linje med Cuba, men immigrasjonen på flyplassen var gratis kjapp, bagasjen kom som den skulle, på toalettet hadde hun som var ansatt der en vest hvor det sto at hun ikke "bare" var en renholder men at hun levde for jobben sin, og da vi kom ut var det helt uproblematisk å få seg en drosje til hotellet.

Bilkjøringen og trafikken er derimot ikke noe jeg selv ville lagt meg ut med.

Vi hadde booket en walking foodtour første dagen, en søndag, og gikk til der det startet, ned Avenida Paseo de la Reforma. Reforma er en seksfelts hovedgate med en midtrabatt med palmer, som går gjennom store deler av Mexico City. Den stenges for biler på søndagsmorgener, og blir en sykkel/joggegate i stedet for; en behagelig avveksling fra den eksosfylte, bråkete, og tidvis livsfarlige hovedveien vi opplevde de andre dagene.

Det var en overraskende sterk pridemarkering i Mexico city. Ikke bare store bedrifter, men også alle mulige mindre sjapper hadde prideflagg og regnbuer fremme. Det var malt pridefortau på flere steder i hotelldistriktet, med regnbueparaplyer over, og på samtlige butikker, restauranter og annet hang det skilt hvor det sto at de ikke diskriminerte på bakgrunn av etnisitet, seksualitet, handicap eller sosioøkonomisk bakgrunn.

Dessverre reiste vi dagen før selve pride-marsjen i Mexico city.

Vi snakket litt med guiden først, og hun hadde dårlige nyheter til oss angående vår videre tur. De siste 4-5 årene har østkysten av Mexico hatt enorme problemer med sargasso-tang, oppkalt etter havet de oppsto fra. Tonnevis velter i land hver dag og fyller de kritthvite strendene med illeluktende, brun tare. Vi hørte flere alternative teorier om opphavet til denne i løpet av turen, bl.a. at den øker med global oppvarming, og at det var pga et gjødselutslipp i mexicogulfen for noen år siden, men et problem er det helt klart.

Her fra Tulum

De andre åtte deltagerne kom etter hvert; et israelsk par som var her for å finne en surrogatmor hver, en brite som reiste alene på en forlenget businesstur, tre stykker fra chicago, og to briter som bodde i new york. De siste har jo det som må være maks kulhetsfaktor anno 2022; over gjennomsnittlig pene, britiske, bor i new york, med har gode karrierer.

Guiden var universitetsutdannet innen mat og kanskje noe overkvalifisert for jobben, men det var vi bare takknemlige for.

Etter min peanøttfrie mole gikk vi til et marked hvor vi blant annet spiste friterte gresshopper og stekte maur, som er ganske tradisjonelt i Mexico selv om det snakkes om som fremtiden i resten av verden.

Crunchy.

Vi fikk også stekt villsvin i en slags saus i en pose. Det var ikke turens mest delikate rett.

Da vi ble spurt om matallergier, preferanser etc på starten av turen, svarte den ene israeleren ganske enkelt "frukt".

"Okei, så er det noe spesifikt du ikke tåler, sitrus eller lignende?"

"Nei, jeg bare liker ikke frukt."

Han fikk litt kake tror jeg, da vi på vei ut av markedet fikk denne delikatessen:

Deretter gikk vi til neste sted og fikk ceviche med fisk (rå fisk/skalldyr marineres i lime/sitronjuice og "kokes" på den måten). Den var ganske himmelsk.

Man kan forresten ikke drikke vannet i Mexico, de fleste innfødte gjør ikke det engang. Man bør også bruke kjøpevann til å skylle tannbørsten, man må ikke skylle springvann i munnen, eller ha munnen åpen i dusjen. Man bør i tillegg være forsiktig med å bestille salat og isbiter på billige steder - de skyller gjerne salaten i springvann eller lager isbiter av det.

Etter cevichen dro vi til en Cantina - der bestiller man en drink, og så kan man velge en av dagens retter gratis. Drinkene var ganske voksne i størrelsen - de som bestilte large fikk litersglass med drinker - og så sterke at mojitoen min var udrikkelig.

Menyen.

Det var for øvrig lokal farsdag og flere av disse fedrene sang karaoke der, akustikken bar preg av flisede vegger, så lydnivået var helt ubeskrivelig.

Etter dette dro vi til en eldre, velbevart restaurant med flotte vegg- og takmalerier. Vi fikk en burger og en salat som vi var altfor mette til å nyte, i tillegg til en drink med et sursøtt krydder langs kanten som jeg absolutt har tenkt til å gjenskape hjemme.

Man må for øvrig gå med munnbind overalt. De åpnet for turister etter kun 4 måneder nedstenging, og har dermed beholdt en del av smitteverntiltakene.

Toalettene i Mexico er som regel greit rene og pene, men man må legge alt papiret man bruker i en bøtte ved siden av toalettet, ikke i toalettet, selv på hotellene. Når man vasker hendene er det ikke sensor eller kran, men en liten tapp rett under springhodet som man vipper på for å få vannet til å løpe. Som regel er det såpe tilgjengelig, og ofte er det papir å tørke seg med. Ganske høy standard.

Til slutt var vi på et bakeri med helt sykt mange kaker. Bakeriet var så populært at det sendte kaker rundt i landet, og folk kom fra distriktet og kjøpte kaker for å selge dem igjen der. Man forsynte seg på store brett. Kakene var fantastiske.

Det var kaldere enn forventet i Mexico city. Vi brukte langbukser og genser hele første dagen, det var 15-20 grader, normal luftfuktighet og lett regn. På vei hjem fra foodtouren måtte vi derfor handle; jeg kjøpte to langbukser, en langermet skjorte, og to jakker inkl en allværsjakke. Ikke det jeg hadde tenkt jeg skulle handle med med fra Mexico.

Generelle funfacts og lørdag i Tokyo

2018-11-02T17:09:00.003+01:00

-->

På metroen er det ofte proppfullt. Mange av passasjerene leser bok, avis, kikker på mobilen, eller sover (det har et navn: "inemuri"), men det er nesten ingen som snakker. Man står altså som sild i tønne når det er rushtid, det er ofte ikke nok håndtak i taket til alle og man må finbalansere hver gang toget krenger eller bremser, men man sier ikke et ord, og prøver for enhver pris å unngå øyenkontakt. Norge kritiseres for å være tilbaketrukne, men dette er next level.

Metroen er altså ikke nedtagget, slitt eller fylt med gammel reklame.

Man kan få alt mulig med gullstøv i her – jeg har for eksempel sett iskrem, sake, og te. Iskremen kommer enten med gull-strø, eller som er kjempeflak på toppen. Spesielt i Kyoto var det en utpreget ting – man tror visst at det forlenger livet.

Man kan betale i brusautomater på stasjonen med metrokortet, og det er utrolig enkelt. De er overalt, man kan få kjøpt det meste fra dem, og de virker kontant, ikke noe av de der 40 sekundene med skuffer som må flyttes, skruer som må skrus, skuffer som må senkes, luker åpnes. Betal, velg, og bom, så har du en flaske vann på 3 sekunder.

Jeg har forøvrig til gode å se de automatene for brukt kvinneundertøy som man hører om, "Brusera"er, men de er visst tatt ut av produksjon. I tillegg googlet jeg (dessverre) konseptet, og fant ut at det ikke var brukt kvinneundertøy det var snakk om, men pike/skolejenteundertøy. Man kaller det på pent en fetish, men det faller vel inn i en annen litt mindre lovlig kategori. Så det var kanskje like greit at de forsvant.

I denne tankerekken kan jeg jo nevne to andre spesielle ting som landet kan by på - maid cafes og cuddle cafes. På sistnevnte betaler menn for å sove (kun sove) ved siden av en dame. Stirring i øyne i ett minutt koster 1000 yen. Å stryke henne over håret i 3 minutter koster også 1000 yen. Man kan også bli strøket over ryggen, eller få dama til å legge hodet i fanget ditt.

Vi holdt oss til de dyre-relaterte cafeene på vår tur. Sparer denne til neste gang.

De offentlige toalettene i Japan må være de beste i verden. Selv de dårligste tilbyr alltid minst én bås med «western» toalett (de andre er da sånne baljer i gulvet, dog med spylefunksjon), de aller fleste toalettene har oppvarmede seter, noe jeg kommer til å savne, alle har papir, alle er rene, og ikke et eneste har hatt en hendel for å skru på vannet – alle er sensorbasert.

På lørdagen dro vi til fiskemarkedet, som var fantastisk, med masse fersk sjømat og masse folk. Det var som en matfestival med billige smaksprøver på alt mulig spennende.

Jeg tror jeg spiste en østers på et tidspunkt.

Deretter dro vi til the imperial palace, som også lå i en park, før vi dro til Mega don quixote i Shibuya.

Don quixote er som en ali express i butikkform (dog litt dyrere, og med høyere kvalitet), et seksetasjes mekka hvor de selger alt du kan tenke deg, fra souvenirer, snop, sminke og fargerike sokker, til riskokere, kofferter og nonne-halloweenkostymer. Butikken var overfylt av ting og mennesker, og det var hundrevis av små skjermer og høyttalere som konstant spredte forskjellige typer støy og reklame, samtidig sto det ansatte med skilt som promoterte enkeltprodukter overalt hvor det var plass til å stå.

(jeg prøvde å ikke få for mange personer med på bildet)

Etter den lange uka punkterne vi på hotellrommet før jeg pakket og tok flyet hjem – uten dramatikk, hyggelige medpassasjerer, ingen forsinkelser, og bagasjen kom helt frem.

Takk Tokyo!

Robotrestaurant

2018-11-01T18:07:00.002+01:00

-->

Robotrestauranten vi skulle på lå i et regelrett red light district, med sexarbeidere i full flor på hjørner og i døråpninger.

Mens vi ventet på showet innendørs i et barområde, kunne vi på lang avstand høre en amerikaner komme inn i lokalet. Vi gjorde oss små og usynlige i stolene våre, men hun gikk direkte over til bordet vårt og insisterte på å få sette seg, før hun spurte hvor vi var fra (Canada: amazing, Norway: also amah-zing), og begynte å snakke om seg selv - hun var fra California men alle bare hvordan kan du være derfra men hun bare det er egentlig et ganske bra land jeg kommer fra altså jeg lover egentlig kjempebra jeg skjønner ikke at noen kan tro noe annet jeg bare whaaaat? men nå har jeg bodd sju år i Japan da men jeg snakker ikke språket så godt selv om jeg kanskje burde men det er et så vanskelig språk, før hun presenterte seg som Megan, og introduserte den russiske venninnen sin som plutselig materialiserte seg bak henne, Ludmila. De to snakket litt sammen og vi forsøkte desperat å få øyenkontakt med kelnerne for å høre når vi kunne gå fra Meganshowet til Robotshowet, men de var ikke så snakkesalige.

Megan snakket og snakket og snakket, øyenkontakten var ujevn, mimikken minimal. Hun fortalte at japansk var et lett språk å forstå men vanskelig å lære eller egentlig ikke så vanskelig fordi det er så mange vokaler mellom konsonantene som a-rri-ga-to og ko-ni-chi-wa, og hun gestikulerte anslagene til dette flotte språket som hadde både vokaler og konsonanter. Mens hun ramset opp kanskje ti nye ord, kom Ludmila inn i synsfeltet hennes, og Megans utlegning om det japanske språk gled over i at Ludmila var russisk men bodde i Praha og det var der de to hadde møttes og ja hun var faktisk veldig sensitiv i spørsmålet om hvorvidt Ludmila var tsjekkisk eller russisk fordi det var viktig for henne å presisere at Ludmila ikke var tsjekkisk men russisk men nå var det sånn at de to hadde møttes i Praha. Jeg og Neha vekslet mentalt et blikk, da vi to også møttes i Praha. Spennende, svarte Neha prøvende. Så hvordan møttes dere to da? Nytt mentalt blikk. Studiene, svarte Neha vagt. Åja, hvordan da, hvor? Neha forsøkte å være vag igjen men måtte til slutt gi opp: I Praha, faktisk. Megan gikk med dette fullstendig av hengslene: Praha! We have a connection! Du bor i Praha! Dere bor i Praha! Vi har alle en link til Praha!
Megan var på dette tidspunktet begynt å fråde i munnviken. Det høres sikkert ut som om jeg overdriver, men det var fråde, verken mer eller mindre, i hennes høyre munnvik, hurtig tiltagende, og hun enset det ikke engang selv og bare kjørte på. Hva studerte dere? We hardly did, actually, svarte Neha, deilig vagt igjen. Nå meldte Ludmila seg inn, tilsynelatende genuint interessert. Men hva studerte dere faktisk? Vi klare vri oss unna spørsmålene en stund før Frådende Megan fant noe annet å fokusere all sin boblende livskraft/blandingsmisbruk på.

Showet var vanskeligere å beskrive med ord enn det Frådende Megan var. En anmeldelse på nett kalte det "an assault on the senses, but such fun" og det synes jeg oppsummerer showet ganske bra. Det foregikk i et rom på størrelse med en middels gymsal med lavt tak, med en åpning i hver kortende og tre rader ned sitteplasser langs hver langside. På hver av langsidene var det skjermer fra vegg til vegg som viste små filmsnutter av tilsynelatende prepubertale japanske jenter i miniskjørt og fargerike parykker, min personlige favoritt var kortfilmen av korstogsjentene på ponnier i et øde landskap med lange sverd og dyp utringning.

Lysene ble etter hvert senket og det kom en amerikansk stemme over høyttaleren. Den fortalte, mens teksten sto på skjermen på engelsk og japansk, at verden var i ferd med å gå under fordi de smarte robotene hadde tatt over. Men en liten stamme av mennesker var ubeseiret, og de var vår siste sjanse til å nedkjempe tyranniet. Dum-dum-dum! Inn fra hver side rullet det deretter ikke egentlige roboter, men parade-kjøretøy med blinkende lys, liksom-maskingevær, lasershow, og gjerne en lettkledd dame på toppen. Det ble spilt smertefullt bråkete musikk over høyttaleren men det passet på en måte helt perfekt inn. Fra andre siden kommer tilsvarende doninger, men av diverse dyr - panda, megapanda, skilpadde, reke (!), og en dinosaur som både kan fly og sprute ild. De sistnevnte forsvarer menneskeheten (jeg hadde for min del aldri forestilt meg at vi skulle sende rekene inn først for å forsvare oss, men det var nå sånn robotrestauranten så det for seg). Det var også folk utkledd i robotrustning på gulvet omkring som slåss/danset med lydeffekter. Stemmene til alle var erke-amerikanske og åpenbart lipsyncede.

Hvorfor elsket jeg det likevel? Det var så forferdelig dårlig. Kostymene var knapt en barneskoleforestilling verdig og krevde en ganske god fantasi for å leve seg inn i, paradekjøretøyene var bare halvgreit lagd, det var elendig lipsync fra skuespillerne til de amerikanske stemmene, dansen var sjenerøst sagt middelmådig, lydeffektene av sverd og lignende var ute av sync med bevegelsene, skuespillet var utrolig overdrevet, for ikke å snakke om at historiene bak de forskjellige forestillingene var utrolig svake og forferdelig overdrevne. I tillegg var det vel knapt en eneste robot, men heller folk som var utkledd som roboter, ispedd noen få trillende figurer som utelukkende kunne rulle rundt på scenen og feks løfte én arm eller rulle med øynene.

Men det at det var så mye av alt, så, mye energi fra skuespillernes side, så mye farger, lys og lyd, og samtidig så elendig kvalitet på alt, gjorde det på en eller annen måte ufattelig underholdende. Det hjalp selvsagt med en vodka-sprite i et lyspæreformet glass med sugerør og blinkende lys i, men jeg tror jeg ville syntes det var fantastisk uansett.

Det kom to forestillinger til av tilsvarende kvalitet og energi, med pauser til å kjøpe drikke og popcorn (å kalle det en restaurant er å ta hardt i).

Etterpå ble vi gjetet opp fire etasjer med løfte om en gratis drink. Det så ut som innsiden av en diskokule der oppe, og med nesten like mye lyd og lyd som nedenunder. De ansatte gikk rundt med shots og snack til salgs. De fleste ansatte var ca 20 år, men det var én ganske malplassert 60-åring i tweed-dress og vampyrkappe som gikk omkring og solgte popcorn med samme energi og påtatte livsglede som de unge servitørene.

Etterpå ruslet vi hjem igjen, selvsagt med flere tilbud om å betale for menn.

Vi så ikke Frådende Megan igjen.

Tokyo fredag og flag people

2018-10-31T18:58:00.000+01:00

-->

Dagen etter følte vi at vi hadde såpass kontroll over Tokyos sights at vi dro på det Neha kaller en flag people trip, altså en busstur hvor man går i flokk etter en guide. Det var likevel den enkleste måten å se Mount Fuji på.

Mt Fuji er det høyeste fjellet i Japan, og ser nøyaktig ut som en twist-sjokolade – som en vulkan med snø på toppen.

Guiden vår kunne bidra med litt bakgrunnsinformasjon om Japan. Det koster ca 40 millioner yen (3 millioner kroner) for et hus/leilighet på 80kvm. Lønnen ligger på ca 335000 NOK per år – dog er dette i snitt, og ligger på 435 tusen for menn og skarve 235 tusen for kvinner, selv etter man har latt barn komme inn i barnehagen bare uker etter fødselen.

Og arbeidstid: Man har i følge loven en 40-timers uke, men med en time lunsj og 1-2 timer overtid daglig (især for nyansatte) kommer man jo fort opp i en ganske lang arbeidsdag. Overtiden er for øvrig kun betalt om man jobber i et større firma.
De fleste reiser kollektivt, og firmaet betaler. I rushtiden har metroen ansatt «pushers», som aktivt dytter folk inn i metrovognene for at alle skal få plass.

Japan bygger nå et «Maglet» tog, som skal være ferdig i 2027 (det bråker så mye at de må bygge egne tuneller til det), og som skal kunne gå i 500kmh. Fly flyr til sammenligning i 7-800 kmh. Bullettrain’et som vi tok går i skarve 330kmh, men selv det hadde jo vært en enorm forbedring på Sørlandsbanen.

Av fritidssysler kan det nevnes at baseball og fotball er de største sportene i Japan. Egentlig er hesteveddeløp det eneste lovlige pengespillet, men man kan spille «Pachinko» nærmest overalt på tross av det.

Vi stakk innom en pachinkobule en dag for å se hva det dreide seg om, men det var umulig å forstå spillet på kort tid. Det var også et øredøvende bråk der inne, da premiene for spillet er små sølvfargede baller som kontinuerlig ruller ut av maskinene, eller telles opp i andre maskiner. Vi var på et sted der det satt rad på rad på rad med oppslukte spillere som vred på et hjul mens de kikket på en skjerm, på en maskin på størrelse med alle andre spillemaskiner. Ballene kan byttes mot premier som sjokolade eller sjampo, men man kan også bytte dem mot noen spesielle stener. Disse kan man gå rundt hjørnet i en luke hvor noen «kjøper» stenene, og på den måten er ikke Pachinko egentlig gambling. Guiden fortalte at hun hadde en kamerat som hadde spilt på en ny pachinkoplass, så da han skulle bytte inn steinene så fant han ikke det riktige stedet. Han spurte en politimann som sto i boksen sin (det er lav kriminalitet i Japan, så mange politifolk er plassert ut på gatene på egne poster hvor de stort sett kun hjelper folk med å finne veien), men han «ante ikke hva kameraten snakket om». Politiet kan ikke anerkjenne at steinene kan byttes, for da innrømmer de at de kjenner til at pachinko er gambling. Kameraten gikk tilbake til pachinkostedet og spurte dem om det samme, og fikk følgende svar: «Vi aner ikke hva du snakker om, men vi ser at noen av kundene våre går til venstre når du kommer ut, tar andre til venstre igjen, deretter første til høyre og går inn en blå dør.»

Vi kom opp på 5.summit på Mt Fuji. Det var tåkete. Man fikk en billett man kunne bytte mot en lykkebjelle – bjelle fordi det skremmer vekk bjørner som kan være i området om man klatrer opp på fjellet. Lykkebjellen skulle beskytte mot bjørn og gi et langt liv – dog kun opptil 100 år. Det er problemet med japanske lykkeamuletter. De bringer så begrenset lykke at det føles meningsløst – hell i trafikken, hell til eksamen, god helse til familien, hell med penger. Hvordan kan man la være å kjøpe dem alle sammen når man først har begynt?

Etter fjellet dro vi til en landsby med noen veldig lite imponerende dammer, en ganske imponerende foss, og til slutt enda et tempel.

Det var noen ting vi ikke fikk med oss på turen – jeg ville gjerne til Ghibli-museet (de lager tegnefilmer/animerte filmer, feks Spirited away/Shiriho og heksene), men man skal bestille en måned i forveien. Vi ville også se sumobryting, men da skulle man opp og stille seg i kø kl 0630 for å få se morgentreningene deres, og det var ingen av oss interesserte nok til. Og etter bussturen tenkte vi å dra til en fengselsrestaurant, eller en alice i eventyrland restaurant, men de hadde ikke bord.

Vi hadde dog billetter til en robotrestaurant samme kveld.

Tokyo thursday og litt spillegalskap

2018-10-30T16:28:00.002+01:00

På torsdagen dro vi først til Sensoji temple i Asakusa, et veldig fargerikt tempel i Tokyos «gamleby», om man nå kan kalle det det. I forlengelsen av tempelet var det en handlegate full av souvenirer og turister.

Deretter dro vi til nasjonalparken, Ueno park. Tokyo er full av mennesker, sterke blinkende lys og ekstremt mye lyd, men rundt om i byen har de altså mange grønne lunger hvor man kan gå ganske lenge uten å møte noen andre mennesker. Parken hadde noen små sjøer, og vi dro ut i en tråkkebåt og lyttet til stillheten.

Vi stakk innom Origami Kaikan, som bla.er en skole for å lære origami, og som hadde en utstilling i første etasje som var rimelig imponerende...

...på veien til neste dyrecafe: Bunny Cafe. Som navnet antyder kunne man her bruke en halv eller hel time blant kaniner (som også bodde på et veldig begrenset område dessverre). De hadde navn på alle kaninene, jeg husker bare navnet på en litt sjenert albinokanin som de hadde valgt å kalle «Roger».

Deretter kom vi til dagens høydepunkt for min del: Akihabara, det store teknologiske gadget-distriktet. Vi dro på Yodobashi, et seks-etasjers himmelrike fylt til randen av spennende elektronikk og tilbehør. Det var fantastisk gøy og jeg glemte å ta bilder.

Etter det så hadde Neha hørt at man kunne spille retro TV-spill på et av husene i området som det sto SEGA på. Jeg fikk aldri spilt SEGA Sonic da jeg var liten, og øynet min sjanse til å bli god til å samle mynter i 2D. Det fikk man dog ikke – i stedet var Sega-stedene fylt med claw crane maskiner, sånne med slapp klo som man kan vinne kosedyr i. Det var utelukkende voksne mennesker der inne, og man kunne bare vinne leker, gjerne en pikachu på størrelse med ens egen overkropp.

Jeg var ikke umiddelbart interessert, men Neha fant et dyr hun likte, og plutselig sto vi og spilte.

Litt bakgrunn for hvorfor dette ikke var en spesielt god idé for min del: De første ordene jeg lærte å bruke på engelsk, var «two pence please». Det var da jeg var kanskje åtte år og i Wales med familien, og vi bodde en uke i en søvnig caravan-park hvor de hadde pengespill-maskiner. Man brukte 2-pence for å spille på dem, og jeg ble på kort tid helt spilleavhengig. For å få tak i 2-pence for å spille, måtte man altså gå bort i en luke, legge et pund på bordet, si de magiske ordene, og så fosset det ut 2-pence mynter.

På slutten av den sommeren kjøpte søsteren min seg et sykt kult Spice-Girls antrekk. Jeg, derimot, hadde spilt opp alle lommepengene mine.

Tilbake til SEGA – jeg ble selvsagt hektet på første spill. Jeg spilte og spilte men klarte ikke å fange dyrene. Jeg ble helt besatt av å vinne ett av dem, og jeg hadde ikke engang plass i bagasjen. Det var først da jeg sto foran veksleautomaten (ikke lenger menneskedrevet som i Wales på 90-tallet) forsto jeg at jeg var på vei til å ikke ha råd til denne turens Spice-girls antrekk-ekvivalent, og tok meg sammen.

Jeg brukte dog uforholdsmessig mye tid den kvelden på å se youtube videoer som viste hvordan man kan vinne over crane claw maskinen.

Tokyo onsdag

2018-10-29T20:43:00.001+01:00

Vi sjekket inn på hotellet i Tokyo. Det var to ansatte i resepsjonen, og de insisterte på at vi brukte den elektroniske innsjekkingen, med touch-skjerm, pass-scanning, en luke der adgangskortene kom ut, og til slutt mat-bonger for hver person for hver dag. Det tok vel ca tre ganger så lang tid som om de hadde gjort det selv.

Rommet var det minste hotellrommet vi noensinne hadde bodd på, man hadde akkurat klart å skvise inn to enkeltsenger og ett nattbord og det var det.

Vi bodde tydeligvis i dels Koreatown, dels Red light district i Shinjuku, så da vi gikk ut på kvelden var det fullt av folk i gatene, mye mer enn det nok var på dagtid, med en masse blinkende lys og lyder. Mens vi lette etter en restaurant ble vi forsøkt solgt en mannlig sexarbeider, men vi takket høflig nei, selv om han kalte oss aldri så mye for "Princess".

Vi endte på et sted som het Teppan baby. Det var skoene av og ned og sitte på gulvet med beina i et hull under bordet. Jeg glemte hele tiden at vi ikke satt på stoler, så jeg ble sjokkert hver gang de tilsynelatende ekstremt høye kelnerne kom forbi. Det var god mat, Okonomiyaki, som er en slags omelett med påbygg. Det fulgte i tillegg til menyen med en unødvendig detaljert beskrivelse av hvordan man skulle spise omeletten med den tildelte spatelen – blant annet hadde de anført at man skulle holde den i en eksakt 90 graders vinkel til munnen, og det var tegnet opp en 90 graders vinkel på papiret for å demonstrere. Hvor mange forskjellige måter kan man spise av en spatel?

Spisepinnene lå på en liten babydukke av plast, derav navnet på restauranten tydeligvis.

Vi dro først til Yoyogi park og Meiji shrine på onsdagen, som lå i noen svære grøntområder mellom Shinjuku og Shibuya øst i byen. Svært nok til å finne stillhet fra trafikken, som sier litt. Meiji shrine hadde to eukalyptustrær fra 1920-tallet som de kalte kone og mann, og som var bundet sammen med en dekorert tau. På vei ut var det på høyre og venstre side av veien noen enorme vegger fylt av henholdsvis vinfat og dekorerte sake-tønner, som jeg ikke forsto helt religions-relasjonen til, men de var i følge skiltene donert av religiøse grunner.

Yoyogi park var full av roser, enorme insekter, fugler, folk som hviler eller leker i parken, fontener, syklister, kråker, ballek og joggere – selv om det bare var en vanlig onsdag formiddag.

Deretter dro vi til en kattekafe. Jeg antar at fordi kvadratmeterprisen er høy og reglene strenge så er det lite husdyrhold i byene, og man drar på kafeer for å få sin dose kos. Man betalte per 10.minutt, og fikk med det gratis kaffe - fra en automat. Man skulle ha på seg tøfler og låse veska i et skap. Det var forsåvidt et luftig nok rom man kom inn i, men det var kanskje 20 katter der inne, som må bli litt innestengt for dem. Men hvis de ikke hadde vært så mange, så ville de heller ikke kranglet så mye om lekene sine, områder og så videre, og blitt kjedelig for de besøkende. Det vi gjorde der var jo stort sett å klappe dem og deretter se på at de bykset over rommet for å avslutte en intern disput om baller eller lignende med en av sine samboere.

Vi så Shibuya crossing etter det. Det er det enorme krysset med fotgjengeroverganger på kryss og tvers, hvor mange hundre/tusen mennesker kan krysse veien samtidig.

Deretter dro vi på Edo Tokyo Museum som presenterer hele historien til Tokyo som by, fra første Shogun. Det var sånn sett et bra museum, men det var ikke helt tilpasset utlendinger: Det var litt tilfeldig hva som ble overført til audioguiden og ikke, og det var mye informasjon som var utelukkende på japansk. Og med vår noe begrensede forkunnskap om Tokyos forhistorie, så ble det utfordrende å følge med.

Men modellene var imponerende - noen hadde 1500 modeller av små mennesker, hvor alle hadde forskjellige ansiktsuttrykk.

Vi fikk harvet over mye av Tokyo denne dagen, så vi så deretter Ginza six, det største kjøpesentret i Ginza (det fyller et helt kvartal). Det var high-end og solgte bare klær/eiendeler som kostet en drøy årslønn. Folkene på gata utenfor var også rimelig high-end, og vi følte oss ganske dassne en stund, før vi fant en kitkat-butikk i nærheten hvor vi faktisk kunne kjøpe noe.

Til slutt dro vi til Shibuya crossing at night. Det hadde vært mange mennesker der på dagen, men det var helt ubeskrivelig mange mennesker der på kvelden – og det var på en helt vanlig onsdag. Vi spiste noe helt ok ramen på en restaurant som var veldig typisk for Tokyo: man velger mat/drikke og betaler i en automat utenfor, får en lapp man leverer inne, og setter seg på en barkrakk på kanten av kjøkkenet, som oftest befinner seg midt i rommet fordi kvadratmeterprisen er så høy, og venter på maten.

Etterpå satte vi oss ned på en benk og spiste is og så på folkemengden - det bare strømmet på med folk hele tiden, det tok aldri slutt, det var som om et evigvarende folketog prosederte forbi oss.

Kyoto del 2

2018-10-24T15:54:00.001+02:00

Da vi sto og betalte frokosten neste morgen gjorde en middelaldrende kvinne som var på vei ut av salen det internasjonale "kom hit"-tegnet til meg med høyre pekefinger. Altså det tegnet hvor man holder hånden i en knyttneve i hakehøyde, med håndflaten vendt opp, mens pekefingeren strekkes og bøyes gjentatte ganger i retning av den man vil skal komme nærmere. Jeg kikket meg omkring, men hun mente tydeligvis meg. Jeg kom nærmere.

Det viste seg at hun hadde noen gratis frokostkuponger som de ikke fikk brukt selv. Jeg forstår ikke helt hvorfor vi måtte snakke om det i all hemmelighet, men litt drama skal man visst ha lov til å arrangere på morgenkvisten. Jeg takket høflig nei da det var vår siste dag og vi allerede hadde betalt.

Etter frokost tog vi toget til Fukishi-Inari for å se shrinene med bla. de oransje buegangene. Det var igjen storslått, og da vi kom til de lengste buegangene fortsatte vi oppover fordi vi skulle på do, det lå på inn til høyre der. Og plutselig, nærmest ved en misforståelse, var vi på vei opp Inarafjellet. Det sto det skulle ta 25 minutt å nå toppen, så etter å ha gått i kanskje et kvarter fra templene tenkte vi at det var da overkommelig. Ca 30 minutter senere nådde vi et slags summit med cafe og kiosk, og derfra var det minst 30 nye minutter opp til selve toppen. Det var til slutt kun ren stahet og the fallacy of sunken costs som tvang oss oppover fjellsiden.

Veien opp var evigvarende, man gikk ut og inn av de oransje buene, men trappene/veien var god, og det var en minikiosk ved hvert eneste shrine på vei opp. Det var veldig folksomt på vei opp fordi så mange snudde og gikk ned, enten fordi det småregnet innimellom, eller fordi de ga opp.

Da vi omsider nådde toppen sto det to amerikanere midt inni hovedshrinet og uttrykte høylytt og lenge sin bunnløse sorg over den manglende utsikten, så vi gikk kjapt videre.

Veien ned igjen var til gjengjeld helt stille. Iblant var den eneste hørbare lyden skoene som knirket ved hvert steg, ispedd noe fuglekvitter eller den fjerne lyden av rennende vann. Innimellom kom man til et stopp med flere shrines, en kiosk og en håndvaskestasjon, og den svake duften av røkelse fylte lufta.

Det var for øvrig et spansk par ved templene som tok opplevelsen helt ut - hun hadde kledd seg opp i full kimono og platåflipflops og snøreveske, mens hun trippet omkring i templene og ble avfotografert av kjæresten. Det ble litt i overkant mye kulturell appropriasjon for vår del.

Etterpå dro vi tilbake til sentrale Kyoto. Derfra gikk vi innom en pizzarestaurant til Yasaka shrine, men vi var begge "all shrined out for the day" som Neha sa, så vi ruslet rundt i hagen omkring templene og spiste is.

Etterpå skulle vi egentlig på et samuraimuseum men det fant vi aldri, så vi dro til togstasjonen for å komme tilbake til Tokyo. Da vi sto på busstoppet for å finne en buss til Kyoto togstasjon kom en 104 år gammel krok av en mann oss til unnsetning, først hanket han oss inn på riktig buss, og da bussturen var over geleidet oss helt inn til riktig del av den enorme og ganske travle togstasjonen, en kanskje 20-25 minutters omvei for ham. Folk har generelt vært utrolig vennlige mot oss her, men dette var over gjennomsnittet.

Kyoto del 1

2018-10-23T14:31:00.002+02:00

I Kyoto var, sammenliget med Tokyo, veldig rolig. Folk hadde god tid, trafikken var ikke så dominerende, turistene var mer synlige, og det var mange gågater. Vi gikk tur på kvelden i den enorme hagen rundt the Imperial Palace (vi var 3 minutter for sene til en guidet tur), og gikk i små sidegater og vindusshoppet porselen, tøy og te.

Kyoto er som en reise tilbake i tid, men bare ca 30-40 år. Jeg antar at fordi det ikke er noe tagging og hærverk så holder bygningene, metroen, og bussene lenger, og trenger ikke skiftes ut så ofte. Det er ingen småtagging, ingen knuste fliser, ingen riper, ingen knuste ruter, ingen tyggiflekker, ingen som spiser og smuler, ikke noe boss på gata overhodet (og samtidig ingen bosspann!), og det er veldig rent. På metroen er det brun linoelum på gulvet i vognene, rosalilla men velbevart trekk på setene, og det er en grønnkledd togfører som fysisk lener seg ut av vognen og sjekker at alle er kommet på før man kjører.

Når man går over gata lager den grønne mannen en koko-koko lyd. Det er damer kledd i kimono over alt – på bussen, på butikken, på restauranten, i templene, på gata. Bussene, drosjene, politi- og brannbilene ser ut som om de kommer fra minst 30 år tilbake i tid.

Etter en god natts søvn etter ca 72 timer på reise dro vi ut og så på templer, noe de har mange av i og omkring Kyoto. Vi dro først med en gammeldags utseende trikk til Arashiyama og så alle templene der, inkludert en hage med et utrolig vakkert lite vann -

- før vi kikket på bambusskogen. Neha spurte en fyr om han kunne ta bilde av oss, men han så litt paff ut før han pekte på noe vi ikke så, og gikk. Det viste seg at han manglet en arm, og vi mistet litt motet og tok en dårlig selfie i steden.

På toppen av bambusskogen hadde en japansk skuespiller bygget seg et hus med en stor hage opp på siden av fjellet. En slags Japans Graceland? Vi tuslet omkring og så på utsikten over deler av Kyoto, og kikket på løvtrærne som var i ferd med å skifte farge, i stillheten langt fra selv Kyotos rolige atmosfære.

Vi satte kursen nordover og kom til templet i Kinkaku-ji. Det ligger også i en stor hage, på kanten av et lite vann, og templet er kledd i gull i de to øverste etasjene.

Før vi gikk inn spiste vi også en spennende is – den hadde cornflakes i bunn, softis med karamellsaus, en søt bønneblanding, mochi (søte kuler av ris), og noen grønne geleaktige kuber jeg ikke har identifisert ennå.

Deretter dro vi østover og så Ginkakuji templet. Igjen var det hagen, vannet, og ikke minst skiftet i løvtrærne, som imponerte mest.

På kvelden spiste vi ramen på Ippudo ramen. Det var det beste måltidet jeg hadde hatt på ukevis. Kraften var langtidskokt, dumplingsene var – i mangel av et norsk ord – crunchy, og køen utenfor var lang. Heldigvis kom vi akkurat i tide, og få minutter etter vi ankom sto det ti mennesker bak oss og det tok 10-15 minutt å komme inn – men det var verdt det.

Tokyo til Kyoto

2018-10-22T13:36:00.000+02:00

Det var halv seks på morgenen og bemerkelsesverdig stille på metrostasjonen. Ingen sa noe, ingen spiste noe, ingen snakket. På toget hørte man kun den rytmiske dunkingen av hjulene, og det enorme sukket toget gir fra seg når det starter, som om det hadde hatt en lang natt bak seg og hver nye oppstart var en prøvelse. Folk kom ombord stille. Stasjonene var stille. Ombord var det stille.

Én passasjer snakket lavmælt på telefon men gjorde samtalen helt kort.

På vei inn i byen var bygningene hele og ryddige. Selv eventuelle reklameplakater på terrassene var symmetrisk opphengt. Ingen inbygger i noen oppgang var den naboen som alltid fyller terrassen med skrot og gamle sykler. Selv de mange strømledningene som krysset over gatene var ryddig sortert. Ingen bygninger var like, og alle hadde sin egen stil – fliser, tre, bueganger, glass.

En dame på metroen hadde et ansiktsuttrykk jeg delvis gjenkjente – en miks av kjedsomhet, bekymring, tristhet og tanker, med underleppa litt ut. Hufsa?

Jeg fant hotellet, møtte Neha, fikk dusjet og spist og så bar det til togstasjonen fordi vi skulle videre til Kyoto. Vi skulle reise med «the bullet train», som unnagjør den 4-500km lange turen mellom byene på 2 timer og 15 minutter. Det tok ikke mer enn et kvarter fra sentrum før man var på det som minner om bygda, med lavblokker, fotballbaner, plener, og gresskledde åser. Vi passerte mindre byer, massevis av tuneller, og havet viste seg for oss kun i korte øyeblikk.

Og så var vi plutselig i avslappede Kyoto.

Japan - flyturen dit 2

2018-10-22T12:51:00.001+02:00

-->

Jeg landet i Doha med kun 15 minutt forsinkelse, men det var nok til at hele korthuset veltet for Qatar airways. Jeg reiste bevisst med kun håndbagasje fordi jeg så etter jeg bestilte at det var utrolig kort transittid, jeg tror det var en time blank. Jeg overhørte kun én samtale på bussen inn til terminalen, og det var mellom to svensker som hadde fly til to andre steder med avgang bare 10 min etter meg.

Dama som holdt «Tokyo»-skiltet på veien inn i terminalen sier at boardingen er stengt da det nå kun er 20min før avgang. Flere andre rundt meg får samme beskjed, og de får et nytt boardingpass til neste fly – morgenen etter. Hun har dog ikke ett til meg av en eller annen grunn, så jeg må stille meg i kø.

Er det kanskje skattemessige fordeler ved å betale for at folk tilbringer et døgn i Doha? Er det forsøk på reklame for byen? Genererer det inntekter for QA på annet vis? Var de egentlig overbooket og dette var billigere?

Når jeg kommer frem i skranken og klager min sak har jeg ikke sovet på et døgn, jeg har tilbrakt de siste 6 timene i selskap med en eldre herre som sannsynlig er på vei ut i alkoholdemens, og jeg har vært et døgn i Doha for 2 år siden og ønsker under ingen omstendigheter å utvide reisetiden til Tokyo med 24 ytterligere timer i Midtøstens kjedeligste by. I tillegg har venninnen min allerede kjøpt togbilletter til Kyoto dagen etter, som vi ikke får brukt om jeg kommer frem 2230 søndag kveld, og hele ruta vår med hotell og alt må da replanlegges. Plutselig sto jeg der og snakker med skrankemannen men kunne ikke holde fjeset på plass, og øynene begynte å svi. Det var ikke akkurat med overlegg, men jeg tenkte: jeg gidder ikke holde noe tilbake heller. Mannen i skranken lover plutselig bot og bedring og finner etter 45 min en flight gjennom Hongkong til Tokyo, hvor jeg vil komme frem tidlig neste morgen i stedet for om kvelden. Reisetiden ble altså utvidet med 12 timer, men jeg slapp å bli i Doha, og vi kunne fortsette turen videre som planlagt.

Resten av turen var med normale medpassasjerer, noe som jeg i løpet av denne reisen har forstått er det aller aller aller ALLER aller viktigste på en flytur.

Siste segment var med Cathay Dragon, noe som jo umiddelbart hørtes ganske classy ut. Men flyet var gammelt, take-off og landing var de mest ristete jeg noensinne har vært med på, armlenene rikslete, usb-porten defekt, benplassen veldig begrenset, de holdt en temperatur på 35 grader i kabinen, og hele flyet uttrykte mange flere knirkelyder under overfarten enn man skulle ønske.

Men jeg kom frem til Tokyo til slutt.

Japan - flyturen dit 1

2018-10-21T13:51:00.000+02:00

Turen går denne gang til Japan. Jeg reiste med Qatar airways (fordi de var billigst, og jeg er gjerrig) men jeg var faktisk litt bekymret i forkant fordi sist gang jeg reiste med dem ble jeg parkert i et døgn i Doha for å kjøpe meg epipen nummer to, fordi jeg var så naiv å informere dem om peanøttallergien min. Nok om det.

Jeg kommer om bord i flyet, finner plassen min, og det sitter en mann på ca 60år på midtsetet, bredbent som en bodybuilder (men kun ¼ av vekten), og man kan lukte misbruket hans på tre meters avstand. Håret er halvlangt og fett, finmotorikken viser seg å være helt borte når man ser ham spise med bestikk senere. Han har lagt sin bagasje under stolen foran meg, og har valgt å strekke høyrebeinet sitt dit også. Det er tomt under hans eget sete, og når jeg setter meg må jeg aktivt be ham om å gi meg litt plass under setet foran mitt eget. Han gjesper, sukker og hoster høylytt, han sitter lent 70% over armlenet vi deler, og med det samme setebelteskiltet er av ringer han etter en gintonic.

De første timene satt han så nært at jeg kunne telle respirasjonsfrekvensen hans fordi jeg ikke kunne komme vekk fra overarmen hans uten å reise meg og gå fra setet. Jeg spurte etter hvert om ikke jeg kunne få tilbake beinplassen under setet foran, noe som han svært uforstående gikk med på, for andre gang. Flyvertene kommer forbi på middagsrunden senere - jeg bestiller kyllingretten, han roper til henne at han vil ha en bloody mary. Hun sier at hun kan godt gå og blande en drink til ham, men at det hun spurte om var om han ville ha noe å spise. Etter blody maryen og litt middag faller han i søvn en liten stund, slik at jeg også får blundet et lite øyeblikk, men så våkner han til og får ikke sove igjen, og da får heller ikke medpassasjerene hans det. Hver gang han åpner en film på skjermen eller leser noe uttrykker han «Oi!», eller ler høylytt, uten at det er rettet mot noen spesielle. Når han senere på natta skrur på lyset for å lese reklamene i inflightmagasinet (lyset reflekterer fra de lyse sidene bladet og rett i øynene til vi to som sitter på hver side), ler han også høylytt og hjertelig av ting han ser der. Han gjesper stort med god lyd på, gjerne tre gjesp på rappen, og så kommer det kanskje en ny hostekule. Han leser altså det inflightmagasinet med en innlevelse jeg aldri har sett maken til, han løfter de største bildene opp mot lyset, han vender og dreier på bladet med rikelige albubevegelser. Han breier seg ut over min stol så jeg omtrent blir hengende ut i midtgangen for å unngå å bli genert av hans hyppige, uforutsigbare, og unødvendig plasskrevende bevegelser. Til slutt spør jeg ham høflig om ikke han kan prøve å lene seg litt mindre mot min side, men det viste seg å være forferdelig naivt av meg, for da klikker det helt for ham, han blir rasende, og det viser seg at i hans verden er det jeg som lener seg inn over ham, jeg som er urolig, og jeg som forstyrrer ham hele tiden.

Vi får være enige om å være uenige.

Det er jo litt stakkarslig og kanskje trist at han ikke skjønner at det ikke er noen andre i kabinen som har flombelysning på i timevis på natta, drikker så jevnt, og samtidig stønner, sukker, gjesper, ler, hoster og snakker så alle kan høre det. Og det er også sjelden at man sitter ved siden av noen i 6 timer og selv ikke da har klart å tilvenne seg til deres særegne odør.

Heldigvis var vi snart fremme i Doha for å skifte fly.

Marked, vulkan, og luwak coffee

2018-08-04T18:01:00.002+02:00

-->

Vi hadde bestilt en dagstur tirsdagen for å få sett mest mulig med minst mulig innsats, siden temperaturen var høy og luftfuktigheten enda høyere. Vi dro først på forskjellige kunstmarkeder. Sølvmarkedet var overpriset og det hadde mye overdådig smykkemessig. Vi fant likevel noen perler blant alt det merkverdige de tilbød, og prutet oss fra vanvittige 2850000 rupiah (ca 1400kr) til 900000 (ca 450kr). På tremarkedet satt det tre menn og spikket utenfor, og innehaveren beskrev i detalj for oss hvilke tretyper to av dem jobbet med. Han lot elegant være å forklare hvilken type wood tredjeman spikket trepikker av. De selger trepikker overalt, mest som håndtak til flaskeåpnere, og i mange forskjellige størrelser og farger. Jeg lurer liksom litt på hva slags fest man har, når man kan trekke frem den største trepikken og si «hei, svigermor, du kan åpne ølen din med denne». Inne hadde de masse forskjellige forseggjorte figurer. De fleste var dessverre på størrelse med et spisebord, og passer nok ikke inn i noe hjem jeg noensinne har tenkt å bebo. Til slutt dro vi til malerimarkedet hvor det var massevis av kopivarer som de forsøkte å selge til 80 dollar og oppover. Vi gadd ikke engang prøve å prute.

Deretter dro vi til noen rismarker lå i en fjellside, med et sinnrikt irrigasjonssystem. Vi måtte forklare i overraskende detalj til sjåføren (det var ikke første gang han møtte nordmenn) at man ikke dyrket ris i Norge, og at vi i hvert fall ikke dyrker noe på fjellsidene der, da våre fjell er ganske bare.

Han avsluttet det ganske stille og fredelige besøket der med å fortelle at en turist og familiefar hadde dødd der bare 2 uker før da han skulle dytte sønnen på en huske, og falt utenfor en kant 15 meter ned. Det la litt en demper på stemningen.

Etterpå skulle vi til en aktiv vulkan, noe jeg hadde gledet meg enormt til. Jeg hadde sett for meg med nærmest barnslig henrykkelse at vi skulle komme opp til kanten og se frådende lava inni en Donald Duck-aktig vulkan. I stedet spiste vi en middelmådig lunsj på en restaurant med utsikt mot vulkanen (og den hadde ikke et Donald-aktig utbrudd hvor gullfarget lava langsomt rant ned sidene) så det var litt nedtur for min del. Jeg tror derimot at Tone var veldig tilfreds med at det ikke ble sånn.

Vi var også ved et tempel som var bygget rundt en hellig kilde. Her kunne man bade for å bli frisk/velsignet/få mange barn, men sjåføren vår kom med et herlig forfriskende «it’s probably mostly like when you believe something it feels better». Et lite callback til guiden vår fra i fjor i Lalibela (i Etiopia), hvor alle stenkirkene var skapt direkte av engler. Et øyeblikk jeg ikke var til stede hadde sjåføren vår også gått i ytterligere detalj for Tone, og beskrevet en statue som gjengav «a penis and lady parts». Bare så vi vet hvor fokuset ligger, her på øya.

Så dro vi til en kaffeplantasje og smakte på den forgjettede Luwak-kaffen. Den er eksklusiv, da en Civet (et pelsdyr på størrelse med en puddel) har spist og bæsjet ut kaffebønnene før de vaskes, ristes og knuses og til slutt traktes. Ideen er at civetene har eksepsjonell peil på kaffe, og kun velger de beste bønnene.

Kaffen var god den. Etterpå dro vi på spa.

Torsdagen kjørte vi helt ned til halvøyen sør på Bali til Padang Padang beach og lå der i noen timer. Det var ganske fantastisk.

Trafikken på Bali er for øvrig håpløs. På intet tidspunkt på alle våre kjøreturer rundt på øya kom speedometerpilen over 60kmh, og for det meste lå vi og sluret på mellom 10 og 40 kmh.

Da vi kom hjem på hotellet torsdagen ga et av benene på sengene våre plutselig opp, og vi ble flyttet til et «superior room» nedi gangen med 2 badekar, hvorav ett var på balkongen. Det tok en evighet å fylle, men sto til forventningene.

Siste dagen ble tilbrakt på markedet i Ubud, før en sjåfør med flere tvilsomme utsagn (bla. "I go to Padang Padang to clean my eyes by looking at sexy people") kjørte oss til flyplassen.

Love mother earth i Ubud

2018-08-04T17:46:00.001+02:00

Hotellet vårt utenfor Ubud (på Bali i Indonesia) var fantastisk. Vi hadde utsikt over grønne rismarker, det var 2-3 svømmebasseng og rolig stemning.

Ubud har en gang vært en sjarmerende landsby med smale veier, massevis av små templer, og bratte smau mellom lave hus. Det har deretter først blitt inntatt av yogaentusiaster, noe som vises i butikker som lover å «fulfill all your yoga needs», cafeer som selger «nondairy nongluten 100% balinese fruit» (ordrett fra et skilt jeg så), det er massevis av nongluten vegan buffeter, og man kan få seg et «antiinflammatorisk gurkemeieshot» på tilfeldige cafeer. Det er i tillegg det første stedet jeg har vært på ferie (i hvert fall litt utenfor allfarvei) hvor de har egne dyrevelferdsorganisasjoner.

Neste bølge må ha vært en gjeng avslappa surfefolk som fulgte etter yogafolkene på en dag med lave bølger. Man kan få seg den obligatoriske tatoveringen overalt, det er flere butikker som utelukkende er dedikerte til flipflops, eller til å designe din egen caps, og det er designerte vape-cafeer.

Nå er Ubud tippet over i tredje bølge – familiebølgen og masseturismen. Fortauene er overfylte, trafikken et mareritt, alle sjapper har aircondition og glassdører, man kan få wifi overalt, alle butikker/hoteller/sjåfører har whatsapp, og ordspillene på mange cafeer vitner om at de eies og drives av engelskspråklige. Ubud er derimot spart for de mest intense fylleturistene, da de behovene ser ut til å dekkes på sydligere deler av Bali.

At Ubud fremdeles har en del internettcafeer og «photocopy»-sjapper vitner om hvor fort utviklingen har gått.

Det er også lett å reagere på skiltene med «love mother earth» som man finner mange steder der – vi har vel alle sammen fløyet langveisfra til øya, og kjørt 2 timer i bil fra flyplassen for å komme hit? Samtidig som at rismarkene omkring langsomt spises av turistindustrien, enten av nye resorter eller fordi folk får bedre betalt der.

Prisene er latterligere flere steder, og i de fleste tilfellene skal man prute seg ned til maks 25-30% av prisen før man har gjort en akseptabel handel. Vi prutet oss for eksempel fra 350k til 150k for enkelte plagg plagg.

Det må i tillegg nevnes at det legges en ganske lav list for å kalle seg resort.

Flyrøyk og sjåfør

2018-07-30T05:31:00.001+02:00

Man skal reise mye før man innser hvor betryggende det er å se skilt med gul tekst på mørkeblå bakgrunn på flyplasser. Det var i det hele tatt få forskjeller fra Langkawi til en europeisk flyplass i organisering og effektivitet – men de ansatte var mer imøtekommende.

Ombord i AirAsia-flyet veltet det tilsynelatende hvit røyk ut av taket, noe som var litt foruroligende, men som ikke så ut til å forstyrre de andre passasjerene. Så vi oppførte oss som gode nordkvinner og lot som ingenting. Vi fløy gjennom Kuala Lumpur (jeg elsker det navnet) til Bali i Indonesia. Maten på AirAsia er for øvrig skrekkelig. De serverer utelukkende spagetti bolognese i aluminiumsbokser, og det smaker altså redselsfullt, for å si det pent.

På Bali hadde vi heldigvis forhåndsbestilt transport – det var myriader av mennesker på flyplassen, og det var sent på kveld. Og så fikk det oss til å føle oss litt bedre enn alle ryggsekkturistene som vandret hvileløst rundt med et jaget blikk i fjeset, på jakt etter billigere transport. Sjåføren hadde til og med stavet navnet mitt riktig, alle navnene – på Langkawi var det minst én L for mye i Tones etternavn. Det var en 80-90 minutters kjøretur til Ubud, på greie veier, men sjåføren ønsket tydeligvis ikke å binde seg til kun én fil på veien, så han kjørte likså godt på tvers av midtlinjen. Det hele ble mer urovekkende av at det var massevis av mopeder som kontinuerlig flommet mot oss som svermer av ildfluer i mørket. Men vi kom frem i god behold.

Støy og sterke cocktails

2018-07-30T05:31:00.000+02:00

-->

Hele natta før hadde vi hørt på en mellomfornøyd unge på rommet ved siden av, så vi ba pent resepsjonisten om å få bytte rom. Problemet var at vi kun hadde en enkel pappdør som skilte vårt rom og rommet ved siden av, og vi kunne høre den mest beskjedne belgiske sengevarmer tydelig der innefra.

Resepsjonisten ble helt forfjamset av forespørselen, og selv om vi understreket at unger selvsagt måtte få lov til å bråke på ferie, men at vi ønsket å sove, så forsøkte han å ringe familien for å si at de skulle være stillere. De var ikke inne, men vi hørte telefonen som om den skulle stått inne hos oss. Til slutt ringte han oss og sa at vi kunne få et rom i etasjen over, og nøyaktig åtte sekunder senere sto det en pikkolo på døren for å hente bagasjen vi ikke hadde pakket.

Etter dette lille eventyret gikk vi til restauranten på stranda og spiste middag, og skulle ta en cocktail etter maten. Tone fikk en litt sterk gintonic i et normalt glass. Jeg fikk en 500ml karaffel nærmest uten isbiter, fylt til randen med long island iced tea. På kanten av karaffelen hang et enkelt sugerør som ikke engang nådde i bunnen. Den var så sterk at den var på grensen til udrikkelig, og selv om vi endte med å dele den mellom oss så klarte vi ikke fullføre jobben. Jeg måtte sitte litt etter vi hadde bestemt oss for å gi oss, for ikke å snuble på veien hjem.

do not climb up have snake

2018-07-29T03:38:00.000+02:00

-->

Vi sto opp og spiste tidlig frokost, da vi skulle møte i resepsjonen 0845 for å dra på mangrove-tur. Vi ble hentet 0910, og de andre båtpassasjerene så sånn helt mellomfornøyde ut da vi omsider ankom båten en halvtime for sent.

Mangrove er en slags tykkgreinet busk som lever i saltvann, og finnes forskjellige steder i bla. Sørøst-Asia. Mangroveskoger er (selvfølgelig) truet, men kan binde endel CO2 og er derfor en del av flere re-forestation prosjekter. Mangrovesumpen som vi så var angivelig mange hundre år gammel. I tillegg fikk vi se regnskog, aper og ørner. De andre gjestene på båten var to foreldre med tre døtre, et par, og to som så ut som om mannen var 75 og kona 45, vi endte med å kalle dem bestemor og bestefar siden vi fikk behov for å baksnakke dem senere på turen. Alle gjestene utenom oss så ut til å være fra østasiatiske land, noe den intense kamerabruken stadfestet. Da vi skulle se på Krokodillegrotten for eksempel, formelig kastet far seg tre meter frem i båten og la seg med hele kroppen på dørken for å få et blinkskudd av et eller annet vi ikke kunne se, før båten i det hele tatt var stanset, før han like smidig kastet seg tilbake til plassen sin og ble sittende bak i båten, mens vi andre i ro og mak tok bilder av grotta. Våre stereotypier har sannsynligvis aldri nådd dem, eventuelt så bryr de seg ikke. Jeg aner jo ikke hva de synes om oss – utover at jeg en gang ble fortalt at de synes at europeere lukter melk.

Vi stanset halvveis på båtturen og fikk beskjed om å gå av. Sjåføren på båten var særdeles ordknapp, så vi visste ikke hva vi så på halvdelen av tiden, men her var det tydeligvis snakk om at vi skulle se en slags grotte.

Grotter i Sørøst-Asia har jo fått et litt sånn frynsete rykte den siste tiden, men okei. Vi fulgte flokken, og plutselig gikk alle ned i en særdeles mørk grotte med en noe utilfredsstillende takhøyde – men bak oss ventet mange andre turister, så det var ingen vei tilbake. Vi brukte lommelykten på mobilen, og fikk se at flaggermus bokstavelig talt dekket taket mellom stalaktittene. Vi listet oss videre og kom omsider ut, før vi plutselig måtte ned i en ny grotte, denne med den ellers ganske pene, plankelagte gangveien nesten helt under vann. Vi balanserte på kanten av den og holdt oss fast i «taket» i grotta de få meterne det varte (vi hadde begge skikkelige sko på). Da vi hadde forsert dét hinderet, så så vi at de siste to meterne av gangveien sto fullstendig under vann. Det gikk riktignok en trapp opp til en høyereliggende grotte, som kunne representert en utvei, men den hadde et skilt med påskriften «DO NOT CLIMB UP HAVE SNAKE» så det var tydeligvis heller ikke et alternativ. Vi endte med å ta av oss på beina og vasse.

Da vi kom ut i båten hadde bestefar åpenbart ikke vært så heldig (grasiøs) som oss, og falt uti vannet et eller annet sted i grotta. Han var våt til livet og syntes det hele var kostelig, men kona var ikke like imponert. «Hvorfor måtte du ta bilde akkurat der? Her, ta litt papir.» «Men det gikk jo bra! Shortsen kan jo bare vaskes på hotellet.» Han holdt på å le seg ihjel på en søt gammelmannsaktig måte. «Hva tror du hotellet tror om oss hvis vi sender den dit ned, så flekkete som den er? Og se på de nye skoene dine!» Han hadde faktisk de kuleste retro sneakersene jeg har sett på lenge. «Kameraet virker heldigvis da» sa han (formentlig) mens han åpnet alle luker og tørket opp fukten, med papiret som egentlig var øremerket den store flekken med noe rart som han hadde midt på leggen. «Og SÅ du alle de bildene jeg fikk?» Kona ristet på hodet. «Og nå ser de hvite jentene på oss også. Hvorfor skulle du absolutt ta bilder akkurat der?» Stemningen forble under middels en god stund.

På veien dit gikk det tydeligvis en stille, sentral flytevestalarm, så båtførere på alle båtene begynte plutselig å dele ut vester til passasjerene i høyt tempo.

Vi spiste på en flyterestaurant, den knirket noe helt enormt og hadde god limonade, men var ellers ikke noe å skrive hjem om. En av de andre gjestene på restauranten var en fyr som hadde bestilt for mye mat og prøvde å prakke sine resterende friterte scampi på tilfeldig forbipasserende. Én gjest takket ja til en enkelt reke, men kom tilbake med den like etter, uspist, og en ny diskusjon begynte, som endte med at han tok den tilbake. Han forsøkte til sist å tilby meg litt halvspist fritert fisk.

Jeg gikk på toalettet litt for sent da vi skulle tilbake, og i følge Tone hadde bestefar nektet å gå ombord i båten før jeg var tilbake, og hadde gestikulert «toilet, toilet» til båtsjåføren.

Etter denne godbiten av en utflukt var klokka faktisk bare ett, så jeg rakk å gå ned på stranda og bli like solbrent som Tone i løpet av dagen.

Taubane og al cappuccino

2018-07-28T02:58:00.002+02:00

-->

Dagen etter dro vi til taubanen på Langkawi, en svær turistfelle nord-vest på øya. Vi kom relativt sent til gildet og måtte vente en time for å få lov til å stille oss i kø. Inkludert i billetten var tilgang til en 3D-utstilling, så vi stakk innom i mellomtida, om ikke annet enn for litt airconditioning.

Det var det ikke verdt. På alle veggene var det malt (med helt alminnelig maling) bilder som fra visse vinkler så tredimensjonale ut, men som ikke forsøkte å se virkelighetstro ut på andre måter. Det var kun voksne der inne, turister, og alle skulle ta bilde av hverandre foran bildene, gjerne flere bilder i forskjellige positurer. Vi snek oss ut.

Rundt taubanen er det en «oriental village», i denne settingen betyr det hus i fornøyelsespark-plast bygget i noenlunde oriental stil. De forskjellige husene tilbyr diverse turist-tjenester, som minnekort, cafe, snop, turistklær, eller solbriller. Det hele var gjennomført harry. Vi endte opp på en café hvor den ene veggen var fylt fra gulv til tak med amerikanske inspirational quotes om kaffe og livet, ispedd flere tegninger av en gammeldags folkevognbuss. Cafeen kunne blant annet tilby en drikke de kalte «Al Cappuccino».

I køen til taubanen (hvor det sto ca 200 mennesker på rekke), spilte de «Despacito» i instrumentalutgave. Denne sangen var for grov for Malaysiske myndigheter da den kom og ble bannlyst, men på turen har vi hørt den spilt i mangfoldige spesialutgaver, så det virker som om populariteten bare har vokst.

Taubanekøen ble deretter ført inn i et bygg som var bygget utelukkende for kø, og man ble sluset inn mellom to smale metallstenger som fylte rommet som en labyrint. Underveis hadde de en foto-stand, og selv om vi sa klart og tydelig at vi ikke ønsket å bli avfotografert, sa de at vi måtte. Det var minst tre andre steder senere på ruten hvor de også sa vi var nødt, men der fantes det lettere fluktruter og vi løp forbi. De printet alle bildene opp, slik at man i enden av køen kunne plukke opp både en nøkkelring og en innrammet utgave. De som ikke ble kjøpt, ble kastet.

Vi kom omsider frem til taubanen, hvor vi ble satt i boks med en familie på tre malayere. «Where you from? Canada?» «No.» «Norway?» «Øh... Yes?» og så fikk vi snakket vi litt om oss selv.

Utsikten var strålende, det var høye skogkledde fjelltopper med et bakteppe av blått hav og hvite strender. Det var ufattelig varmt, men jeg hadde solhatten med meg. Jeg kvier meg litt for å bruke hatt, fordi med solbriller på så føler jeg meg veldig som en filmstjerne fra 70-tallet som prøver å være anonym, men her var det uunnværlig. Vi var etterpå ute på «sky bridge», som gikk mellom to av de mindre fjelltoppene (så egentlig burde den bare hett «bridge»).

Frokost og litt om Malaysia

2018-07-28T02:36:00.004+02:00

Neste morgen gikk vi forbi bassenget og videre ut på den hellelagte stien ned til frokostrestauranten på stranda. Når man går inn eller ut av et sted på hotellet er det til et jubelkor av «good morning» eller «good bye see you later» fra de ansatte.

Med fare for å lyde som en 65-årig herre med nybakt facebook-konto, så ble frokosten inntatt med utsikt over palmer, noen spredte par av solstoler og parasoll, kritthvit strand og blå sjø. Vi fikk akseptabel bacon til eggerøren – jeg sammenligner alltid reisebacon med det baconet jeg fikk den gangen i Tunisia i 2007 – det var ca 2 mm tykt, perfekt dimensjonert og sprøstekt – men med masse små hår på svoren som jeg ikke så før halvveis inn i måltidet. Jeg begynte først nå nylig å spise bacon igjen.

Litt om Malaysia:

De ble uavhengige av Storbritannia i 1957. De er et monarki med en konge som velges (!) hvert 5.år fra 9 forskjellige kongefamilier. De har et flerpartisystem bygget på det britiske, med over- og underhus, dog med en litt begrenset pressefrihet. Jeg så en valg-plakat hvor det sto «get a doctor in the house» som jeg syntes var litt festlig.

Hovedstaden er Kuala Lumpur, en by jeg ville besøkt bare på grunn av navnet, men som er litt i varmeste laget på denne tiden. De måler vekt i en enhet som heter «kati» som er 604.79 gram. Det er religionsfrihet, og den største religionen er Islam. Det koster den nette sum av 2 NOK å gå til legen, og skolen er gratis ut ungdomsskolen og 90% subsidiert ut videregående. Levestandarden er angivelig «relativt god», og jeg finner det ikke spesifisert noe sted, men de har en forventet levealder på 75 år i 2015.

Hele den første dagen solte vi oss bare, mens vi begge leste true crime i dokumentarform. Vi er langsomt blitt to gamle tanter, og det uten verken katter eller tantebarn. Tone kom opp på rommet på kvelden med en jevn, hummerrød farge over hele kroppen, selv med 50 i solfaktor fornyet hver halve time gjennom dagen, så da var ferien offisielt i gang.

Tre konfektbiter på et lite brett

2018-07-26T01:58:00.000+02:00

-->

Vi satt våkne i dagslys hele den norske natten på en café med et amerikansk navn som serverte kaffe og fritert kylling, før flyet til Malaysia og øyen Langkawi gikk. På den flyturen var vi bare vanlige passasjerer med vanlig beinplass, men bagasjen kom frem der også, selv om jeg var så trøtt da at jeg nå ikke husker noe av selve flyplassen. Fyren som hentet oss til hotellet snakket overraskende ok engelsk, og da vi sa vi kom fra Norge sa han ikke «åja, dere er veldig rike» «åja, dere har fin natur» «åja dere er så høye og lyse og pene» «åja, A-ha, sant» eller «åja broren min bor i Flekkefjord og jeg har veldig lyst til å besøke ham» som er eksakte sitater jeg har hørt av sjåfører og andre når jeg vært ute og reist, men han sa «åja, det er dere som har så kjempestore krabber, det er så vilt, og så må dere ut i dårlig vær og store bølger for å fiske dem, det hadde man aldri fått lov til av myndighetene her i Malaysia! Jeg ser veldig mye på Discovery Channel» som var ganske nøyaktig det siste jeg hadde forventet å høre.

Dette er min første ordentlige badeferie som voksen, med hotell og basseng og frokost og ikke tøysepris, så jeg hadde pakket masse klær til enhver anledning og skeiet ordentlig ut koffertmessig. Da vi kom inn på hotellrommet – badekar og separat dusj, svære senger, gratis minibar, og meget solid wifi, just saying – viste det seg derimot at jeg kun hadde tatt med 4 topper, 2 shortser og en kjole til over 2 uker. Men – på veien til hotellet passerte vi massevis av turistbutikker med turistklær (og ikke bare flekkete, uvaskede, brukte bikinier og langermede løse svarte kjoler med hette, på tross av at dette også er en sydhavsøy med en stor andel muslimsk befolkning, hint hint Zanzibar) så det ordner seg nok.

Vi la oss ute ved bassenget noen timer, da det var midt på dagen lokal tid da det føltes tullete å sove, selv om klokken var 09 i Norge og det var 25 timer siden vi var i seng sist. Vi stavret oss deretter ut til en restaurant rett utenfor hotellet og spiste middag, før vi faktisk våget oss ut enda en gang for å se på solnedgangen. Hvit sand, lave palmer, turkis sjø, og en brennende solnedgang. Og så, rett før vi la oss kom det noen hotellansatte på døra og uoppfordret ga oss tre konfektbiter på et lite brett.

I Afrika var det mer enn tydelig at den vestlige luksusen vi ble tilbudt bare var en fasade, og ikke engang det – mer et silketeppe over et jordgulv. Hotellene hadde nok sett troverdige ut en gang, men fliser var knuste, man kunne spørre om et ekstra håndkle og få det, men det var åpenbart at man spurte om noe uforståelig og meningsløst, man ble ledd av hvis man ikke forsto dusjen, som - hver gang man skulle skru den på - måtte håndteres med ekstrem innsikt og forsiktighet og med fire-fem forskjellige steg for at den skulle fungere, bilene var aldri vedlikeholdte, man burde aldri lete etter noe spesifikt å kjøpe for det fantes sjelden, og alt mulig trivielt kunne ta vanvittig lang tid.

Her kommer de inn klokken 20:00 på vårt airconditionede hotellrom med helt logisk dusj, og serverer tre konfektbiter på et lite brett.

Mellom bermen og business

2018-07-25T03:46:00.001+02:00

På neste fly med Singapore Airlines var vi Premium Economy, det vil si en liten seksjon som er skvist mellom bermen og business. Man får bredere seter, bedre beinplass, støydempende høretelefoner, og fotstøtte. I tillegg satt Tone og jeg ved nødutgangen og hadde dermed 2 meter beinplass. Flyturen var uendelig lang likevel, og siden turen varte fra ca kl 12:20 til midnatt var det vanskelig å motivere seg selv til å sove.

Fremme i Singapore ble jeg umiddelbart skuffet over opptil flere tyggisflekker på gulvteppet etter immigrasjons-desken – jeg var selv genuint nervøs for å overhodet ta mine 15 pakker Extra Eucalyptus inn via Singapore, siden jeg fra jeg var liten har hørt at det var strengt ulovlig der. Men skuffelsen ga seg da vi begge to (!) fikk bagasjen vår.

Singapore terminal 4 så nøyaktig ut som Gardermoen idet man kom inn, de hadde dog en utrolig nymotens sikkerhets- og passkontroll, alle som jobbet der var uvanlig blide, flisene på veggene var hele, gulvteppet ubesudlet, toalettene rene (og oppvarmede og med fjernkontroll, siden man nå engang er i den delen av verden), og wifi-signalet upåklagelig.

Singapore flyplass er faktisk den beste, reneste, effektiveste (?) og kanskje nyeste flyplassen jeg har vært på noen sinne. Og den er – i mer enn bare i geografisk avstand – miles away fra de afrikanske flyplassene vi prøvde i fjor – jeg vil da gjerne trekke frem et par eksempler, først Zanzibar flyplass, et skur fullt av rasende ansatte hvor bagasjen ble trillet inn på store traller, tre om gangen; Addis Abeba som var uten tilgang på vann og mat etter sikkerhetskontrollen, og hvor det svarte «lokket» på rulletrappens håndgrep var revet av og lå og blokkerte selve trappen, som i seg selv ikke fungerte; og sist men ikke minst den ekstremt handsy kvinnen i sikkerhetskontrollen i Axum som ga alle kvinnene på turen en real omgang.

SAS Plus

2018-07-24T14:03:00.000+02:00

-->

I år går turen til sørøstasia, til Malaysia, Indonesia og Singapore. Det er et kompromiss mellom Tones ønske om en normal ferie, og mitt ønske om å se et nytt sted annenhver dag.

Allerede i innsjekkingskøen på Sola møter vi en karakter som bør trekkes frem. En relativt ung far på tur med to halvvoksne unger blir spurt av SAS-fyren som går omkring om hvorfor han ikke har sjekket inn i automaten. Far svarer da at det gjør han aldri – av prinsipp. Jeg og Tone veksler blikk – vi sto der kun ufrivillig fordi bag-droppen avviste koffertene våre. SAS-fyren forklarer da med all verdens tålmodighet at hvis ingen sjekker inn i automaten, så kommer køen til innsjekkingen til å bli veldig veldig lang. Etter litt frem og tilbake så gir far seg, og går i automatinnsjekken uten barna. Det oppstår full forvirring når han kommer tilbake – «Jeg trengte visst passet ditt også» «Hvor fester man den lange?» «Hvilken del skal pilles av?» «Jeg får ikke helt tak i enden pappa» «Hvor kaster man restene?»

Jeg får brutt inn i siste liten når situasjonen er i ferd med å bryte sammen, barna er skal til å kaste bag-tag’en, og far er i ferd med å pille av alle de bittesmå lappene fra den andre enden av tag’en på kofferten (de lappene flyselskapet klistrer på selve kofferten). Kanskje er denne prosessen faktisk så innfløkt at jeg ikke burde hovere – men far var ikke engang førtifem, og så ut som en som hadde opptil flere elektroniske dippedutter i håndbagasjen sin, så egentlig er det vel bare snakk om latskap.

Problemet sluttet heldigvis å være vårt idet vi oppdager at det er en egen SAS Plus-kø i innsjekkingen – vi så dagen før ved en tilfeldighet at vi hadde både SAS Plus og Singapore Airways Premium Economy. For de uinnvidde innebærer dette for SAS’ stykke av reisen at vi fikk null kø i innsjekkingen, fast track i sikkerhetskontrollen, loungetilgang (gratis mat og drikke, og frihet fra flyplassbråket), prioritert ombordstigning, og til slutt får man sitte foran gardinen på flyet, med beinplass, mat og drikke.

I København kunne vi dermed tatt oss en pølse og en øl i loungen, men vi måtte i stedet springe til gaten til Singapore-flyet. Igjen vil jeg argumentere for en stiplet linje langs alle gangveier på flyplassee med en løpende strek-dame inni, hvor alle som har dårlig tid på flyplasser (som altfor ofte er meg pluss/minus en venn) kan løpe inni, og som alle med flipflops, barnevogn og et spørrende uttrykk i ansiktet kan holde seg langt unna.

Den moderne homofob

2017-09-02T23:25:00.001+02:00

Mange står i dag ved et veiskille. Homofili aksepteres bredt i det norske samfunn - de kan gå på skole, jobbe i barnehage, eller ha viktige posisjoner i samfunnet, og nesten ingen rynker på nesen av det lenger. Samtidig er du jo ikke homofil selv, så det virker derfor feil å ta deres side fullstendig.

Frykt ikke, det finnes nå en mellomting: Den moderne homofob.

Her er en steg-for-steg instruks for hvordan du kan introdusere deg selv som dette til dine venner/kolleger:

Start med å ta opp temaet på en nøytral måte. For eksempel kan du si noe sånt som "Jeg var ikke klar over at Høie var homo, var dere?", en setning som passer inn i de fleste samtaler. Du kan da informere dem om den gangen du fant dette ut, at du så ham på et av disse middags/kjendis-programmene, da det plutselig kom frem at han har en mannlig, en mannlig samboer.

Suppler ved å si at han jo ikke er en "sånn" homo, han er jo ikke, ja, bruk gjerne "en sånn en som løper rundt med sløyfe i byen", så du hadde faktisk ikke skjønt det før du så det på TV. Klukk gjerne litt her, for å vise at du faktisk er litt overrasket over all den åpenheten og aksepten som denne historien viser at du har for andre mennesker.

Fortsett med å si at du alltid har syntes at han var litt rar, men... og la setningen henge litt, slik at de andre middelaldrende mennene du snakker med skjønner hva du mener, men også får med seg at du er en moderne homofob, ikke en skyt-dem-homofob som din farfar, eller en så-lenge-de-holder-det-for-seg-selv-i-eget-hus-homofob som din far.

Understrek til slutt at du har flere homofile venner, og for ikke å falle i jeg-har-mange-svarte-venner-gropa, få med at de i tillegg er nære venner. Dette siste er litt tricky, da du ikke vil at dette på noen måte skal misforstås. Så kom gjerne tilbake til Høie her, og avslutt fortrinnsvis med noe festlig om sløyfer og bjeller og flasker i rumper eller andre ting som du vet med sikkerhet vedrører den homofile befolkningen.

Nå kan du endelig lene deg tilbake og vite med sikkerhet at dine venner/kolleger skjønner hvilken foregangsmann du er.

Det etiopiske bryllupet

2017-07-20T11:07:00.003+02:00

Først på lørdagen dro noen av oss på handletur. Det er tydelig at det ikke er mange turister - eller china, som vi kalles, da et kinesisk selskap bygger byens lettbane - i byen. En liten gutt løp foran meg mens han smilte og ropte moneymoneymoneymoneymoneymoneymoneymoney, andre skulle selge ting, andre bare snakke.

Bryllupet startet klokken fire, men vi fikk beskjed om å være der ca en halvtime før. Det startet ca fem. Bruden og brudgommen skal ikke ses av gjestene på dagen før vielsen. Ina hadde vært og fått håret stylet i habesha-stil, i store fletter oppå hodet, med masse krøllete extensions bak. Først i bryllupet skulle alle besøkende introduseres for alle andre, en og en. Deretter dro brudgommen og hans familie og "hentet" bruden, og ca tjue minutter senere kom brud, brudgom og hele følget dansende ned midtgangen. Deretter var det litt tapt på meg hva som faktisk skjedde, og i hvilken rekkefølge, da alle innslag ble avløst av heftig dans.

De ønsket ikke gifte seg kirkelig, og kunne ikke gifte seg borgerlig på en lørdag. I tillegg måtte staten Etiopia ha 15 dager på seg fra de ba om å gifte seg til de kunne gifte seg. Det er for å sjekke at de ikke var gift fra før, og at de ikke var - wait for it - i slekt. Så det ble en seremoni med brudens gjester på en side og brudgommens på den andre, og Tekles presteonkel sa noen (jeg antar) velsignende ord over paret. Og jeg tror alle vil anse den 15.juli som deres bryllupsdag.

Resten av kvelden gikk i middag, inas far som viste bilder av Ina og familien og norge, tekle holdt en tale, inas søster ellen leste et fantastisk egenkomponert dikt, det var en champagneseremoni med skjæring opp av brød og vokslys og roser, det var honningvin, og inniblant alt dette var det dans - masse dans.

Hele turen har døgnrytmen min vært rar. Fra å ha litt skumring klokken tre om natten i Trondheim, til at det blir bekmørkt klokken syv på kvelden her nede, gjør at klokken halv ni føles som halv fire på natten. Selv i bryllupet, 15 dager ut i ferien, var jeg i ferd med å gå i bakken klokken halv elleve på kvelden, og holdt bare ut litt til fordi alle seremoniene ikke var ferdige. Heldigvis hørte jeg dagen etter at de fleste var gått i seng ved midnatt, da hotellet hadde fått klager på støy, så jeg gikk ikke glipp av så mye. Det førstnevnte overrasker meg forøvrig ikke. Bandet hadde tre høyttalere (hver med 4 høyttalere i én) PÅ HVER SIDE av scenen, og sto ikke tilbake for å ha lyden på full guffe. Spesielt de siste par sangene etter klokken elleve var med et lydnivå jeg ikke har vært i nærheten av noensinne, pluss en saksofon som skar gjennom ENDA høyere enn alt det andre.

Vi danset likevel hele kvelden. Det var for det meste live sang og folkemusikk av det som skulle være Etiopias odd nordstoga, men inniblant kom det på litt moderne musikk hvor den noe blekere ungdommen slo til og danset. Jeg kan ikke danse, så det ble for det meste tradisjonell, norsk hopping og sprelling med armer og bein. Men på 2000 meters høyde uten skikkelig gjennomtrekk blir man fort varm av sånne utskeielser, og jeg tror de fleste drakk minst 4 liter vann i løpet av kvelden. Neste dag hadde jeg fått blodblemmer under føttene, og den ellers ensfargede kjolen hadde fått nye fargesjatteringer på ryggen.

Men det var verdt det!

Mekelle

2017-07-18T15:55:00.003+02:00

Hele reisefølget fløy neste dag via axum til Mekelle, hvor bryllupet skulle holdes. I axum hadde vi fire timer å slå ihjel, nok til å kjede seg, men ikke nok til å dra inn og se på kirkene og obelisken i byen.

Vi spiste på caféen der, og språkbarriæren var enorm:

Can we see the menu?

No menu.

Okay. What do you have?

Egg sanduch, omelet.

Okay. Juust.. an egg sandwich for me please.

Juice?

No, egg sandwich please.

Ok, you?

Egg sandwich.

You?

Egg sandwich.

You?

The same for me please.

Ok, omelet?

No, egg sandwich please, and a water.

Walia (lokal øl)?

No, wa-ter please.

De hadde dog et akseptabelt wi-fi. Og egg sandwichen var veldig god!

Man skal være enormt påpasselig med sin innsjekkede bagasje i dette landet. Vi hentet nemlig ut vår i axum da vi landet med flyet fra lalibela, spurte hvor vi kunne sjekke den inn, og satte den der vi fikk beskjed. Vi spurte i den forbindelse to ganger om bagasjen ville komme videre til mekelle om vi satte den der, svaret var ja begge gangene. Etter maten gikk vi og dobbeltsjekket at bagasjen vår på vei riktig sted, siden min tillit til ethiopian per nå skraper i bunnen, og da ble de lettere sjokkerte, både over at vi bare hadde satt bagasjen vår der vi hadde, men også at vi ikke hadde sjekket den inn med en gang. Jeg begynner å forstå hvorfor man reiser med så mye håndbagasje i dette landet.

I sikkerhetskontrollen var det en ekstremt nøye kvinnelig ansatt som ga oss alle langt mer action enn vi hadde sett på en stund.

Vel fremme i Mekelle ble vi møtt med blomster og norske flagg av Ina og forloveden Tekle.

Mekelle har ca 500.000 innbyggere og er landets ant største by etter addis, som har over 5 millioner innbyggere. Tekle kommer fra en gård noen timer utenfor mekelle. Foreldrene er analfabeter, men fordi landet har gratis skolegang og universitet med gratis kost og losji, har alle barna i familien høyere utdannelse. Tekle selv skriver en phd ved NTNU. Er enormt sprang for bare en generasjon.

På kvelden dro vi til en restaurant alle sammen (vi var vel 20-25 stykker) og spiste og drakk godt til det som viste seg å komme på den nette sum av 1400 norske kroner totalt. Senere på kvelden danset vi etiopisk dans. Det er veldig enkelt å bli med på dansen, selv om man (som meg) ikke liker å danse. Man går bare etter de andre i en ring i takt, og klapper eller rykker på skuldrene. Og det blir mye gøy utav det!

Det var noen profesjonelle dansere der også som hadde oppvisning av etiopisk dans, og som ga oss glade amatører en pause.

Vi bodde på det fineste hotellet i byen. Rommene var større enn flere leiligheter jeg har bodd i, sengene kjempegode, og frokosten fantastisk. Etter over en uke med konstant sand eller fint trafikkstøv i alle kriker og kroker, var det herlig å få tatt en dusj med litt trykk i, og få vasket klærne uten at de kommet fuktige tilbake.

Neste dag var det fullt program. Vi dro først på museet hvor de viser Tigray-regionens (den nordligste) rolle i revolusjonen. Den varte i 17 år, fra 1974-1991. En tredel av troppene var kvinnelige (selv om kun kjempende menn steg til viktige posisjoner etter revolusjonen var over). Det jeg likte best ved opprørerne, var at de baserte seg så mye på litteratur. De leste om revolusjoner som hadde foregått tidligere i andre land i verden, og lærte av dem. Så da de kom til makten etter 17 år, visste de at de ikke ville fortsette militærdiktaturet i en annen form, og de seirende ba de andre regionene om å danne politiske partier med røtter derfra, og formet slik et demokrati.

Det var borgerkrigen svært kjapt oppsummert.

Bror til Tekle fortalte om da de var små og revolusjonen kom til deres dør. De måtte flykte fra gården inn i skogen i flere dager, og da de kom tilbake hadde militæret ødelagt all maten og alle matlagrene på gården. Militæret ville unngå at folket fortsatte å supplere de revolusjonære med mat. Dette var den politiske hungersnøden i Etiopia på 1980-tallet, som for øvrig gjorde at britiske musikere samlet seg i sang. Do they know it's christmas? Ja, de har vært kristne siden før vi var det selv.

Etter museet spiste vi på restauranten til søsteren til Tekle - det var himmelsk. Jeg vet ikke om jeg har beskrevet etiopisk mat før, men man har en slags tynn lefse i bunn, injeera, laget av tef (et lokalt mel som nok kommer til å bli den neste" superfooden" da det er lavt i gluten og høyt på alle de gode tingene). Man river av en bit av injeeraen og plukker opp enten tibs (stekt kjøtt i små biter), shiro (krydret kikertstuing), spinat, annet kjøtt, eller andre sauser og stuinger jeg ikke husker navnet på.

Jeg og ellen, brudens søster, gikk og fikk meg en skreddersydd kjole i mellomtiden, siden jeg ikke hadde en å ha på meg i bryllupet (bagasjen er fremdeles lost). Da vi kom tilbake var kaffeseremonien over, og alle satt med skrapelodd. Disse selges av ungdommer som går i gatene, koster 5 birr, under 2kroner, og er utformet som tre bingobrett, hvor poenget er det samme som i vanlig bingo. Et veldig greit, og veldig utbredt tidsfordriv til kaffen. Jeg fikk én på skrått og ble belønnet med et nytt skrapelodd. Jeg klarte heldigvis å tøyle spillegalskapen min og lot være å kjøpe nye lodd da jeg tapte på lodd nummer to.

På ettermiddagen besøkte vi et 150 år gammelt palass til en tidligere keiser. Etterpå skulle vi se utsikten fra universitetet, som ligger på en høyde. Det går ca 30.000 studenter på universitetet i mekelle, spredt over flere campuser. Studentene og mange av lærerne bor, spiser og lever på campus.

Da vi kom opp mot høyden og skulle gå det siste stykket selv, begynte det plutselig å regne. Det gikk fra lett yr til et behov for en Noahs ark på ca 30 sekunder, så vi søkte tilflukt i et skur. Mens vi sto der begynte det å komme haglkorn på størrelse med klinkekuler ned fra himmelen, og vi kunne knapt snakke sammen under lyden av iskorn på bølgeblikk. Veien ble fort oversvømt, og store elver overtok grusveien skremmende raskt. Da haglet ga seg måtte vi hoppe fra sandhaug til sandhaug for å komme til bilen.

På kvelden, etter mange korreksjoner på kjolen min, kunne jeg endelig hente det ferdige resultatet. Etterpå gikk vi til det som de kaller the macchiato church, og drakk - du gjettet riktig.