Innen finansøkonomien finnes hypotesen om udekket renteparitet, en i mange modeller fundamental sammenheng som sier at det du tjener på å kjøpe en valuta nå og selge den i fremtiden, vil du i samme periode tape på renteforskjeller, og omvendt. Tjener du seks prosent ekstra rente på å plassere pengene dine i Australia, vil du tape tilsvarende på valutaforskjeller.

Som så mye annet innenfor økonomisk teori, holder denne sammenhengen heller dårlig, hvilket gir opphav til såkalt carry trade, hvor man tar opp lån i valutaer med lav rente og plasserer i valutaer med høy rente. Spesielt de senere år har dette vært svært lønnsomt. På samme måten skulle det visstnok være lønnsomt for islendingene å låne i euro – renteforskjellen var forventet større enn valutakursforskjellene. Dessverre var det mange islendinger som ikke hadde hørt metaforen som ofte brukes når økonomer snakker om carry trade: det er som å plukke opp kronestykker foran en dampveivals. Det kan gå bra veldig lenge, men til slutt går kommer smellen og da ligger du virkelig ille an.

I fjor kom dampveivalsen og rullet over carry-trade-investorene, blant disse altså de islandske lånekundene. Da kan det gå slik.

En fortvilet islending fikk rett og slett nok da  banken varslet at de ville ta over huset hans på fredag. Han tok saken i egne hender og raserte likegodt huset i det eksklusive strøket Alftanesi utenfor Reykjavik, melder islandske medier.

Mannen, som er i 50-årene, mistet huset sitt som følge av finanskrisen. Lånet var i utenlandsk valuta og han hadde ikke sjanse til å betjene det da den islandske krona stupte.

Lærdommen å trekke av dette er ikke nødvendigvis å stole blindt på udekket renteparitet, men også å ikke stole blindt på selgeren i banken.

Da er det klart for semifinalene i årets snooker-VM. Det har vært et begivnehetsrikt mesterskap hittil. Regjerende mester Ronnie O’Sullivan forsvant ut allerede i andre runde etter å ha virket relativt umotivert. Han tapte mot mannen alle har ventet i mange år på at skulle få sitt gjennombrudd, Mark Allen. I en alder av bare 23 kan han bli blant tidenes yngste verdensmestre. Allen er forøvrig en mann med sterke meninger, blant annet om Ronnie O’Sullivans betydning for snookersporten, så kampen dem imellom var ikke uten poenger. At den unge og hardtarbeidende utfordreren slo en representant fra den eldre garde som har trappet noe ned på treningen vitner nesten mer enn noe annet i dette mesterskapet som et tegn på at generasjonsskiftet i toppen snart er gjennomført.

Så enkelt er det likevel ikke – den dobbelte verdensmester John Higgins nekter å gi seg og vant en av VMs mer underholdende kamper (og dem har det vært en del av) 13-12 mot Mark Selby og er med det videre til semifinalen. I en alder av 33 år er han 10 år eldre enn Allen, som han møter i semifinalen. Vinneren av denne kampen er trolig også favoritten i finalen. Verdensmesteren fra 2007 har hatt en forunderlig evne til å avgjøre jevne kamper, noe som gjør at han får favorittstempelet når vi nå går inn i semifinalene.

I den andre finalen møtes Shaun Murphy og Neil Robertson, som har mulighet til å bli første “ordentlige” verdensmester fra Australia. Murphy kjempet seg tilbake i kvartfinalen mot snookerens egen Konge, Stephen Hendry, etter å ha ligget tre partier under og sett Hendry lage eit maksimumbreak (se video under). Et sterkt nok resultat mot en Hendry som har gjort sine beste prestasjoner på mange år. Robertson vant overbevisende mot min, og mange andres favoritt, før kvartfinalene, Stephen Maguire (13-8). Sånn sett er dette et veldig åpent VM, det er ingen klare favoritter igjen, bare fire meget gode spillere.

Det lover godt for resten av VM.

Mye godt kan sies om det norske politiske systemet, men av og til dukker det opp eksempler på at det burde vært mer regelstyring. Spesielt har Senterpariet utmerket seg den siste tiden. Først fikk BI-forskerne Leif Helland og Rune Sørensen publisert en artikkel som viser at den kanskje viktigste faktoren for å forklare norske veiinvesteringer, er antall velgere som kreves for å vinne en stortingsplass. Siden folk er mer verdt jo lengre ut i distriktene de bor, kan dette forklare hvorfor sentrale områder stdig blir forfordelt i kampen om veginvesteringer. Liv Signe Navarsetes svar er som vanlig både saklig, poengtert og relevant.

“Eg må nesten flire. [..] Det som er bra med det norske demokratiet er at vi har politikarar som ser heile biletet, og ikkje berre kost-nytte. Hadde vi gått over til eit slikt kalkulatorbyråkrati hadde landet sett heilt annleis ut, og vi ville tapt store verdiar”

“Kalkuraltorbyråkrati” er antageligvis når noen i Finansdepartementet sitter og regner på hvor man får mest nytte for hver krone man bruker. Dersom de finner at nytten er større ved å bruke fire millioner på sykehjemsplasser heller enn på infrastruktur der ingen skulle tru at nokon kunne bu, er det antageligvis en god grunn til å høre på dem. Landet ville sett annerledes ut, vi ville tapt noen av dagens verdier, men vi ville hatt større verdier.

Nå har SP-statsråder lovet støm til gården Røneset. I noe som ikke kan beskrives som annet enn ren populisme, har de lovet investeringer på fire millioner til en avsidesliggende gård der det er én fastboende. I 40 år fremover må hver eneste husstand i Sykkylven betale 70 kroner for å finansiere landsmøteshowet, påstår Aftenposten. Det er komisk, det er enda mer tragisk tragisk og det er et hint om at Finansdepartementet burde få ansvaret å lære opp flere statsråder enn bare finansministeren. For Navarsetes kalkulatorbyråkrati hadde antageligvis frarådet denne beslutningen, men heldigvis ser Navarsete hele bildet og ser at en strømkabel dit ingen skulle tru at nokon kunne bu er den beste investeringen man kan gjøre.

Alltid like velformulerte Per Egil Hegges morgenkåseri fra fredag:

Morgenkåseriet 27.03.09 Per Egil Hegge

I dag er det 200 år siden Charles Darwin ble født, mannen bak boken 100 norske professorer plasserte på topp over de bøkene som hadde betydd mest for vitenskapen, Om artenes opprinnelse, og mannen bak en av tidenes mest fantastiske teorier, evolusjonsteorien. I den anledning bringer vi et stykke intelligent design – stirr på disse apene i 30 sekunder og se deretter på en hvit vegg og blink med øynene et par ganger:

HT: Daniel Finkelstein

Greg Mankiw: It’s No Time for Protectionism

Mr. Geithner and other China critics might also want to ponder how the Chinese keep the yuan undervalued. The essence of the policy is supplying yuan and demanding dollars on foreign-exchange markets. The dollars that China accumulates in these transactions are then invested in United States Treasury securities.

So when the Treasury secretary complains about the undervalued yuan, his message to the Chinese boils down to this: Stop lending us money.

Dag O. Hessen og Nils Chr. Stenseth: Darwins arv

Det store engasjement som Darwin fortsatt vekker og den motstand hans evolusjonsteori fortsatt møter, viser hvilke fundamentale og erkjennelsesmessige spørsmål som reises, samt at arven fra opplysningstida – kampen for vitenskapelige erkjennelser – fortsatt må føres. Darwin ville nok nikket gjenkjennende til argumentene fra evolusjonsmotstanderne.

Erik Tunstad: Frykten for å innrømme at mennesket er et dyr

Det verste som kan skje, er visstnok at vi kan komme til å oppføre oss som — nettopp — dyr. Det er her den egentlige redselen ligger begravet. Men sosiobiologien har med stor klarhet vist at det er akkurat det vi gjør: Vi oppfører oss som dyr. Vår nestekjærlighet, vår omsorg for barn, våre sosiale bånd, alt dette er resultater av vår biologiske fortid. Det samme kan man si om sjalusi, vold, uærlighet …

Astrid Meland har gravd tak i statistikk som viser at BMI-en til Playboy-jentene de siste drøye 50 årene har gått nedover samtidig som BMI-en til den jevne amerikanske kvinne har gått i motsatt retning. Se BMI-en plottet mot tidspunktet jentene figurerte i Playboy i figuren under.

Resultatene er kanskje ikke overraskende, i det minste skulle det bekrefte en del fordommer. Det til side, desto mer interessant er det at de samme kvinnenes liv/hofte-rate har vist en stigende tendens i samme periode:

Kjør regresjoner på begge sammenhengene, og du finner at hvilket år du er i, har signifikant betydning for hvilket resultat du kan forvente (også om vi tar bort de fire tydelige utliggerne i det siste plottet). Men hvorfor trekker resultatene i motsatt retning? Tja, jeg har ikke studert medisin. Ta med at selv om hoftemålet er redusert, har livvidden gått opp. Mer sjokolade er neppe fasiten. Forslag?

The Times’ Anatole Kaletsky langer ut:

The answer was beautifully expressed two generations ago by John Maynard Keynes: “Practical men, who believe themselves to be quite exempt from any intellectual influence, are usually the slaves of some defunct economist. Madmen in authority, who hear voices in the air, are distilling their frenzy from some academic scribbler of a few years back.” [...]

What the practical men didn’t realise, however, was that the risk management consultants who told them their banks would face no solvency problems and the economists who advised them that financial markets were always right were basing their analyses on two theories that were catastrophically wrong.

These two theories – called “rational expectations” and “the efficient market hypothesis” – essentially assume that the economy is a predictable, comprehensible machine with a defined set of instructions. That in itself may seem preposterous, but the theory goes farther and assumes that every “rational” participant in economic life knows these instructions and assumes that everyone else knows them too. To make matters worse, it is then applied to financial markets so that any economically inexplicable gyrations that do occur are explained a way as purely random, like tossing a coin. This leads to the conclusion that financial prices, although they may fluctuate randomly in the short term, are highly predictable in the long term, in the same way that the takings of a casino are.

Kjernen av kritikken er i og for seg lite kontroversiell. Antagelsene om rasjonelle forventninger og det effisiente marked er mer begrunnet med de voldsomme forenklingene de gir grunnlag for, heller enn realismen i dem. Etter hvert som datakraften har blitt, og blir, billigere og de kloke hodene i alle fall ikke blir færre, vil vi nok få mer realistiske modeller, men økonomi er og blir en sosialvitenskap uten de enkle fasitsvarene man kan finne i matematikkens verden. Dersom man går inn for det, kan man alltids finne resultater som støtter ens egne synspunkter (selv om det her også vil være enklere for de klokeste hodene å komme med innvendinger). En annen fordel med antagelsene er selvsagt at modellene kan forstås for andre enn de med doktorgrad. Økonometriske teknikker kan gjøres tilnærmet uendelig vanskelige, langt verre enn den gjengse masterstudent med økonometrikurs i bagasjen kan forstå seg på, men da mister også modellen mye av sin verdi.

En annen ting er å tro blindt på disse resultatene [1]. En skulle tro de fleste høyskoler og universiteter for drøftingens skyld gjorde studentene oppmerksomme på at verden ikke er normalfordelt. Om man foretrekker populære uttrykk som sorte svaner (om sjeldne og ekstreme utfall) eller mer akademiske uttrykk som kurtosis (eller kurtose – her at svingningene øker fordi det er flere ekstreme utfall enn de standard brukte fordelingene impliserer), er det et faktum at man må ta høyde for at en konkurs som i følge teorien skal kunne skje med en million års mellomrom kan skje i morgen [2][3]. I de kursene jeg har tatt, har de sviktene forutsetningene vært drøftet, men i mine øyne ikke alltid i stor nok grad.

Og så er det selvsagt mye økonomene ennå ikke kan forklare. Er samvariasjonen mellom dollarkursen og oljeprisen positiv eller negativ? På kort eller lang sikt? Disse korrelasjonene kan holde seg i perioder, for så å snu, uten at man kan være helt sikre på grunnen. Slike observasjoner er i seg selv nok til å bevare ydmykheten, lytte til innvendinger og ikke begrave seg fullstendig i lærebøkene. Kaletsky mener økonomifaget (som kan ikke har noen veldig god definisjon av – han synes i hovedsak å mene finansfaget) enten må avgå ved døden eller gjennomgå et paradigmeskifte hvor blant annet atferdspsykologi vil få større plass. Det siste er nok det mest realistiske, at også her vil finanskrisen fremskynde et allerede pågående paradigmeskifte. Det er neppe et onde.

———–

[1] Nå finnes det miljøer, kanskje spesielt i USA, som virkelig tror på disse hypotesene. Man kan være fristes til å undres over om de sitter for mye inne på kontorene og regner på sine integraler.

[2] Slike ekstreme utfall brukes blant annet for å forklare hvorfor carry trade – handel i valuta med sikte på å tjene penger på rente- og valutaforskjeller – ofte lønner seg. Av og til kommer det et så ekstremt negativt utfall at det spiser opp hele fortjenesten. Det kan forklare noe, men ikke alt.

[3] I tillegg har mark-to-market-praksisen, altså at finansielle instrumenter i balansen verdsettes til markedsverdi, fått sin del av skylden for at finanskrisen får det omfanget den får. Denne praksisen her klart prosyklisk, i og med at prisen på slike instumenter stiger i oppgangstider og faller i nedgangstider.

Monty Python-gjengen, som vel aldri kan sies å ha fulgt strømmen, gjorde det heller ikke i fjor da de la mange av sine egne videoer ut på YouTube. De gjorde det fra første stund klart at de ikke var ute etter kommentarer:

Instead, we want you to click on the links, buy our movies & TV shows and soften our pain and disgust at being ripped off all these years.

I informasjonsfeltet ved siden av videoene har de ved hvert klipp lagt ut en link til Amazon, hvor man kan kjøpe en relevant DVD. Dette har visstnok ført til at Python-gjengen har føket oppover salgslistene hos Amazon, med en registrert salgsøkning på 23 000 %. Kanskje noe å tenke på for plateselskaper og interesseorganisasjoner som rygger skrikende inn i fremtiden?

Nyvalgt leder i Hordaland AUF, Heidi Rosendahl Lindebotten, peker på hva som kommer til å frata Erna Solberg nattesøvnen:

“Et AUF i vekst er den dårligste nyheten høyresiden kunne fått ved inngangen til valgkampen.”

Finanskrise, fall på meningsmålingene, regjeringspartier i fremgang, intern krangling mellom mulige samarbeidspartere, vansker med å få frem eget budskap, mangel på en tydelig lederskikkelse – ingenting av dette er det som kommer til å plage Høyre mest frem mot valget – det er det et ungdomsparti i vekst som kommer til å gjøre.

Det er en smal, smal linje mellom selvtillit og selvgodhet.