Él (Criterion nr.1289) (4k)

Mexico – 1953 – Luis Buñuel (svart-hvitt) –92 minutter – Drama, sjalusi, psykopati

Portrett av en sykdom

Nivå 1 (uten spoilers)

Gloria (Delia Garces) er sammen med en flott ung mann, men bryter forholdet da hun møter den sjarmerende Francisco (Arturo de Cordova). Han er enda flottere, og så utrolig sjarmerende. Men allerede på bryllupsreisen begynner en annen side av ham å dukke opp.

Nivå 2 (med spoilers)

For en herlig overraskelse! Jeg har sett mange Buñuelfilmer, også fra hans mexicanske periode, men denne hadde jeg ikke fått med meg. Et mesterverk! Dette var også en av Buñuels egne favoritter. 1953 var et sterkt år for film, blant annet med filmer som Wages of Fear, The Big Heat og Tokyo Story.

Kort resyme av Él: Gloria faller for den sjarmerende Francisco. Hun bryter forholdet til kjæresten Ricardo, og gifter seg med Francisco. Men sjalusien er så sterk at hun merker personlighetsforandringen straks. Francisco er sjalu på alle menn, og lager scener på hotell og spisesal. Sjalusien gjør ham paranoid, eller er det paranoiaen som gjør ham sjalu? Uansett utvides mottagerne av hans mistenksomhet til forretningspartnere, advokater og egentlig alle andre i omgivelsene hans. Scenen i kirken er kostelig, men viser også hvor vondt det er å aldri tørre å stole på noen.

Filmen skildrer forfallet av psykisk helse som Francisco går gjennom. Med det kommer vold mot kona Gloria. I et senere stadium kommer enda kraftigere og sykere påfunn. Ved et tilfelle skyter han Gloria med løskrutt. Han vil at hun skal tro at hun dør. En psykopat elsker å manipulere andre og kjenne hvor stor makt han har over dem. Og det å kunne bestemme over liv og død er den ultimate kontroll. Et annet, og enda mer utspekulert påfunn, er da han vil sy igjen Glorias vagina. Han pakker nål, tråd og bomull, og barberblad for å kutte tråden. (Se “Øyeblikket” for mer detalj om denne scenen). Han beveger seg opp trappen mot Glorias rom, i sikksakkbevegelser som symboliserer det å sy. Nå er han på toppen av sin galskap, fullstendig fortapt i sjalusi og paranoia. Det er meget interessant at da vi møter ham på slutten av filmen, som from munk og helbredet fra sin galskap, gjentar han denne bevegelsen da han går gjennom klosterhagen. Han er altså ikke helbredet i det hele tatt. Vi aner det da han sier at han hadde rett med tanke på Gloria og Ricardos sønn, men vi fester oss kanskje ikke så veldig ved det. Fun fact: det er en kappekledt Buñuel selv som beveger seg i sikksakk i scenen i klosterhagen.

Buñuel skrev mye ut fra seg selv i denne filmen. Han led selv av en veldig sterk sjalusi. Allikevel klarer han å holde en distanse til temaet, og mest imponerende av alt, han klarer å ikke falle for fristelsen til å unnskylde Francisco. I Francisco ser vi sykdommen utfolde seg på en veldig realistisk måte. Altså i vesen, ikke like neddempet i virkemidler. Det første Francisco går etter, er Glorias venner og tilknytning til sitt gamle liv. Han vil ikke at hun skal snakke med gamle venner, dette er klassisk psykopatoppførsel. Senere vil han ha problemer med hennes familie, og ikke ønske at de besøker eller får besøk av dem. Slik isolerer han Gloria, og gjør henne lettere å kontrollere. Ingen kan da påvirke henne og komme med innspill om Franciscos oppførsel. Ofte vil en psykopat rakke ned på hennes gamle krets, og søke sympati med at han føler seg usikker på dem, eller at han føler de ikke liker ham. Partneren vil da gjøre mye, ofte altfor mye, for å berolige sin kjære.

En psykopat vil ofte ha et oppblåst bilde av seg selv. De er overrepresentert i mellomleder og ledersjiktet. De vil skylde på omgivelsene om de ikke når så langt som de ønsker. Dette ser vi i filmen da han begynner å få problemer i forretningsdriften sin. Han legger skyld på motparten og sine egne advokater. Ikke det faktum at han selv har brutt reglene. Ofte vil en psykopat konstruere feller for sin partner, som Francisco gjør ved å be Gloria ta seg ekstra godt av advokaten sin, før han anklager henne for å legge seg etter ham.

Det siste stadiet for Francisco er den kraftige paranoiaen han utvikler. Han ser fiender overalt. Han har selvfølgelig hatt tilløp til dette hele tiden, men det blir så sterkt at det utløser vrangforestillinger og psykose. Vi så da Francisco og Gloria var på kafe tidlig i forholdet, at han var overbevist om at mannen på nabobordet lo av ham. På slutten av filmen har paranoiaen utløst vrangforestillinger om at alle i kirken gjør narr av ham. Til og med presten. Francisco overfaller presten under seremonien.

Det fører til en reaksjon mot Francisco, uten at vi helt hva. Kanskje psykiatrisk behandling? Eller kanskje rett i klosteret? Uansett ender han i kloster, men det har ikke gjort ham helt kurert. Men nok til å lure noen. Hans utvikling går naturlig nok fra sjalu til paranoid til fascist. Han har utsagn som at han gjerne skulle trampet alle menneskene der nede til døde, noe som er klassisk fascistisk og menneskefiendtlig.

Det er flere grunner til at vi kan mistenke at Francisco er impotent. En grunn er hvordan har tar initiativ til sex med Gloria, men hver gang henger han seg opp i noe som gjør at han avbryter. Hun har sagt eller gjort noe feil, det er nå umulig for ham å fortsette, hun er så slem med ham. Slik vil han også gjøre ved middager eller utflukter. Egentlig vil han ikke ha sex, dra på utflukt eller middager. Å komme i klosteret vil være en vei til renhet. Her er han kun omgitt av menn, ingen kvinner. Det vil være en befrielse for ham.

Veien ut for Gloria ble å tilfeldigvis møte sin gamle flamme. Han er en meget tilgivende mann som godtok at hennes hjerte tilfalt en annen mens de var sammen. Han er hjelpsomheten selv nå også. Hans hjelp er redningen for henne. Den eneste andre gangen hun har bedt om hjelp var til sin mor. Dessverre fikk Francisco snakket med henne først. Da hun så fikk snakket med Gloria, hadde hun allerede tatt Franciscos parti, og ber Gloria om å anstrenge seg mer for å behage sin mann. Dette er en blanding av 50-tallets likestillingssyn og psykopatens veltalenhet.

Él er basert på romanen av Mercedes Pinto, men har fjernet alle tilløp til kritikk av myndigheter, religion og kultur. Boken hennes var basert på eget liv.

Husker du scenen i Annie Hall, hvor Woody Allen trekker fram en forfatter fra kinokøen for å få endelig avsluttet en diskusjon om forfatterens bok? Endelig kunne ha noen som satte på plass en bedreviter? Allen ønsket at Buñuel skulle ha den rollen, men Buñuel var syk akkurat da.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Bigger Than Life, Fight Club, In a Lonely Place, Fists in the Pocket og Clean, Shaven.

Øyeblikket: Francisco går oppover trappen hjemme i et sikksakkmønster. Han er på vei for å sy sammen Glorias vagina med nål og tråd. Han er antageligvis impotent, og om ikke han kan ha glede av Gloria, skal ingen ha det. Sikksakkbevegelsen symboliserer sting som syes. Han gjennomfører ikke, men blir istedet sittende og slå et rør mellom sprossene i rekkverket. Som en onanibevegelse. Husk at det er Buñuel vi snakker om her. Ingenting er tilfeldig og symbolikken er tung.

Lyd og bilde

New 4K digital restoration, supervised by photographer Gabriel Figueroa Flores, director of photography Gabriel Figueroa’s son, with uncompressed monaural soundtrack. One 4K UHD disc of the film and one Blu-ray with the film and special features: Dette er et virkelig flott svart-hvittbilde, men mange flotte lokasjoner. Nydelige bygninger og rom gjør seg fint i 4k. God kontrast og skarphet Bildeformatet er 1.37:1. Lyden er klar, dialogen er veldig tydelig, noe som er det viktigste i en dialogdrevet film.

Ekstramateriale

New video essay on director Luis Buñuel by scholar Jordi Xifra: Et litt tvungent oppsett med å ramse opp egenskaper hos Buñuel fra E til L, (Él). Forsåvidt interessant allikevel. Vi får høre om fascinasjonen for insekter og fotfetisjen hans. 22 minutter.

Appreciation by filmmaker Guillermo del Toro: I dette 30 minutter lange intervjuet snakker del Toro om Buñuel og denne filmen spesielt. Han forteller at filmskaperen hørte dårlig, og alltid mistenkte at andre pratet om ham. Han var like paranoid som Francisco i filmen. Fint intervju med interessante observasjoner.

Interview with Buñuel from 1981 by writer Jean-Claude Carrière, a longtime collaborator of the director’s: Fint lite intervju på 30 minutter om Buñuels liv. Som grunnregel kunne han lage all film, bare den ikke stred mot hans politikk eller samvittighet. Han måtte jo spise!

Panel discussion from 2009, moderated by filmmaker José Luis Garci: Kjempefin diskusjon om Buñuel. Den timeslange samtalen foregår på spansk om religion, film, paranoia og andre regissører. Som jeg óg la merke til, kommenterer de at interiøret i noen hus minner om Gaudi. De mener at Hitchcock må ha stjålet en del herfra til Vertigo. Den kom 5 år senere.

Trailer: Ganske fin, men pregløs. 1 minutt og 26 sekunder.

An essay by critic Fernanda Solórzano and an interview with Buñuel by critics José de la Colina and Tomás Pérez Turrent: Buñuel foraktet psykologi, men var samtidig veldig stolt av at denne filmen ble brukt i undervisning. Som han sa, filmen var ikke laget for festivaler, men for fordypning. Veldig bra essay av Solórzano. Intervjuet med Buñuel er greit nok.

Network (Criterion nr.1300) (4k)

USA – 1976 – Sidney Lumet (farger) –121 minutter – Kapitalisme, Drama, TV, Satire

Ikke lenger satire

Nivå 1 (uten spoilers)

En TV-legende må sies opp på grunn av dårlige seertall. Men hans ville utbrudd på skjermen i ettertid, sikrer ham en videre karriere av ledelsen i TV-selskapet. Alt er underholdning, ingenting er hellig, selv ikke nyhetsavdelingen.

Nivå 2 (med spoilers)

Mange gode skuespillere er med i Network. Faye Dunaway, William Holden, Peter Finch og Robert Duvall for å nevne noen. Det er en pussig film å se i dag. Det som blir listet opp som skrekkscenarioer i filmen, er dagligdags for oss i dag. Det fantes forskjellige TV-stasjoner den gangen, men det var etter Ronald Reagans oppmyking av reglene på 80-tallet at grunnlaget for de parallelle medievirkelighetene ble lagt. De igjen førte til ekkokamre, og det triste faktum at amerikanerne ikke forholder seg til de samme nyhetene. De følger hver sine medier, som rapporterer ulike saker eller de samme sakene fundamentalt ulikt. Og denne trenden er allerede i Norge, med utpreget mistro til “mainstream media” i visse miljøer. Ofte er dette miljøer som har stor sympati for Trump, og svekkede kildekritiske evner. Heldigvis er det ikke så mange i miljøene, men altfor mange av oss oppsøker ikke nyhetene, men lar dem komme til oss på sosiale medier. Max Schumacher (William Holden) ville ha snudd seg i graven om han så medieutviklingen i Norge nå.

Filmens, og manusforfatter Paddy Chayefskys, anliggende er kommersialiseringen og forflatningen av TV. Nyhetsdelen av en TV-stasjon har alltid vært fristilt fra budsjetter og inntjening. Alle forstår at nyheter ikke er det som drar inn inntekter. Helt til Frank Hackett (Robert Duvall) kommer på banen. Nyheter skal underholde, de skal gå i pluss. Mer sirkus, mer spekulativ journalistikk, mindre etikk. Dette lyder som musikk i ørene til Diana Christensen (Faye Dunaway), nylig ansatt i selskapet.

Diana er en meget spesiell person. Hun er ikke en person som har blitt ødelagt, eller korrumpert av arbeidslivet eller karrierejaget. Hun har alltid vært slik. Hun har ingen moral angående rett/galt eller passende/upassende i TV-verden. Alt handler om seertall og bedømming. Hun er kynisk, men dønn ærlig. Jeg aner noen diagnoser i henne, men vet ikke hvilke. Når diskusjoner om empati, hensyn og anstendighet kommer opp, vil hun bare se på med tomt blikk. Hun forstår virkelig ikke hva det er snakk om.

Et konsept som faller rett i hendene på radarparet Frank og Diana, er tiradene til Howard Beale (Peter Finch). Han blir oppsagt etter en nedadgående kurve med seertall, og avslutter sin sending med en tirade på direkten. Han vil begå selvmord på direkten neste uke. Om det var opp til Diana hadde det sikkert blitt slik. Men dette skapte interesse hos publikum, og tiraden skapte en ide hos Diana. Hva om nyhetssendinger avsluttes med denne forfyllede mannen på randen av et sammenbrudd? Det bør bli et fast innslag. The mad prophet of the airwaves. Så TV-selskapet dyrker ham fram, i stedet for å gi ham den psykiatriske oppfølgingen han trenger.

Det er fra denne filmen den legendariske setningen “I’m mad as hell and I’m not gonna take it anymore” dukker opp. Det er Howard Beale på sitt mest intense. Hans program ender opp med å bli USAs mest sette program, og alt er rosenrødt sett med TV-selskapets øyne. Så blander den gale profeten seg inn i forretninger. Han forteller på TV hvordan arabere kjøper opp USA største selskaper, og hvordan hans eget TV-selskap er midtveis i et oppkjøp. Han oppfordrer til å begrave Det hvite hus i telegrammer. Dette stuntet gir ham billett inn på teppet til den myteomspunne Arthur Jensen (Ned Beatty) i toppledelsen. Her tar filmen det endelige steget inn i det urealistiske. Lyset er kunstig, styrerommet er opplyst med smålamper, forheng er trukket for og en lyskaster lyser opp den lille gnomen Jensen. Som for øvrig er så høy på seg selv at han kan sammenlignes med en annen intellektuell gnom som herjer landet i dag. Utfallet av møtet med Jensen er at Beale kjøper alt han har å si, som i essens er at verden er et marked. Alt er forretninger og ingen nasjoner finnes.

Dette blir Beales budskap fremover. Noe så trist og pessimistisk slår ikke lenger an hos seerne, og seertallene stuper. Men Jensen vil at Beale skal fortsette slik. Da gjenstår kun en (endelig) løsning. Frank, Diana og styret i TV-stasjonen bestemmer seg for å likvidere ham på direkten, med kameraer og dramaturgi planlagt. Diskusjonen foregår uten humanisme og menneskelighet, kun som en samtale om et problem som må fikses. Som Wannseekonferansen.

Regissør Lumet forteller i kommentarsporet at han bare venter på at det vil skje et dødsfall i reality TV, som vil bli vist. Det er kun et spørsmål om tid. Det er lett å gi ham rett i det med tanke på de nåværende myndighetene i USA. Alt som har skjedd etter at denne filmen kom i 1976 har gått i feil retning. President Trump har selv innsatt direktøren for FCC, som overvåker mediene i landet. Han opptrer i praksis som en slakter av den frie presse, med inndragelse av lisenser til stasjoner som kritiserer Trump. Ytre høyre og Trumps miliardærvenner kjøper opp TV-stasjoner på den liberale siden. Resten tvinges i kne med søksmål, forlik eller lisenstap. Network tangerer disse temaene, men i filmen er FCC fornuftens stemme. Slik er det ikke lenger.

I filmen raljerer Beale over at TV er toppen av makt hva påvirkning angår. Det var sikkert sant på 70-tallet, mens vi nå vet at internett har blåst det ut av skalaen på alle mulige måter. Og det er i tillegg helt ute av kontroll, og totalt anarkistisk. Ikke på den gode måten, men på den stupide måte: at enhver idiot har mulighet til å påvirke andre og trykke sin mening på deg i sosiale medier (jada, ser glasshuset).

Sidney Lumet ønsket å starte filmen med normal lyssetting, og sakte og subtilt lyssette filmen mot det unaturlige. På slutten er den lyssatt som en kunstig reklamefilm. Alt har blitt besudlet og påvirket av det vi ser, til og med lyskasterne. Han insisterer på å kalle filmen en reportasje, ikke en satire. Jeg tenker den var en satire den gangen. Nå er den ikke engang dekkende som reportasje. Dagens medieverden er hinsides det Network advarte mot. Kun slutten er satire. Alt annet har skjedd.

Diana har et sideprosjekt gående. Hun inviterer inn en innenlands terroristgruppe på venstresiden. De filmer sine egne forbrytelser, for eksempel et bankran. Diana ønsker at de filmer alle sine aksjoner, kidnapping, attentat osv. Så vil TV-stasjonen vise det, og bygge en episode rundt temaet i etterkant. En av de beste scenene i filmen viser oss hvordan TV-selskapets advokater forhandler med terroristene om prosentfordelingen av betalingen fra kanalen. På bunnen er vi alle kapitalister si.

Da Network viset seg å bli en suksess, var det mange som sto fram og hevdet at en av karakterene i filmen var basert på seg. Suksess gjør slikt med folk. Alle vil være del av det, på en eller annen måte. Mary Ann Gifford, som skal symbolisere Patty Hearst i filmen, spilles av Walther Cronkites datter. Alle oppkjøpene som Beale nevner i sin tirade mot arabiske oppkjøp, foregikk faktisk på denne tiden. Jensens tordentale om at verden er et marked og alt er forretninger, kulminerer med Donald Trumps måte å forsøke å styre et land som om det var en bedrift. Fungerer heller dårlig. Max er filmens fornuft. Men alle i filmen mener det de sier. Uansett hvor spinnvilt det er. Det er da enda noe.

Etter talen til Jensen, føler Beale at Jensen er Gud, og følger alt han får beskjed om. Psykosen hjelper vel ikke på dømmekraften. Faye Dunaway fikk streng beskjed om ikke å legge følelser inn i fremstillingen av Diana. Gjorde hun det, ville det bli klippet bort. Og Dunaway klarte å la det være. Hun framsto uten sjel i filmen.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: A Face in the Crowd, Sweet Smell of Success, Broadcast News, Ace in the Hole, How to Get Ahead in Advertising og Man Bites Dog.

Øyeblikket: Har lyst til å velge Jensens kapitalisttale, men må velge filmens ikoniske sekvens «I’m mad as hell, and I’m not gonna take it anymore». Fascinerende å se Beale på sitt psykotiske bunnpunkt, og ikke minst følgene. Etter hans kommando om å rope ut vinduene, strømmet folk til vinduene sine i alle USAs byer. Ropene ga gjenklang i gatene. Skummelt å se hvor lettpåvirkelige folk er, og grøssende å tenke på hvor utbredt dette er i dag, i internetts tidsalder. Internett er en større revolusjon enn den industrielle revolusjon.

Lyd og bilde

New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features: Et godt, røft bilde fra 70-tallet. Detaljer og dybde er godt gjengitt, men det er ikke et “pent” bilde. Uttrykket er ment å være litt røft. Lyden er solid og god.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring director Sidney Lumet: Ganske godt spor. Rolig og informativt.

Paddy Chayefsky: Collector of Words (2025), a feature-length documentary about the screenwriter by Matthew Miele: Temaet i Network var ensomhet og meningsløshet. Paddy hadde motet til å bruke teatermonologer i film. Filmen forutser Donald Trump på en måte. Beales sekvenser er som et Trump-rally uten politikk. Veldig fin dokumentar om en av de største manusforfatterne gjennom tidene. Network by Paddy Chayefsky står det, ikke Sidney Lumet. Spesielt. 90 minutter.

The Making of “Network” (2006), a six-part documentary by Laurent Bouzereau: Kjempefin dokumentar på 83 minutter. Uhyggelig å se Ned Beatty bevege fingrene i sirkler som Trump, og si setninger som «They say I could sell anything».

Trailer: Den er litt for tett på. Det hadde vært bedre med litt distanse slik at vi kunne få en følelse av hva filmen handler om. Men den gjør oss nysgjerrige. 3 minutter.

An essay by political commentator and New York Times columnist Jamelle Bouie: God oppsummering av filmen. Passe langt essay.

The Flavor of Green Tea over Rice (Criterion nr.989) (Bluray)

Japan – 1952– Yasujiro Ozu (svart-hvitt) – 116 minutter – Drama, ekteskap

Ekteskap brytes og reddes ved matbordet

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi følger et ekteskap mellom Mokichi og Taeko. Hun er misfornøyd med ektemannen sin, og det bunner mest i forskjellig klassebakgrunn. Han kan fremstå mer enkel med sin bakgrunn fra bygda, mens hun er mer av en storbykvinne. Niesen Setsuko kommer på besøk, og får fart på dramatikken.

Nivå 2 (med spoilers)

Ozu altså! Hans filmer som egentlig ikke handler om så mye, og som allikevel alltid klarer å engasjere. Onde tunger vil ha det til at han lager den samme filmen om og om og om igjen. Men jeg er en Ozu-fan, og er slett ikke enig i dette.

Som Fassbinder trekker Ozu sine filmer deg inn i handlingen, selv om filmene ved første øyekast kan virke livløse og uinteressante. Så også med The Flavor of Green Tea over Rice. Mokichi og Taeko er gift, men ekteskapet er noe dødt. Taeko finner på løgner for å kunne dra på spa med venninner. Dessverre dukker hennes niese Setsuko opp, og røper dekkhistorien noe tankeløst. Taeko finner på en ny historie, og drar. Ektemannen er tydeligvis litt lettlurt. Eller er han det?

Setsuko er også med på turen til spaet. Hun reagerer på sjargongen kvinnene bruker om sine menn. De oppkaller fiskene i dammen etter sine ektemenn, og Taeko refererer konsekvent til sin ektemann som Treskallen. Grunnen til Taekos aversjon mot sin egen ektemann, bunner i en skam over hvordan han fremstår. Hans manerer er litt lite raffinert, særlig ved matbordet. Han har vokst opp på  landsbygda hvor det ikke var lagt så mye vekt på etikette. Taeko er en moderne kvinne som alltid har bodd i storbyen. Hun liker ikke det billige sigarettmerket han røyker heller. Og verst av alt, han heller te over risen for å få smak.

En av disse kvinnene skal litt senere se sin ektemann på et idrettsarrangement sammen med sin elskerinne. Hun reagerer nesten ikke, tenker bare at hun nå kan forlange en dyr gave fra ham som plaster på såret. Ekteskapene virker som allianser som er inngått, ikke som kjærlighetsforhold. Noe som leder oss inn i filmens store tema, hvordan menn og kvinner lever sammen. Setsuko blir forsøkt presset inn i et arrangert ekteskap, noe hun klart og tydelig motsetter seg. Både moren og tanten Taeko forsøker å overtale henne.

Dette fører til en morsom scene. Foranledningen er at onkel Mokichi halvhjertet forsøker å irettesette henne. Hun nekter. Han forsøker ved flere anledninger. Den siste gangen har han gitt opp, og vi skal senere se at han egentlig er enig med Setsuko. Mens han irettesetter Setsuko, snur han seg etter Taeko, han snakker egentlig bare så hun skal høre ham. Til slutt innrømmer han at han er enig med Setsuko. Et arrangert ekteskap vil bare føre til et samliv som deres…

Etter en tid fra hverandre, han på forretningsreise i Uruguay og hun på en reise for å tenke seg om, møtes de på en bedre måte. Han kommer hjem på natten og hun ønsker å lage mat til ham. Men hushjelpen sover, og de må lage maten selv. Det har de aldri gjort, de kjenner ikke sitt eget kjøkken. Sammen finner de frem og lager maten sin. Stemningen er kjærlig og oppmerksom. Og de spiser maten ved å helle grønn te over risen, som han pleier. Og hun liker det denne gangen. Ekteskap er smaken av grønn te over ris.

Ozu skrev sine filmer stort sett sammen med manusforfatter Noda. De to hadde en helt spesiell dynamikk. Grunnen til at de samarbeidet så godt, var at de var så like. De hadde samme fysikk og vaner. De drakk like mye og likte å ta en lur på samme tid på dagen. Da manuset skulle skrives, trakk de seg tilbake til en hytte på fjellet. De trakk tett til sent på natt for at idéene skulle komme. Innimellom kunne de ble så uenige at de ikke pratet sammen på 2-3 dager. Da endte det ofte i en helt ny idé.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: What Did the Lady Forget?, Early Spring, Late Autumn, An Autumn Afternoon og Tokyo Story.

Øyeblikket: Da Mokichi ser etter sin skumle kone mens han liksom irettesetter Setsuko. Han er ganske konfliktsky, men han blir tatt i bløffen.

Lyd og bilde

New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack. Stort sett et godt bilde. Noe problemer med fokus fra 5 til 9 minutter. Dette er et bilde på det jevne, aldri opp i spesielt god bluraykvalitet. Formatet er 1.37:1, med et greit monolydspor.

Ekstramateriale

What Did the Lady Forget?, a 1937 feature by Yasujiro Ozu: En film som har ganske så lik handling som The Flavor of Green Tea over Rice, men dette er ikke en remake. Selv om Ozu faktisk laget remakes av sine egne filmer noen ganger. Morsomt å se at de to guttene fra Good Morning er med i denne.

New video essay by film scholar David Bordwell: Et fint bidrag til forståelsen av kontekst i filmen. Bordwell sier at filmen skildrer menns kultur og kvinners kultur, med den moderne Setsuko midt mellom. Jeg skal ærlig innrømme at det var noe jeg ikke forsto. Det er på slutten av videoessayet. Bordwell sier at Ozu legger inn en liten fleip i sluttscenen. Vi har tidligere i filmen sett tracking shot i forbindelse med de eldre, satte parene. Nå gjør han det med det muligens nye paret. Men ingen skal beskylde Ozu for overkill, for “Ozu don’t do overkill”. Derfor skal det tolkes som en liten fleip av noe slag. Det skjønner jeg ikke helt. Er fleipen at vi skal tro han gjør det for mye? 25 minutters fint videoessay.

Ozu & Noda, a new documentary by Daniel Raim on Ozu’s longtime collaboration with screenwriter Kogo Noda: Kjempefin dokumentar på 16 minutter. Donald Richie skrev en bok om Ozu. Den strukturerte han som et manus av Ozu og hans mangeårige samarbeidspartner Noda.

An essay by scholar Junji Yoshida: Et lite essay som forklarer litt om filmens handling. Setsuko er en moderne kvinne, men hun deler flere tradisjonelle verdier, spesielt med Mokichi.

Eyes Wide Shut (Criterion nr.1290) (4k)

USA, England – 1999 – Stanley Kubrick (farger) – 159 minutter – Thriller, sjalusi,

En drøm er aldri bare en drøm

Nivå 1 (uten spoilers)

Legen Bill Harford (Tom Cruise) blir rystet av sin kone Alices (Nicole Kidman) ærlige svar om begjær av andre menn. Han blir kastet ut i en odysse av hemmeligheter, orgier og muligens mord.

Nivå 2 (med spoilers)

For en film! Dette var Kubricks egen favoritt, dem viktigste han laget, og også mest krevende. Han ble fullstendig utslitt av den, og døde rett etter ferdigstillelse. Stanley Kubrick er en av de aller største regissørene gjennom tidene, om ikke aller største, i min bok. Og dette er en av mine to favoritter av hans filmer, ved siden av Barry Lyndon.

Eyes Wide Shut er en meget god film, men den kunne vært så meget bedre. Men selv ikke Tom Cruise klarer å trekke den ned fra toppkarakter. Allikevel klarer jeg ikke å la være å drømme om hva en skikkelig skuespiller kunne ha fått til her. Harrison Ford var tiltenkt rollen. Han ville vært litt for gammel, men det kunne man kanskje jobbet seg rundt. Christian Bale eller aller helst Ralph Fiennes hadde vært gode valg. Det hadde med stor sannsynlighet løftet filmen opp til et udiskutabelt mesterverk.

Jeg er klar over at Stanley Kubrick ønsket et noe kunstig skuespill i filmen, og at det var krevende. Men Cruise sitt skuespill er som vanlig et havari. Han har i alle filmer jeg har sett trukket resultatet ned, bortsett fra Top Gun Maverick. Scenen i biljardrommet til Ziegler, hvor man ikke vet om han ler eller gråter er flau. Han blir så avkledd i en slik seriøs rolle. Han imponerer heller ingen i den marihuanatunge samtalen med sin kone etter festen hos Ziegler. Føles som et tidlig utkast under en øvning.

Men om vi klarer å overse Tom Cruises skuespill så mye som mulig, er det mye å glede seg over her. Det er en visuelt lekker film, med flotte bygninger og leiligheter. Og scenene fra slottet hvor orgien finner sted, er til å ta pusten fra deg. Dette er faktisk prinsesse Dianas familie sitt gods, Spencergodset.

Stanley Kubrick bodde en stund i Los Angeles, men følte at det var mye vond vilje mot ham der. Det virket som om folk ventet med glede på at han skulle mislykkes. Han flyttet derfor til England, hvor det var mindre misunnelse og mer velvilje. Og en stab som oppførte seg som teknikere, ikke aspirerende regissører. New Yorks scener fra gatene stammer fra en modellby bygget opp i England. Det var lenge siden Kubrick hadde bodd i New York, så det ble sendt bilder til ham fra byen, slik at den kunstige byen kunne bygges opp.

Filmen starter med et vellykket New York-par som gjør seg klar til å gå i et selskap. Han er lege mens hun er hjemmeværende. De lever godt på inntekten fra Bills praksis. I selskapet ender Alice opp med å danse med en eldre ungarsk Don Juan, som sjekker henne opp noe voldsomt. Hun er litt brisen, men samtidig virker hun å være i kontroll. Jeg tolker det som at hun gjør litt narr av ungarerens belærende tone. Da han blir for insisterende mot slutten av dansen, har Alice ingen problemer med å bli tydelig. På sin side har Bill blitt opptatt av to unge modeller som gjerne vil lure ham med seg opp i etasjene. Han virker lettere mottagelig for dette, men de avbrytes av at Ziegler har sendt bud på ham. En ung kvinne har tatt overdose i et rom.

Jenta heter Mandy, og Bill får henne til bevissthet igjen. Skandalen blir avblåst, men Ziegler er nøye med at denne episoden må bli mellom ham og Bill. Dette er den første av hemmelighetene som skapes eller avsløres i denne filmen. Senere samme kveld, i en marihuanarus sammen med Bill, avslører Alice at hun ville ha forlatt den lille familien deres for en natt med en offiser for 2 år siden. Hun blir provosert nok av å bli mansplainet av Bill om kvinners seksualitet, til å ville lære ham en lekse slik jeg forstår det. Dette rykker teppet ut fra under bena til Bill, og han blir gående gatelangs etter et siste hjemmebesøk hos en pasient.

Under vandringen møter han på sin gamle venn Nick som spiller på en jazzbule. Den samme Nick spilte i selskapet til Ziegler, og de vekslet noen få ord der. Nick har dårlig tid, han må videre til en hemmelig jobb som oser av mystikk. Bill tvinger frem passordet og adressen fra Nick, og leier seg at kostyme for å kunne komme seg inn. Taxien tar ham til et øde gods. Inne vandrer alle rundt med kapper og masker, en befriende anonymitet blant byens rikeste og mektigste. Halvnakne unge kvinner er vertinner. På noen av rommene foregår det orgier. Nick spiller i storsalen, med bind for øynene som vanlig.

Det tar ikke lang tid før Bill blir avslørt som en utenforstående. I en stor seanse må han ta av masken foran alle sammen. Deretter blir han bedt om å ta av seg alle klærne. Han blir berget av en av kvinnene, som “ofrer” seg for ham. Hun må bekrefte at hun forstår hva hun forplikter seg til. Vi er ment å tenke at det dreier seg om gruppesex, med henne som eneste kvinne. Det blir senere bekreftet av Ziegler. Bill blir eskortert uskadet ut av godset.

Denne kvinnen blir senere funnet død av overdose. Det viser seg å være Mandy, kvinnen han reddet i Zieglers selskap. Bill blir usikker på om hun har blitt drept på grunn av ham. Han forsøker neste kveld å oppsøke alle plassene han var, for å finne svar. Han ender bare opp med nok en advarsel om å holde seg unna. Ziegler tar også en prat med ham, for han er del av den lukkede og mektige gruppen. Også han advarer Bill. Glem Mandy, det var bare en tragisk overdose.

Bill fortsetter med sin amatørmessige etterforskning, helt til han kommer hjem og ser masken fra kostymet sitt ligge på hodeputen hans. Enten har Alice funnet masken og lagt den på hodeputen for å vise at hun vet hva han har gjort, eller så er det en trussel fra de som vil ha ham taus. De kan komme seg inn til familien når de ønsker og skade dem om de vil. Usynlig og lydløst, kona har ikke merket dem i sitt eget soverom. Dette får Bill til å bryte sammen, og hulke fram at han skal fortelle henne alt.

At Stanley Kubrick var en eremitt, er en myte. Han holdt seg på godset sitt i England fordi han jobbet derfra. Han bygget alt han trengte der. Han hadde mye kontakt med veldig mange mennesker over telefon. Selv mente han at Eyes Wide Shut var hans beste film, hans viktigste bidrag til film og den vanskeligste. Han døde rett etter ferdigstillelse. Mange ville nok heller ha trukket fram 2001- A Space Odyssey, men den ble ikke godt mottatt. Det var faktisk de unge som reddet den filmen. 12-30-åringer fant noe i den filmen.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Mulholland Drive, The Wicker Man, The Ninth Gate, Midsommar og Angel Heart.

Øyeblikket: Den rituelle seremonien med en kappekledd seremonileder med røkelse og 8 unge kvinner, alle med masker. Alt er så stilfullt, mystisk og skremmende. Dette er en av de mest minneverdige scenene i filmhistorien for meg.

Lyd og bilde

New 4K digital restoration of the international version of the film, supervised and approved by director of photography Larry Smith, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and two Blu-rays with the film and special features: Et flott bilde, med tungt innslag av filmkorn. Jeg liker det godt, andre er ikke så begeistret. Fargene popper med kraft. Denne presentasjonen er godkjent av fotografen, så diskusjonen rundt bildet til Eyes Wide Shut bør være over nå. Han ble lykkelig da han ble bedt om å gradere bildet i forbindelse med restaureringen. Dette var Kubricks visjon. Lyden er flott, med god aktivitet i alle høyttalere. Spesielt messingen og effektene på slottet er vakre. Og skumle.

Ekstramateriale

New interviews with Smith, set decorator and second-unit director Lisa Leone, and archivist Georgina Orgill: De var ikke ute etter realistiske eller ekte bilder, men interessante bilder. Derfor ble fargene forsterket og skuespillet hevet. Smith ble overlykkelig da han ble spurt om å få gradere filmen i forbindelse med utgivelsen. 25 minutter. Lisa Leone snakker om hvordan hun fotograferte New York for Kubrick mens han var i England. Slik bygget de miniatyrer og deler av gater i full størrelse i England. 20 minutter. Georgina Orgill forteller om alt de har i Stanley Kubrick archive. Gamle manus og gamle idéer til filmer, alt ligger i arkivet. 16 minutter.

Archival interview with Christiane Kubrick, director Stanley Kubrick’s wife: I dette 10 minutter lange intervjuet beskriver hun hva de følte angående boken. Hun hatet den, han elsket den. Boken kom opp jevnlig før de endelig var klare for å takle temaet. Første gangen endte de heller opp med Clockwork Orange.

Never Just a Dream (2019), featuring interviews with producer Jan Harlan; Katharina Kubrick, Stanley Kubrick’s daughter; and Anthony Frewin, Kubrick’s personal assistant: Eyes Wide Shut er en film om sjalusi. Her snakker de om det riktige tidspunktet for å kunne lage en slik film, og når det passet best for ekteparet Kubrick. 8 minutter.

Lost Kubrick: The Unfinished Films of Stanley Kubrick (2007): Kjempefin liten dokumentar på 20 minutter. Det var 2 filmer som nesten ble laget, Aryan Papers og Napoleon. Begge ble skrinlagt på  grunn av at lignende filmer kom ham i forkjøpet. De ville vært veldig ulike, men publikum går ikke på like type filmer det samme året. Waterloo og Schindlers liste kom først.

Kubrick Remembered (2014), featuring interviews with actors Todd Field and Leelee Sobieski and filmmaker Steven Spielberg: Kjempefin dokumentar om Kubrick, og den beste delen av ekstramaterialet på denne utgivelsen.

Kubrick’s 1998 acceptance speech for the Directors Guild of America’s D. W. Griffith Award: Fin tale med morsomt poeng om myten med Icarus. Lag bedre vinger! 4 minutter.

Press conference from 1999, featuring Harlan and actors Tom Cruise and Nicole Kidman: Spørsmål fra journalister under en pressekonferanse. Ganske fin seanse. Snakker blant annet om tiden Kubrisk brukte. Hvordan alt fikk tid til å utvikle seg. Han sikret seg at han ikke angret seg.

Teaser, trailer, and promos: 7,5 minutter med dette. Veldig mye likt. Generelt vil jeg si at desto mer maske og kappe det er, desto bedre trailer eller TV-spot er det.

An essay by author Megan Abbott and a 1999 interview with filmmaker and actor Sydney Pollack: Drømmenovelle av Arthur Schnitzler var noe Kubrick stadig kom tilbake til for å filmatisere. Kubrickekteparet var usikre på om de var for unge til å gå inn i materialet, derfor utsatte Kubrick filmen stadig. Fint essay og interessant intervju med Sidney Pollack i andre del.

«Det finnes mennesker rundt oss som søker enkle måter å tjene penger på og tyr til overtro. Disse menneskene som ignorerer gud og rir på det okkulte med blind tro, mister tilslutt familiene sine og samfunnet rundt seg. Selv i denne tiden med vitenskapelige gjennombrudd, finnes det mørke mennesker rundt oss som vi ikke vet om.

Dette er historien om en slik mørk mann».

– Honey (2026)

Jeg skal innrømme at det går litt tid mellom hver gang jeg ser en Indisk skrekkfilm, men dette må da dæven døtte sykkelstøtte være noe av det bedre jeg har sett på lenge.

Satte meg ned med moderate forventninger siden jeg egentlig synes coveret så ganske teit ut og litt sånn Oohoo se så skummel jeg er typ. Såvidt opp mot 4 på IMDB hjalp heller ikke på entusiasmen. Men, jeg kan fortelle deg at bare ti minutter inn i filmen var jeg solgt. (og den 3,9 på IMDB er bare å drite i)

Jeg ble bergtatt av en dyp foruroligende stemning og et skrekkinnjagende soundtrack som setter i gang filmens nerve ganske umiddelbart.

Litt om handlingen.

Anand er en mann på randen. Han har mistet jobben, blir fryst ut av kollegaer og takler familielivet dårlig. Han tyr til en okkult gruppe for å snu om på situasjonen. Det loves rikdom og alt man ellers kan drømme om, men prisen er høy. Noe må ofres.

Det er mulig dette høres både klassisk og klisjefylt ut, men tro meg. Honey er alt annet.

Filmen starter med en slags seanse. En uforståelig, mektig ondskap tilkalles i fjellene. Men hva gjør den? Hvor kommer den fra? Og hvorfor går disse menneskene så langt for denne guden?

Etter litt trøbbel med huseieren og nabolaget generelt tar Anand med kona og datteren på 11 år og flytter ut til et stort hus sammen med noen andre fra kulten. De skal bo der til han får samlet formuen sin, som skal gi de et bedre liv. Det er sparsomt med informasjon, annet enn at det er datteren som er nøkkelen til rikdom. Spesielt fordi hun ikke har fått mensen..(!)

Moren er utilpass. Urolig og redd. Hvem er de underlige menneskene som bor i huset? Det hele virker besynderlig galt og verre skal det bli. Mye verre. Ja, det skal faktisk gå helt av hengslene.

Det er fascinerende å se en film som klarer å formidle en så tjukk uhygge kun ved å bruke tilsynelatende dagligdagse og til og med barnlige elementer. De blir vridd i en pervers og makaber retning og gir oss en helt ny grufull versjon av ting vi trodde vi kjente.

Filmen spiller på vår trygghetsfølelse og holder oss i mørket om hva som faktisk skjer og skal skje.

Datteren må ta del i absurde og skremmende ritualer som må følges slavisk. Hun blir separert fra moren i flere døgn. De får ikke forlate huset og får en egen doktor som besøker de regelmessig. (Rosemarys Baby much?)

Det er en klam stemning i huset. Ondskapen sniker seg rundt hushjørnene. Hverdagen blir etter hvert et manipulerende, absurd fengsel styrt med jernhånd av faren og klanen rundt han som er havnet i en tilsynelatende altoppslukende vrangforestilling.

… Eller finnes virkelig denne guden og bare de er tålmodige nok og gjør som de blir fortalt, så kommer belønningen?

Dette er en skrekkfilm for et ”modent” publikum som også flere anmeldere bemerker. Den spiller ikke på visuelle  spesialeffekter eller jump-scares. Heller ikke tåkebelagte kirkegårder eller babyer med forvrengt stemme og kullsorte øyne.

Når det er sagt så er Honey en ganske så forstyrrende liten sak, om så muligens mest på det psykologiske plan. Vi lister oss på tøfler inn i en helt ny dimensjon av ondskap og svik.

Naveen Chandra spiller Amand, et skremmende skall av et menneske, som til tider virker på grensen til utenomjordisk i sin oppførsel og karakter. En familiefar som er i ferd med å fullstendig avkoble seg fra virkeligheten. En motor som fortsetter å dure og gå uten bensin. Han blir totalt besatt av å fullføre det obskure rituale for å oppnå rikdom og makt, om han så må stoppe utviklingen til sin datter med falske hormoner.

Skuespillet er levende og realistisk. Alle leverer over gjennomsnittet gode prestasjoner, men spesielt moren og datteren er fenomenale. Både in good times og når ting er absolutt helt drit bånn i bøtta og man må spise morkaka til en katt …(!)

Jeg beundrer og applauderer tålmodigheten filmen har til å dvele mellom to kapitler, men du må ikke misforstå. Selv om filmen tar det rolig og så holder den deg konstant i en knirkende skrustikke

Honey er en annerledes historie om ondskap. Den som finnes i nære relasjoner. Den typen som utnytter seg av et barn som ikke vet bedre og ser opp til deg, eller manipulerer en kjæreste som vil gjøre alt for å fortjene din kjærlighet og trygghet. Dette er også en film om å ty til det overnaturlige og utrolige for å overleve gjennom ekstreme påkjenninger som trauma, overgrep, vold, utnyttelse. Det er godt mulig det er noe samfunnskritisk her også, men det som er så fint er at regissøren Karina Kumar ikke pusher det på oss.  Det er gjort stødig og selvsikkert, men aldri insisterende. Vi får lov å oppleve det. Ikke bli matet med det.

Hele filmen oser av genuin ekkel stemning. Aldri har vel det å geipe vært mer redselsfullt å bevitne og la meg bare si det sånn at du kommer nok aldri til å se på kattunger på samme måte igjen. Likevel er nok det ekleste å se den den sakte men sikre demontering av et menneskeverd.

Honey kan nok være en provoserende film for mange og gjenspeiler på mange måter flere globale samfunnsproblemer. Og ikke minst foregår det akkurat nå, i vårt eget lille land en glovarm debatt og rettsak som føles merkelig relevant.

Honey er en film som klistrer seg til fast på netthinnen som et silkesjal over fersk honning. Denne filmen er en glødende mørk reise inn menneskers mest desperate avkroker. Misbruk, makt, manipulering og overtro. Og hva noen mennesker faktisk er villig til å tro og tilbe, bare de er fortvilet nok. Det psykologiske og sentimentale om hverandre gjør dette til en uforglemmelig opplevelse innen sjangeren og skrekken blir tatt til et helt nytt nivå som skyldes et helt fantastisk mektig og marerittaktig soundtrack.

Deam..Nå fikk jeg lyst på Chicken Korma.

Tentakler for EKKELhet 5/8

The Adventures of Baron Munchausen (Criterion nr.1166) (4k)

Storbritannia – 1988– Terry Gilliam (farger) –126 minutter– Eventyr, satire

Fantasi mot logikkens tyranni

Nivå 1 (uten spoilers)

Da en teatertrupp framfører et stykke om Baron Munchausen, dukker den ekte baronen (John Neville) opp og forteller historien slik den virkelig var. Og det er en virkelig utrolig og dramatisk historie. Som et eventyr.

Nivå 2 (med spoilers)

Det er to ting som er sikkert når en man setter seg ned med en Terry Gilliam-film. Den vil være grenseløs og pålesset, og den vil ha vært et mareritt å få laget. Aldri passer dette mer enn på The Adventures of Baron Munchausen. Selv påstår Gilliam at dette var filmen med det største budsjettet siden Cleopatra, men man kan aldri helt stole fullt på det han hevder. Faktum er at filmen gikk enormt over budsjett og hadde sin del av krangler, oppsigelser og offentlig skittentøyvask.

Det fantes faktisk en baron Munchausen, født 1720, en kar med fortellinger som strakk strikken ganske voldsomt. Hans nabo begynte å notere ned disse fortellingen om hva “løgnbaronen” angivelig skulle ha gjort, og det førte til boken som ble ekstremt populær. På denne høyst upålitelige historiesamlingen er Gilliams film basert.

Krigen mot sultanen i en beleiret by er rammen rundt de ville historiene til baronen. Det er fra beleiringen han unnslipper i en luftballong og legger ut på en reise som skal føre ham til månen, inn til jordens indre og ut på nedsiden av jorden. I det kinesiske hav blir de svelget av en monsterfisk. På alle disse stedene møter baronen den gamle gjengen sin, én etter én. Sammen drar de tilbake til den beleirede byen og overvinner sultanen med sine superkrefter. En er kjempesterk, en annen løper like fort som lynet, en kan blåse alt over ende og en ser hur langt som helst.

Men i den beleirede byen som styres av den onde, men folkevalgte, Horatio Jackson, finnes det en kamp til. Det er baronen mot logikkens tyranni, representert ved nevnte Horatio Jackson. Dette er Terry Gilliams fanesak, og hans hovedbidrag til filmen. Dette er kampen Gilliam har mot ethvert studio som finansierer hans filmer. Fantasi, kreativitet, det absurde, surrealistiske og ulogiske er akkurat det Gilliam elsker. Det finnes ingen han forakter mer enn tørrpinner fra studioer som snakker om budsjett, hva som er mulig og hva som er umulig. Akkurat som Baron Munchausen hater det.

Dette er ikke en film som har så mye mening i seg utover dette. Kanskje skal all krigen og konflikten si noe om verdens tilstand i dag. Kanskje er det en advarsel mot diktatorer og å ta det de sier for god fisk. Månesekvensen diskuterer kropp og sjel-problematikken, kartesiansk dualisme i Rene Descartes ånd. Men først og fremst er dette en film som skal nytes og oppsluke seeren. Det er massevis av detaljer å legge merke til. Og alt er spektakulært, overdådig, overveldende og fantastisk. Ikke heng deg opp i logikk, bli med på reisen. Logikk har ingen plass her.

Oliver Reed gjør en kjemperolle som Vulcan, og fremviser et komisk talent ingen trodde han skulle inneha. Robin Williams er kongen på Månen, men er ukreditert siden managmentet ikke ville han skulle brukes i promoteringen av filmen. Selv om han har en rimelig stor rolle. Han tok over for Sean Connery som trakk seg etter nok en forandring av rollen hans. Kongens fall blir at han instruerer hvert hode i den trehodete monsterfuglen sin til å gå etter hver av baronen og hans to medhjelpere. Da baronen sørger for at de splitter opp, splittes også fuglekroppen i tre deler.

Muligens er dette Uma Thurmans debutrolle, som den vakre gudinnen Venus. Hun er kreditert med en rolle året før, men den kan jo ha vært raskere i produksjonen.

Noe av grunnen til at det ble trøblete å spille inn filmen i Italia, er kulturforskjeller. Filmmessig dyrker italienere fotografen, mens i England og USA er det regissøren som er sjef. Dette skapte forsinkelser i prosessen, og Gilliam ble frustrert. Manus forandres hele tiden, og etter en siste endring sa Sean Connery takk for seg. Han følte rollen som månekongen nå var en helt annen. Gilliam sa seg enig med Connery i det, og de måtte finne en erstatter.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Fabulous Baron Munchausen, Time Bandits, Tideland, Big Fish og Edward Scissorhans.

Øyeblikket: Kampen mellom hode og kropp på månen. Kongen (Robin Williams) forakter sin egen kropp og er lykkelig når han slipper å være knyttet til den. Men til slutt blir de skrudd sammen igjen, hver gang.

Lyd og bilde

New 4K digital restoration, approved by writer-director Terry Gilliam, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and two Blu-rays with the film and special features: Virkelig flott 4k-bilde. Eksplosive farger, fin dybde og detaljnivå. Mye som skjer i bildet til enhver tid. Lydbildet passer fint til det vi ser. Heftig det også.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Gilliam and his coscreenwriter, Charles McKeown: Morsomt spor, aldri stille. Vi får Gilliams synsvinkel på konflikter og hva han prøvde å få til med filmen.

Documentary on the making of the film: 3 deler. Flight of Fancy (30 minutter), Caught in the Act (17 minutter) og the Final Curtain (25 minutter): Helt grei dokumentar som tar for seg konflikten mellom produsenten Thomas og regissør Gilliam, og alt som gikk galt. De ble lurt til å spille inn filmen i Italia fordi det var billigere. Det viste seg å bli mye dyrere enn England.

New video essay by critic and filmmaker David Cairns about the history of the Baron Munchausen character: Dette var kjempemorsomt. Baronen er jo en virkelig fyr. Naboen hans ble så fascinert av alle overdrivelsene og løgnhistoriene at han skrev dem ned og ga dem ut som en eventyrbok. 17 minutter.

Behind-the-scenes footage of the film’s special effects, narrated by Gilliam: I denne filmen ble det brukt modeller og dataanimasjoner. Det ga et mye bedre resultat enn data spesialeffekter som oppleves uten tyngde. Klipp fra innspilling og øving. Løpescenen med kulen blir forklart. 16 minutter.

Deleted scenes with commentary by Gilliam: 4 scener på 1 minutt hver. Alle kan godt klippes bort.

Storyboards for unfilmed scenes, narrated by Gilliam and McKeown: The Baron saves Sally (3 minutter). Denne ble kuttet av økonomiske årsaker. Vi får se storyboard mens Gilliam leser historien med innlevelse. Voyage to the moon (21 minutter). Takk Gud for at den ble kuttet, sier de nå. Enig, den er ikke interessant. Charge the turks: Denne siste sekvensen på 5 minutter ble rett og slett for vanskelig å lage.

Original marketing materials including a trailer and electronic-press-kit featurettes, as well as preview cards and advertising proposals read by Gilliam: Til sammen 16 minutter. 4 minutter med fullstendig ubrukelige taglines fra studio. Morsomst er det da Gilliam leser tilbakemeldinger fra testpublikum 12 minutter. Dette visvasset styrer altså hva studioene skal satse på. Horribelt!

Miracle of Flight (1974), an animated short film by Gilliam: Film om tidlige forsøk på å fly. Animasjon av Gilliam. 5 minutter og 24 sekunder.

Episode of The South Bank Show from 1991 on Gilliam: Ganske fin dokumentar om alle Gilliams filmer. Han forteller om dem og vi får bli med rundt i huset hans. 47 minutter.

An essay by critic and author Michael Koresky: Et fint forsvar for fantasifulle filmer og analoge effekter.

Ja, jøss Weapons var en skikkelig solid grøsser som jeg likte godt. Faktisk noe av det beste som har kommet på lenge. Sinners var et visuellt og potent bidrag til skrekksjangeren. Bring her Back hadde sine øyeblikk med ren uhygge og grafiske godbiter og selv om Sam Raimis Get Help ikke direkte er en skrekkfilm og renner over av klisjeer, storkoste jeg meg på kino.

Vår «egen» Stygge Stesøster» gjorde meg stolt og overrasket, Good Boy var nyskapende, Toghether var et artig heh.. sammensatt konsept og selvfølgelig mange av disse filmene vi er så heldige å få se på Ramaskrik som Dooba Dooba, Bamboo Revenge og A Fishermans Tale er alle berikende bidrag til sjangeren.

…Likevel er det alltid en følelse som sitter i meg, som jeg ikke blir helt kvitt. Nesten som å måtte nyse, men den kiler bare i nesa.

sitter i meg når jeg ser disse nyere filmene- jeg får nesten alltid en mer tilfredstillende følelse av disse gamle smussete fra 70780 tallet

Jeg sliter både med å definere denne følelsen og forklare den, men tenkte jeg kunne forsøke med dette innlegget.

Her om dagen fant jeg igjen en gammel grøsser som jeg har leita etter i lang tid.

Vi har vel alle vært der? At man bare husker bruddstykker av en film man har sett og så gjerne skulle sett igjen, men du mangler ”data”!

Jeg prøvde å google den, selvfølgelig, men søkefeltet så ofte sånn ut; ”knuste vinflasker flette rullestol langt hår julestemning”  Google kunne da servere meg alt fra et jule-hotell i Tahiti, til en blogger med musefletter som spiste pizza med lange neon negler og ikke svelget maten(!)

Jeg husket verken tittel, skuespillere og knapt nok handling, -kun en følelse, men noe ved denne filmen hadde tydeligvis gjort inntrykk.

Som et minne fra en drøm du prøver å mane fram. Noen uklare bilder i hodet som ikke lar seg redigere. Av en eller annen grunn hadde den blitt liggende oppi kammeret der.

Jeg måtte jo finne ut hvorfor!

Etter lang tid i tåka med bare tre clues å gå på; Noen spretter opp av en seng i mørket, vinflasker som knuser og dame med kjempelangt hår, lå altså denne filmen foran meg på en halv-luguber nettside med en liste over såkalt klassisk skrekk.

Jeg gjenkjente straks dama med det røde håret og en første nedslående tanke slo meg;

Hun hadde ikke såå langt hår gitt.

Tittelen var også milevis unna det jeg hadde søkt på (stakkar) Ikke i nærheten.

”THE HOUSE WERE DEATH LIVES” skinte mot meg med rød, tjukk, insisterende font. Jeg hadde da ment det skulle være noe med Christmas …. Eller holy ett-eller-annet?

Jeg måtte si det høyt flere ganger, med trykk på Death. For effekt. Hva var det med denne filmen som hadde satt sånne spor?

Jeg oppdaget at den hadde enda en aka tittel: Delusion.

Jeg forholdt meg til Death tittelen siden den var mindre avslørende og akkurat så teit som man ønsker av disse gamle skrekkfilmene.

Jeg måtte holde meg fra å bælje ut i latter når jeg så at hele rakleriet lå ute på You-tube- i helt ok kvalitet. Den hadde vært der hele tiden.

«Spend a night in the most terrifying place on earth- your imagination»

Ok baby, jeg er med!

Litt om handlingen.

En sykepleier drar hjem til en sengeliggende, gammel mann for å stelle han i hans eget hjem.

Filmen åpner med at hovedrollen, med medium langt hår, Meredith skriver i et brev til faren at moren nylig har dødd og at hun skal dra til Fairlawn villaen og stelle Ivar Langrock, en velstående, men aldrende mann i rullestol.

Hun blir tatt imot av butleren Philip som viser henne rundt i huset, mens han pimper vin fra huseierens vinsamling. Det har blitt så gæli at han må ha trapp for å rekke de øverste flaskene. Resten er tomt. Meredith flytter inn i huset og hun oppdager at rommet ved siden av er lukket og låst og angivelig tomt, men når hun ankommer eiendommen ser hun tydelig en skikkelse i vinduet og underlige lyder kommer fra rommet om kvelden.

Butleren og Ivars advokat (som også er innom huset i tide og utide) benekter det hele.

Denne advokaten viser interesse for Meredith og flørter åpenlyst med henne foran kjæresten.

Merediths fortellerstemme (som leder oss gjennom filmen) virker å like det hele med en påtatt sjenanse, hun fantaserer mens hun grer håret (som plutselig ser lengre ut igjen) og ser horny på seg selv i speilet.

En kveld ser Meredith at døra til rommet ved siden av står på gløtt og fristelsen blir for stor. Hun ser skrekkslagen at det ligger noen i senga der inne. Til slutt må Ivar og gjengen innrømme et par sannheter.

Etter dette knytter Meredith et sterkere bånd til Ivar. Han forteller om forholdet med foreldrene som har vært komplisert etter at faren voldtok moren når hun var barn. Og skammen rundt det.

Når barnebarnet til Ivar, Gabriel ankommer eiendommen for og også bo der, går Meredith helt i spinn. Vi forventer å se en liten gutt, men en fullt kjønnsmoden mann kommer ut av bilen med herjede øyne planta i et bråmodent ansikt. Begge foreldrene har dødd i en ulykke. Gabriel har bodd i et såkalt Forsettlig felleskap og oppfører seg både skremmende og tiltrekkende. Dette blir uimotståelig for pertentlige Meredith. Det river og sliter i henne. Hun fantaserer og smugkikker på han samtidig som hun føler et ubehag.

En rar stemning oppstår i huset.

På toppen av alt begynner folk og dyr å bli utsatt for mystiske ulykker med fatale utfall. En hund blir hengt opp i et tre og en mann detter tilsynelatende ut av vinduet på rommet sitt.

Har dette noen sammenheng med Gabriel og hans foreldre som også ble utsatt for en ulykke?

Dramatikken kapsles inn i huset, siden vi sjelden beveger oss utenfor eiendommen. Lufta blir tjukkere og tjukkere. Paranoiaen vokser og alle kikker mistenksomt på hverandre. Det er som om en kulde og et mørke siver inn gjennom alle sprekker i huset. Noen er ikke det de utgir seg for å være.

l

Så er det på tide med det store spørsmålet; Hva var det er med denne filmen som satte sine spor? Og hvordan var det egentlig å se den igjen?

Ofte kan jeg se igjen filmer som jeg ikke har sett på en stund og bli helt overveldet av hvor mye bedre det føles, oppleves og ser ut.

Hadde for eksempel et gjensyn med Deranged her nylig og satt og omtrent og måpa over hvor kul og gjennomført denne filmen var og kunne ikke fatte at jeg ikke har anbefalt den mer rundt som en stilsikker, original seriemorderfilm .

Jeg kan dessverre ikke si det samme om The House Were Death Lives. For all del, det er alltid gøy med disse gamle skrukketrolla av noen filmer, men om det var filmatisk tilfredstillende etter all min interne opphausing, er jeg søren ikke sikker på.

Jeg vil på ingen måte kalle filmen en klassiker heller og jeg kan ærlig talt ikke helt forstå hva det var med denne filmen som ble sittende i meg. Ja, den har en litt snerten twist på slutten, men bortsett fra det føles den helt middelmådig.

Jeg må si at tilfredstillelsen over å finne den, overgikk å faktisk se den igjen.

Det har uansett vært en spennende reise, og lets face it: Det er halve morroa med denne interessen og derfor jeg skriver nå. Jeg må innrømme at for min del er det ofte mer givende å se disse gamle, knudrete, uforutsigbare raritetene av noen skrekkfilmer med gørrlange titler, enn å gå med høye forventninger inn i noe nyprodusert, sylskarpt, finkutta og hypa, som man egentlig bare glemmer det sekundet man forlater kinosalen. Det er denne følelsen jeg er ute etter å forklare med dette innlegget: Kanskje du er litt som meg?  Uansett hvor bra disse nyere filmene er, så klarer de sjelden å gi den gode gamle stemningen, som disse eldre filmene leverer og som jeg så ofte leter etter. Jeg ender alltid opp med å gå tilbake i tid. Jeg antar det er så enkelt som at jeg blir eldre.

Flere filmer som har blitt dratt fram fra «mørket» og hvordan de kom ut av det;

Curtains (1983)-Bedre enn jeg huska

Silent scream (1979) (Nødskrik fra hybelhuset) Meget tilfredstillende gjensyn

Scream of fear (1961) (Spillet som brast) Over all forventning

Skuggornas hus (1996) Nostalgisk

April fools day (1986)

Dolly dearest (1991) Litt dvaskere enn når jeg var tenåring, naturlig nok.

Audrey rose (1977)

Symptoms (1974)

The Lamp/The Outing (1987)

Silent Night Bloody Night (1972)

The Babysitter (1980)

The Comeback/Mareritt (1978)

Death Trap (Eaten Alive) Fasinerende, men rotete og litt flatt fra så store navn. (Her ligger mye i forventninger)

og replikker som A corpse in a weelchair. What can that be symbolic for?

Nevermind symbolic sunshine , it was føkking there.

Altered States (Criterion nr.1284) (4k)

USA– 1980 – Ken Russell (farger) –103 minutter– Science Fiction, Gud, biologi, mystisisme

Førmenneskelig tilstand

Nivå 1 (uten spoilers)

Den geniale forskeren Eddie Jessup (William Hurt), utforsker en metode for å utvide bevisstheten. Han vil oppleve og identifisere 6 milliarder år med gendata i hjernen. Kan han komme i kontakt med den opprinnelige sjelen?

Nivå 2 (med spoilers)

Vi møter Jessup flytende i en trykktank. Tanken gir ham hallusinasjoner som han opplever, men ikke alltid husker. Arthur (Bob Balaban) er hans trofaste assistent, dedikert, men ikke like risikovillig. Han kan fortelle at Jessup gråt i tanken, og sa at han gjenopplevde sin fars død. Dette husker ikke Jessup, men finner det veldig interessant.

Jessup er en genial forsker, men et begrenset menneske. Han har problemer med å forstå kjærlighet og en del sosiale koder. Jeg føler han har klare autistiske trekk. Allikevel gifter han seg med Emily og får to barn. 6 år senere underviser han på universitet, men har gått seg fast. Han vil skilles etter at Emily kommer tilbake fra Afrika.

Idéen fra trykktanken har blitt sterkere. Disse hallusinasjonene anser han nå som glimt inn i menneskets felles genhistorie. Han trenger sterkere hallusinasjoner, og drar til Mexico og en imøtekommende indiansk stamme. Der blir han introdusert for et kraftig soppbrygg, med meget sterke hallusinatoriske egenskaper. Han ender opp med å drepe en øgle under rusen. Han får med seg resten av brygget hjem til universitetet. Vel hjemme er planen å kombinere soppbrygget med trykktanken. Denne kombinasjonen kan hjelpe ham til å nå et enda høyere stadium, uten å måtte øke soppdosen til giftig nivå.

Nå begynner Jessup å tappe inn i atomene som er del av genbanken som ligger i ethvert menneske. Han opplever nå ting fysisk inne i tanken, ikke bare gjennom visjoner. Han ble til et førmenneskelig vesen som drepte og spiste en geit. Og blodet er smurt rundt munnen hans når han hentes ut av tanken. Dessverre vil ikke Mason, instituttlederen, gå dypere inn i dette. Han brenner kluten som de tørker blodet av Jessups ansikt med. Dermed blir ikke blodet analysert for å slå fast om det er geiteblod. Men det har skjedd andre fysiske forandringer med kroppen til Eddie. Røngten slår fast at skjelettet ikke tilhører et menneske, men noe apelignende. Det tar tid før kroppen går tilbake til Jessups vanlige tilstand, hvert fall innvendig.

Dette gir Jessup blod på tann, bokstavelig talt. Han øker doser og tid i tanken. Hans mål er å regrediere tilbake til førmenneskelig tilstand. Denne gangen blir han en slags blanding av ape og menneske, mest ape. Han bryter ut av tanken, angriper vaktene på sykehusets kjeller og kommer seg ut. Løshunder leder han til dyrehagen, hvor han bryter seg inn og dreper et dyr. Han blir funnet sovende naken, i Eddie Jessups skikkelse igjen. Men kroppen forvandles stadig om natten med fysiske forandringer, og hallusinasjoner.

Siste forsøk kaster ham helt tilbake gjennom milliarder av år med genutvikling. Han blir til et slags materie, gjennom en veldig 2001-lignende farge og lyseksplosjon på skjermen. Er han nå tilbake i den opprinnelige sjelen? Emiliy blir også dratt inn i dette da hun forsøker å redde ham. Gud er energi i hjernen, sier Jessup, og nå er alt i spill. Ved hjelp av viljestyrke og kjærlighet, kommer begge tilbake til sin menneskelige form. De må slåss mot naturen for å forbli mennesker.

Jeg tolker denne milliarder av år gamle gendatabanken som Jessup vil bryte inn i, som en videreføring av det vi har i oss som nyfødte. Hvordan vet vi at vi skal amme et bryst eller putte mat i munnen? Hvorfor søker vi etter øyekontakt eller smiler? Alt dette er informasjon som ligger i genene våre, og som langsomt forandres ved behov. Alle levende vesener har en slik akkumulert kunnskap som hvert individ kan trekke nytte av. Kall det instinkt, men et sted lagres det som gjør at alle babyer oppfører seg som en baby. Og en valp som en valp.

Jessup vil inn og dekode dette, og ta seg tilbake i tid og tilstand til bevissthetens begynnelse. Han reiser gjennom atomene. Hans ganske så unike blanding av vitenskapsmann og åpenhet for åndelighet, setter han i en posisjon som fører ham lenger enn sine kolleger. Hans personlighet, ambisiøs, fryktløs, ensporet og empatiløs, er skreddersydd for å oppnå resultater. Vi ser Arthur og Mason har hemninger Jessup ikke har. De har heller ikke troen på mystisismen Jessup vender seg mot, med indianske ritualer og soppbrygg. Men kombinasjonen fungerer.

Schizofreni er ikke en sykdom, bare en annen mental tilstand. Denne replikken, sagt på en meget fuktig festkveld av Jessup, signaliserer en holdning som langt på vei viser hvem Jessup er. Og det faktum at det er slikt han prater om på en kveld hvor man er ment å koble av. Men denne intensiteten og dedikasjonen er også det som gjør at kvinner som Emily og studiner faller for ham. For hver hallusinasjon avsløres et trekk ved Jessups personlighet. Han jager videre etter dette. Det religiøse blandes inn, spesielt fra Johannes Åpenbaring. Det syvende seglet er det kun Gud som skal åpne. Men Jessup prøver.

Filmen følger romanen svært tett. Ikke så rart, når den er skrevet av manusforfatter Paddy Chayefsky. Han hadde full kontroll på manuset. Ikke et ord skulle eller kunne byttes ut. Han hadde gjort seg fortjent til denne statusen gjennom manusene til Network og The Hospital. I tillegg blandet han seg i kameravinkler og lyssetting. Dette første til at den opprinnelige regissøren Arthur Penn forsvant. Så gikk de gjennom en liste på 20 regissører, før de endte opp med Ken Russell. Ikke så hyggelig å høre at man var tjueførstevalget.

Men Russell og Paddy gikk heller ikke overens. Bare åpningsscenen var nok til at Paddy fikk kramper. En oppreist tank i steampunkstil med lys innenfra, var ikke det han hadde sett for seg. Da Ken Russell ikke fikk fjerne noe av dialogen, lot han skuespillerne snakke med mat i munnen og mumlende. Slik fikk Paddy nok, og trakk seg fra filmen. Forandret krediteringen av manus til et psevdonym og sa takk for seg.

Altered States er en film som imponerer med sine idéer og sine spesialeffekter. Idéene har vi diskutert, la oss snakke litt om effektene. Det var en danser som spilte skapningen som rømmer fra tanken og tar for seg i dyrehagen. En drakt i full størrelse er meget troverdig som en blanding av dyr og menneske. Det aller mest imponerende er spillet av knokler under huden på Jessup i vanlig tilstand, og ansikt som utvider og trekker seg sammen i tanken. Det legges et slags plastlag utenpå huden, og deretter blåses det luft inn. Fantastisk, nettopp fordi det er så enkelt og vi kan få lov til å stirre rett på det.

Ken Russell er en merkelig skrue. Han virker så mild og vennlig, men er nok ganske vanskelig. I tillegg har han en hang til det perverse og overskridende. Dette er regissøren bak The Devils blant annet. Og den var kontroversiell, som flere andre av hans filmer. Slik blir du når du ikke hadde TV som barn og måtte stirre på sølepytter for underholdning. Han påpeker at fjellformasjonene i Mexico hvor de drikker soppbrygget, ligner på sopphatter. Men det var tilfeldig.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Scanner, Inception, The Cell, Dark City, Minority Report og Jacob’s Ladder.

Øyeblikket: Da de drar en blodig Jessup ut av tanken. Han klarer ikke å snakke, siden han har vært tilbake i en skapning som ikke kan prate, og ikke er restituert ennå. Han grynter og signaliserer at han vil skrive. Vil ha røngten og blodprøver. Intenst!

Lyd og bilde

New 4K digital restoration, with 2.0 surround DTS-HD Master Audio soundtrack. Alternate 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features: Her synes jeg det originale 2.0 surround lydsporet var best. Mer trøkk i, og tydeligere. Det er mange gode effekter i filmen, så lyden er viktig. Bildeformatet er 1.85:1. Et ganske godt bilde i 4k, med gode detaljer og skarphet. Mye foregår i mørke scener og i tanken. Filmen løser det godt, men få solrike scener gjør at filmen sjelden briljerer.

Ekstramateriale

New audio commentary featuring film historian Samm Deighan: På det jevne. Jeg synes det ble litt kjedelig, mest fordi alle som har vært involvert skal omtales fra de ble født, oppvekst, utdanning, tidligere arbeider osv.

Archival interviews with director Ken Russell and actor William Hurt: Vi får høre samtale med Ken Russell i et 26 minutter langt innslag i et tvprogram med en morsom og sjarmerende vert. Russel påpeker at bilder og musikk jobber perfekt sammen i Altered States. I mange andre filmer jobber de mot hverandre. Han har jobbet med skuespiller Oliver Reed, som jeg må innrømme er en meget begrenset skuespiller. Som Russell nevner i en anekdote: Reed har tre uttrykk, og vil ha instrukser ut fra det. Han pleide å si”Ken, 1, 2 eller 3?” William Hurt spiller Jessup. Han hadde lest boken til Paddy, og holdt ham høyt som venn. Dette var et tema Hurt hadde tenkt mye på selv. Men han ønsket egentlig ikke å spille i film. Han er tynnhudet og antikjendis i natur. 6 minutter.

New interview with special-visual-effects designer Bran Ferren: Han har en morsom inndeling av spesialeffekter i 3 kategorier. Realistiske effekter, fantasibaserte effekter og dårlige effekter. Alle er en blanding av de tre. Dette innslaget på 26 minutter er en grundig innføring i hvilke tanker og valg som ble gjort når det gjelder spesialeffekter i Altered States.

Trailer: Fremstår som billig og klein, som en B-film, enn den gode og interessante filmen den er. 2 minutter og 15 sekunder.

An essay by film critic Jessica Kiang: Ganske fint essay, med grundige betraktninger rundt flere av problemstillingene i filmen.

A History of Violence (Criterion nr.1283) (4k)

USA, Canada – 2005 – David Cronenberg (farger) –96 minutter – Thriller, identitet, vold, neo-Western

Familiefaren

Nivå 1 (uten spoilers)

Da Tom Stall (Viggo Mortensen) dreper to ranere i kafeen sin, blir han folkehelt over natten i den lille småbyen. Folk strømmer til kafeen hans, men tre menn som har sett han på nasjonale nyheter dukker også opp. Og de insisterer på å kalle ham Joey.

Nivå 2 (med spoilers)

Tom forstår ikke hvorfor de kaller ham Joey, og forklarer dem at de forveksler ham med en annen. Men Fogarty (Ed Harris) gir seg ikke. Til slutt ber Tom dem om å gå. Edie (Maria Bello), Toms kone, velger å ringe sheriffen om dette.

I dagene som kommer, er de fremmede stadig i nærheten. De kjører forbi kafeen, for så å kjøre ut av byen i retning Tom Stalls hus. Tom får panikk, og løper hjemover for å redde familien sin. Denne gangen var det en skinnmanøver for å skremme ham, men sønnen Jack (Ashton Holmes) synes han ser noe ukjent i faren. Det er noe med å holde haglepatronene mellom knokene og måten han smekker sammen hagla på. Det han så var et glimt av Joey.

Neste gang han ser dette, er i en krangel med faren. Jack har banket opp en bølle på skolen, og Tom vil ha slutt på slik oppførsel. “I denne familien banker vi ikke opp folk!”, sier han. Og sønnen svarer “Nei, vi dreper dem”, med henvisning til farens dobbeltdrap. Det får Tom til å miste besinnelsen og fike til sønnen. Sønnen styrter ut, og vi ser ham ikke igjen før ved filmens vendepunkt.

Da bilen med de tre gangsterne fra Philadelphia kjører inn på tunet, er det som en klassisk western. Tom og Edie står klar med hagla for å beskytte huset sitt. Men gangsterne har en joker i ermet. De har plukket opp Jack. Fogarty vil ha med seg Joey med tilbake til Philadelphia for “å møte noen folk”, som skal vise seg å være Joeys gangsterbror. Tom slutter nå å nekte på at han er Joey. Når vi ser på ansiktet hans, ser vi andre trekk enn hos Tom. Jack ser det også, han gir Tom et blikk som lurer på hvem faren egentlig er.

Når nå familien og han selv er truet, er Tom 100% Joey. Han er den tidligere kriminelle drapsmannen fra Philadelphia, mannen som tok ut øyet til Fogarty med piggtråd. I det gangsterne legger hånd på Joey, bryter helvete løs. En mann blir slått i hjel, en annen skutt før Joey selv blir skutt av Fogarty. Som igjen får en hagleladning i ryggen av Jack rett før han henretter Joey. Jack står der med rykende hagle, og lurer på hvem faren er og hvem han selv egentlig er.

Resten av filmen vies til Joeys tur tilbake til Philadelphia for å gjøre opp med broren i det kriminelle miljøet der. En voldsorgie som ender med broderdrap og renselse i en innsjø. Filmens finale dreier seg om returen til familien for å se om det er håp om tilgivelse og en framtid der.

Viggo Mortensen bærer denne filmen, som ikke ville ha vært brøkdel i kvalitet uten ham. Han tar oss uanstrengt inn i den joviale Toms småbytilværelse, og vi tror på ham. Han må være forvekslet med en annen mann. Så synes vi det er merkelig at en mann som kjenner Joey så godt som Fogarty, skal ta feil av mannen som tok øyet hans. Og var det ikke noe i blikket til Tom akkurat der, noe illevarslende?

I det Tom sier til Fogartys gjeng at det beste hadde vært at de dro nå, utenfor huset hans etter at Jack har blitt overlevert, er han kun Joey. Blikket er hardt, kjeven strammet og musklene i spenn. Stille for stormen.

Første gangen jeg så filmen trodde jeg vi skulle lese filmen som en mann med en ukjent fortid, ukjent også for ham selv. Som en spesialagent med hukommelsestap, men med et voldelig kroppsminne. Så forstår jeg at Tom utmerket godt er klar over sin fortid. Han har flyktet for å bygge seg et nytt liv. Gradvis gir han opp denne illusjonen i møte med gangsterne, og Joey tar mer og mer over. Ikke på en personlighetsforstyrret måte, men som en mann som ser dekkhistorien sin slå sprekker.

Edie er ført bak lyset gjennom 20 års ekteskap. Hun er lei seg, sint, fortvilet og forvirret. Hun er det store offeret her, men hun tar tak i situasjonen for å eie den. Hun støtter Joey mot sheriffen før hun havner i en seksuell krangel med Joey etterpå. Han er voldelig, og setter i gang noe som minner om voldtekt. I det han besinner seg, trekker hun ham til seg brutalt, og viser at hun styrer. Hun vil ha Joey, også slik, et aktivt valg.

Regissør David Cronenberg visste ikke at manuset var bygget på en tegneserie. Det forstod han først da han ble invitert på Comic-Con. Viggo Mortensen krevde store omskrivninger av manuset. Han hadde behov for lange samtaler med Cronenberg om motivasjonen for all volden. Etter hvert møttes de i en visjon om å avkle fascinasjonen amerikanerne har for vold. Publikum skulle ledes til å applaudere volden fra Tom, før de måtte kjenne på sin medvirkning da volden eskalerer. Volden skulle være intim, kraftig og fysisk. Vold skulle sees gjennom voldsutøveren, de som må se på og de som blir utsatt for volden. Et eksempel er å vise underkjeven til morderen som får den skutt av.

I tillegg handler filmen om identitet. Hvem er vi, hvem vil vi være? Kan vi få en ny sjanse om vi har rotet til livet vårt? Tom har skapt seg en sterk ny identitet, så sterk at han omtrent har glemt fortiden. Men fortiden er del av deg, og om du har glemt den, så kan den komme tilbake og bite deg i ræva.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Dead Ringers, No Country for Old Men, Three Billboards Outside Ebbings, Missouri og Memento.

Øyeblikket: Sluttscenen. Tom/Joey har kommet hjem. Familien hans sitter og spiser. Ingen sier noe. Tom setter seg prøvende ved bordet. Sarah, datteren finner frem tallerken og bestikk til ham. Sønnen sender ham serveringsfatet. Edie møter ikke blikket hans. Men er det en start på deres videre liv sammen. Jeg tenker at her finnes det håp, som jeg tror er ordet som dekker denne slutten.

Lyd og bilde

New 4K digital restoration of the international cut, supervised by director of photography Peter Suschitzky and approved by director David Cronenberg, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features: Veldig fint bilde i 4k dette. Rimelig ny film, da kan vi forvente mye. Og det får vi. Fin fargepalett, gode detaljer og dybde. Lyden fin på alle måter. Musikken virkelig gjennomtenkt, med westernstil på partier som understreker neo-western elementene i filmen.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Cronenberg: Godt kommentarspor. Fordel å få informasjonen rett fra kilden. Han er utrolig sympatisk denne Cronenberg, og ingen av de vanskelige nykkene regissører kan ha. Mye om innspilling og tanker rundt scenene.

New interview with screenwriter Josh Olson, conducted by writer-producer Tom Bernardo: Veldig fin samtale mellom en meget entusiastisk Olson og en mer behersket Bernardo. Han forteller om sin vei til denne filmen som manusforfatter. I hans hode kjenner ikke Tom igjen Fogarty i kafeen første gang. Så inne i sin nye persona er han. Pluss at det er mange år siden. 32 minutter.

Excerpts of Cronenberg and actor Viggo Mortensen in conversation at the 2014 Toronto International Film Festival: Fin samtale med to sympatiske menn. De anbefaler å se filmen flere ganger for å se etter tegn av Joey tidlig. 33 minutter.

Acts of Violence, a documentary on the making of the film, featuring behind-the-scenes footage: Over én time med gode klipp fra innspillingen. Vi følger spesialeffektprosesser og bivåner intruksjoner fra regissøren til skuespillere. Fint å se hvordan forskjellige regissører arbeider.

Three featurettes: Samlesekk for et lite klipp fra Cannes, forskjell på amerikansk og internasjonal versjon, og arbeidet rundt den slettede scenen. Ikke så interessant, til sammen 16 minutter.

Deleted scene with commentary by Cronenberg: Scenen føltes som om den kom fra en annen film, og måtte slettes. Snaue 3 minutter.

Trailer: Kjempebra! Intens trailer som gir et riktig bilde av filmen. Stilig laget med hyppige utfasninger av bildene. Rytmisk og suggererende. 2 minutter og 26 sekunder.

An essay by critic Nathan Lee: Fint essay som har valgt å legge fokus på de samme tingene ved filmen jeg var opptatt av. Ergo en strålende og lynende intelligent tekst.

Drive My Car (Criterion nr.1136) (Bluray)

Japan– 2021– Ryusuke Hamaguchi (farger) –179 minutter– Drama, sorg, teater.

Kjenn din sorg

Nivå 1 (uten spoilers)

En teaterinstruktør, Kafuku, skal sette opp “Onkel Vanya” i Hiroshima i forbindelse med en festival. Vi er antagelig på 80-tallet. Han blir pålagt å bruke en privatsjåfør, noe han er negativ til. Men den kvinnelige sjåføren Watari skal vise seg å bli en stor støtte. Filmen er basert på novellen Drive my Car av Haruki Murakami.

Nivå 2 (med spoilers)

Den forrige filmen jeg skrev om, Vanya on 42nd Street, var den filmede teaterversjonen av “Onkel Vanya”, regissert av Louis Malle.  Det var en stor fordel å ha historien friskt i minne når jeg nå skulle følge øvinger av stykket i denne japanske filmen om en oppsetning av stykket i Hiroshima.

Filmen tar opp, uten at du egentlig merker det, flere store spørsmål. Et av de største er hvordan man skal leve videre med en stor sorg. Særlig om du føler du har skyld i dødsfallet. Et stykke ut i filmen mister Kafuku sin kone Oto. Hun ligger død på gulvet da han kommer hjem. Han begynner å bale med tanker som det er lett å si han ikke burde. Om han hadde kommet tidligere hjem, hadde hun vært i live nå da?

Sjåføren hans, Watari, har også en lignende historie. Hun ble mishandlet av moren, og gjorde ikke alt hun kunne for å redde moren ut av barndomshjemmet da et jordskred tok huset. Hun satt bare å så på. Hun har større ansvar for dødsfallet til moren enn Kafuku har for sin kones, men følelsene vil ikke alltid være rasjonelle. Det viktigste er at de to finner hverandre i sorgen og skylden i samtalene de har i bilen mot slutten av filmen. Watari har blitt en veldig dyktig og hensynsfull sjåfør, siden moren slo henne om hun våknet av dumper i veien.

Hvorfor velger Kafuku å gi rollen som Vanya til sin kones elsker, Takatsuki? Er det en måte å bearbeide sorgen på? Søker han informasjon av Takatsuki? Watari stiller Kafuku spørsmålet om hans vennskap med Takatsuki er ekte eller skuespill. Han svarer at det er begge deler. Hvorfor vil han at Takatsuki skal spille onkel Vanya, en rolle han ikke engang leste for? Hans rolle var legen Astrov. Er det fordi Kafuku selv pleier å spille rollen, at han erstatter seg selv med Takatsuki slik Oto gjorde i forholdet deres? Ingen av disse spørsmålene får vi svar på, men de er vel verdt å undres over.

Oto og Kafuku utviklet en historie mens de hadde sex. Eller Oto dikterte den. Etterpå skrev han den ned, siden hun ikke klarte å huske den. Vi kan få inntrykk av at Oto maner frem seg selv i historien om den unge kvinnen. Men det er ikke sikkert. Var det en måte hun forsøkte å kommunisere noe til Kafuku på? At forholdet deres var over? Jeg tror kanskje ikke det, siden hun så tydelig erklærer sin kjærlighet til ham ellers. Men hun har alltid hatt behov for elskere. Kafuku vet, men gjør ikke noe med det. En gang kommer han over dem i akten i sitt eget hus, men han bare går ut igjen og lukker døren stille etter seg. Den gangen var det Takatsuki han så.

Kafuku og Takatsuki nærmer seg hverandre etter at de anerkjenner den andre som den han var i Otos liv. Takatsuki vil gjerne høre mer om Oto. Han sier at den historien han fikk høre av Oto, tydeligvis er en historie om ekteskapet på en positiv måte. Kafuku fikk aldri høre hvordan den sluttet, eller at den hadde en slutt. Man må kjenne og kanskje elske seg selv, før man kan elske andre.

De første gangene Kafuku og Watari kjørte sammen, øvde Kafuku på replikker fra onkel Vanya. Oto leste de andre replikkene. Watari fant det fascinerende at Oto leste. Hun hørte stykket annerledes etter hun fikk vite at det var konen hans. Den naturlige omgangen med kassetter og at de kjører i en SAAB 900 turbo, gjør at jeg plasserer filmen på 80-tallet. Noen år etter at bilen kom i salg.

Selve oppsettingen av “Onkel Vanya” i Hiroshima er meget moderne, og woke kanskje? Sonja spiller sine replikker på koreansk tegnspråk, mens alle de andre snakker på sitt morsmål. Det betyr at stykket vises med simultanoversettelse, men du får en trygg framførelse på ditt eget språk. Være seg japansk, engelsk, tysk, mandarin, koreansk, tagalog, koreansk tegnspråk, indonesisk og malaysisk. På lesningene får skuespillerne ikke spille, men skal lese replikken helt livløst. Dette er et tydelig nikk til Bresson, den franske regissøren som så på skuespillere som modeller. Skuespillet skulle ikke påvirke følelsene til publikum, det er det handlingen som skal.

Ringen sluttes da Kafuku må spille onkel Vanya igjen. Takatsuki har et voldsomt temperament, det har vi sett flere eksempler på. Stadig er han aggressiv på folk som tar bilder av ham i skjul. Ved et tilfelle ser vi at han løper etter en mann som gjør nettopp det. Vi ser ikke om han får tak i ham, men det kan være denne situasjonen som ender med at han blir arrestert for drap. Han har banket opp en mann i en park, og mannen døde av skadene to dager før premieren. Senere skal vi se ansiktet hans på nyhetssendinger. Da er det en oppdatering om saken hans, og flere saker som innebærer mindreårige kommer til.

Sjåføren og regissøren blir på en måte som onkel Vanya og Sonja på slutten av Tsjekovs stykke. De to må leve videre, de må holde ut med smerten. Jeg tar meg i å kjenne på kompleksiteten i filmen. Den er lang, men den rommer så mye mer enn lengden skulle tilsi allikevel. Og temaene kommer snikende, uten å bli annonsert.  Ei heller får vi noen svar. Kun litt informasjon. Ikke en gang et spørsmål. Vi vet ikke hva som er Takatsukis problem. Vi vet ikke hvordan det går med Kafuku og Watari. Vi ser henne kjøre SAAB på slutten. Er det Kafukus? Antagelig. Hvorfor? Vet ikke. Kanskje han ikke kunne kjøre lenger på grunn av synet. Uansett ligger ikke deres løsning samme sted.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Night on Earth, Perfect Days, Lost in Translation, Paterson og Blue.

Øyeblikket: Middagen hos instituttlederen. Samtalen er inspirerende og interessant. Stemning skifter, vi må tolke. Det er noe her jeg setter pris på.

Lyd og bilde

New 2K digital master, approved by director Ryusuke Hamaguchi, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack: Lyden er fin som forventet av en så ny film. Dialogen er selvfølgelig i sentrum, men det er både bilkjøring og andre effekter her. Selve bildet må sies å være referansekvalitet som bluray. Kjempeskarpt, strålende farger, realistisk palett og fin dybde. Formatet er 1.85:1.

Ekstramateriale

New interview with Hamaguchi: Regissøren vil forbi realismen. Kan dette virkelig skje? Han snakker om hvordan han finner skuespillere til rollene. Karakterens og skuespillerens personlighet må matche. Fint segment på 25 minutter.

Program about the making of the film, featuring behind-the-scenes footage and interviews with actors Reika Kirishima, Hidetoshi Nishijima, Masaki Okada, Park Yu-rim, Jin Dae-yeon, and others: Mye skryt av hovedrolleinnehaver Nishijima. Han imponerer, opererer på sin egen frekvens. Fin liten dokumentar på 35 minutter.

Press conference footage from the film’s premiere at the 2021 Cannes International Film Festival: Dette fungerte ikke for meg. Simultanoversettelse mens du hører originalspråket under er forstyrrende. 35 minutter.

Trailer: Fin trailer som skaper rammen for hva filmen handler om. 2 minutter

An essay by author Bryan Washington: Godt essay om hva filmen forsøker å si. Han snakker om novellen og filmen, hvordan filmen mest forsøker å fange en følelse fra boken.

Vanya on 42nd Street (Criterion nr.599) (Bluray)

USA – 1994 – Louis Malle (farger) –119 minutter – Teater, Drama

En eksklusiv opplevelse

Nivå 1 (uten spoilers)

Uncle Vanya, det kjente stykket av Anton Tsjekov, kler det falleferdige teatret Victory Theater i New York. Etter lang tids øving, blir det bestemt at stykket skal filmes og bli til en film.  Louis Malle regisserer, Julianne Moore og Wallace Shawn er blant skuespillerne.

Nivå 2 (med spoilers)

Et unikt konsept ble unnfanget av André Gregory. Han samlet venner og ildsjeler blant skuespillere, og sammen spilte de stykket til Tsjekov på uttallige måter gjennom 4 år. Uten publikum, kun for seg selv. Det at stykket aldri skulle settes opp var noe av tiltrekningen til prosjektet, spesielt hos Julianne Moore. De samles, spilte stykket, spredte seg for alle vinder før de samles igjen noen måneder senere.

Etter hvert vokste det frem en følelse av at dette burde deles med andre. De inviterte noen utvalgte venner, kulturprofiler og lignende. Rundt 20 stykker, sittende helt oppi skuespillerne. Så kommer idéen om en film ut av det. Mange regissører er interessert og blir diskutert, men kun Louis Malle skaper begeistring blant skuespillerne.

Onkel Vanya er et stykke som foregår på den russiske landsbygda. Jeg kommer konsekvent til å velge et navn pr karakter, selv om alle i god russisk tradisjon har tre forskjellige navn. Vanya (Wallace Shawn) drifter et gods som eies av Alexandr (George Gaynes). Han er professor og arbeider på et universitet. Vanya sender alle penger til ham, og får en beskjeden lønn for det. Alexandr er gift med den mye yngre og vakre Yelena (Julianne Moore). Vanyas søster var først gift med Alexandr og fikk Sonya (Brooke Smith). Så døde søsteren, og Alexandr giftet seg på nytt.

Vanya er sjalu på Alexandr, både pga grunn av hans stilling og hans kone. Derfor snakker han stygt om ham hele tiden. Han elsker Yelena, og har gjort det lenge. Han er bitter og føler han har kastet bort livet sitt på prat og skriverier. Han har en venn i legen dr.Astrov. Han vanker ofte på godset, som regel tilkalt av professoren som påstår seg syk, for så å nekte å se legen da han ankommer. Professoren har kun en venn, naboen Waffles, som også tilbringer mye tid på godset.

Maman, moren til Vanya, er familiens overhode. Hun blir vel Alexandrs svigermor. Sist, men ikke minst, kommer husholdersken Marina. Disse følger vi over en periode på tre og en halv måned så vidt jeg kan forstå. Sonya, som er datter av professoren Alexandr, er dypt forelsket i legen. Som på sin side er betatt av Yelena, slik mange er. Men han har ikke respekt for henne, han ser på henne som en gold digger.

Legen er det mest fascinerende mennesket, synes jeg. Naturverner, vegetarianer og misantrop. Akkurat som meg. Ikke rart jeg finner ham fascinerende. Han er opptatt av skogen, planting og beskyttelse. Han ser at mennesker ødelegger alt de kommer i kontakt med, og har dokumentasjon på hvordan skogsområdene krymper inn på grunn av menneskelig aktivitet. Som igjen er styrt av grådighet. Misantropien hans gjør ham ensom og han vedgår at han ikke har noe godt privatliv. Som Vanya. Det hintes mot en feilbehandling han har utført som ble fatal for pasienten. Er det derfor han nå er en landsbylege?

Yelena vil hjelpe Sonya med å finne ut om legen gjengjelder hennes følelser. Men han gjør ikke det, han vil bare ha Yelena. Hun på sin side vil verken ha ham eller han utlegninger om miljø og miljø. Hun er ikke interessert.

En dag erklærer Aleksandr at han vil selge eiendommen og kjøpe en villa i Finland. Vanya eksploderer og tar et knallhardt oppgjør med professoren. Han har jobbet for luselønn i 25 år med å drive godset. Og nå settes han på dør. Det ender med skudd i luften og mye oppstandelse. Aleksandr forsøker å roe ned alt og trekke forslaget. Men Vanya er for alvor ferdig med dette. Han stjeler morfin fra legen for å ta livet sitt. Sonya får ham fra det. Litt etter litt drar alle fra godset. Kun Maman, Vanya og Sonya er igjen. De mistrives, men skal nok holde ut.

Tsjekov har skrevet et stykke som reflekterer rundt kvaliteten du kan ha i livet mens det skjer oss. Man må kanskje ikke strebe etter noe uoppnåelig. Kanskje er det bra å bare leve greit. Det er temaet i stykket. Vanya er et veldig vanlig navn, og han er en veldig vanlig mann. Vanya kan vi alle identifisere oss med. Han er gjennomsnittsmannen, som Ola Nordmann.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Miss Julie, My Dinner with André, Metropolitan og Les Enfants Terrible.

Øyeblikket: En veldig imponerende åpning. Skuespillerne småprater, Wallace Shawn legger seg på en benk og tar seg en lur, siden han er utslitt etter å ha sovet dårlig flere netter på rad. Larry Pine småprater med Phoebe Brand, om hvordan han har tatt på seg for mange skuespill samtidig. Uten advarsel og uten et skifte i tone, er de over i åpningen av Chekovs stykke, en samtale mellom dr. Astrov og Marina. Da vi forstår det, litt sent, ser vi også at Shawn er i karakter som onkel Vanya. Helt fantastisk!

Lyd og bilde

New, restored digital transfer, supervised by director of photography Declan Quinn, with uncompressed 2.0 soundtrack: Helt OK bilde. Bedre enn forventet, kanskje, med tanke på den lave produksjonsverdien og det enkle og røffe miljøet. Lyden er kjempefin og får fram dialogen tydelig.

Ekstramateriale

New documentary featuring interviews with André Gregory, the play’s director; actors Lynn Cohen, George Gaynes, Julianne Moore, Larry Pine, Wallace Shawn, and Brooke Smith; and producer Fred Berner: Kjempeinteressant dokumentar på 35 minutter. Inspirerende og lærerikt om kjærlighet til teateret og litteraturen, og kunsten i seg selv.

Trailer: Fin trailer som lover det filmen holder. 2 minutter, 14 sekunder.

A new essay by critic Steven Vineberg and a 1994 on-set report by film critic Amy Taubin: Veldig fint essay av Vineberg som går litt inn i stilen Malle har lagt seg på, og hemmeligheter i regien. Amy Taubin har skrevet, som vanlig, et essay vel verdt å lese. Hun tar blant annet for seg Tsjekov og det russiske.

Hvert år på denne tiden strømmer det julemusikk ut fra mange høyttalerne. 

Vi kan dem alle sammen. Ned til siste klingende bjelle, George Michaels knuste jule-hjerte og Yokos falske strofe i John Lennons udødelige jule-trall.

Men har du lagt merke til at det er et par låter som sniker seg inn hvert år som egentlig ikke har noe med jul å gjøre?

Ingenting i teksten tilsier at dette burde representere julen. Likevel er de blitt tradisjonelle julesanger i våre sentimentale hjerter.

Jeg sikter til bla East 17 med ”Stay another day” og Frankie goes to Hollywood med ”The power of love”.

Holder det å bare ha bjeller?

Er det stemningen? Den litt dystre undertonen blandet med det svakt håpefulle? Hvorfor er det sånn at akkurat disse får lov til å være med å skape julestemning år etter år?

Jeg har det på samme måte med enkelte filmer.

Jeg ser selvfølgelig Gremlins og Black Christmas som andre ”normale folk” i jula, men med åra har det blitt skjøtet på et par utradisjonelle filmer som får meg i det jilly, jolly gode humøret, -og hvert år kommer det noen nye ”pepperkaker i boksen”.

Selv om juleferien brått og brutalt kan være over innen man engang har fått sagt knusktørr krumkake, så kanskje du rekker å gjøre plass til noen nye julefilm turister i år.

Her vil jeg gjerne dele noen kandidater som jeg putter i kategorien: ”Julefilmer-som-ikke-nødvendigvis-er-julefilmer”, men de får meg i stemningen likevel,-  også er de selvfølgelig ekle alle sammen, på hver sin måte.

(Tentaklene i dette innlegget er kun til (jule)pynt)

Dead of Winter (1987)

Dette er en film som jeg husker jeg så på Tv-Norge sammen med mamma, i en tid hvor folk fortsatt hadde plysj burgunderrøde sofaer (jepp, vi) og massive glass askebeger sto midt på stuebordet som den største selvfølge, med sneip.

Med andre ord, dette er en annen tid.

Dead of Winter er av den gode, gamle TV-thriller sorten. Den du bare kunne nyte hvis du godtok at Aktuelt og været punkterte hele dritten midt i det mest spennende scenene og morra di sa du måtte legge deg.

Filmen handler om en skuespillerinne som får en godt betalt rolle. Hun drar ut til regissørens avsidesliggende hus for å prøvefilme, men ting tar en besynderlig og horribel vending.

Etter hvert går det opp for henne at hun er fanget i regissørens hus, nærmere bestemt låst inne på et soverom, der hun blir systematisk dopet ned. Utenfor hyler vinden rundt hjørnene og snøen laver ned. Huset står langt fra folk. Det å rømme, blir på eget iskaldt ansvar.

Selv om filmen følger oppskriften ned til minste gram, så er dette fortsatt en ganske så engasjerende og virkelig neglebitende jule-thriller. Og lets face it; Er det ikke det jula handler om? klisjeer som funker, gang på gang.

Filmen har mange av de elementene jeg tenker en god jule-grøsser skal ha: For det første har den et snev av Hitchcock stemning gående, det er snøstorm, hylende vind, knitrende peis, kakao med krem (og bittelitt GHB) og ikke minst noen avkappa fingre.

The Day of the Beast (1995)

Hva med litt julestemning fra Spania?

I likhet med filmer som The Uninvited Guest (2004) og Terrified (2017) er dette like uforutsigbart som boligmarkedet eller farmors julegaver (blir det en lang stor truse eller et gavekort på 15.000?)

Filmen handler om en prest som snur på flisa og bestemmer seg for å begå så mange synder som mulig. Siden han har fått nyss i at Antikrist fødsel er rett rundt hjørnet vil han (på sin egen finurlige måte) avverge det hele ved å prøve å komme nærmere faenskapen.

Som taglinen lyder;

 Er det fortsatt håp?

Jeg veit sannelig ikke, men presten teamer opp med en metal-head(en dude med langt hår som hører mye på tung rock og morra di ikke vil du skal bli sammen med) og en slags spansk, mannlig Lily Bendriss (Åndenes makt) og vanviddet er komplett.

Den skinnhellige preste-kulturen får et skikkelig spark i balla og filmen er i seg selv en forfriskende vri på hele den der kampen mellom himmel og hælvete greia.

Dette er en godteposen av en film, som balanserende både overnaturlig skrekk og et sjarmerende komedie-drama fullt av overraskelser.

I tillegg er det flere kreative løsninger langt utafor klisjee-rammene, for ikke å snakke om stemningsfulle, lekre bilder og et sympatisk persongalleri som det er lett å bli glad i og ”heie på” når det gode kræsjer med det onde så julepynten fyker veggimellom .

Coraline (2009)

Selv om jeg synes Julen er en koselig feiring, har det også vært en trist og absurd høytid for min del.

Jeg husker de første julene etter at pappa og min søster var flyttet ut og skilsmissen var et faktum. Mamma og jeg var alene.

Vi flyttet til et sted der jeg ikke kjente noen og en ny uvirkelig verden utfoldet seg. Alt lukta annerledes, føltes rart. Alle de tomme nye rommene som skulle fylles med våre gamle møbler, føltes som kulisser,- og inni speilet var det et annet ansikt oppå mitt eget.

Plastjuletreet i den nye stua føltes som et direkte hån.

Jeg var for liten til å forstå hva sorg var, men jeg er ganske sikker på at det var det jeg kjente på.

Noen av disse følelsene kommer tilbake når jeg ser animasjonsfilmen Coraline, med både mine og min datters øyne.

Filmen handler om Coraline. En ung jente som flytter til et stort, gammelt oppussingsobjekt av et hus sammen med moren og faren. Eiendommen står øde og Coraline har ingen å leke med. Hun føler seg heller ikke hjemme der.

En dag hun går rundt i huset og kjeder seg, finner hun en dør til en alternativ virkelighet, der alt virker å være litt lysere, varmere, skinnende, bedre.

Men er det egentlig det..?

Filmen gir ikke noen klare svar på om ting faktisk skjer eller ikke, så er det mange tolkninger og metaforer og leke med.

Finner hun virkelig en hemmelig dør til en annen verden?

Er Coraline bare desperat etter å leve seg inn i en annen virkelighet?

Kan egentlig katter snakke, de bare gidder ikke? Osv, osv.

Og la oss være enige om et krystallklart faktum: Herregud, så ensomt det kan være å være barn noen ganger.

Coraline kan nytes på flere nivåer. Det er for eksempel like mye å hente her om du er voksen eller barn. Og den har et par virkelig ekle elementer.

Selv om det verste for meg må være ”foreldre som plutselig blir ukjente og rare” greia, så er det også noen genuint skremmende, surrealistiske øyeblikk som satte en større støkk i meg enn for eksempel min datter, siden det kom så uventet fra det tilsynelatende ”barnlige” formatet.

Jula er en tid for fantasi og fantastiske, overnaturlige hendelser- og det er det massevis av i denne filmen!

The Good Son (1993)

Hvem klarer vel tenke på jul og ikke få opp et blaff av Macaulay Culkins store, -hva har jeg gjort gæli-valpeøyne på netthinnen?

Og det er ikke bare en barnestjerne med bedårende, klinkekule blikk i denne filmen; Vår alles Frodo aka Elijah Wood spiller tolvåringen Mark som utsettes for systematisk, manipulerende terror i denne godt oppbygde, glitrende  thrilleren.

Litt om handlingen.

Mark er en gutt som akkurat har mistet moren sin. Mot sin vilje må han bo hos onkelen, tanten, kusinen og fetteren en stund.

Onkelen og tanten er ålreite folk, men de har, uten å vite det et uempatisk monster av en sønn, Henry. (Culkin)

Henry virker ved første øyekast som en veloppdragen liten engel, men skinnet bedrar; Han er egentlig er en utspekulert, følelseskald isblokk av en person,- en sånn som sager katter i to og ler av det etterpå.

Mark ser disse mørke sidene og prøver å si fra til de voksne, men Henry snor seg unna med sjarm og smisk. Spenningen bygger seg opp mellom de to jevnaldrende guttene og Henry fortsetter å ”teste” og pushe Mark sine grenser til det ytterste.

Hvem kan vel glemme den isende replikken til Culkin når Mark dingler 10 til 12 meter over bakken, bare holdt fast i jakkeermet:

”If I let you go, do you think you could fly?”

Jeg kan ikke hjelpe å tenke at filmen ble laget smått ironisk i og med at Culkin hadde fått stempelet som verdens søteste, mest uskyldige julestjerne. Også får vi en film rett etter, der han plutselig oppfører seg som et manipulerende rasshøl, på tolv år(!)

Om ikke noe annet er det gøy å se Culkin utforske rollen som små-psykopatisk liten jævel-unge og filmen er etter min mening blitt en av disse gode gamle nitti-talls thrillerne der trusselen og ”monsteret” er vanlige mennesker; (Ektemann, nabo, barnepike, sønn)

Hvor godt kjenner du egentlig dine nærmeste?

Culkin gjør en god rolletolkning (selv om han får mye gratis p.g.a kontrastene fra Hjemme Alene) og Elijah  klarer med sine isblå, oppsperrede øyne i samspill å formidle en bitende, troverdig skrekk til lerretet. Jeg leste på IMDB at guttene utviklet et sterkt vennskap under innspilling og det har de ennå. Mulig det er derfor kjemien fungerer så bra mellom disse gutta i filmen. På både godt og ”vondt”.

Grunnen til at The Good Son havner på julelista (som ikke er juleliste) er ikke bare fordi den har innslag av snø og skøytebane, men fordi jula er en tid for familie. Mye familie.

Og hva skal man si? Selv om det ikke nødvendigvis er ondskap, så kan det være et hælvete for noen.

Christmas Evil (1980)

Selv om dette er den mest julete filmen på lista, så er det fortsatt milevis unna noe du setter på kassa sammen med familien i Desember.

Litt om handlingen.

En liten gutt får på traumatisk vis lære at julenissen ikke er ekte og får i voksen alder et sammenbrudd basert på dette.

Det er lett å gjøre seg opp en mening når man ser coveret til Christmas Evil (jeg gjorde det selv)

 Åja, enda en nisse-slasher hvor julekuler og blod knuser og spruter om hverandre og handlingen er like tynn som sausen du får på eldresenteret.

Coveret til denne filmen, i hvert fall det jeg ble introdusert for, rettferdiggjør på ingen måte det innadvendte b-mesterverket som Christmas Evil faktisk er.

Den har dybde og ”sjarm” (på sin måte) beksvart humor, psykiatri og selvfølgelig masse julestemning

Hovedrollen Harry, spilt av Brandon Maggart formidler en sammensatt og nyansert rollefigur som det er lett å få sympati, for- og han sier mye uten ord.

Harry bruker store deler av fritiden på å holde julestemningen ved like. Nynner manisk på julesanger gjennom sammenbitte tenner og har så å si marinert hele huset i glitter og nisser. Han jobber på en leketøys fabrikk der han er over gjennomsnittet opptatt av at lekene skal bli så bra som mulig.

Han har også to store bøker der han skriver ned og holder kål på hvilke barn som er snille og hvilke barn som er slemme,- og hvorfor de er det.

Han tar det opp enda et par hakk; (super)limer på seg nisseskjegg, maler slede på sidene av bilen sin og ”liksom pisker” reinsdyrene når han kjører.

Han går rundt i gatene med sekk og gaver og ler høyt og insisterende ho- ho HO HO HO.

Jeg ler også, men innimellom setter latteren seg litt fast i halsen og jeg kjenner på en tragikomisk sørgelighet.

Begret renner tilslutt over for Harry, fordi han går i konstant motgang. Julen blir jo f… ikke satt pris på!

Folk tror ikke at nissen er ekte! Folk respekterer ikke høytiden og kollegaene hans bryr seg ikke om lekene de lager. Det er flere av disse ”bekreftende” øyeblikkene som hjelper til å vippe vår helt over kanten bokstavelig talt.

Omtrent her begynner folk og dø.

Det er lett å skli i julegrøten og dømme filmen nord og ned som en døds-teit, latterlig forsøk på en film, men løft litt på glitteret, så skal du se at denne filmen, etter min mening, er et undervurdert og oversett psykologisk jule-drama som er dypere og mer gjennomtenkt enn først antatt.

Christmas Evil er mørk som en kjeller uten vinduer, men samtidig en håpefull, tankevekkende julefilm som jeg ble positivt overrasket over.

Bambi: The Reckoning (2025)

Denne filmen har jeg ikke rukket å se ennå, men noe sier meg at den fint kunne havna på lista over utradisjonelle julefilmer.

Jeg vet ikke så mye mer enn at det handler om et aggressivt reinsdyr, som vil hevne sin mor.

Jeg ser disse bildene og tenker; Fy faen så teit, -selvfølgelig skal dette sees!

Bli med på diskusjonen. Hvilke ”jule” filmer gir deg den rette stemningen og har du også noen filmer du trekkes mot i jula som ikke nødvendigvis inneholder hverken bjeller eller nisser? Fortell meg hvilke!

Vil du ha flere tips til flere julefilmer-som-ikke er-julefilmer så sjekk ut Vol 1 av So, this is Christmas?

https://ekkelt.montages.no/2013/12/24/so-this-is-christmas/

Gledelig gladelig hjertelig fredelig Jul fra Ekkelt <3

House of Games (Criterion nr.399) (Bluray)

USA– 1987 – David Mamet (farger) –102 minutter – Svindel, thriller, psykologi

The Tell

Nivå 1 (uten spoilers)

En psykolog, dr.Margaret Ford (Lindsay Crouse), blir involvert i et lugubert miljø da hun hjelper en pasient med spillegjeld. Noe i henne fascineres av disse menneskene som betegnes som con men, en type svindlere som bløffer deg for penger gjennom manipulasjon. Hun får tillatelse til å følge Mike (Joe Montegna) på nært hold og lære av ham.

Nivå 2 (med spoilers)

The Tell var arbeidstittelen på filmen. En «tell» er hvordan du røper deg, for eksempel i et pokerspill. I House of Games mistenkes en av pokerspillerne i å ha en «tell» i at han fingrer med ringen sin om han bløffer. Dr.Ford blir overtalt til å sitte inn i et pokerlag og hjelpe Mike å vinne potten. Hun skal bare observere motspilleren mens Mike er ute av rommet. Rører han ringen sin?

Denne intrikate teaterforestillingen som Mike iscenesetter for Margaret, skal vise seg å bare være del 1 av en mye større svindel. Vi forstår da pokerspillet er over at Mike og de andre spillerne har forsøkt å loppe henne for $6000. Hadde hun ikke avslørt at spillerens pistol var en vannpistol, ville hun ha trodd de var i fare og gitt fra seg sjekken. Men det var alltid meningen at hun skulle avsløre dem. Hun ble «roped» inn ved hjelp av denne avsløringen. Det gir henne liksom rett til å kreve noe tilbake av dem. Og dette skulle føre dem til den virkelige svindelen av dr.Ford, nemlig de $80000 som hun må gi dem for å dekke lånet til mafiaen.

Planen deres: Billy Hahn blir pasient hos dr.Ford som har skrevet en bok om spillavhengighet. Denne boken har Mike lest, og forstått at dr.Ford kan være et ideelt offer. Hun har trekkene og økonomien som passer. Billy manipulerer henne til å hjelpe ham med gjelden hans hos spillebula House of Games. Mike snakker med henne, og ber henne om å sitte inn i pokerspillet mot at Billys gjeld slettes. Så kløner de litt til pokersvindelen, og dr.Ford føler hun har vært smart. Mike og Joey, en eldre con man, sjarmerer henne, og hun blir fascinert. Senere kommer hun tilbake og vil ha mer. Som de forventet. Hun får lov til å følge dem som con men.

Mike lærer henne å leve på en dristig måte som han vet appellerer til henne. De låner en annen manns hotellværelse og har sex, selv om mannen når som helst kan komme tilbake. Rommet tilhører en i Mikes gjeng. Så sørger Mike for at de blir forsinket til en stor greie han skal gjøre med gjengen, og hun kan ikke være del av det. Han håper hun maser seg med, som hun selvfølgelig gjør. Hun er bitt av basillen, og vil ikke stoppe. De hiver seg rundt, hun får henge på. En koffert med $80000 blir stående på fortauet, og et offer skal lures inn i tyveriet. Offeret er Joeys bekjent fra en jobbmesse, men selvfølgelig en av gjengen egentlig.

De forhandler om hvordan de skal gå fram og hvordan de skal dele. Mens de diskuterer ser Margaret at offeret er en politimann. Det bryter ut tumulter og et skudd går av og «dreper» politimannen. Og det er Margaret som er ansvarlig. De rømmer hotellet, men det står to politimenn på vakt ute som ser etter Mike og Joey. Det kostet gjengen kun utgiftene til to politiuniformer. Margaret stjeler en rød Caddilac, og får alle tre forbi «politimennene».

I all viraken har Joey mistet pengekofferten. Nå er de solgt, de har lånt pengene av mafiaen for et døgn, kun til denne svindelen av forretningsmannen/politimannen. Margaret tilbyr seg å ta ut $80000 til mafiaen. Dette er målet for hele svindelen som startet med terapisamtalen med Billy Hahn. Hun ordner pengene, hun kan forbli i byen mens de må forlate byen.

En av de nærmeste dagene kommer Billy innom kontoret hennes for å sjekke om hun ser ut til å ville involvere politiet. Han kan rapportere tilbake at det ser ut som hun lar det være. Tilfeldigvis ser Margaret bilen Billy kjører, en rød Caddilac. Hun blir mistenksom og drar til baren de vanker for å spionere. Der sitter hele gjengen og fordeler byttet, mens de går gjennom saken hennes. Hun får med seg alt der hun står skjult med utsikt til bordet deres. Det som sårer henne mest er da Mike sier at han måtte ofre seg og ligge med henne for oppleggets skyld.

Det er dette som gjør at hun dreper ham på flyplassen. Det, som føles som et seksuelt overgrep, og tyveriet av pengene. Hun forsøker å lure ham, men røper seg. Da går hun rett til våpenet. Han tror hun bløffer, hun kan aldri skyte ham. Men det kan hun. Til de grader.

David Mamet går for å være dialogens mester, og har vunnet mange priser for sine manus. Selv føler jeg at dialogen kan bli oppstyltet, og det er ikke alle som kan fremføre det OK. Joe Montegna kan, Lindsay Crouse kan ikke. Filmene hans føles veldig skrevet, og det er jo fordi de er det, og det er manusforfatteren som regisserer. Men historien beveger seg effektivt fremover, og er intrikat. En underholdende film, men intet mesterverk.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Rounders, the Sting, the Game og Diabolique.

Øyeblikket: Pokerspillet som ender med at spilleren retter pistolen mot Mike og forlanger å få pengene han har vunnet nå. Margaret begynner å skrive en sjekk, før hun ser at det drypper vann fra munningen på pistolen. Da forteller hun i klare ordelag at hun ikke kommer til å gi ham sjekken. Spilleren holder på historien sin, og truer videre med pistolen. Mike bryter inn og sier at han har blåst opplegget sitt. «Jeg har det, ja? Var redd for det.»

Lyd og bilde

High-definition digital transfer, supervised by director of photog­raphy Juan Ruiz Anchía, with uncompressed monaural soundtrack: Bildeformatet er 1.78:1. Dette er en ganske gammel bluray, som har litt å gå på. Litt synd, for det er mye lekkert foto her. Lyssetting og farger hadde gjort seg i 4k. Bildet er godt, men ikke veldig godt. Detaljer og skarphet er på det jevne. Lyden er meget klar.

Ekstramateriale

Audio commentary from 2007 featuring director David Mamet and consultant and actor Ricky Jay: Godt spor med to gode venner. Informativt og behagelig. De har hver sin høyttalerkanal, noe som gjør det lett å vite hvem som snakker, selv om stemmene ikke er veldig ulike.

Interviews with actors Lindsay Crouse and Joe Mantegna from 2007: Crouse var faktisk gift med Mamet den gangen. Hun snakker en del om motivasjonen til sin karakter Margaret Ford. Fint intervju på 15 minutter. Joe Montegna forteller en fin historie om samarbeidet med Mamet. Han har interessante betraktninger om Mikes motivasjon. Også 15 minutter.

David Mamet on “House of Games,” a short documentary shot on location during the film’s preparation and production: Mye å ta med seg her også. Blant annet går han inn på pokeruttrykkene. Det ligger mye makt i dem, å kunne bruke dem riktig. 25 minutter.

Detail from a storyboard of a short con suggested by Jay: Forklaring av en svindel ved hjelp av storyboard. Ville ikke ha den med i filmen, for å beskytte trickset. Etterpå spilles scenen fra filmen som er bygget på dette.

Trailer: “Danger is the ultimate high”. Bra trailer, gir et godt bilde på hva filmen handler om. 2 minutter.

An essay by critic Kent Jones and excerpts from Mamet’s introduction to the published screenplay: Fint og konsist essay av Jones poengterer hva som er så godt med Mamets dialoger og filmer. Mamets introduksjon, eller tanker rundt hans først regijobb, viser oss at han ville formidle historien som om det var en stumfilm. Bildene måtte kunne stå alene. Så går han gjennom sine erfaringer fra House of Games i alle de forskjellige aspektene. Interessant.

Sjokk og latter har lagt seg og noen av oss begynner til og med å få bakkekontakt etter årets Ramaskrik. Oppdals store stolthet og snakkis er over for 15 ende gang.

Hverdagen her hjemme hiver oss rundt og jula puster oss med blodrød, ruinerende ånde i nakken, men la oss ta en timeout og se tilbake på noen av minnene, meningene, filmene, menneskene og stemningene fra årets skrekkfilm-festival.

Med fullbookede hoteller, masse kule gjester, en utvidet dag med gørr og gøy og et smekk-stappa program med filmer fra hele verden, er Ramaskrik mer i vinden enn noen gang.

Noe som egentlig kan tolkes fullstendig bokstavelig, siden Oppdal ble rammet av uvær en uke før festivalen og taket på vår kjære nærbutikk Domus feis av gårde i stormen.

Dette innlegget vil inneholde korte anmeldelser av filmene jeg rakk å se fra festivalen i år. Tentakler er naturlig nok inkludert. Filmene er rangert fra svakest til eklest, så da blir det med andre ord eklere og eklere jo lenger du leser. Noen generelle festival-opplevelser ligger  også krydret «mellom linjene».

Film 1.

Vi starter med den Norske low-budjet splatteren Skogvokteren 4 fra 1998. Ikke spør meg om 1-2 og 3, jeg vet ikke engang om de eksisterer lenger.

Filmen handler om en gruppe ungdommer blir brutalt slaktet av en lynsjet skogvokter, som blir vekket til live igjen av en demon som kommer ut fra et fjernsynsapparat(!)

«Jeg ønsker å gjøre publikum fysisk og psykisk kvalm! Jeg har som mål å bli den første norske splatter-skaperen som blir internasjonalt anerkjent» sier regissøren Jon Helge Hesby i et intervju i Stavanger Aftenblad.

Produksjoner som Skogvokteren 4 er preget av lite midler og mye jobb, og all ære til Jon Helge som har stått for  manus, har regi, gjør lyssetting, kjører kamera og lager spesialeffekter.

Filmteamet ble anmeldt for å utføre satanistiske ritualer i Vik skogen mens de filmet og mye av denne filmens bakteppe og historier rundt produksjonen er egentlig mer engasjerende og interessant enn filmen selv. Heh..

Når det er sagt så var det var veldig gøy å få med seg litt pensum i Norsk-opphavs-splatter, selv om det ikke var så veldig ekkelt. Mye spontan latter though,- gøyal gore og masse sjarm!

1 Tentakkel

Film 2.

 Through the Deepening Night

Claudia er en en skuespiller som har meldt seg på et overlevelses-kurs for å bli tøffere. Hun skal bo hos en eldre dame utti nowhere. Settingen er underlig og Claudia føler seg utilpass. Likevel synes hun det er fascinerende når damen demonstrerer et apparat som kan formidle stemmer fra de døde.

Det høres jo litt kult ut, ikke sant?

Dessverre å måtte si så blir det en ganske daff affære og det er ikke bare fordi jeg hører min venn på sete ved siden av falle i dyp treskende søvn.

Den er ikke direkte dårlig, men rotete og kjedelig gjennomføring av en historie som absolutt har potensiale, hadde den blitt fortalt litt annerledes. Filmen blir like forglemmelig som lunka, rød, husholdnings saft.

Litt skuffende siden vi hadde visse forventninger når vi hørte både Argento og Lynch ble nevnt i beskrivelsen.

2 tentakler

Film 3.

Selv om jeg må innrømme at det lugga litt å sparke i gang en medium fyllesjuk Fredag morgen med stumfilmen Hands of Orlac (1924) er jeg ekstremt glad for at jeg fikk med meg denne opplevelsen fra første rad.

Filmen handler om Orlac, en berømt konsertpianist som må amputere hendene etter en togulykke. Det han ikke vet er at de nye erstattende hendene han får, kommer fra en henrettet morder. Når Orlac finner ut av dette, drives han sakte men sikkert til vanvidd. Han har horrible fantasier om at hendene har sitt eget liv og prøver desperat og få de fjernet før han muligens blir overveldet av lysten til å drepe selv.

Dette er en film som står i sterk kontrast til vår You-Tube, skippe, snappe, svipe generasjon.  Her brukes det god tid på hver eneste scene og reaksjon. Vi dveler lenge i øyeblikkene. Intense utrykk, men null dialog. Nerven ligger i blikk og kroppsspråk. Og et sylskarpt lydbilde selvsagt.

Jeg synes denne stilen er litt uvant selv faktisk (selv om jeg ser mye film) og noen ganger bryter jeg ut i spontan ufrivillig latter på grunn av noe av dette «stumspråket», men det er ikke fordi filmen er teit,-Neinei, kanskje heller bare litt over-insisterende.

Det var gøy å høre regissøren Alexandre O Philippe introdusere filmen.

For de som ikke vet hvem Philippe er, så begynner han å bli et kjent fjes på festivalen. Dette ble hans femte år og han har bidratt med suverene dokumentarer som blant annet A Leap of Faith (Exorcisten), Chain Reactions (Texas Chain) og Memory: The Origins of Alien (Alien)  Dette året, i samarbeid med Ramaskrik, ville han vise oss noen gamle klassikere og tema falt på hender.

Han kaller The Hands of Orlac en av de første body-horror filmene. Han fortalte også om bruk av hender generelt i skrekkfilm og ikke minst hvordan mange av disse gamle traverne og stumfilm har vært opphavet og inspirasjon til en drøss av de kjente og kjære. I dette tilfelle eksempelvis suksessen Talk to Me (2022)

De to filmene han viste på festivalen  i år var The hand of the Devil (La Main du Diable) og denne, The Hands of Orlac.

2 Tentakler

Film 4.

Hvert år har Ramaskrik et sånt crazy-banana innslag, ofte med en desperat drital setting og loads med rompehumor. Jeg tror Flush vant runden i år.

Stakkars Luke, han har fått hodet fastlåst i en urinal. Som om ikke det er nok har datteren bursdag, han er anklaget for å ha stjålet kokain og både fulladede tamponger, bæsj og rotter er nærmere ansiktet enn ønskelig ..(!)

Jeg vet ikke om det er fordi jeg har blitt overstimulert av fjorårets Scared Shitless eller fjorrig-fjor årets Holy Shit, men dette lukter ikke så vondt lenger.

Det er en snedig ide, men det biter ikke helt på meg og den virkelige WTF-faktoren kommer liksom aldri helt. Dessuten er det litt for mye skriking og bæljing (hilsen gammel og skjør)

Den har sine øyeblikk og jeg får inntrykk av at salen koser seg, så kanskje dere bare skal  drite i denne anmeldelsen og se den likevel (!) Pun intended.

3 Tentakler

Fredrik S Hana var på plass på festivalen og viste oss smakebiter fra to av sine nye prosjekter. Kortfilmen Mancave og spillefilmen Planet.

Mancave var jeg så heldig å få sett i sin helhet senere og jeg synes både Patrik S og Fredrik S er to filmskapere det er spennende å følge med på videre. Sjekk også ut Fredriks film Angst, Piss og Drid hvis du liker stemningen i Mancave.

Mancave er et fantastisk stykke kortfilm. En visuell og forstyrrende reise som starter i en tilsynelatende triviell «matpakke» hverdag, men ender opp i en pill råtten kjerne.

Fredrik har en egen evne til å servere oss drøye scenarioer, som ofte er meget makabre men også forbausende relaterbare.

Film 5.

Dont Leave the Kids Alone handler om akkurat det man mistenker; En mor lar sine to gutter på 7 og 10 være alene hjemme i et semi-hjemsøkt hus, etter at barnevakten avlyser i siste sekund.

Siden filmen har en litt sånn ironisk tittel som indikerer en viss uhøytidelighet og uforutsigbarhet, gikk vi inn i salen med en litt sånn forventningsfull  ”Dette kan bli gøy» holdning.

Og de første 20 minuttene så er det faktisk ganske artig og godt oppbygget.

Guttene koser seg først alene hjemme, men så skjer det noe i huset. Mørket faller på, bikkja slutter å bjeffe og ut av de dunkle hjørnene i heimen vokser det fram mystiske og okkulte krefter. Guttene finter seg elegant unna en stund, men tilslutt tyter det tjukt og truende fram og det blir en (ganske masete) begivenhetsrik kveld. Både for mor og barn.

«What’s your favorite scary movie..?»

3 tentakler

Film 6.

Black Phone

Gjør så godt den kan med å bære videre historien om Finn fra eneren som nå har blitt 17 år. Han sliter ennå med traumene fra han var fanget i kjelleren til slemmingen «The Grabber» og det blir ikke bedre da søsteren begynner å bli oppringt i drømme av den såkalte «Black phone».  Filmen lykkes innimellom med å leke med filter og spille på vår sentimentale og nostalgiske side, men blir fort bare enda en av disse nyere, typiske, lett forglemmelige skrekkfilmene, hvor smaken er den samme, selv om oppskriften har byttet ut noen ingredienser.

Også skulle jeg ønske de la på røret et kvarter før(!)

Noen som husker Curtains (1983)  btw…?

3 Tentakler

På Ramaskrik Fredagen og Lørdagen ble det holdt SFX -Workshop i speilsalen, hvor man kunne lære enkle teknikker for å lage realistiske sår. Det var skrekk og gru elevene fra Namdals folkehøyskole som arrangerte og to av mine venner fikk to deilige, ekle sår på hånda.

Og sår må selvfølgelig pelles på;

Film 7.

Med festivalens mest tvetydige tittel og erotiske undertoner var Bone Lake selvskreven på vårt program, som de grisene vi er.

Et kjærestepar med et vaklende forhold bestemmer seg for å prøve å reparere med en romantisk helg på et feriehus de har leid på Air-bnb.

Komplikasjonene oppstår når et annet par (som ser ut som Barbie og Ken) dukker opp og sier de også har leid huset denne helgen.

Etter litt fram og tilbake bestemmer de seg for å dele på fasilitetene og prøve å ha en hyggelig helg sammen.

Intriger og misforståelser oppstår og plutselig er helgen forvandlet til et marerittaktig sammensurium av manipulerende galskap.

Bone Lake er en skikkelig festival-film det skal sies. Den er bittelitt lang, men bortsett fra det er den sammensatt, sexy, leken og har en drøss med snertne vendinger og overraskelser,- og den skårer på svart humor.

3 tentakler

Film 8.

A Fishermans Tale handler om et fiske-samfunn i en Mexicansk landsby som hjemsøkes av en mystisk ond legende, som drukner syndere i innsjøen.

Filmen er et utsøkt stykke visuelt arbeid, men handlingen er litt forvirrende. Det er akkurat som den ene handlingen (bokstavelig talt) drukner i den andre. Jeg kunne ønsket meg et litt mer sammensydd garn.  Eller er det jeg som helt lam i skallen og ikke forstår hvor nydelig det hele er flettet sammen? Isåfall spiser jeg hatten min!

Filmen har mange både voldsomt ekle og følelsesladde scener og mange gode stemninger.

Verdt å se kun for cinematografien.

4 tentakler

«Hurra for hai som fyller….»

Årets «ute av salen» visning i år var «bursdagsbarnet» Haisommer, som har plaska og gnafsa seg på skjermer verden rundt i hele 50 år. Den ble vist i Oppdals svømmehall.

Opplevelsen er, som alltid, unik og stemningen er på topp! Bare å få på seg den rare, spraglete badetrusa som jeg akkurat rakk å kjøpe på HM for 30 kr før jeg dro, kontra ull, skjerf og lue, utvidet festival-opplevelsen ytterligere.

Vi hadde det ekstra gøy med at en i vår film-sirkel faktisk ikke hadde sett filmen før, men lyd og bilde nøyt ikke helt godt av akustikken og lyktestolpene på utsiden av svømmehallen, så vi fikk ikke nødvendigvis solgt den inn som det kunststykke den er. Uansett, Deilig avbrekk og god temperatur i vannet. En Stor takk til Ramaskrik som gidder å rigge opp til disse type visningene hvert år.

Film 9.

It Feeds får meg umiddelbart til å tenke på skrekkfilmen The Cell fra (2000) som handler om en sosialarbeider som ved hjelp av nyere teknologi kan gå inn i sinnet på seriemordere for å se hvor morderen har gjemt sitt siste kidnappede offer.

Jeg liker ideen. Man kan jo lure:

Hvordan ser det egentlig ut i hodet på en gal morder?

I denne filmen følger vi Cynthia, en synsk psykiater som kan rense ut fortrengte traumer bare ved å sette fingeren på pasientens panne. Det byr imidlertid på litt utfordringer når hun møter en pasient som bærer på en demon som spiser henne innefra.

It Feeds er en klassisk overnaturlig grøsser, med mange muligheter. Konseptet gjør det mulig å reise både i tid og drømmer. Sprenge rammer og regler. Mulighetene for å skape ubehagelig og skrekkelige scenarioer blir så og si uendelig med et sånt konsept.

«Det mørkeste stedet på jorda er en persons sjel»

Det kan ironisk nok kanskje også være utfordringen. At lerretet blir for stort og tilslutt bare helles det på maling og gnis ut for å få dekt hjørnene.

Et par gode skvette scener, for de som liker sånt.

4 Tentakler

Film 10.

Botanikeren Eve har fanget tre menn og bundet de fast i bakken. Søsteren hennes har forsvunnet etter en fest og Eve er overbevist om at de har noe med det å gjøre. Hun har plantet hurtigvoksende bambusskudd som gradvis vil vokse og spidde mennene til døde hvis de ikke forteller hva som har skjedd med søsteren.

Kreativt ikke sant?

(dette var faktisk en helt vanlig tortur-metode i Kina, India og Japan)

Bamboo Revenge er intens og kompakt. På flere måter. Det er en klassisk godt tettpakket, progressiv thriller der tilbakeblikk og hopp i tid er brukt på en effektiv måte for å forklare hendelsesforløpet. Med akkurat så mange hull i historien at vi må gjette oss til hva som egentlig har skjedd. Og bambusen spirer og gror..

4 tentakler

Film 11.

En søt, trofast hund opplever et overnaturlig, truende nærvær sammen med sin eier i filmen Good Boy.

De reiser ut på familiens landsted og en ulmende, uhyggelig stemning ligger som et vått ullteppe over huset.

Dette er festivalens mest hjertevarme film, samtidig som den er skikkelig uhyggelig. Hundeperspektivet funker overraskende bra og ideen er superoriginal. Siden hunden ikke har den samme nølende ”Hello anybody here” framtoningen når den for eksempel skal ned i en mørk kjeller. Den bare går ganske enkelt ned for å sjekke lyden.

Men tro meg, det gjør det enda mer skummelt å se på!

Det eneste jeg kunne ønsket meg er kanskje litt mer variasjon. Selv om bikkja er bedårende skjønn, så kan man miste litt fokus etterhvert der den tasser rundt og rundt.

Når det er sagt, er Good Boy en nifs liten sak som passer perfekt en dyster regnværs-kveld. Se på det som en litt lenger episode av åndenes makt.

Må ikke forveksles med den Norske filmen Meg deg og Frank fra 2022 som oversatt også heter Good Boy.

Ta en double feature da vel?

5 Tentakler

Film 12.

Et foreldrepar blir oppringt av datteren midt på natten. Hun har hatt en bilulykke og trenger desperat hjelp.

Hallow Road er en av disse filmene som forteller mye ved å vise lite. Allerede i åpnings teksten etablerer filmen noen små detaljer som sår noen frø for videre tolkning.

Hele filmens handling foregår i bilen til dette foreldreparet og det kunne fort blitt en kjedelig og ensformig affære, men det er ikke tilfelle! Filmen klarer å bygge opp en stressende, nervepirrende og et ganske så spennende driv gjennom å kun bruke dialogen mellom ekteparet i bilen og datteren på telefon.

Både etiske og moralske kompass blir vridd og vendt på og grums flyter til overflaten i denne lavmælte intense thrilleren etter hvert som de nærmer seg datteren og et sjelsettende klimaks.

Tentakler 5

Film 13.

Boorman and the devil 

En av festivalens mest fyldige og fasinerende opplevelser på lerretet i år for min del. Den hjerteskjærende og fengslende dokumentaren om verdens mest forhatte, latterliggjorte for ikke å snakke om kostbare oppfølger noensinne; Exorcisten 2: The Heretic.

Vi får et innblikk i den enorme jobben, utfordringene og midlene som står bak denne filmen. Og den totale floppen den gjorde på kino rundt i verden, foran et publikum som lenge hadde holdt pusten i ren skjær forventning.

Det er ikke alltid lett å være filmskaper. Jeg vil sammenligne det med et svangerskap og en fødsel; Du bærer barnet i lang tid, det vokser, det gjør vondt, du er uvel, alle har velmenende meninger og råd, du mister kontrollen, men du holder ut, biter tenna sammen, siden et sted langt der inne, vet du at alt forhåpentligvis vil være verdt det!

Produktet må ut. Se dagens lys. Men, hvordan vil det se ut for verden?

Så.. snikende ..kommer fødselsdepresjonen.

Dokumentaren har mange dramatiske, utrolige historier om filmen, som gjør at i hvert fall jeg umiddelbart får lyst å se den igjen med denne nye informasjonen og «kunnskapen».

Dette er en ”must see” dokumentar, ikke bare for skrekk-fans, men alle som noensinne har hatt forventninger til noe i livet, som ikke ble helt som de hadde tenkt.

7  Tentakler (Denne dokumentaren er ikke Ekkel, men veldig bra!)

Film 14.

Dooba Dooba var et av høydepunktene på festivalen i år. Med rart cover og rar tittel, gode anmeldelser og bisarr stil, minnet dette meg litt om da vi gikk inn i salen for å se den merkelige Skindamarink (2022)

Vi hadde med andre ord ikke peiling på hva vi kunne forvente oss.

Handlingen går ca sånn: Anne skal sitte barnevakt for 16 år gamle Monroe. Foreldrene har satt opp kameraer i hele huset etter at broren ble drept rett foran øynene hennes.  Drapet er fortsatt uløst (!)

Det er en underdrivelse å si at det blir en underlig kveld.

Filmen er ganske rar og virker litt sånn Hææ? Er dette kødd? på starten, men «wait for it» (som det sies) og du vil ha en heftig og totalt uforutsigbar filmopplevelse.

Den har dette herlige knudrete VHS preget, som etter min mening gjør alt litt mer skittent, autentisk og uggent. Filmen er original og har en veldig ekkel stemning.

Hvis Dooba Dooba hadde vært en drink hadde det vært boblende nerve konsentrat i et glass. Med et WTF kirsebær på toppen.

Jeg har ikke lyst å si som mye mye annet enn at noen filmer bare har dette lille ekstra- og Dooba Dooba havner definitivt i den båsen.

7 Tentakler

Film 15.

Likevel var noe av det mest skremmende og uberegnelige jeg så i år fra Norge, og filmen heter Demring.

Litt artig er det at regissøren Patrik selv sier at han ikke har laget en skrekkfilm, for det er akkurat det han har. En skikkelig rysare.

En søsken trio reiser på hytta for å hvile og bearbeide den yngste søsterens selvmordsforsøk. Når det dukker opp en mann på eiendommen som har bilproblemer, blir alt snudd på hodet.

Det som gjør Demring så sterk og sjokkerende er den beherskede, dempede men samtidige voldsomme skrekken som forplanter og utspiller seg i helt hverdagslige ting.

Dessuten er skuespillet helt superb!

Jeg kommer til å se ALT Patrik Syvertsen lager framover, om han så skal Re-make Bambi på glattisen(!)

Demring er en unik, mørk opplevelse som vil sitte i deg og gnage lenge og ikke minst åpner den opp for et tolknings bonanza.

Jeg holder på ennå…

8 Tentakler

Også må jeg helt til slutt si at det var fantastisk for quizlaget mitt og selvfølelsen at «Sur grus»  for en gangs skyld ikke havna på nest side plass på Ramaskriks berømte Quiz – og jeg slapp gå lutrygga forbi de store gutta med kompetanse og klisterhjerner.

Og en stor takk til min venn Mads som nok en gang har lagt ned noen timer og holder oss i sjakk med sitt fysiske, hjemmesnekra  program!

Min top 5 Ramaskrik opplevelser gjennom årene?  (minus årets)

(selv om det er en umulig kåring(!)

Revenge (2017)

Titane (2021)

Videomannen (2018)

Fall (2022)

og

The Coffee table (2022)

-og så må jeg nesten ha med Mørkets Øy (Siden jeg ikke hadde sett den siden jeg var statist i den i 1997)

Og like sikkert som en printer som er tom for blekk, er jeg på plass på Ramaskrik neste år for nye ekle eventyr!

Ramaskrik har blitt konfirmant! Hurra, hurra!!

15 år og ingen tendenser av uregjerlig pubertet.

Tvert imot er den myndig, sjarmerende, fyldigere og mer selvsikker enn noen gang. Og gjett om vi er stolte over hva du har oppnådd!

Man kan omtrent lukte festivalen i lufta i disse dager og planleggingen av reise, opphold og det å legge en nesten umulig film-kabal, hvor mange av primærbehovene må vike, er for lengst begynt. Dette blir mitt tiende år på denne unike festivalen, minus et korona-år og minnene er mange.

Likevel er det noen hendelser som stikker seg litt mer ut enn andre. La meg fortelle en historie som skjedde i det herrens år 2023.

Jeg har mobile ledd.

Og jeg har grunne kneskåler, men det tenker jeg sjeldent på når en uber-fet suggererende låt med horror tema og tung, drivende bass kommer på anlegget.

Da må det booges.

”This boogeyman simply has to boogey”

Første gang kneet mitt sklei ut av ledd dansa jeg i sanda nede i Egypt uten sykeforsikring (!) Hva kunne vel gå galt?

Andre gang ødela jeg hele ake-dagen for unga,

Og tredje gang jeg virkelig fikk røska opp i noen korsbånd og leddbånd, var på dansegulvet på Ramaskrik 2023.

Siden inntaket av smertestillende ble over middels den natta og jeg selvfølgelig hadde fått i meg et par øl i løpet av kvelden, er det min personlige teori at jeg gikk inn i en bitte liten søvn-koma.

Det er i hvert fall den unnskyldningen jeg holder meg til og som nå ligger for dagen.

Jeg bråvåkner av telefonen med den hardtslående beskjeden,

”Hvor er du? Mick Garris sitter og venter…?”

Åh shheeet! Stemmer det!! Jeg hadde bedt så inderlig om å få arrangert en liten prat med Garris før vi dro hjem.

Problemet er bare at dette gjør jeg før kneet går ut av ledd og rimelig satt ut av dette og påfølgende ubehag, glemmer jeg å sette på alarm.

Min room-mate kan bekrefte at jeg, denne salige søndagsmorgenen, i full panikk vælver ut av senga og på et bein, prøver å gre håret, kle på meg, finne notatene og pusse tenna samtidig.

Kneet mitt så ut som en fotball og hodet mitt kjentes ut som en fuktig høystakk.

Jeg brukte omtrent dobbelt så lang tid enn vanlig, på å komme meg ned trappa til lobbyen. Og det skal sies, at mens jeg gjennomsvett dro meg ned etter gelenderet og svingte beinet etter meg som en nymotens, absurd dans, skingret kun en setning i hodet mitt igjen og igjen som et absurd barnerim;

«Jeg lot Mick Garris vente, Jeg lot Mick Garris vente, slemme slemme jente, jeg lot Mick Garris vente»

For de som ikke vet det så har Mick Garris regissert filmer som The Stand (1994) The Shining (miniserien fra 1997, vel å merke) Critters 2, Sleepwalkers og Psycho 4. Han er en respektert filmskaper innen skrekksjangeren.

Han besøkte festivalene og deltok i en paneldebatt kalt «Ask Mick Anything», hvor han svarte på spørsmål fra fans.

Han viste for anledningen også sin film Riding The Bullet (2004) på festivalen, hvor filmen ble introdusert med et danseshow av lokale Oppdal-ungdommer.

Det er ikke det at jeg var redd for at pusekatten Mick kom til å denge meg eller noe sånn, fordi jeg var litt sein. Det var ikke snakk om liv og død. Herregud, det er jo bare en samtale om film. Sannheten er at jeg var flau og litt irritert over å virke så useriøs og rølpete,- Pluss at jeg hater å la folk vente. Jeg er egentlig en uhyre presis person.

Grunnen til at dette intervjuet har ligget ”under lemmen” i lang tid og ikke blitt publisert, bunner i mye av dette; Det gikk faktisk et år før jeg i det hele tatt turte å høre på det, siden jeg var redd jeg rett og slett hadde dummet meg ut og bare prata surr.

Det er kanskje ikke helt etter boka og litt surr er det, siden det krøllete papiret jeg fikk med meg ikke var spørsmålene mine, men handlelista fra Lørdagen. Alikevel gledet meg å høre at jeg tross alt har fått til en ganske så trivelig samtale med Mick.

For å holde på nerven er intervjuet hverken klippet eller tuklet med, og samtalen er totalt improvisert (!)

Det er mye jeg skulle ønske jeg spurte om og jah.. kanskje gjerne skulle fjerna; Spesielt da jeg, som den største selvfølge sitter og nikker og sier ”Ikke sant, ikke sant” og at jeg innimellom (i kjent ADHD stil, avbryter endel).

-Og ja, gjerne skulle jeg ha eliminert at jeg har så vondt i både nervene og kneet at jeg nesten dør.

Bestizene som bruker samme frisør.

Det er uansett et morsomt minne i ettertid som vi i gjengen kan skrattle av.

Etter intervjuet fikk jeg både klem og bilde sammen med Mick. Han lurte på om jeg ville bli med bort på kulturhuset. (kneet sa nei) og ba meg hilse min datter, så såå gæli kan det vel ikke ha gått?

Ha en knall festival alle Rama-natikere!

Her ligger den usensurerte, uklippede versjonen av intervjuet. Ingen årsak.

Tilbake på jobb og spørsmålene hagler i kjent stil etter ferien;

”Jasså? hardt å være tilbake? Hva gjorde du i ferien da? Hatt det fint ? Fortell da! Har du vært ute og reist? ”

Grunnen til at jeg har avventet litt med å svare (folk flest) at jeg har vært i London, er litt fordi jeg føler jeg ikke har kunnet gi et helt… hva skal man kalle det.. ”tilfredsstillende” svar.

De jeg fortalte det til, lyste opp som julekvelden;

”Åhhh London er sååå kult. Likte du det?”

 Akkurat den er ganske enkel; Jeg digga London!

 ”Var du på Madame Tussaud? Så du Big Ben? London Bridge? Spiste dere Shepherds Pie? Var dere ved Buckingham Palace? Shopping? ”

Svaret er nei, nei, vet ikke, nesten, nei, hakke råd.

Hvis du derimot hadde spurt om jeg klatra på den nøyaktig samme vinduskarmen som hovedpersonen gjør i An American Werewolf in London (1981), og titta inn vinduet der, så kunne jeg svart ivrig og uten fnugg av tvil.

«An American Werewolf in London (1981)»

Eller om vi for eksempel fant igjen det hjemsøkte huset i filmen (jeg elsker) The Haunting of Julia aka Full Circle (1977), som sannsynligvis er en av de skumleste haunted-house filmene som er laget.

Ikke at det var så forfallent og spøkelsesaktig som i filmen, siden det meste av nabolaget var totalrenovert og var blitt et polert, kritthvitt, rådyrt snobbe strøk, men jo, Nr 3, jeg var akkurat der! Sto foran inngangsporten, akkurat som hun gjør i filmen, når hun kjøper huset og skal begynne et nytt liv etter skilsmissen og datterens død.

«The Haunting of Julia (1977)»

Poenget mitt er at min ferie til London ikke helt var av den klassiske typen. Vi var selvfølgelig på restauranter og sånn som normale folk, men det meste av tiden gikk til å oppsøke film-locations og støvete bruktbutikker.

Og ikke på en sånn hipster-måte. Gud nei! Vi er genuine nerder som faktisk liker dette på ordentlig.

Nevneverdig av slike steder er en skikkelig god, gammal original vi hadde lest om som het Umit & Son

«Dedicated to keeping the magic of film alive. Specialising in Super 8mm, 16mm formats and VHS, the shop is a treasure trove for enthusiasts, offering vintage projectors, reels, and everything a cinephile could need to celebrate the art of analog film»

Selv om vi hadde totalt noja for å velte noen av hans meter høye filmrull eller VHS tårn, hadde vi en utrolig kul og fascinerende opplevelse av å besøke hans proppfulle, trange, tidsreise av en liten film-sjappe.

Han hadde til og med en liten kinosal gjemt bakerst i butikken, hvor man kan booke private visninger for ca 10-14 personer og se for eksempel The Hills Have Eyes (1977) på 16mm med gode venner og godkjent medbrakt. Jeg antar det er her penga kommer inn og gjør det mulig å drive sjappa året rundt, siden det med 16 mm filmruller, VHS og sære gamle tegneserier muligens kan bli for smalt for de fleste og kun sporadisk lønnsomt.

Min familie og venner ventet spent på lekre, danderte snapper og freshe instagram-vennlige bilder fra ferien, men jeg synes ikke det var så lett;

Hvordan skulle jeg få undergangen i A Clockwork Orange (1971) til å ikke se ut som noe annet enn en nedpissa, skitten, forsøpla undergang?

«A Clocwork orange (1971)»

«Just siiiinging in the raiiiin«

«What is so stinkyyyy …. ?»  (kanskje de søppelposene der som inneholdt gudvethva?)

Jeg personlig har sjeldent sett noe så vakkert, men jeg synes det like vanskelig å elegant fremstille skjønnheten digitalt til mine nærmeste, i at kveldssola skinte dust på noen slitte gravstøtter som sto  taust i det høye ugresset på en eldgammel kirkegård brukt i filmen The Omen (1976)

Holland Park var litt lettere og forsvare i sosiale medier, med nydelige blomster, koselige turstier og dyre, men eksklusive spisesteder.

Som mitt følge sa,

”Det må være den fineste doen jeg noen gang har vært på”

Innredningen, maten og ølen på Belvedere restaurant som lå i hjertet av parken var utsøkt. Manne-toalettet hadde bekledd veggene med toppløse damer, (”fineste doen jeg har vært på…”) men likevel var vi mest interessert i å finne ut at om vi faktisk satt i det samme lokale der to av hovedrollene i filmen The Haunting of Julia spiser lunsj.

Det viste seg at vi satt vegg i vegg og den drivhus-lignende kaféen fra filmen var blitt gjort om til et slags bryllups-lokale, dog både lysekronene og to av statuene som er med i filmen fortsatt var der og sånt er jo gøy i og med at filmet faktisk ble skutt i 1977.

Apropos statuer fant vi enda en omtrent midt i parken fra samme film.

Selveste Lord Holland satt på tronen sin med masse måker som dreit på hodet hans. Hva denne fyren gjorde eller sa, som fortjente en statue aner jeg ikke, men parken er oppkalt etter han.

Vårt London eventyr gikk videre. Den tredje dagen viet vi en hel ettermiddag til Stanley Kubrick arkivet.

Jeg valgte å fordype meg i to selvfølgeligheter for min del; The Shining (1980) og 2001 En Romodysse (1968)

En morsom og litt annerledes opplevelse.

Et lass med esker og mapper ble båret inn på rommet vi satt, som under enhver tid måtte holde stabilt 18 grader, for å ikke ødelegge dokumentene.

Det føltes litt som å jobbe som privatdetektiv i en mordsak. Vi fikk utdelt lateks hansker og så kunne vi bla forsiktig i gamle, porøse, håndskrevne skatter. På mange måter var det som å lese i en gammel, avslørende dagbok og få muligheten til å kikke bak forhenget og utenfor rammene på både filmene og menneskene rundt de. Opphavet, utviklingen, intrigene, det uforutsette og ikke minst resultatet og mottakelsen.

For eksempel flere Brev fra Shelley Duvall til Kubrick før innspilling av Ondskapens Hotell om forventinger og forslag til kostymer. Jeg kunne også bla i en drøss polaroid bilder tatt under innspilling. Jeg fikk tilgang til Kubricks egne notater gjennom boka ”The Shining” av Stephen King og mye mer.

Høydepunktet ble naturlig nok å bla igjennom de gule sidene av det faktiske ”manuset” til Jack.

På ingen måte så hissig som Duvall panisk blar seg gjennom sidene,- hvis noe hadde blitt krøllete eller gud forby, revnet, hadde vi sannsynligvis blitt hivi ut og skutt på åpen gate av fansen.

Skulle gjerne vist dere noen bildebeviser, men det var selvfølgelig strengt forbudt.

Vi var også innom Bloodsports Bar som ligger en to minutters gåtur fra Tube-stoppet Covent Garden;  «Live sports. Cult Horror. 30 screens. This is your late-night hangout where match-day madness meet horror and the drinks never stop flowing»     

Okey, greit, Selv om det på ingen måte var en overraskelse, siden det helt åpenbart ligger i navnet og beskrivelsen, synes jeg det var en underlig opplevelse å komme til et sted som blandet to så vidt forskjellige verdener, men her også får jeg følelsen av at det er et par økonomiske aspekter med i bilde. For all del det er et veldig kult sted og jeg oppfordrer alle skrekk-folk og ta turen innom Bloodsports Bar og se, men det virket som gutta bak kassa virket direkte forfjamset når vi kom for å ta en øl og se horror isteden for fotball.

«You guys! Do we have any movies back there??» 

Tilslutt klarte de å hoste opp «kultfilmen» Smile 2  …(!) heh…

Etter en hard dag med mye tråkking og bussing, var det så vidt vi sløyfa The Omen lokasjonen, men jeg er ekstremt fornøyd med at vi tok avgjørelsen om å svinge innom noe som skulle vise seg å være den feteste kirkegården jeg noen gang har sett!

Som allerede nevnt, stemningen der satt seg bokstavelig talt helt inn i skjelettet.

Selv om vi i utgangspunktet oppsøkte stedet kun for å se kirken der Father Brennan bli spiddet av en jernstang som detter fra kirkens tak, fikk vi enormt mye mer gratis;

Alleen med trær der han løper mot kirken var tilnærmet identisk som i filmen og benken han sitter på ved kanalen og venter på Thorne var også der.

If you know, you know…

En «morsom» hendelse er at det løp rundt en schæfer på kirkegården. Plutselig kom den bort til meg, ganske så ubehagelig nærme (vi snakker fysisk kontakt) og begynte å knurre og sikle.

Der og da ble jeg faktisk ganske urolig og sto stille som en saltstøtte, siden eieren også virket et smule stresset. ”Den pleier da aldri å oppføre seg sånn”

Det var først senere det gikk opp for meg for et fantastisk krydder, det tilførte hele opplevelsen av Omen-pakka. Og ikke minst er det en god historie som vitner kan bekrefte.

Skal du noen gang til London for å nerde rundt på film-lokasjoner, så anbefaler jeg en tur til denne kirkegården. (Haha, dette skulle mamma lest. Nå anbefaler hun hæren-fløtte-meg kirkegårder!)

Jajaja, og selvfølgelig;

Har du noen skrekkfilm lokasjoner anbefale?

Jeg liker å anbefale bra filmer.

Noen filmer er så godt gjennomført at jeg kan snakke om dem i timesvis.

Det kan være et originalt manus, engasjerende handling, gjennomført god klipping, plettfri timing eller fantastiske bilder.

I noen tilfeller blir jeg hjemsøkt av et uforglemmelig soundtrack eller en stemning som snirkler seg inn i inn i de mest nyanserte krokene av hjernen min.

Noen filmer ser jeg og tenker wow! Jeg vet tid er dyrbart, men dette må du faktisk putte inn i kalenderen!

Innimellom kommer det filmer som simpelthen er så bra, at de bare må få litt ekstra oppmerksomhet og anerkjennelse av oss. Disse mesterverkene kan forandre filmhistorien, farge våre klisjefylte liv og sette et fotavtrykk i vår film-sjel.

Men…, la oss nå være ærlig;

Noen ganger finnes det ikke noe bedre enn å dele opplevelsen av filmer som enten er så makaløst, idiotisk dårlige eller bare så fascinerende skrudde, at du lurer på hva i kukburet folka som står bak produksjonen har røyka til frokost.

Når jeg nå sitter her og ser den fjerde penisen bli fanget av en såkalt ”kuk-lasso” for så å bli brutalt revet av en mann og senere spist(selvfølgelig), så tenker jeg at jeg kanskje burde legge fra meg at det finnes en dypere mening bak alt som skjer.

«kukkhue»

At jeg kanskje ikke alltid behøver å lete etter metaforer i film og heller bare sette meg på fanget til nissen og ta den gaven jeg får.

I dette tilfelle er det filmen Desert Fiends (2025)

Det å prøve å forklare handlingen i DF er litt det samme som å prøve å finne lugaren din på Kiel ferja når du er full og på feil dekk, men her skal jeg prøve litt nøkternt.

Litt om handlingen.

En gjeng semi-voksne drar ut i ørkenen med seks billetter til en musikkfestival som skal arrangeres der.I den samme ørkenen, har det over årene blitt borte en hel del mennesker under mystiske omstendigheter.

Ja, du hørte det ikke sant?

Dette er en skamløs blanding av Texas-Chain, Hills Have Eyes og Wolf Creek, men på ingen som helst måte er noen av disse filmene spesielt truet med å bli knuffa av pallen.

Noe lugubert skjer i ørkenen. En forskrudd, deformert familie herjer rundt og dreper alt de kommer over på grusomme, perverse måter. Samtidig settes det opp en populær(?) festival i samme område.

 The shit is gonna hit.

På en filmkveld for noen år siden hørte jeg noen bruke begrepet ”whathefuckey”

Det brukes om filmer som enten er så upassende, usammenhengende eller bare borti tåka merkelige, at man ofte sitter og klør seg i hue eller måper vantro allerede etter fem minutter. Skulle man illustrert uttrykket i et leksikon, så hadde coveret til Desert Fiends vært passende ved siden av.

Denne filmen byr på det meste en skrekk-b-komedie skal; Totalt absurde dialoger, et spetakkel av et karaktergalleri, full frontal grafisk vold, rumpehumor, penis-lemlesting og alt annet vi later som ikke er gøy.

Effektene er koselig cheezy og slett ikke verst laget, med tanke på at resten av filmen ser ganske ”hjemmesnekra” ut.

En ting er når filmer bare er dårlige. Sånn kjedelige dårlige. Flate og forutsigbare, irriterende moralske eller bare laget for profitt.

Det D.F vinner på, er at den holder på den samme bisarre stilen gjennom hele sulamitten. Hvor enn snodig og uforståelig det blir, er den trofast mot sitt eget konsept og ide.

Regissøren Shawn C. Phillips har på en finurlig måte klart å skape en slags kvalmende sjarme og kjemi mellom skuespillerne og det siger på en rar måte ut av skjermen.

Det er også en fascinerende humor i filmen som virker å både være så over-intelligent at den går over mitt hode og helt borti tåka usaklig samtidig.

Her er for eksempel et utdrag fra en samtale fra filmen:

Scott: «Oh, by the way, Leo. I almost completely forgot. Stupid me! Uh, I’m gonna need to borrow your bedroom tonight, I think, because on my last sleepover, I accidentally broke your daughter’s bed and her back»

Leo: «You might be kissing her now, but who do you think taught her how?»

Det meste er bare dustete, men herregud ikke vær så prippen a?

Selv om filmen aldri blir direkte kjedelig og mye er fornøyelig, er den minst 20 minutter for lang.

Det blir også litt slitsomt at filmen hele tiden eskalerer med nye (gale) karakterer og steder på en måte som ville gjort selv en sjømann sjøsjuk

Til slutt sitter man igjen med følelsen av å bare ha sett masse enkeltstående scener som er klipt og limt sammen, som et pepperkakehus laget av en tre-åring..

D.F er ikke en spesielt bra film, men hvis du er i riktig humør (og ikke klinkanes edru) så er den absolutt underholdene på sin måte og jeg tror ingen, og jeg mener ingen i denne produksjonen sikta etter Oscar for noe som helst. Det må isåfall ha vært på «Best Worst» utdelingen.

Hva vet vi? Kanskje dette er et lidenskapelig og oppriktig etterlengtet prosjekt for den tidligere You-Tuberen Shawn? Man må i hvert fall beundre å få gjennomført denne galskapen, og folk som meg, sitter faktisk og ser på.

Liker jeg denne filmen? lurer du kanskje på, og det gjør faktisk jeg også, ennå det er to uker siden jeg så den. Jeg antar det er litt som kokos. Hvis det ikke blandes riktig eller du er i humør, så er det katastrofalt.

Jeg vil konkludere med å si noe så tvetydig som at jeg er glad jeg så den, men kommer aldri til å se den igjen.

Her er noen påskeegg helt til slutt;

Flere referanser til Fredag den 13.

Eileen Dietz som har trynet til selveste Pazuzu i Exorcisten. Hun er med. Klarer du å kjenne henne igjen uten jævel-sminken da tro?

Oscar nominerte (ikke for denne) Eric Roberts spiller en komisk parodi på en rølpekopp som er litt vel  ”Se på meg hvor hillbilly, innavl gæærn jeg er, og forresten ta snarveien ikke hovedveien»

Regissøren selv spiller i filmen og har gjennomgått et enormt vekttap. Noen som gjør at jeg stusser på om han faktisk også har tatt seg råd til en ansiktsløfting, siden ansiktet hans ser litt ”Cher” (the late days) ut.

Soundtrack heter(passende nok oppi all bæsjehumoren) ”Sitting on the toilet” og fremføres av Sethifus

Lisa Wilcox fra Nightmare on Elm Street 4 er med.

Vil du se fler av regissørens mesterverk, har han laget filmer som Amityville Bigfoot, Dead Ant, Ghost Shark og Girls Gone Dead.

Har du lyst har du lov, men du har også lov til å ikke ha lyst!

Tentakler for EKKELhet 2/8

Vi blir eldre

Puppa sægger, å tisse på kommando kan du bare glemme, teknologien går forbi deg og unga synes du er døll. Plutselig en dag står du og holder mobilen en meter fra fleisen for å klare å lese meldingen (som forsvinner etter 10 sekunder) og ”Hæ? Hva sa du?” Hva var det han het igjen? og hvor parkerte jeg bilen egentlig?

Nå skal det sies at noen av aspektene ved å bli eldre ikke er så verst; Verdifulle erfaringer, bedre sex, bedre selvfølelse, mer givende samtaler, å si nei takk til ting du ikke vil (selv om jeg ikke er kommet helt dit ennå), leiligheter hvor du slipper å dele kjøkken og bad med 5 andre, og færre, men nærere venner.

Og er ikke egentlig ordet gammal, som mye annet, veldig relativt?

Noen synes det å bli tretti år er HØNNgammalt og at livet omtrent er over, mens andre aldri har følt seg mer barnslige og lekne enn som åtti-åringer.

I denne filmen følger vi en gruppe mennesker i båsen, 60-90 år som av forskjellige grunner har havnet på et eldrehjem. For mange av de, er dette endestasjonen.

Litt om handlingen. 

En tidligere dommer havner på et pleiehjem etter et kraftig slag. Han oppdager at en av de mannlige pasientene oppfører seg skremmende og terroriserer de forsvarsløse innlagte med psykisk og fysisk vold.

Hvorfor er det sånn at disse eldrehjemmene, i likhet med T-bane stasjoner og alle konfirmasjonslokalene jeg har vært i, er så fordømt ukoselige?

Samme hvor mye regnbuer som er malt på veggene av barn, metallic mosaikkfliser som er limt opp og falske, støvete blomster dandert opp i billige potter, så er det en følelse av noe …stusselig, upersonlig og et fravær av varme?

Det motsatte av hjemmekoselig!

Det er en stor faktor til at The Rule of Jenny Penn funker så bra. Nettopp fordi filmens hovedhandling er satt i denne trauste, kommunale, sjelløse settingen, uten noen form for inspirasjon til videre utvikling.

The Rule of Jenny Penn setter tonen raskt og ganske raskt kjenner man på en følelse av dysterhet og usikkerhet. Tenk deg, ditt liv i noen andres hender. Hvor lenge skal jeg bli her? Kommer det noen og besøker meg? Får jeg noengang se mitt gamle hjem igjen?

Lukten av forfall sitter i veggene, noen skriker i det fjerne og man kan innimellom få følelsen av å være totalt kappet av fra den ”virkelige” vitale verden, og det som engang kaltes et liv.

Dommeren Stefan går raskt fra å sitte autoritær og høyt respektert på dommer tronen sin, til å sitte halvskeiv og siklende i en rullestol. Fengslet i sin egen kropp. Han har drypp rett som det er, svarte hull i hukommelsen, motorikken svikter og han er generelt ganske forvirret og ustø.

Kontrasten er stor når Stefan har sine glassklare øyeblikk og du husker at han egentlig er en svært intelligent og oppegående person. Noe av det ekleste i filmen er å se alvoret i situasjonen sakte, men sikkert sige innover han når han er ved sine fulle fem;

Jeg er støkk her! 

Men det er ikke alt, Situasjonen er i ferd men å gå fra drital til enda mer bedriten.

Som om ikke det drastiske miljøskifte og kroppens opprør er nok, blir han og de andre innlagte (mildt sagt) plaget systematisk og sadistisk av en annen pasient ved navn Dave.

Noe uhyggelig ligger i lufta sammen med stanken av fersk urin og desinfeksjonsmiddel. En eiendommelig følelse av frykt og angst dirrer i de blasse korridorene.

Om natten er det verst.

Dave og hånddukken hans Jenny Penn sniker seg rundt etter at sykepleierne har trukket seg tilbake. Han har fått fatt i et nøkkelkort som gjør at han fritt og når som helst kan låse seg inn overalt. – Og gjøre faenskap.

Vi introduseres for en underlig og skremmende duo. Dave og dukken gjør unevnelige ting med de andre pasientene, som delvis eller helt er paralysert, enten av frykt eller fysikk i sengene sine. Dukken er også merkelig levende i sitt tomme skall. Øynene er eklest.

De trues til å tilbe denne dukken;

”Now lick her asshole”

Det går opp for Stefan at denne hånddukken, livgitt av Dave, har en besynderlig makt over alle pasientene siden ingen tør å si fra til personalet. Uansett hvor drøye ting Dave og Jenny gjør med de innlagte, får det ingen konsekvenser.

Det å bli tvunget til å slikke rumpa på en dukke, er en ganske ydmykende ting i seg selv, men det å måtte ligge i elektrisk angst, natt etter natt og lytte intenst etter skritt utenfor døra, på et sted der du skal hvile, være trygg og lade den skrøpelige kroppen din til en ny dag, må sies å være utsøkt terror på høyt nivå.

Jeg blir, som alltid fasinert av enkle virkemidler og overrasket av hvor utrolig skummelt helt ”vanlig” ting kan være, bare du vinkler det ”riktig”. Filmen holder igjen på effekter og kjører heller et ganske primitiv, men effektivt katt og mus scenario rundt i de trauste omgivelsene på eldresenteret.

Det er også en Dario verdig bruk av farger og skygger.

Ex-dommeren Stefan er tidenes underdog; I en slagrammet fengsel av en kropp, hvor hjernen har bestemt seg for å bli kålrabistappe i tide og utide, må han finne en måte å stoppe ugangen til Gabe og Dukke-Lise , før det er for sent.

John Lithgow spiller en marerittaktig versjon av et menneske som virker å være helt kaldt og blankt på innsiden. En menneskedrakt tredd rundt en slags meningsløs ondskap.

Det tomme isblå blikket skjærer igjennom marg og bein, samtidig som øyenene virker å være to portaler til verdensrommet. Det hjelper også godt at Lighgow er svimlende mye høyere enn jeg husket. Mon tro om han (som Gunnar Hansen i Motorsagmassakeren) brukte platåsko eller buffalo-ish for å få høydeeffekten?  Han er minst et hode høyere enn alle de andre og får en sterk autoritet og et truende vesen, bare ved å ruve over og se hånlig ned på de fleste.

Dere som husker Lithgow fra Twilight Zone- The Movie vet at han kan spille intenst. Han gjør for eksempel der en superb tolkning av flyskrekk i episoden Nightmare at 20.000 feet.

En scene fra filmen blir også plagiert av Jim Carrey i Ace Ventura: When nature calls (1995) med den minneverdige replikken;

”There is something on the wing, some thing”

The Rule of Jenny Penn er en film med mange sterke stemninger både fra mennesker og i bilder. Gamlehjem-vinklinga funker også usedvanlig godt som skrekk element;

Disse menneskene sloss allerede for livet, skjøre og svake. Nå må de i tillegg bekjempe enda en trussel, som vil frarøve de deres siste verdighet. Og kanskje livet.

Man kan si hva man vil om å bli jaget av en øksemorder, men tenk deg skrekkscenarioet å være fanget i ditt eget paralyserte menneske-karosseri, når en psykopat når som helst kan invaderer deg og helle piss på deg mens du sover.

Filmen er rørende, rar, nydelig og avskyelig. Og hvis du lurte,- Ja, den er ekkel. På både en sånn Herregud hva vil det si å være i live måten og tiss, bæsj, promp greia. Pluss at den får deg til å tenke på de små, store tingene.

Jeg husker min bestefar ble lagt inn på et sånt senter. Det var ingenting galt med kroppen. Faktisk var han i tipp-topp form. Det var verre med hodet.

Jeg forsto ikke det da, siden jeg ikke hadde noe å sammenligne med, men bestefar var rimelig sinnssyk, i ordets rette forstand. Og han hadde vært det en stund.

Etter historier jeg har hørt, hadde han en høy stilling i militær-arkivet hvor han hadde ansvar for å huske hvor de forskjellige papirene var. Bestefar tok det seriøst. Han lærte seg sånne elleve-siffrede tallrekker på et par hundre dokumentmapper i hodet…. (!)

Nøyaktig hvor det bikka er vanskelig å si, men årene etter og i mammas barndom var det alt annet enn vanlig der hjemme.

Det var også en ganske sterk indikator på at noe var riv ruskanes når han den siste tiden på eldresenteret fortalte både meg og søsteren min, som besøkte han, at han så en dame med grønn, stor hatt i speilet. Vi fikk høre at dopapiret hadde ansikt og ville sitte i TV- stolen og på natta kom de rare mennene med drill og borra hull i puta hans og fylte på med mark …(!)

I det skittengrå sollyset som prøvde å skinne gjennom de smussete rutene på pleiehjemmet, gikk en utvilsom sannhet opp for meg en dag jeg var i 20-åra; Bestefar var snill, men faktisk komplett pling i bollen.

Jeg og sistern var vant til det, så det gikk ikke voldsomt inn på oss, men jeg har tenkt mye på dette i ettertid;

Hvor redd han må ha vært noen ganger. Ensom. Forvirret. Kapslet i sin egen absurde virkelighet.

Bestefar døde tidlig. Han var fortsatt i god fysisk form.

Noen av disse tankene kommer til meg når jeg ser Jenny Penn, men det er viktig å presisere at (i likhet med bestefar) er ikke filmen, eller virkeligheten for den saks skyld, uten humor.

Bestefar, Frank, pleide å legge en smørklatt i panna og spurte om jeg hadde huska smør i panna. Jeg skulle ønske jeg hadde ledd mer.

Denne filmen har også noen vidunderlige varme og også hysterisk morsomme øyeblikk. Også er den litt rar, og det liker jeg.

Regissør John Ashcroft sa at filmen handler om tyranni, også på de mest uventede steder.

Jeg sitter igjen med noen spørsmål mens rulleteksten går, men ingen som trenger svar umiddelbart. Kanskje aldri.

Tentakler for EKKELhet

4/8

Påske-Pod tid igjen!!

I fjor la jeg ut en samtale jeg hadde med 3 av mine trofaste filmnerder om den småkontroversielle og innimellom plain out komiske, men også merkelig fasinerende filmen White fire (1984),- og i år er det klart for en samtale om den Franske, dommedagslada og såkalt uklippa filmen MadS (2024).

Dette er mitt tredje (smått klønete) forsøk på å lage en Podcast og det kommer dere mest sannsynlig til å høre på opptaket i både lyd og klipp. Podcasting har hittil vært en relativ ukjent måte for meg å anmelde filmer og jeg vil gjerne at dere er litt snille med meg nå i starten, når jeg nå utforsker denne ”nye” type teknologi her på Ekkelt.

Se på det som en litt sånn skeiv, rar trehytte vi bygde når vi var yngre. Ikke optimal praktisk, men full av ..sjarm…?

Hvis dere klarer å høre forbi kludder og smudder, vil dere kunne få glede av å høre litt om en av Ramaskriks mest intense, utagerende, tittel-tvetydige filmer som ble vist i fjor, nemlig MadS.

Bli med på en samtale om øyeepler som blir tatt ut av hodet og netthinner som blir svidd fast med laser. Er det mulig å skyte en god film i et eneste take? Går de franske togene i rute eller er de like uberegnelige som Vy og Bane Nord her hjemme i Norge? Mystiske selvmord i Asia og sist men ikke minst hvorfor må Mads ha et overnaturlig element i filmer for å kalle det en skrekkfilm? Vi snakker også litt om filmen selvsagt, men uten spoilers.

Og for de som måtte irritere seg over det; Ja, jeg uttaler filmtittelen Ils med S, men kåmigjenna, la det gå.

Glad påske alle sammen.

Eight Eyes ble vist på Ramaskrik skrekkfilmfestival i 2023 og er en av disse særegne, egenartede filmene som varer. Selv om dette ikke nødvendigvis var den beste filmen på festivalen dette året, er det unektelig den som satt dypest spor, i lengden. Bare se på det coveret der for pokker!

Ramaskrik beskrev den slik:

”En film som ikke er så lett å vaske av seg”

Jeg husker jeg og min venninne satt litt sånn «Holy shit» etter filmen, men ingen av oss klarte liksom helt å definere hva det var som hadde gjort sånn inntrykk. Sannheten er at vi hadde fokusert så mye på filmer som den omtalte The Coffee table, Malum og jeg for min del å endelig få se meg selv som statist i den norske thrilleren Mørkets øy med påfølgende intervju av gutta i Norsk kultfilm, at Eight Eyes bare var en sånn mellomstasjon vi «stakk innom» med moderate forventninger.

Det er ofte da det smeller..

Hvorfor noen filmer fester seg ved meg som et kokt riskorn under sokken er ikke alltid like lett å svare på, men la meg bare si at det er på grunn av filmer som Eight Eyes at denne bloggen en gang i tia startet.

Litt om handlingen.

Cass og Gav er et kjærestepar som ferierer i Serbia. Forholdet skranter og de prøver litt forskjellige, alternative ting for å piffe opp sakene. På en lokasjon kommer de i kontakt med en innfødt som kaller seg Saint Peter. Han kommenterer at Cass har gifteringen på feil finger. I Serbia er det omvendt.

”Hey, Wear ring on right hand,- so men don’t bother you!

-Left is widdow”

Den samme mannen dukker tilfeldigvis opp på samme tog som paret senere og han kan fortelle at han er meget kjent i området. Han vil gjerne vise de noen kule lokasjoner rundt i landet. Blant annet et gammelt, nedlagt fabrikkbygg hans far pleide å jobbe. Siden Gav er glad i å filme, lover han noen enestående muligheter.

De går av toget i byen Vranje og Serbias landskap utfolder seg som blasse, gamle, støvete malerier. Det er ustelt og herjet akkurat som befolkningen i de fattigste byene. Filmen formidler dette rufsete, lugubre på en ekstremt troverdig måte og noe sier meg at det ikke var nødvendig med så mye kulisser. Noen av leilighetene er så fullstendig autentisk troverdig at du omtrent kan lukte mugg i gulvteppet, angsten i tapeten og pisset som ligger integrert i doskåla.

Mye av filmens styrke og uttrykk ligger i akkurat dette, hvordan landet er rått og ufiltrert presentert. Slumområdene skaper sin egen uhygge og uberegnelighet; Mørke bakgårder med skjellsord på veggene, trange korridorer med lyspærer som ikke virker. Ingen har dørskilt. Overgrodde hager med store hengelåser på porten, døde blomster og knuste vinduer med gardiner improvisert av hullete, flekkete laken eller tepper.

En eller annen unge eller bikkje bæljer konstant.

Mange av disse bildene i filmen er sånn styggvakre og noen av vinklene og settingene er så stemningsfulle at jeg godt kunne hatt det på veggen fanget i en ramme.

Jeg assosierer til filmer som Don’t Look Now, der Venezia selv blir det skrekkelige. Monsteret i den forstand, bare ved å være uoversiktlig, møkkete, kaotisk og kald.

Saint Peter fikser og ordner. Han virker både ivrig og irritert. En mann han tilsynelatende kjenner fra før, kjører de ut i det øde, landlige Serbia og til den nedlagte fabrikken der hans far angivelig jobbet.

Når de kommer til lokasjonen begynner ting å bli underlig. Det er vanskelig å sette fingeren på hva det er, men noe føles bare galt.

Det oppstår også en del merkelige øyeblikk. Små detaljer som skaper en voksende uro hos meg. Hvordan Saint Peter koser med te-koppen sin og bruker kroppsspråk som ikke nødvendigvis samsvarer med det han sier.

Se for eksempel scenen der han finner en gassmaske i det forlatte bygget. Han blir sittende lenge å se på den med et tankefullt uttrykk før han sier,

”Garbage”

Og selv om han sier det, så er det akkurat som han sikter til noe annet. Ikke at det er søppel, men at det bare ikke var det han trodde. Sånne ting gjør at man føler seg utrygg og litt sånn,  Hææ? hva skjer nå? Hva mener han?

Bruno Veljanovski som spiller Saint Peter er et funn. Han balanserer på slakk line mellom å være sympatisk og hjelpende, til å bli truende og aggressiv. Det at han bare har et fungerende øye gjør at han innimellom får dette litt utenomjordiske utseende og at han virker å være to personer kapslet i en.

En ting er hvordan han ser ut fra to forskjellige vinkler, men det gjelder også oppførsel;

Han kan gå fra å ha en stemme dryppende med forakt og nærmest se ut som han skal knuse kneskålene på stakkars (forskremte) Gabb, for så og brått å gå tilbake som munter turguide:

 ”Forgive me friends” ler han ”This place give me strong emotion”

Jeg har vært på en del utenlandsturer og bortsett fra når kneet mitt gikk ut av ledd og jeg havnet på et improvisert militærsykehus, der de kjørte meg rett inn i veggen med rullestolen, har det stort sett gått smertefritt for seg.

Jeg husker dog engang jeg var i Ibiza med eksen min og vi skulle ta taxi hjem fra byen til hotellet. Eksen min sovna og jeg glodde bekymringsløst ut vinduet mens vi kjørte. Etter 15 minutter begynte jeg å bli litt urolig. Jeg kjente ikke igjen landskapet og det ble lenger mellom husene.

Vi burde jo vært framme nå?

Da jeg skulle sjekke prisen oppdaget jeg at det ikke var noe taksameter. Jeg ble tørr i munn. En voksende panikk begynte å romstere og en isende tanke slo ned i meg

Vi blir kjørt ut i ødemarken og drept. Organene våre ligger snart til salgs i en lukket gruppe med enten veldig rike eller veldig desperate folk. Eller enda verre…Vi blir ikke drept….

Du vet hvordan det er (og spesielt vi som har sett mye film) når hjernen begynner å sy sammen et lappeteppe av scenarioer type skrekk?

Det viste seg at han skulle innom å hente noe mat til familien utenfor byen og kjørte oss direkte til hotellet etter det. Selv om det hele var rart var det heldigvis ikke farlig, men jeg kan fortelle at i noen seige minutter satt jeg i baksetet med hamrende hjerte i bunnløs angst og trodde vi aldri skulle se sola igjen.

Den sammen foruroligende følelsen ligger klamt over meg gjennom store deler av Eight Eyes.

Ikke nødvendigvis dødsangst men ….En usikkerhet. Et fravær av kontroll.

Eight Eyes er pensum i stemningsoppbygging og samtidig en film med mange vendinger,- og da mener jeg ikke bare sånne «twister» og overraskelser, men bare at ting ikke skjer sånn som du forventer. Det føles litt som å gi fra seg rattet til en blind person og selv sitte i passasjersete og ikke kunne gjøre noe annet enn å folde hendene, knipe øya igjen og håpe på det beste.

Det å fortelle om filmens ekleste scener vil være å røpe for mye, men la disse replikkene ligge å putre imens:

”I grabbed him, put him in my mouth, eat him up, shit him out-

Now, he belongs to the pipes”.

Eller hva med den siste replikken en stakkar får høre før det blir mørkt;

”I’m honored to behold your final orgasm”

Filmen har også et stilig design. Skutt på 16 mm som gir dette ”rustne” 70-talls preget og kler den rufsete filmen godt. At det var lite penger å gå på under produksjonen, merker jeg ingenting til. Det filmen eventuelt mangler i budsjett tar den igjen i atmosfære.

Jeg har lyst å fortelle mer, men omtrent her skal jeg putte en «sokk i kjeften», med fare for å spoile filmens opplevelse. La meg bare helt til slutt tease med at Texas Chainsaw, House Of Wax, Psycho, Get Out og Hostel er alle i element-gryta her.

Merkelig og mesterlig makabert. Eight Eyes er en film som jeg tror de aller fleste av oss ikke vil klare å riste av seg med det første, og det er muligens av helt forskjellige grunner.

Filmen er etter min mening en sånn forundringspose du fikk når du var liten. Du dro opp den ene rare tingen etter den andre. Noen ganger traff det blink, men andre ting var så rart og upassende at du ville ha igjen penga.

Filmen er en ulmende, intens rystende thriller, men dette er også en historie om et forhold på randen og hva man er villig til å gjøre for å få gnisten tilbake.

Mitt tips?

Ta heller Kiel ferga.

Tentakler for EKKELhet 6/8

Speilet flytter fra og med fredag 10. desember 2021 til nytt sted:

Speilet.net

Presentasjonen med rangering av de 700 beste filmene fra 1980-tallet ble publisert fortløpende mellom våren 2020 og sommeren 2021. Her følger listen i sin helhet fra nr. 1 til nr. 700 med lenke til selve presentasjonen av de ulike filmene.

Topp 700-listen som forblir liggende her på Speilet er statisk. Derimot har jeg allerede kjent på et tydelig behov for å gjøre justeringer. En revidert utgave av listen er derfor publisert på Mubi, og denne listen vil være dynamisk og kunne endre seg fortløpende.

*

1 Once Upon a Time in America (Regi: Sergio Leone, 1984)

2 The Shining (Regi: Stanley Kubrick, 1980)

3 Dressed to Kill (Regi: Brian De Palma, 1980)

4 Raging Bull (Regi: Martin Scorsese, 1980)

5 The King of Comedy (Regi: Martin Scorsese, 1982)

6 Stand by Me (Regi: Rob Reiner, 1986)

7 Blow Out (Regi: Brian De Palma, 1981)

8 Videodrome (Regi: David Cronenberg, 1983)

9 Fanny och Alexander (Regi: Ingmar Bergman, 1982)

10 Possession (Regi: Andrzej Zulawski, 1981)

11 Blade Runner (Regi: Ridley Scott, 1982)

12 The Untouchables (Regi: Brian De Palma, 1987)

13 Paris, Texas (Regi: Wim Wenders, 1984)

14 Tenebre (Regi: Dario Argento, 1982)

15 Prince of the City (Regi: Sidney Lumet, 1981)

16 Idi i smotri / Come and See (Regi: Elem Klimov, 1985)

17 Dead Ringers (Regi: David Cronenberg, 1988)

18 Scarface (Regi: Brian De Palma, 1983)

19 Thief (Regi: Michael Mann, 1981)

20 Blue Velvet (Regi: David Lynch, 1986)

21 Spoorloos / The Vanishing (Regi: George Sluizer, 1988)

22 The Thing (Regi: John Carpenter, 1982)

23 The Fly (Regi: David Cronenberg, 1986)

24 Delt plass: Platoon (Regi: Oliver Stone, 1986) og The Full Metal Jacket (Regi: Stanley Kubrick, 1987)

25 Manhunter (Regi: Michael Mann, 1986)

26 Speaking Parts (Regi: Atom Egoyan, 1987)

27 Ms. 45 (Regi: Abel Ferrara, 1981)

28 Der Fan (Regi: Eckhart Scmidt, 1982)

29 Body Double (Regi: Brian De Palma, 1984)

30 Á nos amours / To Our Loves (Regi: Maurice Pialat, 1983)

31 Back to the Future (Regi: Robert Zemeckis, 1985)

32 Love Streams (Regi: John Cassavetes, 1984)

33 Heaven’s Gate (Regi: Michael Cimino, 1980)

34 L’Argent (Regi: Robert Bresson, 1983)

35 Eaux profondes / Deep Water (Regi: Michel Deville, 1981)

36 The Dead Zone (Regi: David Cronenberg, 1987)

37 The Killer (Regi: John Woo, 1989)

38 Phenomena (Regi: Dario Argento, 1985)

39 Noce blanche / White Wedding (Regi: Jean-Claude Brisseau, 1989)

40 Christiane F. – Wir Kinder vom Bahnhof Zoo (Regi: Uli Edel, 1981)

41 Das Boot (Regi: Wolfgang Petersen, 1981)

42 Pauline à la plage / Pauline at the Beach (Regi: Eric Rohmer, 1983)

43 The Cook, the Thief, His Wife & Her Lover (Regi: Peter Greenaway, 1989)

44 To Live and Die in L.A. (Regi: William Friedkin, 1985)

45 Casualties of War (Regi: Brian De Palma, 1989)

46 A Short Film About Love / Krótki film o milosci (Regi: Krzysztof Kieślowski, 1988)

47 Der siebente kontinent (Regi: Michael Haneke, 1989)

48 X (Regi: Oddvar Einarson, 1986)

49 Ordinary People (Regi: Robert Redford, 1980)

50 Fatal Attraction (Regi: Adrian Lyne, 1987)

51 Ran (Regi: Akira Kurosawa, 1985)

52 A Nightmare on Elm Street (Regi: Wes Craven, 1984)

53 Missing (Regi: Costa-Gavras, 1982)

54 Running on Empty (Regi: Sidney Lumet, 1988)

55 The Stunt Man (Regi: Richard Rush, 1980)

56 Blood Simple (Regi: Joel & Ethan Coen, 1984)

57 In a Glass Cage / Tras el cristal (Regi: Agustí Villaronga, 1986)

58 Tootsie (Regi: Sidney Pollack, 1982)

59 Out of the Blue (Regi: Dennis Hopper, 1980)

60 Skønheden og udyret (Regi: Nils Malmros, 1983)

61 Die Hard (Regi: John McTiernan, 1988)

62 Aliens (Regi: James Cameron, 1986)

63 E.T. the Extra-Terrestrial (Regi: Steven Spielberg, 1982)

64 Offret (Regi: Andrej Tarkovsky, 1986)

65 Chocolat (Regi: Claire Denis, 1988)

66 Muddy River / Doro no kawa (Regi: Kohei Oguri, 1981)

67 Opera (Regi: Dario Argento, 1987)

68 Au revoir les enfants (Regi: Louis Malle, 1987)

69 The Elephant Man (Regi: David Lynch, 1980)

70 Frantic (Regi: Roman Polanski, 1988)

71 Do the Right Thing (Regi: Spike Lee, 1989)

72 Kagemusha (Regi: Akira Kurosawa, 1980)

73 The Terminator (Regi: James Cameron, 1984)

74 Raiders of the Lost Ark (Regi: Steven Spielberg, 1981)

75 Angst (Regi: Garald Kargl, 1983)

76 Rocky IV (Regi: Sylvester Stallone, 1985)

77 A Better Tomorrow (Regi: John Woo, 1988)

78 Cat People (Regi: Paul Schrader, 1982)

79 The Verdict (Regi: Sidney Lumet, 1982)

80 Moonlighting (Regi: Jerzy Skolimowski, 1982)

81 Crimes and Misdemeanors (Regi: Woody Allen, 1989)

82 Blind Chance / Przypadek (Regi: Krzystof Kieslowski, 1987)

83 The Abyss (Regi: James Cameron, 1989)

84 The Thin Blue Line (Regi: Errol Morris, 1988)

85 Nostalghia (Regi: Andrej Tarkovsky, 1983)

86 Beau-père (Regi: Bertrand Blier, 1981)

87 Pixote (Regi: Hector Babenco, 1981)

88 Day of the Dead (Regi: George A. Romero, 1985)

89 Where is My Friend’s House? (Regi: Abbas Kiarostami, 1987)

90 From the Life of the Marionettes / Aus dem Leben der Marionetten (Regi: Ingmar Bergman, 1980)

91 A Short Film About Killing / Krótki film o zabijaniu (Regi: Krzystof Kieslowski, 1988)

92 Scanners (Regi: David Cronenberg, 1981)

93 Year of the Dragon (Regi: Michael Cimino, 1985)

94 Sex, Lies, and Videotape (Regi: Steven Soderbergh, 1989

95 Il camorrista (Regi: Giuseppe Tornatore, 1986)

96 Anguish / Angustia (Regi Bigas Luna, 1987)

97 Salvador (Regi: Oliver Stone, 1986)

98 Bind meg! Elsk meg! / ¡Átame! (Regi: Pedro Almodovar, 1989)

99 Still of the Night (Regi: Robert Benton, 1982)

100 Indiana Jones and the Temple of Doom (Regi: Steven Spielberg, 1984)

101 Back to the Future II (Regi: Robert Zemeckis, 1989)

102 The Big Chill (Regi: Lawrence Kasdan, 1983)

103 Mannen från Mallorca (Regi: Bo Widerberg, 1984)

104 The Changeling (Regi: Peter Medak, 1980)

105 Witness (Regi: Peter Weir, 1985)

106 American Gigolo (Regi: Paul Schrader, 1980)

107 Mississippi Burning (Regi: Alan Parker, 1988)

108 Veronika Voss / Die Sehnsucht der Veronika Voss (Regi: Rainer Werner Fassbinder, 1982)

109 Times Square (Regi: Allen Moyle, 1980)

110 Smooth Talk (Regi: Joyce Carol, 1985)

111 The Evil Dead (Regi: Sam Raimi, 1981)

112 Batman (Regi: Tim Buron, 1989)

113 Indiana Jones and the Last Crusade (Regi: Steven Spielberg, 1989)

114 Mephisto (Regi: István Szabós, 1981)

115 House of Games (Regi: David Mamet, 1987)

116 Dust in the Wind / Liàn liàn fengchén (Regi: Hsiao-hsien Hou, 1986)

117 Fast Times at Ridgemont High (Regi: Amy Heckerling, 1982)

118 No Way Out (Regi: Roger Donaldson, 1987)

119 For All Mankind (Regi: Al Reinert, 1989)

120 The Scarlet and the Black (Regi: Jerry London, 1983)

121 After Hours (Regi: Martin Scorsese, 1981)

122 The Hunger (Regi: Tony Scott, 1983)

123 Le voyage en douce (Regi: Michel Deville, 1980)

124 Body Heat (Regi: Lawrence Kasdan, 1981)

125 This is Spinal Tap (Regi: Rob Reiner, 1984)

126 Society (Regi: Bryan Yuzna, 1989)

127 Chariots of Fire (Regi: Hugh Hudson, 1981)

128 Der Himmel über Berlin / Wings of Desire (Regi: Wim Wenders, 1987)

129 A City of Sadness / Beiqíng chéngshì (Regi: Hou Hsiao-hsien, 1989)

130 Sort regn / Kuroi ame (Regi: Shôhei Imamura, 1989)

131 The Empire Strikes Back (Regi: Irvin Kershner, 1980)

132 Angel Heart (Regi: Alan Parker, 1987)

133 O Sangue (Regi: Pedro Costa, 1989)

134 The Lair of the White Worm (Regi: Ken Russell, 1988)

135 Foxes (Regi: Adrian Lyne, 1980)

136 The Right Stuff (Regi: Philip Kaufman, 1983)

137 Streetwise (Regi: Martin Bell, 1984)

138 Grave of the Fireflies / Hotaru no haka (Regi: Isao Takahata, 1988)

139 Cinema Paradiso (Regi: Giuseppe Tornatore, 1988)

140 Tro, håb og kærlighed (Regi: Bille August, 1984)

141 Akira (Regi: Katsuhiro Otomo, 1988)

142 Drowning by Numers (Regi: Peter Greenaway, 1988)

143 The Color of Money (Regi: Martin Scoresese, 1986)

144 National Lampoon’s Christmas Vacation (Regi: Jeremiah S. Chechik, 1989)

145 The Bear / L’ours (Regi: Jean-Jacques Annaud, 1988)

146 Marianne & Juliane / Die bleierne Zeit (Regi: Margarethe von Trotta, 1981)

147 Brazil (Regi: Terry Gilliam, 1985)

148 Hopscotch (Regi: Robert Neame, 1980)

149 Sans soleil (Regi: Chris Maker, 1983)

150 The Big Red One (Regi: Samuel Fuller, 1980)

151 Pale Rider (Regi: Clint Eastwood, 1985)

152 Henry: Portrait of a Serial Killer (Regi: John McNaughton)

153 Hannah and Her Sisters (Regi: Woody Allen, 1986)

154 Silip (Regi: Elwood Perez, 1985)

155 Mask (Regi: Peter Bogdanovich, 1985)

156 Shoot the Moon (Regi: Alan Parker, 1982)

157 Min nabo Totoro / Tonari no Totoro (Regi: Hayao Miyazaki, 1988)

158 Matewan (Regi: John Sayles, 1987)

159 Stage Fright / Deliria (Regi: Michele Soavi, 1987)

160 Tetsuo (Regi: Shinya Tsukamot, 1989)

161 White Dog (Regi: Samuel Fuller, 1982)

162 Wall Street (Regi: Oliver Stone, 1987)

163 A Summer at Grandpa’s / Dong dong de jiàqi (Regi: Hou Hsiao-hsien, 1984)

164 Lola (Regi: Rainer Werner Fassbinder, 1981)

165 Old Enough (Regi: Marisa Silver, 1984)

166 Mishima (Regi: Paul Schrader, 1985)

167 Fitzcarraldo (Regi: Werner Herzog, 1982)

168 The Killing Fields (Regi: Roland Joffé, 1984)

169 Fear City (Regi: Abel Ferrara, 1984)

170 De vierde man / The Fourth Man (Regi: Paul Verhoeven, 1983)

171 First Blood (Regi: Ted Kotcheff, 1982)

172 Los Motivos de Berta (Regi: José Luis Guerín, 1984)

173 Documenteur (Regi: Agnes Varda, 1981)

174 Altered States (Regi: Ken Russell, 1980)

175 The Professional / Le professionnel (Regi: George Lautner, 1981)

176 Tokyo-Ga (Regi: Wim Wenders, 1985)

177 Blue Steel (Regi: Kathryn Bigelow, 1989)

178 I Know My First Name is Steven (Regi: Larry Elikann, 1989)

179 Betrayed (Regi: Costa-Gavras, 1988)

180 Diary for My Children / Napló gyermekeimnek (Regi: Márta Mészáros, 1984)

181 Selskapsreisen (Regi: Peter Hald og Lasse Åberg, 1980)

182 Friday the 13th Part 2 (Regi: Steve Miner, 1981)

183 Friday the 13th (Regi: Sean S. Cunningham, 1980)

184 Zelig (Regi: Woody Allen, 1983)

185 The Horse Thief / Dao ma zei (Regi: Tian Zhuangzhuang, 1986)

186 Burden of Dreams (Regi: Les Blank, 1982)

187 Dangerous Liaisons (Regi: Stephen Frears, 1988)

188 Born on the 4th of July (Regi: Oliver Stone, 1989)

189 Street of No Return (Regi: Samuel Fuller, 1989)

190 Jean de Florette og Manon of the Spring (Regi: Claude Berrí, 1986)

191 The Hitcher (Regi: Robert Harmon, 1986)

192 Etoile (Regi: Peter Del Monte, 1989)

193 The Unbearable Lightness of Being (Regi: Philip Kaufman, 1988)

194 Escape from Sobibor (Regi: Jack Gold, 1987)

195 Barnens ö (Regi: Kay Pollak, 1980)

196 The Year of Living Dangerously (Regi: Peter Weir, 1982)

197 Top Gun (Regi: Tony Scott, 1986)

198 The Burning (Regi: Tony Maylam, 1981)

199 She’s Gotta Have It (Regi: Spike Lee, 1986)

200 God’s Country (Regi: Louis Malle, 1985)

201 Kundskabens træ (Regi: Nils Malmros, 1981)

202 The Lost Boys (Regi: Joel Schumacher, 1987)

203 L.A. Takedown (Regi: Michael Mann, 1989)

204 The Legend of Billie Jean (Regi: Matthew Robbins, 1985)

205 Gloria (Regi: John Cassavetes, 1980)

206 Violent Cop / Sono otoko, kyôbô ni tsuki (Regi: Takeshi Kitano, 1989)

207 Il nido / The Nest (Regi: Jaime de Armiñán, 1980)

208 Music Box (Regi: Costa-Gavras, 1989)

209 Psycho 2 (Regi: Richard Franklin, 1983)

210 Merry Christmas Mr. Lawrence (Regi: Nagisa Oshima, 1983)

211 Beetlejuice (Regi: Tim Burton, 1988)

212 Lethal Weapon 2 (Regi: Richard Donner, 1989)

213 Whose Life is it Anyway? (Regi: John Badham, 1981)

214 The Cotton Club (Regi: Francis Ford Coppola, 1984)

215 Christine (Regi: John Carpenter, 1981)

216 El sur (Regi: Victor Erice, 1983)

217 Amadeus (Regi: Milos Forman, 1984)

218 Diner (Regi: Barry Levinson, 1982)

219 She Spent So Many Hours under the Sun Lamps / Elle a passé tant d’heures sous les sunlights… (Regi: Philippe Garrell, 1985)

220 Flashdance (Regi: Adrian Lyne, 1983)

221 Lethal Weapon (Regi: Richard Donner, 1987)

222 Désordre / Disorder (Regi: Olivier Assayas, 1986)

223 Tragedy of a Ridiculous Man / La tragedia di un uomo ridicolo (Regi: Bernardo Bertolucci, 1981)

224 Absence of Malice (Regi: Sydney Pollack, 1981)

225 The Surrogate Woman / Sibaji (Regi: Im Kwon-taek, 1987)

226 Talk Radio (Regi: Oliver Stone, 1988)

227 Ladies and Gentlemen, the Fabulous Stains (Regi: Lou Adler, 1982)

228 Prick Up Your Ears (Regi: Stephen Frears, 1987)

229 At Close Range (Regi: James Foley, 1986)

230 Breathless (Regi: Jim McBride, 1983)

231 Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd / Mujeres al borde de un ataque de nervios (Regi: Pedro Almodovar, 1988)

232 Terms of Endearment (Regi: James L. Brooks, 1983)

233 Midnight Run (Regi: Martin Brest, 1988)

234 The Sure Thing (Regi: Rob Reiner, 1985)

235 Near Dark (Regi: Kathryn Bigelow, 1987)

236 The Boys from Fengkuei / Feng gui lai de ren (Regi: Hou Hsiao-hsien, 1983)

237 Sid and Nancy (Regi: Alex Cox, 1986)

238 Tightrope (Regi: Richard Tuggle, 1984)

239 Room 666 / Chambre 666 (Regi: Wim Wenders, 1982)

240 La femme de l’aviateur / The Aviator’s Wife (Regi: Eric Rohmer, 1981)

241 The Last Temptation of Christ (Regi: Martin Scorsese, 1988)

242 Zigeunerweisen / Tsigoineruwaizen (Regi: Seijun Suzuki, 1980)

243 Querelle (Regi: Rainer Werner Fassbinder, 1982)

244 The Draughtman’s Contract (Regi: Peter Greenaway, 1982)

245 Terrorizers / Kong bu fen zi (Regi: Edward Yang, 1986)

246 No End / Bez konca (Regi: Krzystof Kieslowski, 1985)

247 Mad Max 2: The Road Warrior (Regi: George Miller, 1981)

248 Vagabond (Regi: Agnes Varda, 1985)

249 Broadway Danny Rose (Regi: Woody Allen, 1984)

250 Damnation / Kárhozat (Regi: Bela Tarr, 1988)

251 Big (Regi: Penny Marshall, 1988)

252 Say Anything… (Regi: Cameron Crowe, 1989)

253 Hellraiser (Regi: Clive Baker, 1987)

254 La femme publique (Regi: Andrzej Zulawski, 1984)

255 G (Regi: Staffan Hildebrand, 1983)

256 Testament (Regi: Lynne Littman, 1983)

257 Le rayon vert / The Green Ray (Regi: Eric Rohmer, 1986)

258 Péril en la demeure / Death in a French Garden (Regi: Michel Deville, 1985)

259 Drugstore Cowboy (Regi: Gus van Sant, 1989)

260 Arrebato (Regi: Ivan Zulueta, 1980)

261 The Entity (Regi: Sidney J. Furie, 1982)

262 Heathers (Regi: Michael Lehmann, 1989)

263 The Mission (Regi: Roland Joffé, 1986)

264 The Witches of Eastwick (Regi: George Miller, 1987)

265 The Last Emperor (Regi: Bernardo Bertolucci, 1987)

266 Silverado (Regi: Lawrence Kasdan, 1985)

267 Ferris Bueller’s Day Off (Regi: John Hughes, 1986)

268 Sailor Suit & Machine Gun / Sêrâ-fuku to kikanjû (Regi: Shinji Somai, 1981)

269 Flash Gordon (Regi: Mike Hodges, 1980)

270 The Sicilian (Regi: Michael Cimino, 1987)

271 Airplane! (Regi: David Zucker, Jerry Zucker og Jim Abrahams, 1980)

272 The Long Good Friday (Regi: John Mackenzie, 1980)

273 Tequila Sunrise (Regi: Robert Towne, 1988)

274 Less Than Zero (Regi: Marek Kanievska, 1987)

275 La belle captive (Regi: Alain Robbe-Grillet, 1983)

276 Kikis budservice / Majo no Takkyūbin (Regi: Hayao Miyazaki, 1989)

277 Antarctica (Regi: Koreyoshi Kurahara, 1988)

278 La Femme d’à côté / The Woman Next Door (Regi: Francois Truffaut, 1981)

279 The Goonies (Regi: Richard Donner, 1985)

280 Eyes of a Stranger (Regi: Ken Wiederhorn, 1981)

281 Cobra verde (Regi: Werner Herzog, 1987)

282 52 Pick-up (Regi: John Frankenheimer, 1983)

283 Barefoot Gen (Regi: Mori Masaki, 1983)

284 For Your Eyes Only (Regi: John Glen, 1981)

285 When Harry Met Sally (Regi: Rob Reiner, 1989)

286 The World According to Garp (Regi: George Roy Hill, 1982)

287 The Prowler (Regi: Joseph Zito, 1981)

288 The Bedroom Window (Regi: Curtis Hanson, 1987)

289 9½ Weeks (Regi: Adrian Lyne, 1986)

290 The Last American Virgin (Regi: Boaz Davidson, 1982)

291 The Deliberate Stranger (Regi: Marvin J. Chomsky, 1986)

292 Matador (Regi: Pedro Almodovar, 1986)

293 Breaker Morant (Regi: Bruce Beresford, 1980)

294 Nausicaä of the Valley of the Wind (Regi: Hayao Miyazaki, 1984)

295 The Postman Always Rings Twice (Regi: Bob Rafelson, 1981)

296 Down by Law (Regi: Jim Jarmusch, 1986)

297 Desert Hearts (Regi: Donna Deitch, 1985)

298 Every Man for Himself / Sauve qui peut (la vie) (Regi: Jean-Luc Godard, 1980)

299 Re-Animator (Regi: Stuart Gordon, 1985)

300 Eureka (Regi: Nicolas Roeg, 1983)

301 Begjærets lov / La ley del deseo (Regi: Pedro Almodovar, 1987)

302 One from the Hearth (Regi: Francis Ford Coppola, 1981)

303 Cruising (Regi: William Friedkin, 1980)

304 Friday the 13th: The Final Chapter (Regi: Joseph Zito, 1984)

305 The Stepfather (Regi: Joseph Ruben, 1987)

306 In the Line of Duty: The F.B.I. Murders (Regi: Dick Lowry, 1988)

307 Dangerous Encounter of the First Kind / Di yi lei xing wei xian (Regi: Tsui Hark, 1980)

308 All the Right Moves (Regi: Michael Chapman, 1983)

309 Starman (Regi: John Carpenter, 1984)

310 Maria’s Lovers (Regi: Andrei Konchalosvky, 1984)

311 Rain Man (Regi: Barry Levinson, 1988)

312 Licence to Kill (Regi: John Glenn, 1989)

313 The House on the Edge of the Park (Regi: Ruggero Deodato, 1980)

314 Slaughter High (Regi: George Dugdale, Mark Ezra og Peter Mackenzie Litten, 1986)

315 The Name of the Rose (Regi: Jean-Jacques Annaud, 1986)

316 The Big Blue / Le grand bleu (Regi: Luc Besson, 1988)

317 Road House (Regi: Rowdy Herrington, 1989)

318 Escape from New York (Regi: John Carpenter, 1981)

319 The Hidden (Regi: Jack Sholder, 1989)320 Flesh + Blood (Regi: Paul Verhoeven, 1985)

321 Mitt liv som hund (Regi: Lasse Hallström, 1985)

322 Sixteen Candles (Regi: John Hughes, 1984)

323 Halloween II (Regi: Rick Rosenthal, 1981)

324 Stardust Memories (Regi: Woody Allen, 1980)

325 As Tears Go By / Wong Gok ka moon (Regi: Wong Kar-wai, 1988)

326 À l’ombre de la canaille bleue / In the Shadow of the Blue Rascal (Regi: Pierre Clémenti, 1986)

327 Identification of a Woman / Identificazione di una donna (Regi: Michelangelo Antonioni, 1982)

328 My Left Foot (Regi: Jim Sheridan, 1989)

329 Bad Timing (Regi: Nicholas Roeg, 1980)

330 Entre tinieblas / Mørkets søstre (Regi: Pedro Almodovar, 1983)

331 Romancing the Stone (Regi: Robert Zemeckis, 1984)

332 Coup de torchon (Regi: Bertrand Tavernier, 1987)

333 Little Darlings (Regi: Ronald F. Maxwell, 1980)

334 Colors (Regi: Dennis Hopper, 1988)

335 Monsieur Hire (Regi: Patrice Leconte, 1989)

336 Happy Birthday to Me (Regi: J. Lee Thompson, 1981)

337 Someone to Watch Over Me (Regi: Ridley Scott, 1987)

338 Przesluchanie / Interrogation (Regi: Ryszard Bugajski, 1989)

339 Spetters (Regi: Paul Verhoeven, 1980)

340 Peking Opera Blues / Do ma daan (Regi: Tsui Hark, 1986)

341 The Case of the Hillside Stranglers (Regi: Steve Gethers, 1989)

342 Under Fire (Regi: Roger Spottiswoode, 1984)

343 Jacknife (Regi: David Jones, 1989)

344 Gallipoli (Regi: Peter Weir, 1981)

345 Housekeeping (Regi: Bill Forsyth, 1987)

346 Star 80 (Regi: Bob Fosse, 1983)

347 Mauvais sang (Regi: Leos Carax, 1986)

348 Threads (Regi: Mick Jackson, 1984)

349 Risky Business (Regi: Paul Brickman, 1983)

350 Black Rain (Regi: Ridley Scott, 1989)

351 The Breakfast Club (Regi: John Hughes, 1985)

352 Boy Meets Girl (Regi: Leos Carax, 1984)

353 September (Regi: Woody Allen, 1987)

354 Sophie’s Choice (Regi: Alan J. Pakula, 1982)

355 La balance (Regi: Bob Swaim, 1982)

356 Gandhi (Regi: Richard Attenborough, 1982)

357 New York Stories (Regi: Martin Scorsese, Francis Ford Coppola og Woody Allen, 1989)

358 No Man’s Land (Regi: Peter Werner, 1982)

359 The Serpent and the Rainbow (Regi: Wes Craven, 1988)

360 Police Academy (Regi: Hugh Wilson, 1984)

361 Cutter’s Way (Regi: Ivan Passer, 1981)

362 I lagens namn (Regi: Kjell Sundvall, 1986)

363 The New York Ripper / Lo squartatore di New York (Regi: Lucio Fulci, 1982)

364 Le pont du Nord (Regi: Jacques Rivette, 1981)

365 Pieces (Regi: Juan Piquer Simón, 1982)

366 Mona Lisa (Regi: Neil Jordan, 1986)

367 Monkey Shines (Regi: George A. Romero, 1988)

368 The Emerald Forest (Regi: John Boorman, 1985)

369 Loulou (Regi: Maurice Pialat, 1980)

370 Modern Romance (Regi: Albert Brooks, 1981)

371 Red Sorghum / Hong gao liang (Regi: Zhang Yimou, 1988)

372 Santa Sangre (Regi: Alejandro Jodorowsky, 1989)

373 Sweetie (Regi: Jane Campion, 1989)

374 City of Women /cLa città delle donne (Regi: Federico Fellini, 1980)

375 The Brother from Another Planet (Regi: John Sayles, 1984)

376 Tender Mercies (Regi: Bruce Beresford, 1983)

377 A Fish Called Wanda (Regi: Charles Crichton, 1988)

378 Parenthood (Regi: Ron Howard, 1989)

379 La diagonale du fou / Dangerous Moves (Regi: Richard Dembo, 1984)

380 Hail Mary (Regi: Jean-Luc Godard, 1985)

381 Prom Night (Regi: Paul Lynch, 1980)

382 Forbrytelse og straff / Rikos ja rangaistus (Regi: Aki Kaurismäki, 1983)

383 Children of a Lesser God (Regi: Randa Haines, 1986)

384 The Living Daylights (Regi: John Glenn, 1987)

385 The Fog (Regi: John Carpenter, 1980)

386 Nighthawks (Regi: Bruce Malmuth, 1981)

387 Visiting Hours (Regi: Jean-Claude Lord, 1982)

388 Some Kind of Wonderful (Regi: John Hughes, 1987)

389 Paperhouse (Regi: Bernard Rose, 1988)

390 Vivement dimanche! / Confidentially Yours (Regi: Francois Truffaut, 1983)

391 Pelle Erobreren (Regi: Bille August, 1987)

392 Hoosiers (Regi: David Anspaugh, 1986)

393 La Boum (Regi: Claude Pinoteau, 1980)

394 A Midsummer Night’s Sex Comedy (Regi: Woody Allen, 1982)

395 Macabre (Regi: Lambarto Bava, 1980)

396 Max mon amour (Regi: Nagisa Oshima, 1986)

397 Tempo di uccidere / Time to Kill (Regi: Giuliano Montaldo, 1989)

398 Tom Horn (Regi: William Wiard, 1980)

399 Curtains (Regi: Richard Ciupka, 1983)

400 Cujo (Regi: Lewis Teague, 1983)

401 Deadly Blessing (Regi: Wes Craven, 1981)

402 Night of the Comet (Regi: Thom Eberhardt, 1984)

403 Quest for Fire (Regi: Jean-Jacques Annaud, 1981)

404 The Package (Regi: Andrew Davis, 1989)

405 Eye of the Needle (Regi: Richard Marquand, 1981)

406 Sole Survivor (Regi: Thom Eberhardt, 1983)

407 Out of Africa (Regi: Sidney Pollack, 1985)

408 Strange Behavior (Regi: Michael Laughlin, 1981)

409 Cannibal Holocaust (Regi: Ruggero Deodato, 1980)

410 Roar (Regi: Noel Marshall, 1981)

411 Withnail & I (Regi: Bruce Robinson, 1987)

412 Rumble Fish (Regi: Francis Ford Coppola, 1983)

413 The Holcroft Covenant (Regi: John Frankenheimer, 1985)

414 2010 (Regi: Peter Hyams, 1984)

415 Victory (Regi: John Huston, 1981)

416 The Beast of War (Regi: Kevin Reynolds, 1988)

417 Sleepaway Camp II Unhappy Campers (Regi: Michael A. Simpson, 1988)

418 The House on Sorority Row (Regi: Mark Rosman, 1983)

419 Bill and Ted’s Excellent Adventures (Regi: Stephen Herek, 1989)

420 The Believers (Regi: John Schlesinger, 1987)

421 A Christmas Story (Regi: Bob Clarke, 1983)

422 Shoot to Kill (Regi: Roger Spottiswoode, 1988)

423 The Hand (Regi: Oliver Stone, 1981)

424 We’re No Angels (Regi: Neil Jordan, 1989)

425 Sudden Impact (Regi: Clint Eastwood, 1983)

426 Deadly Circuit / Mortelle randonnée (Regi: Claude Miller, 1983)

427 Adjø solidaritet (Regi: Petter Vennerød og Svend Wam, 1985)

428 Ghosts… of the Civil Dead (Regi: John Hillcoat, 1988)

429 The Big Easy (Regi: Jim McBride, 1987)

430 The Unseen (Regi: Danny Steinmann, 1980)

431 Dead Poets Society (Regi: Peter Weir, 1989)

432 Wolfen (Regi: Michael Wadleigh, 1981)

433 Black Widow (Regi: Bob Rafaelson, 1987)

434 Tre fratelli / Three Brothers (Regi: Francesco Rosi, 1981)

435 The Challenge (Regi: John Frankenheimer, 1982)

436 Reds (Regi: Warren Beatty, 1981)

437 Intruder (Regi: Scott Spiegel, 1989)

438 Sleepaway Camp (Regi: Robert Hiltzik, 1983)

439 Maniac (Regi: William Lustig, 1980)

440 Lean on Me (Regi: John G. Avildsen, 1989)

441 Deathtrap (Regi: Sidney Lumet, 1982)

442 Prizzi’s Honor (Regi: John Huston, 1985)

443 My Heart is That Eternal Rose / Sha shou hu die meng (Regi: Patrick Tam, 1989)

444 The Running Man (Regi: Paul Michael Glaser, 1987)

445 Working Girl (Regi: Mike Nichols, 1988)

446 Falsk som vatten (Regi: Hans Alfredson, 1985)

447 A Blade in the Dark / La casa con la scala nel buio (Regi: Lambarto Bava, 1983)

448 Suspect (Regi: Peter Yates, 1987)

449 My Bloody Valentine (Regi: George Mihalka, 1981)

450 Predator (Regi: John McTiernan, 1987)

451 Excalibur (Regi: John Boorman, 1981)

452 Betty Blue (Regi: Jean-Jacques Beineix, 1986)

453 Pink Floyd: The Wall (Regi: Alan Parker, 1982)

454 Rocky III (Regi: Sylvester Stallone, 1982)

455 Next of Kin (Regi: Tony Williams, 1982)

456 10 to Midnight (Regi: J. Lee Thompson, 1983)

457 Resurrection (Regi: Daniel Petrie, 1980)

458 The Live (Regi: John Carpenter, 1988)

459 Dolls (Regi: Stuart Gordon, 1987)

460 Something Wild (Regi: Jonathan Demme, 1986)

461 Gremlins (Regi: Joe Dante, 1984)

462 Commando (Regi: Mark L. Lester, 1985)

463 A View to Kill (Regi: John Glen, 1985)

464 Orions belte (Regi: Ola Solum, 1985)

465 Friday the 13th Part III (Regi: Steve Miner, 1982)

466 The Dead Pool (Regi: Buddy Van Horn, 1988)

467 The Legend of the Holy Drinker / La leggenda del santo bevitore (Regi: Ermanno Olmi, 1988)

468 The Ninth Configuration (Regi: William Peter Blatty, 1980)

469 Diva (Regi: Jean-Jacques Beineix, 1981)

470 Stepfather II (Regi: Jeff Burr, 1989)

471 Runaway Train (Regi: Andrei Konchalovsky, 1985)

472 Good Morning Vietnam (Regi: Barry Levinson, 1987)

473 The Manhattan Project (Regi: Marshall Brickman, 1986)

474 Death of a Salesman (Regi: Volker Schlöndorff, 1985)

475 The Hit (Regi: Stephen Frears, 1984)

476 Death Wish II (Regi: Michael Winner, 1982)

477 Outland (Regi: Peter Hyams, 1981)

478 Dead of Winter (Regi: Arthur Penn, 1987)

479 Never Say Never Again (Regi: Irvin Kershner, 1983)

480 Bloody Moon / Die Säge des Todes (Regi: Jesus Franco, 1981)

481 Taps (Regi: Harold Becker, 1981)

482 China Girl (Regi: Abel Ferrara, 1987)

483 Karate Kid (Regi: John G. Avildsen, 1984)

484 Prison on Fire / Gam yuk fung wan (Regi: Ringo Lam, 1987)

485 Extremities (Regi: Robert M. Young, 1986)

486 The Bounty (Regi: Roger Donaldson, 1984)

487 Child’s Play (Regi: Tom Holland, 1988)

488 The Church / La Chiesa (Regi: Michele Soavi, 1989)

489 Empire of the Sun (Regi: Steven Spielberg, 1987)

490 Terror Train (Regi: Roger Spottiswoode, 1980)

491 Stand and Deliver (Regi: Ramón Menéndez, 1988)

492 L’amour braque / Mad Love (Regi: Andrzej Zulawski, 1985)

493 Eight Men Out (Regi: John Sayles, 1988)

494 La bande des quatre / The Gang of Four (Regi: Jacques Rivette, 1984)

495 Forbrydelsens element / The Element of Crime (Regi: Lars von Trier, 1984)

496 The Black Cat / Gatto nero (Regi: Lucio Fulci, 1981)

497 Windows (Regi: Gordon Willis, 1980)

498 Sea of Love (Regi: Harold Becker, 1989)

499 Jagged Edge (Regi: Richard Marquand, 1985)

500 The Presidio (Regi: Peter Hyams, 1988)

501 Stranger than Paradise (Regi: Jim Jarmusch, 1984)

502 Endless Love (Regi: Franco Zeffirelli, 1981)

503 Leviathan (Regi: George P. Cosmatos, 1989)

504 Dead Calm (Regi: Phillip Noyce, 1989)

505 Veiviseren (Regi: Nils Gaup, 1987)

506 WarGames (Regi: John Badham, 1983)

507 Colpire al cuore (Regi: Gianni Amelio, 1983)

508 An American Werewolf in London (Regi: John Landis, 1980)

509 Shogun Assassin (Regi: Robert Houston og Kenji Misumi, 1980)

510 The Slumber Party Massacre (Regi: Amy Holden Jones, 1982)

511 Field of Dreams (Regi: Phil Alden Robinson, 1989)

512 Cat Chaser (Regi: Abel Ferrara, 1989)

513 A Prayer for the Dying (Regi: Mike Hodges, 1987)

514 One Deadly Summer / L’été meurtrier (Regi: Jean Becker, 1983)

515 My Dinner with Andre (Regi: Louis Malle, 1981)

516 Glory (Regi: Edward Zwick, 1989)

517 Poltergeist (Regi: Tobe Hooper, 1982)

518 Humanoids from the Deep (Regi: Barbara Peeters, 1980)

519 Almanac of Fall / Öszi almanach (Regi: Béla Tarr, 1984)

520 The Star Chamber (Regi: Peter Hyams, 1983)

521 The Princess Bride (Regi: Rob Reiner, 1987)

522 TRON (Regi: Steven Lisberger, 1982)

523 A Nightmare on Elm Street 4: The Dream Master (Regi: Renny Harlin, 1988)

524 Looker (Regi: Michael Crichton, 1981)

525 Coming to America (Regi: John Landis, 1988)

526 The Osterman Weekend (Regi: Sam Peckinpah, 1983)

527 The Funhouse (Regi: Tobe Hooper, 1981)

528 Besökarna (Regi: Joakim Ersgård, 1988)

529 Half Moon Street (Regi: Bob Swaim, 1986)

530 Contraband (Regi: Lucio Fulci, 1980)

531 Phantom of Death / Un delitto poco comune (Regi: Ruggero Deodato, 1988)

532 The Adventures of Baron Munchausen (Regi: Terry Gilliam, 1988)

533 Death Watch (Regi: Bertrand Tavernier, 1980)

534 When Father Was Away on Business / Otac na sluzbenom putu (Regi: Emir Kusturica, 1985)

535 Koyaanisqatsi (Regi: Godfrey Reggio, 1982)

536 Århus by Night (Regi: Nils Malmros, 1989)

537 The Moon in the Gutter / La lune dans le caniveau (Regi: Jean-Jacques Beineix, 1983)

538 Duvar (Regi: Yilmaz Güney, 1983)

539 Broadcast News (Regi: James L. Brooks, 1987)

540 Bagdad Café (Regi: Percy Adlon, 1987)

541 Brubaker (Regi: Stuart Rosenberg, 1980)

542 Special Effects (Regi: Larry Cohen, 1984)

543 Mala noche (Regi: Gus van Sant, 1986)

544 Iceman (Regi: Fred Schepisi, 1984)

545 Come Back to the 5 & Dime Jimmy Dean, Jimmy Dean (Regi: Robert Altman, 1982)

546 Slugs (Regi: Juan Piquer Simón, 1988)

547 Roadgames (Regi: Richard Franklin, 1981)

548 Just One of the Guys (Regi: Lisa Gottlieb, 1985)

549 Hamburger Hill (Regi: John Irvin, 1987)

550 The Last Metro / Le Dernier Métro (Regi: François Truffaut, 1980)

551 Rambo III (Regi: Peter MacDonald, 1988)

552 Mischief (Regi: Mel Damski, 1985)

553 A Nightmare on Elm Street 2: Freddy’s Revenge (Regi: Jack Sholder, 1985)

554 Weird Science (Regi: John Hughes, 1985)

555 Fortress (Regi: Arch Nicholson, 1985)

556 The Age of the Earth / A Idade da Terra (Regi: Glauber Rocha, 1980)

557 The Outsiders (Regi: Francis Ford Coppola, 1983)

558 Secret Honor (Regi: Robert Altman, 1984)

559 Target (Regi: Arthur Penn, 1985)

560 The Natural (Regi: Barry Levinson, 1984)

561 Barfly (Regi: Barbet Schroeder, 1987)

562 Retribution (Regi: Guy Magar, 1987)

563 Streamers (Regi: Robert Altman, 1983)

564 The Color Purple (Regi: Steven Spielberg, 1985)

565 True Confessions (Regi: Ulu Grosbard, 1981)

566 Celia (Regi: Ann Turner, 1989)

567 The Kiss (Regi: Pen Densham, 1988)

568 Daniel (Regi: Sidney Lumet, 1983)

569 Dead & Buried (Regi: Gary Sherman, 1981)

570 Witchboard (Regi: Kevin Tenney, 1986)

571 Conan – the Barbarian (Regi: John Milius, 1982)

572 Alien Nation (Regi: Graham Baker, 1988)

573 Beverly Hills Cop (Regi: Martin Brest, 1984)

574 A Nightmare on Elm Street 3: Dream Warriors (Regi: Chuck Russell, 1987)

575 Bloodsport (Regi: Newt Arnold, 1988)

576 Bull Durham (Regi: Ron Shelton, 1988)

577 The Promising Boy / Dečko koji obećava (Regi: Miloš Radivojević, 1981)

578 36 Fillette (Regi: Catherine Breillat, 1988)

579 Sound and Fury / De bruit et de fureur (Regi: Jean-Claude Brisseau, 1988)

580 The Park is Mine (Regi: Steven Hilliard Stern, 1985)

581 Stripes (Regi: Ivan Reitman, 1981)

582 Made in Britain (Regi: Alan Clark, 1982)

583 Dream Lover (Regi: Alan J. Pakula, 1986)

584 River’s Edge (Regi: Tim Hunter, 1986)

585 Is-slottet (Regi: Per Blom, 1987)

586 American Pop (Regi: Ralph Bakshi, 1981)

587 The Survivor (Regi: David Hemmnings, 1981)

588 Top Secret! (Regi: David Zucker, Jim Abrahams og Jerry Zucker, 1984)

589 Of Unknown Origin (Regi: George P. Cosmatos, 1983)

590 Dune (Regi: David Lynch, 1984)

591 Tango & Cash (Regi: Andrey Konchalosvkiy, 1989)

592 Lucas (Regi: David Seltzer, 1986)

593 Roger & Me (Regi: Michael Moore, 1989)

594 The Border (Regi: Tony Richardson, 1982)

595 Children of the Corn (Regi: Fritz Kiersch, 1984)

596 Omen III: The Final Conflict (Regi: Graham Baker, 1981)

597 Garde à vue / The Grilling (Regi: Claude Miller, 1981)

598 The Blob (Regi: Chuck Russell, 1988)

599 Black Moon Rising (Regi: Harley Cokeliss, 1986)

600 Edge of Sanity (Regi: Gérard Kikoïne, 1989)

601 Chan is Missing (Regi: Wayne Wang, 1982)

602 Enemy Mine (Regi: Wolfgang Petersen, 1985)

603 Better Off Dead (Regi: Savage Steve Holland, 1985)

604 Evil Dead II (Regi: Sam Raimi, 1987)

605 The Keep (Regi: Michael Mann, 1983)

606 Wise Guys (Regi: Brian De Palma, 1986)

607 Göta kanal (Regi: Hans Iveberg, 1981)

608 Ghostbusters (Regi: Ivan Reitman, 1984)

609 Atlantic City (Regi: Louis Malle, 1980)

610 A Room with a View (Regi: James Ivory, 1985)

611 Octopussy (Regi: John Glen, 1983)

612 Moonstruck (Regi: Norman Jewison, 1987)

613 The ‘Burbs (Regi: Joe Dante, 1989)

614 Power (Regi: Sidney Lumet, 1986)

615 The Fantasist (Regi: Robin Hardy, 1986)

616 Demons (Regi: Lamberto Bava, 1985)

617 Gorillas in the Mist (Regi: Michael Apted, 1988)

618 Firestarter (Regi: Mark L. Lester , 1984)

619 Porky’s (Regi: Bob Clark, 1981)

620 Nightmare City (Regi: Umberto Lenzi, 1980)

621 Adventures in Babysitting (Regi: Chris Columbus, 1987)

622 Rambo: First Blood Part II (Regi: George P. Cosmatos, 1985)

623 The Accused (Regi: Jonathan Kaplan, 1988)

624 The Morning After (Regi: Sidney Lumet, 1986)

625 Local Hero (Regi: Bill Forsyth, 1983)

626 Hope and Glory (Regi: John Boorman, 1987)

627 Time Bandits (Regi: Terry Gilliam, 1981)

628 The Falcon and the Snowman (Regi: John Schlesinger, 1985)

629 Sleepaway Camp III: Teenage Wasteland (Regi: Michael A. Simpson, 1989)

630 48 Hrs. (Regi: Walter Hill, 1982)

631 Lock up (Regi: John Flynn, 1989)

632 Under the Volcano (Regi: John Huston, 1984)

633 Razorback (Regi: Russell Mulcahy, 1984)

634 The Company of Wolves (Regi: Neil Jordan, 1984)

635 Legend (Regi: Ridley Scott, 1985)

636 Fletch (Regi: Michael Ritchie, 1985)

637 Prison (Regi: Renny Harlin, 1987)

638 Savage Streets (Regi: Danny Steinmann, 1984)

639 Miracle Mile (Regi: Steve De Jarnatt, 1988)

640 Gandahar (Regi: René Laloux, 1987)

641 The Fan (Regi: Ed Bianchi, 1981)

642 8 Million Way to Die (Regi: Hal Ashby, 1986)

643 Night of the Pencils / La noche de los lápices (Regi: Héctor Olivera, 1986)

644 Heartbreak Ridge (Regi: Clint Eastwood, 1986)

645 Big Trouble in Little China (Regi: John Carpenter, 1986)

646 Deranged (Regi: Chuck Vincent, 1987)

647 The Killing Time (Regi: Rick King, 1987)

648 The Young Master (Regi: Jackie Chan, 1980)

649 Liquid Sky (Regi: Slava Tsukerman, 1982)

650 Eyewitness (Regi: Peter Yates, 1981)

651 Clownhouse (Regi: Victor Salva, 1985)

652 Nothing Underneath (Regi: Carlo Vanzina, 1985)

653 Dark Night of the Scarecrow (Regi: Frank De Felitta, 1981)

654 Planes, Trains, and Automobiles (Regi: John Hughes, 1987)

655 Flowers in the Attic (Regi: Jeffrey Bloom, 1987)

656 The Island (Regi: Michael Ritchie, 1980)

657 Spellbinder (Regi: Janet Greek, 1988)

658 The Punisher (Regi: Mark Goldblatt, 1989)

659 Bells (Regi: Michael Anderson, 1982)

660 Streets of Fire (Regi: Walter Hill, 1984)

661 The Rainbow (Regi: Ken Russell, 1988)

662 White of the Eye (Regi: Donald Cammell, 1987)

663 Somewhere in Time (Regi: Jeannot Szwarc, 1980)

664 Cocktail (Regi: Roger Donaldson, 1988)

665 Cocoon (Regi: Ron Howard, 1985)

666 White Nights (Regi: Taylor Hackford, 1985)

667 Shocker (Regi: Wes Craven, 1989)

668 Vanishing Act (Regi: David Greene, 1986)

669 Harry and the Hendersons (Regi: William Dear, 1987)

670 Dykket (Regi: Tristan de Vere Cole, 1989)

671 Ladyhawke (Regi: Richard Donner, 1985)

672 Wanted: Dead or Alive (Regi: Gary Sherman, 1986)

673 Twisted Obsession (Regi: Fernando Trueba, 1989)

674 Hell Night (Regi: Tom DeSimone, 1981)

675 The Last Starfighter (Regi: Nick Castle, 1984)

676 1958 (Regi: Oddvar Bull Tuhus, 1980)

677 Angel’s Egg (Regi: Oshii Mamoru, 1985)

678 New Year’s Evil (Regi: Emmett Alston, 1980)

679 Lola’s Secret (Regi: Bruno Gaburro, 1984)

680 Maximum Overdrive (Regi: Stephen King, 1986)

681 Bloodbath at the House of Death (Regi: Ray Cameron, 1984)

682 The Haunting Passion (Regi: John Korty, 1983)

683 Splash (Regi: Ron Howard, 1984)

684 Explorers (Regi: Joe Dante, 1985)

685 Prince of Darkness (Regi: John Carpenter, 1987)

686 The Blues Brothers (Regi: John Landis, 1980)

687 The Hunter (Regi: Buzz Kulik, 1980)

688 The Woman in Black (Regi: Herbert Wise, 1989)

689 Friday the 13th Part VI: Jason Lives (Regi: Tom McLoughlin, 1986)

690 Jack’s Back (Regi: Rodwy Herrington, 1988)

691 The Howling (Regi: Joe Dante, 1981)

692 Swamp Thing (Regi: Wes Craven, 1982)

693 Willow (Regi: Ron Howard, 1988)

694 Friday the 13th: A New Beginning (Regi: Danny Steinmann, 1985)

695 Always (Regi: Steven Spielberg, 1989)

696 Night Shift (Regi: Ron Howard, 1982)

697 Caddyshack (Regi: Harold Ramis, 1980)

698 The Boys Next Door (Regi: Penelope Spheeris, 1985)

699 Repo Man (Regi: Alex Cox, 1984)

700 Madman (Regi: Joe Giannone, 1981)

På vei til et møte går jeg forbi en ungdomsskole-elev. Han slentrer med armene og aner fred og ingen fare. Han er fullstendig fritatt fra tunge byrder på egne skuldre. Det ser behagelig ut å ha det slik. I magen kjenner jeg på en mild smerte som ligner et begynnende magesår. Alarmen på mobilen forteller meg at møtet starter, jeg er sent ute. Jeg lengter et øyeblikk etter null ansvar og tenker plutselig på Lester Burnham (spilt av Kevin Spacey). Han snakker med Ricky Fitts. På din alder, sier Lester, flippet jeg burgere hele sommeren for å få råd til en kassettspiller. Det suger, svarer Ricky Fitts. Nei, repliserer Lester. Det var faktisk herlig. 

På et annet tidspunkt i filmen sier han: Jeg ønsker minst mulig ansvar.

Nå har jeg det ikke slik. Det var bare et øyeblikk. Og nok en gang tenkte jeg på American Beauty. Den må ha betydd mye for meg.

(Dream On er en føljetong. Les #1 her, #2 her, #3 her og #4 her)

Vi bretter sengetøy sammen, min kone og jeg. Lakenet smeller når vi strekker det i luften. Det er ellers stille. Hva, sier hun. Hva da hva, svarer jeg. Å, ingenting, sier hun. Hun trodde jeg sa noe. Vi legger det sammenbrettede lakenet i kurven og går løs på et dynetrekk.

Jeg tenker på American Beauty (1999). Barbara Fitts (Allison Janney) og Colonel Fitts (Chris Cooper) sitter i sofaen i stuen og ser en gammel film. Han er oppslukt i filmen, fremoverlent, smilende, engasjert. Hun later ikke til å følge med. Vi hører ytterdøren. Colonel Fitts setter seg opp, rett i ryggen, stram i masken. Sønnen, Ricky Fitts (Wes Bentley), kommer inn i stuen, setter seg ned i sofaen og ser på filmen sammen med foreldrene. Ingen sier noe. Barbara ser ikke lenger på TV’n, men tomt ut i rommet. Plutselig sier hun: I’m sorry, what? Ricky svarer at ingen har sagt noe. Hun beklager seg. De ser videre på filmen.

Jeg håper (og tror) det ikke står så galt til her i gården.

(Dream On er en føljetong. Les #1 her, #2 her og #3 her)

10 Blow Out (1981)

«Blowup» av Michelangelo Antonioni er et ubestridt mesterverk. «The Conversation» av Francis Ford Coppola er nesten like mesterlig. Med andre ord la Brian De Palma lista hensynsløst høyt da han inspirert av disse filmene laget «Blow Out» i 1981. Men så er det også få filmskapere foruten nettopp De Palma som er så god til å blande egne ideer i gryten av filmatiske referanser. «Blow Out» er dessuten av hans mest personlige filmer. Det er en etterlevning av noe stort, som også har fått verdi i seg selv. Der «Blowup» definitivt er en mer varig film, som kryper under huden og plager hjernen til videre refleksjon i lang tid, er De Palmas film pur underholdningsbasert, og en oppvisning i visuell eleganse. Det er en konvensjonell spenningsfilm, men krydret med De Palmas kreativitet.

Åpningen er en fem minutter lang sexploitation-lignende sekvens, før vi introduseres for hovedpersonen spilt av John Travolta, hvis jobb er å lage lydeffekter til diverse lugubre b-filmer. Samtidig går det opp for oss at den sjokkerende starten på filmen nettopp er en av disse filmene som Travolta har laget lydeffektene til. En klassisk De Palma-åpning som viser «filmen i filmen». Handlingen skyter fart i det øyeblikk Travoltas karakter mener å oppdage noe mistenkelig i et lydopptak han tilfeldigvis gjorde idet øyeblikk en bil kjører utfor et stup og ned i en elv. Hva var det som skjedde før bilen mistet kontrollen og kjørte i elva? Kan man høre lyden av skudd i lydopptaket? Var det en ulykke, eller et mord? Er det vi sanser virkelig, eller noe vi konstruerer for oss selv? Det finnes for så vidt et utall interessante innfallsvinkler til «Blow Out», men man kommer ikke utenom at filmens egentlige hovedperson er Brian De Palma selv, som gjennom sitt ekstravagante filmspråk gjør selve filmskapelsen til den suftigste hovedingrediens.

9 Videodrome (1983)

Mitt første møte med «Videodrome» var tidlig i tenårene da filmen ble vist på TV3 en sen sommerkveld. I dag er det fortsatt noe av det mest altoppslukende jeg har opplevd av film foran et fjernsynsapparat. For «Videodrome» markerte for meg noe helt nytt; tematisk spennende og tvers gjennom forstyrrende på en måte jeg ikke kunne forholde meg likegyldig til. Følelsen av å se noe totalt nyskapende og forut-for-sin-tid-lignende har heller ikke avtatt med årene, og fascinasjonen for filmen har snarere eskalert til nye nivåer.

Senere har jeg naturligvis gjort meg kjent med og elsket hele David Cronenbergs filmatiske univers, der «Videodrome» i retrospekt kan oppleves som det aller mest ikoniske og illustrerende for canadierens prosjekt som horrorfilmskaper. For «Videodrome» er filmen der Cronenberg for alvor fullbyrder og perfeksjonerer den innovative innfallsvinkelen til horrorsjangeren som han introduserte på 70-tallet med innføringen av «body horror».

På 80-tallet steg Cronenberg opp av en tilværelse som et undergrunnsfenomen i amerikansk-canadisk horrorfilm, og fikk endelig jobbe med de nødvendige effektressursene som ble et helt essensielt verktøy for å skape de ekstreme (og fortsatt like imponerende) hallusinasjons- og marerittbildene som rir «Videodrome» så foruroligende godt. Men det er ikke bare den perverse gleden i å oppleve den realistiske vemmeligheten som tilfredsstilles. Cronenbergs film er like mye en tidløs klassiker fordi den integrerer tematisk komplekse linjer om teknologiens påvirkning på mennesket med påfølgende psykologiske og filosofiske tråder som kan gripes fatt i. Den umiddelbare kraften i de fysiske kreasjonene som gir den effektive horrorrammen, både skjuler og bygger opp under en dypere og mørkere utforskning av det moderne mennesket og mediesamfunnet. «Videodrome» har allerede demonstrert at den vinner snarere enn taper aktualitet med årene, og fremstår i dag som et fjellstøtt og tidløst filmisk mesterverk.

8 Possession (1981)

Et melodramatisk familiedrama utstilles som et utmattende, overnaturlig skrekkmareritt av en film i Andrzej Zulawskis kultfenomen «Possession». Sam Neill spiller en kontrollerende og sjalu ektemann, ved siden av å være Vest-Berlin-basert spion tidlig på 1980-tallet, mens Isabelle Adjani er den emosjonsfylte og uberegnelige kona som bedrar ham og ber om skilsmisse. Det som skildres er et rystende og opprivende ekteskap preget av vold og mistro, og om to individer som nær besettes av en trang til å kontrollere og forme hverandre. Som filmverk formes dette til en sammensatt beretning av utroskap, raseri, vold og kjærlighet i en særdeles bisarr og uhyggelig innpakning.

Fra å bli ansett som en såkalt «video nasty» har «Possession» på et vis seilt videre til havn som klassiker i sin sjanger. Zulawski blander elementer av Roman Polanski og David Cronenberg, men er absolutt mest seg selv – det vil si enda mer djerv, enda mer temperamentsfull og dristig enn de mer allmenne filmskaperne som har våget seg mot lignende farvann. «Possession» er hans mest konsentrerte, rikeste og mest fullendte verk – en psykoseksuell skrekkfilmskildring som identifiseres av en cinematisk slagkraft med grafisk og visuell filmskapning som tilbyr en særegen atmosfære; om hvordan forstyrrende sinn manifesterer seg på kroppslige måter, der skrik og smerte gjennomsyrer lyd og bilde. Samtidig er ikke ubehaget skapt i et direkte møte med det makabre, men finnes i høyeste grad også i en indre kraft gjennom en mørk, tung og tidvis realistisk (og innimellom teatralsk) menneskeskildring av plagde sinn. Som et uunngåelig utropstegn er Isabelle Adjanis oppsiktsvekkende og maksimalistiske rolleprestasjon som finner sitt ultimate klimaks i en helt eksepsjonell sekvens som utspiller seg fra en t-baneplattform hvor Adjani, mildt sagt, mister alle hemninger foran kamera. Rolletolkningen skal for øvrig ha vært så belastende for skuespilleren at hun etter innspillingen måtte søke profesjonell terapihjelp. Slik hjelp kunne også vært fristende å få som publikum som må ta innover seg bildene og inntrykkene skapt av denne forstyrrende, men dypt fascinerende filmen.

7 The King of Comedy (1982)

To år etter «Raging Bull», er det kanskje ikke overraskende at denne underlige komedien er blitt noe oversett i gjennomgangen av Scorseses filmografi. «The King of Comedy» er mindre i skala enn den gjengse Scorsese-produksjon, den er også tematisk smalere og mindre allmenngyldig enn mesterregisørens mest bejublede titler. Et nylig gjensyn med filmen, bekreftet imidlertid følelsen jeg alltid har sittet med: «The King of Comedy» er et langt mer interessant og varig filmverk enn den typisk krediteres. Skildringen av den desperate komikeren Rupert Pupkin er ikke bare en tragikomisk oppvisning av ubehageligheter, men rommer flere lag enn som så. Det skyldes naturligvis en gudsbegavet Robert De Niro i en av sine mest utfordrende rolletolkninger, men også kompleksiteten som formidles av Scorsese og manusforfatter Paul D. Zimmerman.

Av komedier, har jeg alltid blitt mest tiltrukket av de melankolsk, realismedyrkende portrettene, og dette er referansepunkt nummer én. På sett og vis liker jeg å se filmen som en etterdønning av «Taxi Driver», der Travis Bickles indre mani overføres Rupert Pupkin, som i sin vrangforestilling av virkeligheten speiler andre skjevheter og dysfunksjonelle samfunnsforhold. «The King of Comedy» er langt lettere til beins, men samtidig ligger det mye vond motstand i de ubehagelighetene som oppstår underveis – og ikke minst i den vage, tilbakeholdne skildringen Scorsese gir oss. For meg har dette vokst til å bli en av Scorseses beste filmer, som også langt overgår den sjanger- og årstallsbeslektede «After Hours».

6 Stand by Me (1986)

Adaptasjonen av Stephen King-novellen «The Body» omtales gjerne som den ikoniske horrorforfatterens mest personlige verk – på samme måte som regissør Rob Reiner snakker om filmatiseringen som det mest personlige han har gjort. I det ligger nok også kimen til filmens universelle kraft. For selv om King og Reiner nok deler noen gjenkjennelige minner fra en amerikansk oppvekst på 1950-tallet (der handlingen i bok og film finner sted i den fiktive byen Castle Rock), har oppvekstskildringene i «Stand by Me» en så presis og universell kraft at den også har kommunisert særdeles sterkt til en som vokste opp i Østfold tidlig på 90-tallet.

«Stand By Me» er den filmen jeg har sett flest ganger, og det er påfallende og ganske unikt hvordan den har truffet meg på ulikt vis opp gjennom årene – men alltid med en rystende effekt. Som barn ble jeg grepet og oppildnet av filmens iboende eventyrlyst og spenning. Senere er jeg blitt særlig truffet av den melankolsk anlagte nostalgien. Skuespillet er naturligvis også fremragende; Corey Feldman, Will Wheaton, River Phoenix og Jerry O’Connell er ikke bare fantastiske hver for seg, men figurerer ofte i et krevende samspill foran kamera som må være illustrerende for et sjeldent tillitsforhold til filmskaperen. Alle fire tilfører et fengslende og ektefølt liv til de ulike barna, som både kanaliserer bakenforliggende og fremtidige utfordringer. Historiefortellingen er enkel: Fire venner på rundt tolv år bruker en sommerdag på å lete etter et lik av en gutt i skogen. Denne skildringen er i seg selv oppslukende godt og konsist fortalt. Men det er interaksjonen mellom guttene, og deres iaktakelse av verden, som er filmens store bankende hjerte. Det er lunt, sørgmodig og ekte. En sørgmodig tone som jo også forsterkes av skjebnen til River Phoenix, og det er knapt mulig å se hvordan han bokstavelig talt forsvinner ut av bildet uten å bli sterkt preget av årsaker som også ligger utenfor filmens idé. Men ingenting varer evig, og spesielt ikke den uskyldige barndommen, som på et tidspunkt viskes ut til fordel for minnene. Akkurat det illustreres så humant og varmt i «Stand by Me», men også melankolsk og tidvis mørkt; om hvor sterkt barndommens vennskap og erfaringer sitter i oss, preger oss for resten av livet. Og for mange av oss er nettopp også filmen «Stand By Me» blitt ett av disse barndomsminnene man aldri kan helt gi slipp på.

Når den aldrende hovedfiguren, da spilt av Richard Dreyfuss, mimrer tilbake til barndomsopplevelsene og uttrykker at «I never had any friends later on like the ones I had when I was twelve. Jesus, does anyone?», så er det en oppsummering av filmen like mye som av livet. I voksen alder treffer det spesielt sterkt, og etterlater et punktum for en film som likevel aldri slutter å virke i kroppen.

5 Fanny och Alexander (1982)

Ingmar Bergmans magnum opus, «Fanny och Alexander», er regissørens selvproklamerte oppsummering av eget filmskapervirke. Det er også et blikk tilbake i tid på egen oppvekst og virkelighetsoppfattelse, fortalt for oss med blandet tydelighet og gåtefulle nyanser.

«Fanny och Alexander» er både en av de mest fargerike og sobre filmene jeg har sett. Sterkt assistert av fotograf Sven Nyqvist maler Bergman første akt med sin bredeste pensel; sterkt mettende tablåer fra den velstående og artistiske Ekdahl-familiens storslåtte julefeiring iscenesettes med ekstrem detaljrikdom og sans for det eksessive. Kamera svinser fra rom til rom og fanger engasjert det rikholdige og spennende karaktergalleriet, uten at noe føles forhastet, påklistret eller unødig. Men det er ikke før i andre akt, etter at julefeiringen har lagt seg og familiefaren har falt død om i teatret han elsket mer enn noe annet, at fortellingen for alvor vris over i perspektivet av Fanny og Alexander. I det kalde biskophjemmet, som blir familiens nye tilholdssted etter at moren gifter seg med byens biskop, ses verden gjennom øynene og tankene til den undertrykte Alexander, som stadig hjemsøkes av sin far, og skaper en alternativ virkelighet hvor døden flyter over i teaterets virkelighetsflukter. Konflikten mellom det kunstneriske (eller barnlige) og kristendommens rigiditet og maktutøvelse personifiseres i den kreative Alexander og den iskalde biskopen, hvor Bergman på vant vis tydeliggjør sin religionskritikk. Men uten filmens magiske avslutning, bokstavelig talt, ville aldri «Fanny och Alexander» aldri blitt hva den er.

4 Raging Bull (1980)

En småtjukk tidligere verdensmester i boksing lirer av seg en monolog før han skal entre en sliten klubbscene i New York, 1964. I neste klipp tas vi med tilbake til 1941, til bokseringen: Vår protagonist, Jake LaMotta, treffes med tunge slag i ansiktet. Svette og blod drypper. «Raging Bull» etableres tidlig som en fysisk, energisk filmopplevelse. Kamera kretser over og rundt LaMotta, og det virtuose filmspråket blir fra første scene en organisk del av filmens fortelling.

Mange liker å fremheve «Raging Bull» for de realistiske boksescenene, men for meg ligger filmens viktigste kraft i kamera- og fotoarbeidet. I måten LaMottas karakter speiles og utvikles gjennom boksekampenes dramaturgi. For «Raging Bull» handler først og fremst om mennesket Jake LaMotta, ikke idrettsutøveren. «Raging Bull» er ikke en sportsfilm, men et granskende karakterportrett. De hardtslående boksesekvensene oppleves først som karakteravslørende etter å ha sett Jake LaMotta i nære øyeblikk i hjemmet med familien. I disse kontrastene skapes også filmens suggererende rytme, mens det autentiske skuespillet bidrar til den avgjørende realismen. Robert De Niro absorberes av LaMotta i en av filmhistoriens mest imponerende tolkninger, og ikke bare på grunn av den formidable fysiske forvandlingen. Utstyrt med få ord og et følelsesregister innveid i det fysiske, blikket og kroppsspråket, uttrykker «Raging Bull» noe kraftfullt, men likevel avmålt om menneskenaturen. Og filmens poesirefererende åpning og avslutning setter til slutt den virkelighetsnære fortellingen inn i en større og allmenngyldig «Shakespeare-lignende» tragedie. Men det er rikdommen, både i det inderlige karakterportrettet og kontrollert utagerende filmspråket, som sikrer filmens udiskutable klassikerstatus.

3 Dressed to Kill (1980)

Til Pino Donaggios vakre toner og et kamera som zoomer inn på en naken kvinnekropp som såper seg inn i dusjen, åpnes «Dressed to Kill» på sedvanlig Brian De Palma-vis.

«Dressed to Kill» er en film som, hvis den hadde vært italiensk, ville blitt kategorisert som en giallo med gjenskinn av Mario Bava og Dario Argento. Vi har en maskert morder med svarte skinnhansker som dreper unge kvinner med barberkniv, en privatperson som forsøker å løse mysteriet, og en morder som ikke blir avslørt før helt mot slutten. Alle velkjente giallo-trekk; den lavbudsjettsorienterte italienske subsjangeren som blomstret opp på 70-tallet, men som også preget 80-tallet.

«Dressed to Kill» er innpakket i glinsende papir, det vil si Brian De Palmas regi, som noe hypnotiserende vakkert, sleazy og pirrende skittent å se på. Det er dette som er film. Lange (og langsomme) kjøringer som gjør ord overflødige, og er blitt ikoniske i seg selv: I dusjen, på museum og i heisen. Scener som i all sin mesterlaget biter seg fast i hukommelsen. «Dressed to Kill» er eye candy fra øverste hylle, og en auteur-demonstrasjon i bruk av kamera og finesser. De Palma maler «Dressed to Kill» både som en kunstner og filmnerd. Den kanskje aller tydeligste signaturen er også på plass i form av en effektiv utnyttelse av split-screen-effekt. Når den visuelle stilsikkerheten også utfylles av en herlig engasjerende historiefortelling, med en forbløffende plott-twist som et ess i ermet, ligger dette som sum tett opp mot filmatisk perfeksjon.

2 The Shining (1980)

Stephen King er uløselig knyttet til 80-tallet, ofte med halvgode og lavbudsjettsorienterte filmproduksjoner basert på forfatterens tidlige katalog av noveller, romaner og filmmanus. De fleste filmatisert uten utpreget kunstnerisk skaperkraft, finesse eller ambisjoner – men som fortsatt står igjen som underholdende sjangerfilmer. Kanskje nettopp fordi de, på et nesten uraffinert vis, uttrykkes gjennom en ærlighetsformet og ufiltrert b-filmpresentasjon hvor Kings umiskjennelig mørke, men effektive fortellerkunst får en ukomplisert vei til massene. Det er klart at «The Shining» fra 1980 skiller seg ut i dette landskapet, og med «2001: A Space Odyssey», «A Clockwork Orange» og «Barry Lyndon» øverst i bagasjen, er det ingen underdrivelse å bemerke at «The Shining» var gjenstand for en usedvanlig filmkunstneristisk behandling i en slik grad at det ble en velkjent utfordring for King selv å forholde seg til. Det må også poengteres under dette regnskapet at «The Shining» kun var Hollywoods andre King-filmatisering. Forut for «The Shining» var det kun Brian De Palma som hadde rukket å gjøre en King-adaptasjon med sin mesterlige «Carrie».

Få om noen filmer har vært gjenstand for så mange tolkninger og teorier som «The Shining», og jeg har ingen intensjon om å begi meg ut på noen analytisk tilnærming her. Min store glede i møtene med «The Shining» har heller aldri handlet om å søke en sannhet omkring betydningen av konkrete hendelser og motiver, eller gjenfinne en slags objektiv riktig forståelse av handling og tematikk. At filmen ikke er og aldri vil bli ferdigtygd, er naturligvis en essensiell kvalitet. Men å vie mye tid ved å forville meg inn i filmverkets iboende labyrint av perspektiver og tolkningsrom, har aldri vært veldig viktig for meg. Da jeg første gang oppsøkte «The Shining» var det for en ukomplisert fascinasjon for det skremmende formidlet på film – snakket om den ultimate skrekkfilmen var forlokkende. Og det er fortsatt det som i dag driver meg mot «The Shining» til nye gjensyn – det perfeksjonerte sjangerverket, men senere også supplert av et auteur-perspektiv. Om «The Shining» har basis som en Stephen King-adaptasjon, er det blitt gjort klart at dette er en visjonær filmskapelse fra ark til lerret skapt av Stanley Kubricks sinn. Filmskaperens blikk, kameraføringene, scenografien og den cinematiske utnyttelsen av The Overlook Hotel, er grunnlaget for den intense og konstante følelsen av ubehag og frykt som finner i hver krik og krok av hotellet og i Kubricks bilder. Iscenesettelsen er lenge preget av realisme, som i en bortimot journalistisk anlagt formidling, hvor scenene typisk foregår i godt opplyste rom og hvor spøkelsene kan ses som ordinære mennesker, fritt for effekter eller annen opphauselse av de overnaturlige elementene. Det er atypiske sjangertrekk, men en organisk bestanddel av noe filmkunstenerisk visjonært som gir filmens egenart. Galskapens hentes av realismen i en egentlig nøktern fremstilling, hvor det er det allmenne – personlighetene, bygningen og speilene – som filmen bruker som kraft i konstruksjonen av et klaustrofobisk, psykologisk skrekkmareritt. Selvfølgelig er «The Shining» også ladet med genuint skremmende enkeltøyeblikk, og samtlige har blitt stående som ikoniske filmscener. Når dette bindes sammen til en helhet som planter noe varig i enhver som ser filmen, var det i 1980 fødselen til en av tiårets – og filmhistoriens – mest myteomspunnede og gjensynsberikende mesterverkene som aldri vil slutte å imponere.

1 Once Upon a Time in America (1984)

Sergio Leones siste film og svanesang skulle bli hans personlige versjon av et amerikansk eventyr – et brutalt film noir-drevet filmeventyr av episke dimensjoner. Den italienske filmskaperen hadde hele livet en fascinasjon og dragning mot det amerikanske samfunnet, noe som til slutt kulminerte med «Once Upon a Time in America», som et lidenskapsprosjekt og hovedverk det tok ham tiår å realisere.

Dessverre fulgte etter innspillingen en frustrerende fase for Leone som opprinnelig ønsket å bryte de ti innspilte timene ned til en todelt film på samlet seks timer. Det fikk han ikke gjennomslag for – angivelig dels på grunn av det todelte Bertolucci-verket «1900» som ikke ble noen stor suksess – og endte isteden med å klippe verket ned til 3 timer og 49 minutter (via en versjon på 4 timer og 29 minutter som heller ikke ble godtatt). Det var denne filmversjonen som i 1984 hadde verdenspremiere utenfor konkurranse i Cannes, og som ble mottatt med stående applaus langt utover det vanlige. Man skulle kanskje tro at Cannes-hyllesten var et godt nok signal på at Leone hadde meislet ut et kunstnerisk storverk som kunne sendes videre ut til verdens kinopublikum. Likevel ble den i sitt viktigste kinomarked – det amerikanske – utgitt i en maltraktert utgave på 139 minutter og presentert i en kronologisk fortellerstruktur, fullstendig mot Leones idé for filmprosjektet. Resultatet ble kritikerslakt og kinoflopp. Sergio Leone skal ha tatt denne behandlingen hardt, og utgivelsen ble hans siste før han døde i 1989. Senere, i 2012, ble en restaurert versjon som ligger nærmest Leones opprinnelige intensjon lansert under filmfestivalen i Cannes, og i ettertid er «Once Upon a Time in America» ofte – og fortjent – blitt fremhevet som det betydelige mesterverket det er.

Med den amerikanske smeltedigelen, New York, som et storslaget bakteppe, tegnes en illustrasjon av den amerikanske drømmen via en anti-glorifiserende gangsterskildring som aldri sikter mot sympati. Kronologien flyter mellom tre epoker i livet til hovedfiguren, Noodles, som i voksen versjon portretteres av Robert De Niro i en av sine mest melankolske og poetisk anlagte rolletolkninger. Det er naturligvis også en iboende filmatisk poesi i den audiovisuelle presentasjonen av historiefortellingen, der Ennio Morricones gåsehudfremkallende musikk blir en flytende kvalitet mellom scenene og epokene som binder helheten sammen på sitt drømmeaktige vis. Fordi poesien er så organisk og knyttet til universelle temaer, blir «Once Upon a Time in America» også en dypt berørende film, der den følelsesmessige kjernen gjennomsyres av en dysterhet i og rundt en mann preget av tiden og livets løp han ikke kan kontrollere. Gjennom Noodles historie skimtes tematiske tråder spunnet rundt et livsløp preget av anger og skyldfølelse, hvor feiltrinnene blir en hjemsøkende kraft i møte med aldring – alt fortalt via en tåke av minner eller drømmer. Fortellerkraften er melankolsk og melodiøs, hvor mye av den emosjonelle dybden skapes av Leones karakteristiske trang til følsomme nærbilder hvor kamera nærmest studerer karakterenes ansikter med en søkende og tålmodig nærhet. Denne genuine karakterinteressen knyttes imidlertid ikke først og fremst mot en rendyrket realisme. Snarere føles det som nærbildegrepet like mye utnyttes for å fremheve en billedlig og eventyraktig magi. Både filmens epoker og figurgalleri iakttas bak et drømmeaktig slør, innenfor en eskapistisk ramme, fra forbudstiden og frem til en gryende modernitet ala 60-tallet. Og hele tiden er filmfortellingen styrt av en virkelig perfeksjonert sammensmeltning av lyd og bilde.

Og derfor er «Once Upon a Time America» 80-tallets aller mektigste filmopplevelse.

20 Blue Velvet (1986)

Det er få filmskapere forunt å være assosiert med et adjektiv. Tilfellet David Lynch er blitt en essensiell inspirasjonskilde eller referanse for nye generasjoner av filmskapere. Men han er også blitt mer enn det. Når vi omtaler en spesifikk type film, kjennetegnet av visse audiovisuelle karakteristika (mørkt, drømmende, tvetydig), blir de ikke sjeldent omtalt som Lynch-aktige.

«Blue Velvet» anno 1986 må anses som hans første store signaturfilm i så måte, og hadde en umiddelbar ikonisk og særegen appell, der Lynch for alvor ble utkrystallisert som integritetssterk kunstfilmskaper i mainstream-filmens farvann, tiljublet av en tilstrekkelig mengde ordinær kinogjengere, supplert av kritikere (med noen få unntak, deriblant legendariske Roger Ebert som kvesset slakterkniven og ga én stjerne ved lanseringen) så vel som å høste anerkjennende nikk fra selvhøytidelige filmkjennere. Men på utsiden er «Blue Velvet» også et intrigebasert krimmysterium, og en slags psykologisk horrorfilm som tidvis integrerer mer velkjente sjangergrep, dog med en for mange problematisk kombinasjon av sex og vold som kommer boblende til overflaten. Filmens legendariske introduksjon, som avbilder en idyllisert amerikansk forstadsverden, forrykkes så snart kameraet bare kommer nært nok. Den glansende estetikken skjuler alt annet enn et glansbilde, og det som utspilles for oss blir isteden en bisarr, foruroligende og kontrastladet filmopplevelse som river og trekker seeren i forskjellige retninger. David Lynchs virkelighetsforvrengende perspektiv stjeler logikken ut av den ytre kriminalhistorien, men tilfører subtilitet og varige kvaliteter som har gjort «Blue Velvet» til en av tiårets desidert mest diskuterte filmer. Det samme gjelder for Dennis Hopper og Isabelle Rossellini, som begge gir seg fullstendig hen til universets iboende galskap gjennom skuespillerutførelser som ligner på lite annet vi har sett før eller siden. «Blue Velvet» er et unikum.

19 Thief (1981)

En renskåret og grovt undervurdert Michael Mann-delikatesse i første forsøk. I likhet med folk flest ble jeg først kjent med denne filmen i feilaktig kronologisk rekkefølge, etter at Michael Mann først overveldet filmverden med den epokedefinerende «Heat» og senere «The Insider».

Debutverket «Thief» foranlediger på mange måter nettopp «Heat», både i form og visuell tone, tematikk og bruk av mise en scéne. Filmen åpner med en ti minutter lang nær dialogtom sekvens etter fantastisk musikalsk bidrag av Tangerine Dream. Denne etableringen setter standarden for et filmverk med tydelige kunstneriske ambisjoner, og Michael Mann følger opp med å fylle de nattlige bildene i gjenskinn fra storbyens neonlys og skinnende urbanestetikk. Fotoarbeidet er til fingerspissene gjennomført, særlig hvordan storbyen som bakteppe aktivt griper inn i bildene, som en naturlig lyssettende effekt, og som et tydelig element i historiefortellingen. Sett bort fra estetikken, er «Thief» dessuten medrivende, hardkokt åttitallskrim av beste sort – og en film som balanserer det karakterdyrkende med blockbuster-ekstravaganse på bortimot perfekt vis. Kanskje burde Michael Mann samarbeide mer med Jerry Bruckheimer? Resultatet er en film som hele tiden trekker i ulike retninger, men bevarer en spennende egenart i hvordan komponentene sys sammen til en film som i andres hender nok ville fremstått som ekstremt datert. I mine øyne er «Thief» fortsatt et vitalt, søkende mesterverk av en sjangerfilm. Mange vil nok heller fremheve «Manhunter» fra Michael Manns begynnende karriere på 80-tallet. Det er også en fremragende film, men i valget mellom de to merker jeg at behovet for å fremheve «Thief» er enda større.

18 Scarface (1983)

«Scarface» står fjellstøtt som en av 80-tallets mest ikoniske filmer, godt hjulpet av de som har tilbedt kulhetsfaktoren i Al Pacinos ekstravagante portrettering av Tony Montana. Det er heller ingen underdrivelse at Al Pacino er filmens hjerte og tour de force, der han maksimerer hele sitt register som skuespiller i en ellevill oppvisning av den amerikanske drømmen skakkjørt på kokain og yrende stormannsgalskap. Rollefiguren ankommer USA med småkriminell og sosial belastet fortid, og viser seg allerede en fryktløshet i den Miami-baserte flyktningleiren der han kaldblodig begår et drap, og derfra uttrykker en nådeløs tørst for å komme seg opp og frem i den kriminelle gangsterbanen. I løpet av skremmende kort tid lukter han selv på den luksusen som omgir de på toppen, og det er dit han vil – og det er dit han kommer.

Historiefortellingen er ført i pennen av en kokainsnortende 80-tallsutgave av Oliver Stone, og Brian De Palmas virile regtilnærming er hånden som passer perfekt i den hansken. Resultatet er en massiv gangster-iscenesettelse som omfavner og løfter frem eksessen i materialet. «Scarface» sitter tidlig som et adrenalintilskudd – og den morbide motorsagssekvensen i filmens startfase, er for alltid festet til netthinnen, og gjorde meg totalt målløs da jeg så filmen for første gang i altfor ung alder. I ettertid morer jeg meg kanskje enda mer over det filmiske arbeidet med akkurat denne sekvensen, som er forholdsvis lang, men vanvittig intens og med spennende kameraføringer. Men også filmens grandiose helhet er totalt altoppslukende i sitt suggererende og drivende filmspråk fra første til siste scene.

17 Dead Ringers (1988)

David Cronenberg går menneskets forfall ansikt til ansikt i «Dead Ringers». Det er historien om det særegne, eneggede tvillingparet, Beverly og Elliot Mantle, begge portrettert av Jeremy Irons. Åpningsscenen (som følger etter en nydelig tittelsekvens akkompagnert av Howard Shores mystisk-pompøse musikk) gir oss faretruende pekepinn fra hovedpersonenes barndom: En forunderlig dialog mellom tvillingbrødrene, som begge allerede virker fanget sin egen verden, om hvordan mennesker må ha sex fordi vi ikke lever under vann, slik som fiskene. Få minutter senere, i neste scene, ser vi de to brødrene sluttføre legestudiene. Deretter, i neste scene, lander vi i filmens nåtid, der Beverly og Elliot er etablert som gynekologer med egen klinikk, med spesialiseringsfelt på kvinners fruktbarhet.

Jeremy Irons gnistrer både alene og i samspill med seg selv. Til tross for tydelig fravikende karaktertrekk mellom de to som gir Irons mye å spille på, er dobbeltrollen i seg selv en krevende øvelse som løses til perfeksjon – også i et imponerende sømløst foto- og redigeringsarbeid. Geneviéve Bujold er tvillingenes kvinnelige motstykke, som også forfører kamera med klassisk eleganse og sensuell tilstedeværelse. Men Cronenberg slipper aldri kamera for tett på. Perspektivet er observerende og distansert, slik at filmspråk og tematikk tydeliggjøres. Her er David Cronenberg på kjent territorium, idet han igjen problematiserer spørsmålet om menneskelig identitet, satt til ekstreme kontekster. Og det er grøssende godt gjort i en av den canadiske mesterens aller beste verk.

16 Idi i smotri / Come and See (1985)

Elem Klimovs «Idi i smotri» (på norsk «Gå og se») er sannsynligvis tidenes mest effektive anti-krigsfilm. Inhumane, men menneskeutførte krigsherjinger ved østfronten under 2. verdenskrig, skildres med en grufullhet inn mot det absurde. Klimov blander abstrakt filmpoesi med redselsfull realisme i uttrykk og iscenesettelser. Krigens meningsløse natur og galskap har åpenlyst ingen stengsler for barbarisme – derfor blir også virkeligheten uforståelig og absurd.

Det er ingen logisk linje i «Idi i smotri», men en endeløs strøm av urovekkende bilder som etterlater publikum med uutslettelige inntrykk. I sentrum for handlingen er en russisk gutt, som både fysisk og mentalt endres radikalt i takt med uhyrlighetene han bevitner og utsettes for. Klimov overfører det som er mulig av den unge guttens påkjenninger på publikum, hvilket gjør at man bare ønsker å distansere seg fra den. Men det er umulig. For «Idi i smotri» er ikke bare sjokkerende og forferdelig der og da. Den innehar samtidig filmiske kvaliteter, symbolikk og et underliggende repertoar av tanker som gjør at man over tid ikke klarer å gi slipp på det.

15 Prince of the City (1981)

Jeg er ikke fremmed for å betegne «Prince of the City» som en perfekt film, og kanskje må den også sies å være Sidney Lumets hovedverk. Et nær tre timer langt politi- og karakterdrama om korrupsjon, grådighet og svik, satt til New York tidlig på åttitallet. En film som trekker inn alle trådene som var essensielle for Lumets prosjekt som filmskaper, både i tematikk og uttrykk. De gråaktige bildene av gaterealisme i en estetikk som lukter tv-drama, enkelt og nedstrippet. Man legger ikke merke til kamera, fordi Lumet ikke vil at vi skal det. I stedet løftes det dialogtunge manuset frem, sammen med historiene og tolkningene. Kameraet er ikke deltakende, bare observerende. Likevel er det nesten naturstridig å se hvor filmatisk levendegjort og energisk «Prince of the City» oppleves.

Filmen illustrer også igjen hvordan Lumet evner å få frem det ypperste av skuespillerne han jobber med, noe som særlig kommer til syne ved at Treat Williams gjør sin livs rolle. (Al Pacino, en gjenganger i flere Lumet-filmer, var i utgangspunktet tiltenkt hovedrollen, men takket visstnok nei fordi filmen minnet for mye om «Serpico»). Nærmere tre timer til tross, filmen føles ikke et sekund for lang. «Prince of the City» er åpenlyst gjennomarbeidet til et fantastisk detaljnivå, og tiden brukes av Lumet til å grave ned i karakterenes liv og skjebner, like mye som å gi liv til den distinkte miljøskildringen som har gitt oss en av tiårets mest undervurderte amerikanske filmer.

14 Tenebre (1982)

En bestselgende krimforfatter ankommer Roma for å promotere sin nyeste bok. Samtidig begås en rekke drap i samme by etter inspirasjon fra forfatterens bøker. Etter hvert føler forfatteren selv og alle rundt ham seg forfulgt og truet av den psykopatiske drapsmannen.

Dario Argento tegnet opp en heftig giallo-mal han fulgte med suksess på 70-tallet, og den grenseløst underholdende «Tenebre» fremstår som kulminasjonen av det prosjektet. Her er Argento tro mot de dramaturgiske grepene og kjennemerkene som har betegnet sjangeren, men oppviser også en enda mer frigjort fantasifullhet innenfor disse rammene. «Tenebre» er en av hans mest lekne filmer, og der han strekker strikken lengst – til å bli enda dristigere, blodigere og deiligere. Det er ikke et sekund av «Tenebre» som ikke er mettet med spennende komposisjoner, enten det er med eksessiv fargebruk eller pustberøvende lange kamerakjøringer. Som i en nesten tre minutter lang sekvens der kamera kjøres forbi og gjennom leilighetsvinduer i en saktegående tagning, som et selvstendig vitnesbyrd om eksepsjonell stilfullhet og forseggjort filmkunst. Og ikke bare i den sekvensen, men i filmen som helhet, tilfører fotograf Luciano Tovoli (som også samarbeidet med Argeno på «Suspiria» og gjorde «The Passenger» for Michelangelo Antonioni) en slags billedlig eksklusivitet som gjør «Tenebre» til et helstøpt mesterverk i sin sjanger.

13 Paris, Texas (1984)

Det er vrient å sette ord på den filmpoesien som Wim Wenders bedriver i «Paris, Texas». Men det er snakk om et inderlig, melankolsk og ekstraordinært bevegende portrett av en aldrende manns forsøk på å bli gjenreist som menneske og gjenforent med familien han har forlatt etter mange år på avveie.

Det er forbløffende å se hvordan «Paris, Texas» hele veien forener det å være et sjeldent sterkt psykologisk karakter- og relasjonsdrama, men samtidig et filmverk som i så stor grad uttrykker seg filmisk i en nydelig, visuell toneart. Minst like mye gjennom bilder som gjennom ord, men aller mest i kraften som oppstår av synergieffekten, fortelles en sår historie om ensomhet, utilstrekkelighet og kjærlighet. Det oppstår en intensitet, men også intimitet, som likevel er lavmælt og nær. De billedskjønne ørkenlandskapsbildene av Texas fungerer som en overmenneskelig bakgrunn for det indre familie- og relasjonsdramaet, som også rommer en kontinuerlig mystikk som binder oss enda tettere og mer oppslukt mot historiefortellingen.

Musikken av Ry Cooder blir også en uløselig del av stemningen, mens Wenders inntar sitt europeiske utenfra-perspektiv på erkeamerikanske motiver, for ikke å si den amerikanske drømmen, hvor alle nyanser og tilbakeholdenhet også samles i Harry Dean Stantons humane tolkning av noe menneskelig dysfunksjonelt i en moderne verden. «Paris, Texas» har ikke blitt mindre innholdsmessig aktuell med årene, og heldigvis er det kunstneriske filmverket minst like tydelig i sin tidløse kvalitet.

12 The Untouchables (1987)

Jeg bruker å si at «The Untouchables» kanskje er tidenes film på papiret: En renskåren amerikansk klassiker i regi av Brian De Palma, skrevet av David Mamet, med musikk komponert av Ennio Morricone og en kvalitetstung rolleliste som involverer Kevin Costner, Sean Connery og Robert De Niro.

«The Untouchables» står seg også både som en av De Palms største kommersielle og kritikermottatte suksesser, og dens posisjon som en av 80-tallets mest betydningsfulle storfilmer i et amerikansk perspektiv, er mildt sagt urokkelig.

Filmen omhandler som kjent «den ubestikkelige» Eliot Ness’ (Kevin Costner) tilsynelatende maktesløse kamp for å rydde opp i den organiserte kriminaliteten og det korrupte politivesenet som dominerte i forbudstidens Chicago der Al Capone slo seg opp. Det historiefortellende aspektet er kanskje ikke det som er tettest forbundet med Brian De Palmas kvaliteter som filmskaper, men i «The Untouchables» demonstrerer han også en effektiv formidlingsevne av nervepregende spenning. Selv om filmen er dialogtung med et rikholdig figurgalleri, hemmes aldri De Palma av det småintrikate materialet. Det er like mye dialogen som figurene og de visuelle grepene som fører filmen fremover. Brian De Palmas eksepsjonelle og selvsikre formidlingsevne blir også en katalysator nettopp for historieformidlingen – som i den berømte parafraseringen av barnevognscenen fra «Panserkrysseren Potemkin». Her blir Einsteins stumfilmsekvens omskapt til noe av det mest pulserende som er skapt på film; en timinutterssekvens som elegant og virkningsfullt bygger opp mot et nesten uutholdelig klimaks. Så kan man innvende at arven etter «The Untouchables» handler mest om individuelle scener, og at helheten mangler originalitet og virkelig storhet. Men flere gjensyn bekrefter at «The Untouchables» lykkes over hele skalaen. Robert De Niros tegneserie-aktige portrett av Al Capone er kanskje i drøyeste karikaturlaget for enkelte, men det er helt i De Palmas ånd. Samtidig ses Kevin Costner som sedvanlig uttrykk for en dempet og ansvarlig menneskeskikkelse som heltemodig bærer den amerikanske moralen på sine skuldre. Castingen kunne ikke vært gjort bedre. Sean Connery lukter også på et karrierehøydepunkt og ble sågar belønnet med Oscar for rollen som Costners pålitelige medhjelper. Men «The Untouchables» er ikke bare velspilt, den er også velskapt til fingerspissene – både forankret som et episk gangsterverk med audiovisuelle muskler, som en spenningsmettende thriller uten særlige feilskjær, og som en emosjonelt fulladet historiefortelling. Et bredspektret mesterverk, altså.

11 Blade Runner (1982)

«Blade Runner» er en av filmhistoriens vakreste filmer – et grenseoverskridende kunstverk som både er ekstremt farget av 80-tallet, men som samtidig fungerer uvirkelig tidløst i Ridley Scotts audiovisuelle ekstravaganse. Det er sjeldent å se futuristiske filmer overleve tidens tann som tilfellet «Blade Runner», som på den dimensjonen føyer seg inn i et eksklusivt selskap som ellers består av særlig «2001: A Space Odyssey» og «Alien».

Mens skjønnheten er umiddelbar og iøynefallende, forsterkes den utrolig nok med gjensyn, og filmen gjøres enda rikere når man også tar innover seg de substansielle sidene ved menneskeligheten, tematikken og symbolikken som ligger innbakt i Ridley Scotts mesterverk. Mer er det ikke å si, for alt er allerede sagt og skrevet. «Blade Runner» er helt fantastisk.

30 Á nos amours (1983)

Maurice Pialat blottlegger det indre liv i en fransk middelklassefamilie i det som utvikles til et ærlig og opprivende emosjonelt drama. I Pialats fokus er Sandrine Bonnaire som en promiskuøs 15 år gammel jente som i en usagt protest til egen dysfunksjonell familie, blir seksuelt utfordrende og følelsesmessig distansert. Den seksuelle løsrivelsen settes opp mot tydelige konfrontasjoner i familielivet, og Pialat presenterer disse aspektene med en sjelden følsomhet og forståelse for realistisk samspill.

Unge Sandrine Bonnaire er praktfull som den uttrykksfulle, levende ungjenta med det uskyldige utseendet, uten evne til å bli glad i menneskene rundt seg, intimitet til tross. Svarene skrapes frem av hverdagens familiedynamikk, der Pialat selv spiller den betydningsfulle familiefaren. Komplekst og ettertenksomt fortalt, spilt og regissert.

29 Body Double (1984)

Brian De Palma oppsummerer egen karriere og thrillerfortreffelighet til slibrig perfeksjon i «Body Double», noe som ganske sikkert er grunnen til at mange av mesterregissørens tilhengere rangerer nettopp denne som en av hans beste, eller i hvert fall av de mest ellevilt underholdende verkene han har gjort, gjennomsyret av en uhøytidelig lekenhet.

«Body Double» er også en hyllest til thrillersjangeren, og knytter seg utvetydig fast til en Hitchcock-arv før den likevel beveger seg videre i uante retninger, ikke minst gjennom filmtekniske grep; det være seg flytende kamera, lange tagninger, bruk av slow-motion, og split-screen eller her særlig split-fokus for å skape dynamikk mellom bildets forgrunn og bakgrunn som spilles mot hverandre. Ingenting er tilfeldig, og Brian De Palma har kanskje aldri vært mer søkende og sulten enn her. Her kommer også De Palmas uttalte ekstremitet til uttrykk: Hans gjentagende sans for å fange vakkerhet på film, kvinnen, i ren voyeurisme. «Body Double» er kanskje et sleazy og hyperaktivt avkom etter «Rear Window» og «Vertigo». Men hva er galt med det?

28 Der Fan (1982)

Hvis Brian De Palma hadde braket sammen med Michael Haneke og Takashi Miike i en mørk og sliten tysk bakgate på 80-tallet for å konstruere en film med stor F, så kan man se for seg at resultatet kunne lignet på «Der Fan». Det er imidlertid mer ukjente Eckhart Scmidt som er regissøren bak dette. Det som starter som en øm og tilsynelatende uskyldsren skildring av en tenåringsjente som oppslukes i en kjærlighetsdrevet idolisering av den populære artisten «R», glir nesten umerkelig over i et portrett av besettelse som bærer på en udefinerbar uhygge. Og til slutt vippes det abrupt over i en drastisk retning når hun endelig møter ham, hvorpå konsekvensene blir brutale når virkeligheten ikke lever opp til hennes forestilling. Overgangene er håndtert med filmatisk, minimalistisk eleganse, godt assistert av et fantastisk elektronisk/synth-soundtrack (ved bandet Rheingold hvor vokalisten Bodo Staiger spiller rollen som R) som fanger essensen av 80-tallet og bidrar til filmens atmosfæriske særegenhet.

«Der Fan» er underlig vakker med en drømmende poesi som fanges av et kamera som tålmodig slynger seg frem i sitt eget tempo, som en hallusinasjon. Det dysfunksjonelle og tragiske får bare piple frem gjennom en monotoni og apati som omgir den unge hovedpersonen, Simone, spilt av en klassisk pen og sårbar Desirre Nosbusch. Gjennom henne fortelles en sart oppveksthistorie som speiles mot et kjendisdyrkende og seksualforstyrret portrett av en ungjentes sinnsreise, hvor en tristhet kanaliseres like mye som det vakre møter det tragiske i kontrastfylte størrelser gjennom hele filmen. I kjølvannet av kjendisdyrkelse og ensidig idolisering forvitrer humanismen til en perversitet, og Nosbuschs Simone-figur blir som en martyr omgitt av mannssjåvinistiske krefter i en bisarr verden hvor det er lett å få sympati med henne. Også når hun intetanende stuper inn i et mentalt kaos parallelt med at menneskene rundt henne viser liten vilje eller engasjement til å forstå henne. Det er også åpenlyst at Schmidt sikter metaforisk mot Tysklands mørkeste historiekapittel, med analogier til fremveksten av nasjonalsosialisme/fascisme, i portretteringen av idolets tiltrekningskraft på sårbare borgere, og filmens gjennomgående motiver knyttet til død, nazisme og pornografi gjør bindingene sterkere. Imidlertid er «Der Fan» til fingerspissene solid på et overfladisk filmplan. Eckart Schmidt steker dramaet på gnistrende, svak varme inntil flammene plutselig står opp og etterlater inntrykk som kraftige brennmerker på filmsjelen – ikke veldig ulikt hvordan tidligere nevnte Takashi Miike (riktignok senere, og kanskje inspirert av «Der Fan»?) orkestrerte sitt fabelaktig-groteske horrorkultverk «Audition» i 1999. Verken der eller her, ligger filmens triumf utelukkende i sjokkeffekten og sluttpartiets grafiske voldsomhet, men snarere i hvordan filmene ender der. «Der Fan» illustrerer euro-exploitation på sitt ypperste, det vil si på et kvalitativt nivå som bare Zulawskis «Possession» eller det aller beste av Dario Argento har kunnet matche.

27 Ms. 45 (1981)

Undergrunnsbaronen Abel Ferrara regisserer en forrykende rape revenge-historie fra New Yorks sleazy betongjungel, der han med dritt bak neglene graver frem menneskeiboende faenskap og smører det ut for oss uten kvaler. «Ms. 45» er grusomt underholdende i sin perversitets- og voldelige showcase, personifisert i Zoë Lunds over-the-top-rollefigur som med sin psykologiske bagasje uttrykker hore/madonna-dualismen gjennom sine handlinger iført nonnedrakt, heftig makeup og rødpirrende leppestift.

Zoë Lund spiller en stum ung kvinne, Thana, som på vei hjem fra jobb rives inn i en bakgate og voldtas (av Abel Ferrara selv i en cameo). Etter at han stikker av gårde, kommer hun seg på beina og låser seg inn i leiligheten på Manhattan, bare for å oppdage en innbruddstyv som også ender opp med å voldta henne. Men idet han forgriper seg på henne, klarer hun å skyte ham til døde, partere ham i badekaret og putte kroppsdelene i søplesekker. Disse opplevelsene gjør et eller annet med personligheten hennes. Hun blir den feministiske drapsmaskinen Ms. 45. Med dét som utgangspunkt, har Ferrara sammen med sin daværende manuskompanjong Nicholas St. John skapt et forstyrrende stykke problematisk filmkunst som tar tematikken og estetikken fra «Death Wish» tilbake til exploitation-universet med assosiasjoner til «I Spit on Your Grave». Men dette er mørkt og bunnløst. Det psykologiske portrettet som ligger til grunn for elendigheten er likevel ekstremt velformulert i manusarbeidet, og satt ut i livet på fascinerende filmisk vis.

«Ms. 45» er en av tiårets mest uredde og interessante filmer som tematiserer og problematiser offerrollen, også fordi Zoë Lund (som tragisk gav bort livet til en kokainoverdose i 1999) leverer en rolletolkning av ikoniske dimensjoner.

26 Speaking Parts (1989)

«There is nothing special about words», sier en av filmens karakterer i en tidlig scene. Fra en dialogtom, opera-aktig åpningsmontasje over sju-åtte minutter, settes standarden for en kunstnerisk ambisjonsrik, suggererende og kompleks filmoppdagelse. Atom Egoyans univers er mørkt og forstyrrende, og på subtilt vis nikkes det ikke tilfeldig i en scene til David Cronenbergs beslektede «Videodrome».

Egoyans film er enda mindre orientert mot det narrative, idet bilder primært males for forføringens hensikt. Det uangripelige, marerittaktige universet, og karakterene i det, skaper samtidig en atmosfære ikke ulik David Lynchs territorium. Men det er likevel spennende tematikk å gripe fatt i her – for som i «Videodrome» behandles sosial isolasjon, fremmedgjøring og besettelse i symbiose med bilde- og mediekraftens manipulasjon. Den teknologiske utviklingen ligger som et uhyggelig bakteppe for et tvetydig plott der logikk underordnes formspråket, men hvor Egoyan tematisk likevel kommuniserer med tydelighet. Nå rommer denne kortfattede teksten allerede et par referanser, men det kan ikke forbigås at Steven Soderberghs viktige og mer omtalte «Sex, Lies, and Videotape» fra samme år behandler mange av de samme spørsmålene og advarslene. Men Egoyans film graver dypere og mørkere – og i valget mellom to fantastiske filmer, er det «Speaking Parts» som kommer med den lengste holdbarheten.

25 Manhunter (1986)

Det var Michael Mann som introduserte oss for filmversjonen av Hannibal Lecter med 80-tallsmesterverket «Manhunter», flere år før den psykotiske figuren ble udødeliggjort av Anthony Hopkins ikoniske rolletolkning i «Nattsvermeren».

Hannibal Lecter, her i Brian Cox’ skikkelse, er en mer perifer karakter i «Manhunter». Dette er i større grad en insisterende skildring av etterforskningsmetodikk og gryende fortapelse i et foruroligende sakskompleks. Som psykologisk thriller er «Manhunter» overraskende dvelende før den brått riktignok kan hengi seg til kinetisk action – alt samtidig som Michael Mann nærmest undertegner hver eneste scene med eksessiv fargebruk og lyd som trenger inn i historiefortellingens vesen. Det vibrerende fotoarbeidet til legendariske Dante Spinotti smeltes organisk sammen med den rikholdige historiefortellingen som satte en ny standard for realistisk etterforskningskrim som senere ble adaptert av især tv-filmskapere – men som likevel aldri har vært i nærheten av å forene konseptet med et like ambisiøst og visuelt gjennomført filmspråk som Michael Mann demonstrerte i «Manhunter».

24 Platoon (1986) og Full Metal Jacket (1987)

For mange av oss har nok kunnskapen om Vietnam-krigen gjennom oppveksten blitt uløselig knyttet til et knippe markant innflytelsesrike filmer, der «Platoon» av Oliver Stone er helt der oppe med «Full Metal Jacket» av Stanley Kubrick og «Apokalypse nå» av Francis Ford Coppola. Men «Platoon» tilbyr egentlig verken innblikk eller kunnskap om Vietnamkrigens videre natur, men er snarere et portrett av én amerikansk soldats møte med dens ubarmhjertigheter på mikronivå. Charlie Sheen spiller den unge, idealistiske soldaten som har vervet seg frivillig, men som ikke kunne forberedes på den brutaliteten som skulle oppstå under kampene, ei heller den interne spliden og psykologiske galskapen som skulle oppstå innad i bataljonen underveis.

Kredibilitet sikres også gjennom Oliver Stones førstehåndskjennskap som Vietnam-veteran, og ved lansering representerte også «Platoon» et nytt og viktig kritisk krigsperspektiv som publikum på daværende tidspunkt sjeldent var blitt eksponert for. Én av Stones styrker som filmskaper har alltid vært hans hardtslående tydelighet, og den moralske og politiske kraften i «Platoon» er heller ikke gjemt bort i subtilitet. Verken i den gjentagende musikkbruken av Samuel Barbers «Adagio for Strings» (som jeg setter veldig stor pris på), eller i en generell tjukt påsmurt filmvisuell tone, som selv på Stone-barometeret går uvanlig høyt. Samtidig er det den realistiske krigsskildringen som ligger i grunn, hvor vi ikke forskånes for det blodige og hinsides brutale, men hvor de psykologiske virkningene og de etiske dilemmaene også blir sterkt synliggjort. Filmens fremste styrke ligger i nettopp denne tilstedeværelsen, enten det er for å skape intens spenning i den tette jungelens fremmedfølende klaustrofobi, eller hvordan det i samme setting iscenesettes et psykologisk panikk-helvete. «Platoon» står heller ikke tilbake for noen i formidlingen av pur action innenfor krigsfilmsjangeren, og står fremdeles igjen som en av Oliver Stones jevnt over absolutt beste filmer.

Jeg har sett «Full Metal Jacket» om lag tre-fire ganger, og sitter stadig igjen med det samme inntrykket: I den todelte historien, er det filmens første akt – skildringen av den psykiske nedbrytingen av soldatene i marinekorpset – som etter rulleteksten blir boende i meg.

Stanley Kubrick finner et alternativt startpunkt og struktur for sin Vietnam-film, i kontrast til de mer konvensjonelle perspektivene i andre samtidige filmer om Vietnam-krigen, deriblant Oliver Stones riktignok fremragende «Platoon». Første akt, utbrodert over om lag tre kvarter, gir et foruroligende premiss der en gjentagende, insisterende Kubrick gjennom den ikoniske Sergeant Hartmans velartikulerte obskøniteter og fysisk-psykiske tortur av ferske amerikanske soldater, har laget filmhistorie. Første akt i «Full Metal Jacket» er fortalt med en dirrende røst; det er mørkt, intenst, uhyre velspilt, og både emosjonelt og intellektuelt medrivende. Andre akt er i mindre grad emosjonelt medrivende, fordi forhistorien bare delvis føles integrert i den fortsettende fortellingen, og fordi filmen der bindes mer sammen av ideer fremfor enn karaktersympatier. Første og andre akt havner derfor i delvis konflikt med hverandre, noe som kan oppleves både berikende og frustrerende, men som uansett gir mening i Kubricks kalkulerte adaptasjon av Gustav Hasfords originale treaktsstrukturerte roman. Dessuten, om andre akt ikke har den emosjonelle eller ikoniske kraften fra første akt – er filmens siste time en filmfortellende fest for øyet, med et sjeldent suggererende bildespråk og kamerabevegelser som fanger krigens flammende helvete, fysisk som psykisk, med filmkunstnerisk perfeksjon.

23 The Fly (1986)

«Be afraid. Be very afraid», sier Gena Davis’ karakter på et sent tidspunkt i filmen, som et forvarsel til publikum. For derfra og ut skifter «The Fly» fasong fra å være antydende og psykologisk til å bli fullblods, grafisk body horror.

«The Fly» står igjen som David Cronenbergs mest sette og høyest ansette verk i global målestokk. Og som et tydelig produkt av canadierens suksessfulle, produktive og kreative storhetstid på 80-tallet, er det en velegnet inngangsport eller oppsummering av Cronenbergs virke som auteur. Filmen kan grovsorteres i tre: Første del vies et konvensjonelt romantisk møte som er sjarmerende iscenesatt på cheesy 80-tallsvis. Midtpartiet er det absolutt mest spennende; hendelsene som skyter fart idet oppfinnelsen og eksperimentet materialiseres, og hvordan Jeff Goldblum med hud og hår går inn i rollen som eksentrisk vitenskapsmann og utvikles fysisk og psykisk underveis (Dette er utvilsomt Goldblums karrierehøydepunkt). Men det er først i siste akt at det alarmerende, underliggende ubehaget fra de to første aktene, eksploderer i eksplisitt morbiditet og skrekkelige over-the-top-episoder. Det begynner med et knippe utrolige body horror-sekvenser med avriving av fingernegler, uttrekking av tenner, håndledd som rives av etc., før det siste kvarteret tipper over i Alien-territorium når fusjonen av mennesket og fluen fullbyrdes, til imponerende spesialeffektbruk og Oscar-vinnende make-up. Gjennom 95 minutter setter Cronenberg opp denne utrolige reisen med ekstreme virkemidler, men ikke uten hjerte eller intellekt. Historiefortellingen er uhyre effektiv, men Cronenberg viser underveis stor følelse for karakterene, som også er en undervurdert faktor bak filmens suksess. «The Fly» er stor, og tidløs, underholdning.

22 The Thing (1982)

«The Thing» ble, i likhet med «Blade Runner» (som den tilfeldigvis delte premieretidspunkt med), tilnærmet kritikerslaktet og møtt med en påfølgende kald skulder av publikum ved lanseringen i 1982. Den ugjestmilde mottakelsen kan muligens forklares med at amerikanerne på dette tidspunktet nok befant seg i et diametralt motsatt sci-fi-modus; fremdeles forhekset av den fortryllende feel good-skildringen i Steven Spielbergs «E.T» som ble lansert noen uker i forveien, og som definerte et sci-fi-univers som skilte seg klart fra den vesentlig dystrere «The Thing».

I ettertid er imidlertid John Carpenters oppgraderte filmadaptasjon av John W. Campbells sci-fi-roman «Who Goes There?», som sågar har overskygget 1951-filmatiseringen «The Tning From Another World», blitt anerkjent som en moderne skrekkfilmklassiker. Ikke bare fordi Rob Bottins makeup/effektarbeid er så imponerende og effektivt – og utvilsomt en essensiell bestanddel av filmens horror-image. Men antakelig mest fordi John Carpenter utnytter hele filmens konsept så mesterlig; det er atmosfæren som skapes idet en liten gruppe mennesker isoleres fra omverden, og må forholde seg til en ukjent fare – og hverandre – som er den virkelige grobunnen til filmens psykologiske, neglebitende spenning. Og det er denne svettende atmosfæren av klaustrofobi og paranoia som bærer «The Thing», hvor også Ennio Morricones smått ukarakteristiske og minimalistiske musikkbidrag (men ekstremt virkningsfulle) siver inn for å underbygge den samme foruroligende tonen som rir hele filmen.

21 Spoorloos / The Vanishing (1988)

Et hollandsk par er på ferie i Frankrike. På et tidspunkt stanser de ved en bensinstasjon, og hun går inn for å kjøpe noen forfriskninger. Det er det siste han ser av henne. Men hva har skjedd, og hvor har det blitt av kvinnen? Det er mysteriet som vris og vendes på i den mørke, og sensasjonelt gode thrilleren «Spoorlos».

Umiddelbart er det fristende å forklare filmens appell med en eksepsjonelt sterk slutt, men «Spoorlos» har flere bein å stå på enn en grensesprengende finaleavsløring. Riktignok legges alle steinene på veien for å bygge opp mot avslutningen, men veien er så mesterlig brolagt at hvert steg tas med nysgjerrighet og spenning, uavhengig av hva som venter til slutt. Regissør og manusforfatter George Sluizers presisjonsnivå som klassisk thrillerhåndverker er derfor en uvurderlig kvalitet: Bit for bit avsløres en grufull helhet bak fragmenter av livene til tre personer, mens Sluizer stokker om kronologien i en fengslende narrativ. Komponeringen er mesterlig, både dramaturgisk og atmosfærisk. Sluizer er opptatt av å grave, og det graves dypt i materien, innenfor et realistisk perspektiv. Skildringen av ektemannens besettende leteaksjon som foregår over flere år, er like foruroligende og intens som studiet av det metodiske i den antatte gjerningsmannens daglige gjøremål. Det er ingenting spektakulært eller spekulativt over «Spoorloos», og Sluizer lener seg like mye mot Michael Haneke som Alfred Hitchcock. Det i seg selv forteller nok: «Spoorloos» er av 1980-tallets desidert mest minneverdige thrillere. (Samme regissør stod for øvrig bak en senere amerikansk remake, som jeg har unngått å se).

40 Christiane F. – Wir Kinder vom Bahnhof Zoo (1981)

Jeg gikk på ingen måte «Christiane F.» uforberedt i møte for første gang. Jeg var klar over at den skulle være jævlig. Men det skulle etter hvert vise seg at jeg overhodet ikke var forberedt på graden av helvetet den byr frem.

Første akt er mer alarmerende enn forstyrrende: Portrettet av den litt for unge jenta som fristes av nattklubber, dop og sex er knapt uvanlig. Etableringen er nesten formularisk, dog langt mer foruroligende i sitt blikk enn gjennomsnittet. 80-tallsutgaven av David Bowie runger fra diskotekhøyttalerne, Christiane F. bestiller en cherry-juice fra baren, mens ungdomskroppene rister på dansegulvet i blinkende lys mens dop skifter hender i hjørnene. Innerst i lokalet er en trang kinosal. Christiane F. tilbys noen piller av en kåt tenåringsgutt som gnir hendene mot innsiden av jomfrulårene hennes. Christiane F. vrir seg unna, halvhjertet. Plutselig står hun på toalettet med dopet i hånda. Hun åpner dodøren og ser en gutt ligge livløs på gulvet med sprøyte i armen. Hun løper ut og kaster opp.

Oppslukt av spenningen og desperat etter ungdommelig tilhørighet, absorberes hun likevel av dette miljøet. Herfra og ut går det raskt i nedoverbakke. Som et skolens skrekkeksempel på narkotikastigens uhyggelige virkelighet, er det åpenbart ikke grenser for hvor dypt den altfor unge Christiane F. kan falle. Man håper og tror at bunnen er nådd idet hun kaver rundt på eget bad og må hentes ut livløs av moren. Men her skal det graves enda dypere i den angstfylte narkoelendigheten (filmen er basert på virkelige hendelser) og jeg har nok aldri før eller siden sett denne tematikken like genuint grufullt skildret på film.

«Christiane F.» er pur realisme, blottet for filmiske grep som opphevet både «Trainspotting» og «Requiem for a Dream» til filmverk tilhørende en annen skala. «Christiane F.» bare er der. Som renskåret realisme på menneskeplan; nærgående, grafisk, kompromissløs. Den slitne østtyske urbaniteten fra tidlig 80-tall bare forsterker vemmeligheten, selv om soundtracket og David Bowies tilstedeværelse (filmen har en fantastisk konsertscene) gir noen nødvendige glimt av velbehag i dette bunnløse ubehaget som er «Christiane F.»

39 Noce blanche (1989)

Sangeren, modellen og skuespilleren Vanessa Paradis ble verdensstjerne allerede som fjortenåring da hun forhekset en hel verden med sangen «Joe le taxi». Som skuespiller debuterte hun også farlig godt med en César-vinnende tolkning i Jean-Claude Brisseaus «Noce blanche» fra 1989. Paradis spiller en skolejente som sjeldent møter opp til timene og som uttrykker en likegyldig holdning til det meste. Men når hun i en filosofitime tar ordet, blir den middelaldrende læreren grepet og imponert over det uforløste potensialet i jenta. Samtidig blir han umettelig nysgjerrig på hvem hun egentlig er, noe som fører til at han oppsøker henne i hjemmet der hun viser seg å bo alene. De to utvikler et forhold preget av fascinasjon som bikker over i en finurlig besettelse for hverandre, der hun som et uskyldsrent Lolita-vesen gjør seg selv bevisst uimotståelig for ham.

Brisseau er selv etter fransk målestokk kjent som en småkontroversiell skikkelse for en tidvis hensynsløs dyrking av eksplisitt erotikk. Men «Noce blanche», som også utkom lenge før Brisseau koblet seg på «The New French Extremity»-bølgen på 2000-tallet, er en nokså dempet og lite grenseoverskridende portrettering av et utidig forhold. Filmens toneleie med sitt iakttagende og subtile blikk på et skjørt kjærlighetsbånd, har også mer til felles med de innsiktsfulle relasjonsdramaene til Eric Rohmer (de to var for øvrige gode venner), og mindre til felles med det som skulle prege de mer utagerende verkene som skulle komme fra eksempelvis Noé, Carax og Breillat. Her er det som hver scene der Vanessa Paradis møter Bruno Cremer (læreren) fylles av en nesten uforståelig spenning – noe som opphever hver bevegelse, blikk og rykning til noe betydningsfullt. Brisseau jobbet selv som lærer før han ble fulltidsfilmskaper, og har ventelig hentet fra egne erfaringer når han så presist skildrer de ukontrollerbare driftene som kan oppstå mellom to mennesker, inkludert mellom en middelaldrende lærer og en sårbar jente på 17 år. Særlig når Vanessa Paradis spiller med en fryktinngytende tiltrekningskraft. Likevel er «Noce blanche» minst like vakker og ettertenksom som den er smertelig.

38 Phenomena (1985)

En ung Jennifer Connelly med overnaturlige evner i et Dario Argento-regissert drapshelvete mellom de sveitsiske alper, er det innbydende bakteppet for fantastiske «Phenomena».

Filmen er av italienerens aller beste, selv om meningene nok er delte om det. Selve iscenesettelsen er like visuelt nydelig som den er grafisk motbydelig, for selv om «Phenomena» også viser Argento på sitt mest makabre, er den også av hans mest estetisk smakfulle. Alt fra Giorgi Armanis kostymedesign til den naturgitte scenografien (som i sin frodighet utnyttes både som noe majestetisk og vakkert, og som truende og ubarmhjertig), den sobre effektbruken og eventyraktige innpakningen, gjør «Phenomena» til en av tiårets vakreste horrorverk. Samtidig er det både herlig, men også en anelse filmisk upassende at Argento låner Iron Maiden og Motörhead for å hamre inn aggressiv musikk til enkeltsekvenser. For hvis man kan snakke om subtilitet i tilknytning Argento, er «Phenomena» uvanlig nedtonet omkring sin mystikk, stemningsfulle bilder og saktekokende spenningsplott. Det er ikke før filmens siste 20-30 minutter det virkelig tar av; fra det øyeblikk Dario Argento ubeskjedent smører på med alt han kan best av plottvendinger, morbiditet og blodsprut idet han serverer en vanvittig underholdende og filmisk gjennomført finale det lukter svidd av. Hatten av!

37 The Killer (1989)

Ingen orkestrerer helt action på film som John Woo, og «The Killer» er hans magnum opus.

Her satte Woo for alvor standarden for actionkoreografering på linje med den elegansen man ser i ballettverden, mens han selv gjerne har omtalt «The Killer» som en action-musikal, forståelig ettersom filmens figurer med jevne mellomrom bryter ut i detaljkoreograferte action-oppvisninger tilsynelatende løsrevet fra all plottlogikk. John Woo puster og ånder film, og den referansebevisste seer vil kunne plukke opp momenter fanget på film av tidligere mestere, som Woo spinner ellevilt videre på. Blant annet har den stilbevisste Woo tydelig hentet inspirasjon fra suverene Jean-Pierre Melvilles elegante poseringer, men tilført en voldsomhet, ekspressivt filmspråk og boblende melodrama som mangler sidestykke i den kommersielle actionkatalogen. Resultatet er en av tidenes mest spektakulære, massive og innovative actionfilmer der det bare er å åpne hele sanseapparatet på vidt gap, og ta alt inn. Helst med best mulig lyd- og bildeforhold.

36 The Dead Zone (1983)

Jeg tror Stephen Kings «The Dead Zone» var min første virkelige favoritt av såkalte «voksenbøker» da jeg leste den i 12-13-årsalderen. Etterpå oppsøkte jeg filmen, og ble like bergtatt – naturligvis over den fascinerende og mystiske fortellingen, men også den kraftfulle visualiseringen i David Cronenbergs kompromissløse regi.

Vurdert som en del av Cronenbergs filmografi, avviker riktignok «The Dead Zone» noe fra de smalere og enda mer foruroligende undergrunnsgrøsserne canadieren ble kjent for på 70- og tidlig 80-tallet. Likevel ligger det et mørkt og spennende filmisk uttrykk innbakt i «The Dead Zone», som likefullt åpner opp rommet til et mer rendyrket thrillerlandskap som i større grad dyrker den spennende, om enn mystiske og mørke fortellerkunsten. For mye av det «cronenbergske» beholdes, heldigvis, selv om dette også var første gang auteuren ikke selv skrev manus til egen film. I min bok har dette også alltid vært av de fire-fem beste Stephen King-adaptasjonene som er gjort. Forklaringen på filmens vellykkethet? Da kaster jeg blikket til Roger Eberts omtale etter at filmen ble lansert i 1983: «The Dead Zone er en fantastisk god overnaturlig thriller, i liket med vedtatte klassikere som Rosemary’s Baby og The Excorcist, fordi Cronenberg mestrer fortellerkunsten og skildrer sympatiske og troverdige mennesker på en slik måte at vi ikke bare tilgir de overnaturlige innslagene – vi aksepterer den som en del av universet». Og la meg tilføye: Christopher Walken og undervurderte Martin Sheen er gnistrende, og er i høyeste grad medvirkende til at vi sitter på kroken inntil filmens voldsomme, vellykkede avslutningscrecendo.

35 Eaux profondes / Deep Water (1981)

To av de aller mest fremragende skuespillerne i fransk filmhistorie, Jean-Louis Trintignant og Isabelle Huppert, spiller mot hverandre i Michel Devilles forunderlige og forlokkende thrillerdrama «Eaux Profondes» («Deep Water») basert på roman av Patricia Highsmith. Det er en beretning om et dysfunksjonelt ektepar, der kjærlighetsbåndene for lengst er forvitret og erstattet av en kjølighet grensende mot forakt. Filmen dveler ikke ved årsaken til det mellommenneskelige havariet, eller hvorfor de fremdeles biter seg fast i hverandres selskap. Derimot legger Michel Deville opp til en sylskarp skildring av en sjalusi- og foraktbetinget relasjon mellom han og henne, som koker opp til et punkt der det hele resulterer i et grufullt drap- og hevndrama.

Både Jean-Louis Trintignant og Isabelle Huppert er opplagt strålende – førstnevnte som en karismatisk, fryktinngytende og psykopatisk anlagt thrillerfigur, og Huppert som hans sensuelle gåtefulle femme fatale-aktige ektefelle hvis lyster og motivasjon er mystisk uklare for oss. Og det er nettopp denne djevelske undertonen, tiltrekningskraften og mystikken som er drivende for Devilles filmspråk og sterkt atmosfæriske skildring i «Eaux Profondes». Fotoarbeidet er slående vakkert, i tilnærmet samme tone og palett som Deville og fotograf Claude Lecomte etablerte året i forveien i nydelige «Le voyage en douce». Devilles visuelle stilsikkerhet og dypdykk i den psykologiske thrillersfæren er her på nivå med det beste av landsmann Claude Chabrol, men Deville tillater seg å være enda mer forførende og sexy i kontrast med den mørke og bitre substansen i dramaet. Og i sentrum er hele tiden Huppert og Trintignant, som begge uttrykker filmens iboende giftighet til perfeksjon. «Eaux Profondes» er et herlig eggende, amoralsk og medrivende thrillerdrama som engasjerer, og imponerer, fullstendig.

34 L’argent (1983)

Robert Bressons karakteristiske, stringente innfallsvinkel til filmatiske virkemidler ligger i utgangspunktet fjernt fra mine personlige filmpreferanser. Men alltid, i møte med franskmannens filmer, oppstår en spennende friksjon når fremmedgjøringen konfronteres av særegenheten i hans genuint radikale filmarbeid. I den grad at respekt og anerkjennelse også for meg bikker over i beundring og applaus. «L’argent» (kan oversettes til «Blodpenger») er Bresson på sitt ypperste – i sin oppsummerende, siste film – der plott og poesi forenes i et renskårent, vakkert filmuttrykk.

Historien er delvis basert på en Leo Tolstoj-novelle, om hvordan en falsk pengeseddel blir en katalysator for en serie av negative og uheldige hendelser. Det følger et konsentrat av grådighet, korrupsjon og grove forbrytelser idet blodpengene skifter hender. Som et gjentagende motiv blir avbildningen av pengesedler likevel ikke symbolisert som ren ondskap, men tegnet som en representasjon av et større konsept som menneskeheten i et modernistisk verdensbilde korrumperes av. Det mest iøynefallende med «L’argent» er likevel den rigide formen mer enn innholdet. Bressons distanserte fortellerstil demper et tidvis aggressivt plott. Tilnærmingen fremstår, i mangelen på bedre ord, som bortimot byråkratisk og ufølsom. Den klare tale, og det klare blikket, er ingredienser i et formspråk som er renset og komponert for det motsatte av vanlige konvensjoner. Det handler her om unngåelse av emosjoner. Følelsesmessig distanse er ikke en unngåelse, men et mål, i Bressons metode. Filmens amatørskuespillere fremstår som slaviske opplesere av dialog skrevet nettopp for det formålet, hvor manusets kvaliteter ligger i hvordan hovedpersonen likevel fungerer som figur i en fortelling uten å være følelsesmessig involvert i den, men som hele tiden tilpasser seg omgivelsene selv når det oppleves at alt vender seg mot ham. Det er et interessant grep og en gjennomgående interessant filmkonstruksjon. «L’argent» er virkelig noe helt eget.

33 Heaven’s Gate (1980)

Det er for meg en gåte at Michael Ciminos «Heaven’s Gate» ved lansering og i ettertid er blitt uglesett og ufortjent vurdert som et påkostet, overprodusert filmatisk kaos. Katastrofalt nok ødela den kommersielle fadesen Ciminos videre karriere, og ettertiden har viet filmens tilblivelse og skjebne mer oppmerksomhet enn dens massive kvaliteter. I dag er imidlertid filmen tilgjengelig i nyrestaurert versjon av Criterion og fått sin velfortjente renessanse, hvor den tidligere lanserte versjonen på 2 timer og 25 minutter er blitt utvidet med nær en time.

Ikke overraskende er det Michael Ciminos evne til å male og presentere fabelaktige bilder, assistert av mesterfotograf Vilmos Zsigmond, som skinner sterkest. Det er noe forførende over de storslagne komposisjonene, den sterke fargebruken (nydelig brungult), krystallklare lyssettingen, den voldsomme koreografien og en gjennomgående storskalafortelling med storslått landskapsnatur som fortryllende bakgrunnsbilder. Det er tablåer som både minner om det forutgående Cimino-mesterstykket «The Deer Hunter», så vel som Sergio Leones senere mafia- og westernepos. Du vil nok finne de som kan anklage Ciminos regiarbeid og brede penselstrøk for å være selvhøytidelig og substansløst. I min bok er imidlertid pompøsiteten et uttrykk for filmisk selvsikkerhet og et tiltalende auteur-avtrykk. Michael Cimino vet åpenbart veldig godt hva han driver med, og fremstår som en de av mest grandiose stemningsskaperne fra denne epoken i amerikansk filmproduksjon. Det er en skandale at han aldri fikk reell anledning til å videreføre sitt kunstneriske prosjekt i senere storproduksjoner. Cimino kunne blitt en av de virkelig store.

32 Love Streams (1984)

Jeg utroper gjerne «Love Streams» som John Cassavetes hovedverk, fordi den så åpenlyst – men likevel velintegrert i filmens eget univers – trekker i alle de trådene han har vært innom i tidligere produksjoner. Så kan det selvsagt diskuteres om «Love Streams» når opp som Cassavetes mest betydningsfulle og beste film, noe jeg ikke selv vil påstå (men en pallplass bak «The Woman under the Influence» og «The Killing of a Chinese Bookie», kan nok diskuteres).

Uansett er «Love Streams» av tiårets skarpeste karakterstudier, skapt av et spontantfølende, nyanserikt skuespill av så vel John Cassavetes som kona/fast samarbeidspartner, Gena Rowlands, og et filmspråk som fremstår forfriskende ubearbeidet og forsterker ubehaget i de mørke karakterportrettene. Det er en ubehagelig film; vi slippes ukomfortabelt tett på dysfunksjonelle menneskesinn, og især vokser ubehaget når ubarmhjertigheten og brutaliteten oppleves gjennom uskyldige barneøyne. Cassavetes server her noen virkelig hjerteskjærende scener, som når den fordrukne farsfiguren etterlater sin åtte år gamle sønn alene på et hotellrom en hel kveld og natt, før han på morgenen returnerer overstadig beruset og møtes i døren av en redd og gråtkvalt sønn. Men ingen scener fremstår som konstruerte og kalkulerte for emosjonell effekt. I filmens småbølgende rytme, er skjærene i havet uttrykk for menneskets iboende behov etter kjærlighet og tilhørighet. Å se John Cassavetes og Gena Rowlands gå så helhjertet inn i denne materien, er avgjørende for filmens troverdighet, og årsaken til dens – i positiv forstand – nær uutholdelige tone. Men når Cassavetes uventet glir over i musikalmodus og surrealisme i enden av et til da realismedyrkende tungsinnsdrama, blir det for meg et forstyrrende fremmedelement, selv om sekvensene isolert sett er fremragende. Alt annet i «Love Streams» er derimot fantastisk, i det jeg liker å anse som Cassavetes farvel og siste film (da jeg liker å glemme at han på livets overtid rakk å gjøre unna «Big Trouble», to år senere).

31 Back to the Future (1985)

Er det egentlig noen, med hånden på hjertet, som ikke liker «Tilbake til fremtiden»?

Det er gjerne en dristig idé å se opp igjen barndommens favorittfilmer, da det voksne blikket litt for ofte avslører svakheter man tidligere så forbi. Men her er det overhodet ingen grunn til bekymring: «Tilbake til fremtiden» er tidløs i sine kvaliteter, og fremstår i min bok som den ultimate amerikanske 80-tallsfilmen. Robert Zemeckis og Bob Gale (regissør og manusforfatter) kjempet en lang kamp for å realisere prosjektet, og det var først etter suksessen med «Romancing the Stone» at Zemeckis fikk tommelen opp. Det er mange grunner til at filmen lykkes, og det er som om alle filmens bestanddeler er gjort til perfeksjon. Castingen er en uvurderlig faktor: Det energiske og kvikke samspillet mellom den sympatiske og karikerte Marty McFly, og den eksentriske og enda mer karikerte oppfinneren Doc Brown, ligger i hjertet av filmen. Både Michael J. Fox og Christopher Lloyd har en tilstedeværelse og timing som er i full harmoni med filmens toneleie at det er vanskelig å se for seg hvordan filmens uttrykk ville blitt med andre skuespillere (det skal sies at produksjonen faktisk ble igangsatt med Eric Stoltz som spilte inn flere scener som Marty McFly før det ble erkjent at det ikke fungerte). Men nesten like viktig er bidragene fra både Crispin Glover og Lea Thompson som far og mor på 1950-tallet, og ikke minst Thomas F. Wilson i tidenes bad guy-rolle som Biff. Det er totalt fem ikoniske filmfigurer samlet i et vanvittig underholdende og filmisk lekende tidsreiseunivers.

«Tilbake til fremtiden» er kreativ, morsom og ekstremt poengtert skrevet fra første til siste side. Ikke et sekund føles kjedelig eller overflødig, og på toppen får vi Alan Silvestris medrivende tema som henter opp de mest eminente elementene fra John Williams’ beste bidrag for Steven Spileberg fra samme epoke. «Tilbake til fremtiden» er filmmagi som aldri vil miste fotfeste.

50 Fatal Attraction (1987)

Den erotiske thrilleren stod høyt i Hollywood-kurs i 1980-årene. Den seks ganger Oscar-nominerte «Fatal Attraction» plukkes i den sammenheng av mange ut som et definitivt høydepunkt, og det er lett å forstå hvorfor.

Selv om Clint Eastwood utvilsomt banet vei med å legge veldig lignende ideer på bordet med sin eminente «Play Misty for Me» over femten år tidligere, føles likevel Adrian Lynes film som et friskt og originalt verk. Kanskje inntil siste akt, hvor det psykologiske aspektet som filmen ganske møysommelig har etablert, forlates til fordel for mer banale sjangergrep (deriblant den velkjente sluttsekvensen som opprinnelig var langt mørkere, men som ble endret etter testvisninger). «Fatal Attraction» kan imidlertid ikke fratas de åpenbare kvalitetene: Originalmanusets effektive presentasjon av det psykologiske spillet som gjør at filmen både oppleves som tematisk engasjerende og spennende, skuespillerkunsten der Michael Douglas og især Glenn Close briljerer, og de minneverdige enkeltsekvensene som tross alt er grunnen til at filmen virkelig huskes – selv om minst én av dem, i kontekst av filmens tone, er nokså mislykket. Uansett innfallsvinkel er «Fatal Attraction» en obligatorisk 80-tallsthriller med høy gjensynsglede.

49 Ordinary People (1980)

«Ordinary People» er et genuint medrivende familiedrama, hvor regissør Robert Redford og skuespillerensemblet hele tiden spiller på de riktige, usentimentale strengene og skaper noen av de mørkeste og vondeste øyeblikkene festet til film; om vanlige mennesker som i møte med virkelighetens ubarmhjertige råskap plutselig mister livets holdepunkter, og reaksjonen er like avskyelig som den er forståelig å bevitne.

«Ordinary People» tar for seg de virkelig store følelsene og tragediene som kan inntreffe en familie, og når historien får oss til å tro så sterkt på menneskene og hvordan det ageres, blir filmen også stående igjen som et vondt kapittel selv i ens eget liv. Men mest av alt vil «Ordinary People» huskes for sitt lysende skuespill, anerkjent med Oscar-nominasjoner til både Mary Tyler Moore, Judd Hirsch (i rollen som Conrads psykolog) og Timothy Hutton, hvor sistnevnte også vant den gylne statuetten. (Filmen vant som kjent også Oscar for beste film og regi til fordel for «Raging Bull» og Martin Scorsese, noe man til evig tid kan diskutere riktigheten i).

48 X (1986)

Oddvar Einarsons «X» er en bemerkelsesverdig film, og i norsk målestokk tilnærmet unik. Den gjør noe så sjeldent som å kommunisere med historisk, kunstneriske filmtradisjoner i bruk av stilarter, samtidig som den er distinkt rotfestet i norsk åttitallskultur, og samtidig oppleves som gjennomgående moderne og frisk i uttrykket. Det er en oppsiktsvekkende prestasjon i seg selv, som forteller at «X» alltid vil føles relevant.

Historien om fotografen som i tjueårene innleder et kjærlighetsforhold til en 13 år gammel jente, er nydelig fortalt – i bilder, dialog og skuespill. Det er neppe tilfeldig at kamera på et tidspunkt streifer forbi en filmplakat fra «Stalker» i bakgrunnen av en innendørsscene. Den rustikke atmosfæren, og kalde estetikken skapt av postindustrielle omgivelser i gråfarget vintertid, er bilder som hentet fra Tarkovskijs filmer. For Einarson bruker omgivelsene aktivt til å sette opp melankolske tablåer, ofte i lange tagninger med statisk kamera, etter åpenbar inspirasjon fra den russiske mesteren. Det organiske lydbildet høres som et tilsvarende ekko fra Tarkovskijs filmer. «X» må imidlertid ikke oppfattes som en sjelløs kopi, for den har langt flere nyanser enn som så. Snarere må den forstås som positivt ambisjonssøkende på filmmediets vegne – et norsk auteurverk med opprinnelse i noe personlig søkende, krysset med et bevisst forhold til kontinentale tradisjoner.

Filmen ble belønnet med juryens spesialpris ved filmfestivalen i Venezia, og burde skapt grobunn for spennende trender i norsk film mange år fremover. Det skjedde som kjent ikke, og det skulle ta tjue år før stafettpinnen på et vis ble plukket opp av Joachim Trier.

47 Der siebente Kontinent (1989)

Jeg har kanskje aldri hatt så bunnløst magevondt av en film som av «Der siebente kontinent».

Michael Hanekes debutfilm og første mesterverk er en kirurgpresis hverdagsskildring som dissekerer livsverdien og den monotone psykologiske tilstanden i en tysk middelklassefamilie fanget av et moderne samfunn. Filmen består av kliniske observasjoner av familielivets gjentagende hverdagsritualer, der filmskaperens virkningsfulle grep er nettopp fraværet av manipulasjon. For i de statiske observasjonsbildene ligger en gnagende uro – her er noe feil, veldig feil. Når emosjoner vises i sjeldne, men avgjørende øyeblikk, nekter Haneke å gi handlingene forklaring. «Der siebente kontinent» handler om det usagte, men makter likevel å være universelt smertefull helt inntil den ubehagelig, sjokkerende avslutningen.

46 A Short Film About Love / Krótki film o milosci (1988)

Hva er kjærlighet? Kieslowskis utforsking av kjærlighetstemaet ledsages av den polske filmskaperens sedvanlige filmpoetiske blikk; gjennomgående, velkomponerte utsnitt, akkompagnert av en iboende musikalitet. Filmspråket og skuespillerinstruksen er sensibel, men i kjærlighets klør finnes også en psykologisk dunkelhet i Kieslowskis visjon.

Hovedpersonen, einstøingen Tomek, jobber på postvesenet på dagtid, mens kveldene brukes i isolasjon foran kikkerten som er innstilt på leiligheten til et kvinnemenneskene han har utviklet en besettende, avstandsbasert kjærlighet for. Kieslowski dveler ikke ved hovedpersonens miserable liv, men fanger livets nyanser i et nært og ektefølt blikk på outsiderens hverdagssteg, og hans dysfunksjonelle forhold til kjærlighet. Halvveis utvides perspektivet i form av en faktisk konfrontasjon, og kjærlighetens mangfoldighet avdekkes derfra i nye lag fra kvinnens side. På nærmere halvannen time, er Kieslowskis utvidede versjon av kortfilmen til «Dekalogen» fremdeles en konsentrert og stram fortelling, men også enda rikere og sterkere filmpoetisk ladet.

45 Casualties of War (1989)

Den formidable suksessen med «The Untouchables» var utslagsgivende for at Brian De Palma plutselig var i posisjon til noe så sjeldent som å lage en film han selv ønsket innenfor relativt store produksjonsrammer. Valget falt på en virkelighetsbasert gjenfortelling av en liten gruppe amerikanske soldaters grufulle voldtekt av en sivil jente under Vietnam-krigen.

Historiefortellingens personlige perspektiv skiller «Casulaties of War» fra de fleste av datidens mange dramatiseringer over Vietnam-krigen. Samtidig ligger det en interessant kontrast i hvordan den ekstremt mørke og vonde tematikken blir formet av en regissør med sterk filmisk pondus, der realismen gjerne krysses med filmiske iscenesettelser som tidvis også gjør den ganske pompøs. I dette bildet står Michael J. Fox overraskende frem i et karrierehøydepunkt av en skuespillerprestasjon, der han på mange måter er våre humane og etiske øyne som reflekterer over menneskets iboende, dyriske instinkter som kommer til syne når omstendighetene muliggjør det. Filmskaperens rettferdighetssans dirrer gjennom de marerittaktige bildene, der følelsene forsterkes av Ennio Morricones melodiøse musikalitet, som gir ytterligere næring til en film man føler betyr noe – hele veien.

44 To Live and Die in L.A. (1985)

William Friedkins karriere har kanskje vært uberegnelig, ikke til å bli klok på. Men «To Live and Die in L.A.» er heldigvis pur kvalitet som fortjener mer enn å hvile i skyggen av referansepunktet «The French Connection». For dette er minst på samme nivå!

William Petersen spiller den uregjerlige politimannen som finner sin mangeårige partner og venn drept av en hensynsløs pengeforfalsker (Willem Dafoe). Som et positivt enerverende portrett av et menneske og politimann drevet av grenseløs besettelse, hat og raseri, er dette et fantastisk adrenalinkick av en velsmakende film. Det er hardkokt krimrealisme i et urbanberusende miljø der Friedkin pumper ut velskapte bilder av brutale voldshandlinger, biljakter og nakne damer til et audiovisuelt gjenskinn av neonestetikk og tidsriktig elektropop. Visuelt minner det ofte mye om Michael Manns 80-tallsfilmer som «Thief» og «Manhunter», og jeg vil tro at førstnevnte sammen med den samtidige Miami Vice-serien, har vært viktige inspirasjonskilder for Friedkin. Petersen (som året etter spilte i nettopp «Manhunter») gjør en glødende prestasjon som filmens hovedfigur, som formidler en psykologisk kompleksitet som muliggjør at «To Live and Die in L.A». også kan ses som en besk fabel om moralisme, og som et forutanende bilde av det grådige, pengeblafrende tiåret som var 80-tallet. Uansett leveres her både stor filmkunst og filmunderholdning, side om side.

43 The Cook, the Thief, His Wife & Her Lover (1989)

«Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker» er utvilsomt Peter Greenaways magnum opus. Et grandiost kunstprosjekt, med en Greenaway-karakteristisk vulgaritet som jeg smaksmessig ikke alltid elsker – men som uomtvistelig er fullendt og spennende å besøke. Her presenteres en satire over et overflodssamfunn, anført av en brautende gangsterskikkelse, portrettert av en bevisst overspillende Michael Gambon – i det som også er hans tour de force som skuespiller. Gambon inviterer fra sin tvilsomme omgangskrets til luksuriøse middagsselskap i den fargesprakende luksusrestauranten Le Hollandais, drapert i blodrødt, som blir et surrealistisk åsted for gradvis eskalerende nedrigheter, både i det voldelige og seksuelle. Vakkerheten som omgir ham blir isteden en ramme for å utøve forakt for alt menneskelig. Det er en vakkerhet som raskt velter over i vemmelighet, smakløshet og brutalitet. Helen Mirren er eminent som Gambons bedre halvdel, som utsettes for hans grove ydmykelse, men som også innleder et seksuelt forhold til en av middagsgjestene – parallelt med at husets gourmetkokk serverer merkverdige kulinariske kreasjoner som tilriver seg fokus.

Greenaway omfavner i selve skildringen på sitt vis kunstens tre m’er; maleriet, musikken og maten – som symbiotisk gir opphav til et kunstverk av en film. Michael Nymans elegante, drivende musikk som strømmer igjennom de sterke bildene, perfekt harmonert med det stadig pulsoppjagende dramaet som Greenaway mesker seg i. Det (over)tydelige visuelle fargespillet er alene en begivenhet, og setter rammene for en filmfortelling som blir en visuell lek med seeren. Den sanselige opplevelsen av å være observerende gjest i «Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker» er nesten uten sidestykke. Dette er kulminasjonen av Greenaways tilbakevendende filmiske tradisjon i å brette ut det kroppslige, det seksuelle og det dødelige på sitt merkverdige vis, som var hans gjennomgangsmelodi som innflytelsesrik filmkunstner gjennom store deler av 1980- og 90-tallet. Skal du bare se én av hans filmer, er det denne du skal oppsøke.

42 Pauline à la plage / Pauline at the Beach (1983)

Mitt første – og fortsatt beste møte med Eric Rohmer er «Pauline at the Beach»; den enkle, men likevel komplekse historien om menneskene som møtes i og rundt en familiehytte ved Normandie over noen varme sommerdager. Særlig engasjerende er den ømfintlige, nære skildringen av den 14-15 år gamle Pauline i møte med sommerlig forelskelse og gryende erkjennelse. Som enhver søkende tenåring åpner hun øynene for voksensfærens fristelser, samtidig som hun absorberes av løgnene og dobbelmoralismen som omgir den voksne virkeligheten. Omgitt av mennesker som har lagt ungdomstiden bak seg, er hun den eneste som tilsynelatende handler ut fra moralske og etiske overveielser, inntil videre. Moren, spilt av fantastiske Arielle Dombasle, er den håpløse romantiske sjelen fanget i tvekamp mellom en narsissistisk kvinnebedårer som trigger det seksuelle begjær, og møtet med en naiv voksenutgave av en søt ungdomsforelskelse.

Rohmer presenterer filmen som en slags observerende studie i menneskelig interaksjon; hvor samtalene får gjenklang i handlinger, og ulike personligheter avdekkes i antydende og dempet tone. Rohmers sympati hviler ved Pauline, som drives inn i en sfære av skinnhellighet, samtidig som hun klorer seg fast til edlere prinsipper i overgangen fra ung og uskyldig jente til en selvstendig tilværelse; mentalt, intellektuelt og seksuelt. Historien er taktfull og nydelig fortalt, visuelt tiltalende, med en avgjørende nærhet til karakterene. Og hvem kan ikke huske tilbake til varme sommerferier fra tidlig ungdom – alt som foregår, alle inntrykkene man suger til seg, hvordan man dag for dag åpner øynene for nye og spennende lukter, smaker og følelser – for det er nettopp det som skildres med sjeldent sannferdighet i «Pauline at the Beach».

41 Das Boot (1981)

Det var bare rett og rimelig at regissør Wolfgang Petersen ble headhuntet til Hollywood som attraktiv actionfilmskaper i kjølvannet av den internasjonale ubåtsensasjonsfilmen «Das Boot» – et verk de færreste vil trekke i tvil som filmhistoriens ultimate ubåtfilmatisering.

Selv om «Das Boot» i all hovedsak retter fokuset mot menneskeaspektet – om den uforutsigbare skjebnen til de tyske individene om bord i en ubåt under 2. verdenskrig – rykker innimellom Petersen i girspaken med en fantastisk touch for spenningsoppbyggende tablåer av rendyrket actionthrillerformat. Samtidig skapes om mulig enda mer spenning når Petersen tviholder på sober effektbruk ved å bruke stillheten og kameraets intense nærvær som virkemiddel for å skildre det uberegnelige trusselbildet så autentisk som mulig. Det er et genuint pustberøvende ubehag over iscenesettelsen av uroen og frykten for hva som kan inntreffe i neste sekund, neste minutt og neste time. Samtidig, på et rent filmisk nivå, er det umulig ikke å la seg imponere over de heftige kamerabevegelsene som både bidrar til det dynamiske og klaustrofobiske i dramaet i de trange ubåtrommene. Originalversjonen på ca. 150 minutter er helstøpt og perfekt, ikke et sekund for lang eller kort. Samtidig gis enda en berikende dimensjon til det karakterdrevne aspektet ved filmen gjennom den 3 timer og 30 minutter lange versjonen som kom på 90-tallet. Se begge!

60 Skønheden og udyret (1983)

Det er ikke uten grunn at skandinaviske filmskapere har et særlig positivt rykte når det kommer til å lage troverdige, emosjonelt sterke coming-of-age-filmer. Det er heller ingen tvil om at danske Nils Malmros tilhører de aller flinkeste, der «Skønheden og udyret» er av sjangerens mest praktfulle eksemplarer.

Malmros har en episodisk innfallsvinkel, og serverer en inderlig og stikkende skildring av forholdet mellom en far og tenåringsdatter, da faren i løpet av romjulen opplever at datteren plutselig har andre prioriteringer enn å være med ham. Det klassiske dramaet spunnet rundt en tenåringsjentes seksuelle oppdagelse, blir gjenstand for noe fundamentalt sterkere, fordi filmen er ladet med så mye mer. Malmros gjør «Skønheden og udyret» til et intenst kammerspill, hvor skuespillerne Line Arlien-Søberg og Jesper Klein står ansikt mot ansikt i et gnistrende samspill. Malmros hadde jobbet med førstnevnte som barneskuespiller på «Kundskabens træ», og skrev denne rollen spesifikt med henne i tankene. Arlien-Søberg gjengir det med en fullstendig oppslukende rolletolkning. Hun gir alt av seg selv og utstråler en forlokkende tilstedeværelse, der usikkerhet og sårhet hele tiden veksler mot livslyst og nysgjerrighet. Det nydelige, men kontrastfylte ansiktet og det levende kroppsspråket gjør hver detalj ved henne som person til noe genuint fascinerende. Og filmens farsfigur, melankolsk portrettert av Jesper Klein, er minst like fremragende og nyansert løst.

Filmen handler like mye om hennes frigjørelse, som hans opplevelse av å tilpasse seg en ny hverdag, og hvordan håndtere det å være «utdatert». Det er særlig noe ektefølt, tragikomisk over farens streben etter å involvere seg i datterens sosiale liv. Samtidig antydes det er mer enn faderlig omsorgsinstinkt som ligger bak handlingene hans i erkjennelsen av datterens seksuelle oppvåkning. Her er også Malmros’ regiarbeid forbilledlig antydende, og spørsmålet om et undertrykt begjær som konkurrerende del til farskjærlighet, blir aldri en uttalt tematikk. I stedet avsluttes «Skønheden og udyret» varmt og bevegende, som en kulminasjon av det rivende samspillet mellom de Arlien-Søberg og Klein.

59 Out of the Blue (1980)

Jeg er neppe klodens største beundrer av «Easy Rider», som sett løsrevet fra sin filmkulturelle verdi, strengt tatt er en ganske monoton film. Det er kanskje en mindre viril, men desto mer kontrollert utgave av Dennis Hooper som har regissert «Out of the Blue». Filmen er et gråfarget, realistisk miljø- og karakterportrett som uredd fraviker konvensjoner til fordel for en tilsynelatende trådløs tilstandsfortelling om en desillusjonert og rebelsk punkerjente og hennes problematiske oppvekstkår. Hopper, som selv spiller en sentral rolle som jentas far, kanaliserer et velartikulert sinne gjennom karakterene og tablåene. Det lukter og smaker vondt av «Out of the Blue», men det føles også genuint og veldig lite kalkulert.

Filmen er skarp i kantene, innholdet er tungt, men dialogen og ikke minst musikken gir nødvendige pusterom. Innrammet mellom en sjokkartet vond åpning, og en tvers gjennom nihilistisk avslutning, er det en levende fortelling som spriker i flere retninger, men som også innehar en forunderlig menneskelig varme. «Out of the Blue» er ekte vare, og en av åttitallets mest ufortjent oversette filmverk.

58 Tootsie (1982)

«Tootsie» er kanskje ikke typisk haha-morsom, men Dustin Hoffmans fantastiske skuespillerprestasjon, som er filmens mest iøynefallende kvalitet, rommer mye komikk i nyansene. Samtidig er ikke Hoffmans figurering som kvinneskikkelse bare komisk treffende, eller imponerende fordi han er så treffende som kvinnefigur. Uavhengig av kjønnsperspektivet, er tolkningen preget av en følelsesformidlende subtilitet som er uforståelig god. Men så har han også et fabelaktig godt manus å jobbe med. Det er åpenlyst morsomt og smart skrevet, dialogene er kvikke, men også underfundige – som i passasjene der Hoffman samspiller med den lakoniske romkameraten spilt av Bill Murray.

«Tootsie» er en romantisk komedie, et medrivende drama, en satire og et underholdende innlegg om kjønnsroller i lys av 80-tallet – og regissør Sidney Pollack sørger for å holde alt samlet til en konstant medrivende og fornøyelig historiefortelling. Det er rett og slett fantastisk å forsvinne inn i «Tootsie», som fortjent høstet stor anerkjennelse og hele 10 Oscar-nominasjoner, hvorav kun Jessica Lange vant en statuett for sin fremragende birolletolkning.

57 In a Glass Cage / Tras el cristal (1986)

«They don’t make art-shockers like this anymore. More intense than Pier Paolo Pasolini’s ‘Salo.’». Sitatet er fra John Waters og er gjengitt på coveret til den siste Blu-Ray- og DVD-utgivelsen av den spanske kunstskrekkfilmen «In a Glass Cage» («Tras El Cristal»), og mer skal det ikke for å fange min interesse.

«In a Glass Cage» er definitivt et finskåret stykke europeisk ekstrem-horror uegnet for de med ømfintlig mage. Men regissør Agustí Villaronga har en kunstnerisk innstilling, og blir aldri spekulerende grafisk. Vemmeligheten trykkes sjeldent opp i ansiktene, men så kommer også filmens foruroligende tematikk sterkest til kjenne i det atmosfæriske og tematiske. Uansett, det er den filmiske verdien av «In a Glass Cage», altså presentasjonen av historien, som gjør den så severdig. For ikke å si ekstraordinær. Ekstraordinær fordi Villarongas film er så stilsikker, så kompromissløs og så annerledes. Ikke uventet fikk «In a Glass Cage», som var Villarongas debutverk, en polariserende mottakelse da den hadde premiere under filmfestivalen i Cannes i 1986. I så måte tilhører den et attraktivt selskap av kunstnere som har avduket dristige filmverk i Cannes til en blanding av ellevill jubel og øredøvende pipekonsert. En slik mottakelse bekrefter ikke nødvendigvis kvalitet eller det motsatte, men det indikerer at «In a Glass Cage» er en film med baller og ambisjoner. En film å elske eller hate. Og jeg elsker den!

56 Blood Simple (1984)

Et lavbudsjettsdebutverk så presist og smart filmatisk formulert kunne ikke være en tilfeldighet. Men så skulle også Coen-brødrene over de neste tiårene utvikle seg til å bli av de beste og viktigste stemmene i nyere amerikansk filmhistorie.

I «Blood Simple» demonstreres en stilskarp homage til 40-tallets film noir, gjennomsyret av innovativ skaperkraft som tilfører kunstnerisk særegenhet til tross for kjente røtter. Barry Sonenfelds fotoarbeid, forut for egen stjerneregissørtilværelse i Hollywood, er fremragende og bygger oppunder Coen-brødrenes dystre, foruroligende atmosfære. En atmosfære som springer ut av mørklagt film-noir-estetikk i kombinasjon med Coen-brødrenes «smartness» som ofte, her inkludert, formes av filmiske figurer fanget av et konstruert filmunivers, der det emosjonelle handlingsrommet er begrenset. For brødrenes karakteristika startet her; «Blood Simple» er kaldt og intelligent fortalt. Filmen er tappet for dialog og følelser, mens den bugner av elegant filmmanipulasjon. Det tas utgangspunkt i et filmatisk rammeverk, her film-noir, men derfra broderes andre uttrykk til universet, som gradvis formes til noe eget og holdes levende. «Blood Simple» er ekstremt selvbevisst som film, men deri ligger også dens store verdi, inkludert dens underholdningsverdi.

55 The Stunt Man (1980)

«The Stunt Man» er umulig å kategorisere, men regjerer som et eiendommelig filmverk stort, vilt og fullstendig hemningsløst. Steve Railsback spiller en Vietnam-veteran som er på rømmen fra politiet, og som på flukt snubler intetanende inn i en filminnspilling. På en bro blir han nær overkjørt av en bil som kort tid etter skrenser ut i havdypet med den opprinnelige stuntmannen i førersetet. Den eksentriske og ekstremt dedikerte regissøren av «filmen-i-filmen», Peter O’Toole, utnytter muligheten til å kapre Railsback som ny stunt-man, mot at han ikke overgis til politiet. Men hva er egentlig filmskaperens intensjon for sin nye samarbeidspartner?

O’Toole kanaliserer en besettende dedikasjon og gryende galskap som gir assosiasjoner til Klaus Kinskis portretteringer i enkelte Herzog-produksjoner. Den enigmatiske og intense portretteringen gjenspeiler dessuten filmens vitamininnsprøytende originalitet, kompleksitet og forfriskende vesen. «The Stunt Man» er både filmisk virtuos og engasjerende strukturert omkring et psykologisk besnærende spill som foregår mellom regissøren og stuntmannen – og Peter O’Toole leverer intet mindre enn en av tiårets mest kraftfulle og interessante tolkninger på film. Richard Rush endte kanskje ikke opp med en fantastisk filmografi totalt sett, men «The Stunt Man» (som var hans drømmeprosjekt, og som han brukte ti år på å realisere) er mettende og mesterlig nok alene for et helt liv.

54 Running on Empty (1988)

«Running on Empty» er blant mesterregissør Sidney Lumets mest undervurderte verk. På lavmælt og uanstrengt vis, er det en ekstremt poengtert og rik – følelsesmessig så vel som intellektuell – historie om oppveksten til to barn av politisk radikale foreldre. Fordi de i protest mot Vietnam-krigen på 70-tallet bombet en lab som produserte napalm, og som utilsiktet førte til at en uskyldig vaktmester ble blind og fikk omfattende skader, har de måtte leve i skjul og på flukt fra myndighetene gjennom 15 år. Filmen skildrer hvordan foreldrenes tidligere handlinger virker inn på barna og familielivet i nåtiden.

Lumet hadde bare fem år tidligere regissert den tematisk beslektede «Daniel» som var inspirert av historien om barna til et amerikansk foreldrepar mistenkt for å være spioner for Sovjetunionen. Men der «Daniel» føltes mer uklar og dramaturgisk uengasjerende, er «Running on Empty» dypt stikkende og sterkt berørende innenfor en realistisk setting. Skal barna løsrive seg fra foreldrene og leve frie liv med sine muligheter? Eller skal de forbli sammen som familie og leve i skjul? Det som på papiret fort kunne blitt en melodramatisk fremstilling, blir det diametralt motsatte. Det er en skildring uten antydning til filmatiske, manipulative grep. Det Oscar-nominerte manuset til Naomi Foner er oppsiktsvekkende godt, og fylt med en realisme som videreføres av skuespillerne, før det forvaltes videre til perfeksjon i det naturalistiske regiarbeidet til Sidney Lumet – en regissør som alltid var kjent som en «skuespillernes regissør». Her dyrkes også skuespillernes kvaliteter for alt det er verdt, idet Lumet lar filmen få leve gjennom den troverdigheten som skapes av de sentrale skuespillerne. Etter hvert blir foreldreparets eldstegutt, Danny, en hovedfigur som må konfrontere noen skjebnesvangre valg. I den rollen gjør River Phoenix en nesten uvirkelig følsom rolletolkning som er så sterk at det er til å grine av.

«Running on Empty» er vanskelig å kategorisere, den er tilsynelatende enkel og et lite imponerende filmverk som aldri har ruvet i terrenget eller filmhistorien. Likevel er det i min bok ganske utvilsomt at «Running on Empty» hører hjemme blant 80-tallets beste og sterkeste fortellinger på film.

53 Missing (1982)

Costa-Gavras «Missing» er et frontalangrep av en film på den amerikanske involveringen under Chile-kuppet i ’73, der den tar utgangspunkt i virkelige hendelser. Men viktigst i min hukommelse: «Missing» er en sjeldent skarp og velspilt spenningsfilm. Jack Lemmons tolkning av en konservativ forretningsmann fra New York som reiser til Chile for å finne sin savnede sønn, er noe av det sterkeste jeg har sett på film noensinne (en skam at han tapte Oscar-statuetten til Ben Kingsley for Gandhi), og scenene med svigerdatteren – spilt av den alltid yndige Sissy Spacek – er så gripende som film kan bli.

Costa-Gavras instruerer med presisjon og filmatisk nøkternhet, der han stoler på at et solid manus og fremragende skuespill, skal være drivkraften for en engasjerende fortelling. Med «Missing» befestet den greske filmskaperen sin posisjon som verdens kanskje fremste eksponent for den politiske thrilleren.

52 A Nightmare on Elm Street (1984)

«One, two Freddy’s coming for you…three, four better lock your door…five, six bring your crucifix…seven, eight gonna stay up late…nine, ten never sleep again.»

Jeg elsker ideen som er utgangspunktet for Wes Craven-klassikeren «A Nightmare on Elm Street». Ideen om den onde Freddy Krueger som egentlig bare finnes i drømmeverden, men som gjennom drømmene begår drap i den virkelige verden, er både sjangermessig forfriskende i seg selv, men også et filmfortellende perspektiv med mange spennende muligheter. Heldigvis er Wes Craven akkurat den rette filmskaperen til å utnytte seg av en slik idé, og Craven manøvrerer «A Nightmare on Elm Street» til å bli av de mest velforfattede, underholdende og skremmende skrekkfilmene fra et tiår som bugnet av slik sjangerfilm. Den ikoniske Freddy Krueger-figuren er naturligvis en avgjørende ingrediens, men like viktig er den snedige leken som foregår mellom filmskaper og publikum i grenselandet mellom dagslys og mareritt. Bak det ligger også noen formidable skuespillertolkninger, et lettlikelig persongalleri, treffende dialogskriving og enkeltscener som hele tiden balanserer perfekt mellom det horror-effektive og en inviterende hverdagsatmosfære som sannsynligvis er en undervurdert faktor i regnestykket som summerer opp «A Nightmare on Elm Street» som et virkelig mesterverk.

51 Ran (1985)

Det er noe ærbødig og overveldende over Akira Kurosawas storslåtte versjon av Shakespeare-tragedien «King Lear» i det tidløse mesterverket «Ran». Den japanske mesteren har trukket frem sin bredeste pensel, og maler frem en sprudlende artistisk filmfortelling gjennomsyret av voldsomme emosjoner og handlinger. Sterke farger tas i bruk for å tydeliggjøre følelser og stemninger, men audiovisuelt dempes den eksessive estetikken av stillhet som et effektivt virkemiddel.

Mest av alt er «Ran» praktfull å hvile øynene på for sin gjennomførte estetikk i regi, foto, produksjonsdesign og kostymebruk. Filmens få kampscener er dessuten akkurat så mesterlig koreografert som man kan forvente – og på nivå med de mest majestetiske samuraifilmene som er lagd.