I Ullmanns verden er dette «solidaritetsarbeid» på linje med det Afghanistankomiteen gjorde i Afghanistan og Palestinakomiteen i Palestina.

Blant penselsvingerne er mangeårig fagforeningsaktivist Boye Ullmann, som jobber som organisasjonsarbeider i Bygningsarbeidernes Fagforening. Foreningen har brukt 30.000 kroner av medlemmenes midler til å kjøpe inn en bil, for å donere den til Ukraina.

– Vår fagforening har hatt klare vedtak mot Russlands krig mot Ukraina. Vi støtter Ukrainas rett til å bestemme selv, og støtter motstandskampen, sier Ullmann til Klassekampen.

Klassekampen skriver videre:

For organisasjonsarbeideren Ullmann er ikke dette første reise utenlands på solidaritetsoppdrag. På 1980-tallet var han i Afghanistan for å støtte motstand mot Sovjets okkupasjon, og han har vært i Palestina. Når går altså turen til Ukraina.

– Nærhet til konflikten gir kunnskap. Det å ha den direkte kontakten med de som driver kampen, enten det er Afghanistan, Palestina eller Ukraina, har mye å si, sier han.

Ikke humanitært arbeid, men støtte til krigen

Ullmanns kopling til Afghanistan og Palestina er i beste fall villedende. Disse komiteene har først og fremst drevet humanitært arbeid. Vi har ikke klart å dokumentere at de drev med støtte til krigføringa.

Men det Ullmann og UFC gjør nå er støtte til logistikk ved fronten og levering av krigsnyttig materiell. Og dette bruker de de fagorganisertes penger til. Det er en helt annen sak.

UFC gjør heller ikke noen hemmelighet av sin sympati med nazi-organisasjonen Azov. Her under det gamle fascistslagordet Slava Ukraini, et slagord som har omtrent samme historikk og konnotasjon som Vidkun Quislings Heil og sæl!

Boye Ullmann lar seg ikke rokke av at Zelenskij hedrer nazikollaboratører

Den ukrainske Holocaust-forskeren Marta Havryshko skrev nylig:

«I dag, som ukrainsk jøde og Holocaust-forsker, skammer jeg meg dypt.

Jeg kunne aldri ha forestilt meg at i mitt land – landet der nazistene myrdet 1,5 millioner jøder, landet med Babi Yar, selve symbolet på Holocaust i Sovjetunionen, et land som hevder å kjempe for «frihet og demokrati» – skulle en nazikollaborator og OUN-leder som Andriy Melnyk bli begravet med full statlig æresbevisning».

Boye Ullmann har enda større grunn til å skamme seg når han uten forbehold støtter et regime som bedriver åpenlys hyllest til nazikollaboratører. Men han eier ikke skam.

Havryshko skriver videre:

Menn under Melnyks ledelse tjenestegjorde i hjelpepolitiet under nazistene. De jaktet på jøder som gjemte seg på loft, i kjellere, i skoger og låver, desperate etter å overleve Holocaust. De voktet ghettoer og leirer. De marsjerte jøder til henrettelsessteder. Og de deltok i skytingen sammen med tyskerne.

Våren 1943 var Holocaust i Ukraina nesten fullført. De jødiske naboene var borte – myrdet foran øynene på, og ofte med hjelp, av Melnyks tilhengere. Og det var nettopp da Melnyk støttet opprettelsen av Waffen-SS Galicia-divisjonen, hvis medlemmer sverget en ed til Adolf Hitler.

Man kan knapt forestille seg en større ydmykelse for jøder. Det er en ydmykelse for alle som en gang trodde at «Aldri igjen» betydde noe i dagens Ukraina – et land der militant etnisk nasjonalisme i økende grad dikterer minnepolitikken og den nasjonale identiteten.

Fatter du ikke hva det betyr, Ullmann? Er dette helt greit for deg? Vet dine fagforeningsmedlemmer om dette? Er det greit å bruke deres kontingentpenger til å støtte et slikt regime?

Tvangsrekruttering til fronten

Vanlige ukrainere har ikke den entusiasmen for krigen som Ullmann har. De nekter simpelthen å delta i krigen. Zelenskijs bander løser dette ved å kidnappe vanlige folk på gata for å tvangssende dem til en sikker død ved fronten.

Dette er ikke enkeltstående unntak. Det er et system og det skjer daglig. Slik behandles vanlige folk fra arbeiderklassen i Ullmanns ukrainske demokrati:

Et mafiaregime av tjuver og kjeltringer

Aftenposten: Store summer av bistandspenger til Ukraina forsvinner på veien.

«Dronesvindel, ubygde forsvarsverk og soldater uten hjelp. Pengene forsvant på veien til fronten», skriver Aftenpostens Per Anders Johansen i en stor artikkel 18. mai. Artikkelen viser at Aftenposten og norske myndigheter er fullt klar over at det stjeles enorme summer av norske bistandsmidler i Ukraina. Johansen er sterkt pro-ukrainsk og vi har tidligere pekt på at han med viten og vilje har hvitvasket Azov-nazistene i Ukraina. Se: Aftenposten hvitvasker Ukrainas nazistiske Fører. Så man kan vanskelig påstå at dette er «pro-russisk» eller «Putinvennlig propaganda».

Dette er innrømmelser fra fanklubben. Det er brann i rosenes leir.

Kilder i Ukraina skriver at mellom 15% og 20% av bistanden forsvinner i korrupsjon. Dette tallet er det vanskelig å få bekreftet, men det virker sannsynlig. Hvis det stemmer, blir mange titalls milliarder norske skattekroner borte i kjeltringenes lommer og utenlandskonti.

Aftenposten slår også fast at 90,5% av ukrainerne sier korrupsjon er et av Ukrainas største problemer, og at 54% mener korrupsjon er en større trussel mot Ukrainas fremtid enn Russlands militære aggresjon (opp fra 48% i 2024).

Boye Ullmann – du støtter et nazivennlig kleptokrati som er så fjernt fra arbeiderklassens og fagbevegelsens verdier som det er mulig å komme. Og siden alt vi nevner her må være kjent for deg, så kan vi ikke trekke andre slutninger enn at du gjør dette med åpne øyne.

Så dypt du har falt siden vi sto på barrikadene sammen i Oslo Jern og metall.

Den gangen ville du og jeg ha kalt slik støtte til fascistiske regimer for klasseforræderi.

26. mai 2026.

Du ser svært få blå-over-gule bannere på plener og verandaer foran huset nå for tiden, og de som er igjen er alltid bleke av sol og regn. Jeg liker dem som vinden har frynset opp slik at de henger som slitte kjøkkenfiller. 

Å flagge et ukrainsk flagg slik at naboene dine visste om din modige forpliktelse til demokrati, frihet, «verdier» og alt det der, var lenge ne plus ultra i dydssignaliseringslinjen.

Har disse menneskene endelig innsett at det korrupte, nazi-infiserte regimet i Kiev ikke tilbyr noen dyd å signalisere? Dette er bra hvis det er slik: Det er grenser selv for hvor mye glede man kan ha over liberalernes dårskap. 

Krigen i Ukraina fortsetter, og tro det eller ei, du kan fortsatt lese i de store dagsavisene at momentumet har snudd (igjen!) i ukrainernes favør. OK, psyop-folkene sliter fortsatt slik de har gjort siden den russiske intervensjonen startet for fem februar siden, og jeg skal snart komme til et enestående overdrevet eksempel på dette. 

Men propagandaen er nå like fillete og falmet som flaggene liberale og alle de andre lemmenene pleide å favorisere. 

La dette bli en tid med åpenbaringer på tvers av verden, sier jeg, når de tykke teppet av feil og desinformasjon som tilslører så mange av realitetene i det 21. århundre endelig brister. 

Dette skjer allerede ettersom terrorregimet i Israel fortsetter på sin motbydelige vei: Ikke all hasbaraen sionistene noen gang kunne skape, vil lenger holde obskøniteten i deres sadistiske forbrytelser og overgrep ute av den vanlige diskursen. 

Takket være manges innsats, har i det sionistiske tilfellet endelig blitt tvunget inn i lovlig tale, for å si det på en annen måte. Dette er et stort fremskritt. Klarsyn, klar tenkning og klart språk må alltid komme foran prestasjoner i rettferdighetens sak. 

Måtte det samme nå vise seg å være tilfellet med Ukraina. La alle vrangforestillingene og illusjonene fra de siste fem årene – eller 12, hvis du begynner tellingen med det USA-sponsede kuppet i Kiev i 2014 – endelig falme som flaggene. 

Det er på tide – på tide å få selv de mest arrogante flaggviftende til å innse at krigen i Ukraina aldri har hatt noe som helst å gjøre med «demokrati», «den frie verden» eller «forsvaret av europeiske verdier». 

Det er på tide, fordi det bedrageriske kleptokratiet i Kiev og dets bedrageriske vestlige sponsorer nå trapper opp krigen selv om Ukraina har tapt den – etter min mening, om ikke andres, for godt over et år siden.  

Ukraina utvider nå raskt sine drone- og missilangrep til mål opptil tusen mil innenfor russisk territorium. «Alt i alt blir vår langsiktige plan for mai i stor grad gjennomført i sin helhet», sa Volodymyr Zelenskij skrytende forrige onsdag. «Hovedmålene er russiske oljeraffinerier, lagringsanlegg og annen infrastruktur knyttet til disse oljeinntektene».

Merkelig, eller ikke i det hele tatt, at Ukrainas president unnlot å nevne de nylige angrepene på boligblokker i Moskva og omegn. Dette er farlige, eskalerende provokasjoner, og det er nettopp slik disse angrepene er ment. 

Kreml-stemningsendring

Som et tegn på det som ser ut til å være en skiftende stemning i Kreml, lovet Vladimir Putin fredag ​​å gjengjelde etter at ukrainske droner traff en universitetssovesal i Luhansk, tidligere en ukrainsk oblast som Moskva, etter en folkeavstemning i september 2022, har innlemmet i Den russiske føderasjon. 

Den russiske presidenten holdt dette løftet søndag, da militæret satte i gang et usedvanlig kraftig drone- og missilangrep mot Kiev. Russerne sendte et av sine hypersoniske Oreshnik-missiler til en flybase i en forstad til den ukrainske hovedstaden. 

Dette leses som en klar advarsel om at tilbakeholdenheten Kreml har vist gjennom hele konflikten er i ferd med å bli tynnslitt: Oreshnik er atomvåpenkapabel. 

Må aldri overses: Det har lenge vært tydelig at de ukrainske væpnede styrkene ikke kunne få til noe av dette uten veiledning – teknologi, teknisk veiledning, målretting, etterretning og så videre – fra vestlige etterretningstjenester, først og fremst MI-6 og CIA. 

Den mest dramatiske demonstrasjonen av denne samvirket var Operasjon Spiderweb for et år siden neste måned, da ukrainske droner – av britisk og fransk produksjon – traff fem russiske flybaser. 

Hva ser vi på? Hvem sin krig er det nå?

Olivier Kempf hadde en interessant vurdering i aprilutgaven av Harper’s under overskriften «Har Russland vunnet krigen?» Kempf, pensjonert fra den franske hæren som brigadegeneral, svarte på spørsmålet hans i den siste linjen i essayet sitt:

«Det er kanskje for tidlig å si at Russland har vunnet krigen. Men det er mulig, på dette tidspunktet, å hevde at Ukraina ikke vil vinne». 

La det endelig bli sagt: Uansett hvor lenge Ukraina kjempet mot russerne for å forsvare sitt suverene territorium, er det ikke lenger dette krigen handler om – hvis den noen gang virkelig har vært det, vil jeg legge til. 

Kievs korrupte ledere, dypt uforsiktige med sitt eget folks liv, har forvandlet nasjonen til en grotesk maskin, noe hentet fra The War of the Worlds, utelukkende for å tjene Vestens uendelige kampanje for å undergrave Russland.

Undertrykkelsen av radikal ærlighet av denne typen, som er propagandamennenes primære mål, er den viktigste grunnen til at krigen i Ukraina nå blir mer truende mot global stabilitet.  

Lenge før Nick Kristof publiserte sin kronikk 11. mai om sionistenes seksuelle overgrep mot palestinske fanger, måtte alle som fulgte med være klar over de syke perversjonene som herjet blant israelske soldater og fengselsvakter. Man måtte være … hva? … en sionist eller en sionistisk medvandrer – eller kanskje bare Chuck Schumer – for ikke å vite om disse fordervelsene eller fornekte dem hvis man visste. 

Men det tok Kristof, som skrev i The New York Times – «den amerikanske jødedommens hjembyavis», som en av avisens fremtredende reportere beskrev det for noen år siden – for å få disse styggeste realitetene – trente voldtektshunder, for Guds skyld – til å krasje inn i den allmenne bevisstheten. 

Israelerne vil aldri få denne kobraen tilbake i kurven nå som Nick har manet den fram. Kristof fortjener en Pulitzer- eller Polk- eller Overseas Press Club-pris for dette stykket, selv om han aldri vil få en, så ukosher (hvis du vil tilgi meg) har rapporten sin bevist siden Times publiserte den. 

Tucker Carlson har nettopp gjort for Ukraina det Nick Kristof nettopp gjorde for Israel. Det er ingen misforståelse av hva Kiev-regimet handler om, ikke lenger. Det er umulig å ta noen som er trege nok til å fortsette å vifte med det ukrainske flagget for «demokratiske verdier», alvorlig.    

Carlsons intervju med Iulia Mendel, Zelenskys tidligere pressesekretær, har hatt 1,4 millioner visninger siden det kom ut 11. mai, 26 000 seere tok seg tid til å gå til kommentartråden. Du finner ingen omtale i hovedstrømmen av Mendels beretning om årene hennes med den ukrainske diktatoren siden Carlson sendte «Kokain, tildekking og den eneste hindringen som forhindrer fred». 

Men glem det: Dette er en eksplosiv time og 38 minutter. Den kaster lys over svindlerne som styrer Ukraina, akkurat som Kristof har gjort med psykotikerne som styrer og forsvarer apartheid-Israel.

Carlson spør: «Hvem er Zelenskyj?» 

«Hvem er han?» spør Carlson Mendel.

Svaret hennes på dette viktige spørsmålet er langt, og underveis understreker hun gjentatte ganger sin sterke motstand mot den russiske intervensjonen og at hun ikke bærer noe personlig nag mot sin tidligere arbeidsgiver. Nei, hun gjør det klart hva hun har til hensikt helt øverst: «Jeg tror han er en av de største hindringene for fred i dag. Så jeg ville fortelle folket hvem han er».

Jeg vil bruke noen tankesprang for å fange opp kjernen i hennes beretning om Volodymyr Zelenskij, TV-komikeren som ble gjenoppfunnet som president:

«Først og fremst er han ikke en person du ser på kamera. Han er en helt annen person. Han bytter maske hele tiden. Han er følelsesmessig ukontrollerbar, ofte hysterisk, og han tror at alle mennesker er engangsbruk. Han har ikke den empatien han spiller. Han er en vanvittig god skuespiller, og det ga oss mye støtte i 2022, men skuespillet hans har ingen substans. Og alt han sier er så løsrevet fra virkeligheten. Og mesteparten av det han sier, er enten manipulasjon eller et faktum som er tatt fra konteksten. Eller det er rene løgner».

Og millioner av mennesker tror fortsatt at det å støtte Zelenskij betyr å støtte Ukraina. Men i dag er det annerledes…. Denne krigen er ikke svart-hvitt lenger. Den er mørk og enda mørkere. Vi ser bare på Putin som en ondskap, men Zelenskij er også en ondskap. Han er bare en skjult ondskap. Han spiller en slags bamse foran kameraet, men når lyset slukkes, er han en grizzlybjørn og ødelegger folket.

Det er nesten surrealistisk å huske at nesten alle vestlige ledere og vestlige delegasjoner som kom til Ukraina før krigen, behandlet Zelenskij som en politisk novise. De så at han var lavt utdannet, ukvalifisert og lavprofilert. Men så over natten forvandlet han seg til dette store ansiktet til demokratiet …

Det føles som om Vesten skapte myten, falt inn i den, og Vesten fortsetter å ignorere det faktum at under Zelenskis heroiske retorikk fortsetter han å akkumulere makt. Og jeg er ikke redd for å si at han fortsetter å uthule de samme menneskene han hevder å redde …»

Dette er hvem han var og er, og hvordan det gikk og hvordan det er. 

Zelenskij vant valget i 2019 med 71 prosent av stemmene, med et løfte om å forhandle frem en varig fred med Russland. Så fikk vestmaktene tak i den dårlig utdannede novisen, han brøt løftet sitt i løpet av få dager, og myteskapingsprosjektet startet. 

Alle flaggene som til slutt vaiet i byer og tettsteder over hele Vesten er ikke annet enn et bevis på hvor djevelsk enkelt det er å lure enorme befolkningsgrupper som er desperate etter noe, hva som helst, de kan tro på.

Det er mye, mye mer i den halvannen timen Carlson tilbringer med Mendel. Hun forteller om de omfattende bedragene – fra ukrainere, fra resten av oss – den konstante dyrkingen av billedspråk, de rutinemessige hvitvaskingsordningene Zelenskij direkte fører tilsyn med, kokainavhengigheten. (Mendel møter Zelenskijs dealer, en steinete tosk etter hennes beskrivelse, på presidentkontoret.) 

Om Zelenskijs kyniske manipulasjon av utseendet:

«Jeg tror at millioner av dem som fortsatt støtter Zelenskij lette etter en eller annen flott fyr i politikken. De ville tro at det finnes noen – Churchill eller hva det nå enn måtte være – en fyr som virkelig ville gjøre noe godt for folket. Og Zelenskij er en fantastisk skuespiller. Han kommer til å gi deg det du ønsker deg».

Om Zelenskijs politikk:

«Han misbrukte vår tro på demokrati. Han misbrukte vår kamp. Han misbrukte vårt offer, ukrainsk offer og det europeerne og amerikanerne gjorde for oss. Han misbrukte tilliten til så mange mennesker …»

I to år gjentok denne fyren to setninger som sier mye om ham. En av dem sa han: «Ukraina er ikke klar for demokrati», og dette er et sitat. Et annet sitat var: «Diktatur er en ordre». Så hvordan i all verden kan en person som tror at Ukraina ikke er klar for demokrati og at diktatur er en ordre, faktisk være ansiktet til demokratiet?

Det er selvfølgelig besettelsen av den løpende propagandaoperasjonen som er en så fremtredende del av Kiev-regimets daglige rutiner. 

I 2020, etter ikke ett år i embetet, begynte Zelenskys grove svik mot velgerne sine allerede å koste ham dyrt. Som Mendel forteller: «Han var virkelig redd for at seertallene hans skulle begynne å falle». 

Her er Mendels beretning om Zelenskys panikk foran henne og andre på pressekontoret hans: 

«… Og kollegaen min begynte å krangle med presidenten, veldig diplomatisk, men hun sa: ‘Hør her, det skjer ikke så mange positive ting. Du lover noe, men det skjer ikke’».

Og han sa: «Det spiller ingen rolle hva som skjer. Det viktigste – vi trenger tusen snakkehoder, og hvis tusen snakkehoder forteller positive ting, så skjer det positive ting, og folk tror at det finnes positive ting».

… Han lente seg mot bordet, så på oss og sa med en veldig irritert tone: «Jeg trenger Goebbels-propaganda hvis dere vil. Jeg trenger Goebbels-propaganda. Jeg trenger tusenvis av snakkehoder med Goebbels-propaganda». Ja, det var Hitlers propagandist. Og vi ble liksom så sjokkerte at vi sluttet å puste».

Og om Ukraina slik det er etter år med denne forstillinga, denne utspekulerte dobbeltspillet:

«Men ok, han har sine tusenvis av snakkehoder globalt, ikke sant? Og mange av oss skulle ikke være hans hoder. Vi bare, du vet, vi sto for landet. Vi trodde at han ville stoppe krigen snart, at, du vet, vi trengte å være forent. Vi trodde på det. Og fire år senere tror ikke ukrainere lenger på Zelenskijs agenda. Men fortsatt er det tusenvis av snakkehoder, og mange av dem får bare betalt for det, du vet».

Mendels år i Zelenskys «kommunikasjonsteam» – et bedrag i seg selv gitt hvordan det viste seg å fungere – begynte etter valget hans og sluttet i 2021. Etter å ha sett intervjuet og lest transkripsjonen, som er her, ser jeg ingen tvil om hennes autentisitet.

Psyop fortsetter 

Men psyopen, som tidligere nevnt, fortsetter.

Kyiv Independent, grunnlagt i 2021 med vestlige midler – den vanlige «sivilsamfunns»-biten – ser ut til å være spesielt opprørt. Den siterer en Alyona Hurkivska, som nettopp fullførte åtte år med å lede prosjekter sponset av det gode gamle amerikanske byrået for internasjonal utvikling – så incestuøst, alt dette – om at Mendel bare er en som later som.

 «Dette intervjuet», sier vår Alyona, «gjenspeiler ikke bare russiske fortellinger – det er intertekstuell propaganda som gjentar dem innenfra».

Ingenting fra The Kyiv Independent eller hovedkilden om hva Mendel faktisk sa. Men «intertekstuell propaganda»: Wow, jeg må skrive dette ned. Fru Hurkivska, burde jeg nevne, spesialiserer seg på «desinformasjon etter sannheten» – men selvfølgelig – og tar penger fra alle kanter, fra EU og Kiev-regimet, så vel som USAID.

En knallren kilde, vil jeg si. 

OK, Kyiv Independent er et fullstendig latterlig foretak, men hva er det å si om David French? Omtrent det samme, synes jeg, et latterlig foretak, men han svømmer på mye dypere vann. Mange tror han er en seriøs profesjonell. 

French har hatt en spalte i The New York Times siden 2023. Han er en militærveteran som aldri helt tok av seg uniformen, en evangelisk kristen som er et godt mål på den jevne trenden mot høyre på Times’ meningssider de siste årene.

Og når det gjelder Ukraina-krisen, har French og Times i det siste overgått til og med Alyona Hurkivska og The Kyiv Independent . Det var 26. april at French publiserte en kommentar under overskriften «Møt den nye lederen av den frie verden».

Trenger du et øyeblikk til å tenke på hvem denne nye lederen kan være?

Fransk begynner:

«Noe bemerkelsesverdig har skjedd på verdens slagmarker. Ukraina – en nasjon som skulle oppløses innen få dager etter en russisk invasjon – har kjempet mot Russland til en fastlåst situasjon. Landet har blitt en uunnværlig sikkerhetspartner i den vestlige alliansen».

Hører du etter? En uunnværlig sikkerhetspartner.

Etter å ha varmet opp leserne av denne utrolige tullete greia med den vanlige ofordøyelige maten, går det straks videre til Frenchs satori (plutselige innsikt, red.): 

«Nå tar Volodymyr Zelenskij, Ukrainas president, det neste steget, et som ville vært utenkelig så sent som i 2024. Med ord og gjerning viser han Europa og verden hvordan den postamerikanske frie verden kan bevare sin frihet og uavhengighet».

I ord og gjerning: Dette er hva mannen sa.  

Hva vet egentlig David French om Volodymyr Zelenskijs ord og gjerninger? Man må spørre seg selv, gitt at Carlsons intervju med Iulia Mendel kom ut to uker senere. 

Etter å ha heiet på alle de farlige morsomhetene og trommeslagingen som europeerne nå hengir seg til, og angret på Trump-regimets tilbaketrekning fra Kiev, avslutter French med denne fantastiske teksten:

«Det moralske og strategiske hjertet i forsvaret av det liberale demokratiet slår ikke i Washington. Det slår heller ikke i London eller Paris eller Berlin eller Ottawa. Det er i Kiev, hvor en modig leder og et modig folk har plukket opp fakkelen Amerika har slapp».

Wow igjen. Enda bedre enn «intertekstuell propaganda».

Det er ingen vits i å smile over den uheldige timingen for disse påstandene, eller David Frenchs selvinnlysende paranoia. Dette er ikke poenget mitt. Poenget mitt er å antyde hvor desperat uten kontakt med virkeligheten den ortodokse linjen angående Ukraina har blitt, og – svært viktig synes jeg – hvor mistet kontakten kretiner (idioter, red.) som French tror resten av oss er. 

Jeg kan ikke se for meg at dette kan vare. Vi lever midt i et raskt skifte i tidsånden. En slags demning ser ut til å være i ferd med å sprekke, og slipper løs en rask, klar strøm av sannheter. 

Jackson Lears, den fremtredende amerikaneren, skrev et svar på Olivier Kempf-essayet i Harper’s som jeg nevnte tidligere. Etter å ha bemerket den lange kampanjen for å undergrave Russland, konkluderer Lears: «Det er ingen ende på de impotente krampetrekningene til et imperium i tilbakegang».

Så sant dette har vært lenge. Så godt det vil bli når krampene og rotet de forårsaker endelig tar slutt.   

Patrick Lawrence, korrespondent i utlandet i mange år, hovedsakelig for International Herald Tribune, er spaltist, essayist, foreleser og forfatter, sist av Journalists and Their Shadows, tilgjengelig fra Clarity Press eller via Amazon. Andre bøker inkluderer Time No Longer: Americans After the American Century. Twitter-kontoen hans, @thefloutist, er gjenopprettet etter å ha blitt sensurert i årevis. 

Denne artikkelen ble publisert av Consortium News.

Av farmasøyt Sandy Lunøe, Fritt vaksinevalg.

Hvor farlig er vannkopper?

Det finnes ikke offentlig tilgjengelige tall som viser registrerte dødsfall av vannkopper i Norge de siste 2–5 årene, og som en følge av dette er det vanskelig å si noe sikkert om mortaliteten. Men hvem har egentlig hørt om noen som omkom av vannkopper? Siden viruset har sirkulert i befolkningen i alle de år, kan man relativt trygt gå ut fra at det kun skjer unntaksvis at noen skulle omkomme etter å ha blitt smittet av dette viruset. Det stilles også spørsmål ved om ikke enkelte dødsfall har forekommet pga underliggende sykdommer.

Hvilke vaksiner brukes mot denne barndomsinfeksjonen?

Rent teknologisk baserer de forskjellige vaksinene mot vannkopper seg på attenuerte (svekkede, levende) virus. Det betyr at vaksinen — etter intensjonen — skal stimulere immunapparatet til beskyttelse uten at det foreligger risiko for å påføre den vaksinerte selve sykdommen.

En av vaksinene mot vannkopper er Varivax, produsert av Merck Sharp & Dohme. I denne artikkelen vil vi fokusere på Varivax. Gå gjerne inn på Felleskatalogen her og sjekk under kategorien «kontraindikasjoner» for å finne ut hvilke akutte farer som følger med denne vaksinen. Det er usikkert om vaksinatører vil informere om disse.

Blant bivirkninger av Varivax nevner Felleskatalogen følgende:

• allergi
• anafylaktisk sjokk
• vannkopper
• lungebetennelse
• blødninger under huden,
• alvorlig blekhet.
• feber
• rødhet og hovenhet på stikkstedet, som kan innebære smerte ved berøring
• luftveisinfeksjon
• irritabilitet
• utslett
• utslett og kløe på selve stikkstedet
• alvorlig blemmelignende utslett
• Guillain-Barré syndrom
• hjernehinnebetennelse
• hjerneslag
• kramper med eller uten feber
• helvetesild

En annen vannkoppervaksine som brukes i Norge er Varilrix fra GlaxoSmithKline (GSK). Du kan lese informasjon om Varilix i Felleskatalogen her.

Cellelinjer fra aborterte foster i vaksineproduksjon er forbundet med utvikling av autisme

Det er påvist en tidsmessig assosiasjon mellom innføring av menneskelige fostercellelinjer i vaksiner og utvikling av autisme. Det er derfor betenkelig at vaksinens levende, svekkede varicellavirus er produsert nettopp ved bruk av humane diploide celler. Dette dreier seg om MRC-5-cellelinjen fra 1966, tatt fra et abortert menneskefoster. (Les gjerne denne artikkelen om cellelinjer fra aborterte fostre i vaksineproduksjon).

Vannkoppervaksine og mangelen på sikkerhet

Etter et søksmål og rettsak stilet mot det amerikanske legemiddelverket (FDA) kom det frem at vaksinen ble godkjent ved bruk av falsk placebo. I tillegg ble alvorlige bivirkninger ignorert, samt at forsøkspersonene i kontrollgruppen fikk vaksinen med en gang etter studieslutt. Dette gjorde det umulig å kunne avdekke eventuelle langtidsbivirkninger. Denne typen vitenskapelig malpraksis er juks!

Shedding

Vaksiner av typen «levende svekket virus» kan forårsake overføring av vaksinevirus, et fenomen kjent som ’shedding’. På denne linken i Felleskatalogen, under ’Forsiktighetsregler’, står det:
«Overføring av vaksinevirus som resulterer i vannkoppinfeksjon inkl. disseminert sykdom, kan i sjeldne tilfeller forekomme mellom vaksinerte personer og mottakelige kontakter, inklusiv friske så vel som personer i høyrisikogruppen». 
«Vaksinerte personer bør derfor, så langt det er mulig, forsøke å unngå tett kontakt med mottakelige personer i høyrisikogruppen i opptil 6 uker etter vaksinasjon»
Her reiser det seg et viktig spørsmål: Hvordan kan de vaksinerte vite hvem som er mottakelige kontakter i høyrisikogruppen?

Vaksinen er ikke testet med hensyn på negativ innvirkning på fertilitet og graviditet

Varivax har ikke blitt undersøkt for skadelig effekt på verken fertilitet eller graviditet. Det er derfor sunn fornuft at gravide kvinner ikke bør vaksineres mot vannkopper. Her skal det også legges til at vaksinen ikke er testet for verken mutagenisitet eller genotoksisitet.

Vaksinen er heller ikke testet for langtidsbivirkninger

Vaksinene er ikke testet for verken kreft eller autoimmune sykdommer, selv om det finnes nærmere 100 varianter av disse sykdommene. At vaksiner kan føre til nettopp kreft og autoimmune sykdommer finnes det gode forklaringsmodeller for. Men hvordan skal leger kunne forbinde autoimmune sykdommer med vaksiner i de tilfellene hvor symptomene dukker opp først flere måneder etter vaksineringen?

Bivirkninger nedtones og underrapporteres

Et annet viktig moment er den temmelig tidkrevende prosessen når en lege skal rapportere bivirkninger. I en travel jobbsituasjon kan legen rett og slett sløyfe å skrive bivirkningsrapport. Noen bivirkninger rapporteres, men langt fra alle. Når pasienter melder om bivirkninger til sin lege, kan det være lett å tro at dette følges opp. Dessverre er ikke dette noen selvfølge. Mange leger har aldri rapportert én eneste bivirkning. Mangelen på oppfølging av vaksineskader er generelt et sørgelig kapittel.

Rapportering av bivirkninger etter markedsføring er av «ukjent hyppighet»

Man kjenner ikke til hvorvidt bivirkninger fra allerede markedsførte vaksiner rapporteres inn. Det er derfor betenkelig at myndigheter tillater seg å påstå at vaksinene er «trygge og sikre». Hva bygger de denne påstanden på?

Av de nevnte grunner kan mange bivirkninger opptre uten at det blir registrert:
Aplastisk anemi (mangel på blodceller), hovne lymfeknuter, trombocytopeni (unormalt lav konsentrasjon av blodplater i blodet), bakterieinfeksjoner i hud og bløtvev, anafylaksi (akutt og potensielt livstruende overfølsomhetsreaksjon), alvorlig betennelsesreaksjon i hjernevev, helvetesild, lungebetennelse, vannkopper(!), Guillain-Barrés syndrom (akutt betennelsesreaksjon i ryggmarg og perifere nerver, noe som kan gi lammelser), hjerneblødning, balanseproblemer, talevansker, og mer.

Folkehelseinstituttet anbefaler at vannkoppevaksinen gis i to doser, den første samtidig med MMR-vaksinen ved 15 måneders alder og den andre dosen ved fylte 7 år

MMR-vaksinen er trippelvaksinen mot meslinger, røde hunder og kusma. I Norge brukes M-M-RvaxPro fra MSD og Priorix fra GSK. Folkehelseinstituttet anbefaler at en av disse gis sammen med Varivax (vannkoppervaksinen). Det er velkjent at både vannkoppevaksiner og MMR-vaksiner kan føre til en rekke meget alvorlige bivirkninger. De gir økt risiko for shedding, og inneholder med all sannsynlighet bekymringsverdige komponenter fra aborterte foster. La oss i det følgende se litt på innholdet i hver av disse vaksinene.

M-M-RvaxPro:
1 dose (0,5 ml) inneh.: I) Hetteglass: Tørrstoff av levende, svekket meslingvirus Enders’ Edmonston-stamme ≥1 × 103 TCID50, levende, svekket parotittvirus Jeryl Lynn nivå B-stamme ≥12,5 × 103 TCID50, levende, svekket rubellavirus Wistar RA 27​/​3-stamme ≥1 × 103 TCID50, sorbitol, natriumfosfat, kaliumfosfat, sukrose, hydrolysert gelatin, Medium 199 med Hanks salter, Minimum Essential Medium Eagle, mononatrium-L-glutamat, neomycin, fenolrødt, natriumbikarbonat, saltsyre, natriumhydroksid. II) Ferdigfylt sprøyte: Vann til injeksjonsvæsker til 0,5 ml.

Varivax (vannkopper):
1 sett inneh.: I) Hetteglass: Levende, svekket varicellavirus av Oka-​/​Merck-stammen, 1 dose = ≥1350 «plaque forming units» (PFU), sukrose, hydrolysert gelatin, urea, natriumklorid, mononatrium-L-glutamat, vannfritt dinatriumfosfat, kaliumdihydrogenfosfat, kaliumklorid. II) Oppløsningsvæske i ferdigfylt sprøyte: Vann til injeksjonsvæsker.

Varilrix (vannkopper):
1 sett inneh.: I) Hetteglass: Levende svekket vannkoppevirus (varicella zoster-virus) av Oka-stammen, 1 dose = ≥103.3 «plaque forming units» (PFU), aminosyrer (inkl. fenylalanin), laktose, spormengder av neomycin, mannitol, sorbitol. II) Ferdigfylt sprøyte: Vann til injeksjonsvæsker.

Priorix (meslinger, kusma og røde hunder):
Hvert sett inneh.: I) Hetteglass: Tørrstoff av meslingvirus1, Schwarz-stamme (levende, svekket) ≥103 CCID503, parotittvirus1, RIT 4385-stamme, derivert fra Jeryl Lynn-stamme (levende, svekket) ≥103,7 CCID503, rubellavirus2, Wistar RA 27​/​3-stamme (levende, svekket) ≥103 CCID503 , aminosyrer, laktose (vannfri), mannitol, sorbitol, spormengder av neomycinsulfat. II) Ferdigfylt sprøyte: Vann til injeksjonsvæsker til 0,5 ml.

Folkehelseinstituttet anbefaler nå at barn på 7 år injiseres med Varivax. Ved 7 års alder gis det også normalt DTP-IPV vaksiner mot difteri,stivkrampe, kikhoste og polio. Tetravac fra legemiddelfirmaet Sanofi er et eksempel på denne vaksinen. Slik det nå framstår anbefaler altså Folkehelseinstituttet at Tetravac skal gis samtidig med Varivax.

Innhold i Tetravac:
Det er spesielt verdt å merke seg er at denne vaksinen inneholder en nevrotoksisk aluminiumforbindelse, samt formaldehyd som er potensielt kreftfremkallende.
1 dose (0,5 ml) inneholder: 
Difteritoksoid ≥20 IE (30 Lf), tetanustoksoid ≥40 IE (10 Lf), pertussistoksoid 25 µg, filamentøst hemagglutinin 25 µg, poliovirus type 1 (Mahoney) (inaktivert) 29 D-antigenenheter, poliovirus type 2 (MEF-1) (inaktivert) 7 D-antigenenheter, poliovirus type 3 (Saukett) (inaktivert) 26 D-antigenenheter, aluminiumhydroksid (uttrykt som Al3+) 0,3 mg,? formaldehyd, fenoksyetanol, etanol, medium 199 (kompleks blanding av aminosyrer, inkl. fenylalanin, mineralsalter, vitaminer og andre stoffer som glukose), vann til injeksjonsvæsker.

Hva er farligst, vaksinen eller sykdommen?

Følgende studie forteller at MMR- og MMRV-vaksiner (MMRV = MMR pluss en vannkopper-komponent) siden 1995 er assosiert med langt flere dødsfall enn meslinge-infeksjon i USA:
https://zenodo.org/records/18671462

En av studiens forfattere har laget en mer lettvint framstilling av studien her.

I studiens konklusjon kan man lese (oversatt): «Vi identifiserte et alvorlig mortalitets-sikkerhetssignal etter MMR/MMRV-vaksinasjon i USA. Et betydelig antall rapporterte dødsfall ble dokumentert, med mønstre som viste tydelig samsvar på tvers av alder, temporalitet, rutinedose-tidspunkt, samtidig vaksineeksponering og gjentagende kliniske presentasjoner — inkludert feber, anfall, krybbedød og hjertestans.» De fleste dødsfall fant sted bare dager etter vaksinering.

Her er fra en artikkel i Forsking.no den 21. november 2023, hvor immunolog og vaksineforsker Gunnveig Grødeland uttaler seg:

«Ingen grunn til å inkludere vaksinen»
– For barn er det svært lav sannsynlighet for alvorlig sykdom, og vi vet at smitte gir god og livslang beskyttelse, sier Grødeland.
– Jeg er prinsipielt for at vi vaksinerer for å hindre alvorlig sykdom, ikke for å hindre sykdom generelt. I Storbritannia argumenteres det med bekvemmelighet for foreldre og barn når det vaksineres, og det tenker jeg er et svakt argument for inklusjon i et norsk barnevaksinasjonsprogram, sier hun.
Vaksinen bør tilbys dem som ønsker den, mener Grødeland. Men det bør ikke anbefales at alle får den, konkluderer hun.

Bevare tilliten til vaksinasjonsprogrammet
Vi må klare å finne systemer som beskytter dem med høy risiko, mener Grødeland.
– Hvis vi må vaksinere alle barn med vannkoppevaksine for å beskytte de svært få og mest utsatte barna, så bør også alle vaksineres mot influensa og covid, som også kan være fryktelig farlig for denne lille gruppen.
– Men da har man gått for langt, mener jeg, sier forskeren.
– Jeg er veldig for vaksiner, men det er også alltid en risiko med vaksiner, og det skal vi ta med i betraktningen når vi vurderer å vaksinere hele befolkningen. Det har å gjøre med tilliten vi må bygge opp for å ha oppslutning rundt vaksinasjonsprogrammet.
Risikoen ved vannkopper øker jo eldre du blir.
– Kanskje kunne vi vurdert at folk som ikke har hatt dette innen tenårene, får tilbud om en vaksine, foreslår Grødeland.
– Jeg vet ikke om jeg ville gått for det selv, men her er det mange muligheter som bør diskuteres.

Vannkoppervirus i luften beskytter mot helvetesild

Artikkelen «Vaksine mot vannkopper? Ingen enkel sak!» av Tone Fredsvik Gregers ble publisert i Aftenposten 21. februar 2019. I artikkelen står det:
«Hvorfor er ikke vaksine mot vannkopper en del av barnevaksinasjonsprogrammet? Det er det ikke noe enkelt svar på.» Denne artikkelen reiser flere spørsmål som fortsatt gjelder.

Gregers skriver:

«Alle som en gang har hatt vannkopper, har reist en immunrespons mot viruset. Samtidig har de også etablert en hukommelse mot viruset slik at de ikke blir syke en gang til ved en senere smitte. Siden vi ikke vaksinerer barn mot vannkopper, har vi til enhver tid virus i populasjonen. For hver gang vi eksponeres for viruset reiser immunforsvaret nye og robuste hukommelsesresponser.
På denne måten forblir vi ofte immune mot vannkopper hele livet. Dette gir dermed også beskyttelse mot helvetesild i den voksne befolkningen. Å vaksinere barn mot vannkopper vil redusere antall virus i sirkulasjon. Det man da ikke vet, er hvorvidt dette får konsekvenser for den voksne befolkningen».

Vil flere få helvetesild, og hva vil i så fall dette innebære? Vi har for liten kunnskap om det. Siden helvetesild er mest vanlig i den voksne befolkningen, kan det ta mange år før man ser konsekvensene. Selv matematisk modellering av konsekvensene har vist seg å være svært krevende. Allikevel har Folkehelseinstituttet nå foretatt en modellering som viser at det trengs en vaksinedekning på minst 90% (to doser) for å oppnå ønsket effekt. Er det realistisk å oppnå denne høye dekningen? For å finne ut dette planlegger FHI nå holdningsundersøkelser(!) i befolkningen og blant helsepersonell, før vannkoppervaksinen eventuelt besluttes innført.

Sakset fra modelleringens sammendrag:

«I vår modellering ser det ut til at dekning under rundt 90 % på sikt kan føre til at sykdommen fortsatt sirkulerer i befolkningen, og vi bør være sikre på at vi kan oppnå dekning over 90 % for to doser dersom vaksinen innføres i barnevaksinasjonsprogrammet. Det er økende uro rundt vaksineanbefalinger i enkelte land, som for eksempel USA. FHI planlegger i forkant av en eventuell innføring å gjennomføre holdningsundersøkelser både i befolkningen og blant helsepersonell for å vurdere om det er sannsynlig at vi kan oppnå ønsket vaksinedekning, og for å planlegge den praktiske gjennomføringen på en best mulig måte».

Ved eventuelle holdningsundersøkelser bør det sørges for en nøytral instans som står for formulering av spørsmålene og distribusjon til en passende del av befolkningen og helsepersonell. I tillegg bør instansen sørge for opptelling, med upartisk tolkning av innkomne svar. Publisering av resultatet i holdningsundersøkelser bør presenteres til både medier og publikum på en objektiv måte.

Om injisering av flere vaksiner samtidig

Jo flere vaksiner som injiseres samtidig, jo større risiko for helseskadelige interaksjoner mellom de mange innholdsstoffene. Vi snakker her om økt bivirkningsrisiko som følge av en større immunologisk og toksikologisk belastning for kroppen. Dette kan også innebære reduksjon av ønsket medisinsk effekt fra enkelte aktive ingredienser.

Til slutt et viktig spørsmål: Hvorfor får man ikke skriftlig informasjon i forbindelse med kombinasjoner av vaksiner som gis under samme helsebesøk? Dette er en forutsetning for informert samtykke!

Denne artikkelen ble publisert av Fritt vaksinevalg.

Av The Cradle.

Iranske ingeniører og spesialister har lykkes med å gjenopprette det industrielle knutepunktet i South Pars til produksjonskapasiteten fra før krigen etter en intensiv, flere uker lang reparasjonsoperasjon, rapporterte Fars News Agency 27. mai.

Restaureringa var nødvendig etter store skader som ble påført anlegget under amerikansk-israelske militærangrep på Den islamske republikkens strategiske energiinfrastruktur i et forsøk på å lamme landets evne til å opprettholde sin krigstidsøkonomi.

Ifølge rapporter fra Fars fokuserte den raske gjenopprettingsinnsatsen på rørledningene for forsyning og råvarer som ligger utenfor den primære petrokjemiske sonen i South Pars’ spesielle økonomiske energisone.

Teamene hadde angivelig fullført omfattende fjerning av skrot, rekonstruksjon av skadede seksjoner og nødvendige systemoppgraderinger for å bringe forsyningslinjene tilbake i drift på under en måned.

Anlegget ble sist angrepet 6. april, under et felles amerikansk-israelsk angrep, som markerte andre gang knutepunktet ble mål for angrep. En tidligere bølge av luftangrep i mars hadde på lignende måte skadet gass- og petrokjemiske anlegg langs korridoren.

Lokale økonomiske rapporter indikerer at fullføringen av disse reparasjonene har eliminert de industrielle flaskehalsene som ble skapt av angrepene.

Med alle større forsyningslinjer som nå angivelig er tilbake på nett, har South Pars-kompleksene gjenopptatt full drift, noe som bringer regionens produksjon tilbake til nivåer fra før krigen startet.

I tillegg til de raske reparasjonene av petrokjemiske knutepunkter, indikerer nyere amerikansk etterretning at Iran gjenoppbygger sin militærindustrielle base mye raskere enn først anslått, og tjenestemenn sier at landet har «overskredet alle tidsfrister» for gjenoppbygging under den nåværende våpenhvilen.

Disse vurderingene motsier tidligere amerikanske påstander om at iranske evner har blitt «desimert», noe som avslører at Teheran allerede har startet droneproduksjonen på nytt og fått tilbake tilgang til 90 prosent av sine underjordiske missillagrings- og oppskytningsanlegg.

Styrket av missilkomponenter fra Kina har Iran angivelig beholdt omtrent 70 prosent av sitt missillager og mobile utskytningsramper fra før krigen, samtidig som de har gjenopprettet operativ tilgang til 30 av 33 missilsteder langs det strategiske Hormuzstredet.

Etter avspilling av nasjonalsangen åpnes konferansen offisielt av professor Janne Haaland Matlary fra Universitetet i Oslo.

Den første dagen samler et tungt diplomatisk persongalleri: ambassadører fra de baltiske landene, EU, Tyskland, Polen, Finland og Ungarn, samt en tidligere utenriksminister fra Ukraina. Senere på dagen står et arrangement i regi av Helsingforskomiteen på programmet, med visning av filmen Helsinki-effekten og påfølgende paneldebatt.

Om kvelden arrangeres det middag for forsvarsindustrien på Dølen hotell.

Dag to er viet en egen «workshop for forsvarsindustrien», med deltakere fra våpenprodusenter og politiske aktører. Blant disse er Hadia Tajik, tidligere nestleder i Arbeiderpartiet og i dag advokatfullmektig i Haavind. Seminaret avsluttes med demonstrasjon av droner på et øvingsfelt.

En av de mest sentrale skikkelsene under konferansen er Janne Haaland Matlary. Hun er en tydelig støttespiller for Israels og USAs krigføring, også mot Iran. I Dagens Næringsliv 2. mars – to dager etter at iranske skoler og sykehus ble bombet – skrev hun:

«En oppvisning i krigskunst. Amerikansk militærvesen kan faktisk få til regimeendring der man vil. Dette merker man seg nok i Russland og Kina».

Utsagnet er en åpen beundring av militærmakt – og av hvordan folkeretten settes til side. Selv om hennes analyser i ettertid har vist seg å være feilslåtte, fortsetter hun i DN 27/3  å angripe Kaja Kallas, EUs utenrikssjef, når Kallas slår fast om Iran-krigen» at «Dette er ikke vår krig». For Matlary er USAs og Israels kriger også våre.

I avisa Lindesnes 26/3 presenterer hun konferansen og avslutter med en programerklæring for ny opprustning: Hun beskriver Russland som en felles fiende for alle nordlige stater, argumenterer for dypere militær integrasjon, rasjonalisering av forsvarsindustrien og bruk av EU-midler. Hun peker på Tysklands manglende «strategiske kultur», framhever Frankrike og Storbritannia som kjernevåpenmakter – og tar til orde for at Norden og Norge raskt bør slutte seg til den franske atomparaplyen. Avskrekking med kjernevåpen framstilles som uunngåelig.

«Evjemoen er altså igjen på kartet, og Sørlandet er potensielt i stormens øye», skriver hun.

Matlarys kalde krigs-retorikk legger et tungt teppe over Evjemoen i disse dagene – entusiastisk applaudert av våpenindustrien og lokale politikere. Ingen fra fredsbevegelsen er invitert. Her er det konfrontasjon framfor diplomati, opprustning framfor nedrustning.  Militarismen står alene på scenen – med de potensielt fatale konsekvensene det kan få.

Dette innlegget ble publisert på bloggen til Øyvind Andresen.

Også publiser som leserinnlegg i Fædrelandsvennen 27/5 – 2026

Venstresida og solidariteten med Cuba står nå overfor en ny utfordring: De “alternative” kommentarene til forholdet mellom USA og Cuba hvor det kubanske kommunistpartiet under Fidel Castro og regjeringa i Havanna nå blir tilskrevet ansvaret for å ha forspilt sine sjanser. En hovedeksponent for denne retninga, som jeg kaller “magisk idealisme”, er forsker Vegard Bye.

Justisdepartementet i Washington legger opp til at USAs president Donald Trump skal gå til en militær aksjon for å hente ut tidligere president Raúl Castro (94) under anklage om “internasjonal terrorisme”. Det var det som skjedde med Venezuelas president Nicolás Maduro 3. januar med bakgrunn i en tidligere kjennelse i Southern New Yorks rettsdistrikt der Maduro ble siktet for å lede et narkokartell – som ikke engang eksisterer, ifølge FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC).

Det amerikanske justisdepartementet har blitt et politisk våpen for Trump, først under Attorney General Pam Bondi – som fikk sparken – og nå Todd Blanch.  De har hentet fram en tretti år gammel anklage mot daværende visepresident og forsvarsminister Raúl Castro for å ha skutt ned to småfly fra Brothers to the Rescue. Organisasjonen er knyttet til det CIA-allierte eksilkubanske terrornettverket i Miami.

Utenriksminister Marco Rubio utelukket denne uke ikke at “løsninga” for Cuba kan innebære at USA angriper øya som ligger bare 140-150 kilometer sør for spissen av Florida militært. Cuba har igjen gått tom for olje etter den siste leveransen fra Russland, og Trump-administrasjonen har skrudd til sanksjonene og sekundærsanksjonene gjennom et nytt presidentdekret.

Dette har fått det kanadiske gruveselskapet Sherritt International til å stenge ned på Cuba etter 32 års virksomhet av frykt for å bli rammet av Trumps straffereaksjoner. Spekulasjonene i Vesten går i alle retninger hvorvidt Trumps vansker i Iran og Hormuzstredet framskynder eller utsetter en eventuell militæraksjon mot Cuba. Uansett står USAs folkerettslige og folkemorderiske forbrytelser ikke på sakskartet til Nato, verken på det nylig avholdte utenriksministermøtet i Helsingborg i Sverige eller det kommende toppmøtet i Ankara i Tyrkia.

Eksilkubansk terrornettverk

Anklagen om internasjonal terrorisme, mord og andre “kriminelle” forhold knytter seg i første rekke til nedskytinga av to Cessna 337 Skymaster privatfly 24. februar 1996. De tilhørte den CIA-allierte eksilkubanske organisasjonen Brothers to the Rescue (Hermanos al Rescate) som selv betegner seg som en hjelpeorganisasjon for flyktninger som forsøker å krysse Floridastredet fra Cuba. 

“Brødre til unnsetning” ble opprettet i 1994 av José Jesús Basulto León (85), en eksilkubansk politiker fra Santiago de Cuba som har tette forbindelser med CIA og som selv var pilot og navigatør.

Basulto har et langt rulleblad med undergravende virksomhet mot den kubanske revolusjonen. Det strekker seg tilbake til CIA-invasjonen i Grisebukta 17. april 1961 og enda litt før da CIA trente kubanske agenter i etterretning og undergraving, håndtering av eksplosiver og sabotasje. Treninga fant sted i Panama, Guatemala og USA.

Basulto har aldri lagt skjul på noe, og har heller skrytt på seg en del ekstra for å vinne kreditt i “Little Havana” i Miami. Han hevder at han var med i planlegginga av invasjonen i Grisebukta som fysikkstudent ved universitetet i Santiago og ble i august 1962 involvert i Directorio Revolucionario Estudantil. Han skal ha vært med i en aksjon hvor de tok seg til kysten av Cuba i en båt og fyrte av en 20 mm kanon mot et hotell.

Det er svært lite som minner om ideell eller humanistisk virksomhet i aktiviteten til Basultos organisasjon. Den og andre i CIAs terrornettverk hadde vært kartlagt av Cubas kontraetterretning gjennom flere år, blant annet av de fem kubanske etterretningsoffisierene Gerardo Hernández, Antonio Guerrero, Ramón Labañino, Fernando González og René González, kjent som Cuban 5 (Miami Five). De ble arrestert i september 1998 etter å ha varslet USAs etterretning om kommende aksjoner fra eksilkubanske grupper mot Cuba.

“Brødrene” står bak en rekke terroraksjoner mot Cuba, som å spre miltbrann og å svi av avlinger med brannbomber som ble droppet fra fly, eller å angripe turistmål. Basulto har vært en pådriver i straffeprosessen mot daværende Fidel Castro som døde 25. november 2016, og Raúl Castro som justisminister Todd Blanche nå lydig “serverer” Trump på et fat. Den 24. mai 2005 satte Basulto opp en belønning på én million dollar for informasjon som førte til tiltale mot Raúl Castro for narkotikaanklager og anklager knyttet til nedskytinga av Hermanos-flyene.

Ryktene tok umiddelbart til å versere da justisdepartementet inviterte til en  seremoni i Miamis Freedom Tower onsdag for å hedre de fire ofrene for nedskytinga for 30 år siden, hvorav tre var amerikanske statsborgere.

Raúl Castro gikk av som president i april 2018 etter nesten tolv år og som leder for Cubas kommunistparti (PCC) i april 2021 etter ti år. Han var forsvarsminister fra 16. februar 1959 til 24. februar 2008 og ble avløst av armékorpsgeneralen Julio Casas Regueiro som døde i september 2011. Tiltalen gjelder Castros posisjon som forsvarsminister, ikke som første visepresident fra desember 1976 til februar 2008.

Nedskytinga fant sted på et tidspunkt da Kongressen hadde Cuban Liberty and Democratic Solidarity (LIBERTAD) Act oppe til behandling. Den såkalte Helms/Burton-loven som skjerpet embargoen betydelig, ble vedtatt 6. mars 1996 og ble ratifisert med noen forbehold med hensyn til sekundærsanksjoner av president Bill Clinton seks dager seinere under den politiske ståheien etter nedskytninga.

CIA-sponset terrorisme

USA og Brothers of the Rescue hevdet umiddelbart at de to privatflyene som ble avskåret av kubaneske Mikoyan MiG-29UB jagerfly, ble skutt ned med varmesøkende missiler i internasjonalt luftrom mens de rekogniserte etter småbåter med flyktninger. Det benekter myndighetene i Havanna: Flyene, som var kjente for den kubanske kontraetterretninga, hadde nok en gang krenket kubansk luftrom under et av sine regelmessige tokter i ulike oppdrag.

Den internasjonale sivile luftfartsorganisasjonen (International Air Transport Association, IATA) konkluderte likevel med at flyene ble skutt ned i internasjonalt luftrom, slik det blir vektlagt i tiltalen. Det er heller ikke Cubas hovedanliggende, men at flyene hadde krenket luftrommet. Havanna hadde dokumentert minst 25 krenkinger av luftrommet.

Henvisninga til internasjonalt luftrom i tiltalen får det uansett til å single i glass med tanke på at USA, uten forvarsel, senket angivelige smuglerbåter fra Venezuela og kapret oljetankere i den såkalte “skyggeflåten” i internasjonalt farvann i Karibia og det østre Stillehavet fra august i fjor.

Et Cessna-fly kom seg unna nettopp fordi det var i internasjonalt luftrom. Ombord i dette flyet satt José Jésus Basulto.

Tirsdag skrev Cubas ambassade i USA på X at «bruddene på kubansk luftrom» ikke var isolerte hendelser, men blant «mer enn 25 alvorlige, bevisste og systematiske brudd», ifølge CNN. Havanna har aldri hevdet at flyene var bevæpnet, slik amerikanske myndigheter har lagt vekt på. Private småfly har like fullt blitt brukt i sabotasjeoppdrag og har derfor utgjort en trussel mot befolkninga.

«Dette var ikke feilberegninger, men snarere en kontinuerlig kampanje som satte internasjonal luftfartssikkerhet i fare,» understreker ambassaden. 

Brothers to the Rescue har gått inn for landing, men lever fortsatt i diasporaen i “Little Havana” i Miami-Dade sammen med andre eksilkubanske terrororganisasjoner som Alpha 66, den paramilitære gruppa som ble grunnlagt i Puerto Rico i 1961 og hadde hovedkvarter i Miami. Her ble de trent av CIA i nasjonalparken Everglades og andre deler av The Sunshine State. Gruppa ble ledet av Andres Nazario Sargen fram til sin død i 2004.

Alpha 66 var mest aktiv på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet. Den har gjennomgått endringer i personell og lederskap, men eksisterer fortsatt og er aktiv i Miami-området. Den hevdet å ha sekstitre avdelinger i drift i løpet av 1977, ifølge Lourdes Arguelles i “Cuban Miami: The Roots, Development, and Everyday Life of an Emigré Enclave in the U.S. National Security State”. Contemporary Marxism (5): 27–43 (1982).

På høyden av sin virksomhet opererte Alpha 66 på samme nivå som Cubas nasjonale frigjøringsfront (Frente de Liberación Nacional de Cubano, FLNC) fra oktober 1973, Brigada Asalto 2506 (Brigade 2506) som ble opprettet blant eksilkubanere av CIA i 1960 og som sto bak invasjonen i Grisebukta. Omega 7 (1974-83) og Den kubanske nasjonalistforeninga (Asociación Nacionalista Cubana) sprang ut fra samme militante miljø. 

ANC sto bak en rekke bombeangrep på Cuba og tok siden navnet Movimiento Nacional de Cuba (MNC) fra 1962 til 1989 med hovedkvarter på 210 West 104th Street i New York. ANC som ble opprettet av Felipe Rivero Díaz, hadde, til felles med de andre militante eksilorganisasjonene, åpen adresse og var i porteføljen til CIA.

Brother of the Rescue kom på vingene i mai 1991. Det skjedde etter at tenåringen Gregorio Pérez Ricardo omkom av dehydrering mens han krysset Floridastredet, ifølge gruppa. En del av virksomheten var å droppe løpesedler rettet mot Fidel Castro langt inn over Cuba. Men bak spakene satt Basulto. “Brødrene” nøyde seg ikke med å slippe flyveblader. Å plukke opp flyktninger var bare et sidespor for å gi de eksilkubanske organisasjonene et humanitært preg som passet inn i den CIA-styrte propagandaen.

President Bill Clinton var heller ikke seint ute med å fordømme nedskytinga, angivelig i internasjonalt luftrom, og signerte umiddelbart Helms/Burton-loven. Den strammet inn sanksjonene i Torricelli-loven (Cuban Democracy Act) fra 1992 og innførte sekundærsanksjoner som Clinton reserverte seg mot.

Helms/Burton-loven krevde vedtak i Kongressen for å oppheve hele eller enhver del av embargoen, men POTUS (president of the United States) har muligheter til å stramme inn eller å lempe på embargoen gjennom presidentdekreter, slik det har blitt utøvd av alle administrasjoner i løpet av de tretti årene loven har vært virksom, fra den tilnærma normaliseringa av diplomatiske forbindelser under president Barack Obama til de siste omdreiningene av tommeskruen i løpet av første dag av Trumps andre presidentperiode, 20. januar 2025.

Helms/Burton-loven innebærer å nekte visum til alle som bruker eller tjener penger på kubansk eiendom – og til kubanske statsansatte og medlemmer av kommunistpartiet. Her har også praksis vært ulik mellom skiftende administrasjoner i Washington.

Det samme gjelder handelsrestriksjonene, blant annet med hensyn til eksport av landbruksprodukter etter hard lobbyvirksomhet på Capitol Hill fra amerikanske bønder og nærings- og nytelsesindustrien.

Konsekvensene for Cuba

Justisdepartementet har hentet fram begrunnelsen for loven fra Kongressen med bakgrunn i nedskytinga: «Reaksjonen Fidel Castro valgte, bruk av dødelig makt, var fullstendig upassende i forhold til situasjonen som ble presentert for den kubanske regjeringa. Dette gjorde slike handlinger til et åpenbart og barbarisk brudd på folkeretten og tilsvarer kaldblodig mord», siterer CNN.

USAs FN-ambassadør Madeleine Albright (fra januar 1993 til januar 1997) og utenriksminister under president Bill Clinton (fra januar 1997 til januar 2001) krevde at FNs sikkerhetsråd ble innkalt 27. februar 1996. Det vedtok kritikk av nedskytinga. EUs utenriksministre fordømte den i en felles uttalelse.

El Comandante Fidel Castro, som på den tida var både førstesekretær i PCC og president, tok på seg ansvaret. Han ga ordre til militæret om å skyte ned fly som krenket Cubas luftrom. FN-ambassadør Bruno Rodríguez Parilla (68), utenriksminister siden mars 2009, forsikret Sikkerhetsrådet at Cuba hadde bevis for at de to flyene hadde krenket Cubas luftrom og at de hadde blitt advart ved at jagerflyene vippet med vingene. 

Dagen etter nedskytinga redegjorde utenriksminister Roberto Robaina González (1993-99) for FNs hovedforsamling at landets kontraetterretning hadde avslørt at Brothers to the Rescue hadde planer om å skade Cuba, inkludert å sabotere et oljeraffineri og målrette kubanske ledere.

– I dag spør vi denne forsamlinga om den suverene retten til å forsvare grenser og nasjonal sikkerhet i land bare er et privilegium for de mektige og ikke for fattige og små land, utfordret Robaira (70) gjengir CNN. 

Det er et spørsmål som i høyeste grad gjelder fortsatt og som rammer alle USAs allierte, bilateralt eller i Nato-sammenheng ut fra de stadige henvisningene til “våre verdier” og den “regelstyrte verdensordenen”.

FBI stadfestet seinere at kubanske agenter hadde infiltrert eksilkubanske grupper og varslet Havanna – og dessuten varslet FBI og amerikansk etterretning, slik det framgikk av saka mot Cuban 5. Det var disse varslene til amerikanske myndigheter som i sterk grad førte til at de ble tatt. Det gjaldt også for 24. februar 1996.

De fem ble løslatt under president Obama som del av avtalen for å gjenopprette forholdet. Havanna løslot til gjengjeld utenriksdepartementets entreprenør Alan Phillip Gross, som var på kontrakt for USAid og ble arrestert i Havanna i desember 2009 mens han var tilknyttet et program som var finansiert gjennom Helms/Burton-loven.

Cuba vant ikke mye gehør i Vesten for sitt syn og anklager mot CIAs og eksilkubanernes terrorvirksomhet, og Sovjetunionen hadde nettopp gått i oppløsning (1991). Resolusjonen i FNs hovedforsamling om USAs blokade var oppe til avstemning for første gang i 1992 og har fått flertall i 33 påfølgende år – uten at det har endret forholdet. 

“Verdenssamfunnet”, les Vesten, har unnlatt å konfrontere Washington med flertallet som vokste for hvert år, helt til USA og Israel sto aleine og uten avholdende stemmer i 2024. Det snudde ved avstemminga 29. oktober i fjor da Trumps trusler fikk Ukraina, Ungarn, Argentina, Paraguay og Nord-Makedonia til å slutte seg til USA og Israel mens tolv land stemte avholdende.

Svar på tiltale

Castro er ikke den eneste som nå blir anklaget for konspirasjon i hensikt å drepe amerikanske statsborgere, ødeleggelse av fly og fire tiltalepunkter for drap, ifølge justisminister Blanche. De andre tiltalte er Lorenzo Alberto Pérez Pérez, Emilio José Palacio Blanco, José Fidel Gual Barzaga, Raúl Simanca Cárdenas og Luís Raúl González‑Pardo Rodríguez.

Oberstløytnant (Teniente Coronel) Lorenzo Pérez og hans tvillingbror, oberstløytnant Francisco Pérez Pérez var pilotene i MiG-flyene. De er tidligere blitt tiltalt på føderalt nivå uten at Fidel og Raúl Castro ble inkludert.

En annen MiG-pilot, Luís González‑Pardo Rodríguez (65), er allerede i varetekt i påvente av domfellelse seinere i måneden i Middle District i Florida seinere i måneden for å ha avgitt falsk forklaring i forbindelse med immigrasjon, melder Kontoret for offentlige saker (OPA) i justisdepartementet.

I et oversatt innlegg på sosiale medier avfeier Cubas president Miguel Díaz-Canel (66) tiltalen som et politisk utspill uten rettslig grunnlag fra Trump-administrasjonens side. Han sa også at USA «lyver og forvrenger hendelsene rundt nedskytinga av flyene».  Castro-brødrenes etterfølger som president (oktober 2019) og førstesekretær i PCC (april 2021), omtaler Hermanos al Rescate som en «narkoterrorist»-gruppe. Det er en betegnelse han tydeligvis har lånt fra Washingtons velkjente vokabular over USAs terrorlistede organisasjoner i Latin-Amerika – og mot Venezuelas president Maduro.

Justisminister Blanche kvier seg åpenbart når han blir konfrontert med nettopp parallellen mellom arrestordren mot Castro og den militære kidnappinga av president Maduro og hans hustru, Cilia Flores.

– Vi forventer at han vil dukke opp her, enten av egen vilje eller på en annen måte, og havner i fengsel, unnvek Blanche da han fikk spørsmål om USA vil ty til militære midler for å hente ut Castro.

– Dette er ikke en synlig tiltale, sa Blanche og etterlot seg like stor forvirring som den som er skapt i forbindelse med opprettelsen av det nye “rettserstatningsfondet på 1776 milliarder dollar for folk som føler seg krenket av USAs rettsvesen under president Joe Biden, inkludert Kongress-stormerner 6. januar 2021. (1776 er året for USAs uavhengighetserklæring).

Tiltalen blir satt i sammenheng med sonderingene på høyt nivå som pågår mellom Havanna og Trump-administrasjonen. De førte til at CIAs direktør, texaneren John Lee Ratcliffe, plutselig dukket opp i den kubanske hovedstaden 14. mai for å ha møte med innenriksminister Lázaro Alberto Álvarez Casas (63), Castros barnebarn, og brigadegeneral Ramón Romero Curbelo, sjef for etterretningsdirektoratet Dirección de Intelligencia (DI), kjent som G2.

Samtalene omfattet angivelig etterretningssamarbeid, økonomisk stabilitet og sikkerhetsspørsmål, ifølge kubanske og amerikanske kilder. De fant sted samtidig med at energiminister Vicente de la O Levy meddelte at den sist ankomne forskyninga med olje fra Russland har gått tom.

– Vi har absolutt ingen drivstoffolje og absolutt ingen diesel, innrømmet ministeren, i følge The Guardian. Mangelen får samtidig det aldrende energiforsyningsnettet til å bryte sammen og forverrer dermed den verste krisa i den kubanske revolusjonens historie og den mest prekære situasjonen landet har stått i, verre enn “den spesielle perioden» (Período Especial) som inntraff for fullt etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, etter flere år med nedgang under Sovjets siste president Mikhail Gorbatsjov (1985-91). Da sto Sovjet og østblokklandene i Comecon for omtrent 85 prosent av Cubas utenrikshandel.

“Miami-mafiaen”

Oljeblokaden mot Cuba har fyrt opp den tverrpolitiske kubansk-amerikanske fraksjonen i Kongressen. Den har alliert seg med utenriksminister Marco Rubio, hvis foreldre dro fra Cuba i 1956 under den andre presidentperioden til diktator Fulgencio Bastista (1952-59), for å få presset fram tiltalen mot Castro. Fraksjonen ledes av den republikanske Florida-representanten Mario Díaz-Balart y Caballero, født i Fort Lauderdale i september 1961, vel fem måneder etter invasjonen i Grisebukta (Bahía de Cochinos). 

Han er arvtaker av politikerdynastiet Díaz-Balart etter sin far Rafael Díaz-Balart y Gutiérrez (1926-2005), viseinnenriksminister og majoritetsleder i den kubanske nasjonalforsamlinga under Batista. Faren opprettet La Rosa Blanca (Den hvite rose), den først kontrarevolusjonære organisasjonen i Miami i januar 1959.

Slektstreet til Mario Díaz-Balart forteller mer enn tusen familiefotografier: Hans bestefar, Rafael José Díaz-Balart, ble valgt inn i det kubanske representanthuset i 1936, og dennes svoger, Juan Caballero, i 1954. Hans brødre, Lincoln satt i Kongressen, José er tv-journalist og Rafael er bankmann og investor. Tanta Mirta Díaz-Balart var Fidel Castros første kone (1948-55), og onkelen Waldo var kunstmaler og tidligere skuespiller som spilte i to filmer av Andy Warhol på 1960-tallet.

En annen framtredende skikkelse i den eksilkubanske mafiaen i Miami er milliardæren Jorge Mas Santos (63), styreleder og største investor i Mas Tec, bygge- og ingeniørfirmaet i Miami som ble grunnlagt av faren Jorge Mas Canosa (1939-97).

Mas leder Cuban American National Foundation (CANF) som ble dannet i 1981, etter valget av president Ronald Reagan, som en paraplyorganisasjon for de kontrarevolusjonære gruppene som gikk inn for å drepe eller styrte Fidel Castro. CANF ble bygd opp som en lobbyorganisasjon over samme lest som den innflytelsesrike AIPAC (American Israel Public Affairs Committee). Det var også en posisjon som Mas Santos arvet etter sin far, Mas Canosa, grunnleggeren av CANF.

Ifølge et intervju med den spanske avisa El País er Jorge Mas i gang med å legge til rette for den politiske og økonomiske eksilkubanske elitens maktovertakelse av Cuba. Han leder arbeidet med å utforme to dokumenter som skal ligge til grunn for “det nye regimet”: et såkalt veikart for innføringa av en nyliberalistisk økonomi og en ny konstitusjon som skal erstatte den som ble vedtatt i en omfattende politisk prosess, inkludert folkeavstemninga i 2019.

En markedsøkonomisk overtakelse av Cuba er nok mer i Trumps (egen)interesse enn tanken på en regelrett militær intervensjon eller et tilsvarende kommandoraid  som mot president Maduro for å ta Castro. Cuba-eksperter i ulike tankesmier som CNN og BBC, Al-Jazeera, Deutsche Welle, France 24 og andre byråer og kanaler kaster seg over, er påfallende samstemte i å tone ned tiltalen som et varsel om at et angrep er nært forestående. Mange viser naturligvis til den uavklarte situasjonen i Iran i Hormuzstredet og i Vest-Asia (Midtøsten) – og mange garderer for den usikkerheten som Trump har gjort til et tveegget sverd.

USAs Cuba-politikk har for lengst blitt diagnostisert som patologisk, inkludert av president Barack Obama uten at han gikk særlig langt i medisineringa og samtidig utropte Venezuela som en trussel mot USAs nasjonale sikkerhet, med de konsekvensene det innebærer, etter valget av president Maduro i april 2013, umiddelbart etter president Hugo Chávez’ død 5. mars.

Politiske droner i lufta

Trump har bevisst fyrt opp under spenninga med sine utspill om at han kan “ta Cuba” når han måtte føle for det og gjentar at “Cuba er neste”. President Donald Trump og krigsminister Pete Hegseth har teppebombet Kongressen og media i USA med ulike påstander og påskudd om hvorfor USA igjen gikk til krig mot Iran 28. februar. 

Nå begynner Det hvite hus å bygge et reisverk av falske påstander med hensyn til Cuba som Trump mener han kan gjøre hva han vil med ut fra eget utsagn. Strømmen av det Cuba anser som «stadig mer usannsynlige anklager», skal kunne brukes til å rettferdiggjøre et militært angrep «uten noen unnskyldning», mener Havanna. En kilde i Det hvite hus hevder overfor nyhetsbyrået Axios at Cuba nå har «diskutert planer» om å skyte droner mot USA.

Axios rapporterte at Cuba, ifølge klassifisert etterretning de har sett, har anskaffet mer enn 300 droner fra Russland og Iran siden 2023 og har søkt mer hjelp fra Russland de siste måneden, ifølge rapporten. Etterretningsavlyttinger har også vist at Cuba «prøver å lære om hvordan Iran har motstått oss», sa tjenestemannen, med henvisning til Irans bruk av ubemannede fly, stenginga av Hormuzstredet og angrepene på amerikanske militærposter i Vest-Asia som svar på den amerikansk-israelske krigen mot Iran.

Havanna har aldri lagt skjul på at de vil forsvare seg mot ethvert angrep fra USA i selvforsvar. Det kan innebære at USAs famøse militærbase og fangeleir i den okkuperte Guantánamo-bukta som nå brukes som fengsel for deporterte immigranter, USAs krigsflåte og Key West i Florida, er plottet ut som mål, slik etterretninga hevder. Det er et tenkt scenario. Men Axios’ kilde i Det hvite hus bruker dette til å framstille Cuba som en militær trussel ved å spre ideen om at Cuba, 145 kilometer sør for Florida,  kan komme til å angripe USA fordi Havanna angivelig har bedret sine militære kapasiteter – tydeligvis uten å vurdere at energikrisa også svekker Cubas militære.

Løgner om sikkerhetstrusler

Cubas ambassade i USA slår tilbake. «Cuba er landet som er under angrep», understreker den i sin uttalelse som om Cubas «kritisk tilstand» med hyppige strømbrudd ikke skulle være nok. De har ført til at sjukehusene har måttet utsette operasjoner for titusener. Ambassaden minner om at “som ethvert land har Cuba rett til å forsvare seg mot ytre aggresjon.»

«De fra USA som søker underkastelse og faktisk ødeleggelse av den kubanske nasjonen gjennom militær aggresjon og krig, kaster ikke bort et eneste øyeblikk på å dikte opp påskudd, skape og spre usannheter og forvrenge den logiske forberedelsen som kreves for å møte en potensiell aggresjon som ekstraordinær», påpeker ambassaden.

Det er en tråd som Latin-Amerika-journalisten José Luís Granados Ceja som er basert i Mexico by, tar  opp i Drop Site News: «Cuba har rett til selvforsvar. Det ville uten tvil være klokt av Cuba å innlemme et verktøy som har vist seg å være et ekstraordinært effektivt våpen og et kraftig verktøy for avskrekkelse som en del av sin selvforsvarsstrategi», skriver Granados Ceja med tanke på den effekten som Irans droner har hatt på krigssituasjonen i Golfen.

Samtidig kan den klassifiserte etterretningsinformasjonen «bli et påskudd for amerikanske militæraksjoner» som Trump truet med flere ganger, advarer Axios. At det dreier seg om påskudd, er Cranados enig ganske enkelt fordi «amerikanske tjenestemenn ikke tror Cuba er en overhengende trussel, eller aktivt planlegger å angripe amerikanske interesser». Det er dessuten i samsvar med etterretninga som viser at det snarere dreier seg om «planer for dronekrigføring i tilfelle fiendtlighetene bryter ut ettersom forholdet til USA fortsetter å forverre seg», i klartekst: selvforsvar mot angrepet fra USA.

Påstanden om at Cubas rapporterte forberedelser gjør øya til en trussel mot amerikansk sikkerhet «er en løgn – med hensikt», mener David Adler, generalkoordinator for Progressive International.

Progressive International er en venstreinternasjonale med over 70 medlemsgrupper, inkludert fagforeninger, politiske partier, bondeorganisasjoner og sosiale bevegelser som ofte blir omtalt som en «verdensomspennende antikapitalistisk organisasjon» . Den ble opprettet i mai 2020 under progressive merkelapper som "internasjonalisme", "antiimperialisme", "antikapitalisme", "antisionisme" og "(demokratisk) sosialisme".

Nettverkskoordinatoren David Rashi Kremen Adler er fransk-amerikansk politisk økonom og aktivist og hyppig spaltist i den britiske avisa The Guardian og i det amerikanske tidsskriftet Jacobin. Han har deltatt i Global Sumud Flotilla og er hovedorganisator av Nuestra América Convoy (Vår amerikanske konvoi) til Cuba.

Konvoien inngår i den internasjonale humanitære bevegelsen for å levere hjelp til Cuba som svar på USAs middelalderske eller romerske beleiring av øya. Det har blitt utvidet fra å være en flotilje med internasjonal oppmerksomhet som mål til å bli et globalt koordinert oppdrag som involverer leveranser av humanitære forsyninger med fly, land og sjø som Cuba-foreninger, solidaritetsorganisasjoner av typen Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG), fagforeninger og politiske partier og organisasjoner kan slutte seg til. En konvoi klappet til kai i Havanna 21. mars med omtrent tjue tonn hjelp i lasten.

Medkoordinator Varsha Gandikota-Nellutla, sidestilt med Adler, er politisk rådgiver fra Hyderabad, India. Hun leder Hague Group (Den Haag-gruppa) av PI som ble dannet i januar 2025 i anledning den folkemorderiske krigen i Gaza for å opprettholde presset på Den internasjonale domstolen (ICJ) og Den internasjonale straffedomstolen (ICC) som begge har sete i Den Haag i Nederland. 

Gruppa ble dannet av ni medlemsland i Det globale sør: Cuba og Sør-Afrika, Colombia, Bolivia, Honduras og Belize i Latin-Amerika, Senegal og Namibia i Afrika og Malaysia i Asia.

– [Utenriksminister] Marco Rubio og hans stenografer hos Axios produserer samtykke til invasjonen av Cuba. Å falle for denne spinkle propagandaen er å stryke på den mest grunnleggende testen for samfunnskompetanse. Og det som står på spill, er millioner av kubanske liv utenfor kysten vår, advarer Adler. 

Han mener at det neppe er tilfeldig at oppslaget i Axios kommer få dager etter at CIA-direktør Ratcliffe var i Havanna for å presse den kubanske ledelsen til å etterkomme USAs krav om systemsprengende politiske og økonomiske reformer under militære trusler – eller “fundamentale endringer”, slik CIA-sjefen uttrykte seg, ifølge CBS News.

Tommy Vietor, en av programlederne i den progressive Pod Save America som kom på lufta i 2017, mener at «mange signaler peker mot en nært forestående amerikansk regimeskifteoperasjon mot Cuba».

– Det siste er dette åpenbare forsøket på å hvitvaske et påskudd for krig gjennom media, sa Vietor, talsmann i Obama-administrasjonen og medlem av det nasjonale sikkerhetsrådet, 17. mai med henvisning til Axios.

Cuba “utgjør ingen trussel” mot USA og har ingen “aggressive planer mot noe land,” fastslår Díaz-Canel etter Axios-rapporten, ifølge CBS News. Derimot er «truslene om militær aggresjon mot Cuba fra verdens største makt velkjente» – og de er “folkemorderiske”, understreket han.

– Trusselen i seg selv utgjør allerede en internasjonal forbrytelse. Om den skulle materialiseres, ville den utløse et blodbad med uberegnelige konsekvenser, pluss den destruktive virkningen på regional fred og stabilitet», skrev presidenten på sosiale medier.

Det stiller på linje med Trumps truende uttalelse om å utslette hele den persiske sivilisasjonen som i seg selv også er en krigsforbrytelse. Trumps uttalelse i mars om at “Kuba er den neste” og at han har «æren» av å «ta Cuba i en eller annen form» og «kan gjøre hva jeg vil med det» inngår i samme krigsforbryterske kategori, forsterket av Ratcliffe erklæring om at Cuba «ikke lenger kan være et trygt tilfluktssted for [USAs] motstandere».

Dette er noe annet enn tiltalen mot Castro, mener Francisco O. Mora, tidligere USAs ambassadør til Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) under president Bidens to siste år og viseforsvarsminister med ansvar for den vestlige halvkule under president Obama (2009-13). Mora som nå underviser ved Florida International University i Miami, beskriver tiltalen som en “psykologisk operasjon” som er like mye myntet på Miamis kubansk-amerikanske politiske maskineri som på Havanna. Mora mener at Trump med dette signaliserer til Miami at han mener alvor med å avvikle det revolusjonære styret på øya.

Dette er nok et forsøk på å få Havanna til å kapitulere ved forhandlingsbordet ved å bygge en troverdig nok trussel til at Havana blunker først, mener William LeoGrande, professor i statsvitenskap ved American University i Washington. 

– Kubanerne er ikke flinke til å gi etter, konstaterer han med en aldri så liten dæsj av historisk underdrivelse med tanke på hva den kubanske revolusjonen har stått av gjennom mer enn seks tiår med amerikansk blokade, invasjon, utallige attentatplaner, sabotasje og økonomisk krigføring som nå arter seg som rein terrorisme.

Blokadens akkumulerte konsekvenser

Det var dette som var tema for Cubas ambassadør til Norge, Hugo Ramos Milanés, da han stilte til møte i Rødt Oslos solidaritetslag onsdag sist uke for å redegjøre for situasjonen i dag, hvor Trump-administrasjonen har ladet hele arsenalet av drivstoffembargo, CIA-ultimatum, Pentagon-overvåking, sanksjoner fra finansdepartementet og nå tiltale mot Castro fra justisdepartementet.

– Vi står overfor daglige trusler fra Trump. Noen ganger er de økonomiske; andre ganger er det mulighetene for militær intervensjon. Vi er fullt ut klar over det: En militær intervensjon er svært alvorlig, ikke bare fordi det vil føre til en militær konfrontasjon med svært mange døde, men også fordi det vil få enorme økonomiske konsekvenser og føre til katastrofale ødeleggelser, innleder embajador Ramos.

Han streker opp tre perspektiver:
– Forsvar av landet
– Bestrebelsene med å overvinne de økonomiske sanksjonene
– Å vise vilje til seriøse diskusjoner selv om det er vanskelig å ha tillit til Trump ut fra hvordan han har opptrådt overfor Iran.

– Dette er den verste krisa for den kubanske revolusjonen, innrømmer Ramos. – Og hovedårsaken til det er den økonomiske blokaden. Det grunnleggende spørsmålet har vært å overleve embargoen siden 1962. Vi lever nå med konsekvensene av akkumulerte sanksjoner, særlig gjennom de siste ti åra.

Det viser tilbake Trumps første presidentperiode fra 20. januar 2017 da han umiddelbart skrudde til sanksjonene som president Barack Obama i liten grad gjorde noe med – og lagt mindre enn hva han hadde anledning til gjennom presidentdekreter. I løpet av sine første måneder la Trump til ikke færre enn 243 sanksjoner og skrudde til sekundærsanksjonene ved å plassere Cuba tilbake på Washingtons liste over stater som støtte internasjonal terrorisme. Her sto Cuba sammen med Iran (fra 19. januar 1984), Syria (fra 29. desember 1979) og Nord-Korea (fra 20. november 2017). Biden tok Cuba “av plakaten” 12. januar 2021, åtte dager før Trump ble tatt i ed for sin andre periode.

Dette signaliserte til alle land, finansinstitusjoner og banker, private og statlige selskap at det ville koste dem dyrt å ha økonomiske forbindelser med Havanna. Det førte dessuten til ytterligere enorme kostnader for Cuba på finansielle transaksjoner og import og eksport av varer.

– Trump anla umiddelbart en svært aggressiv tone overfor Cuba. Cubas import av olje fra Venezuela ble underlagt egne sanksjoner. Venezuela var ikke bare den største leverandøren av olje til Cuba, men til hele Karibia, med unntak av Trinidad og Tobago som har egen produksjon av olje, forklarer Havannas utsending. – Cuba hadde allerede jevnt over små reserver av olje.

Det andre tunge slaget kom mot turismen som ble lammet av koronapandemien der Cuba ikke fikk tilgang til vaksiner som ble utviklet av amerikanske og europeiske farmasøytiske giganter. Den transatlantiske farmasøytiske industrien har ekstrem lav smerteterskel overfor sekundærsanksjoner om den innlater seg på samarbeid med Cubas (tidligere) godt utviklede sektor. Hvor mange liv det har kostet, ikke minst i USA, er det vanskelig å få noen helhetlig oversikt over.

USA skjerpet også sekundærsanksjonene mot turistnæringa og mot turister personlig ved å nekte europeere visum til USA om det kom fram at de hadde besøkt eller feriert i Cuba.

Turismen var på det tidspunktet Cubas desidert største inntektskilde og tilgang på utenlandsk, hard valuta som var nødvendig for å betale for import. Så kom strupinga av oljeleveransene, forklarer Ramos.

– I år har det ikke kommet én liter olje fra Venezuela, og Mexico er blitt truet med økonomiske straffetiltak om de ikke stanset eksporten av olje. I motsetning til hva USAs propaganda sier, betalte Cuba for all import fra Mexico.

Resultatet var gitt: – Det er vanskelig å drive en moderne økonomi uten elektrisitet.

Skjerpet presidentdekret

Ambassadør Ramos har ved hver anledning jeg har hørt ham, vært fullstendig åpen om hvor dypt krisa stikker. Med Trumps presidentdekret 1. mai ble omstendighetene ytterligere forverret.

– I det forrige presidentdekretet tidligere i år gjaldt sanksjonene [inkludert sekundærsanksjonene] fortsatt forholdet mellom USA og Cuba. I det nye dekretet fins det ikke lenger regler, ingen kriterier. Sanksjonene kan ramme alle i ethvert land. Alle forbindelser med Cuba kan bli gjenstand for sanksjoner. USA er ute etter å ramme alle sektorer som er viktige for Cuba: elektristet, gruvedrift, turisme.

Det har fått det kanadiske gruveselskapet Sherritt International som har stått opp mot USA i flere tiår, til å stenge ned virksomhet i nikkelgruva i Moa og nikkel- og koboltraffineriet i Fort Saskatchewan i provinsen Alberta i Canada. Moa Joint Venture er 50:50 felleseid med det statlige kubanske selskapet General Nickel Company S.A. (GNC). 

Sherritt har blitt den største uavhengige energiprodusenten i Cuba og har et heleid gjødselvirksomhet og svovelsyre-, forsynings- og gjødsellagringsanlegg i Fort Saskatchewan. Det er verdens fjerde største selskap innen nikkel og kobolt med salg over hele verden – unntatt i USA som hadde hånd om nikkelproduksjonen før revolusjon og derfor har jaktet på Sherritt. Barn av styremedlemmer, kanadiske statsborgere, har blitt nektet adgang til USA for å besøke Disneyworld. Sherritt har vært virksom på Cuba i 32 år, siden begynnelsen av “den spesielle perioden” etter Sovjetunionens sammenbrudd. I begynnelsen av mai var det altså slutt.

Onsdag, samme dag som Ramos snakket om Sherritt International på Rødts solidaritetslags møte på Tøyen i Oslo, meldte gruveselskapets hovedkontor i Toronto at det hadde signert en ikke-bindende avtale med Gillon Capital LLC, som vil tillate Gillon å kjøpe en majoritetsandel i selskapet mens det navigerer sanksjoner mot virksomheten på Cuba. 

Gillon er tilknyttet en tidligere rådgiver for USAs president Trump, ifølge Associated Press (AP).

Avtalen ble offentliggjort dagen etter at Sherritt varslet at de ikke lenger forfølger en plan om å oppløse sitt  fellesselskap (joint venture) med Cuba. Det innebærer å reversere beslutninga som ble kunngjort en uke tidligere. Det har naturligvis sammenheng med skjerpinga av USAs sanksjoner gjennom Trumps dekret som ambassadør Ramos redegjorde for.

“Den foreløpige private plasseringsavtalen vil innebære at Gillon har en tegningsrett som vil tillate dem å kjøpe nok aksjer til å gi dem en eierandel på 55 prosent i selskapet. Hvis avtalen går videre, sier Sherritt at de forventer at prisen som betales av Gillon vil være med rabatt i forhold til sluttkursen 15. mai,” melder AP.

– Sherritt prøvde å stå imot i mange år, konstaterer Ramos og understreker dermed hvor betydelig innskjerpet Trumps terrorsanksjoner er.

– Sanksjoinene omfatter også ikke-statlige menneskeretts- og hjelpeorganisasjoner og enkeltpersoner som er tilknyttet dem.

Ingen blir spart, verken helse- eller transportsektoren.

Ingen “mislykket stat”

Ramos går i rette med framstillinga av Cuba som “en mislykket stat” (a failed state), et begrep som stadig oftere dukker opp i reportasjer og kommentarer, ofte helt bevisst for å ta stinget ut av beskrivelsen og analysene av USAs beleiring og 64-årige blokade eller embargo.

– Dette er den samme regjeringa som tok Cuba gjennom koronapandemien da vi ikke fikk noe hjelp utenfra, men klarte å produsere vår egen vaksine som vi dessuten kunne tilby gratis til andre land. Det er den samme regjeringa som fikk vedtatt en ny forfatning i 2019 etter en demokratisk prosess. Det er den samme regjeringa som fortsatt opprettholder den universelle, offentlige helsetjenesten, gratis, ikke for profitt i verken dollar eller peso.

Ambassadøren viser dessuten til de vedtatte overgangsplanene, som at 20 prosent av energibehovet skal dekkes av solenergi i 2030. Det er nå en hovedprioritet og gjorde et sprang i fjor, fra tre til vel ti prosent. 

Men krisa – og sanksjonene – rammer alle, inkludert departementet for privat sektor de siste to årene. Det gjelder ikke minst finansieringa gjennom banker i Panama og andre land. Bankene blir truet av handelsdepartementet i Washington til å stenge kontoer som kan spores til Cuba.

– Regjeringa er åpen for å diskutere det meste, for eksempel investeringer fra USA. Men vi diskuterer ikke om Cubas suverenitet, betoner Ramos.

“Magisk idealisme”

Innlegget du leser her er et indirekte svar på den analyse/kommentar-sjangeren som nå farger media. Latin-Amerika har vært en stor leverandør til sjangeren “magisk realisme” innen kunst. I litteraturen har vi den kolombianske nobelprisforfatteren Gabriel García Márquez (1982), Miguel Ángel Asturias fra Guatemala, også han nobelprisvinner (1967), chilenske Isabel Allende, Jorge Luís Borges fra Argentina og andre store navn.

Nå har det dukket opp en politisk sjanger om Latin-Amerika og venstresida som jeg kaller “magisk idealisme” (idealismo mágico). Den representer et “alternativ” til realistiske og materialistisk analyser av mulighetene og begrensningene for revolusjonær og reformistisk venstrepolitikk under USA-imperialismen og den nye nasjonale sikkerhetsstrategien (“Donroe”-doktrinen) som ble lagt fram i desember, og nye geopolitiske realiteter i Latin-Amerika og i det globale Sør.

Bunnplanken i de nye utlegningene er å jevne ut USA-imperialismens strupetak på Cuba når Trump klemmer stadig hardere til, ved  å legge mer vekt på Cubas ansvar for egen politikk, både for økonomien og politisk overfor Washington, ikke minst i president Barack Obamas andre presidentperiode. Hovedeksponent for dette sporet i Norge er Latin-Amerika-forsker Vegard Bye, slik han legger det fram i kronikken i den nynorske ukeavisa Dag og Tid, “Trump overtek Cuba: Revolusjonen er slutt” (27. mars).

Det går fram allerede i ingressen: “Det store paradokset er at Donald Trump kan overta den presidenten som opphevar heile embargoen som Obama ikkje fekk Kongressen med på å avslutta.” Paradokset er at Obama aldri forsøkte å få Kongressen til å avvikle embargoen helt og holdent.

Byes forestilling utspiller seg i Gran Teatro i Havanna 22. mars 2016, der Obama holdt sin vel 34 minutter lange tale for en forventningsfull fullsatt sal. Talen ligger ute på YouTube, og det er påfallende hvordan applausen  stilner etter hvert som Obama har gjort seg ferdig med de vennskapelige frasene om at “todos somos Americanos” (Vi er alle amerikanere) og går over til å snakke realpolitikk.

Talen er en hyllest til USAs politiske system og dermed et dårlig kamuflert angrep på Cubas system som han utfordrer langs de samme linjene som USA stiller overfor Havanna i dag, men i en helt annen forkledning fordi Trump ikke pakker inn sine ord. Bye viser til utenriksminister Bruno Rodríguez, som i likhet med Raúl Castro satt i Gran Teatro med forventninger til Obama, men som seinere beskrev talen som “eit åtak på grunnlaget for historia vå, kulturen vår og symbola våre.” 

Bye hevder derimot at det var Fidel Castro som fra sjukesenga, og deretter PCCs 7. partikongress i april “som i røynda slo full retrett på det vi seinere ville kalla ‘Havanna-våren’.” Bye mer enn antyder at vurderinga til Rodríguez ikke var en  allmenn reaksjon på eller oppfatning av Obamas tale, men en påtvungen “sjølkritikk for å halda på jobben” som utenriksminister.

For å få brikkene til å falle på plass, overfører Bye sin “magiske idealisme” til valget i USA i november 2016, mellom Trump og daværende utenriksminister Hillary Clinton. Han viser til at Clinton på det tidspunktet (mars-april) ledet med med ni prosentpoeng over Trump på meningsmålingene og i Florida, en av sju vippestater, “leidde ho klart, også blant hispanics“, angivelig fordi Clinton “hadde lova å oppheve den amerikanske embargoen”. Men valget i USA handlet aldri om Cuba, det var ikke tema, verken i Florida eller i landet som helhet. 

Clintons angivelige løfte ble aldri fremmet. Om en skal vise til en avgjørende enkeltsak som avgjorde i Trumps favør, er det langt mer treffsikkert å hente fram brevet som FBI-sjefen James Comey sendte til Kongressen i oktober om Clintons e-poster. Gitt hva som rører seg i dag mellom Trump og Comey, er det bittersøtt ironisk. 

Bye legger derimot ansvaret på Fidel Castro og partikongressen og konkluderer med at “Obamas embargolettingar vart oppheva, det same vart dei cubanske reformene.”

“Embargolettelsene” var forsvinnende få; de innebar ingen grunnleggende endringer. I stedet økte antallet rettssaker mot europeiske selskap med bakgrunn i sekundærsanksjonene i Helms/Burton-loven under Obamas presidentperiode – selv om de avtok igjen i andre presidentperiode.

Argumentet med at Obama ikke kunne heve loven uten flertall i Kongressen, er naturligvis formelt riktig. Men Obama hadde rik anledning, som andre presidenter, til å utformer Cuba-politikken og sanksjonene gjennom utstrakte dekreter gjennom sine åtte år i Det hvite hus. 

Det er det Trump nå gjør i motsatt retning – uten å rådføre seg med sitt flertall i begge kamre i Kongressen, noe Obama aldri hadde. I stedet skaffer Cuba seg en ny grunnlov i 2019. Det er den som mangemilliardæren Jorge Mas og hans eksilkubanske stab skal erstatte med den de nå sitter og forfatter i Miami.

Bye går et skritt videre i sin “magiske idealisme”: “Den makta USA no har tilrana seg for å diktera utviklinga på Cuba og i stor grad i Latin-Amerika –  heile Donroe-doktrina –  spring eigentleg ut av at [Venezuelas president Nicolás] Maduro klarte å klamra seg til makta etter å ha tapt presidentvalet i Venezuela i juli 2024.” 

Å gi Maduro ansvaret for Donroe-doktrinen uten å trekke inn USAs geopolitiske vurderinger av Kinas økende innflytelse i Latin- og Sør-Amerika, er ganske enkelt magisk – så forenklet at selv ikke Trump kunne ha kommet opp med det.

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.

For mens champagnekorkene spretter i Cannes, fortsetter den velsmurte statlige maskinen her hjemme å male i stykker barn og familier. Spørsmålet tvinger seg frem: Hva vil det egentlig si å være «god på norsk» i dag?

Alarmen fra Valdres: Et system uten kontroll

I april 2025 sto en rystet allmennlege med 40 års erfaring, Sigurd Nes, foran kommunestyret i Nord-Aurdal. Hans budskap var ikke til å ta feil av: Forholdene i Valdres er ute av kontroll. En kommunal revisjonsrapport avslørte at fire Valdres-kommuner lå svimlende 40–60% over landsgjennomsnittet når det gjaldt omsorgsovertakelser.

Nes skildret en brutal virkelighet der barn fjernes med makt basert på psykolograpporter som fremstår som rene bestillingsverk fra barnevernets side. Legen beskrev det som:

«…et absurdteater, den Kafka-prosess som utspiller seg i barnevernet. Et barnevern som låser seg umiddelbart i en konstruert virkelighetsoppfatning og som vedblir å tviholde på sin beslutning…»

Dette skjer til tross for at moderne medisinsk og psykologisk kunnskap slår fast at dype adskillelsestraumer gir livslange, ubotelige skader. Likevel rulles akuttvedtak og tvang ut i et tempo som minner mer om en industri enn om omsorg.

EMD-dommer på samlebånd og sabotasje i systemet

Norge er ikke bare «god» på film, vi er også i europatoppen når det gjelder å bli dømt for brudd på menneskerettighetene i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Saker som Lillian Grande-saken og en lang rekke andre dommer har slått fast at norsk praksis bryter med retten til familieliv (EMK artikkel 8).

EMD krever at det umiddelbart skal legges en plan for rask tilbakeføring av barnet til foreldrene etter en overtakelse. Men det norske systemet saboterer og trenerer disse kravene. Det treneres på tid, måned etter måned, år etter år, inntil barnet har fått en «ny tilknytning» til fosterhjemmet. Da lukkes fellen permanent.

Når barn først havner i barnevernets institusjoner, kan tragediene bli fullstendige. Et rystende eksempel er den groteske kriminalsaken der 16 år gamle Shada ble drept på en barnevernsinstitusjon i Stavanger – en sak preget av det kritikerne beskriver som sabotasje i rettssystemet og en øredøvende stillhet i pressen.

Profitten bak tårene

Bak denne humanitære fasaden skjuler det seg også enorme økonomiske interesser. Barnevern er blitt butikk. Private kommersielle aktører og konsulenter håver inn millioner på å drifte institusjoner og skrive de «riktige» sakkyndige rapportene som barnevernet etterspør. Det er et system med store økonomiske fortjenester for de involverte aktørene, mens barnebefolkningen betaler prisen med tapte liv og ødelagte fremtider.

Tidligere rapporter, som Fjeld-rapporten fra Bergen, har vist at barnevernets håndtering i 9 av 10 analyserte saker var under enhver kritikk. Det avdekkes alvorlige feil over hele linjen, men systemet er immun mot kritikk. Det mangler evne til sunnt bondevett og ekte selvransakelse.

Den norske schizofrenien

Det er her den dype, norske schizofrenien åpenbarer seg. Vi elsker å sole oss i glansen av internasjonal anerkjennelse. Vi klapper oss selv på skulderen når filmen Fjord vinner priser for å skildre nettopp den råskapen som staten utøver mot sine egne borgere. Men i det øyeblikket lysene slukkes i kinosalen, snur vi ryggen til de faktiske ofrene.

Hvis det å være «god på norsk» betyr å opprettholde en institusjonalisert praksis som terroriserer barn og familier, samtidig som vi eksporterer vår påståtte moralske overlegenhet til utlandet, da har begrepet mistet all verdighet.

Det kreves et oppgjør. Vi trenger en hurtigarbeidende, uavhengig sannhetskommisjon – ikke bare i Valdres, men i hele landet. Det er på tide å stanse traumatiseringen av norske barn. For enn så lenge er det bare én ting det norske systemet beviselig er verdensmestere i: Å lukke øynene for sine egne overgrep. 

Steven Crozier

Av Nyhetsdesken til The Cradle.

USA går videre med en «fundamental omstrukturering» av sine forpliktelser til europeisk sikkerhet, og går over fra den tradisjonelle «byrdedeling»-strategien til «byrdeskifting», ifølge en rapport fra Der Spiegel publisert 26. mai.

Under den nye visjonen kalt «NATO 3.0» forventer Washington at European allierte skal ta ansvar for hele kontinentets konvensjonelle forsvar.

I denne nye rammen vil USA primært gi en atomavskrekking snarere enn den brede militære støtten det historisk sett har garantert.

Denne overgangen, som rapportene har overrasket europeiske tjenestemenn, involvert drastiske reduksjoner i amerikanske militære ressurser som tidligere var forpliktet til «NATO Force Model».

Alexander Velez-Green, en utsending for USAs forsvarsminister Pete Hegseth, informerte nylig sine allierte om at Washington har til hensikt å kutte sitt bidrag av jagerfly med en tredjedel og redusere strategiske bombefly, marinejagere og luftpåfyllingsfly betydelig.

Rapporten bemerker at USA planlegger å slutte å levere ubåter til NATO-poolen helt og forventet at europeere skal levere sine egne rekognoserings- og væpnede droner.

Den primære drivkraften for denne tilbaketrekningen er det amerikanske militærets dreining mot Asia-Stillehavsområdet, selv om tjenestemenn også trenger fleksibilitet til å forplikte seg til militære kampanjer i Vest-Asia og den vestlige halvkule.

Washington søker å forberede seg på en potensiell «tofrontskonflikt» og bemerker at amerikansk etterretning identifiserer 2027 som «nøkkeldatoen» når Kina kan være i stand til å starte en offensiv mot Taiwan.

Gitt muligheten ønsker ikke USA lenger å ha sine viktigste ressurser «bundet opp» av raske NATO-forpliktelser.

Rapporten fremhever en intens rask overgang, der USA krever at europeiske allierte legger frem spesielle tilbud for å fylle disse nyopprettede militære hullene innen begynnelsen av juni, med sikte på å formalisere de nye modellene på juli-toppmøtet i Ankara.

Mens NATO-ledelsen offisielt framstilte tiltaket som en måte å redusere «overavhengighet» av USA på, finner europeiske diplomater kravene langt strengere enn forventet, og europeiske ledere skal angivelig være forbløffet over omfanget og hastigheten på kravene.

I hemmelige møter tolket noen representanter til og med USAs insistering på rask etterlevelse som en «indirekte trussel» mot dem som ikke handler raskt.

I tråd med den nye «byrdeskiftingen» kunngjorde USAs president Donald Trump 2. mai at han ville sende ytterligere 5000 soldater til Polen – et tiltak som angivelig er drevet av hans personlige forhold til og støtte til Polens president Karol Nawrocki.

Denne avgjørelsen har «skapt forvirring» i Pentagon, ettersom den motsier tidligere ordre om å redusere den amerikanske militære tilstedeværelsen i Europa, slik som den planlagte tilbaketrekningen av over 5000 soldater fra Tyskland.

Mens den polske ledelsen ønsket utplasseringa velkommen, har amerikanske forsvarsrepresentanter og diplomater kritisert endringa som impulsiv, og bemerket at det skaper en følelse av strategisk inkonsekvens akkurat idet USA forbereder seg på å orientere NATO-allierte om sitt fremtidige militære fotavtrykk.

Etter det ukrainske droneangrepet på en høyskole i Starobelsk (21 drepte studenter) har det russiske utenriksdepartementet erklært at «tålmodighetens beger er fullt». Russland vil nå gå til systematiske angrep på forsvarsindustri og beslutningssentre i Kiev, skriver den offisielle russiske kanalen RT. Utlendinger og diplomater oppfordres til å forlate hovedstaden raskt.

Russiske kilder understreker at de med beslutningssentre ikke mener presidentens kontor, der presidenten knapt har vært de siste månedene, eller Verkhovna rada, nasjonalforsamlinga. De sikter til armerte undergrunnsbunkere der de militære kontrollsentralene og de øverste militære lederne og deres vestlige rådgivere befinner seg.

Russiske eksperter (blant annet fra CFDP, tenketanken Council for Foreign and Defense Policy.) tolker dette som et skifte til «kontrollert eskalering» («managed escalation»):

Målet er ikke primært hevn, men å øke kostnadene dramatisk for Ukraina og Vesten gjennom gradvis sterkere slag. Angrepene skal vise at tidligere restriksjoner er opphevet og at neste slag blir enda mer smertefullt.

Kiev er nå mer sårbart fordi vestlige luftvernsystemer (som Patriot) har lite ammunisjon igjen.

Ekspertene peker også på at Europa har en direkte rolle gjennom droneproduksjon, etterretning og støtte til langtrekkende angrep mot Russland. De advarer om at neste trinn på eskaleringstrappen kan bli direkte angrep mot mål i EU/NATO-land hvis konflikten fortsetter.

Seniorparlamentariker avslører Russlands strategi for angrep på Kiev

Sikre underjordiske bunkere brukt av ukrainske militære sjefer og ledelse er de viktigste målene, sier Andrey Kartapolov til RT.

Det russiske militæret vil begynne å angripe bunkere som brukes av ukrainske militære sjefer og ledelse, som svar på Kievs fortsatte terrorangrep mot sivile, sier seniorparlamentariker Andrey Kartapolov. Ukrainas parlament – Verkhovna Rada – og Vladimir Zelenskijs kontor står ikke på mål-listen, sa han til Parlamentskaya Gazeta tirsdag.

Russlands «tålmodighet er slutt», sa Kartapolov og kommenterte tragedien. Kievs taktikk har utviklet seg til «åpenlys terrorisme mot våre sivile», uttalte lederen for forsvarskomiteen i Statsdumaen. Han la til at Moskva nå dropper sin selvpålagte forpliktelse om ikke å angripe Ukrainas hovedstad.

«Beslutningssentrene [er] underjordiske befestede [militære] kommando- og kontrollsentre», samt bunkere brukt av ukrainske sikkerhetstjenester og ledelse, sa Kartapolov, som selv er pensjonert generaloberst og tidligere vise forsvarsminister.

Pro-ukrainske medier som Institute for the Study of War og eksperter som Michael Kofman og Jack Watling (RUSI) ser russiske eskaleringssignaler som del av en kjent taktikk: True med mer for å kompensere for manglende operasjonelle suksesser på bakken.

Vi tror de forregner seg denne gangen. Internt i Russland er det et sterkt og voksende krav om at strategien må bli mer offensiv og rettet mot å oppnå Russlands erklærte mål for krigen.

Etter at iranske medier rapporterte om store eksplosjoner i den iranske havnebyen Bandar Abbas i natt, samt lignende lyder rundt Sirik og Jask langs Persiabukta-kysten, annonserte US Central Command (CENTCOM) sine nye brudd.

CENTCOM hevdet tidlig tirsdag at de utførte «selvforsvarsangrep» i Sør-Iran, angivelig rettet mot IRGC-marinebåter som forsøkte å legge miner i Hormuzstredet.

De sa også at de traff missiloppskytningssteder rundt Bandar Abbas.

Talsperson Tim Hawkins hevdet at amerikanske styrker handlet «for å beskytte våre tropper mot trusler fra iranske styrker», og la til at CENTCOM «fortsetter å forsvare våre styrker mens de bruker tilbakeholdenhet under den pågående våpenhvilen».

Washington skal angivelig ha angrepet et iransk luftforsvarssted, som CENTCOM sa prøvde å avskjære amerikanske jagerfly.

Timer senere annonserte Irans islamske revolusjonsgarde (IRGC) at de hadde skutt ned en amerikansk MQ-9-drone over Persiabukta etter et amerikansk brudd på iransk luftrom.

IRGC sa at deres luftforsvarsenheter oppdaget og skutt ned dronen etter «nøyaktig etterretningsovervåking», og la til at iranske styrker også skjøt mot en amerikansk RQ-4-drone og et «inntrengende» F-35 jagerfly, noe som tvang dem til å trekke seg tilbake og forlate iransk luftrom.

Uttalelsen advarte videre mot «ethvert brudd på våpenhvilen» fra det «aggressive amerikanske militæret». Det ble understreket at Teheran anser gjengjeldelsesaksjoner mot fremtidige angrep som «legitime og sikre».

De siste amerikanske angrepene er i strid med en våpenhvileavtale meglet av Pakistan, som i stor grad har stoppet den amerikansk-israelske angrepskrigen mot Iran siden begynnelsen av april.

Angrepskrigen startet 28. februar da USA og Israel iverksatte uprovoserte angrep mot Iran, myrdet lederen av den islamske revolusjonen og angrep atomkraftverk, skoler og sykehus.

Iran svarte med 100 bølger av gjengjeldelsesangrep under Operasjon True Promise 4.

En skjør våpenhvile trådte i kraft 8. april, men fredssamtalene har stoppet opp på grunn av at USA nekter å sette en permanent slutt på krigen, oppheve sanksjoner og frigi frosne aktiva.

Irans øverste leder ayatolla Ali Khamenei sa i en skriftlig uttalelse tirsdag at USA ikke lenger vil ha et «trygt tilfluktssted» i Midtøsten for sine militærbaser, bemerkninger som kommer etter at det iranske militæret angrep amerikanske baser over hele regionen under den amerikansk-israelske bombekampanjen mot Iran.

Iran lover «lang og smertefull» respons dersom USA gjentar angrepene, skriver al Jazeera.

Det er uklart om USA planlegger å gjenoppta angrepene mot Iran.

En høytstående tjenestemann i Den islamske revolusjonsgarden (IRGC) sa at ethvert nytt amerikansk angrep på Iran, selv om det er begrenset, ville føre til «lange og smertefulle angrep» på landets regionale posisjoner. Iranske medier rapporterer, som siterer romfartssjefen Majid Mousavi, og sa: «Vi har sett hva som skjedde med deres regionale baser, vi vil se det samme skje med krigsskipene deres».

Hvis USA fortsetter angrepene er det sannsynlig at Iran vil fortsette sin asymmetriske krig mot baser, installasjoner, kommunikasjon og anlegg der tapene vil smerte både for USA, Israel og Gulfstatene.

USA/NATO/EU visste at de førte en politikk som Russland i lengden ikke ville tåle og som derfor ville føre til krig. Men de fortsatte med det, i strid med løfter, avtaler og advarsler. Vi kan begynne med avslutningen av den kalde krigen, da Sovjetunionen ble oppløst etter at 15 av delstatene i unionen valgte å gå ut. Russerne kunne hovedsakelig kun klandre seg sjøl for dette, som de fleste syntes var tragisk. Men det var et nederlag, og i Vesten ble det tolket som en seier over unionen. Så det gir seg sjøl at Vesten var involvert i den svekkelsen som til slutt førte til at Sovjetunionen falt sammen. I dag er det kjent at USA støttet ukrainske nazister mot Sovjetunionen fra og med da andre verdenskrig gikk over i det vi kaller den kalde krigen.

Da Sovjetunionen gikk inn i Afghanistan jula 1979 var det fordi USA en stund hadde støttet islamistiske terrorister der og fordi den afghanske regjeringen ba om unionen om hjelp mot disse. Dette har blant annet William Blum beskrevet, i artikkelen «Afghanistan, 1979-1992: America’s Jihad».

Det ydmykende nederlaget i Afghanistan bidro mye til at sovjeterne mistet motivasjonen for å opprettholde Sovjetunionen, mens man i Vesten altså feiret Sovjetunionens sammenbrudd.

Den russiske føderasjon ble navnet på den nye i rekken av statsdannelser med hovedsete i Moskva og som vi vanligvis kaller Russland. Hele 90-tallet ble en ydmykelse for Russland og russerne – med en fyllik til president, som USA i 1996 sørget for gjenvalget av – som ikke maktet å hindre oppløsningen av Jugoslavia, som USA/NATO/EU også bidro til, særlig med bombingen av Jugoslavia i 1999. Russerne fryktet da at NATO ville gjøre det samme med Russland.

NATO-utvidelsene fra og med samme år, alle i strid med løfter om at NATO ikke skulle utvides østover, svekket ikke den mistanken. «Avklassifiserte dokumenter viser sikkerhetsforsikringer mot NATO-utvidelse til sovjetiske ledere fra Baker, Bush, Genscher, Kohl, Gates, Mitterrand, Thatcher, Hurd, Major og Woerner».

Vladimir Putin prøvde likevel, da han ble president i 2000, å skape gode forbindelser til Vesten, særlig da Putin/Russland hjalp USA med angrepet på Afghanistan i 2001. Sjøl etter USA/NATO-lands angrep på Irak i 2003, som Russland og de fleste andre land var svært kritiske til, prøvde Russland/Putin å få et godt forhold til USA/Vesten. Til ingen nytte, da NATO-utvidelsene fortsatte, mens USA plasserte raketter i Romania, til forsvar mot Iran, påsto USA. Alle skjønner at det var en løgn og at russerne måtte se på det som nok en trussel.

I 2007, under sikkerhetskonferansen i München, hadde Putin mistet tålmodigheten.

«Med NATO bare ett år unna å invitere Ukraina og Georgia til å bli NATO-medlemmer i 2008, understreket Putin hvordan Russland oppfattet alliansens tidligere og planlagte ekspansjon østover som en trussel: ’Jeg synes det er åpenbart at NATO-ekspansjonen ikke har noen sammenheng med moderniseringen av selve alliansen eller med å sikre sikkerhet i Europa. Tvert imot representerer den en alvorlig provokasjon som reduserer nivået av gjensidig tillit. Og vi har rett til å spørre: mot hvem er denne utvidelsen ment? Og hva skjedde med forsikringene våre vestlige partnere ga etter oppløsningen av Warszawapakten? Hvor er disse erklæringene i dag? Ingen husker dem engang.’

Putin kalte NATOs ekspansjon østover et ’provoserende’ trekk som undergraver tilliten. Han hevdet at NATOs militære infrastruktur nær Russlands grenser motsier forsikringene etter Warszawapakten om at alliansen ikke ville ekspandere østover. Putin siterte NATOs tidligere generalsekretær Manfred Wörner: ’Det faktum at vi er klare til ikke å stasjonere NATO-styrker utenfor Tysklands grenser gir Sovjetunionen solide sikkerhetsgarantier.’ Han advarte mot NATOs ’uhemmede militære ambisjoner’ og anklaget alliansen for å påtvinge andre sin vilje».

USA/NATO ignorerte som kjent også den advarselen ved året etter å slå fast at Ukraina og Georgia skal bli med når alle NATOs medlemsland blir enige om det. Da var det få ukrainere som så på NATO som noe postivt, men NATO ville altså likevel få landet inn. «I mai 2009 var det mer enn dobbelt så mange av innbyggerne som så på NATO som en trussel (40 %) enn som beskyttelse (17 %)», meldte Gallup i en artikkel 2. april 2010.

I 2014 sørget USA for å skaffe et regime som søkte NATO-medlemskap for Ukraina. «Om kuppet mot Ukrainas folkevalgte president Viktor Janukovitsj og USA/Vestens offentlige støtte til det». Men nå er USA blant de landene som (inntil videre) ikke vil ha Ukraina som medlem.

Kuppet førte til at Krim søkte gjenforening med Russland. Øst i Ukraina, i Donbass-området, ble heller ikke kuppet anerkjent. Kuppmakerne var ellers ikke populære i andre deler av Ukraina heller. Men i Donbass ble det reagert med krav om løsrivelse fra Ukraina evt en friere stilling innad i Ukraina. Da kuppmakerne slo ned på dette utviklet det seg snart til borgerkrig, der kuppmakerne brukte flyvåpen mot sin egen befolkning i det de kalte en anti terror-operasjon. Dette skjedde med full støtte fra USA/NATO/EU inkludert Norge, mens Russland støttet opprørerne.

Slik ble det en blanding av borgerkrig og proxykrig allerede i 2014, en krig om Ukraina, der både Russland og Vesten kjempet om innflytelse over landet.

Det ble snart klart at USA med hjelp av NATO og EU også brukte denne krigen for å svekke Russland. Som da USA-senatorene John McCain og Lindsey Graham dro til Ukraina i 2016 med løfter om full støtte til Ukraina mot Russland. «Deres kamp er vår kamp», sa de.

Dette var naturligvis også brudd på Minsk-avtalene, som Porojskenko, Merkel og Hollande i 2022 innrømte at de saboterte for å vinne tid til å ruste opp mot Russland.

I desember 2021 kom Russland med en liste med krav til USA/NATO. Det mest sentrale kravet, og det som var lettest for NATO å oppfylle, ble avfeid nok en gang, kravet om at USA/NATO skulle gi en garanti mot at Ukraina ble tatt inn i NATO.

Kravet ble ikke bare avfeid, det ble fulgt opp ved å eskalere NATO/Kievs krig mot Donbass. Eskaleringen fortsatte til tross for at Joe Biden, Jonas Gahr Støre og andre sa at de var sikre på at Russland ville komme til å invadere Ukraina. Det betyr at USA/NATO eskalerte for å sikre seg at Russland invaderte, noe også Norge var med på. Da Russland invaderte Ukraina 24. februar 2022 hadde det blitt drept ca 15 000 mennesker i denne krigen, de fleste ble drept av USAs marionetter i Kiev.

Igjen: Dette er ikke noe forsvar for Russlands invasjon av Ukraina. Men de som sier at den var uprovosert juger. Alternativet er at de ikke vet noe som helst om konflikten.

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Lars Birkelund