VidiBlogg

Stemmerett, bosted og globalisering

noreply@blogger.com (Vidar) — Sat, 10 Sep 2011 12:44:00 +0000

Rikspolitikernes debatter til tross, disse dagene tilhører lokaldemokratiet. Dessverre får ikke alle av oss deltatt der vi bor.

I år bruker jeg ikke stemmeretten min. Jeg har stemmerett ved kommunevalget i Melhus kommune, og ved fylkestingsvalget i Sør-Trøndelag. Jeg flyttet fra kommunen, og fylket, i 2005 – og i årene før det studerte jeg i Bergen. Mine foreldre flyttet fra kommunen for drøye to år siden. Jeg har altså ikke lenger noen tilknytning til Melhus, mens jeg besøker Sør-Trøndelag et par-tre uker i året. Jeg føler derfor ikke det er riktig at jeg skal vare med på å avgjøre hvordan disse stedene skal styres politisk. Lokalvalg skal avgjøres av de som har hverdagen sin der. Likevel er det altså her jeg har stemmerett ved lokalvalg.

Årsaken til det er at jeg flyttet til utlandet. Da har man stemmerett ved siste folkeregistrerte adresse i Norge - for min del barndomshjemmet som nå altså har nye eiere og jeg ikke har besøkt på flere år.

I mitt nye, eller andre om du vil, hjemland har jeg bodd på samme sted i fem år. Men stemmerett her, det har jeg ikke, verken i riks- eller lokalvalg. Det får jeg ikke uten å bli britisk statsborger - og dermed gir opp mitt norske statsborgerskap (norsk lov krever at jeg sier fra meg mitt norske statsborgerskap hvis jeg tar et annet).
Samtidig har venner og kolleger fra f.eks. Tyskland, Frankrike, Polen, Canada og India hatt stemmerett så godt som fra dagen de flyttet hit. Hva har de til felles som gir dem denne rettigheten? EU for de tre første, britisk imperiehistorie for de to siste. Men som nordmann har jeg altså ikke noe jeg skulle sagt - EØS-landene har ikke forhandlet frem tilsvarende rettigheter.

Meningen med dette innlegget er ikke å syte eller klage. Som nordmann, med det samfunnet oppfatter som god (gratis) utdannelse og en god jobb, er jeg priviligert på mange måter.
Samtidig illustrerer det en av mange problemstillinger som oppstår i kjølvannet av at livsvalg i dag er annerledes enn for bare noen tiår siden, mens lovverket (og internasjonale avtaler) henger etter. Som bosatt i utlandet med samboer fra et ikke-EØS-land opplever jeg jevnlig problemstillinger knyttet til nettopp dette. Senest i sommer var min samboers pass ubrukelig i over to måneder på grunn av regelverk som ikke snakker sammen.

Det er virkelig et paradoks at alt er tilrettelagt for at varer og tjenester kan flyte tilnærmet fritt mellom landegrenser, mens menneskene som velger å krysse de samme grensene i mange tilfeller blir sittende i et klister av usammenhengende og ukoordinerte regelverk. Er det virkelig for mye å be om medbestemmelsesrett i nabolaget hvor en har bodd i fem år? At gyldige pass skal kunne gi rett til å reise på ferie?

I dette ligger også en oppfordring til alle hjemme i Norge: Bruk retten din til å være med på å bestemme i lokalsamfunnet. Det er en svært verdifull rettighet.

Reaksjoner utenfra

noreply@blogger.com (Vidar) — Thu, 04 Aug 2011 18:02:00 +0000

Utenfor den norske ambassaden i London, fredag 29. juli 2011. Foto: Privat.

Blomstene som er lagt ned utenfor den norske ambassaden i London viser med tydelighet den omtanke mange utenfor Norges landegrenser føler for nasjonen etter 22.7. Mange av blomsterbukettene er lagt ned av nordmenn bosatt her i London. Men mange kommer også fra det internasjonale miljøet – briter, svensker, dansker og andre. Hendelsene i regjeringskvartalet og på Utøya har gått sterkt inn på folk også i utlandet.

I timene og dagene etter angrepene har jeg mottatt mange tekstmeldinger, telefoner og Facebookmeldinger fra utenlandske venner og bekjente. Det har vært mye omtankte og omsorg – men ikke bare til meg personlig. De fleste meldingene har vært minst like mye rettet mot omtanke for Norge og nordmenn. “I wanted to send a message to say how sorry I was to hear about everything in Norway”, skrev en venn i en tekstmelding. “I just wanted to tell you that I am really sorry to hear what happened in Norway. My heart goes out to people of Norway”, skrev en annen på Facebook. Denne generelle omtanken var regelen heller enn unntaket i meldingene. Folk forstår hvordan 22.7 har berørt et helt folk.

Avisene her i Storbritannia, både på nett og papir, fulgte også situasjonen tett. Jeg tror det tok fire dager før angrepene ikke lenger var toppsak hos for eksempel BBC og The Guardian – både Amy Winehouses død og gjeldstaksforhandlingene i USA måtte stille i annen rekke. Den ekstra avstanden til situasjonen (i forhold til i Norge) har også gjort at debatten om politiske og samfunnsmessige konsekvenser (og skyldfordeling) raskt kom i gang – søkelyset ble blant annet raskt rettet mot Storbritannias egne høyreekstreme organisasjoner, som English Defence League.

Men ikke minst har mange i media, og ikke minst blant venner, blitt både rørt og imponert over reaksjonen til både den politiske ledelsen og det norske folk. Rosetogene og statsministerens ord om å besvare angrepene med mer åpenhet og mer demokrati har vært bredt omtalt, og svært godt mottatt. Man er rett og slett imponert .

Frem til nå har det å presentere seg som nordmann i utlandet bragt frem umiddelbare assosiasjoner som kaldt vær og vakker natur. Jeg er ikke i tvil om at disse assosiasjonene for fremtiden vil vike for hendelsene den 22.7, enten de blir direkte omtalt eller ikke. Men like mye som de forferdelige angrepene, vil assosiasjonene være til statsministerens og folkets reaksjon på hendelsene. Og de er det all grunn til å være stolte av.

Innlegget ble først publisert på ASL-bloggen.

Hvem vil ha de utdannede innvandrerne?

noreply@blogger.com (Vidar) — Mon, 23 May 2011 17:58:00 +0000

Den offentlige innvandringsdebatten handler gjerne om problemene, enten de er subjektive oppfatninger eller reelle. Derfor blir det ofte til at fokuset går mer på hvem man skal stenge ute fremfor hvem man ønsker å være attraktiv for.

Gillian Tett satte nylig søkelyset på effektene av nettopp dette i sin spalte i Financial Times. Hun hadde da møtt Motorolas topsjef Sanjay Jha for å snakke om, blant annet, mobilbransjens utfordringer. Svaret overrasket henne:

Instead of grumbling about government red tape, cut-price competition from China, or a shortage of bank loans, Jha declared that America has a “counterproductive” approach to immigration.

Jha mener altså at den største utfordringen til Motorola er amerikansk innvandringspolitikk. Den nekter nemlig visum til velkvalifisert arbeidskraft som Jha gjerne skulle hatt tak i. Som Jha sier:

It’s becoming increasingly difficult to get the quality of talent that we need to get the job done.

Det hele illustrerer selvfølgelig et større globalt paradoks, som også Tett fremhever i sin artikkel:

[while] the world has never been more integrated or connected...the movement of people and migration is now more regulated than ever before in history.

Jeg skal la den etiske problematikken ved dette ligge i akkurat dette innlegget, og i stedet fokusere på det økonomiske, siden det var utgangspunktet for Tetts artikkel.

Dette paradokset blir nok ikke mindre i årene fremover, tvert i mot. De største selskapene blir stadig større og viktigere, og konkurransen går i stadig større grad på tvers av geografier. Fremvoksende økonomier haler innpå de etablerte vestlige økonomiene, både økonomisk og teknologisk. Det blir ikke lenger nok å kunne source og produsere billigst/best – man må også ha de beste bedriftslederne og medarbeiderne (for eksempel innen produktutvikling). Og disse finner man ikke lenger mer eller mindre bare i rike, vestlige land.

Et godt bilde på det ser man på for eksempel britiske universiteter, som på mange områder er blant de ledende i verden: realfagene domineres i stadig større grad av kinesiske, indiske og andre asiatiske studenter. Stenger vi oss ute fra kampen om disse vil det på sikt kunne få negative konsekvenser for våre egne bedrifters konkurransekraft i det internasjonale markedet.

Det er derfor ikke vanskelig å forstå Jhas hjertesukk over den strenge innvandringspolitikken:

“I hope that we’re able to change our policy so that we can keep those [foreign-born students], so they can help us generate wealth here in the US,” says Jha. “This does not make sense.”

For å bli litt mer spesifikk i forhold til norske forhold, vet vi at Norge allerede nå mangler arbeidskraft, også i sektorer som krever velutdannede arbeidstakere. Tekna anslår for eksempel at Norge mangler 7.000 ingeniører. Og heller ikke i Norge er det enkelt for utlendinger (fra utenfor EØS-området) å få arbeidstillatelse. Først må en ha jobbtilbud. Dessuten er det satt et maksimaltak på 5.000 slike visum per år. Med andre ord setter vi begrensninger på arbeidskraft som potensielt kan være med på å drive økonomisk vekst i stedet for å oppmuntre dem til å komme til Norge.

Om ikke lenge hører vi kanskje et hjertesukk tilsvarende Jhas fra norsk næringsliv. I mellomtiden synes det på meg som om mange i innvandringsdebatten, både i Norge og andre (vestlige) land, godt kunne ta inn over seg litt av det Tetts artikkel fremhever.

Oppdatering: Som følge av Ulltveit-Moes utspill i dag sier blant annet både Aker Solutions og Statoil at de er helt avhengig av arbeidskraft fra utenfor EØS.

Skriblerier

noreply@blogger.com (Vidar) — Sun, 15 May 2011 18:24:00 +0000

I tillegg til denne bloggen bidrar jeg et par andre steder på verdensveven.

På ASL-bloggen har jeg skrevet litt om det britiske valget i forrige uke under tittelen LibDems de store taperne – men Labour grep ikke sjansen til å komme på offensiven.

På The Global Breakfast Club har jeg så langt skrevet to artikler (begge på engelsk). I The Issues with Tax Havens ser jeg på skatteparadisenes rolle i den globale økonomien og hvordan de bidrar til kapitalflukt fra fattige land. Jeg har også skrevet om hvordan politikere utnytter store sportsarrangementer til egen vinning. Den ble skrevet rett etter VM på ski i Holmenkollen, men har en generell vinkling og fikk tittelen Will the Real World Champion Please Stand Up.

Valgsystem på valg

noreply@blogger.com (Vidar) — Wed, 27 Apr 2011 15:18:00 +0000

Om en drøy uke går britene til valglokalene. I tillegg til lokalvalg enkelte steder skal det stemmes over forslag til valgreform, det såkalte Alternative Vote-systemet (AV).

Forandringen kan synes liten. Hver valgkrets skal fremdeles stemme inn én representant til House of Commons. Men i stedet for å sette et kryss ved siden av sin favorittkandidat, kan velgerne under det nye systemet rangere kandidatene. Dersom ingen kandidat oppnår 50% av stemmene, elimineres den kandidaten med minst stemmer og dennes stemmer overføres til disse velgernes andrevalg. Dette fortsetter til én kandidat når 50%. Tanken er at parlamentsmedlemmer skal måtte representere et flertall av velgerne i sin valgkrets, samt at man unngår at like partier kannibaliserer hverandre.

Den viktigste effekten av en overgang til AV ventes å være at Conservatives og Labour får noen færre representanter, mens Liberal Democrats får noen flere. Dermed øker sannsynligheten for hung parliament, altså at ingen partier får rent flertall. De som husker valgkampen fra i fjor vil erindre at britene ikke er særlig glade i dette konseptet – det finnes nemlig liten historie for samarbeid på tvers av partigrenser i Storbritannia. Dagens regjering er den andre koalisjonen siden 2. verdenskrig. Den første varte i åtte måneder.

Men kontroversen går langt utover dette. Nei-siden, som vil beholde dagens system, har blant annet hevdet at AV vil koste landet £250 millioner og dermed ta penger fra syke barn, gi enkelte flere stemmer enn andre samt gi mer makt til ekstremistpartier som BNP. Påstandene er tilbakevist av Ja-siden, og energi- og klimaminister Chris Huhne (LD) har endog truet sine regjeringskolleger med søksmål for å spre usannheter.

Temperaturen reflekterer at det er mer på spill enn en tilsynelatende liten, prinsipiell endring.

INCITAMENTER: De store partiene er kraftig overrepresentert med det nåværende valgsystemet. Kilde: BBC

Alle partienes standpunkter reflekterer nemlig deres egne interesser. Conservatives er kraftig overrepresentert med dagens ordning og er mot AV. UKIP og BNP, som ikke har bred nok appell til å tekkes minst 50% av velgerne i et valgdistrikt, er også mot AV. Liberal Democrats har mest å tjene på en overgang til AV og er for. The Greens, som har bred appell men relativt få stemmer (antakelig delvis på grunn av at mange frykter at en stemme for dem er bortkastet og derfor stemmer på et etablert parti i stedet), er også for. Labour er delt på midten. Leder Ed Miliband er på Ja-siden, men over 100 av hans parlamentsmedlemmer er mot. Dette er også naturlig. På den ene siden er partiet kraftig overrepresentert med dagens ordning. Men på den andre vil Labour være en mer naturlig samarbeidspartner for Liberal Democrats enn hva Conservatives er. Sammen har Labour og Liberal Democrats (og dets forgjengere) hatt et flertall av velgerne bak seg i hvert eneste valg siden 1960-tallet.

Dessuten er utfallet av folkeavstemningen neste uke viktigere enn seg selv. Ja-siden ser på AV som et første steg mot en bredere reform i retning av et system som i større grad representerer det nasjonale resultatet, for eksempel gjennom utjevningsmandater. Samtidig vil en seier til Nei-siden med all sannsynlighet bety kroken på døra for valgreform i minst en generasjon.

Hvordan ligger så de to sidene an, en uke før avstemningen?

Etter alt å dømme blir det Nei når britene sier sitt 5. mai. De tre siste meningsmålingene viser 58-42 til Nei-siden, og det er liten grunn til å tro noe annet enn at de som ennå sitter på gjerdet vil falle ned på status quo – altså nei.

De har aldri vært særlig glade i å endre på institusjonelle tradisjoner, britene.

Unntakstilstand over

noreply@blogger.com (Vidar) — Wed, 13 Apr 2011 16:24:00 +0000

Da Maria Amelie ble sendt ut av landet i januar uttrykte jeg håp om en ny begynnelse for den norske innvandringsdebatten – en mer nyansert debatt som i større grad ser på effektene ikke bare gjennom øynene til de som har bodd i Norge hele livet, men også til de som av ulike årsaker kommer til landet. I altfor lang tid har debatten blitt diktert av subjektiv synsing, sterk retorikk og mangelfull eller tvilsom statistikk.

I det vi skriver april har Lex Amelie, altså lovendringen som gjør at Maria Amelie og kanskje ingen andre får bli i Norge, blitt effektivisert. Amelie har fått klarsignal til å komme tilbake til Norge. Enkeltsaken som skapte oppstyret er løst, i alle fall inntil videre. Men hva har skjedd med innvandringsdebatten i mellomtiden?

På SVs landsmøte i mars sier Kristin Halvorsen at SV må bli tøffere i retorikken i innvandringspolitikken og snakke mer om hvilke begrensninger partiet vil ha på innvandringen. Partiets ubestridte leder er redd for at de mister oppslutning ved å fremstå som naiv. Det er jo lettere å gi folk det de tror de vil ha enn å forsøke å endre premissene, må vite.

Samtidig spiller Carl I. Hagen innvandringskortet for det det er verdt i forsøket på å bli Frps første Oslo-ordfører. Hagen mener ikke-vestlige innvandrere er skyld i forsøpling (det ligger i blodet deres å kaste søppel på gata, må vite) og vil dessuten ha en oppsøkende, statlig enhet som skal kontrollere at minoritetsspråklige barn lærer norsk. Eller integreringspoliti, om du vil. Alle disse innvandrerne er jo ikke noe å stole på.

I april slår Senterpartiets Jenny Klinge politisk mynt på nyheten om flere overfallsvoldtekter i Oslo og sier at "norske kvinner blir sett på som og kalt horer [av ikke-vestlige innvandrere] når de ter og kler seg slik det er vanlig her til lands". Klinge mener det er kulturopplæring som skal til. God, gammeldags oss-og-dem retorikk, med andre ord, uten særlig henvisning til at dette gjelder en liten gruppe med hovedsakelig traumatiserte asylsøkere.

Maria Amelie, hvem var nå det igjen?

Innvandringsdebatt på nye premisser?

noreply@blogger.com (Vidar) — Fri, 14 Jan 2011 12:49:00 +0000

Foto fra flickr/lokha under CC-lisens

Pågripelsen av Maria Amelie onsdag kveld har, heldigvis, skapt et voldsomt engasjement. Flere hundre har vist sin støtte i fakkeltog, nær 75.000 viser sin støtte gjennom Facebookgruppen Sett Maria Amelie fri. Det tyder på at regjeringens stramme linje i innvandringspolitikken kanskje ikke har så bred støtte som tidligere antatt.

Det sterke engasjementet er lett å forstå. Etter at hun i fjor ga ut boken Ulovlig norsk føler mange at de kjenner Maria Amelie og hennes historie. Hun fremstår som en høyst oppegående, ressurssterk og ikke minst sympatisk kvinne. Det er lett å sympatisere med henne og den vanskelige situasjonen hun er i.

Hadde jeg vært i Norge ville jeg deltatt i et av fakkeltogene. Jeg ser ikke én eneste god grunn til å nekte Maria Amelie opphold i Norge og sende henne tilbake til Russland. Jeg registrerer at det er fullt mulig å tolke regelverket dithen at hennes sterke tilknytning til Norge tilsier at hun har rett til opphold her, se f.eks. Indregard. Det er altså fremdeles håp om at hun kan få bli i Norge.

Men saken har også en større dimensjon: Selv om regelverket kan tolkes dithen at hun har rett på opphold viser avslaget fra UNE og påfølgende begjæring om utsendelse at regelverket er altfor strengt. Maria Amelie blir således stående som et konkret eksempel på resultatet av en overdrevet streng asyl- og innvandringspolitikk som, når de menneskelige konsekvensene kommer for en dag, strider mot svært manges oppfatning av rettferdighet. Den ulne frykten for "kriminelle utlendinger" og påfølgende innstramminger i asylpolitikken har fått en klar og tydelig menneskelig kostnad.

Sånn sett er Maria Amelie-saken på et nær perverst vis en mulighet til å få en bredere debatt om innvandring på helt andre premisser enn vi har hatt til nå. Innstrammingene gir ikke bare færre asylsøkere. De forverrer også en allerede vanskelig situasjon for de mange som kommer hit og er verken kriminelle, snyltere eller på annen måte truer nordmenns velferd eller velvære.

Som Maria Amelie.

Gordon Brown om veien fremover

noreply@blogger.com (Vidar) — Sat, 11 Dec 2010 13:07:00 +0000

Grå. Ukarismatisk. For fokusert på detaljer. Elendig formidler.

Gordon Brown foreleser på LSE. Bilde: Privat

Dette er bare noen av karakteristikkene presse og politiske motstandere har brukt om Gordon Brown de siste årene. Denne uken var det imidlertid en engasjerende og visjonær, ja til tider til og med morsom, Gordon Brown som gjestet LSE for å promotere sin nye bok Beyond The Crash.

Brown har ikke gjort som sine kolleger Tony Blair og Peter Mandelson og skrevet om tiden ved makten og regjeringens indre liv. I stedet har han skrevet bok om globaliseringen som er i ferd med å endre maktbalansen i verden og hva han mener dette betyr for verdensøkonomien.

På foredraget på LSE (som kan høres i sin helhet som podkast fra LSEs hjemmesider) fremhevet han to hovedtrekk i den globale utviklingen av særlig betydning. Det første er den globale flyten av kapital, som gjør at kapital går dit hvor den får størst avkastning, uavhengig av landegrenser. Det andre er den globale sourcingen av varer og tjenester som har flyttet og flytter produksjon dit hvor det er mest kostnadseffektivt å produsere. Med andre ord: Vesten har mistet sitt monopol på produksjon.

Men samtidig som resten av verden i stor grad tar over produksjon, har ikke det samme skjedd med konsum; Europa og særlig USA er fremdeles verdens fremste konsumenter. Dette er årsaken til ubalansene i verdensøkonomien som har gitt oss snakk om valutakriger, handelskriger osv. Men det er også en bekymringsfull utvikling: disse ubalansene kan ikke fortsette til evig tid. Om konsumet skal tilpasses produksjonen, ser det utvilsomt ut som om vesten vil gå inn i tiår med i alle fall relativ, om ikke absolutt, økonomiske nedgangstider.

For å unngå at Europa og USA går inn i tiår med høy arbeidsledighet og lav vekst, foreslår Brown minst to tiltak. Det første er å forkaste den gjeldende økonomiske ortodoksi om at vi må kutte i offentlig sektor for å balansere budsjettene. Det viktige, langsiktig sett, er å investere mer i utdanning og forskning for å henge med i den globale utviklingen. Dessuten må vi stå imot proteksjonisme. Det andre er at vekst må sees og koordineres globalt i stedet for å overlates til seg selv.

Som følge av det siste trekker Brown derfor frem en tredje viktig kraft i tiden fremover: en global følelse av rettferdighet. Vi må sikre at de globale finansielle, økonomiske og sosiale systemer er basert på rettferdighet. Og for å sikre dette trengs det global koordinasjon og globalt samarbeid. Kun slik kan vi, mener Brown, få globalisering til å bli en kraft som virker for folk flest.

Undertegnede deler mye av Browns forståelse av verden, den økonomiske utviklingen og tiltak for tiden fremover. Det jeg er mer skeptisk til er gjennomførbarheten. Browns fremtidssyn er overraskende positivt med tanke på at Brown gjorde få fremskritt av betydning på områder som global regulering av finansmarkedene i løpet av sine 13 år som finans- og statsminister i Storbritannia. Og det er vel heller ikke tvil om annet enn at Brown som finansminister var under sterk påvirkning fra City – og jobbet tilsynelatende mot mange av de ting han nå tar til orde for. Når ikke engang den statsleder som kanskje sterkest tror på globalt samarbeid i økonomien evner å gå foran med meningsfylte tiltak, hvem skal gjennomføre det? Og om det skulle være villighet til å gjennomføre Browns anbefalinger, hvordan skal det gjøres i praksis?

Alle vet jo at Afrika er korrupt!

noreply@blogger.com (Vidar) — Wed, 10 Nov 2010 11:40:00 +0000

I sommer skrev jeg masteroppgave om skatteparadis. Det har fått meg til å tenke gjennom mitt syn på bistand og utvikling på nytt.

Det er etterhvert blitt gjengs oppfatning i vesten, Norge inkludert, at Afrika og mange andre utviklingsland er gjennomkorrupte. I tillegg er det svarte markedet stort: narkotikahandel, menneskesmugling og bloddiamanter er bare noen av 'varene' som har sitt opphav i utviklingsland undergrunnsøkonomi. Dermer er det lett å gi utviklingslandene selv skylden for mangelen på fremgang: Korrupte tjenestemenn og kriminelle suger kapitalen ut av landene og sørger for at bistand knapt har noen effekt – og i verste fall bygger opp under korrupsjon og kriminalitet.

Det de færreste imidlertid vet er at størstedelen av den ulovlige kapitalflukten fra utviklingsland antakelig ender opp hos multinasjonale selskaper i vesten.

Ved å utnytte internprising flytter disse selskapene overskudd ut av landene hvor selskapene har sin faktiske aktivitet og over i skatteparadiser, hvor de betaler liten eller ingen skatt. Dette gjør de i nær alle land de opererer i. Problemet er imidlertid vesentlig større i utviklingsland som har få muligheter til å hente inn andre skatter: Inntektsskatt er vanskelig så lenge de fleste blir lønnet i kontanter, moms er vanskelig så lenge de fleste transaksjoner skjer på markedet og andre steder hvor de ikke blir registrert, og muligheten til å fortolle varer er sterkt begrenset i WTO.

Og ikke nok med det: Skatteunndragelse på dette viset er ikke definert som hvitvasking av penger. Pengene kan derfor fritt pløyes tilbake til finansielle sentra som London eller New York.

Og tallene er enorme. Rapporten Skatteparadis og utvikling til utviklingsminister Erik Solheim viser at anslagene på kapitalflukten ligger mellom 650 og 1.000 milliarder dollar. Hvert år. Fra utviklingsland alene. Den andre veien kommer det kun 200 milliarder lovlige dollar inn, bistandsmidler inkludert.

Raymond Baker, direktør ved tankesmia Global Financial Integrity og forfatter av boka Capitalism's Achilles Heel, anslår at rundt 65% av denne ulovlige kapitalflyten skyldes ulovlig misbruk av internprising. Bare 3-5% forsvinner som resultat av korrupsjon, mens resten er relatert til mer tradisjonell kriminalitet, i hovedsak narkotika, vareforfalskninger og smugling.

Skal utviklingsland ut av fattigdommen er løsningen derfor ikke å øke bistanden. Det er systemet som legger til rette for kapitalflukten som må endres. Og i sentrum av denne endringen ligger skatteparadisene.

Lederne i G20 har i kjølvannet av finanskrisen lovd å slå ned på skatteparadis. I slutten av uka møtes de i Seoul. Underskriftskampanjen G20 Transparency krever at G20 anerkjenner problemene kapitalflukt skaper for utviklingsland, at eierskap til selskaper og andre juridiske enheter skal være offentlig og at multinasjonale selskaper skal rapportere inntekter, overskudd og betalt skatt for alle land det opererer i.

Skriv under her.

Rettferdige forskjeller?

noreply@blogger.com (Vidar) — Mon, 11 Oct 2010 13:12:00 +0000

En av de tydeligste utveklingstrekkene i verden siden den neoliberale økonomiske bølgen med Thatcher og Reagan slo inn på 1980-tallet er at de økonomiske forskjellene har økt. I USA viser forskning at de én prosent rikeste har økt sin andel av lønnsinntektene i landet fra ca. 7% rundt 1980 til 22% i 2006 – det høyeste nivået siden 1928.

Det sier seg selv at det er blitt lite igjen av veksten til ”folk flest”. Reallønningene til store deler av befolkningen har stagnert, endog i enkelte år gått tilbake. Økt tilgang til kreditt har imidlertid gitt en illusjon om økt velstand. Men prisen har vært høy: Da lånene ikke lenger kunne betjenes gikk vesten inn i sin verste finanskrise siden 1930-tallet.

To nylige undersøkelser fra henholdsvis USA og Storbritannia viser imidlertid tydelig at befolkningen i disse landene mener de økonomiske forskjellene nå er gått for langt.

Atferdsøkonomene Michael Norton (Harvard) og Dan Ariely (Duke) spurte et representativt utvalg av over 5000 amerikanere om å estimere formuesfordelingen i USA per kvintil. Med andre ord: Hvor stor andel av landets rikdom sitter de 20% rikeste, de 20% neste osv. ned til de 20% fattigste med? Deretter ble respondentene spurt om hva de mener vil være en ideell fordeling. Resultatene ble som følger:

Kilde: Michael Norton og Dan Ariely (2010) ’Building A Better America – One Wealth Quintile at a Time’

To ting er helt tydelig: For det første er ikke gjennomsnittsamerikaneren i nærheten av å være klar over omfanget av økonomiske forskjeller i sitt eget land. For det andre mener hun at forskjellene bør være langt mindre enn selv sin egen underestimering av realitetene. Funnene er robuste med små forskjeller mellom ulike inntektsgrupper, politisk tilknytning og kjønn.

Faktisk vil gjennomsnittsamerikaneren, i følge denne studien, at rikdommen i USA bør fordeles etter omtrent samme forholdstall som i dagens Sverige.

Den andre undersøkelsen er ingen akademisk studie, men gir likevel et bilde av oppfatninger om økonomiske forskjeller. På oppdrag fra BBC Radio 4 har ComRes utført en spørreundersøkelse om lønnsforskjeller i Storbritannia. 1.000 briter ble spurt om hvilken lønn de mener 15 forskjellige yrker burde ha.

Grafen nedenfor sammenlikner svarene med de faktiske lønningene for disse yrkene. Den lyseblå linjen viser faktisk lønn (og kan leses av på høyre akse). Den mørkeblå linjen viser hvor mye respondentene i snitt mener denne yrkesgruppen burde tjene. For eksempel tjener toppsjefer i et FTSE100-selskap i dag 2,1 millioner pund, mens respondentene mener de burde tjene 118.000 pund. De mørkeoransje feltene viser de samme tallene som forholdstall: hvor mye respondentene mener de enkelte yrkesgruppene burde tjene i forhold til hva de har i dag. For eksempel mener de altså at toppsjefer i et FTSE100-selskap kun burde tjene 5,6% av hva de har i dag, mens en omsorgsarbeider burde tjene 50% mer enn hun gjør i dag. Jo større mørkeoransje felt, jo mere mener respondentene yrkesgruppene burde tjene relativt til hva de tjener i dag. De lyseoransje feltene viser hvor overbetalte respondentene mener yrkesgruppene er. Jo større lyseoransje felt, jo mer overbetalt mener respondentene yrkesgruppen er.

Kilde: ComRes, Annual House Survey 2009

Også her er det slående hvordan respondentene mener samfunnet bør være mer egalitært enn det faktisk er. Respondentene mener samtlige yrkesgrupper i undersøkelsen som tjener vesentlig mer enn snittet bør ha et kraftig lønnskutt, mens de yrkene som tjener minst burde få en til dels kraftig lønnsøkning – kraftigst for omsorgsarbeidere, som respondentene mener burde tjene 50% mer enn de faktisk gjør. Samtidig ser det ut som om respondentene har kjøpt argumentene om hvor viktig finansbransjen er, finanskrisen til tross, for Storbritannia: i følge undersøkelsen mener de at en obligasjonstrader i City bør tjene dobbelt så mye som de fleste andre yrker, inkludert sykepleiere eller omsorgsarbeidere.

Undersøkelsen spurte ikke om estimater for hva respondentene tror de forskjellige yrkesgruppene faktisk tjener i dag, men barometeret på BBCs hjemmesider gjenspeiler samme resultat som den amerikanske undersøkelsen: at folk underestimerer hvor store forskjellene er, men at de mener forskjellene bør være mindre enn selv denne underestimeringen av virkeligheten. Dette er selvfølgelig en onlinemåling, og må behandles som sådan, men like fullt ser den ut til å gi samme resultat som den amerikanske undersøkelsen.

Derfor et lite tips til Labours nye leder Ed Miliband, som i sin valgkamp var opptatt av å gjøre noe med de økonomiske forskjellene i Storbritannia, og andre som mener de økonomiske forskjellene er for store: Begynn med folkeopplysning. Når folket ser hvor store de økonomiske forskjellene faktisk er, vil de antakelig ikke godta dem.

Bloggåret 2009

noreply@blogger.com (Vidar) — Thu, 31 Dec 2009 12:14:00 +0000

I skrivende stund er det ganske nøyaktig tolv timer igjen av det siste året i 00-tallet. Jeg er ikke særlig sentimental av meg, og å oppsummere både året og tiåret gjør mange andre mye bedre enn meg. Jeg nøyer meg derfor med å konkludere at 2009 i grunn var som 00-tallet i miniatyr: trøbbel i økonomien og jojo på børsen, en økende frykt for terror og politisk islam og ikke minst en gruppe av store, voksende nasjoner, ledet an av Kina, som tar stadig sterkere grep i verden – kanskje best synliggjort ved Beijing-OL i fjor og G20s økte innflytelse på bekostning av G7/G8.

VidiBlogg har også båret preg av dette. Finanskrisen har blitt viet mange artikler, det samme har den stadig tilbakevendende islam- og asyldebatten. Stortingsvalget var årets store norske begivenhet, og fikk også mye oppmerksomhet.

Den desidert mest leste av alle årets artikler var likevel Asylsøkerne Siv Jensen aldri snakker om – historien om det nyopprettede asylmottaket på min mormors hjemsted. Tusen takk til alle som delte historien både på Facebook og Twitter. I jula hadde lokalavisa et stort oppslag om min mormors søster, hovedpersonen i historien og en lokal ildsjel som har stilt opp for tenåringsguttene fra Afghanistan fra første dag. Hun er fremdeles like ofte på besøk og noen av guttene har spurt om hun vil være deres bestemor, for de har ikke lenger noen familie. Min mormor er også innom titt og ofte, og mottakelsen er alltid god. Sist holdt de på å lage middag, og da ble hun selvfølgelig invitert til å spise med dem. Tre måneder etter innlegget ble skrevet holder avslutningsavsnittet bedre enn noen gang:

Asylsøkerne har ikke bare gitt seg selv muligheten til et anstendig liv. De har også forbedret livet til mange i lokalbefolkningen.

Noen måneder tidligere raste dramaet rundt Aker, Aker Solutions, Aker Holding, Kjell Inge Røkke og Berit Kjøll. Undertegnede så, og ser fremdeles, mange fellestrekk med denne saken og tidligere saker hvor Røkke har vært innblandet, for eksempel Tønne-saken. Fremgangsmåten til Røkke og Øyvind Eriksen mer enn antyder de hadde noe å skjule, og den infamøse pressekonferansen mer enn bekreftet dette i mine øyne. Kjell-Inge Røkke: Kjeltring eller bare kynisk? var årets nest mest leste innlegg.

Blant søkeordene er det to tema som skiller seg ut: Anthony Giddens og pyramidespill. Det første kan nok tilskrives sosiologistudenter på jakt etter informasjon om en av de ledende skikkelsene innen faget, men mange er også interessert i hans syn på finanskrisen, som jeg blogget om i mars etter å ha hørt på Giddens snakke om klima, energi og finanskrise. De som var på jakt etter pyramidespill å delta i ble nok skuffet; de havnet på artikkelen om Bernie Madoffs gigantiske pyramidespill som falt sammen som et korthus før jul i fjor.

Med det avslutter jeg bloggåret med listen over årets ti mest leste artikler og ønsker alle mine lesere godt nyttår!

Ti mest leste artikler på VidiBlogg 2009

En dråpe i havet

noreply@blogger.com (Vidar) — Fri, 18 Dec 2009 13:15:00 +0000

Forhandlingene i København går mot slutten og det virker lite sannsynlig at vi får en god avtale. Når verdenslederne ikke tar ansvar, får i alle fall vi andre gjøre vårt.

Kilde: Wikipedia. CC 3.0-lisens

I høst ble aksjonen 10:10 lansert her i Storbritannia. Målet er å få så mange privatpersoner, organisasjoner, bedrifter, kommuner og andre til å binde seg til å kutte sitt karbonutslipp med 10% i 2010. Kampanjen fikk oppstartshjelp av avisen The Guardian og blant de som er med er alle de tre store politiske partiernes toppolitikere, flere universiteter, Tate Modern, Royal Mail, Microsoft UK, Tottenham Hotspur og flere avdelinger av NHS. Samt undertegnede.

I oktober lanserte Ny Tid den norske utgaven av 10:10 og hjemmesiden har mange tips til hvordan du kan kutte dine utslipp. Selv har jeg fokusert på følgende:

Oppvarming. Med gass som energikilde er karbonavtrykket relativt direkte. Har særlig kuttet på morgenvarmen, så får det heller være at badet er litt kaldt.
Standby. Kaffetrakter, trådløs ruter og annet skrus helt av når det ikke er i bruk i stedet for å stå på standby.
Kortreist mat. Siden i sommer handles frukt og grønt fra bondens marked så ofte som mulig mulig. Dette har mange fordeler: kortreist mat krever mindre utslipp så lenge de ikke er drivhusprodusert, en unngår unødvendig innpakning (prøver også å handle i løs vekt på supermarkedet) og dessuten er det rett og slett veldig gøy å gå på bondens marked!
Mindre kjøtt, spesielt rødt kjøtt. En gang i uken er det kjøttfri middag her i huset, og i andre måltider er kjøttandelen redusert – sjelden mer enn 120-150g per pers.
Vannbruk. Bevisst på bruk av varmt vann, særlig i forbindelse med oppvask.

Disse fem punktene er altså min dråpe i klimahavet. Hva er din?

www.1010norge.no
www.1010uk.org

COP15: The Illogic of Collective Action

noreply@blogger.com (Vidar) — Thu, 17 Dec 2009 14:38:00 +0000

Som ventet går det trått i København. I-land og u-land står steilt mot hverandre og ingen vil gi uten at noen andre gir først.

Prøver man å se verden utenfra er det hele ekstraordinært. De vitenskapelige bevisene er overveldende. Konsekvensene er formidable. Kostnaden for tiltak er langt fra store når sammenlignet med, for eksempel, finanskrisen eller krigen i Irak, og nærmest neglisjerbare sammenliknet med de mulige konsekvensene av å ikke gjøre noe. Samtidig er det på ingen måte overraskende.

Skal vi tro Mancur Olson og hans bok The Logic of Collective Action må det en hegemon til for å løse kollektive utfordringer som klimakrisen; et lite knippe av store nasjoner (for eksempel USA, EU, Kina og India) må ha så stor interesse i å løse utfordringen at de betaler for hele greia og lar andre nasjoner være gratispassasjerer. Er ikke hegemonens interesse stor nok vil alle forsøke å være gratispassasjer og man får ingen ordentlig løsning.

Men kløften mellom i-land og u-land stikker langt dypere enn Olsons teori. Det går en rød tråd fra kolonialisme til feilslåtte IMF- og Verdensbankprogrammer på 80- og 90-tallet til handelsavtaler som Uruguayrunden og den pågående Doharunden, hvor u-land føler seg lurt eller påprakket ugunstige avtaler av i-land. Mange u-lands tillit til rike land er lav, nærmest ikke-eksisterende, etter gang på gang å ha blitt sittende igjen med skjegget i postkassa.

Dessuten er det ikke til å komme unna at det i det store og hele er de rike landene som har skapt klimakrisen gjennom sine massive utslipp siden den industrielle revolusjon. I tillegg er det de som sitter på både de finansielle ressursene og humankapitalen/teknologien som trengs. I følge Verdensbanken kommer ca. 64% av kumulative utslipp siden 1850 fra høyinntektsland. Banken illustrerer skjevheten godt ved å vise at utslippsreduksjonene ved å bytte ut den amerikanske SUV-bilparken med biler med EU-standarder for utslipp er omtrent like store som økte utslipp ved å tilby elektrisitet til de 1,6 milliarder mennesker som i dag ikke har tilgang til elektrisitet. Videre mener banken, knapt en progressiv kilde, at 75-80% av kostnadene knyttet til global oppvarming vil komme i utviklingsland. Med andre ord: Problemet som i stor grad er skapt av rike land får størst konsekvenser i fattige land.

Skal vi ha mulighet til å nå målet om å holde temperaturstigningen under 2°C må alle bidra. Men i mine øyne må rike land, samt i noen grad de store utviklingslandene som Kina og India, ta på seg å dekke kostnadene. Debatten i København burde ikke gått på penger – vi snakker uansett ikke om store beløp. Debatten burde gått på hvordan vi best kan dele teknologi og humankapital over landegrenser for å fremme miljøvennlige tiltak og hvordan vi best kan jobbe med utviklingsland for å sikre at også de reduserer sine utslipp (betalt for av rike land).

For u-land må ta sin del av utslippskuttene, selv om rike land skulle betale for dem. I følge Nicholas Sterns siste rapport vil u-land andre enn Kina og India stå for 1/3 av klimagassutslipp i 2020. Vi må altså finne måter å redusere også disse landenes utslipp på – og helst uten å hindre dem fra økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse samtidig som vi unngår at pengene forsvinner i korrupsjon.

Men rike land er ikke beredt til å legge tilstrekkelig med penger på bordet. Så lenge finansieringen ikke er i orden er det fånyttes å få til bindende utslippsreduksjoner, så det hele ender i en storpolitisk smørje hvor de fleste forsøker så godt de kan å maksimere sin gratispassasjerstilling. Ingen oppsummerte det hyklerske i finansieringsproblemet bedre enn Hugo Chavez, Venezuelas frittalende president:

Hadde klimaet vært en bank, hadde det vært reddet av vesten for lenge siden.

Amen.

Demokrati og flertallstyranni

noreply@blogger.com (Vidar) — Tue, 01 Dec 2009 00:05:00 +0000

Foto fra dailytalk.ch

Sveits stemte i helga, tilsynelatende demokratisk, for et forbud mot bygging av minareter i landet. Forslaget kvalifiserte til folkeavstemning etter at det høyrepopulistiske partiet SVP samlet over 100.000 underskrifter, og søndag stemte altså et flertall på rundt 57% for forslaget.

Den sveitsiske regjeringen er tydelig brydd over hva folket har stemt frem og mener forbudet ikke er noen avvisning av det muslimske samfunn, religion eller kultur. Vanskelig å tro når SVP kjørte valgkamp med retorikk som ”minaretene er et symbol på muslimenes vilje til å ta makten og etablere Sharia-lov”. Men kanskje like ille: Regjeringen aksepterer folkeavstemningen, og vil nå begynne prosessen med å gjøre forslaget til del av sveitsisk grunnlov.

Det vitner om mangel på forståelse av hva demokrati innebærer.

Demokrati er nemlig ikke bare muligheten til å påvirke gjennom å delta i frie og rettferdige valg. Blant det moderne demokratiets grunnpilarer er likhet for loven og beskyttelse av minoriteter. Det er blant annet derfor de fleste land har en grunnlov som omfatter grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet, religionsfrihet og retten til å organisere seg. Grunnloven setter dermed begrensninger for hvilke lover som kan vedtas, og endringer krever vanligvis kvalifisert flertall – nettopp for å unngå flertallstyranni hvor flertallet kan behandle resten akkurat som de vil.

Å godta resultatet av folkeavstemningen i Sveits er derfor å godta flertallstyranni. Det er absolutt intet annet enn feigt.

Forbud mot bygging av minareter er ikke bare et brudd på religionsfriheten, den er også et brudd på likhet for loven all den tid forbudet ikke også gjelder for eksempel klokketårn. Dette er rettigheter jeg går ut i fra er beskyttet av Sveits’ grunnlov – og i det aller minste er beskyttet av menneskerettighetskonvensjoner som Sveits har forpliktet seg til.

Sveitsernes feighet gjør at ballen nå ligger hos verdenssamfunnet. Det er nå opp til oss andre å presse sveitserne til å gjøre om sin beslutning og ta sitt demokratiske og menneskerettslige ansvar på alvor.

Storbritannias mørke problem

noreply@blogger.com (Vidar) — Fri, 23 Oct 2009 10:29:00 +0000

I går kveld gikk årets mest kontroversielle debatt i Storbritannia av stabelen: Nick Griffin, leder for British National Party (BNP), møtte blant annet justisminister Jack Straw (Labour) og skyggeminister Baronesse Warsi (Tory) i Question Time. Rekordhøye seertall var ventet.

Mange var bekymret over at BNPs deltakelse i programmet vil gi partiet ny legitimitet og bidra til å gjøre dem enda mer ”mainstream”. Det er ikke lenge siden de store partiene nektet å møte BNP i debatt.

BNP er nemlig ikke et vanlig fløyparti. Det er bygd på en tese om at hvite britiske borgere er blitt annenrangs innbyggere i eget land, fortrengt av minoriteter som er kommet til landet, tatt jobb og hjem fra britiske arbeidere og fortrengt britisk kultur. Denne retorikken ga partiet nær én million stemmer i EU-parlamentsvalget i mai – nok til å sikre to av Storbritannias 69 seter i EU-parlamentet. Vi snakker altså om et ekstremparti som har utstrakt oppslutning i enkelte områder.

Er det et tegn på at rasismen i Storbritannia er på fremvekst?

Nylig viste BBC en dokumentar om livet som innvandrer i bydelen Southmead i Bristol, en by på størrelse med Oslo på vestkysten av England. Stedet er av SARI identifisert som et område hvor rasemotiverte angrep nylig har funnet sted. Journalistene Tamanna Rahman og Amil Khan, begge engelske av asiatisk opprinnelse, bodde i tiden rundt EU-valget åtte uker i denne bydelen. Under cover som innvandret ektepar gikk de alltid med skjult kamera på seg utenfor husets fire vegger.

Dokumentaren er rystende TV. I løpet av de åtte ukene utsettes de to for mer enn 50 tilfeller av sjikane, trakassering og overgrep. Flere ganger kastes stein og glass etter Rahman. Ved ett tilfelle truer en 11-åring med å kutte strupen hennes mens han tydelig viser at han har noe i lomma. Gutten ber henne om å dra tilbake til ”paki land” og gir seg først når en voksen nabo kommer ut og spør hva som skjer. Khan opplever på sin side å bli fiket til i ansiktet etter først å ha blitt bedt om å bevege seg fra fortauet til selve veien så han kan bli overkjørt. To dager senere ble en indisk student offer for rasemotivert blind vold i området.

Selv om angrepene kom fra et mindretall, og de begge opplevde flere positive øyeblikk i løpet av oppholdet i Southmead, har opplevelsene satt sine spor. Tilbake i Manchester er Rahman nå instinktivt på vakt når hun ser grupper av tenåringer på gata – selv om hun aldri har hatt noen problemer med dem tidligere.

Det er farlig å generalisere journalistenes opplevelser i Southmead; det finnes ingen fersk statistikk på rasemotivert kriminalitet i Storbritannia. Siste offisielle rapport er fra 2004/05, og viste en nedgang fra året før. Ikke-hvite var kraftig overrepresentert både som ofre og gjerningsmenn.

Andrew Stunell (LibDem) har riktignok mottatt 2008-tall fra Home Office som viser at alle politidistrikt unntatt London har opplevd en økning i rasemotivert kriminalitet de siste årene, men de offentliggjorte tallene sier ingenting om etnisiteten til ofre og gjerningsmenn.

Økningen kommer samtidig med at stadig flere briter sier seg komfortabel med å bo i et multikulturelt samfunn. Så komfortabel at likestillingsombud Trevor Phillips i vår sa at briter ikke lenger har noen problemer med å ha andre etnisiteter som naboer.

Men det finnes altså lommer, som i Southmead, hvor bildet er et ganske annet. Uavhengig av trend, er rasisme et problem enkelte steder. Områder med høy arbeidsledighet (i Southmead er 50% arbeidsledig og 1/3 går på uføretrygd) virker å være særlig utsatt. Der er man lett mottakelig for retorikk om at innvandrere tar fra dem jobbene deres, og at staten legger opp til dette gjennom innvandringspolitikken.

Dette er også BNPs kjernevelgere: Hvite arbeiderklassemenn som føler seg sviktet av sitt eget land. Skulle arbeidsledigheten som er kommet i kjølvannet av finanskrisen bite seg fast i flere slike lommer kan gårdagens opptreden i verste fall bli stående som et symbol på BNPs inntreden på den nasjonale politiske arena.

For BNPs vekst og rasismemotivert kriminalitet er mer enn noe annet et resultat av sosiale problemer. Det må både Labour og Toryene ta på alvor.

Et annet valg

noreply@blogger.com (Vidar) — Wed, 30 Sep 2009 12:33:00 +0000

Som nær sagt den eneste sosialdemokraten som holder unna for høyrebølgen som går over Europa talte Jens Stoltenberg til Labours landsmøte i Brighton på mandag. Han britiske kollega Gordon Brown står overfor en ganske annen valgkamp enn det Stoltenberg selv kommer fra.

Mens våre egne partier var mest opptatt av hvem som ville gi mest til de eldre, barnefamiliene eller veiene, kjemper partiene i Storbritannia om hvem som kan kutte mest i offentlige tjenester.

I Storbritannia er nemlig finanskrisen på ingen måte noen flau bris. Godt over to år etter det som begynte som ”credit crunch” er arbeidsledigheten på god vei over 8%, budsjettunderskuddet er på 12% av BNP og offentlig gjeld ventes å vokse kraftig i årene fremover.

David Cameron og de konservative var først ut med å foreskrive kutt i offentlige utgifter. Partiet, som jo er tuftet på å redusere skatter og statlig innflytelse, var tidlig ute med anklager om at Gordon Brown og Labour har satt Storbritannias økonomi over styr og at finansdepartementet i all hemmelighet planlegger kutt i 10%-klassen for å unngå at landet skal unngå konkurs.

Med det har Cameron gjort mye for å legitimere sine egne planer om kutt i nettopp 10%-klassen, og fremstiller det selvsagt som en oppgave kun de konservative kan greie å gjennomføre. Samtidig prøver partiet å fremstå som sosialt mykere enn før, og omtaler seg gjerne som de nye progressive i Storbritannia mens de mener Labour har sviktet landets middelklasse i 12 år. Og det kan han gjøre i visshet om at han lenge har hatt rundt 40% av velgerne bak seg på meningsmålingene, selv om det kanskje er mer på grunn av at velgerne er desillusjonert med Gordon Browns lederskap enn de er entusiastiske til det konservative alternativet.

Liberaldemokratene, nummer-tre partiet uten særlig makt, har vært kjent som partiet som vil både kutte skatter og øke offentlige utgifter. Enkelte mener, som Polly Toynbee, at partiet kunne hatt sin gylne mulighet ved dette valget. Med et konservativt parti som vil kutte sterkt i offentlige tjenester, og et Labour i krise, vil Liberaldemokratene kunne fremstå som et reellt og attraktivt alternativ.

Partiledelsen har imidlertid valgt en annen linje. Under partiets landsmøte i Bournemouth la Nick Clegg partiets langvarige kamp for avskaffelse av skolepenger ved universiteter på hylla, og konsentrerte seg heller om å bli troverdige på at LibDem kan kutte i offentlig sektor, ja kuttene må endog være ”savage” – dyriske – mener partilederen. I stedet for å forsøke å tilby landets velgere en tredje vei [sic] og utfordre Labour landet over, velger man altså å beskytte de setene man allerede har (de fleste nåværende Libdem-representantene kjemper med konservative i sine distrikt).

Gordon Brown har så langt vært mest forsiktig, og også fått pepper for det. Han skal visstnok flere ganger ha lovet å ta ”c-ordet” – cuts – i sin munn før han endelig innrømte for et par uker siden at, jo, når Storbritannia er gjennom denne krisen, må vi kutte i offentlig sektor for å få budsjettet i balanse og unngå at gjelden vokser inn i det uendelige. Media slo det stort opp, og det er kanskje noe av årsaken til at ordet var fraværende fra hans tale til landsmøtet i går (bortsett fra da han angrep de konservatives planer), som i stedet fokuserte på nye tiltak rettet mot asosial atferd og den britiske middelklassens utfordringer.

Parlamentsvalget må avholdes innen 3. juni neste år, og alt tyder altså på at valgkampen vil handle om hvem som kan kutte mest, best og lede Storbritannia ut av sine forestående gjeldsproblemer. Mens de konservative vil krisemaksimere, kutte kraftig i offentlig sektor samtidig som de lover massive skatteletter, vil Labour fokusere på at de vil opprettholde innsatsen på kjernetjenester som utdanning og NHS, og fremstille de konservative som et parti som ikke forstår seg på finanskrisen og følgene som vil komme av umiddelbare kutt (økt sannsynlighet for å avbryte den gryende økonomiske oppgangen, som by-the-way er et resultat av vår mann Gordon Browns innsats som verdensmann).

Så spørs det om velgerne lenger hører eller tror på Gordon Brown og Labour.

Noen tanker om statsrådskabalen

noreply@blogger.com (Vidar) — Mon, 28 Sep 2009 12:33:00 +0000

Som de fleste politisk interesserte har jeg tenkt litt på statsrådskabalen som snart skal legges. Jeg er ingen hodejeger og har ikke så mange forslag på navn, men jeg har noen tanker om hva Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Liv Signe Navarsete bør ha i bakhodet.

For det første ønsker jeg en miljøvernminister med bakgrunn i radikal miljøbevegelse, for eksempel Heidi Sørensen. Det vil være et betydelig signal om at regjeringen tar miljø på alvor, og samtidig en symbolsk innrømmelse av at radikalerne hadde rett og nå er det på tide å høre på dem. Selvfølgelig forutsettes det at en slik ansettelse også følges opp med politisk vilje og handlekraft på området.

Jeg ønsker meg også en statsråd med ansvaret for asyl-, innvandring- og integreringspolitikken som står opp for de stemmeløse, ikke bare i politikk men også i retorikk. Asyldebatten er gått på ville veier, og Dag-Terje Andersens manglende respons i valgkampen er i seg selv grunn nok til å sende ham tilbake til de lardalske skoger. Libe Rieber-Mohn har heller ikke imponert i den avdelingen, blant annet med sin legitimering av Jan Bøhler og Rune Gerhardsens brune retorikk i valgkampinnspurten. Vi trenger en tydelig statsråd som kan få debatten tilbake i et saklig og faktaorientert spor.

Jeg ønsker meg også en regjering med flere statsråder med solid bakgrunn fra privat næringsliv eller organisasjonsliv. Det er sunt også for de øvrige statsrådene å få inn noen utenfra, så får man heller være litt mer påpasselig med å gi dem trening i media og det politiske spill. Dette gjelder både på statsråds- og statssekretærnivå.

Nærings- og handelsministeren bør for eksempel ha erfaring fra privat næringsliv; Trond Giske bør i mine øyne sikte seg inn på et annet departement. Ikke bare er dette en fordel for arbeidet i departementet, men det gir også ministeren ekstra tyngde utad, og gjør det lettere å møte eventuell kritikk med troverdighet.

Fra organisasjonslivet er Jan Egeland en god kandidat til å bli utviklingsminister, selv om Erik Solheim ikke gjør noen dårlig jobb i dag. Kanskje Solheim kan ta over departementet som får ansvar for asyl, innvandring og integrering?

Et par statsrådsposter bør også forsvinne. Administrasjonsposten er så usynlig at den godt kan legges til en statssekretær underlagt et annet departement. Jeg har også sansen for å flytte forskning til næring- og handelsdepartementet, og høyere utdanning tilbake til kunnskapsdepartementet (som forresten burde skifte navn til utdanningsdepartementet – kunnskap er så mye mer enn skole, barnehage og universitet).

Gitt at regjeringen ønsker å beholde antall statsråder gir dette rom for igjen å dele miljø og utvikling, samt opprette en ny statsrådspost. Selv kunne jeg tenke meg en EU/EØS-minister, men en statsråd med ansvar for asyl, innvandring og integrering er vel mer sannsynlig. Kanskje ikke dumt, men det fordrer at vedkommende statsråd evner å spre kunnskap og å få debatten ut av sidesporet Frp har lagt.

Enkeltpersoner bør også byttes ut. Dag-Terje Andersen bør i mine øyne stå øverst på den listen, som jeg har antydet over. De usynlige som ikke burde vært nettopp det, som Terje Riis-Johansen og Lars-Peder Brekk, bør også vurderes. Senterpartiet har nok minst like gode kandidater i for eksempel Marit Arnstad og Ola Borten Moe. Sylvia Brustad virker sliten og har dessuten fått seg en omdømmeknekk etter Akersaken (om enn bare delvis fortjent).

Andre igjen har kanskje godt av å bytte departement; Anniken Huitfeldt, Trond Giske, Helga Pedersen og Bård Vegar Solhjell er blant de relativt unge som bør få bredere erfaring, enten i regjering eller som parlamentarisk leder.

Men hensynet som kommer til å veie aller tyngst på statsministerens kontor er nok å treffe en balanse mellom fornyelse og kontinuitet.

Sosialistbedriften

noreply@blogger.com (Vidar) — Fri, 25 Sep 2009 13:19:00 +0000

Har du vært i London har du kanskje vært innom varehuset John Lewis på Oxford Street. Varehuset har et av Storbritannias beste merkenavn, kanskje bare slått av Marks & Spencer og BBC, og dronningen handler visstnok der. Men visste du at John Lewis er eid av sine ansatte? Ikke jeg heller, inntil The Independent skrev om det for noen uker siden.

Historien starter for 80 år siden, da John Spedan Lewis tok over driften fra sin far, som startet det hele i 1864. Han oppdaget da at han selv, hans far og hans bror tjente mer enn alle de 300 ansatte til sammen. Fra 1929 overlot han gradvis eierskapet til de ansatte. I 1950 ga han fra seg all kontroll i selskapet. Alle ansatte var blitt partnere.

I et BBC-intervju i 1957 sa John S. Lewis følgende om valget av eierskapsmodell:

The present state of affairs is a perversion of the proper working of capitalism. It is all wrong to have millionaires before you have ceased to have slums. Differences of reward must be large enough to induce people to do their best, but the present differences are far too great.

Men de ansatte får ikke bare aksjer. De har også innflytelse på partnerskapets utvikling gjennom ansatteråd som følger og har innflytelse på ledelsen både lokalt, avdelingsmessig og nasjonalt. Åtti partnere sitter i det høyeste rådet som møtes to ganger i året for å gå styret etter i sømmene. Det ukentlig nyhetsbrevet The Gazette trykker både ros, kritikk og forslag fra ansatte; ledelsen har ikke myndighet til å igangsette disiplinærtiltak på bakgrunn av det som trykkes i dette.

De har også frynsegoder de ansatte hos konkurrentene bare kan drømme om. De kan leie subsidierte rom i to store herregårder på landet, eller bo på hoteller ved vannet i Snowdonia eller Lake Distrikt, eller i et slott fra 1500-tallet i Dorset. Fem yachter er til leie til en billig penge. Hver ansatt får £60 (600 kr.) årlig til å bruke på kulturaktiviteter.

Og ikke minst: De får bedre betalt. Varehandelen er i høyeste grad et lavtlønnsyrke i Storbritannia, men John Lewis betaler sine ansatte litt bedre enn konkurrentene. I tillegg kommer ansatterabatter, og ikke minst: en årlig partnerbonus på bakgrunn av overskuddet. Siste år delte John Lewis ut £300 millioner til sine ansatte fordelt på bonus, pensjonsinnskudd og rabatter. Gjennomsnittslønnen, alt inkludert, er vesentlig høyere enn hos både Marks & Spencer og Debenhams, begge på børs.

I motsatt ende av hierarkiet sitter bedriftens ledelse igjen med mindre enn konkurrentene. Toppsjefen Andy Street tjener mellom £400.000 og £500.000; halvparten av det Debenhams toppsjef tjener. John Lewis og Debenhams er omtrent like store.

At ledelsen tjener mindre enn konkurrentene ser imidlertid ikke ut til å ha gått ut over driften, tvert imot.

60 år etter at de ansatte tok full kontroll er John Lewis-partnerskapet Storbritannias tredje største privateide selskap med inntekter på over £6 milliarder (60 mrd. kr.) siste år. Med 68.000 ansatte er den en av Storbritannias større arbeidsgivere, og selskapet eier i tillegg til 27 John Lewis-varehus supermarkedkjeden Waitrose (upmarket, type Meny eller Ultra), som har 214 butikker rundt om i landet.

Delvis på grunn av at de retter seg mot den øvre delen av markedet har også John Lewis og Waitrose fått føle finanskrisen på kroppen. Men mens konkurrentene har bundet opp fallende overskudd til å betale ned gjeld, har John Lewis investert og kapret markedsandeler. 20 nye John Lewis-varehus er planlagt i løpet av det neste året. Et nytt og mindre omfattende konsept i ”hjem”-kategorien er planlagt, første butikk åpner i Dorset i oktober. Blir den en suksess, følger 50 til over hele landet.

Waitrose har også ekspandert stort de siste årene og åpner 22 nye butikker i år, blant annet en i mitt nabolag. For å stoppe lekkasjen til billigere kjeder som Tesco har kjeden lansert en ny range av 1.400 billigere basisvarer av velkjent Waitrosekvalitet, Waitrose Essentials . (Britiske supermarkeder har vesentlig høyere innslag av egne merkevarer enn sine norske like.) Tidligere denne måneden inngikk Waitrose også et partnerskap med Duchy Originals, Prince Charles’ økologiske matprodusent som har slitt økonomisk. Med dette befester Waitrose sin satsning på lokal og økologisk mat mens konkurrentene rydder hyllene til fordel for billige importprodukter fra storprodusenter.

Satsningene begynner allerede å gi resultater. Finanskrisen er på ingen måte over her i Storbritannia, men siste tall viser i følge The Independent at varehusene ligger 2% over fjoråret, supermarkedene 11%.

Kanskje har nettopp eierformen vært noe av styrken gjennom finanskrisen. De ansatte har hatt mindre grunn til å bekymre seg for jobbene sine (ingen eksterne krever opprettholdelse av utbytte), og partnerskapet har i større grad enn konkurrentene kunnet tenke langsiktig. Eierskapet den enkelte føler gir dessuten insentiver til å stå på og gi det lille ekstra, som er så viktig både for partnerskapet og kunden.

Men John Spedan Lewis brydde seg i sin tid ikke bare om sine ansatte: han var også arkitekten bak slagordet Never Knowingly Undersold, som har vært med John Lewis siden 1925. Finner kunden samme produkt til billigere pris annet sted, refunderer John Lewis forskjellen. Kanskje var tanken bak mer relatert til markedsføring enn kundens beste, hva vet jeg, men prinsippet – og slagordet – lever den dag i dag i beste velgående, og mange bedrifter verden rundt har kopiert det.

Så hvorfor organiseres ikke flere bedrifter på denne måten? Vel, spørsmålet besvares kanskje best av Andy Street selv:

Co-ownership exists because our founder gave the business away. Can you imagine today's entrepreneurs – Richard Branson – giving the business away?

Og for å være helt ærlig kan vel ingen klandre dem for det.

Asylsøkerne Siv Jensen aldri snakker om

noreply@blogger.com (Vidar) — Thu, 24 Sep 2009 09:44:00 +0000

For noen måneder siden ble det vedtatt at det nedlagte omsorgssenteret i min mormors hjembygd skulle bli asylmottak.

Bygdas Frp-ere var selvfølgelig raskt ute med leserinnlegg i lokalavisa, men stemningen på folkemøtet var stort sett positiv. Bygda, med bare 250 innbyggere, eldes og alle arbeidsplasser er velkomne. Samtidig husker mange hvor viktig støtten utenfra var i krigens dager, og vil gjerne yte noe tilbake.

Nylig flyttet de første asylsøkerne inn: Ti tenåringsgutter fra Afghanistan.

Min mormors søster bor rett over veien og ville gjerne hilse på de nyankomne. Som pensjonist har hun ikke mye å rutte med, men en plate sjokolade hadde hun med seg.

Hun ble overveldet. Aldri hadde hun sett noen bli så takknemlig for en sjokoladebit. Hun fikk klemmer og ungdommene lyste av godt humør. Gjennom tolk fikk hun også vekslet noen ord med guttene, og så trivelig ungdom kunne hun ikke huske å ha truffet på lenge, mente hun. Da hun la seg på kvelden tenkte hun at dette var en av de fineste dagene hun noen gang hadde hatt.

Et par dager senere var hun tilbake, denne gang med nystekte vafler og nyrørt jordbær- og bringebærsyltetøy. Jeg trenger vel knapt si at hun er asylantenes nye helt. Min mormors søster ble helt rørt av mottakelsen fra ungdommene, og etter en telefon til bygdas kjøpmann og alt-mulig-mann blir hun nå fast vaffelsteker én gang i uka. Råvarene sponser kjøpmannen.

Resten av bygdefolket stiller også opp. Guttene er med på fotballtrening og spiller volleyball på skolen. Når været blir bedre skal de få bli med fiskerne ut på sjøen.

Asylsøkerne har ikke bare gitt seg selv muligheten til et anstendig liv. De har også forbedret livet til mange i lokalbefolkningen.

De store sammenhengene i utviklingsarbeidet

noreply@blogger.com (Vidar) — Wed, 23 Sep 2009 12:25:00 +0000

Det er sjelden å høre en politiker snakke så mye fornuft på 13 minutter som Eva Joly gjør i intervjuet over. Men så er hun da heller ikke noen vanlig politiker.

Få har et så klart bilde av hvordan klimautfordringer, finanskrise, korrupsjon, utvikling, internasjonale relasjoner og migrasjon henger sammen som Joly, som etter mange års kamp mot korrupsjon, de siste sju som del av bistands- og utviklingsarbeidet i Norge, nå leder utviklingskomitéen i EU-parlamentet som representant for Europe Écologie, den franske armen av De Grønne.

Se og lær.

En demokratisk valgordning?

noreply@blogger.com (Vidar) — Tue, 22 Sep 2009 09:49:00 +0000

I etterkant av valget har både Erna Solberg og Siv Jensen påpekt at de rødgrønne ble gjenvalgt på grunn av valgordningen, ikke fordi de fikk flest stemmer. Det er riktig at opposisjonspartiene fikk flere stemmer, selv om heller ikke de oppnådde 50%. Med slike utslag er det naturlig med en ny debatt om valgordningen.

Samtidig er det viktig å påpeke at både Høyre og Frp stemte for den nåværende valgloven, som bevisst tar flere hensyn enn ren proporsjonalitet. Det er i hovedsak fire prinsipper som gjør at mandatfordelingen i Stortinget ikke er 100% proporsjonal med antall avgitte stemmer:

Det er fylker som velger representanter. Et stortingsvalg er egentlig 19 separate valg, ett i hvert fylke. Hvert fylke sender så sine mandater til Stortinget i henhold til stemmegivningen lokalt. Dette gjøres for å sikre at hele landet er representert i Stortinget. Men siden de fleste fylkene bare har noen få mandater er det vanskelig for de mindre partiene å nå opp mange steder. For å kompensere for dette har vi 19 utjevningsmandater som fordeles mellom partier som får færre direktemandater enn de ville fått om Norge var én valgkrets.
Arealfaktoren. Hvor mange mandater hvert fylke får sende til Stortinget avhenger ikke bare av innbyggertall, men også av fylkets areal. Dette gjør at for eksempel Finnmark har 5 mandater, mens innbyggertallet tilsier 3 mandater. Tanken bak er at distriktene skal forfordeles fordi de har stor avstand til makta og dermed mindre mulighet til uformell innflytelse enn de som bor i sentra. Dessuten er det en måte å beskytte minoriteten (landsbygda) mot å bli overkjørt av majoriteten (de store byene). På grunn av utjevningsmandatene og det faktum at flere mandater fører til bredere representasjon fra fylket har imidlertid arealfaktoren lite å si for hvor mange representanter hvert enkelt parti får på Stortinget som helhet.
Styringstillegget. Selv ikke innenfor hvert fylke fordeles mandatene så nært proporsjonalt som mulig, men etter et relativt avansert system kalt St. Laguës metode. Kort oppsummert forfordeler metoden partier med veldig stor oppslutning på bekostning av de små (Hege Ulstein forklarer godt). Tanken bak er å gjøre det vanskeligere for små partier å vinne mandater og sikre et styredyktig Storting med basis i de største partiene.
Sperregrensen. Denne er velkjent og sier at partier med under 4% oppslutning nasjonalt ikke får tildelt utjevningsmandater (men kan fremdeles bli valgt inn på direktemandat i individuelle fylker). De fleste land med en eller annen form for proporsjonal representasjon har sperregrense. Arsaken er at man vil unngå for stor fragmentering av parlamentet fordi dette gir dårligere styringsdyktighet (ved jevne valg må da flertallskonstellasjoner gjerne inneholde en rekke småpartier med særinteresser som spriker i ulike retninger).

Det er i hovedsak 1 og 3 som gjør at valgordningen i 2009-valget favoriserte de rødgrønne partiene ved at Arbeiderpartiet som største parti fikk flere distriktsmandater enn de ville fått om landet var én valgkrets.

Personlig ble jeg umiddelbart tiltrukket av én-mann-én-stemme-tankegangen da jeg først så den presentert – at en stemme i Oslo bør telle like mye som i Finnmark. Men så snart jeg begynte å tenke etter hvorfor det ikke er sånn, fant jeg at det nok ikke er den beste løsningen. Valgordningen må ta vare på en helhet, og flere av hensynene overfor er viktig. Målet må være å få til en enda mer proporsjonal ordning hvor man samtidig tar en del andre hensyn.

For det første er det svært viktig at hele landet er representert, og denne oppgaven kan ikke overlates til partiene alene. Forskjellige deler av landet har forskjellige behov, og stemmer deretter. Norsk lokaldemokrati er svakt i den forstand at kommunene har lite handlingsrom i forhold til både inntekter og utgifter. Systemet med flere valgkretser må derfor bestå.

Om dagens 19 fylker er den beste måten å dele inn Norge på kan diskuteres, men landet bør nok deles inn i minst 6-7 forskjellige regioner for å sikre tilstrekkelig representasjon fra hele landet. Ønsker vi en mer proporsjonal valgordning, bør det gjøres på andre måter enn å gjøre Norge til én valgkrets.

Jeg har heller ikke problemer med at bygdene har flere representanter per innbygger enn byene. Selv om bygde-Norge er tynt befolket bør de ha en minimumsrepresentasjon. Så kan det godt diskuteres hvorvidt arealfaktoren er den riktige måten å gjøre dette på, og om det nåværende forholdstallet på 1,8 per kvadratkilometer og 1 per innbygger er det beste. I tillegg må vi ha tilstrekkelig med utjevningsmandater til at dette ikke forfordeler enkelte partier.

Styringstillegget er det vesentlig vanskeligere å forsvare, til tross for at det er vanlig i de fleste land. I Norge er det etter hvert lang tradisjon for koalisjoner og andre former for samarbeid på tvers av partier. Det er derfor ingen gode grunner for at det aller største partiet skal få ekstra mandatuttelling.

Sperregrensen er også diskutabel. Å fjerne den vil riktignok innebære stor risiko for at små særinteresseparti havner på vippen i jevne valg (i følge mine beregninger ville Rødt gjort det i årets valg). Skulle vi i tillegg innført fullstendig proporsjonal representasjon ville ingen av de to ”blokkene” i det nåværende Stortinget fått flertall verken i 2005 eller i årets valg. I stedet ville Kystpartiet og Pensjonistpartiet (2005) respektive Miljøpartiet De Grønne og Pensjonistpartiet (2009) kommet på vippen. Dette gir i mine øyne urimelig stor makt til marginale partier. Likevel sliter jeg med å se at det i seg selv skal være grunn nok til å opprettholde sperregrensen så lenge folket faktisk har stemt på disse partiene. Den var for eksempel hovedårsaken til at drøye 140.000 stemmer, eller 5.3%, ble uten verdi i årets valg.

En løsning på dette kan være å beholde sperregrensen, men samtidig innføre en variant av et såkalt ”alternativ stemme”-system, som blant annet diskuteres her i Storbritannia. Da får velgerne også krysse av for et andrevalg som får dennes stemme om en stemme på førstevalget skulle vise seg bortkastet, for eksempel fordi partiet ikke nådde sperregrensen. Dette vil dessuten bidra til å senke terskelen for å stemme på små eller nye partier av frykt for å kaste bort stemmen sin; man kan jo alltids sette et av de etablerte partiene på andreplass. Et minus er selvfølgelig at det kompliserer stemmegivningen og kan forvirre velgerne til å krysse feil.

Alt-i-alt ønsker jeg en debatt om valgordningen velkommen. For at en valgordning skal ha legitimitet må den ha støtte i folket, og da er det sunt med debatt.

Premisset er at den må føres prinsipielt, og ikke i henhold til hva som måtte gavne eget parti.

Finanskrise- og statsministervalget

noreply@blogger.com (Vidar) — Tue, 15 Sep 2009 13:19:00 +0000

Fortsatt rødgrønt flertall og velgerflukt fra de små til de store partiene. Blant de viktigste årsakene til valgresultatet tror jeg er:

Finanskrisen. Selv om den har vært relativt fraværende i valgkampen, er det finanskrisen som gjorde at de rødgrønne kom inn i valgkampen bare noen få mandater bak opposisjonen. Man kan si mye om meningsmålingers evne til å ta et øyeblikksbilde, men de kan definitivt si noe om trend. Og trenden var at det lå an til klart flertall for opposisjonen. 12. september 2008 hadde de rødgrønne 39,7% oppslutning på et gjennomsnitt av målingene, omtrent det samme nivået de hadde ligget hele året. I utgangen av februar, én måned etter lansering av tiltakspakken, hadde oppslutningen økt til 46.4%. Der har den ligget relativt stabilt siden. Finanskrisen var slik jeg ser det en sterk årsak til at regjeringspartiene var konkurransedyktige allerede ved inngangen til valgkampen.
Statsministervalget. Jeg tror Kristin Halvorsen har rett når hun peker på at det er partiene med statsministerkandidater som har gått frem. Slik jeg påpekte lørdag ble regjeringsspørsmålet altoverskyggende i valgkampen – selv diskusjoner om politiske saker endte ofte opp med en debatt om hvordan dette passet inn i diverse regjeringsalternativ. Det gjorde at både media og velgerne ble veldig fokusert på de tre partiene med statsministerkandidater – de øvrige partiene strevde hele valgkampen med å bli synlig og å få sine saker på dagsorden.
Blokkvalget. Dessuten gjorde den klare blokkdelingen sitt til at sentrumsvelgerne ble satt i en knipe, og både KrF og Venstre gjorde vesentlig dårligere valg enn forventet. Jeg ser to årsaker til dette: Enten ble velgerne redd for at et stort Frp ville få for stor innflytelse ved borgerlig flertall og ble hjemme eller stemte på Arbeiderpartiet. Alternativt kan de til slutt ha funnet at de helst ville ha regjeringsskifte og stemte Høyre, eneste garantist for dette. Jeg tror det første er mest sannsynlig, gitt disse velgernes antipati mot å regjere med Frp.
Taktisk stemmegivning. Synovates siste måling før valget viste at 31% av Arbeiderpartiets nye stemmer siden 2005 kom av taktiske grunner. Det ble de siste dagene før valget klart at Arbeiderpartiets oppslutning ville være avgjørende for rødgrønt flertall, de lå på vippen i mange fylker. Gitt SVs svake resultat er det grunn til å tro at mange SV-velgere valgte å stemme Ap av taktiske årsaker for å sikre fortsatt rødgrønn regjering. Siden Synovate målte SV for høyt og Ap tilsvarende lavt er det nærliggende å tro at taktisk stemmegivning er en stor del av årsaken til forskyvningen fra SV til Ap.

Så er det selvfølgelig å ønske at TV2, VG og NRK/Dagbladet offentliggjør bakgrunnstallene for valgdagsmålingene, som kan gi noen pekepinner på hva som faktisk skjedde med SV, Venstre og KrF.

Tilbakeblikk på valgkampen

noreply@blogger.com (Vidar) — Sat, 12 Sep 2009 16:24:00 +0000

Det er én partilederdebatt igjen av valgkampen. Den blir viktig. Målingene spriker, men snittet viser knapt borgerlig flertall. Men det er så jevnt at den som greier å engasjere flest sofavelgere vinner valget.

Men før vi finner ut hvem som blir statsminister har jeg lyst til å ta et tilbakeblikk på de siste fire ukene.

Kristin Halvorsen var den eneste som rakk opp hånda da NRK lurte på om noen var enige i at årets valgkamp var tidenes kjedeligste. Jeg har ikke opplevd mange nok valgkamper til å si noe om det. Men valgkampen har ikke vært så interessant som jeg håpet den skulle bli.

En del av debattene har vært gode, med muligheter for å snakke om mer enn PR-byrå-formulerte slagord. Men det er mest av alt temaene som har gjort valgkampen til et aldri så lite antiklimaks. Mye har vært dekket, men alt annet er blitt overskygget av regjeringsspørsmålet og garantiskriving. Fokuset har stort sett vært på det såkalte borgerlige kaoset. Selv når andre saker har vært på bordet har man ofte endt opp med å diskutere hvordan de skal bli enige med sine partnere om dette etter valget, når det vitterlig er selve valget som bestemmer hvert enkelts partis gjennomslagskraft.

Av de politiske sakene er asyldebatten blitt gitt oppmerksomhet hinsides enhver virkelighet og har i mine øyne sporet helt av. Mediene har vært behjelpelig, men partiene (V og SV hederlige unntak) må ta størstedelen av ansvaret for at Frp har fått legge premissene for debatten. Mange av partiets påstander er tilbakevist, blant annet av Faktasjekk, UDI og Lilla Sølhusvik.

Men i stedet for å ta et oppgjør med Frps svake faktagrunnlag henger blant annet Ap seg på og dermed sitter folk igjen med inntrykk av at det er dekning for alle disse påstandene. Til og med i gårsdagens partilederdebatt kom Siv Jensen unna med å vise til enkeltstående avisartikler som grunnlag for en politikk som rammer alle innvandrere. Vil for øvrig anbefale et besøk på UDI-direktør Ida Børresens twitterprofil, hvor hun svarer på spørsmål og driver folkeopplysning om asyl. Et knippe tweets fra de siste dagene gir et ganske annet bilde av asyl og innvandring i Norge enn noen av asyldebattene vi har sett i valgkampen:

Ingen land i Europa har lukkede mottak. Det er i strid med den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK).
Det kommer ikke horder av asylsøkere med avslipte fingertupper! De som har det fengsles til de vokser ut igjen. Personer uten ID får avslag
Personer uten lovlig opphold er en sammensatt gruppe. Langt fra alle er ID-løse og kriminelle. Andelen i Norge er som i andre vestlige land
Det er ikke asylsøkere som har begått overfallsvoldtektene i Oslo.
Debattene kan få en til å tvile, men veldig få asylsøkere er kriminelle! Asylsøkere kan ikke få ansvar for alt utlendinger i Norge gjør!
Hvis du korrigerer for utdanning, inntekt mv er ikke utlendinger mer kriminelle enn nordmenn med samme sosiale kjennetegn.
94% av ikke-vestlige innvandrere er ustraffet, mot 95% for befolkningen for øvrig

Skole, velgernes desidert viktigste sak skal vi tro meningsmålerne i Synovate, nådde på sin side ikke opp i valgkampen. Det er vanskelig for meg å forstå, siden denne debatten også har klare skiller mellom høyre- og venstresiden. Men utover at Høyre vil ha bedre lærere og SV flere lærere, fikk velgerne vite fint lite om partienes skolepolitikk for de neste fire årene.

Miljø, velgernes nest viktigste sak i følge samme undersøkelse, ble redusert til et spørsmål om hvordan hvert enkelt parti skal kunne manøvrere seg til flertall for sitt standpunkt i Lofoten/Vesterålen ettersom hvilken regjering vi får etter valget. Grønne sertifikater ble lansert uten at debatten har vært bredere enn at de fleste velgere vel knapt vet hva de innebærer. Lite ble sagt om hvordan vi skal møte utfordringen det er å legge om til en bærekraftig livsstil i tide. Klimakonferansen i København tror jeg knapt jeg har hørt nevnt i hele valgkampen.

Både skole og miljø er saker SV har sterkt eierskap til. Kristin Halvorsen må være svært frustrert over at disse sakene ikke har vært høyere på dagsordenen når de er så viktige for velgerne. Her ligger nok også noe av årsaken til at SV sliter med å mobilisere sine velgere; de opplever at partiet ikke greier å få sakene som er viktig for dem på dagsorden. I tillegg kommer regjeringsslitasjen.

Frp er det andre partiet som har slitt i valgkampen. Modereringsstrategien som skulle hente de som stod mellom Høyre og Frp mislyktes og hundredagersplanen ble et stort gjesp i media. I et forsøk på å stanse fallende galluptall hentet partiet i valgkampens siste uke inn Carl I. Hagen og Siv Jensen forkastet ansvarlighetsmasken.

Foruten Erna Solberg og Høyre, som har tjent godt på Frps fall, er det nok Stein Erik Hagen som har mest grunn til å være fornøyd med valgkampen. Han fikk god valuta for sine heller flaue TV-opptredener da de borgerlige partiene bestemte seg for å gå til valg på å avskaffe både formuesskatten og arveavgiften.

Samtidig har viktige internasjonale spørsmål som Afghanistan, EU/EØS og globale utfordringer knyttet til fattigdom og undertrykking vært nær sagt fraværende. Dette til tross for at stadig flere nasjonale beslutninger bindes opp eller påvirkes sterkt utenfra.

Men valgkampens mange mangler til tross: Det ligger altså an til en valgthriller på mandag.

Godt valg!

Medmenneskelig ansvar: Valgkampens glemte tema

noreply@blogger.com (Vidar) — Wed, 09 Sep 2009 09:10:00 +0000

Det som skjer utenfor Norges grenser har vært nær sagt fullstendig fraværende i valgkampen. Nok en gang er vi oss selv nok.

For alle praktiske formål er de store nasjonale oppgavene i Norge løst. Utdanning, sykehusbehandling og andre viktige velferdsordninger til akseptabel standard er tilgjengelig for alle. At partiene går til valg på hovedsaker som kontantstøtte og fjerning av formuesskatten vitner om et vellykket samfunn.

Så er det selvsagt mye som kan bli bedre. Deler av systemet fungerer dårlig. Noen faller utenfor. Noen får ikke det de har krav på. Kriminelle fins fortsatt. Det må vi selvsagt gjøre noe med, og hvordan det skal gjøres er en viktig del av valgkampen.

Men de virkelig store spørsmålene i dag ligger i den internasjonale arena. Eva Joly illustrerte det hele godt: Hvilken mening har det å snakke om kvaliteten på veidekket i Bergen når Bergen snart kommer til å stå under vann?

Jeg kunne nevnt mange områder i tillegg til klima hvor skillet mellom nasjonale og internasjonale spørsmål er diffust. Men i dette innlegget vil jeg fokusere på det jeg mener er et svært viktig moralsk spørsmål:

Hvis vi strever etter et samfunn hvor ingen faller utenfor, hvorfor stoppe ved landegrenser fra en forgangen tid?

Takket være kommunikasjonsrevolusjonen er spørsmålet kommet nærmere oss de siste tiårene. Vi vet at hundrevis av millioner av våre medmennesker mangler grunnleggende ting som nok mat, rent vann, tilgang på utdanning eller deres menneskerettigheter blir ikke respektert. Vi har sett dem lide på TV, i aviser og magasiner.

Vi kan gjøre noe med det. Men vi gjør det ikke.

Nobelprisvinner Amartya Sen hevder i sin siste bok at det er meningsløst å diskutere hvordan et teoretisk rettferdig samfunn ser ut så lenge det er så mange åpenbare uretter i vårt samfunn. Han argumenterer derfor for å gjøre noe med disse åpenbare urettene som en måte å gjøre samfunnet mer rettferdig på. Boken, The Idea of Justice, anses av mange som den viktigste boken på nærmere 40 år i rettferdighetsstudier.

Den ekstreme globale asymmetrien i inntekt og muligheter må i høyeste grad kunne sies å være en åpenbar urett. Hvis vi mener at hvert menneske er like mye verdt, hvordan kan vi knapt diskutere en så åpenbar urett?

Den norske filosofen Jens Saugstad mener endog at statlig bistand på bakgrunn av nestekjærlighet ikke kan forsvares og sammenlikner det med å stjele fra norske innbyggere og gi det bort til andre. Det må være i nasjonens interesse eller som kompensasjon for skade, mener Saugstad.

Nå kan bistand selvfølgelig lett begrunnes ut fra både nasjonens interesse og kompensasjon for skade (se for eksempel Innvandringsdebatt og menneskesyn, Hvordan robbe en bedrift uten å bli straffet og Jan Egelands kronikk om Kongo).

Men jeg vil likevel påstå at argumentet om likeverd og sosial rettferdighet i seg selv er nok. Nasjonal kultur, stolthet og landegrenser har ikke oppstått av seg selv fordi mennesker i forskjellige land er grunnleggende forskjellige; de er i stor grad resultat av målbevisste politiske grep.

Stater er til for folket, ikke motsatt. På samme måte bør fordelene fra globalisering komme folket til gode. Statenes prinsipper om suverenitet og ikke-intervensjon i andre deler av verden må derfor modifiseres. Statenes rettigheter må balanseres med folkets rettigheter. Statenes interesser må balanseres med det globale naboskaps interesser.¹

Samtidig handler dette om så veldig mye mer enn bare bistand, og det er spesielt her samfunnsdebatten er fraværende. Menneskerettigheter, deltakelse i internasjonale fora, handel og demokratisering er andre viktige elementer. Men sammenhengene er komplekse, og mange land er notorisk vanskelige å ha med å gjøre.

Nettopp derfor er det også så viktig å diskutere det.

Og for de som ikke måtte overbevises av likeverdsargumentet alene:

Vi har tjent godt på å ta del i den økonomiske globaliseringen. Fra forskning vet vi at den har redusert gapet mellom fattige og rike land som deltar i prosessen. Samtidig øker forskjellene mellom disse landene og de som faller utenfor.

De færreste av disse er demokratiske stater hvor folket kan sies å ha hatt medbestemmelsesrett til dette valget, og i mange tilfeller forsyner vestlige selskaper seg grovt av disse lands naturressurser uten å legge særlig igjen. Kapitalflyten fra fattige land til rike er beregnet til om lag ti ganger bistandsbeløpene disse landene mottar.

Systemet vi har tjent oss rike på har mange gode sider, men bidrar altså til å skape større forskjeller. I Norge ser vi på det som vår oppgave å ta oss av de som faller utenfor. Hvorfor skal andre prinsipper gjelde når systemet og utfordringen er blitt global?

Hvilket ansvar gir det oss å være så delaktig i utviklingen? Hva innebærer dette ansvaret? Hva gjør vi med det? Og hva bør vi gjøre?

Dette er spørsmål jeg savner i valgkampen.

Fotnote:
¹ De siste tre setningene i dette avsnittet er lånt fra boken Globalization/Anti-Globalization av Held/McGrew (2007)

Ommøblering

noreply@blogger.com (Vidar) — Sun, 06 Sep 2009 21:55:00 +0000

VidiBlogg har ommøblert etter å ha lært mer om lesbarhet på nett. Binkas artikkel på dette temaet anbefales på det varmeste til alle bloggere.

Den største endringen er at høyremargen er borte. Selv i duse farger var den et forstyrrende element som dro ned lesbarheten. En del av innholdet var praktisk for min egen del, men statistikken viser at svært få benyttet seg av den. Innholdet som fantes i høyre marg er derfor nå å finne i en utvidet fotnote helt nederst på hver side.

Tekstfargen er også tonet ned noe for å redusere kontrasten for øyet og hovedteksten er flyttet nærmere sentrum av skjermen.

Håper dette bidrar til bedre lesbarhet!