Revolusjonsgarden kunngjorde at den allerede hadde angrepet «den amerikanske hærens viktigste logistikk- og støttesenter i Vest-Asia i Mina Abdullah, Kuwait». I uttalelsen het det at anlegget «ble overtent og ødelagt» som følge av angrepene.

I en annen uttalelse sa IRGC at den femte bølgen av Operasjon Nasr 2 ble lansert ved daggry av korpsets marine, og traff «NSI Management Center, Command and Control Center, store lagerbygninger som inneholder militære deler og utstyr, og drivstoffdepoter som tilhører den amerikanske femte flåten i Bahrain». IRGC uttalte også at også disse anleggene «ble angrepet og ødelagt».

Den sjette bølgen av operasjonen var rettet mot den amerikanske basen i al-Azraq i Jordan. IRGC sa at angrepene ble utført av deres luftfartsstyrke, som var rettet mot tilfluktsrom som huset amerikanske F-15-, F-16- og F-35-krigsfly ved utposten og «eliminert en rekke amerikanske MQ-9 strategiske droner stasjonert ved basen», og ødela hangarene og de ubemannede flyene.

En sjuende bølge med tunge droneangrep mot amerikanske mål i regionen som svar på USAs angrep på iransk territorium, rettet mot en flybase i Jordan som fungerer som et sentralt anlegg brukt av amerikanske tropper.

I en uttalelse tirsdag annonserte hæren at angrepene, som de definerte som «den sjuende fasen av Sa’eqeh (lyn)-operasjonen» mot amerikanske militære mål i regionen, ville finne sted.

Målene ble identifisert som «stasjoneringsområdet for F-18 jagerfly, bygninger for troppeinnkvartering og et stort utstyrslager som tilhørte den amerikanske terrorhæren ved Jordans Azraq flybase».

US Central Command sa at det hadde fullført en ny sjutimers bølge med angrep mot Iran 14. juli, og rammet mål nær Hormuzstredet og iranske kystområder. CENTCOM hevdet at amerikanske kampfly, droner og marinefartøyer angrep iranske missil- og droneanlegg, marinekapasiteter og kystforsvarssystemer.

Angrepene kom samme dag som USA gjenopptok sin ulovlige marineblokkade mot fartøyer som reiser til eller fra iranske havner og kystområder. USA fortsetter å eskalere sin aggresjonskrig mot Iran etter at USA brøt Islamabad-forståelsen.

Nå ser det ut til at også Jemen slutter seg til krigen mot USA og Israel.

«Jeg tror ikke Bulgarias plass er i koalisjonen av de villige», sa Radev til kringkasteren bTV.

Han sa at han personlig hadde mottatt en invitasjon fra Frankrikes president Emmanuel Macron til å delta på mandagens toppmøte i Paris, men valgte å ikke delta.

«Vi er ikke en del av en koalisjon som presser på for fortsatt økonomisk og militær bistand til Ukraina. Vi gir ikke den typen bistand, fordi jeg tror måten å løse denne konflikten på er gjennom en sterk diplomatisk innsats for å avslutte eskaleringen, snarere enn å forlenge den med militære midler», sa han.

Da han ble spurt om et nytt europeisk initiativ for ballistisk missilforsvar som ble annonsert i Paris, sa Radev at beslutninger som påvirker Bulgarias kollektive sikkerhet tas i NATO og EU.

«Bulgaria er aktivt involvert i alle disse formatene, uansett hvor beslutningene faktisk tas», sa han.

Under Viktor Orbán har Ungarn har gjentatte ganger blokket EU-pakker med militær og økonomisk støtte til Ukraina (bl.a. €90 milliarder-pakker). Den nåværende ledelsen i Ungarn (per juli 2026) med statsminister Péter Magyar (fra partiet Tisza) leverer fortsatt ingen våpen eller militært utstyr til Ukraina. Magyar har gjentatt dette klart, blant annet overfor NATO-sjefen: «Ungarn sender verken våpen eller stridsutstyr til krigen i Ukraina».

Slovakia og statsminister Robert Fico har alliert seg tett med Ungarn. Slovakia har blokkert flere EU-beslutninger om støtte, truet med å kutte energileveranser og er generelt skeptisk til fortsatt militær hjelp. De prioriterer ofte egne økonomiske interesser (f.eks. olje og gass).

I Italia er det splittelse i regjeringskoalisjonen. Meloni har sikret at militær støtte fortsetter, til tross for motstand fra koalisjonspartneren Lega (Salvini). Opinionen er langt mer negativ. Bare 33% av italienerne ønsker at Ukraina skal vinne fullt ut og de fleste ønsker en diplomatisk kompromissløsning. I Spania og Frankrike er støtten for en ukrainsk seier 44-45%.

I Palestina var det på Jesu tid sterke Messias-forventninger blant folket så vel som blant presteskapet.¹ Men disse forventningene gikk i retning av en sterk politisk og militær leder, en ny David, som kunne fri den jødiske nasjonen fra den romerske okkupasjonen. Jesus ble forhørt av Pilatus og spurt om han var denne Messias: Er du jødenes konge? – Jesu svar var: Mitt rike er ikke av denne verden. (Joh. 18.33-36) Så ble han da også forkastet av det jødiske lederskapet.

13. juli 2026

Kristne har til alle tider sett på disse Messias-forventningene som alt for politisk-materialistisk farget. Som om Herren ikke hadde noe annet og mer på sin agenda enn to make Israel Great again. Men for jødefolket var disse forestillingene ikke uten historiske konsekvenser. Forventningene levde nemlig videre etter Jesu død, og de førte til en tragisk slutt for den jødiske nasjonen. Folket fikk nemlig til slutt den Messias de ønsket seg, i form av en nasjonal opprørsleder; Simon Bar Kokhba. Og det opprøret som så fulgte, Bar Kokhba-opprøret (132-136), førte til en total utslettelse av det jødiske samfunnet. Rundt 580.000 ble drept, og resten ble ført bort som slaver. Slik begynte jødenes diaspora.

(Eskatologi er læren om de siste ting, ofte kalt endetidslære. Det er en teologisk og filosofisk betegnelse på forestillinger om verdens undergang, dommedag, døden og oppstandelsen. Ordet kommer fra gresk eschatos (ytterst/sist) og logos (lære). Wikipedia.)

I dag er det som om tragedien søker å gjenta seg. Blant dagens politiske ledere i Israel, lever en Messias-forventning som ligner svært mye på den skisserte. Inspirasjonskilden har ikke minst vært Chabad-bevegelsen, ved dens markante leder, rebbe² Menachem Mendel Schneerson (1902-1994). Wiki kaller ham …«den mest innflytelsesrike jødiske leder i vår tid».³ Og slik var Schneersons innstendige oppfordring spesielt rettet til Benjamin Netanyahu: Do all that you can and bring Moshiach (Messiah) immediately!

Dette går frem av Netanyahu, The Third Temple & Messiah Documentary ⁴, en video der vi ser Netanyahu i samtale med rebbe Schneerson. I de eldste filmklippene (1984) var Netanyahu en nyvalgt FN-ambassadør for Israel. Og tross «Bibbis» ennå beskjedne maktposisjon, var Schneerson overbevist om at han ville bli statsminister, ja – han ville bli den siste før Messias kom. I samtale med Schneerson lover Netanyahu på sin side å gjøre det han kan for å rydde vei for Messias:

Rebbe Schneerson: Siden vi møttes sist, har mange ting gått fremover.

Netanyahu: Ja, mange ting har gått fremover!

Rebbe Schneerson: Hva som ikke har endret seg, er imidlertid at Messias ennå ikke har kommet! Så gjør noe for å fremskynde hans komme!

Netanyahu: Vi gjør det, vi gjør det.

Rebbe Schneerson: Åpenbart er det ikke nok, siden det alt har gått mange timer i dag, og han er fortsatt ikke her.

Så hva er det Netanyahu kan gjøre for å fremskynde Messias’ komme? Med bakgrunn i 2. Mosebok 25.8 – La dem reise en helligdom for meg, så vil jeg bo midt iblant dem. – var beskjeden fra Schneerson klar: Israels politiske ledere må ta mot til seg og straks bygge det tredje jødiske templet.⁵

Ved at tempelhøyden ble erobret i 1967, under seksdagerskrigen, har Herren gitt klarsignalet. Det er ikke noe å vente med! Det er ellers ikke bare Schneersons krets som ivrer for å bygge det tredje templet. Mange kristen-sionister støtter tanken, idet de tar en eventuell realisering av prosjektet som et sterkt endetidstegn. Ja, selv USAs krigsminister, Pete Hegseth, ytret et ønske om det så sent som i 2018: «Det er ingen grunn til at dette miraklet ikke skulle være mulig, å gjenreise templet på tempel-høyden».⁶ Mange ortodokse jøder oppfatter da også Trump som vår tids Kyros; den som skal gjøre det mulig å gjenreise templet.⁷ I Trumps første periode ble det til og med laget en minnemynt for de første 100 årene etter Balfour-deklarasjonen (1917-2017), som spilte på dette motivet.

Minnemynt som viser Kyros den store og Trump, med påskriften: And he charged me to build him a house in Jerusalem. Sitatet er fra Bibelen, fra Esras bok og 2. Krønikebok, og gjelder Kyros den store – som uttalte at himmelens Gud hadde gitt ham alle jordens riker og hadde befalt ham å bygge et hus for Gud i Jerusalem.

Det var dette dekretet som ga det jødiske folket fullmakt til å vende tilbake fra det babylonske eksil til Jerusalem for å gjenreise tempelet. Vil det komme et nytt himmelsk dekret fra president Trump? Noen håper det.

Problemet er at det står en muslimsk minnebygning, Klippedomen, på den aktuelle tomten. Domen er reist til minne om Muhammeds himmel-reise, som ifølge legenden startet her. Klippedomen er muslimenes eldste bygning og deres tredje helligste sted, etter Mekka og Medina. Å rive domen ville straks skaffe Israel over 1 milliard muslimer på nakken. Og minst ett muslimsk land – Pakistan – er utstyrt med atomvåpen. Selv Netanyahu er ikke gal nok til å gjøre det! Men produsenten av denne videoen, den britiske kristen-sionisten Paul Backholer, minner seerne på at området er kjent for sine kraftige jordskjelv. Faktisk har den gylne domen falt ned flere ganger som følge av jordskjelv, og det kan jo skje i igjen. I så fall kan en ta det som et tegn fra Gud!

Alt dette er klassisk lavkirkelig eskatologi, men kombinert med en jødisk Messias-forventning. Og akkurat det krever en forklaring: Siden Backholer snakker begeistret om muligheten for et slikt jordskjelv, må en jo spørre seg hvilken interesse en erklært kristen skulle ha med hensyn til å rydde vei for jødenes Messias? Men det finnes faktisk et logisk svar på dette også. Og har du ikke hørt det før, så kommer det her: Som kristen vet Paul Backholer at den Messias som kommer, etter at jødene har ryddet unna Klippedomen og bygget et skikkelig tempel til ham, ikke er noen annen enn Jesus. Og da vil jødene innse sin historiske tabbe og omvende seg og bli kristne. Og Jesus overtar så styringen med hele verden, og han vil styre folkene med jernstav i tusen år.

Dette er illustrert i videoens startscene, formodentlig på Tempelhøyden i Jerusalem. Jesus står frem som konge, med gulltornekrone og et septer som kombinerer Davidsstjernen med korset. Klar tale: Jesus er nå konge – eller Verdens herre – for kristne og jøder. Han blir hyllet av folket. Ved siden av ham står Netanyahu. Og til venstre flyr en hvit due. Det er fred. Krigene i Gaza og på Vestbredden, i Syria, i Libanon osv. har da antakelig forlengst fått en lykkelig slutt.

Dette er så vilt at det ikke hadde fortjent noen oppmerksomhet, om det ikke var slik at de statsledere som avgjør krig og fred i Midtøsten (og dermed også i resten av verden), samt deres støttespillere, svømmer i dette ideologiske farvannet. Den jødiske lobbyen og kristen-sionistene i USA har så langt stått sammen og garantert at USA støtter Netanyahus apokalyptiske politikk. Vil de også støtte planene om å rydde vekk Klippedomen? Og hvis en ikke har tid til å vente på et jordskjelv, som ennå kan ta 1000 år før det kommer, vil en så finne en annen løsning? En rakett på avveie kan vel gjøre samme nytten. Og kommer den fra Iran eller Jemen, så er den jo muslimsk… og så har de sprengt domen selv. Jeg er sikker på at Mossad har fantasi nok til å fylle ut resten på egen hånd.

Vel, viljen er der og planene er klare. Så sent som den 26. mai 2025, på Jerusalems dag, sverget Israels finansminister Bezalel Smotrich til den London-baserte nettavisen Middle East Eye at de ville gjenoppbygge templet.⁸

Tidens Messias-forventninger er eksplosive. Ja, de er langt mer eksplosive enn for 2000 år siden, fordi de denne gangen kan utløse en brann som kan spre seg ut over hele verden.

Sluttnoter

1. Dette essayet er et utdrag fra sluttkapitlet i boken Torinokledet (Paradigmeskifte forlag, 2026).
2. En rebbe, et uttrykk brukt av den hasidiske retningen innenfor jødedommen, er en åndelig leder av høyere rang enn en rabbi, som rett og slett betyr lærer. En rebbe er så å si en «lærernes lærer» eller en lærer for større åndelige bevegelser.
3. https://en.wikipedia.org/wiki/Chabad og https://en.wikipedia.org/wiki/Menachem_Mendel_Schneerson
4. Netanyahu, The Third Temple & MessiahDocumentary, https://www.youtube.com/watch?v=1VrG-RQlMvI
5. Det første templet ble reist av Davids sønn, Salomo, og ble fullført i år 960 f.Kr. Det ble ødelagt av babylonerne i år 586 f.Kr. Det andre templet ble bygget fra år 535 f.Kr., da jødene begynte å komme tilbake fra landsforvisningen i Babylon. Det ble fullført i 516 f.Kr. Templet ble ødelagt av romerne i 70 e.Kr. Siden da har jødene ikke hatt noe tempel, og har da heller ikke kunnet utføre de ofringene som Moseloven påbyr.
6. Nordangård, J. (2024): Temple of Solomon. Pharos Media Production. Norrköping. (s. 112)
7. Det vil si at han sammenliknes med den perserkongen – Kyros den Store (ca 600-530 BC) – som tillot jødefolket å vende tilbake fra det babylonske fangenskapet til Jerusalem, for å gjenreise templet.
8. https://www.middleeasteye.net/news/smotrich-calls-expansion-israels-borders-during-jerusalem-day-celebrations – Smotrich foreslår riktignok at en i stedet for å destruere Klippedomen, skal fjerne Al-Aqsa Moskeen og bruke dens grunn som tomt for templet.

Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.

Deling

Deling inkluderer alltid minst to parter og kan inndeles i to kategorier. Den kan være ensidig som en gave eller hjelp der det ikke kreves gjenytelse tilbake. Oftest forventes det likevel gjenytelse i en eller annen form senere (Marcel Mauss). Den andre kategorien er gjensidig deling ved et bytte der begge parter oppnår en subjektiv fordel. I hvert fall er det partenes mening i det delingen skjer. Byttehandel eller kjøp og salg på markedet er klassiske eksempler på gjensidig deling. Ved gjensidig deling er det som regel klart definert hva som byttes. Ingen dyr utenfor menneskeheten driver gjensidig deling (Matt Ridley).

Deling i form av lån er sammenlignbar med en gave dersom lånet ikke krever en gjenytelse eller lånet kan sammenlignes med en byttehandel dersom utlåner og låner blir enige om en konkret gjenytelse fra låneren.

Det er grunnleggende ved deling at den skjer frivillig. Dersom tvang (fysisk vold, trussel om fysisk vold elle bedrageri) inngår i et bytte, dreier det seg ikke lenger om frivillighet og samarbeid, men om ran, utpressing, svindel, dominans, ekspropriasjon, beskatning med mer. Dette er ulike former for parasittisme hvor den ene parten oppnår en fordel på bekostning av den andre parten. Det største problemet med deling er at den er sårbar for parasittisme og det er trolig årsaken til at deling med ukjente er svært uvanlig utenfor menneskeheten. Å overvinne denne sårbarheten har vært en av menneskehetens største triumfer.

Tid, ting og informasjon

Deling mellom mennesker skjer innenfor tre klasser. For det første deler vi tid med hverandre. Tid representerer den ultimate knapphet og forgangen tid kan vi ikke vinne tilbake. Tid er derfor alltid verdifull. Vi deler tid med andre gjennom vennskap, samliv, samarbeid, lek, oppmerksomhet, nærhet, omsorg, fellesskap, underholdning, dugnad, hjelp med mer.

For det andre deler vi konkrete ting. Eksempler er mat, klær, nyttegjenstander, kunst og mye mer. Penger inngår i denne klassen og hadde sitt historiske opphav i ting som var lett å bytte bort. Gull viste seg til slutt å være den konkrete tingen som lettest lot seg bytte mot andre ting og ble derfor et universelt byttemiddel (Ludwig von Mises).

For det tredje deler vi informasjon. Det dreier seg om kunnskap, data, opplysninger, rykter, samtale, argumentasjon og mye mer. Felles for informasjonsdeling er at formidlingen skjer ved hjelp av språk enten muntlig eller skriftlig.

Hvorfor begynte våre forfedre å dele med ukjente?

Evolusjonsbiologer og antropologer peker på at denne adferden ikke oppstod av ren, naiv godhet, men fordi den var en rasjonell strategi for å holde seg i live og for reproduksjon. I de tøffe miljøene på den afrikanske savannen var en isolert familie dødsdømt.

Felling av et stort dyr ga langt mer kjøtt enn én enkelt familie klarte å spise før det råtnet. Ved å dele kjøttet frivillig med andre familier i gruppen, ble det skapt en forpliktelse. En familie som kom tomhendt hjem fra jakt overlevde fordi andre familier delte av sitt overskudd (Joseph Henrich). Dette kalles resiprok (gjensidig) altruisme.

Menneskebarn skiller seg fra andre avkom ved at de er ekstremt hjelpeløse. En menneskemor har ikke nok tid til å beskytte, bære og mate et barn alene samtidig som hun skal samle mat. Våre forfedre utviklet en adferd der nær familie, naboer og venner brukte av sin tid til å passe og mate barna. Antropologen Sarah Blaffer Hrdy argumenterer for at denne felles omsorgen for barn bidro til at våre forfedre utviklet dypere empati og evne til å lese andres mentale tilstander (Theory of Mind). De som lærte å samarbeide om barna, fikk flere avkom som overlevde.

Dyr akkumulerer ikke ny kunnskap over generasjoner, men våre forfedre oppdaget at når man delte informasjon (hvordan lage en bedre pilspiss, hvor det finnes vann, hvilke planter som er giftige) med folk utenfor familien og gruppen, ble informasjonen testet, forbedret og formidlet videre. Jo større nettverk av mennesker som delte informasjon, desto smartere, mer teknologisk avansert og kunnskapsrik ble gruppen (Robert Wright). Grupper som isolerte seg og nektet å dele informasjon med andre, stagnerte og ble utkonkurrert eller utryddet av de mer åpne, delende nettverkene.

Ovenstående er mulige mekanismer som bidro til av våre forfedre begynte å dele med kjente og ukjente. Andre mekanismer kan ha vært viktigere, men det er uansett sannsynlig at disposisjonen for deling ble forankret i våre gener.

Velstand

Det er deling med kjente og ukjente som er årsaken til velstandsutviklingen blant mennesker. Siden deling per definisjon impliserer frivillighet, så har begge parter en antatt fordel av delingen eller byttehandelen (ex ante). Ellers ville den ikke skjedd. Privat eiendomsrett er en konsekvens av deling og tillater mennesker å teste ut tidsbruk, ting og informasjon i samvirke med både kjente og ukjente. Dette resulterte i kollektiv kreativitet (Matt Ridley).

(Ex ante er et latinsk uttrykk som betyr «i forkant» eller «før hendelsen». Det brukes mest innen økonomi, jus og prosjektanalyse for å beskrive forventninger, estimater eller vurderinger som gjøres før et tiltak settes i gang eller utfallet er kjent. Cambridge Directionary.)

Deling av tid, ting og informasjon med kjente og ukjente er et positivsum spill (Robert Wright). Dette førte til gradvis bedre ressursutnytting allerede i steinalderen. Befolkningene økte i antall av denne grunn. Men på grunn av den malthusianske felle var livet for enkeltindividene i det lange løp et nullsumspill fram til den industrielle revolusjonen.

Penger og skriftspråk særlig etter oppfinnelsen av trykkpressen akselererte den kollektive kreativiteten dramatisk og på begynnelsen av 1800 tallet brøt mennesker for første gang ut av den malthusianske fellen. Det skjedde først i England (Gregory Clark). Deling at tid, ting og informasjon er nå så stor at de fleste enkeltindivider på kloden er betydelig rikere enn våre forfedre selv om antall mennesker har økt dramatisk.

Økonomen George Gilders sammenligning av kapitalisme med gaveøkonomi er interessant i denne sammenheng. Entreprenører tester ut nye ideer (varer og tjenester) på markedet, men kan per definisjon ikke vite på forhånd om ideene er profitable eller ikke. Entreprenørenes investering i tid og ressurser er derfor en gave til forbrukerne uten krav om motytelse. Dersom forbrukerne liker den nye varen eller tjenesten, kan handel begynne med fordel for begge parter. Andre entreprenører investerer tid og ressurser på å forbedre godene. Resultatet er at godene har en tendens til å bli billigere og med bedre kvalitet. Det betyr at forbrukerne får mer verdi igjen for mindre motytelse og dette kan sies å representere en gratis gave fra entreprenørene på det frie markedet (Jörg Guido Hülsmann).

Fellesskap

Mange vil mene at det grunnleggende for mennesker er fellesskap og følelse av identitet. Fellesskap handler om systemer hvor individene føyer seg etter gruppen ofte gjennom sosiale sanksjoner eller plikter og at dette er menneskehetens triumf. Jeg er enig i at fellesskap er viktig og historien viser at fellesskapets grenser stadig har utvidet seg og inkludert flere mennesker. Men utvidelsen av fellesskap dreier seg om inkludering av stadig flere mennesker hvorav de fleste er ukjente og bygger på vår unike tendens til å dele med ukjente gjennom frivillighet. Deling går derfor forut for fellesskapsutvidelse og skaper tillitt. Fotball VM viser hvor kraftfullt fellesskap er og uten delingens triumf gjennom historien ville dette fellesskapet med ukjente vært umulig.

Konklusjon

Mennesker er unike ved å dele tid, ting og informasjon både med kjente og ukjente og det er trolig forankret i våre gener. Både omsorg, hjelp og byttehandel er antakelig ulike sider ved den samme arvelige disposisjonen vi har for frivillig deling (direkte og indirekte resiprok altruisme). Dette førte til en positivsum økonomi først på befolkningsnivå og fra 1800-tallet også på individnivå for folk flest. Deling er sårbar for parasittisme og menneskehetens videre historie vil bli bestemt av styrkeforholdet mellom deling og parasittisme, og den største parasitten er staten.

Thanks for reading naess.halvor@gmail.com’s Substack! Subscribe for free to receive new posts and support my work.

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Halvor Næss.

Halvor Næss (født 1957) er en norsk nevrolog og skribent.
Næss er utdannet ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen, og er spesialist i indremedisin og nevrologi. Han er ansatt som professor ved klinisk institutt 1 ved UiB, og som overlege ved Haukeland Universitetssykehus.

Max Blumenthal fra The Grayzone ble utpekt som mål av en israelsk organisasjon for svartelisting og Laura Loomer da han ankom Iran for å rapportere om Khameneis begravelse og krigen. Da han kom tilbake, beslagla amerikanske agenter hans elektroniske enheter og utsatte ham for avhør. «Vår rapportering i The Grayzone har tydeligvis blitt et problem for dette kriminelle kartellet», kommenterte han.

The Grayzone, 13. juli 2026.

Den 10. juli 2026 reiste den amerikanske journalisten Max Blumenthal tilbake til USA fra Iran, som han hadde besøkt for å rapportere om begravelsen til ayatollah Ali Khamenei, den største ansamlingen av mennesker i historien. Mens han var i Iran, intervjuet Blumenthal medlemmer av Irans forhandlingsdelegasjon, toppolitiske tjenestemenn, akademikere og vanlige borgere til en serie video- og trykte reportasjer for denne nettavisen, som han også er grunnlegger av.

Han dokumenterte også flere amerikanske og israelske krigsforbrytelser på bakken, inkludert ødeleggelsen av et helt nabolag i Øst-Teheran, som førte til minst 40 sivile døde.

Da han kom inn i landet igjen på Dulles internasjonale lufthavn, avhørte toll- og grensepatruljen (CBP) Blumenthal om reisen, ransaket eiendelene hans og krevde at han skulle gi tilgang til smarttelefonene sine. Da han nektet å åpne telefonene sine, tvang CBP-offiserer ham til å overlevere dem til varetekt. Andre journalister og reisende har blitt truet med å bli fratatt passene sine i en måned for å ikke overlevere enhetene sine.

Blumenthal kom inn i Iran akkurat som journalister som jobbet for etablerte medier som CNN og NBC – på et pressevisum gitt av det iranske utenriksdepartementet. Mens han var i Teheran, deltok han på offisielle pressearrangementer sammen med de etablerte journalistene, som også var i landet for å dekke ayatollahens begravelse. Da journalister fra CNN, NBC og andre amerikanske medier returnerte til USA, ble de imidlertid ikke utsatt for samme trakassering som Blumenthal, og de var heller ikke pålagt å gi den amerikanske regjeringen sine elektroniske enheter.

Blumenthal er en viden anerkjent journalist i amerikanske uavhengige medier, med en journalistisk historikk som strekker seg over 25 år. Han er forfatter av fire bøker, inkludert Republican Gomorrah, som var på New York Times’ bestselgerliste og en rekke dokumentarfilmer som er sett av mange. Etter å ha rapportert fra en rekke land og konfliktsoner rundt om i verden, har han vunnet flere priser, inkludert Online Journalism Award og, sist, Pierre Sprey-prisen for forsvarsrapportering og analyse. 

«Det var nettopp på grunn av min journalistikk at jeg ble mål for Trump-administrasjonen», kommenterte Blumenthal. «Den amerikanske regjeringen er tydelig truet av min rapportering fra Teheran, hvor jeg viste de enorme folkemengdene av sørgende og den voldsomme offentlige motreaksjonen på attentatet på [ayatollah Ali] Khamenei, avslørte amerikanske og israelske krigsforbrytelser mot sivile fra de aktuelle stedene, og gjennomførte åpne intervjuer med tjenestemenn og forhandlere. Beslagleggelsen av enhetene mine var en tydelig skremselshandling for å avskrekke meg og andre fra å gjøre ytterligere kritisk rapportering fra Iran, om den ulovlige krigen som herjer landet, noe som sannsynligvis er grunnen til at mine avhørere fra CPB krevde å få vite om jeg ville returnere til Teheran med det første».

Jenin Younes, en advokat for sivile rettigheter og president for Arab-American Anti-Discrimination Committee (ADC), protesterte også mot USAs beslagleggelse av Blumenthals enheter. «Praksisen med å beslaglegge og ransake en journalists telefon eller andre elektroniske enheter ved grensen reiser alvorlige bekymringer knyttet til det første og fjerde grunnlovstillegget», sa Younes til The Grayzone. «Uten en legitim og spesifikk nasjonal sikkerhetsbegrunnelse, bør ikke ransaking av telefoner være en betingelse for å komme inn i landet. Høyesterett har anerkjent de viktige personverninteressene i moderne smarttelefoner, en interesse som ikke reduseres bare fordi en amerikaner krysser grensen. Ransakingen og beslagleggelsen av Blumenthals telefoner er enda mer bekymringsfull fordi det ser ut til å være diskriminering basert på synspunkter, gitt at fremtredende medarbeidere av den nåværende administrasjonen har utpekt ham til fordømmelse på grunn av hans synspunkter».

Utpekt av israelsk organisasjon innen svartelisting og anklaget av rovdyret Laura Loomer for å ha rapportert fra Teheran

I 2025 reiste Blumenthal til Iran for å delta i en offentlig mediefestival, rapportere om forhandlingene mellom USA og Iran, og produsere en dokumentar om Irans jødiske samfunn. Da han kom tilbake til Washington, krevde ikke CPB hans elektroniske enheter.

Men nesten så snart han ankom Teheran, med Khamenei-begravelsen i gang, ble Blumenthal umiddelbart utsatt for ærekrenkende angrep av Trump-tilknyttede individer og israelske organisasjoner som støtter krig mot Iran. I spissen var Canary Mission, en anonym doxxing*-organisasjon basert i Israel, som portretterte Blumenthal som en «ekstremist» som hadde reist til Teheran for å «hedre» ayatollahen – selv om han faktisk hadde rapportert om begravelsen som journalist.

(Se også: Canary Mission – Wikipedia *(Doxxing: «Doxxing er offentliggjøring eller spredning av private personopplysninger om en person uten samtykke, gjerne med formål å intimidere, trakassere, skade eller mobilisere andre mot vedkommende». Kilde: Copilot. For mer om doxxing: Doxing – Wikipedia. O.a.)

Canary Mission ble grunnlagt i 2015 for å ødelegge livene og karrieremulighetene til universitetsstudenter som er involvert i solidaritetsaktiviteter i Palestina, og har siden blitt brukt av Trump-administrasjonen til å velge ut internasjonale studenter til arrestasjon og utvisning. En etterforskning utført av den uavhengige nettavisen Drop Site avslørte at organisasjonen hadde base i en israelsk ideell organisasjon kalt Megamot Shalom. Blant de største støttespillerne til Megamot Shalom er Wexner Foundation. Stiftelsen ble etablert av milliardæren og undertøymagnaten Les Wexner, som hadde Jeffrey Epstein som forvalter inntil den velstående seksualforbryteren døde i fengsel under mystiske omstendigheter.

Laura Loomer, en nær alliert av president Donald Trump, fulgte Canary Missions ledelse med et ønske om at det amerikanske militæret skulle massakrere deltakerne i Khameneis begravelse, inkludert Blumenthal og alle andre journalister som dekket arrangementet. Hun fulgte opp med å sverte Blumenthal som en «forkjemper for islam og kommunisme» – for å ha rapportert fra Iran. Loomer eskalerte videre ved å ønske at journalistens hjem skulle bli stormet, Blumenthal fengslet og miste statsborgerskapet: «Jeg håper du blir raidet i et tungt bevæpnet raid av @FBI klokken 5 om morgenen og at @SecRubio [Utenriksminister Marco Rubio] fratar deg passet ditt for å ha hjulpet det iranske regimet mens de roper «Død over Amerika», tvitret hun til Blumenthal.

Som et tilsynelatende offer for mislykkede ansiktsoperasjoner, tilskrives Loomer æren for å ha fått Trump til å sparke flere personer fra tidligere administrasjoner. Disse inkluderer den fremste Iran-eksperten i Det Nasjonale Sikkerhetsrådet, Nate Swanson, som korrekt advarte om at Iran ville stenge Hormuzstredet dersom USA angrep Iran.

Loomer har fungert som en leieknekt for usmakelige milliardærer, lobbyfirmaer og ulike sionistiske interesser, og ærekrenker enkeltpersoner som blander seg inn i deres onde mål. Den jødisk-ortodokse Medicare-bedrageren Joseph Schwartz ser også ut til å ha leid Loomer til å sverte sakens dommer som antisemitt. I år besøkte Loomer India på en propagandatur dekket av India Today, en avis som står nær det hinduistiske BJP-partiet til president Narendra Modi. Mens hun var der, hedret Loomer Dalai Lama, en mangeårig CIA-ressurs som offentlig har misbrukt barn ved å tvinge dem til å suge på tungen hans.

Loomer har selv blitt anklaget av flere tidligere medarbeidere for seksuelle overgrep. Disse inkluderer Alan Jacoby, en MAGA-aktivist som kalte henne en «seksuell rovdyr-psykopat» som «tafset på meg på parkeringsplassen, grep tak i skrittet mitt veldig aggressivt og krevde at jeg skulle komme tilbake til hotellrommet hennes i New York for å delta i noen avskyelige beskrevne seksuelle aktiviteter».

Milo Yianoppolous, Loomers tidligere venn og kommunikasjonsdirektør, har stemplet henne som en «voldtektsmann*». Han fortalte journalister at han brøt kontakten med henne etter at hun seksuelt trakasserte en ung mannlig kampanjeassistent. Da Loomer truet med å saksøke de høyreorienterte kommentatorene Lauren Southern og Cassandra Fairbanks for å ha anklaget henne for seksuelle overgrep, svarte Southern: «Basert på rapporter som du og jeg vet eksisterer, tror jeg Cass [Fairbanks] og jeg vil klare oss fint». *(rapist. O.a.)

Blumenthal kommenterte: «Den nye undertrykkelses-arkitekturen styres av en samling skurker, svindlere, sexskadedyr og massemordere som frykter ansvarlighet for sine forbrytelser. Så kanskje er det ikke overraskende at noen som gjentatte ganger har blitt anklaget for avskyelige overtredelser, eller en propagandaoperasjon fra en israelsk regjering som begår folkemord, kunne ha oppildnet Trump-administrasjonen til å behandle min journalistikk som en form for ulovlig aktivitet. Vår rapportering i The Grayzone har tydeligvis blitt et problem for dette kriminelle kartellet, og derfor må vi fortsette».

Ayatollah Ali Khamenei Cannary Mission Donald Trump Iran Laura Loomer Max Blumenthal Repression The Grayzone

The Grayzone er et nettbasert nyhetsnettsted dedikert til tradisjonelt undersøkende journalistikk, nyheter og analyser. Redaktør er den prisbelønte journalisten Max Blumenthal.

Denne artikkelen er hentet fra The Grayzone:

Under Israeli pressure, US seizes Max Blumenthal’s devices on return from Tehran reporting trip – The Grayzone

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.

Av Niels Gerhard Johansen.

Anledningen for denne usedvanlge likhet med et følelsesliv var bortgangen til den amerikanske politiker, Lindsey Graham. En krigshisser som har vært et forbilde for Jens fordi han sa det som Jens har lyst til å si, men ikke kan: 

«Jevn Gaza, Yemen, Iran og Russland med jorden og drep dem som ikke adlyder den globale elite og det USraelske imperium».

Slikt kan man jo ikke si uten å tape ansikt med tilhørende maske av menneskelighet.

Mens Jens nå sørger over tapet av sin kyniske meningsfelle, kan vi andre trøste oss med at verden er blitt et litt fredeligere sted å være.Og det er en skjebnens ironi at Lindselus Galham bare ville krig mens han levde, men likevel endte livet med et stort bidrag til verdensfreden da han tok med seg krigsbrølet sitt i graven…

Niels Gerhard Johansen 

Samfunnsengasjert satirekunstner

Den verbale kollisjonen mellom USAs utenriksminister Marco Rubio og president Donald Trump i løpet av sommeren 2026 er et slikt øyeblikk. Masken har falt. 

Den såkalte «regelbaserte verdensordenen» – dette slitte begrepet som vestlige ledere messer som et hellig mantra – har endelig blitt avslørt for det den hele tiden har vært: den sterkestes rett, forkledd i tynn juridisk ferniss.

​Bakgrunnen er nesten komisk i sin grenseløse selvmotsigelse. Den 23. juni 2026 rykket USAs utenriksminister, Marco Rubio, ut under sitt besøk i De forente arabiske emirater og slo fast det som har vært vestlig dogme i generasjoner om at Hormuzstredet er en internasjonal vannvei. Ingen stat har lov til å kreve toll eller avgifter for skip som passerer her. «Det er internasjonal lov. Det er slik det fungerer over hele verden,» forklarte Rubio med opphøyd, moralsk tyngde. Han snakket naturligvis til Iran, som har antydet at de vil kreve gebyrer fra skip som krysser deres sjøterritorium i det trange stredet.

​Men bare tre uker senere, den 13. juli, rykket president Donald Trump ut på sosiale medier og i beste sendetid på Fox News med en stikk motsatt marsjordre. USA skal heretter være «The Guardian of the Hormuz Strait» – og for denne «tjenesten» krever presidenten intet mindre enn en 20 prosent avgift på verdien av all last som passerer.

​Det blir ikke mer uforfalsket enn dette. Utenriksministeren erklærer at avgifter i stredet er et eklatant brudd på folkeretten. Presidenten erklærer at USA skal kreve nøyaktig de samme avgiftene, bare med et saftigere påslag og med USAs marine som torpedoer.

​Det vi er vitne til, er den endelige overgangen fra et hegemoni som i det minste forsøkte å late som om det fulgte felles regler, til et globalt beskyttelsesrederi. Det er mafiaens logikk overført til global skipsfart: «Fin båt du har der. Det ville være synd om noe skjedde med den. Det blir tjue prosent, takk.»

​Fra internasjonal lov til beskyttelsespenger

​Dette reiser det uunngåelige spørsmålet: Hva er egentlig gjeldende folkerett i Hormuzstredet?

​Sannheten er at den juridiske grunnen under stredet har vært gyngende i over førti år. FNs havrettskonvensjon (UNCLOS) fra 1982 slår fast at sjøterritoriet til en kyststat strekker seg 12 nautiske mil ut fra grunnlinjen. Siden Hormuzstredet bare er 21 nautiske mil på det smaleste, overlapper sjøterritoriet til Iran og Oman fullstendig. Det finnes ikke noe «internasjonalt farvann» i stredet; man seiler enten i iransk eller omansk territorium.

​Havrettskonvensjonen løste dette ved å innføre prinsippet om «transitpassasje» – en rett til uhindret gjennomfart gjennom stred som brukes til internasjonal navigasjon. Men her kommer den store geopolitiske ironien. USA har, i motsetning til Iran og Oman, aldri ratifisert Havrettskonvensjonen. Det amerikanske Senatet har i alle år nektet å binde seg til internasjonale organer som begrenser amerikansk handlefrihet. Likevel har USA i hele etterkrigstiden opptrådt som havrettens selvoppnevnte overdommer under fanen «Freedom of Navigation».

​Iran, på sin side, signerte konvensjonen, men ratifiserte den aldri formelt. De har hele tiden holdt fast på at retten til transitpassasje kun gjelder for stater som faktisk har forpliktet seg til konvensjonen. For ikke-medlemmer som USA gjelder kun den eldre og mer begrensede retten til «uskyldig passasje» – en rett kyststaten kan suspendere dersom deres sikkerhet trues.

​Sjørøveri i sanksjonenes navn

​Vi trenger imidlertid ikke gå oss vill i de juridiske spissfindighetene, for det er lenge siden de betød noe i praksis. Forfallet i den internasjonale rettsordenen har pågått i årevis, og det er Vesten selv som har ledet an.

​Når Storbritannia kaprer tankskip i internasjonalt farvann med henvisning til ensidige «sanksjoner» som kun har gyldighet i britisk nasjonal lovgivning, er det ikke rettshåndhevelse. Det er statlig piratvirksomhet. Når vestlig presse ukritisk adopterer propagandabegreper som «spøkelsesflåte» for å beskrive legitime, suverene staters handel utenom USAs sanksjonsregimer, forsøker de å kriminalisere det som i realiteten er ordinær skipsfart under gjeldende havrett. De dikter opp nye pseudo-juridiske merkelapper for å legitimere at imperiet tar seg til rette på verdenshavene.

​Nå topper Trump det hele ved å kreve eiendomsrett og skatteoppkreving i et strede der USA ikke eier en eneste kvadratkilometer sjøterritorium.

 Reaksjonene lot ikke vente på seg. Den iranske utenriksministeren Abbas Araghchi var raskt ute med å påpeke det absurde i Trumps utspill på plattformen X, der han ironisk ga Trump rett: «Ja, den som sikrer stredet bør kompenseres. Og ettersom det er Iran som historisk og geografisk gjør denne jobben, tar vi gjerne imot pengene – men vi skal være langt rimeligere enn 20 prosent.»

​Det norske knefallet

​Det mest deprimerende i dette skuespillet er den norske serviliteten. Da Iran tidligere i denne konflikten ble utsatt for angrep, nektet den norske regjeringen konsekvent å bruke ordet «fordømme». Men da det ble reist trusler om at Hormuz-stredet kunne bli stengt, rykket UD umiddelbart ut med de aller sterkeste fordømmelser.

​For norske myndigheter er folkeretten og suverenitetsprinsippet underordnet; det eneste som virkelig teller, er å holde imperiets forsyningslinjer åpne og lystre signalene fra Washington. 

De norske elitene heier på den «regelbaserte orden» når imperiet dikterer den, men forholder seg daddelstille når herren i Washington oppfører seg som en landeveisrøver.

​Makt er rett

​Det er på tide å kalle en spade for en spade. Den «regelbaserte verdensorden» har aldri handlet om regler. Det har vært et ideologisk røykteppe designet for å disiplinere utfordrere av det vestlige hegemoniet, mens hegemonen selv har stått fritt til å bombe, sanksjonere, kapre og invadere etter eget godtbefinnende.

​Når den amerikanske administrasjonen nå åpenlyst krangler om hvorvidt stredet skal være en fri, internasjonal ferdselsåre eller et amerikansk-kontrollert bomveiprosjekt med 20 prosent toll på verdi av lasten, er all anstendighet borte. Det er den nakne imperialismen som står igjen.

​Spørsmålet fremover er ikke hvem som har folkeretten på sin side. Folkeretten er for lengst lagt i graven, spadd over og glemt av de samme kreftene som hevdet de forsvarte den. 

Spørsmålet som gjenstår er langt mer brutalt og ærlig. Hvem har den faktiske, militære makten til å stenge – og åpne – Hormuzstredet? 

Svaret på det vil definere de neste tiårene. For i den nye tidsalderen er det ikke lenger noen som later som. Might Makes Right.

Steven Crozier

Stortingspresident Masud Gharahkhani sier på X:

«Det er utrolig trist å høre om hans bortgang. Han ga alltid klart uttrykk for sin støtte til Ukrainas kamp for frihet. Han støttet også det iranske folkets kamp for frihet. Videre forsto han betydningen av et sterkt NATO-forbund, med USA som drivkraft».

Alle tre er fremtredende representanter for «det politiske Norge», og for Arbeiderpartiet. De kunne valgt å forholde seg tause ved denne mannens død, men de står isteden frem og hyller ham. Det forteller oss alt vi trenger å vite om det moralske og politiske forfallet som gjennomsyrer den politiske ledelsen i dette landet.

Norges Kommunistiske Parti velger å sende sine varmeste tanker til ofrene for Lindsay Grahams politiske forbrytelser. De skal aldri glemmes. 

Uttalelse fra NKPs internasjonale utvalg,
13. juli 2026

Av Nyhetsredaksjonen i The Cradle.

USA og Europa må investere ytterligere 23,6 billioner dollar i løpet av de neste 25 årene for å avslutte sin avhengighet av Kina i kritiske næringer som produksjon og teknologi, og for å kopiere Kinas fremskritt innen infrastruktur, forskning, programvare, produksjon og forsyningskjede, rapporterte Financial Times (FT) 13. juli.

Ifølge en analyse fra konsulentselskapet EY-Parthenon, sitert av Financial Times, vil en duplisering av infrastrukturen, forskningen, programvaren, produksjonen og forsyningskjedene som nå er knyttet til Beijing, koste USA 13,7 billioner dollar, eurosonen 9,1 billioner dollar og Storbritannia 800 milliarder dollar i løpet av de neste 25 årene.

Disse totalene beløper seg til rundt 940 milliarder dollar i året, i tillegg til eksisterende forpliktelser innen energi, forsvar, teknologi og infrastruktur, noe som tyder på at det vil være ekstremt vanskelig å løsrive seg fra Kina.

«Å lokalisere forsyningskjeder uten å påføre skattebetalere og forbrukere uoverkommelige kostnader vil være en av de største utfordringene for både bedrifter og myndigheter i årene som kommer», sa Mats Persson, analytiker hos EY-Parthenon og tidligere rådgiver for den britiske statsministerens kontor.

Selv om en slik forpliktelse blir inngått, vil USA og Europa fortsatt være avhengige av Kina for sjeldne jordartsmineraler som er avgjørende for produksjon av biler, elektronikk og våpen.

Ifølge den britiske tenketanken Chatham House produserer Kina rundt 70 prosent av sjeldne jordarter og er ansvarlig for rundt 90 prosent av den globale tunge foredlingen av sjeldne jordarter, og produserer mesteparten av verdens permanente magneter av sjeldne jordarter.

I 2025 innførte Beijing eksportkontroll på flere sjeldne jordartsmetaller og relaterte magneter, noe som alvorlig forstyrret vestlige forsyningskjeder innen bilindustrien, forsvar og teknologi.

Tiltaket kom som en respons på at USAs president Donald Trump innførte høye tollsatser på kinesisk eksport til USA etter at han kom tilbake til Det hvite hus i 2025.

Financial Times: Europa og USA må investere ytterligere 23,6 billioner dollar over de neste 25 årene for å avslutte sin avhengighet av Kina i kritiske industrier som produksjon og teknologi, og for å gjenskape Kinas fremskritt innen infrastruktur, forskning, programvare, produksjon og forsyningskjeder.

I mellomtiden vil kineserne i løpet av disse 25 årene ha rykket opp i en helt annen stratosfære. Vesten kan ikke lenger vinne dette kappløpet – den brukte langt for mye på militære troféprosjekter og null på visjon, planlegging, infrastruktur og utvikling av menneskelige ressurser.

De amerikanske tollsatsene og kinesiske eksportkontrollene ble opphevet etter at Trump møtte Kinas president Xi Jinping i Sør-Korea i oktober 2025. Hendelsen understreket imidlertid USAs og Europas pågående avhengighet av Kina, som for dem utgjør en nasjonal sikkerhetstrussel.

«Utfordringen er ikke bare hvor mye det ville koste, men også Kinas evne til å gripe inn for å stoppe en slik frakobling på grunn av sin eksisterende kontroll over forsyningen av alt fra bearbeiding av sjeldne jordarter til aktive farmasøytiske ingredienser», uttalte Alicia Garcia-Herrero, sjeføkonom for Asia Pacific i investeringsbanken Natixis, da hun snakket med Financial Times.

Å frikoble seg fra Kina ville også øke kostnadene i USA og Europa, ettersom kinesiskproduserte varer vanligvis har en fabrikkprisfordel på 20–100 prosent i forhold til vestligproduserte produkter. EY-Parthenon-analysen fant at redusert avhengighet av kinesisk produksjon ville presse opp prisene og drive inflasjonen.

Kommentar

USGS Mineral Commodity Summaries (årlige rapporter, f.eks. 2025/2026): Kina står for majoriteten av global produksjon av sjeldne jordarter (REE) og har de største kjente reservene (ca. 44 millioner tonn REO). De produserte rundt 270.000 tonn i 2024/2025, som utgjør en stor del av verdens totale output. USA er sterkt importavhengig.

Kina kontrollerer ca. 90% av global separasjon og raffinering, og nær 94% av produksjonen av REE-baserte magneter (viktig for elbiler, vindkraft, forsvar). Selv om andre land utvinner malm, sendes mye til Kina for prosessering.

Kina har innført eksportlisenser og restriksjoner på flere REE (spesielt medium og tunge), bl.a. i april og oktober 2025, som svar på geopolitiske spenninger (f.eks. toll). Dette inkluderer samarium, gadolinium, terbium, dysprosium m.fl., og har utvidet seg til produkter med kinesisk opprinnelse.

Vesten må altså investere 23,6 billioner dollar (trillioner på engelsk). Her er noen nyttige sammenligninger (basert på nyere tall fra IMF, World Bank og lignende kilder rundt 2025/2026):

• USAs årlige BNP: Ca. 32–33 billioner dollar i 2026.
• → $23,6 billioner tilsvarer omtrent ¾ av et helt USAs årlig BNP (eller rundt 70–75%). Fordelt over 25 år blir det ca. 0,95 billioner dollar per år – tilsvarende omtrent 3% av USAs årlige BNP.
• Eurosonens BNP: Rundt 15–16 billioner dollar årlig.
• → Summen er større enn et helt års eurozone-BNP.
• Globalt BNP: Ca. 126 billioner dollar i 2026.
• → $23,6 billioner er omtrent 19% av verdens samlede årlige økonomi.

US Central Command (CENTCOM) har gjennomført en tredje natt på rad med luftangrep mot iranske militære mål. Angrepene er beordret av president Donald Trump.

Målene inkluderer kystforsvar, missil- og dronebaser, radar, marineanlegg og Revolusjonsgarde-mål i områder som Bandar Abbas, Bushehr, Chabahar, Jask, Konarak, og øyer som Kish, Qeshm og Abu Musa.

Hensikten er å svekke Irans evne til å angripe kommersiell skipsfart i Hormuz-stredet. Det er rapportert om eksplosjoner og branner i flere av disse områdene.

Irans gjengjeldelsesangrep traff amerikanske militære anlegg over hele regionen

Den islamske revolusjonsgarden IRGC sa at den startet en flerfaset operasjon som svar etter nye amerikanske angrep mot iranske kystbaser, rapporterte det iranske byrået Tasnim. Ifølge IRGC fulgte eskaleringen etter en operasjon fra IRGCs marine for å stoppe to skip som brøt reglene og utgjorde en fare for navigasjonen i Hormuzstredet. IRGC sa at svaret rettet seg mot flere militære anlegg knyttet til USA over hele regionen:

Jordan: Missildepoter og drivstofftanker ved Prince Hassan flybase ble satt i brann av missil- og dronangrep.

Bahrain: Viktige helikoptervedlikeholds- og reparasjonssentre, en hangar for P-8 elektronisk krigføringsfly, og det amerikanske militærets dronekommando- og kontrollsenter ved Sheikh Isa flybase ble ødelagt.

Kuwait: Drivstofftanker og Patriot luftvernsystemer ved Ali Al Salem flybase ble fullstendig ødelagt, sammen med et strategisk FPS-radarsystem ved Ahmed Al-Jaber flybase.

IRGCs bakkestyrker traff også en amerikansk hærbase for bakke-til-bakke missiler, satte fyr på og ødela to HIMARS missilplattformer og ammunisjonsdepoter i Kuwait. IRGC sa at gjengjeldelsesoperasjonen pågår fortsatt.

«Hormuzstredet er vårt territorium, og vi vil ikke tillate en kjeltringaktig og barnedrapende hær fra andre siden av verden å fortsette sin ulovlige innblanding i det», het det i uttalelsen. Irans budskap er klart: Amerikanske angrep vil ikke gå ubesvart, og utenlandsk militær innblanding i Hormuzstredet vil møtes med makt.

Den iranske revolusjonsgarden sier sjøl:

Kommunikasjonssystemer, drivstofftanker, Patriot luftforsvarsbatterier, kontrolltårn og ammunisjonsdepoter tilhørende de okkuperende amerikanske styrkene ble direkte truffet og alvorlig skadet.

I en koordinert marinerespons avfyrte den iranske hærens marine cruisemissiler mot et fiendtlig amerikansk fartøy etter amerikanske missilangrep på iranske militærsentre, og nøytraliserte dermed trusselen.

Bølger av iranske kamikaze-droner traff og skadet kommunikasjonssystemer, drivstofftanker, Patriot luftforsvarsbatterier, kontrolltårn og ammunisjonslagre tilhørende den amerikanske terrorhæren ved basene deres i Kuwait.

Full krig mot Iran og dystre utsikter for Israel

I en samtale med Glenn Diesen sier tidligere ambassadør Chas Freeman:

• Iran har overtaket på hjemmebane: De kan holde ut lenger, produserer missiler/drone raskere enn USA kan lage forsvar/imotmidler, og rammer amerikanske baser (Kuwait, Bahrain, Jordan, delvis Qatar) ved å ødelegge radar, støtteutstyr og ammunisjon.
• USA bruker opp ressurser som svekker dem i andre teatre (Ukraine, Taiwan). Oljeleveranser (spesielt sour crude) blir kritiske – kan stoppe jet fuel og diesel-produksjon.
• Begge sider utveksler ild periodisk, men ingen kan gi knockout-slag. Iran angriper ikke Israel foreløpig for å unngå å gi Netanyahu det han vil ha, men det kan endre seg.

(Sour crude (sur råolje) er råolje som inneholder en høy konsentrasjon av svovelforbindelser, vanligvis mer enn 0,5%. Siden svovelinnholdet gjør oljen etsende og illeluktende (ofte som råtne egg), krever den mer avansert og kostbar raffinering enn «sweet crude» for å bli til drivstoff. Navnet «sour» (sur) stammer fra den historiske metoden for å teste råolje, der man luktet og smakte på den.)

Det pågår ikke lenger reelle forhandlinger. Trump-administrasjonen forventer iransk kapitulasjon, noe Iran aldri vil godta.

Eskalering er sannsynlig – Iran kan angripe skip, baser, økonomiske mål eller Israel igjen. USA vil fortsette å utfordre iransk kontroll.

Freeman ser dette som en dum krig Trump startet sammen med Israel, uten klar vei ut. Iran har initiativ og utholdenhet.

Ambassadør Chas Freeman var tidligere assisterende forsvarsminister i USA og mottok de høyeste offentlige tjenesteutmerkelsene fra Forsvarsdepartementet for sine roller i utformingen av et NATO-sentrert europeisk sikkerhetssystem etter den kalde krigen og i reetableringen av forsvars- og militærforbindelser med Kina. Han tjenestegjorde som USAs ambassadør i Saudi-Arabia under operasjonene Desert Shield og Desert Storm.

Dette skriver Henry Donovan i The Spectator. Donovan er en tysk-engelsk journalist og kommunikasjonsrådgiver som bor i Berlin. Han fortsetter:

Ta jernbanene, den beryktede Deutsche Bahn. For noen uker siden stoppet de helt opp. Alle tog i landet sto stille, fordi radiosystemet som lar sjåførene snakke med signalbokser – et system som tilsynelatende er datert, i ånden om ikke i silikon, fra Kaiserreich – rett og slett sluttet å virke. I flere timer beveget ingenting seg på sporene til Europas største økonomi.

Strandede passasjerer trakk på skuldrene mot journalister da de ble spurt om hva de følte om det. Dette er akkurat hva Deutsche Bahn gjør, sa flere, med den slitne resignasjonen til folk som beskriver været snarere enn en nasjonal infrastrukturfeil.

Artikkelen beskriver en gradvis og «stille» nedgang i Tyskland, preget av infrastrukturproblemer, industriell svekkelse og politisk fatalisme. Forfatteren hevder at landet, som fortsatt ser seg selv som Europas «motor», har mistet evnen til å vedlikeholde og fornye seg selv effektivt.

Sentral eksempler på nedgangen

• Jernbane (Deutsche Bahn): Total stans i togtrafikken nylig på grunn av svikt i et gammelt radiosystem for kommunikasjon mellom tog og signal. Passasjerer reagerer med resignasjon og fatalisme heller enn sinne – «det er bare sånn det er».
• Broer og infrastruktur: Flere broer stengt akutt pga. sikkerhetsproblemer (f.eks. en viktig Rhein-bro ved Bonn). I delstaten Nordrhein-Westfalen trenger 1 av 3 motorveibroer reparasjon. Prosjekter som Stuttgart 21 er kraftig forsinket (åpning utsatt til 2031).
• Industri: Volkswagen planlegger å kutte ca. 100.000 av 600.000 jobber globalt, inkludert fire fabrikker i Tyskland. Skyldes blant annet streng klimapolitikk, forbud mot forbrenningsmotorer og konkurranse fra billigere kinesiske elbiler.

Regjeringas respons

• Utilstrekkelig: Pakke med pensjons- og skattereformer roses internt, men er mest justeringer (f.eks. inflasjonsjustering) og mangler ambisjon. Lite gjøres med kjerneproblemer som høye energipriser, byråkrati og manglende konkurransekraft.
• Mer regulering, statlig involvering og proteksjonisme (f.eks. stenge ute kinesiske biler) i stedet for markedsreformer og innovasjon.
• Forfatteren kritiserer mangelen på en reell «great leap forward» for konkurranseevnen, til tross for løfter fra kansler Friedrich Merz.

Spectator har fått tusenvis av reaksjoner på artikkelen (mange «sad», «angry» og shares). Folk kommenterer ofte med enighet om nedgang, «det var bedre før» eller kritikk av grønn politikk.

Mange kommentarer som ser artikkelen som bevis på selvpåført økonomisk selvmord. Kommentarer fra høyresida sier at artikkelen treffer spikeren på hodet – Tyskland har mistet sin ingeniør- og effektivitetsprestisje pga. energipolitikk, byråkrati og svak ledelse.

Venstresida er forbausende taus enda dette er en kritikk av en CDU-ledet regjering.

Sabine Beppler-Spahl skriver i Spiked:

Germany is becoming the sick man of Europe

Volkswagen’s decision to close factories in four cities is the latest sign of a nation in steep decline.

Hun skriver:

Bare forrige uke annonserte Volkswagen (VW) en bølge av fabrikknedleggelser. Dette går langt utover det som var forventet for bare noen få måneder siden. I desember i fjor stengte VW en fabrikk for første gang i sin nesten 90 år lange historie, i byen Dresden. Nå skal også fabrikkene i Hannover, Emden, Zwickau og Neckarsulm stenges innen 2032.

Som et ingeniørtidsskrift forklarer, går disse kuttene dypere enn de 46 000 direkte oppsigelsene. Minst ytterligere 15 000 lederstillinger vil også forsvinne. Enda viktigere er det at nedleggelsene vil tømme ut hele regioner – spesielt de som lenge har vært økonomisk svake, og hvor VW alltid har vært den største arbeidsgiveren.

I byen Zwickau i øst har VW 8000 direkte ansatte, og ytterligere 20.000 jobber for leverandørene. «Hvis disse jobbene skulle forsvinne, ville det også påvirke detaljhandelen og hotell- og restaurantbransjen», rapporterer
en fagpublikasjon. Bildet er ikke annerledes i Emden i Vest-Tyskland. Anslag antyder at rundt
100 000 jobber vil gå tapt i årene som kommer, hovedsakelig i Tyskland.

VW – selskapet som sto for tysk ingeniørkunst i flere tiår – er bare det mest spektakulære eksemplet på landets deindustrialisering. Tyskland fortsetter å sakke akterut, ikke bare i forhold til internasjonal konkurranse, som Kina, men også i forhold til nasjoner innenfor EU.
Som Reuters rapporterte i mai, har Tysklands industrisektor siden 2019 «tatt tap på 341.500 jobber, en nedgang på litt over seks prosent, noe som betyr at én av 17 industrijobber har forsvunnet».

Dette er kjent stoff for lesere av steigan.no. Vi har blant annet denne artikkelen som beskriver Tysklands vei fra Europas industrielle lokomotiv til å bli Europas sjuke mann:

I 150 år har tysk industri og vitenskap holdt høy internasjonal klasse. Etter samlinga i 1871 utviklet landet seg raskt til å bli Europas industrielle lokomotiv og ikke en gang to tapte verdenskriger klarte å utrydde Tysklands industriell-kulturelle økologi. Nå skjer det derimot noe dramatisk. Tysk bilindustri, som har vært et flaggskip for tysk industri og økonomi, står på kanten av stupet. Ser vi undergangen for Tyskland som industrinasjon eller vil Tyskland for tredje gang klare å reise seg som en fugl Fønix av asken?

Les våre artikler om Tyskland.