1. Hvordan vil du, i stikkords form, karakterisere lakseoppdrettsåret 2010?

Luseprobleme fra i fjor gjentar seg og vil sannsynligvis komme styrket tilbake som følge av økt produksjon i 2010. Enorm inntjening som følge av høye laksepriser. Vi får bare håpe at større deler av dette overskuddet investeres i å løse oppdrettsnæringens miljøutfordringer.

2. Si minst tre positive ting om lakseoppdrettsåret 2010?

Økt fokus på dyrking av makroalger, større involvering fra Miljøvernmyndighetene når det gjelder negative miljøeffekter oppdrett og utviklingen av flere miljøstandarder for lakseoppdrett som nå er nå i sluttfasen.

3. Er situasjonen for villaksen og sjøørret endret i 2010, og hvordan er utsiktene framover?

Nei, i forhold til oppdrett er ikke situasjonen endret i noen særlig grad. Lusepresset er stadig for høyt grunnet for mange verter (350 millioner oppdrettslaks) og innslaget av rømt oppdrettlaks i villaksen gytebestander er fortsatt for høy i forhold til forskningsbaserte bærekraftskriterier. Størsteparten av utvandrende laksesmolt unnslapp trolig til havs men store mengder lus på sensommeren og høsten har gitt sjøørreten en ekstra knekk i 2010.

4. Tar dere for lett på andre trusler mot villaks enn oppdrett? Forsker Jens Christian Holst ved Havforskningsinstituttet rapporterer at det er for lite mat for de store fiskebestandene i Norskehavet. Verst rammet blir villaksen. Hvordan vil det ramme villaksen i årene 2011-2013? Vil dere da fortsatt gi oppdretterne mesteparten av skylda for svekkede villaks-bestander?

Temperaturforhold og mattilgang i havet er vanskelig å styre. I en slik situasjon blir det enda viktigere at vi reduserer vår direkte påvirkning på villaksen til et akseptabelt nivå.

I dag står oppdrettsnæringen for de to største ikke-stabiliserte truslene mot villaksen. Med mindre næringen har løst disse utfordringene innen 2013 så regner jeg med at Bellona fortsatt vil ha fokus på å redusere miljøbelastningen fra oppdrett.

5. Hvor vill er egentlig villaksen i elvene, for eksempel på Vestlandet? Villaksen der var jo nærmest utryddet på 70-tallet (pga. sur nedbør, vasskraftutbygging o.a.). Derfor ble det satt ut kunstig klekket lakseyngel, noe som stadig skjer. Vil det ikke være riktig å kalle den fisken som ble og blir satt ut, for oppdrettet? Enkelte forskere har problemer med å se forskjell på villaks og laks som er satt ut som yngel. Mener du at man bør unngå sette ut yngel i lakseelver? Er det noe poeng med utsett hvis yngel blir regnet som oppdrettet når den vender tilbake til elvene?

Det er stor forskjell på kunstig klekket lakseyngel og oppdrettslaks hvor man over flere generasjoner har drevet avl for å fremme spesifikke egenskaper som for eksempel veksthastighet og sen kjønnsmodning.

6. Lakseoppdrett er en viktig arbeidsplass for mange mennesker langs kysten. Føler dere ansvar for disse arbeidsplassene? Bør kysten i størst mulig grad bli naturreservat?

Norge skal ha en oppdrettsnæring. Forhåpentligvis vil denne omfatte betydelig flere arter enn laks i fremtiden. Spesielt finner Bellona mulighetene innen dyrking av makroalger (tang og tare) svært spennende. Men felles for all denne aktiviteten er at den nå drives på en fornuftig måte. Arbeidsplasser langs kysten har lite å tjene på at fjorder blir overbelastet eller at arter blir utfisket. 

Hvor mye laks og ørret bør oppdrettes i Norge ideelt sett, målt i tonn per år?

Oppdrettsaktiviteten bør justeres i forhold til den faktiske belastningen, ikke kun måles i antall tonn. Lakseoppdrett bør derfor justeres til et nivå som ikke gir mer enn 5 prosents innblanding av oppdrettslaks i villaksens gytebestander samt at totalproduksjonen av lus ikke overstiger 10 – 50 millioner. Dette er bærekraftsmål basert på de forskningsresultatene som er tilgjengelige i dag.

7. Hvordan og hvor vil og bør norsk lakseoppdrett skje i framtida (stikkord: i mærer, i landanlegg, kystnært, offshore, nord eller i sør i Norge)?

Det viktigste er å få på plass konkrete kriterier for hvor stor belastning vi skal tillate fra oppdrettsnæringen i de ulike områdene. Dette vil gi forutsigbarhet for næringen og være en driver for teknologiutvikling. Om teknologiutviklingen ender i lukkede anlegg i sjø, anlegg på land eller større enheter off-shore skal jeg ikke spå for mye om, men jeg registrer at det er mange som tar kontakt med Bellona for å presentere spennende alternativer til dagens typiske oppdrettsanlegg. 

8. Hvordan vil du karakterisere det gjennomslag miljøbevegelsens synspunkter på oppdrett får i media og opinion? Er dere tilfredse?

Fiskeoppdrett har blitt en enormt stor næring i Norge og da er det naturlig at den også blir heftig debattert i mediene. Jeg synes dekningen med tanke på lus og rømming har vært bra i 2010. At oppdrettsnæringen blir sutrete hver gang det kommer et snev av kritikk er ikke noe nytt. Heldigvis er det flere som evner å diskutere disse problemene som problemer uten å gå fullstendig i vranglås.  

9. Bør det innføres strengere restriksjoner på sportsfiske i elvene for å redde villaksen? Bør interesseorganisasjonene slutte å oppfordre folk til å drive sportsfiske?

Vi trenger strenge restriksjoner både på elve-, sjøfiske og oppdrettsnæring for å styrke villaksens situasjon. I 2010 innførte myndighetene fiskeforbud i hele 117 elver nettopp fordi situasjonen i for villaksen i disse elvene var prekær. Så det er klart at sportsfisket på ingen måte slipper unna, i tilfelle enkelte der ute skulle tro det.  

10. Hvilke er de fem viktigste tiltakene for å redde villaksen?

Både sur nedbør, vannkraftreguleringer, fysiske inngrep, Gyrodactylus salaris, lakselus og rømt oppdrettslaks er trusler for villaksen. De to sistenevnte er såkalte ikke-stabiliserte trusler, dvs. at det er fare for ytterligere tap (av bestander eller produksjon) og at det ikke er gjennomført effektive tiltak som kontrollerer eller reduserer trusselens effekt og utbredelse. Derfor må hovedfokus rettes inn mot tiltak for å redusere lakselus og rømming, enten ved å innføre nye verktøy eller redusere produksjonen til et akseptabelt nivå.

11. Hva er deres holdning til miljøsertifisering av oppdrettslaks (for eksempel ASC)?

Bellona er positive til denne type standarder. Jeg har selv deltatt i den tekniske komiteen til Global Aquaculture Alliance (GAA) for å bidra til å utvikle deres laksestandard. Den er nå ute på høring med frist 10. januar og jeg håper så mange som mulig sender inn kommentarer på denne.

Disse standardene setter kun krav til enkeltanlegg og ikke den totale produksjonen i et område. Systemet med slike industristandarder vil derfor ikke fungere dersom myndighetene ikke er sitt ansvar bevisst og legger fornuftige miljømessige rammer for hvor mange anlegg og hvor mye oppdrettsfisk vi kan tillate langs kysten vår.

12. Når vil dere begynne å oppfordre forbrukerne til å spise oppdrettet laks i stedet for kylling, svin, sau og storfe?

Min fagbakgrunn er knyttet til akvakultur i hovedsak oppdrettslaks. Derfor ønsker jeg å bidra med min kompetanse til at fotavtrykket fra oppdrettsnæringa blir minst mulig. Jeg har ikke på langt nær like mye kompetanse innen landbasert matproduksjon og skal derfor vokte meg vel med bastante påstander om det.

På protein- og energiutnyttelse kommer oppdrettslaksen bedre ut enn landbasert kjøttproduksjon. Dette er helt klart et ressursforttrinn for laksen. Herbivor og omnivor fisk som ulike typer karpefisk kommer enda bedre ut en laksen. Når FNs matvareorganisasjon (FAO) snakker om at akvakultur skal bidra til å ”redde” den voksende befolkningen i sør er det viktig å ta inn over seg at da snakker man ikke om norskprodusert oppdrettslaks, dessverre.   

13. I hvilken grad mottar dere økonomisk og annen støtte til kampen mot oppdrettslaks fra utenlandske kilder og eventuelt hvilke?

I februar meldte Bergens Tidende at The David and Lucile Foundation (Packard-stiftelsen) har brukt 714 millioner dollar de siste ti årene på 55 organisasjoner som jobber med å påvirke forbrukere til å styre vekk fra konsum av oppdrettslaks. I tillegg kommer antioppdrettspenger fra andre kilder som Pew- og Davis Suzuki-stiftelsene. Inngår din organisasjon i en slik global kampanje mot lakseoppdrett — der norske miljø- og interesseorganisasjoners oppgave er å ødelegge for oppdretterne på hjemmebane?

Bellona mottar ikke noen slik økonomisk støtte. Vi driver ingen ”Kamp mot oppdrettslaks” som det skrives i spørsmålet. Bellona jobber med å dokumentere og presentere fakta om oppdrettsnæringens miljøpåvirking samt gi anbefalinger til næringa og myndighetene for hvordan oppdrettsnorge bør utvikles videre. Hovedmålsettingen er at oppdrettsnæringens påvirkning ikke skal være større enn det naturen tåler.  

14. Kurt Oddekalv kaller norsk oppdrettslaks ”giftig”? Er du enig?

Nei

15. Hva blir deres viktigste sak i forhold til lakseoppdrett i 2011?

At produksjonen av oppdrettsfisk må justeres til et nivå som naturen tåler med tanke på lakselus, rømming og organisk belastning. Noen videre produksjonsvekst kan ikke tillates før næringen har fremskaffet tilstrekkelig verktøy til å løse disse problemene.

I tillegg ønsker Bellona å delta aktivt i utvikningen av en næring basert på dyrking av makroalger til mat, fôr og energiformål.  

16. Hva er deres holdning til torskeoppdrett?

Bellona støtter Havforskningsinstituttets anbefalinger om å ikke etablere torskeoppdrett i viktige gyteområder for kysttorsken.

Som medlem i Rømmingskommisjonen for Akvakultur ser jeg den store mengden innrapporterte rømmingshendelser som følge av at torsk biter hull i nota. Det er åpenbart at utstyret i disse tilfellene ikke fungerer. En torskenot må ha andre egenskaper enn en laksenot for å hindre fisken i å tygge seg ut. Uten en oppgradering av dette utstyret vil ikke torskeoppdrett kunne drives forsvarlig. Enkelte aktører benytter doble nøter eller nøter laget av alternative materialer og dette må også implementeres i resten av torskeoppdrettsnæringen.        

Undertegnede inspiserer dyrking av Kappaphycus alvarezii (cottonii) på vestkysten av Madagaskar.

I går sendte Fiskeri- og kystdepartementet (FKD) på høring et forslag om å innlemme oppdrett av vannlevende planter i Forskrift om tillatelse til akvakultur av andre arter enn laks, ørret og regnbueørret (tildelingsforskriften). Dette er et viktig skritt i prosessen med å utvikle en ny og spennende næring med stort potensial i Norge.

For å etablere en forutsigbarhet for aktører som ønsker å stare kommersiell makroalgedyrking er det avgjørende at myndighetene får på plass gode rammebetingelser. Det er dette vi nå ser starten på.  FKD skriver at de har registrert økende interesse for denne typen akvakultur. Forskriftsendringen innebærer at også vannlevende planter (tang og tare) vil være omfattet av forskriftens generelle regler, som for eksempel vilkår for klarering av en lokalitet. Det legges opp til at det er fylkeskommunen som vil få ansvarer for saksbehandling og tildeling av tillatelser til dyrking av markoalger. Les mer om dette på FKD sine hjemmesider. 

Bellona er svært engasjert i denne formen for akvakultur. I tillegg til å kunne utvikle en ny kystbasert næring ligger det spennende muligheter knyttet til algers potensial for å bidra til å løse miljøutfordringer. 

I global sammenheng er makroalger viktig for humant konsum. Innen havbruk kan dyrking av makroalger gi to viktige bidrag. Makroalger kan nyttegjøre seg (og rense/ta opp) destore mengdene nitrogen og fosfor som slippes ut av anlegg med fiskeoppdrett i dag. I tillegg kan tangmel kan være en mulig råvare inn i ny produksjon av fiskefôr. Dette gir en betydelig mer effektiv ressursbruk, et rensepotensial for områder med intensiv fiskeoppdrett og en mulig erstatning av langreist produsert fiskemel med lokalt produsert tangmel.  

I en fremtid hvor bruken av fossil energi må reduseres har energi produsert av biomasse en viktig rolle. Alger vokser fort, forbruker ikke ferskvann i vekstfasen og fortrenger ikke matproduksjon på land. Dette er suksesskriterier som gjør at jeg er overbevist om at algedyrking vil ha en viktig rolle og legge premisser for hvordan vi tenker både mat- og energiproduksjon i fremtiden.

Les mer om Bellonas vurderinger i rapporten «Dyrking av makroalger – et hav av muligheter«

Standarden omfatter samfunn, miljø, dyrevelferd, matsikkerhet og sporbarhet i forbindelse med oppdrett av laksefisk i sjø.

Forslaget til standard ble i forrige uke lagt ut til offentlig høring på hjemmesidene til GAA hvor det er åpnet for kommentarer frem til 10. januar 2011.

Jeg håper så mange som mulig har muligheten til å komme med gode og kritiske innspill for å gjøre standarden best mulig.

Produksjonsmengde er myndighetens ansvar
Både GAA-standarden og andre som for eksempel Salmon Aquaculture Dialogue (SAD) er frivillige industristandarder som tar utgangspunkt i å sertifisere enkeltanlegg. For oppdrettere er derfor rammen av sertifiseringen i hovedsak hva de selv kan gjøre på eget anlegg. De tar i mindre grad inn over seg den samlede effekten av flere anlegg i samme område.

For Norges del er det totalproduksjonen av oppdrettslaks som er hovedårsaken til de store utfordringene vi står overfor når det blant annet gjelder lakselus. Systemet med slike industristandarder vil ikke fungere dersom myndighetene ikke er sitt ansvar bevisst og legger fornuftige miljømessige rammer for hvor mange anlegg og hvor mye oppdrettsfisk vi kan tillate langs kysten vår.

Tekniker Ignaz viser frem dyrket cottonii nord for Tulear på Madagaskar (foto: Marius Dalen)

For en liten stund siden hadde jeg gleden av å være med på feltarbeid med Norges Vel på Madagaskar. Prosjektet ser på muligheten for dyrking av makroalger og forskjellige bruksområder for algene som produseres. Foreløpig er produksjonen relativt lav, men har gitt et et levebrød eller en biinntekt for en rekke personer langs kysten.

Norges Vel sitt prosjekt startet i 2006 og arten det har vært satset på er Kappaphycus alvarezii, eller cottonii som den oftere omtales som.

I dag blir det som produseres tørket lokalt og solgt til oppkjøpere som FMC Biopolymer i Haugesund. Algen er attraktiv på grunn av innholdet av karragenan som brukes både innen medisin og som fortykningsmiddel i næringsmidler.

Som en videreføring av det opprinnelige prosjektet til Norge Vel deltar nå Bellona for å se på mulighetene for andre mulige bruksområder av alger på Madagaskar. Av spesiell interesse for Bellona er områdene fiskeoppdrett og energi. Enkelte typer rødalger inneholder betydelige mengder proteiner som kan være interessante til bruk i fiskefôr. For Madagaskar sin del er det mulig at algebasert fiskefôr i småskalaoppdrett av tilapia i jorddammer kan bidra til en positiv utvikling på landsbygda. I et lengre perspektiv kan det være spennende også å se på muligheten til energiutnyttelse av denne type råstoff for å avbøte på de store problemene Madagaskar har med avskoging.

I tillegg til å besøke flere områder for algedyrking, besøkte vi forskere ved det marine forskningsinstituttet i Tulear, flere tilapiaoppdrettere/bønder på landsbygda rundt Tamatave, organisasjonene Blue Ventures og TransMad, interesseorganisasjoner og investorer.

Det har vært en rekke kjettingbrudd i oppdrettsnæringen de siste årene, og RKA er av den oppfatning at dette skyldes at oppdrettere har fått leveranser av kjetting som er uegnet for oppdrettsformål.

RKA har mottatt bekymringsmeldinger fra oppdrettsselskap om brudd i kjetting uten at det har skjedd rømming, og RKA har også undersøkt kjetting etter rømmingshendelser. Kjettingen som RKA mener er uegnet for havbruk er i forskjellige dimensjoner av type galvanisert, langlenket ”Alloy”-kjetting, og har vært levert av flere leverandører. Det har vært problemer med både norsk-produsert og importert kjetting.

I kjølvannet av denne saken har det også blitt avdekket misforståelser både når det gjelder tekniske definisjoner og dimensjoneringsmetodikk. RKA har i den forbindelse skrevet et notat til hvordan Fiskeridirektoratet bør følge opp. Les notatet i sin helhet her.

Denne saken peker på at det man ikke alltid blindt kan stole på sertifikater som leveres sammen med et produkt. Hvor skal ansvaret ligge? Dersom en sertifisert kjetting ikke tåler belastingen den er dimensjonert for og ryker, er det oppdretter som skal klandres? Har oppdretter et selvstendig ansvar for å sjekke at kjøpt kjetting med sertifikater faktisk tåler det som sertifikatet lover? Det kan være vanskelig å kreve dette. Men når det gjelder utstyr importert fra utlandet (for eksempel kjetting fra Kina) så må i alle fall importørene kunne holdes ansvarlig for at utstyret virker etter hensikten selv om det leveres med et sertifikat som i utgangspunktet ser ok ut.

Dessverre ønsker, i følge kyst.no, Oddekalv å holde innholdet i denne rapporten konfidensielt. Da er vi jo like langt. Jeg kan ikke forstå hvorfor denne etterspurte informasjonen skal holdes tilbake. Har man først gjort jobben med å få dokumentasjonen ned på papir så må det jo være i alles interesse at denne blir tilgjengelig for samfunnet. Jeg håper Oddekalv revurderer hemmeligholdelsen og innser at en slik strategi kun fører til økt skepsis til innholdet i rapporten.

KLIF skriver i en artikkel på sine hjemmesider at «anleggene mangler konkete miljømål i forhold til forurensning og hva fjordsystemet kan tåle. Deres risikovurderinger omfatter verken fare for utslipp eller miljøeffekter av forurensning og kjemikaliebruk.»

– Oppdrettsanleggene vi har kontrollert har for overfladiske miljømål og risikovurderinger De vet for lite om miljøtilstanden der anleggene ligger. Miljømål og risikovurderinger er heller ikke godt nok forankret og etterspurt av ledelsen. Det medfører at de kontrollerte anleggene ikke er flinke nok til å forebygge forurensning, sier Ingunn Midttun Godal.

En stadig sterk produksjonsvekst innen oppdrettsnæringen fører til at totalbelastningen fra organisk utslipp, nitrogen og fosfor langs kysten øker. Som nevnt i et tidligere blogginnlegg vil lakseprodusjonen i Norge øke til hele 940.000 i 2010. Tidligere har forurensningsmyndighetene meldt om at situasjonen med tanke på slike utslipp fra oppdrettsnæringen er usikker for ni prosent av områdene med slik aktivitet. I en prosent av områdene er miljøtilstanden for vannforekomsten karakterisert som dårlig.

Jeg håper at KLIF vil komme stadig sterkere på banen for å regulere oppdrettsbransjens organiske belastning i norske fjorder. I områder hvor miljøtilstander er dårlig må produksjonen justeres kraftig ned. I områder hvor situasjonen er usikker må oppdrettere og myndigheter avklare situasjonen gjennom grundig dokumentasjon av miljøtilstander. Inntil dette er gjort må produksjonen enten justeres ned eller i det minste fryses på dagens nivå. En økning slike områder kan ikke aksepteres.

Avdekkingen av dårlige ruteiner ved oppdrettsanlegg er svært bekymringsfull. Dårlige rutiner på dette feltet øker også sannsynligheten for dårlige rutiner knyttet til rømmingssikring og håndtering av lakselus. I undersøkelsen ble seks matfisk- og tre settefiskanlegg undersøkt. KLIF bør snarest iverksette en utvidet undersøkelse som omfatter et større antall oppdrettsanlegg langs kysten.

Laksen som overlever viruset havner i fiskedisken. På billigsalg.

Smittet fisk slutter å ta til seg næring, noe som reduserer slaktekvaliteten betraktelig. Men ifølge eksperter NRK har snakket med er det ikke farlig å spise fisken.

Les mer om Pankreassykdom på sidene til Veterinæristituttet.

Forbrukerrådet i Bergen, ved Seniorrådgiver Anne Råheim, reagerer sterkt. Og det med rette etter min mening.

Oppdrettsnæringen skyter seg selv i foten dersom de forsøker å selge et matprodukt av redusert kvalitet uten å klart informere om dette.

Fagansvarlig for statistikk i FHL, Jon Arne Grøttum sier, ifølge Intrafish, at de forventer at produksjonen av atlantisk oppdrettslaks øker med ni prosent til 940.000 tonn for 2010.

Dette skjer altså i året hvor Fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen angivelig «satte bremsene på». Høsten 2009 foreslo Fiskeri- og kystdepartementet en kapasitetsøkning på 5 prosent i lakse- og ørretnæringen for 2010. De fikk mange reaksjoner, blant annet fra Bellona. På grunn av lusesituasjonen ble det etter høringsrunden vedtatt at denne kapasitetsøkningen skulle utsettes.

I pressemeldingen fra FKD lød det som følger:
– På bakgrunn av den informasjonen vi nå har om lakselussituasjonen langs kysten, har jeg bestemt meg for utsette avgjørelsen om kapasitetsøkning i 2010. Avgjørelsen blir tatt utpå våren når vi har fått vurdert utviklingen i lusesituasjonen nærmere, sier fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen.

I året da «bremsene ble satt på» økte produksjonen med hele ni prosent. Forstå det den som kan….

The Salmon Aquaculture Dialogue er et forskningsbasert forum som ble initiert av amerikanske WWF i 2004. Formålet med dialogen er å utarbeide målbare standarder som minimerer eller eliminerer oppdrettsnæringens viktigste miljø- og samfunnsutfordringer. Samtidig skal standarden være økonomisk gjennomførbar for oppdrettsnæringen. Dialogen ledes av en styringsgruppe som består av følgende ni organisasjoner; WWF, Pew Environmental Group, FHL, Marine Harvest, Canadian Aquaculture Industry Alliance, Fundación Terram, SalmonChile, Skretting og Coastal Alliance for Aquaculture Reform. Bellona har deltatt på en rekke av disse møtene for å bidra til å utvikle lakseoppdrett i en mer bærekraftig retning.

Forslaget som var ute på høring inneholdt blant annet:

• Grenser for påvirkning av sjøbunnen utenfor området definert som ”Allowable Zone of Effect” (Redoks potensial > 0 millivolt (mV) og/eller sulfid < 1.500 microMol/L)
• Maksimum 0,5 kjønnsmodne hunnlus per fisk eller 3 lus totalt
• Måle mengden lus på utvandrende villsmolt
• Produksjon av genmodifisert (transgenic) laks tillates ikke
• Rømming av mer enn 200 fisk i en enkelt episode godtas ikke, med mindre det kan dokumenteres av oppdretter ikke kan klandres.
• Ikke mer enn 0,1% udokumentert tap/svinn av fisk (korrigert for feilmargin til tellemaskiner)
• Fishmeal Forage Dependency Ratio (FFDRm) < 1,31
• Fish oil Forage Dependency Ratio (FFDRo) < 2,85
• Maks dødelighet de siste to produksjonssykluser satt til 25 prosent

Dokumentet kan leses i sin helhet på Salmon Aquaculture Dialogue sine sider.

Global Aquaculture Alliance er også i sluttfasen med å utarbeide en standard for lakseoppdrett. Her har Bellona en mer formell rolle som deltager i standardens tekniske komité. Forslag til denne standarden vil trolig bli sendt ut på høring i november i år.

Farm-by-fram sertifisering. Felles for disse standardene er at de stiller krav til enkeltanlegg, ikke selskaper i sin helhet. De kan dermed bidra til å bedre driften ved de anleggene som søker om sertifisering. Forhåpentligvis vil storinnkjøpere av oppdrettslaks (supermarkedkjeder o.l) stille krav til oppdrettere om at de må oppfylle denne type standarder for å være aktuelle leverandører. Hvis oppdretter ikke tilfredsstiller standardene vil muligheten for salg bli begrenset. Sannsynligvis vil prisen også bli lavere enn for sertifisert fisk.

Myndighetene må ta grep. Standardene stiller krav til enkeltanlegg og fanger derfor ikke opp den samlede effekten av flere anlegg i et større område på en tilfredsstillende måte. Ønsker man en fornuftig utvikling i oppdrettsnæringen er vi derfor avhengig av at myndighetene er sitt ansvar bevisst når det gjelder rammebetingelser for totalproduksjonen langs norskekysten. Foreløpig har forbedringer i enkeltanlegg blitt spist opp av produksjonsøkning. Hensikten med standardene vil miste mye av sin verdi dersom myndighetene ikke følger opp sitt ansvar og setter fornuftige begrensninger for hva som samlet sett er akseptabel og uakseptabel påvirkning fra fiskeoppdrett i de ulike kyst- og fjordsystemene.