Alt for ofte har jeg en følelse av å behandle klinter med symptomer som er forårsaket eller forsterket av sosioøkonomisk utrygghet i regi av NAV. At kaos i velferdssystemet gir angst, og jeg behandler angst, er kanskje en slags ”god” forretningsidé, men i et medmenneskelig perspektiv er det forferdelig.

Poenget i artikkelen om NAV og dødsangst var å se på hvordan mennesker i mer kollektivistiske samfunn har sin trygghet knyttet opp mot tilhørighet i storfamilien. I vår moderne verden går vi mot stadig større grad av individualisme, og storfamilien spiller ikke lenger en like viktig rolle. Å være inkludert i storfamilien eller flokken er ikke lenger en betingelse for å overleve. Spørsmålet er dernest hva som betinger det moderne menneskets overlevelse i dagens Norge. Svaret er penger og en stabil inntekt til å kjøpe det man trenger for livets opphold. Den eller det som utbetaler vår månedlige inntekt er altså den eller det som avgjør om vi overlever eller ikke.

Når man befinner seg i en livssituasjon, og kanskje en særdeles vanskelig livssituasjon, hvor NAV er det systemet som forvalter vår inntekt, blir man ekstremt sårbar og usikker når NAV ser ut til å være i en organisatorisk krise.  Langsom og mangelfull saksgang, uoversiktelige prosedyrer og et byråkratisk system som synes å være over evne komplisert, har gått utover brukerne.

Som helsearbeider er man daglig vitne til hvilke psykologiske konsekvenser dette har for enkeltindividet. Når et byråkrati uten ansikt forvalter vår skjebne, og betalingen plutselig uteblir på grunn av en reform eller organisatoriske svikt, er angsten som antennes i mennesket ikke å regne som en beskjeden usikkerhet. Her er det snakk om Dødsangt med STOR ”D”.

Det var altså poenget i den forrige artikkelen vi skrev om krisen i NAV. I etterkant har det kommet inn veldig mange interessante erfaringer og fornuftige innspill. Et av disse innspillene tar for seg et mer organisasjonspsykologisk perspektiv på problemene i NAV. Med tillatelse fra forfatteren (som vil være anonym) gjengir vi her hovedpunktene i hans analyse av NAV.

Etter å ha blitt massivt rammet av omfattende og langvarig fysisk sykdom, ble jeg selv «naver». Mitt personlige møte med «systemet» var ikke så traumatisk at det er noe å skrive om, men det var heller ikke spesielt oppløftende.

Mitt poeng er at NAV åpenbart er en institusjon med målsettinger i uavklart innbyrdes konflikt. Min opplevelse er at disse målsettingene er trehodet:

1. Målsettinger om å bevare helse
2. Målsettinger om høy sysselsetting
3. Målsettinger om korrekt etterlevelse av regler og likebehandling av klienter («likhet for loven»)

Det er ikke gitt at disse målsettingene i seg selv, og i et hvert tilfelle, står i konflikt med hverandre, men jeg tror det er trygt å påstå at de i mange saker gjør det. Analysen av NAV i forhold til ”dødsangst”, som forklarer hvorfor møtet med «systemet» blir angstskapende, kan leses som et eksempel på forhold hvor helseperspektivet har kommet i bakgrunnen.

Videre; mitt perspektiv er at NAV er en organisasjon som har som hovedoppgave å produsere beslutninger i enkeltsaker. Hvordan NAV blir vurdert av allmennheten, er avhengig av en slags felles oppfatning av verdiinnholdet i de beslutninger som tas.

Hva er det så som «bestemmer» hvilke beslutninger som tas? Her tenker jeg at de fleste akademiske retninger har sin egen oppfatning, avhengig av hvilke forklaringsmodeller en er vant til å benytte. Det samme gjelder undertegnede. Jeg vil fremheve to forklaringsfaktorer:

• Måten NAV er organisert på.
• Måten NAV måler sine medarbeidere på. Med andre ord: Hvordan de ulike målsettingene (referert ovenfor) faktisk er implementert i interne målings- og evalueringssystemer.

For å starte med organisasjonsform: NAV er et urtypisk weberiansk byråkrati. For den eventuelle uinnvidde: «Byråkrati» er ikke bare et stygt ord. Det beskriver en organisasjonsform, opprinnelig designet av Max Weber, som var ment å være ideell for å gi rettssikkerhet i forvaltningssaker. Med andre ord: En organisasjonsform som er sydd for å støtte opp under målsetting 3, som beskrevet ovenfor. Byråkratiske organisasjoner er upersonlige, fordi de er ment å være det – fordi upersonlighet er funksjonelt i et rettssikkerhetsperspektiv.

Det er vanskelig å tenke seg at organisasjonsformen ikke skal ha påvirkningskraft på innholdet i de beslutninger som tas, og at denne ikke skal bidra til å underminere helseperspektivet.

Så er det målings- og evalueringsperspektivet. Det er en generell erfaring fra virksomheter som systematisk evaluerer medarbeidere at det en skårer positivt på i målinger, det er det en gjør.

Jeg vet ikke hvordan NAV måler sine medarbeidere – hva som er suksesskriterier – og hvordan disse reflekterer de ulike målsettingene. Poenget er at jeg sitter med en følelse av at det ikke er så mange andre som gjør det, heller. Jeg har i hvert fall ikke sett noe om det i den offentlige debatten.

Ut fra de skrekkhistorier en leser, kan en imidlertid sette opp en del spissformulerte hypoteser, som f.eks: 

• NAV – kontorer/ medarbeidere får plusspoeng i den grad de lykkes i privatisering av ansvaret for folks helse. De betaler IA – bedrifter rundhåndet for å ta et arbeidsgiveransvar, hvilket fører til at NAV – teknisk sett – kan notere seg for en suksess, uten at det nødvendigvis skjeles til klientens helse eller samfunnsøkonomiske betraktninger.

• Hvis en klients helse blir dårligere, eller klienten dør, vil ikke dette bli registrert som en negativ hendelse i NAVs interne målings- og evalueringssystem.

• NAV – kontorer/ medarbeidere får negative anmerkninger på rullebladet dersom de tar beslutninger – til fordel for klientens helse – som avviker fra «beslutningspraksis» (selv om de er på den rette siden av lovverket).

• Min hovedhypotese er at NAV – i praksis- ikke kan «forandres», i hvert fall ikke i løpet av mindre enn en generasjon. Det er heller ikke bare å reorganisere seg vekk fra disse spenningene. «Noen» burde se på måle- og evalueringssystemene, men det ville bli oppfattet som overordnede- eller eksterne instansers forsøk på micro management av NAV, og avvist på prinsipielt grunnlag. 

Jeg tror derfor at den eneste måte å få til bedre beslutninger på er å lovfeste og tydeliggjøre behandlerens (legen, psykologen, kiropraktoren, fysioterapeuten) beslutningsmakt. Maktbalansen, mellom NAV og behandler ble forskjøvet gjennom NAV- reformen. Dette var muligens et nødvendig grep for å myndiggjøre NAV til å trå hardere til i enkelte uføresaker (eksempelvis innvandrere og utvandrere). Det er imidlertid sannsynlig at dette har gitt sideeffekter som rammer reelt syke mennesker.

Redigert av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Mange av de såkalte motoverføringsreaksjonene knyttet til psykopaten, er altså av negativ karakter. I tillegg kan man lett komme til å føle en slags håpløshet, tristhet eller maktesløshet i møte med mennesker som ikke utviser noen form for empati med sine omgivelser. Dermed klassifiseres psykopaten som den minst elskede av alle pasienter, men av og til stiller det seg annerledes.

Den svært anerkjente psykiateren Glen O. Gabbard (2003) mener at den mest problematiske motoverføringsreaksjonen som oppstår i møte med psykopaten handler om faren for en slags ”sammensvergelse”. Det er et fenomen som kan finne sted på institusjoner eller i fengsler hvor psykopaten potensielt sett oppholder seg. Det betyr at en av personale ved avdelingen kommer til å agere korrupt eller inngå uetiske avtaler med pasienten. Gabbard beskriver hvordan dette forekommer i tråd med en slags projektiv identifiseringsprosess. Projeksjon er en type forsvarsmekanisme hvor en person fraskriver seg ansvaret for impulser, tanker eller følelser. Projektiv identifikasjon forekommer når en annen person ved hjelp av ubeviste mekanismer blir bærer at den andre personens ”forbudte” impulser. I relasjon til en psykopat kan dette utspille seg på en måte som gir rom for den ”sammensvergelsen” som Gabbard snakker om. Psykopaten avviser uakseptable følelser og behov på et ubevisst nivå og projiserer dem over på en annen person. På en subtil måte kommer den andre personen til å identifisere seg med disse sidene av psykopaten. På den måten vinner psykopaten en slags kontroll over den andre personen. I verste fall kompliseres forholdet ytterligere ved at personen delvis aksepterer det projiserte mentale innholdet som sitt eget, og på finurlig vis drages man inn i et slags skyldforhold med psykopaten. Den kontrollen psykopaten i utgangspunktet kun fantaserer om blir dermed til virkelighet og utspiller seg på avdelingen som et fordervet psykisk drama. Gabbard beskriver altså hvordan noen av de korrupte aspektene ved pasienten overføres til terapeuten eller behandlingspersonalet på avdelingen.

Dette fenomenet kan man se i sammenheng med at psykopater i mange sammenhenger kan fremstå som svært sjarmerende. Det er ikke utenkelig at man kan fascineres av psykopatens utstråling og karisma, og at man i verste fall lar seg forføre av sjarmøren som skjuler den underliggende tyrann.

Psykopatens manipulerende egenskaper kan lede terapeuten til å oppfatte han eller hun som betagende. I tillegg kan den ”vågale” atferden føre til at terapeuten opplever den psykopatiske pasienten som spennende og utfordrende. Denne spenningen kan i sin tur føre til at teraputen blir tiltrukket av pasienten på en svært uheldig måte (Dahl og Dahlsegg, 2000, p. 229).

Påstår hun er Breiviks kjæreste

I forbindelse med rettsaken mot Anders B. Breivik dukket det opp en kvinne fra Tyskland som påstod at hun var kjæresten til Breivik. På telefonen sin hadde hun en skjermsparer med bilde av Breivik med våpen. Hun var åpenbart betatt og svært tiltrukket av den norske massemorderen. Dette fenomenet er ikke uvanlig. Kjente psykopater, seriemordere og massemordere har ofte mange fans, ”groupies” og brevvenner, og mange av disse tilhengerne drømmer om et intimt forhold til psykopaten. Sett utenfra virker dette særdeles merkelig og nesten litt makabert. Imidlertid kan man kanskje forstå fenomenet i tråd med det som her kalles motoverføring. Fenomenet er utvilsomt psykologisk komplekst, og det finnes selvfølgelig mange ulike årsaker til at psykopatiske mordere i tillegg til å bli hatet av majoriteten, blir elsket og hyllet av et lite mindretall.

Cleckley kommer med en ganske interessant forklaring på psykopat-fan-fenomenet som handler om en feminin intuisjon som sanser et lite hjelpeløst barn bak den antisosiale og impulsive fremferden. Denne intuisjonen vekker en form for omsorg som skaper den bemerkelsesverdige tilknytningen til psykopaten. Cleckley uttrykker det slik:

”Feminine intuition senses that here, concealed beneath an appearance of maturity, is a baby or something very much like a helpless, crying little baby. Her deep instincts to nurse and protect this winsome little darling are unconsciously called out” (1976, p. 198).

Dersom denne typen motoverføringsdynamikk oppstår i terapi, kan det føre terapien i svært uheldige retninger. For å unngå dette er det helt avgjørende at terapeuter som jobber med antisosiale og psykopatiske mennesker selv mottar jevnlig veiledning. I terapi er det helt avgjørende at man er bevisst sin egen motoverføring. Det er kun gjennom en kontinuerlig bevisstgjøring man unngår å havne i dynamikker, mønster og relasjoner som i verste fall kan bli direkte antiterapeutiske eller farlige. Mennesker som lever sammen med psykopater har sjelden mulighet for ”veiledning”, og sjansen for å fanges i et ødeleggende og destruktivt forhold kan være stor.

I kategorien Rettspsykologi, kriminalitet og antisosial atferd skriver vi flere artikler om dette og relaterte temaer.

Kilder

Cleckley, H. The mask of sanity. (1976). (5. Ed.) USA: C.V. Mosby Company.

Dahl, A. A. & Dalsegg, A. (2000). Charmør og tyran. Et indblik i psykopaternes og ofrenes verden. Danmark: Munksgaard. .

Gabbard, Glen O. (2003). Psychodynamic Psychiatry in Clinical Practice: Third Edition. Washington: American Psychiatric Press.

Av Psykolog Janne Risholm Liverød &
Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Copyright © 2012 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillatt uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.

I artikkelen Angst og fortrengt aggresjon beskrev vi en tilstand hvor angst kom som et resultat av lite toleranse og aksept for egne aggressive impulser. Det handlet om at noen mennesker har problemer med å erkjenne eller identifisere seg med sine kraftige følelser. Aggressive følelses oppleves som forbudte, og noen betrakter de som sosialt uakseptable. Derfor holdes de kraftige følelsene utenfor bevisstheten ved hjelp av psykiske forsvarsmekanismer.

Bivirkningen av en slik fortregning kan være både angst og depresjon. De kraftige følelsene er på sett og vis helt avgjørende for å skape engasjement og vilje til forandring i eget liv. Det kan altså være en svært potent drivkraft i de sterke følelsene, noe den aggresjonshemmede personen ofte går glipp av, og resultatet er depresjon.

Angsten dukker opp som en slags underliggende frykt for egne følelser. Man har en slags fornemmelse av den fortrengte aggresjonen, gjerne manifestert som en ”indre uro”, og på et delvis ubevisst nivå frykter man at følelsene plutselig skal komme til overflaten og frarøve oss kontrollen. Ofte sier disse menneskene at de er redde for å ”klikke” eller bli ”gale”.

Når man på et ubevisst nivå er redd for egne følelsesmessige reaksjoner, blir man også sårbar for konflikter eller opplevelser som ansporer oss til å føle. Det er gjerne i møte mellom mennesker at vi føler mest, og dermed kan de som sliter med denne typen angst ha en tendens til å isolere seg. Følelser er en reaksjon på noe, og emosjon betyr at noe settes i bevegelse. Det er den følelsesmessige bevegelsen angstnevrotikeren ikke ønsker. Man tilstreber isteden stillstand og minst mulig forandring. Alle stimuli eller hendelser som kan anspore til følelsesmessige reaksjoner blir unngått, og på den måten begrenses livet på en svært uheldig måte.

Denne typen angst påvirker også hele familiesystemet. H. E. Richter har kalt familiestrukturen rundt angstnevrotikeren for ”hvilehjemmet”. Med det mener han at alle familiemedlemmene gradvis blir medspillere eller medhjelpere i angstnevrotikerens unnvikelsesmanøvre. Etter hvert legger det seg en slags stilltiende regel i familie som sier at vi unngår truende og konfliktfulle emner eller opplevelser for å passe på at det ikke utløses et angstanfall. Det ender med at alle tråkker så forsiktig de kan, og konflikter blir ikke håndtert på en åpen måte. Alle voldsomheter eller følelsesmessige reaksjoner dempes eller stenges helt ute. Hvis man tenker at psykisk sunnhet handler om å tåle, forstå, uttrykke og bruke sine følelser på en mest mulig adekvat måte, vil ”hvilehjemmet” rundt angstnevrotikeren legge grunnlag for det motsatte.

Tilværelsen blir sterkt innskrenket for alle familiemedlemmene som i kraft av sin lojalitet blir med i ”spillet”. Man kan også se for seg at det ligger en slags skjult trussel om utestegning fra familien dersom man opponerer mot den følelsesmessige forknytte atmosfæren. Man kan bli oppfattet som vrang, umedgjørlig, lite sensitiv, ufølsom eller hensynsløs dersom man ikke blir med i familiens prosjekt. Prosjektet går ut på å liste seg rundt for å avverge konflikt og følelser som kan anstifte et angstanfall hos familiens ”symptombærer”.

Cullberg (1984) forteller at det også er vanlig at han eller hun som gifter seg med en angstnevrotiker selv har problemer med egen aggresjon. Derfor er man ”ofte nødt til å ta hele familien i behandling for å hjelpe til med å bryte den aggresjonsfornektende og kvelende atmosfæren, som opprettholdes på grunn av usynlige lojalitetsbånd.” (Ibid., p. 130).

Familier som har slike problemer bør også få hjelp så raskt som mulig. Ikke minst fordi barn som vokser opp i en slik familiekonstellasjon risikerer å få problemer med sin egen frigjørelse. Familiemedlemmene tror at de hjelper til ved å holde sine frustrasjoner eller følelser på avstand, altså skåne personen med angst, mens de dypest sett er med på å forsterke en familiestruktur som til sist vil kvele alle medlemmene. Ofte ligner det på en slags misforstått snillhet, men faktum er at det som regel er slik at flere parter har problemer med konflikt, diskusjoner eller følelsesladde temaer, hvorpå alt for mye energi går med til å holde dette på behørig avstand. Det er nesten som å øse en båt som lekker istedenfor å tette hullet.

Rundt angstnevrotikeren får de andre familiemedlemmene sine bestemte roller. Personen med angst har gjerne en tendens til å kreve støtte og omsorg av sine nærmeste, og har ofte fokus på at de andre skal forstå hvordan det er å ha angst. Forklaringene på opplevelsen av angst kan i verste fall fungere som legitimering av videre trygghetsskapende og aggresjonshemmende tiltak. De andre i familie ”forstår” hvordan personen med angst har det, og ”hjelper” til så godt de kan, men hjelper de til på en riktig måte?

Ofte er det slik at den ene partneren har påtatt seg rollen som omsorgsfull, noe angstnevrotikeren enten direkte eller indirekte krever av sine omgivelser. I terapi blir det ofte vanskelig å motivere personen til å avstå fra det som gir dem opplevelsen av trygghet i hverdagen. Eksempelvis er det ikke uvanlig at familien har en ordning hvor ektefellen umiddelbart går fra jobb dersom ”pasienten” får et angstanfall. Det er heller ikke uvanlig at personen med angst krever at partneren ikke reiser vekk, eller går ut med venner om kvelden og lignende. Den angstnevrotiske personen er med andre ord avhengig av sine ”medspillere”, og sekundærgevinsten er en stor grad av omsorg, ivaretakelse og aksept for at de ikke er ”tillat” å bli sint, utfordre eller uttrykke følelser som kan skape uoverensstemmelser. En klam hånd blir lagt over hel familien. Noen partnere har i tillegg et sterkt behov for å være den som ”ofrer seg” fordi de på denne måten høster anerkjennelse fra omgivelsene. Han eller hun er så ”flink” og stiller opp for sin ”syke” kone eller mann. I slike tilfeller utvikler det seg en dynamikk hvor den ene hjelper den andre, ved å legge til rette på en slik måte at de aggresjonshemmende forpliktelsene blir sterkere og sterke slik at angst vinner mer og mer makt over hele familien. Jo lengre man unngår sine sterke følelser og konflikter, desto mer øker vår frykt for det indre ”kaos”, nos som videre sørger for at angsten eskalerer ytterligere, og unngåelsesatferden blir enda mer omfattende.

Som terapeut kan det være uhyre vanskelig å behandle en slik pasient eller en slik familie. Ofte får man rollen som konkurrent eller den som prøver å ”ødelegge idyllen”, eller den som trenger seg på med forslag som strider imot ”hvilehjemmets” uskrevne kjøreregler. Man må være varsom, og ofte mislykkes behandlingen. Familiens prosjekt er å unngå følelser, mens terapeutens prosjekt er å møte følelser. Sånn sett blir terapeuten lett en skremmende forstyrrelse i familiens forsøk på harmoni og mindre angst. Angstnevrotikeren ser ikke at hele familien hemmes fordi de er på en konstant flukt fra følelser og konflikter. Uro skaper voldsomme angstanfall, og det vil de unngå så langt det lar seg gjøre. Med andre ord streber man etter stillstand og blokkerer alle muligheter for utvikling.

Vi skriver mer om mangel på følelsesmessig åpenhet og kommunikasjon i en rekke artikler i kategorien Familier og samliv.

 Kurs i selvutvikling

WebPsykologen holder kurs og workshops som nettopp handler om hvordan vi utvikler oss som mennesker og hvordan vi selv kan bidra til å leve et rikere og mer tilfredsstillende liv. Forståelse for de emosjonelle og relasjonelle årsakene til våre hverdagslige problemer er en vesentlig del av dette kurset. Foreløpig holder vi Kurs i psykologi og mindfulness som selvutvikling med jevne mellomrom i Kristiansand, men vi påtar oss også andre oppdrag rundt om i landet. Kursene kan holds for vennegjenger, kolleger, firmaer eller ledergrupper. Ønsker du en dag eller en kveld med psykologi presentert på en anvendelig måte, må du gjerne ta kontakt.

Kilder

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Cullberg, Johan (1984) Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Hans Reitzel forlag A/S, København.  

Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Copyright © 2012 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillatt uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.

Kjennetegnet ved “angstnevrose”

Det foreligger en indre oppdeling eller avspaltning av sinne. Det betyr at sinne ikke kommer åpent til uttrykk ved krenkelser eller motgang. Man stenger det rett og slett inne, og på den måten blir man sin egen verste fiende. Imidlertid hender det at det undertrykte sinne kommer plutselig til uuttrykk i kraftige følelsesutbrudd. Slike sinneutbrudd virker ofte urimelige og overdrevne.

Overfølsomhet for kritikk er et annet symptom i forbindelse med denne typen angst. Man føler seg lett kritisert, og man tåler det dårlig. I møte med kritikk klarer man heller ikke å uttrykke sin misnøye på en adekvat måte. Kritikk fører derfor til ennå mer indre ubalanse, og resultatet er ofte at disse personlighetene anstrenger seg mye for å unngå kritikk over hode.

Et siste kjennetegn på angst forbundet med aggresjonshemmede personligheter, er følsomhet for sterke inntrykk. De kan føle et rent fysisk ubehag ved å lytte til, lese om eller se TV programmer som viser kraftige scener som død, tortur, vold etc. Det er selvfølgelig ikke uvanlig å føle ubehag ved grufullheter av denne typen, men hos de aggresjonshemmede personlighetene er ubehaget atskillig sterkere. Det kommer gjerne til uttrykk som panikk eller illebefinnende. For å holde sin egen aggresjon nede, må personen på sett og vis unngå ytre stimuli som minner om eller ansporer til aggressive komponenter ved livet. Personen har en fornemmelse for sin fortrengte aggresjon, og frykten (angsten) er at denne aggresjonen skal komme til overflaten. De er redde for å bli ”gale” eller ”forrykte”, og når de ser eller opplever voldeligheter og utagering rundt seg, aktiverer det tilsvarende følelser i dem selv.

Angst og fortrengte følelser

Følelser vi ikke våger å ta innover oss, blir våre fiender. Så lenge vi unngår dem, har vi i prinsippet ikke kontroll over dem. De kan overrumple oss og truer hele tiden med å frarøve oss ”sans og samling”. Derfor kan man si at psykisk sunnhet handler om evnen til å våge, tåle, forstå og uttrykke sine følelser, også de av aggressiv natur. For å klare dette, må man akseptere sine følelser fullt ut, og vite at selv om man har følelser betyr det ikke at man trenger å handle på dem. Man må oppleve at følelser er noe som kommer og går, og aksept av eget følelsesliv gir oss kontroll. Frykt og fortregning i forhold til egne følelser gir opplevelsen av at vårt følelsesliv er ustabilt og hjemsøkt av krefter som er livsfarlige. Og faktum er at de følelsene vi ikke våger å ta innover oss, akseptere og anerkjenne, ka bli livsfarlige og ende med en eller annen form for aggressiv utagering. Noen vender til sist sitt sinne innover, og resultatet kan i verste fal manifesteres som selvmordstanker. Noe av det mest aggressive man kan gjøre mot seg selv, er kanskje å ta sitt eget liv.

 Kurs i selvutvikling

WebPsykologen holder kurs og workshops som nettopp handler om hvordan vi utvikler oss som mennesker og hvordan vi selv kan bidra til å leve et rikere og mer tilfredsstillende liv. Forståelse for de emosjonelle og relasjonelle årsakene til våre hverdagslige problemer er en vesentlig del av dette kurset. Foreløpig holder vi Kurs i psykologi og mindfulness som selvutvikling med jevne mellomrom i Kristiansand, men vi påtar oss også andre oppdrag rundt om i landet. Kursene kan holds for vennegjenger, kolleger, firmaer eller ledergrupper. Ønsker du en dag eller en kveld med psykologi presentert på en anvendelig måte, må du gjerne ta kontakt. 

Kilder

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Cullberg, Johan (1984) Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Hans Reitzel forlag A/S, København.  

Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Copyright © 2012 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillatt uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.

Eksempler på seriemordere

Blant de mest kjente seriemord gjennom tiden, finner vi faktisk en ikke-amerikansk representant, nemlig Jack the Ripper. Ripper drepte 5 prostituerte i Whitechapel, London, i 1888. Drapene hadde et rituelt tilsnitt hvor offerets organer ble fjernet og plassert strategisk rundt den døde kroppen. Morderen påstod også at han (eller henne?) hadde spist noen av organene. Grunnen til at Jack the Ripper står frem som en av historiens mest kjente seriemordere, handler sannsynligvis om at han aldri ble tatt, til tross for veldig mange teorier og hypoteser. Blant annet har man koblet Jack the Ripper til kongehuset, noe som fremstår som en ganske solid teori, men den er ikke bekreftet.

USA har flere kjente tilfeller av seriemordere. 25. februar 2005 ble en mann arrestert for minst ti drap, og senere samme år idømt livstid. Dette var slutten på en lang etterforskningsperiode. Det startet i 1974 da tre søsken kom hjem fra skolen i byen Wichita i Kansas og fant sin far, Joseph Otero, og sin mor, Julie Otero, og sine to yngre søsken Josephine (11 år) og Joseph II (9 år) strangulert til døde. Joseph ble funnet med ansiktet ned mot gulvet. Han var kneblet på hender og føtter. Julie ble funnet på soverommet i en lignende positur. Etter dette ble seks jenter i 20-årene funnet drept på samme vis over en periode på 12 år. Drapsmannen skrev flere brev til politiet hvor han påtok seg ansvaret for drapshandlingene og beskrev i detalj hvordan mordene var utført. Brevene var undertegnet med BTK som angivelig var en forkortelse for ”bind them, torture them and kill them”. Disse brevene førte likevel ikke til noe gjennombrudd i saken. 31 år etter det første drapet i Kansas, blir Dennis Rader endelig pågrepet, og han innrømmet straffeskyld (online crime library).

Er seriemordere stort sett fra USA?

Seriemordere er ikke vanlig. Det er med andre ord et ganske spesielt fenomen, og dermed er spørsmålet om seriemorderens psykologi bør gjøres til gjenstand for undersøkelse. Brorparten av litteraturen og statistikken på dette området skriver seg fra USA, og derfor er det denne litteraturen man har tilgjengelig dersom man ønsker å vite mer om seriemord. I USA har man identifisert 357 seriemordere i perioden mellom 1960 og 1991, men i denne sammenheng skal det også nevnes at ofrene for disse seriemorderne beløper seg til 3169 personer (Mitchell, 1997). Og et så stort antall døde mennesker bør være en virkelig god grunn til å bruke tid og krefter på undersøkelser av seriemorderens psykologiske make-up, følelsesliv og atferd.

Majoriteten av seriemordere er menn, men det finnes likevel noen kvinnelige seriemordere. Man regner med at 12% av identifiserte seriemordere i USA er kvinner. Et eksempel er Aileen Wuornos som ble arrestert i 1990 for å ha drept 7 menn (Newton, 2000, p. 241). Wuornos hadde en vanskelig barndom i Michigan preget av omsorgssvikt, misbruk og narkotika. Hun begynte som prostituert i en alder av tretten år, og samme år ble hun gravid. Etter hvert flyttet hun til Florida hvor hun begynte å tjene til livets opphold som prostituert langs motorveien hvor hun besørget lastebilsjåførers seksuelle behov. Det er laget en film om Aileen i 2003 som heter Monster. Filmen fokuserer på ni måneder i Aileens liv (1989 – 1990) da hun hadde et lesbisk forhold til en kvinne som het Selby. Og i løpet av den samme tid, begynte hun å drepe sine klienter for å få penger uten å måtte yte seksuelle tjenester. Prostituerte kvinner langs riksveien tilhører en risikogruppe. Det er ikke uvanlig av prostituerte kvinner blir drept av menn, eventuelt mannlige seriemordere. På sett og vis snudde Wuornos opp ned på dette. Nå var det plutselig den prostituerte som utgjorde trusselen.

Som sagt er mesteparten av litteraturen og forskning på seriemord fra USA. Kanskje er dette litt underlig ettersom USA ikke utgjør mer en 5% av verdens populasjon, men likevel har oppdratt 84% av alle kjente seriemordere siden 1980 (Newton, 2000, p. 1). En krysskulturell studie utført av David J. Cooke (2003) viser store forskjeller i forekomsten av psykopati (målt med ”The psychopathy Checklist” – PCL-R) i Europa og USA. Det er vanskelig å avgjøre betydning av denne forskjellen. Hvorfor er det flere seriemordere i USA enn noe annet sted i verden? Det store forskjellen kan handle om mange ting, og hvordan vi forstår og klassifiserer antisosial atferd kan spille en rolle.

Innenfor psykologi og psykiatri er det nemlig ganske store uoverensstemmelser når det kommer til klassifisering av skadelige og antisosiale personer. Ordet psykopat brukes ofte synonymt med sosiopat, antisosial- og dyssosial personlighetsforstyrrelse. Men betydningen av disse begrepene er ikke identiske. I USA og Europa bruker man også ulike klassifikasjonssystemer for å definere antisosial atferd. Videre er heller ikke psykopati et begrep som brukes isolert i verken DSM (amerikanske diagnosemanualen) eller ICD-10 (Europeiske diagnosemanualen). Psykopati kan likevel defineres ved hjelp av et eget verktøy videreutviklet av Robert Hare: ”The psychopathy Checklist” (PCL-R). Hare opererer med 20 diagnostiske kriterier for psykopati, og bygger dette på en tidligere utgave utarbeidet av Hervey Cleckley i 1942. (Hare, 1998; 1999). (Vi skriver mer om forholdet mellom de ulike forståelsene av antisosial atferd i artikkelen Hva er psykopati?).

Cooke (2003) som står bak den krysskulturelle studien av prevalens for psykopati i USA og Europa, mener likevel at materialet ikke kan tolkes dit hen at seriemord og psykopati er et amerikansk fenomen. Han mener snarere at psykopati forekommer i alle kulturer over hele verden. Han refererer i denne sammenheng til en uttalelse fra Robin et al. (1990) som påstår at antisosiale personer ikke er et produkt av et moderne ”sykt” samfunn. På den måten avviser han at sosiale og sosiopolitiske forhold i USA kan forklare oppkomsten av antisosial atferd (Cooke, 1995, p. 14).

Men på dette området finner man også motsatte synspunkter. Kirsner (2003) er en teoretiker som peker på at et postmoderne samfunn og forherligelse av individualisme skaper en følelse av å ikke være involvert, splittet og redd. Det fører videre til at mennesker føler seg fremmedgjort og får store problemer med å stole på seg selv, andre mennesker og samfunnet for øvrig (p. 167). Karterud (2001) peker også på at vår tid er preget av stadige forandringer. Samfunnet utvikler seg og forandrer seg med en langt større hastighet enn tidligere. Dette skaper også utfordringer for menneskets identitetsdannelse og følelse av sammenheng og identitet. Vi har stor frihet til å velge, og det kreves at vi velger vårt liv og våre veier i livet nesten daglig.

Freuds hysteriske pasienter var sannsynligvis i større grad tynget av sosiale dogmer og en strengere påbudsfilosofi. Deres problem var ufrihet og emosjonell undertrykkelse på grunn av kvassere kulturelle føringer og konvensjoner. I dagens (post)moderne samfunn er det kanskje motsatt? Muligens er det nettopp for stor frihet til å velge vårt eget liv som er hovedproblemet. Vi er dømt til frihet, og denne dommen kan veie tungt på ryggen til et individ som befinner seg midt i en verden full av valg. Dette individet savner på sett og vis en kultur hvor familiær tilhørighet bestemmer hvilken vei du skal gå i livet. Nasjonalistiske og patriotiske ekstremiteter, blandet med utrygghet og fremmedfrykt, kan kanskje slå rot i et slikt klima?

Den overveldende friheten til å velge sitt liv, og dermed ansvaret for alle livspolitiske beslutninger, kan også bli for mye for mennesker. Det kan anstifte en slags eksistensiell uro og en følelse av å bygge et liv på sand. Usikkerheten kan bli stor, og den tilhørende forvirringen enda større. Hvem er jeg? Hva skal jeg bli? Hvordan skal eg skape min identitet og mitt liv? Dette er de store spørsmålene enkeltindividet strever med i en (post)moderne tidsalder. Det er mulig at de psykiske lidelsene som hører til denne kulturelle understrømmen av frihet og valg, er det vi kaller personlighetsforstyrrelser? (Vi drøfter denne problemstillingen mer inngående i artikkelen Personlighetsforstyrrelse som moderne angst).

Det kan også tenkes at de tendensene Kirsner (2003) identifiserer i forhold til et postmoderne samfunn, en slags eksistensiell isolasjon som avstedkommer en følelse av fremmedhet ovenfor seg selv og tilværelsen akkompagnert av frykt og usikkerhet, gir grobunn for hensynløs atferd, men dette blir spekulasjoner. Dersom man skal spekulere ende mer i denne retningen, kan man innvende at USA nettopp er et samfunn hvor individualisme virkelig står i høysetet og kanskje er den beskrevne følelsen av fremmehet og eksistensiell frykt tilsvarende høy. Og hvis dette i noen grad kan gjøre regnskap for personlighetsforstyrrelser av antisosial karakter, vil det høye antall seriemordere i USA kanskje ikke være så overraskende?

Men igjen vil jeg understreke at slike analyser av det sosiale klima i et samfunn er vanskelig å relatere direkte til forekomsten av antisosial atferd. Det Kirsner (2003) og Karterud (2001) likevel påpeker, er at et (post)moderne samfunn sannsynligvis utøver en innflytelse på menneskets personlighetsutvikling, og ikke minst at samfunnsmessige forhold spiller en rolle i forhold til utviklingen av mentale lidelser og eventuelt forstyrrelser i personligheten. Om det kan forklare grufulle gjerninger som intensjonelle drap, er en annen sak.

Relaterte artikler

• Ondskap eller galskap?
• Hva er psykopati?
• Personlighetstrekk hos mordere
• En terrorists forrykte tankeverden
• Terapi med antisosiale pasienter
• Narsissisme og mentalisering
• Dyssosial personlighetsforstyrrelse

Kilder

American Psychiatric Association (1952) Mental Disorders DSM. http://www.psychiatryonline.com/DSMPDF/dsm-i.pdf

Cooke, D. J. (2003) Cross-cultural aspects of psychopathy. I Millon, T. Simonsen, E., Birket-Smith, M. & Davis, R.D. (Eds.) Psychopathy. Antisocial, criminal and violent behaviour (pp. 372-392). New York: The Guilford Press.

Cooke, D. J. (1995). Psychopathy across cultures. I Cooke, D. J. & Forth, A. E (Eds.), Psychopathy: Theory, research and implications for society (pp. 13-46). Nederland: Kluwer academic publishers.

Hare, R. D. (1998). Psychopathy, affect and behaviour. In Cooke, D. J. & Forth, A. E. (Eds.), Psychopathy: Theory, research and implications for society (pp. 105-138). Nederland: Kluwer academic publisher.

Hare, R. D. (1999). Without Conscience. The disturbing world of the psychopaths among us. New York: The Guildford Press.

Karterud S. (2001). Et historisk perspektiv og en drøfting av sentrale begreper. I Karterud, S., Urnes, Ø. & Pedersen, G. (red.). Personlighetsforstyrrelser. Forståelse, evaluering, kombinert gruppebehandling (pp. 119-185). Oslo: Pax Forlag.

Kirsner, D. (2003). The schizoid world of Jean-Paul Sartre and R. D. Laing. USA: Karnac.

Meloy R. J., & Felthous, A. R. (2004). Introduction to this issue: Serial and mass homicide. Behavioural Sciences and the Law, 22, pp. 289-290.

Mitchell. E. W. (1997). The Aetiology of serial murder: Towards an integrated model. Upublisert. Hentet 25.08.11 fra: http://www.forumgarden.com/forums/attachments/philosophy/12896d1169271852-knowledge-vs-understanding-mitchell-serialhomicide.pdf.

Newton, M. (2000). The ecyclopedia of serial killers. New York: Checkmarks books.

WHO (2002). ICD-10 Psykiske lidelser og adferdsforstyrrelser. Kliniske beskrivelser og diagnostiske retningslinjer. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Av psykolog Janne Risholm Liverød &
psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Redigert av psykolog Sondre Risholm Liverød.

Copyright © 2011 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.