Dette er den mest omfattende formen for bilateralt samarbeid som EU oppretter med land utenfor unionen, og den fungerer som selve overbygningen som synkroniserer norsk industri- og energipolitikk direkte med EUs «masterplan», The European Green Deal.

Formelt sett er ikke Den grønne alliansen folkerettslig bindende (som EØS eller Schengen er).

Det betyr at den ble inngått av regjeringen som en politisk viljeserklæring uten å bli stemt over i Stortinget.

Men i praksis fungerer den som det perfekte, tause transportbåndet for å rulle ut EUs overnasjonale energi- og klimajuss på norsk jord.

Alliansen binder Norge politisk til å levere på følgende vis:

Råvareforsyning og infrastruktur til EUs «Twin Transition»:

Avtalen slår fast at Norge skal samarbeide tett med EU om å sikre kritiske råvarer, hydrogen, batteriproduksjon, karbonfangst og -lagring (CCS), samt massiv utbygging av havvind.

Den legger rammene for at norske ressurser skal rigges for å fôre EUs «grønne» og digitale omstilling.

Gjennom alliansen bekrefter Norge sin absolutte forpliktelse til å nå EUs mål om 55% utslippsreduksjon innen 2030, og full klimanøytralitet innen 2050.

Det er nøyaktig disse målene som tvinger staten inn i paniske reguleringer på hjemmebane (som de beintøffe arealkravene under LULUCF, de særnorske forbrenningsavgiftene og det som setter avgiftsområdet sjakk matt -selv om det formelt ligger utenfor EØS avtalen) for at det overnasjonale regnearket skal gå i null.

Avtalen ble utarbeidet etter tungt innspill fra Norges største eksport- og næringslivsaktører, inkludert Statkraft, Equinor, Hydro, Yara og lobbyorganisasjoner som Fornybar Norge.

For disse kommersielle aktørene er alliansen gull verdt; den sikrer at de kan bruke fellesskapets ressurser til å spekulere i subsidierte, europeiske «grønne» prosjekter, samtidig som de har full ryggdekning av de overnasjonale markedskravene.

Den «grønne» alliansen er det ultimate beviset på det politiske teateret

Ved å signere denne avtalen i 2023, sørget regjeringen for at Norge binder seg til masten på EUs Green Deal.

Når politikere i dag later som om strømpriser, vindturbiner i distriktene, høye drivstoffavgifter eller generell nedleggelse av lokalt handlingsrom er «isolerte enkeltsaker», så regelrett lyver de.

Den «grønne» alliansen er selve veikartet som garanterer at Norge kun skal fungere som en lojal råvarekoloni for Brussel frem mot 2050.

Denne alliansen er det politiske limet som binder energiområdet vårt (2018) og klimapolitikken (Protokoll 31 -2019) sammen med de juridisk bindende Energipakke 4 og 5.

Formelt sett kan Den grønne alliansen avsluttes på dagen fordi den kun er en politisk intensjonsavtale, men her møter en den iskalde EØS-jussen i svingdøra igjen.

Selv om statsministeren i teorien kan sende et nytt brev til EU-kommisjonen og si at vi trekker oss fra alliansen, er den politiske og juridiske virkeligheten en helt annen.

Grunnen til det er at Den grønne alliansen ikke ble skrevet i et vakuum – den ble designet nettopp for å låse Norge fast til de forpliktelsene vi allerede har påtatt oss gjennom de juridisk bindende EØS-lovene.

Slik fungerer fellen som gjør at en oppsigelse av selve alliansen i realiteten blir et slag i luften:

Selv om en opphever den politiske alliansen, er Norge juridisk, traktatfestet bundet til EUs energi- og klimamål.

Det er fordi Stortinget allerede har stemt disse inn i EØS-avtalen:

• Energipakke 3/ACER (2018):

Dette er fundamentet som forvandlet strøm fra å være en nasjonal, samfunnsbyggende infrastruktur til å bli en ren, kommersiell markedsvare underlagt EØS-avtalens regler for fri flyt.

• Protokoll 31 (Oktober 2019):

Her ble vi juridisk underlagt EUs klimarammeverk. Energi og klima smeltet slik sammen og matrialiserer seg i pakke 4 og 5.

• EUs Green Deal (desember 2019).

Dette er EUs altomfattende, planøkonomiske «masterplan» som krever at hele det europeiske kontinentet skal tvinges inn i en total, digital og «grønn» omstilling (Twin Transition)

• Delvis Energipakke 4 (Juli 2025):

Her blir også 70 %-regelen og prinsippet om vindkraft som en «overstyrende allmenninteresse» etterhvert hamret inn i norsk lov.

Våre politikere praktiserer det overnasjonale markedet fullt ut via pakke 3 pr nå, mens de holder pakke 4-forordningene på vent for å unngå bråk.

• CBAM (September 2026):

Karbontollen er nå en integrert del av det juridiske EØS-verket.

Disse lovene er folkerettslig bindende.

Hvis Norge bryter dem, utløser det sanksjoner, søksmål, mottiltak og eksklusjon fra deler av det indre markedet via ESA og EFTA-domstolen.

Den grønne alliansen er altså bare pynten på kaka; det er EØS-avtalen som er selveste kransekaka – jernburet som nå detaljstyrer hverdagen vår.

Det politiske teateret

Alliansen ble brukt til å unngå Stortinget.

Det at avtalen ikke er juridisk bindende, var et helt bevisst sjakktrekk fra regjeringen Støre da de signerte den i april 2023.

Hadde de inngått en ny, bindende traktat som avstod mer suverenitet, ville de ha utløst en voldsom debatt og risikert å utløse Grunnlovens § 115 (som krever 75 % flertall).

Ved å gjøre den til et politisk papir, kunne regjeringen binde Norge til masten på EUs Green Deal over hodet på Stortinget og det norske folk, vel vitende om at de i månedene etterpå kunne bruke EØS-transportbåndet til å rulle ut de faktiske, bindende rettsaktene og pakkene stykkevis og delt.

Konklusjon?

Du må kutte stammen, ikke bare klippe bladene.

Å si opp Den grønne alliansen uten å røre EØS-avtalen er som å skru av varsellampen i bilen uten å fikse motoren.

Det ser fint ut på papiret, og noen partier kunne sikkert foreslått det, for å roe ned sinte velgere på Facebook – nøyaktig slik FrP fant opp ordet «reforhandle» under landsmøtet i mai 2013 for å blidgjøre grasrota.

Men sannheten er at så lenge EØS-avtalens Artikkel 127 (oppsigelsesklausulen med ett års varsel) ikke taes i bruk, vil de overnasjonale juss-tannhjulene fortsette å kverne videre.

Brussel vil fortsette å tvinge oss til å bygge ut vindindustri for å eksportere kraft, private aktører vil fortsette å spekulere i kjernekraft for å tjene penger på de pålagte datasentrene, og strømprisene vil forbli permanent europeiske.

Norge kan altså si opp alliansen på fem minutter, men juss-fellen er uansett låst inntil EØS-avtalen sies opp – akkurat som Parisavtalens mål er låst i EØS.

Dette viser nøyaktig hvordan den politiske alliansen også her fungerer som et røykteppe over den bindende EØS-jussen.

Protesten mot drivstoffprisene i Calabria utvides og involverer også fiskeindustrien. 14. oktober deltok fiskere, bønder og kvegoppdrettere i en sit-in langs riksvei 106 i Corigliano-Rossano for å rette oppmerksomheten mot de økonomiske vanskelighetene som setter press på produktive aktiviteter.

Kjernen i protestene er prisen på diesel, som har blitt stadig vanskeligere å ha råd til for de som jobber til sjøs og på jordene. Konsekvensene, ifølge demonstrantene, risikerer å sette kontinuiteten i bedrifter og den økonomiske overlevelsen til familier som bor i disse sektorene i fare.

Fiskere tvunget til å forlate båtene sine i havn

En av deltakerne i sit-in-demonstrasjonen beskrev situasjonen i fiskeindustrien, og fremhevet hvordan prisene på drivstoff virker inn på fiskeselskapenes budsjetter. «Dieselkostnadene for oss fiskere har tredoblet seg, og drivstoffkostnadene utgjør 80% av virksomheten vår», sa han til ANSA.

En situasjon som, ifølge demonstranten, gjør det stadig vanskeligere å dra ut på havet og betale kostnadene ved å drive fartøyene. «Vi holder båtene våre, som koster hundretusenvis av euro, fortøyd til kaia fordi vi ikke klarer å holde tritt med kostnadene», fortsatte han. Risikoen, fordømte han, er å ende opp med dyre fartøy og utstyr, men ikke i stand til å operere under økonomisk bærekraftige forhold.

Bønder og oppdrettere: «Myndighetene bør ta oss i betraktning»

Mario Oliveto, en bonde og oppdretter fra Corigliano-Rossano, deltok også i protesten. Han oppfordret myndighetene til å ta tak i vanskelighetene som produsentene rapporterte. «Vi ber først og fremst myndighetene om å begynne å vurdere oss, fordi vi har sittet fast i kulde, vind og regn i 15 dager på forskjellige sit-ins i Calabria, Puglia og Sicilia, og på nasjonalt nivå blir ikke dette engang diskutert».

Oliveto gjentok deretter at mobiliseringen ikke er rettet mot andre land eller individuelle grupper, men stammer fra behovet for å få konkrete svar på kostnadene for energi og drivstoff. «Vi er ikke i krig med noen, vi bryr oss ikke om våpen, vi bryr oss ikke om noe. De fører krig mot oss bønder og familier, som dere ser, og det er derfor vi er her i dag», fortsatte han.

Derfor oppfordringen til umiddelbare tiltak for å holde oljeprisene nede og lette kostnadsbyrden på produksjonsvirksomheten. «Derfor ber vi regjeringen om å ta oss i betraktning og umiddelbart inngå avtaler med land som vil forsyne oss med olje til kontrollerte priser, fordi vi ikke kan fortsette slik».

Solidariteten mellom lokale institusjoner

Institusjonelle representanter uttrykte også sin solidaritet under sit-in-demonstrasjonen, inkludert Elisa Scutellà , lederen for Femstjernersbevegelsen i regionrådet, og flere lokale ordførere. Ordføreren i Corigliano-Rossano, Flavio Stasi, var også til stede .

Protesten er en del av en breiere protest mot stigende drivstoffpriser og produksjonskostnader, som påvirker ulike sektorer i Calabria og andre italienske regioner. Med deltakelse fra fiskere utvides bevegelsen ytterligere, og fremhever vanskelighetene i ulike sektorer, alle forent av deres avhengighet av diesel og behovet for å holde lønnskostnadene overkommelige.

Så langt Informacalabria.

Bakgrunn og årsaker

Oversikten er delvis utarbeidet ved hjelp av Grok.

Prisene på diesel (gasolio) har steget markant. I september 2026 lå gjennomsnittsprisen over 2,16 euro per liter (opp ca. 35 cent fra februar). Landbruksdiesel har i noen områder mer enn doblet seg (fra rundt 75 cent til over 1,60–1,68 euro).

Årsakene inkluderer utløp av midlertidige skattelette/rabatter, høye energipriser og internasjonale spenninger (blant annet knyttet til Hormuz-stredet og konflikter som har påvirket oljemarkedet). Bønder og transportører mener de ikke lenger klarer å dekke kostnadene – noen sier de må velge mellom å kjøpe diesel eller såkorn/hvete, og at transport av varer er blitt ulønnsomt.

Hvem protesterer og hvordan?

• Bønder (særlig i Calabria og Puglia/Foggia-området) har kjørt ut med traktorer, blokkert veier, motorveikryss, havner og drivstoffdepoter. De har også helt ut melk som symbolsk protest.
• Lastebilsjåfører og transportfirmaer har gjennomført spontane veiblokader og truer med større aksjoner. Organisasjoner som Unatras, Conftrasporto og regionale komiteer er involvert.
• Protestene har vart i flere dager/uker i enkelte områder (f.eks. Calabria siden slutten av september, Foggia fra rundt 11. oktober).

Det er også overlapping med arbeidsprotester ved det tidligere Ilva-stålverket i Taranto: Arbeidere har blokkert tilgangen til Enis nærliggende raffineri, som forsyner store deler av Sør-Italia (Puglia, Basilicata, Calabria).

Konsekvenser så langt

• Mange bensinstasjoner er tomme for bensin og diesel, spesielt i Cosenza (Calabria) og Foggia-området (Puglia). Lange køer og kaos i lokaltrafikken er rapportert. en.ilsole24ore.com
• Over 50 av ca. 300 Eni-stasjoner forsynt fra Taranto-raffineriet har gått tomme. Flyplassene i Bari og Brindisi har hatt drivstoffmangel (særlig Jet A1), med begrensninger for vanlige flyvninger (unntak for nød/redning). reuters.com
• Eni har advart om at langvarig blokkering kan tvinge fram kontrollert nedstenging av raffinerienheter.
• Transport av ferske matvarer og andre varer er forstyrret; det er bekymring for forsyninger til butikker og industri.

Videre utvikling (per 16. oktober 2026)

• Planlagte stopp/streiker i Calabria og Sicilia fra 16. oktober (noen i flere dager, f.eks. til 20.–22. oktober).
• Nasjonale transportorganisasjoner truer med landsdekkende streik dersom regjeringen ikke innkaller til møter raskt. De ber om tiltak mot høye drivstoffpriser og bedre vilkår. ansa.it
• Regjeringen har håndtert parallelle saker (blant annet forlengelse av permisjonsordninger for Ilva-arbeidere), men transport- og landbrukssektorene krever mer direkte tiltak på drivstoffkostnader.

Det italienske militære overvåkingsnettstedet Itamilradar.com rapporterte flyvningene som en stor endring i NATO-operasjonene i regionen.

«Det som gjør dagens aktivitet spesielt interessant, er ikke de individuelle oppdragene, men overlappingen mellom dem. De to flyene opererer samtidig over det samme strategiske området mens de nærmer seg oppdraget fra forskjellige basearrangementer og med forskjellige sensorkonfigurasjoner. Dette skaper et mer lagdelt etterretningsbilde: Korpen [det svenske luftforsvaret] kan bidra med sin spesialiserte SIGINT-samling, mens ARTEMIS II [den amerikanske hæren] gir en annen amerikansk-operert kilde til elektronisk og kommunikasjonsetterretning. Kombinasjonen er derfor mer betydningsfull enn å bare telle to rekognoseringsfly i samme område. Mønsteret understreker også viktigheten av Romania som et ISR-knutepunkt [etterretning, overvåking, rekognosering]. Bucuresti og Constanța lar allierte fly nå Svartehavet uten at de må operere fra fjerne baser, noe som støtter en vedvarende overvåkingsnærvær over internasjonalt farvann».

«Dagens samtidige aktivitet er nok en indikasjon på at Svartehavs-ISR utføres som en vedvarende NATO-innsats snarere enn som en serie isolerte oppdrag. Etter tre dager på rad med Korpen-operasjoner er det svenske bidraget spesielt bemerkelsesverdig, mens det samtidige ARTEMIS II-oppdraget legger til et nytt lag i bildet».    

6. oktober ble to handelsskip truffet i den bulgarske økonomiske sonen i Svartehavet. Det første angrepet 70 nautiske mil (nm – 130 km) utenfor den bulgarske kystbyen Bjala. det andre 140 nautiske mil øst for den bulgarske kystlinjen (se kartet over). Reuters rapporterte: «Sjøfartskilder sa at det så ut til å være det første slike angrepet i farvannene i Bulgarias eksklusive økonomiske sone». Det ble rapportert at det var Russlands skyld, og det ble publisert en ukrainsk benektelse av ansvar.

Det første fartøyet ble uavhengig identifisert som Alfa Wata , et Togo-flagget, tyrkisk-eid fartøy, som angivelig sank, det andre var Able, et Palau-flagget, tyrkisk-eid fartøy, som senere anløp havn i Varna. Alfa Watan hadde seilt nordover, Able sørover.

Det er rapportert om at sjø- og luftdroner er våpnene som ble brukt i angrepene. Det er ikke rapportert om funn av dronefragmenter: Hvis bulgarerne og deres NATO-rådgivere har funnet bevis på utskytningspunktene og kursen, holder de det hemmelig.  

Bulgarsk territorialfarvann strekker seg østover inn i Svartehavet i en avstand på 12 sjømil, den eksklusive økonomiske sonen (EEZ) strekker seg fra 12 sjømil til 200 sjømil. I sistnevnte har Bulgaria eksklusive suverene rettigheter til å utforske, utnytte, bevare og forvalte naturressurser (som fisk, olje, gass og vindenergi) i vann og på havbunnen. Angrepsområdet er imidlertid internasjonalt farvann for fri navigasjon og flyging.

Ble NATO-etterretning brukt av droneoperatørene til å angripe de to fartøyene? Var Russland ansvarlig?

Maritime Executive, en publikasjon for den maritime industrien med base i USA, rapporterte: «Russlands ambassade i Bulgaria fortalte Reuters at de to skipene ikke var på Forsvarsdepartementets målliste. Den advarte om at en etterforskning var nødvendig for å identifisere kilden til dronene som traff de to skipene. Sjøfartsadministratoren i Bulgaria sa imidlertid at skipet var utenfor landets direkte ansvar, og at de ikke planla et undervannssøk. Han kommenterte ikke om det var funnet noe vrakgods fra dronene».  

En uke senere, 13. oktober, var det to nye droneangrep mot fartøy i den bulgarske økonomiske sonen, like utenfor territorialgrensen.

Bulgarsk presse rapporterte: «To handelsskip som seilte i Bulgarias eksklusive økonomiske sone for Svartehavet 13. oktober ble utsatt for droneangrep, hvorav ett ble senket, sa statsminister Roumen Radev. Det tyrkisk-eide skipet Azov Concorde , som seiler under St. Vincent og Grenadinene-flagget, ble truffet 17 nautiske mil fra Krapets på Bulgarias nordlige Svartehavskyst og sank. Ett besetningsmedlem ble reddet. Det ukrainsk-eide skipet Chelsea 3, som seiler under maltesisk flagg , ble truffet 15 nautiske mil fra kysten av Bjala, en liten by omtrent 50 km sør for Varna. Femten besetningsmedlemmer ble reddet».  

Den bulgarske regjeringen erklærte offentlig skylden for angrepene på Russland. Ifølge statsminister Roumen Radev «har vi ikke klare bevis for å anklage noen av partene. Men logikken tilsier at resultatet er i Russlands favør. Derfor vil jeg i dag innkalle ambassadør Mitrofanova for en samtale».    

Bulgarske og maritime medier har ikke rapportert om NATOs rekognoseringsoppdrag i området på det tidspunktet. Den italienske militærmonitoren var ikke klar over droneangrepene. Sammenhengen mellom dem ble diskutert i denne podkasten med Nima Alkhorshid 13. oktober; klikk for å se. I Moskva 14. oktober var det en utvidet rapport om hendelsene i Vzglyad, den Kreml-støttede plattformen for militær, økonomisk, politisk og sikkerhetsmessig analyse.    

Bulgaria finds itself in the middle of a dangerous game in the Black Sea
Av Andrei Rezchikov

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til John Helmer.

Det var arbeiderklassen og pensjonistene som ble rammet. Pensjoner og lønninger kunne noen ganger bare utebli helt. Industri og matproduksjon sank med 50%. Levealderen sank med seks år. I sovjettiden hadde folk penger, men det var lite varer i butikkene. Plutselig ble det motsatt. Rubelen kollapset i 1998. Med en inflasjon på 2600% ble alle sparepenger verdiløse. Noen ble veldig rike, og mange møtte fattigdom og sult. Det skjedde veldig fort.

Russland fikk en bølge av politiske drap. En svak stat og massiv korrupsjon er noe av forklaringen. Det var også regionale konflikter. De som avslørte korrupsjon og kriminalitet, var spesielt utsatt for drap. En oligark er en som kombinerer rikdom med politisk innflytelse. Russland fikk mange oligarker på 90-tallet. Noen er dømt, og andre har flyttet utenlands. Det er fortsatt mange av dem, og de har  tilpasset seg nye politiske realiteter. Eliten av de som kalte seg kommunister på 1980-tallet, ble til ren mafia på 1990-tallet. Etter tusenårsskiftet ble de til forretningsfolk.

Den lille kofferten med den røde atomknappen ble overført fra Sovjets president Gorbatsjov til Russlands president Jeltsin den 25/12 1991. Budapestmemorandumet ryddet opp i formalitetene og i det praktiske, tre år senere. Samtidig ble det utvekslet noen sikkerhetsløfter som det har vist seg å være umulige å overholde. Atomvåpen hjelper ikke mot alt. Ukraina mistet sin uavhengighet, nøytralitet og sitt demokrati i et statskupp. Russland har ikke bare mange atomvåpen. Landet har også mange naturressurser og rikelig med plass. Ellers er det mye Russland ikke har. USA støttet Gorbatsjov så lenge det varte. Deretter ble Jeltsin deres mann.

En åpenbar fare var at den Russiske føderasjonen skulle gå i oppløsning. Det er bakgrunnen for den første Tsjetsjeniakrigen 1994 til -96. Føderasjonen holdt, men Russland framsto likevel som en taper. Problemet ble ikke løst. Løsrivelse og islamistisk terror var fortsatt en trussel.

Etter Berlinmurens fall, oppløsningen av Warszawa-pakten, og nedleggelse av Sovjetunionen, så var det naturlig å vurdere en ny sikkerhetsarkitektur for Europa. Oppsto det et vakuum? Hva skulle det nye Europa bli etter den kalde krigen?

På det katastrofale 90-tallet var dialogen mellom Russland og vestmaktene fortsatt god. President Jeltsin åpnet ild mot parlamentet i 1993, med vestlig støtte. Ved hjelp av massiv innblanding og mye penger sikret IMF og USA at Jeltsin ble gjenvalgt i 1996.

NATO–Russland: Grunnakten av 1997, la et rammeverk for politisk partnerskap. NATO – Russland-rådet skulle være en felles møteplass, og kanskje et alternativ til Russisk medlemskap i NATO. Partene forpliktet seg på FN-charteret, OSSE- prinsipper, demokrati og gjensidig sikkerhet. NATO erklærte at den militære balansen i Europa ikke skulle endres. Grunnakten er ikke en traktat, men en politisk uttalelse. NATO-Russland-rådet eksisterer fortsatt i prinsippet, men er ikke særlig aktuelt nå for tida.

NATOs første store utvidelse mot øst kom våren 1999. Polen, Tsjekkia og Ungarn ble medlemmer. Russland protesterte kraftig. Til ingen nytte. Jeltsin ble framstilt som en komisk figur. NATO mente at utvidelsen lå innafor rammen av det som var avtalt.

Krigen mot Jugoslavia var den andre katastrofen i Jeltsins siste regjeringsår. Beograd ble bomba fra mars til juni av NATO. Krigen hadde ikke FN-mandat, og var derfor i strid med folkeretten. NATO erobret den serbiske provinsen Kosovo. Russland var sjokkert. Etter dette så kan grensene i Europa forandres ved hjelp av krig.

Putin var statsminister før han overtok som president etter Jeltsin. Partiet som støtter ham, heter Forent Russland. Han var konservativ, kristen og nærmest avholdsmann. Derfor noe ulik sin forgjenger. Fornedrelsens tiår var over. En av de første jobbene til Putin, var oppgjøret om Tsjetsjenia og islamistisk terror. Det ble langvarig og blodig, men styrket Putins posisjon. Muslimene er i dag en stor og voksende minoritet i Russland. Minoriteten er rimelig godt integrert. Det bygges moskeer og utdannes imamer. Praktisering av egen religion er en rettighet for alle, men staten har kontroll på virksomheten.

Takket være høy oljepris og mer statlig kontroll, ble russisk økonomi bedre på 2000-tallet. Snart kom levestandarden opp på gammelt sovjetisk nivå. Putin satset på sentralisering, oppgjør med oligarkene, og rydding i økonomien.  Å fortsette som på 90-tallet, var ikke et alternativ. TV-kanalen NTV ble overtatt av Gasprom. Guvernørvalgene ble avskaffet. Sterkere, sentralisert styring og økonomisk vekst, ble en suksess.

Utenrikspolitisk så støttet Russland krigen mot terror som USA startet etter terrorangrepet 11/9 2001. Den russiske entusiasmen for vesten var ikke gjensidig. Baksmellen kom i form av historiens største utvidelse av NATO i 2004. De baltiske landene, Estland, Latvia og Litauen, tre tidligere sovjetrepublikker, ble medlemmer. Det ble også Romania, Bulgaria og Slovakia. Disse landene var tidligere med i Warszawapakten. I tillegg kom også Slovenia med, en tidligere del av Jugoslavia.

7 nye medlemmer på en gang. Putin holdt en tale på sikkerhetskonferansen i Munchen i februar 2007. Det var første gangen en russisk president deltok. Talen ble oppfattet som et brudd med vesten. Putin kritiserte USA for å dominere internasjonal politikk, og å bruke militær makt med sikte på verdensherredømme. Han sa at en unipolar verdensorden, med bare en supermakt, vil være ustabil og i strid med folkeretten. NATOs utvidelser mot øst, var i strid med det som var avtalt, og ville svekke sikkerheten for alle. På NATOs toppmøte året etter, ble det vedtatt som et mål, at Ukraina og Georgia skulle bli medlemmer av alliansen. Sett med russiske øyne, var dette en provokasjon som danner et bakteppe for det som senere skjedde.

De baltiske landene var blant de siste som ble republikker i Sovjetunionen. Det skjedde først i 1940. Noe helt annet var det med Ukraina. Her snakker vi om gamle russiske områder som var med fra starten av. Russisk språk og kultur står sterkt i landet. Et russiskfiendtlig Ukraina, med medlemskap i NATO var fullstendig uakseptabelt for Russland. Dette har vært godt kjent over lengre tid.

Det russiskfiendtlige statskuppet i Ukraina i 2014 var støttet av vesten, og krysset den røde linjen. Russland støttet raskt kuppmotstanderne både i Donbas og på Krim. Det ble en væpnet konflikt. Prorussiske demonstranter ble brent levende i Odessa. Den maritime basen i Sevastopol på Krim var av eksistensiell betydning med tanke på russisk sikkerhet. Tungindustrien i Donbas har alltid vært integrert i den russiske økonomien. Likevel var russerne forsiktige, og ville ha en fredelig løsning. Det er mulig at Russland forhindret at styrker fra Donbas beseiret kuppmakerne i Kiev.

Våpenhvilen og fredsavtalen ble kalt Minsk I og II. Russland forsto ikke at dette ble gjort for å trekke ut tiden, slik at vestmaktene kunne ruste opp det nye regimet i Ukraina. Tiden gikk, og Minskavtalene ble ikke implementert. Med 14.000 drepte i Donbas, og fare for å tape Krim, så invaderte Russland Ukraina i februar 2022.

Vi kan sammenligne Russland med USA. Den totale økonomien i USA er 12 ganger så stor som i Russland. Den militære kapasiteten til USA er 6 ganger så stor som Russlands. Levestandarden er 4 ganger så høy i USA, for å nevne noe. Det er altså ingen balanse i forholdet mellom Russland og USA.

Ved tsarens hoff ble det i sin tid snakket fransk i salongene. Etter at Sovjetunionen brøt sammen, var russernes plan A å bli en respektert nabo og regional stormakt. En integrert del av Europa i fred, samarbeid og med økonomisk vekst. Det Russland trengte, var en stabil industriell partner. Den mest opplagte kandidaten var Tyskland. Fryktet USA en akse Moskva – Berlin? Var det dette NATO-utvidelsene skulle forhindre? Det militærindustrielle komplekset trengte uansett en ny fiende.

På grunn av krigen i Ukraina mangler nå Russland arbeidskraft, har høye renter, høy inflasjon, og lav økonomisk vekst. Den største faren ligger i at krigen forsetter å eskalere. Konflikten kan være veien til ny verdenskrig. Da de vestlige landene vendte ryggen til Russland, så måtte russerne finne en plan B. Det naturlige var å vende seg mot øst. Kina kom russerne i møte og vi fikk BRICS som er et internasjonalt samarbeidsforum og en organisasjon for voksende økonomier i det globale sør.

Den russiske planen er å avskaffe det unipolare verdenshegemoniet som ble etablert etter den kalde krigen. En multipolar verden er målet. Prosjektet har virket interessant, mange land har vist sin interesse. Kanskje er det slik at vesten står mot resten, og her spiller Russland en nøkkelrolle, sammen med Kina og andre.

Finansminister Jens Stoltenberg reagerte kraftig da Norges Bank i august 2025 besluttet å trekke Oljefondet ut av det amerikanske anleggsmaskinselskapet Caterpillar, etter en tilrådning fra Etikkrådet.

Det var gode grunner til beslutningen: Caterpillar-maskiner har blitt brukt til å rive palestinske boliger og bygge israelske bosetninger i okkuperte områder. Maskinene har også vært brukt i forbindelse med byggingen av separasjonsmuren på Vestbredden og barrieren rundt Gaza. Tilpassede D9-bulldosere fra Caterpillar benyttes av det israelske militæret i militære operasjoner, blant annet til å rydde bygninger og infrastruktur.

Samtidig produserer Caterpillar maskiner til sivilt bruk over hele verden. Enhver som passerer en norsk byggeplass, kan se gravemaskiner med CAT-logoen. Stoltenberg har brukt selskapets omfattende sivile virksomhet som argument mot å trekke en for bastant konklusjon på etisk grunnlag. 

I en redegjørelse i oktober 2025 viste Stoltenberg til at Etikkrådet også hadde begynt å undersøke de store teknologiselskapene. I et intervju med Dagens Næringsliv utdypet han bekymringen: Dersom den samme logikken som lå bak uttrekket fra Caterpillar, ble lagt til grunn, kunne Oljefondet i neste omgang måtte trekke seg ut av teknologigigantene.

Oljefondets farvel til Caterpillar vakte sterke reaksjoner i USA. «Vi er svært bekymret over beslutningen fra det norske oljefondet, som ser ut til å være basert på urettmessige påstander mot Caterpillar og den israelske regjeringen», uttalte det amerikanske utenriksdepartementet til NRK. USA truet med sanksjoner.

Regjeringen ble skremt, og Stoltenberg fikk stortingsflertallet (DNA + Høyre + FrP + KrF + SP) med på å stenge ned Etikkrådet.

I pamfletten siterer Hellestveit Stoltenberg på at det ikke kan være slik at «et stort selskap skal ut av fondet på grunn av en veldig liten del av forretningsaktiviteten». I nevnte intervju med Klassekampen 10. oktober kommenterer hun denne tankegangen med en treffende sammenligning:

«Det er forskjellen på den økonomiske og den normative vurderingen. Det er aldri slik at hvis du begår voldtekt, så sier man: «Men du er en så grei kar, det var bare én gang, én dag, én natt, du er en fin fyr». Det er ikke sånn det funker. Alle normative vurderinger handler normalt om en bitte liten del av en virksomhet eller et liv».

Hellestveits metafor er god: En mann er kriminell om han utfører en voldtekt og ellers i livet oppfører seg bra.  Et selskap er kriminelt om de bidrar til etnisk rensing og folkemord selv om de ellers selger produkter til fredelige formål.

Hvorfor stopper kritikken ved Caterpillar?

I et intervju med Dagens Næringsliv 10. oktober sier Hellestveit om de store amerikanske teknologiselskapene:

«De store amerikanske teknologiselskapene sørger for å ha stor nok buffer til de aktørene som begår krigsforbrytelser, med klausuler som gjør at de kan si opp kontrakter. Vi har selvfølgelig sett på de selskapene, men de vil ikke komme dit at de blir ekskludert».

Dette er inkonsekvent. Israel er helt avhengig av datatjenester fra verdens største høyteknologiske selskaper for å utføre sin krig mot den palestinske nasjonen. Selskaper som Alphabet (Google), Amazon, Cisco, Microsoft, Palantir, Oracle og Dell leverer ulike former for datatjenester som Israel er avhengig av for å utføre sitt digitale folkemord på den palestinske nasjonen slik det blir dokumentert i den nye filmen Naza. At Hellestveit frikjenner disse selskapene fra å være «voldtektsmenn», er utrolig.

Oljefondet hadde per 30. juni 2026 ca. 1300 milliarder kroner investert i disse sju selskapene. Dette tilsvarer over 230.000 kroner pr. nordmann.

Flere rapporter har dokumentert forbindelser mellom amerikanske teknologiselskaper og Israels okkupasjoner og folkemord. FNs spesialrapportør Francesca Albanese har i rapporten From economy of occupation to economy of genocide fra 2025, og i fjorårets rappport fra Don’t buy into occupation (støttet av LO), satte også disse store teknologiselskapene på svartelista. Hvis Caterpillar kan utelukkes på grunn av maskiner som brukes i forbindelse med alvorlige folkerettsbrudd, hvorfor skal teknologiselskaper som leverer tjenester til den israelske staten og militæret, i praksis behandles annerledes? Det er dette spørsmålet Hellestveit burde gå grundigere inn i.

Det er vanskelig å forene en prinsipiell kritikk av Stoltenbergs økonomiske argumentasjon med en såpass kategorisk avvisning av at de store teknologiselskapene vil kunne bli ekskludert.

Norge blir den nye gulfstaten

Oljefondets formål er å forvalte olje- og gassinntektene til beste for nåværende og framtidige generasjoner. Etiske retningslinjer skal bidra til at denne formuen ikke forvaltes på en måte som gjør Norge ansvarlig for alvorlige krenkelser av menneskerettighetene eller folkeretten.

Hellestveit spør om Norge er i ferd med å nærme seg Qatar når det gjelder forvaltningen av sitt statlige fond. Med de nye forslagene til Gjedrem-utvalget, vil skrittet bli tatt helt ut: Det er etisk forsvarlig å produsere kjernevåpen, ifølge utvalget. Dermed kan Oljefondet kunne investere i selskaper som Boeing, Lockheed Martin, Northrop Grumman, L3Harris Technologies Inc og en rekke andre som selger våpen til Israel.

I podkasten Capital Allocators sier oljefondsjef Nicolai Tangen at fondet har «one overriding goal: it’s to make money» – altså at det overordnede målet er å tjene penger. Og resultatet blir at Norge i økende grad vil tjene blodpenger på  krig og folkemord.

Les mer: 

Det ansvaret synes ingen å ville eie fullt ut.

Statsbudsjettet for 2027 viser størrelsen på prioriteringene. Regjeringen foreslår 191,7 milliarder kroner til forsvarssektoren, inkludert betydelig militær støtte til Ukraina. Den samlede Ukrainastøtten er foreslått til 85 milliarder kroner, hvorav 70 milliarder til militære formål.

Samtidig skal norske sykehus og kommuner planlegge for å kunne håndtere 7000 sårede i en krigssituasjon. Planleggingsarbeidet skal gjennomføres innenfor ordinære budsjettrammer.

Men hvor er den langsiktige planen for alle menneskene som skal leve med psykiske senskader? Hvor er den tilsvarende satsingen på traumebehandling, rehabilitering og familieoppfølging gjennom flere tiår?

En sykehusseng kan redde et liv. Den kan ikke alene gi et krigsskadet menneske livet tilbake.

Jeg tjenestegjorde som FN-soldat i Libanon i 1978, i sanitetstjenesten. Gjennom mange års internasjonalt veteranarbeid har jeg senere møtt mennesker fra kriger og konflikter i flere deler av verden. Jeg har sett hvordan krigen kan fortsette inne i mennesker lenge etter at våpnene har stilnet.

En ødelagt bro kan erstattes. Et kraftverk kan repareres. En sønderbombet by kan gjenreises. Men hvem reparerer mennesket som fremdeles hører eksplosjonene om natten? Hvem hjelper barnet som aldri igjen føler seg trygt? Hvem tar vare på familien som lever med konsekvensene av krigen i førti år?

Vi veteraner kjenner dette altfor godt. Posttraumatisk stress, angst, depresjon og søvnproblemer kan ramme lenge etter tjenesten. Familier kan bli ødelagt, arbeidsevnen svekket og livskvaliteten redusert. Noen bærer minnene stille gjennom et helt liv.

Og vi trenger ikke reise til Ukraina eller andre krigsområder for å finne mennesker som opplever at samfunnet svikter dem etter krigen.

Vi har dem her hjemme, i Norge.

Altfor mange norske veteraner har erfart hvordan de blir hyllet i festtaler, men føler seg glemt når de trenger hjelp. På frigjøringsdagen og veterandagen 8. mai står politikere frem med medaljer, blomster og høytidelige ord om respekt og takknemlighet. Men hva skjer resten av året?

Hva skjer når veteranen trenger behandling, når senskadene melder seg, eller når familien ikke lenger makter belastningen?

Da kan møtet med systemet bli en ny kamp.

Veteraner forteller om krevende dokumentasjonskrav, lange prosesser og vanskeligheter med å få anerkjent sammenhengen mellom militærtjenesten og skadene de lever med. Det finnes hjelpeordninger, men ordninger på papiret er ikke det samme som hjelp i praksis.

Enda mer alvorlig er det når veteranenes egne erfaringer ikke får tilstrekkelig plass i veterandebatten. Jeg opplever at det altfor ofte legges hindringer i veien for en åpen diskusjon om manglende oppfølging, psykiske senskader og myndighetenes ansvar.

Kritiske spørsmål må ikke oppfattes som illojalitet. De må tas som et uttrykk for erfaringer samfunnet trenger å lytte til.

Det burde være en selvfølge at veteraner som har tjenestegjort på vegne av Norge, ikke må bruke resten av livet på å kjempe for å bli hørt og få nødvendig hjelp.

Vi sendte dem ut i statens tjeneste. Da kan ikke staten overlate dem til seg selv når konsekvensene melder seg.

Men krigens senskader gjelder ikke bare soldater.

De gjelder barn som vokser opp med flyalarmer, mødre som lever i konstant frykt, eldre som ikke kan flykte, og familier som i årevis lever med trusler om krig.

Dette gjelder alle parter i en konflikt og deres allierte. Russiske og ukrainske soldater, sivile på begge sider og mennesker i andre berørte land kan alle rammes. Lidelsene kjenner ingen nasjonalitet. Traumene spør ikke hvilken uniform du bar, eller hvilken politisk leder du støttet.

Likevel snakker politikerne ofte om krig som om den kan håndteres gjennom våpenleveranser, militære strategier og økonomiske bevilgninger.

De snakker langt mindre om hva som skjer etterpå.

Og hva gjør den stadige krigsretorikken med vår egen befolkning?

Når politiske ledere gjentatte ganger advarer om krig, når mediene fylles med militære trusselscenarioer, og når våpenprodusentene presenterer stadig nye løsninger på vår usikkerhet, risikerer vi at frykten blir en permanent del av samfunnslivet.

Reelle trusler må tas alvorlig. Men det er forskjell på ansvarlig beredskap og en offentlig debatt der krig nærmest fremstilles som uunngåelig.

Frykt kan gjøre mennesker mer mottakelige for drastiske politiske beslutninger. Den kan skape avmakt og svekke troen på diplomati.

Samtidig har våpenindustrien åpenbare økonomiske interesser i økte forsvarsbevilgninger. Det betyr ikke at alle våpenprodusenter ønsker krig. Men det betyr at deres økonomiske interesser ikke nødvendigvis sammenfaller med samfunnets behov for avspenning og langsiktig menneskelig trygghet.

Hvor er de tilsvarende sterke interessene som arbeider for å finansiere livslang traumebehandling?

Hvor er milliardkontraktene for å reparere familier, gjenreise psykisk helse og gi krigsskadde mennesker verdigheten tilbake?

Det er her det politiske regnskapet blir ubehagelig.

Og kanskje er det nettopp derfor mange av oss veteraner har blitt fredsaktivister.

Vi har erfart at krigens største kostnader ikke nødvendigvis kommer mens kampene pågår, men i årene og tiårene etterpå. Vi vet hva det betyr når menneskene blir glemt, mens politikerne har gått videre.

Jeg er selv blitt en av disse veteranene.

Etter min tjeneste i Libanon og mange års internasjonalt veteranarbeid har jeg viet stadig mer av mitt engasjement til fred, dialog og forsoning. Ikke fordi jeg mangler forståelse for behovet for et forsvar, men nettopp fordi jeg har sett hva krig gjør med mennesker.

Det er et tankekors at mange av dem som sterkest advarer mot krig, selv har båret uniform og opplevd brutaliteten. Vi har sett det som ikke vises i forsvarsbudsjettene. Vi har møtt menneskene som skal leve videre når den politiske interessen er borte.

Veteraner er ikke en ensartet gruppe, og vi har ulike oppfatninger om sikkerhetspolitikk. Men våre erfaringer burde være en langt viktigere del av den offentlige debatten.

Vi trenger ikke bare soldater som kan forsvare freden. Vi trenger også veteraner som kan bidra til å bevare den.

Norge må ha et forsvar. Men et reelt totalforsvar må også omfatte langsiktig psykisk helsevern, rehabilitering, familieoppfølging og en finansiert plan for å håndtere senskadene etter krig.

Regjeringen må kunne svare på hvem som skal ha ansvaret, hvilke ressurser som skal stilles til rådighet, og hvordan oppfølgingen skal sikres gjennom flere tiår.

For det holder ikke å planlegge for 7000 sårede dersom vi samtidig mangler en tydelig plan for alle dem som overlever med usynlige skader.

Det er lett å vedta milliardene når krigen forberedes. Det er langt vanskeligere å stå ansvarlig for menneskene når krigen er over.

Og det er nettopp dette ansvaret jeg mener våre politiske ledere ikke har tatt tilstrekkelig alvorlig.

Norge trenger ikke flere festtaler om hvor stolte vi er av veteranene dersom ordene ikke følges av handling.

Det er ikke medaljene som viser hvor mye et land verdsetter sine veteraner. Det er hvordan landet behandler dem når uniformen er lagt bort, helsen svikter og ingen lenger står klare med blomster.

Jeg ble soldat for å tjene freden. Erfaringene fra krigen gjorde meg til fredsaktivist.

Etter et langt liv er jeg enda mer overbevist om at fred ikke bare handler om fravær av våpen. Fred handler om å gi mennesker muligheten til å leve uten frykt, med trygghet, helse og verdighet.

Våpenindustrien kan gjøre opp sine regnskaper. Politikerne kan gå videre til neste sak. Men et menneske som er ødelagt av krig, kan bli sittende igjen med regningen resten av livet.

Og når ingen tar et tydelig og varig ansvar for den regningen, er det ikke bare helseberedskapen som svikter.

Da svikter vi menneskene vi hevder å beskytte.

Forstår dere egentlig hvilken side dere tar?

I konfrontasjonen mellom individet og staten stiller dere dere på statens side – en stat som hevder retten til å ta et menneskeliv den aldri har gitt i utgangspunktet.

Ville dere vært like ivrige etter å forsvare denne makten hvis det var deres egen regjering som slepte dere av sted?
Hvis det var deres egen sønn, bror eller far som skrek for sin frihet?

Ville dere fortsatt holdt foredrag for ham om plikt og patriotisme, mens menneskejegere tvang ham mot en krig han aldri valgte?

På hvilket tidspunkt ble interessene til en kunstig, dypt korrupt politisk konstruksjon – kontrollert av en grådig, herskende mafia – mer hellige enn selve menneskelivet?

På hvilket tidspunkt ble lydighet mot staten en høyere moralsk dyd enn et menneskes grunnleggende rett til å leve?

Og når ble det å forsvare menneskerettigheter noe man skal skamme seg over – mens det å forsvare statens makt til å ta liv ble ansett som en rettskaffen handling?

Tyskland fremmer nazismen i Ukraina – hvilken ironi

Ja, nettopp dette Azov-opphavet – med sine dypt kontroversielle høyreekstreme røtter og sin glorifisering av Waffen-SS-divisjonen «Galizien».

Det var Marina Mirzayeva selv (på bildet iført uniform) som kuraterte utstillingen i Kiev som glorifiserte Waffen-SS-divisjonen «Galizien» – en utstilling som ble aktivt fremmet av det ukrainske kulturdepartementet.

Jeg kritiserte dette offentlig i min egenskap av å være Holocaust-forsker, og fordi jeg uttalte meg mot denne glorifiseringen av SS, mottok jeg drapstrusler fra nynazister og deres sympatisører.

La meg også minne om at Den tredje angrepsbrigaden er en formasjon hvis ideologiske arv kan spores tilbake til den «integrale nasjonalismen» hos OUN og UPA – bevegelser som var involvert i Holocaust og massedrap på polakker.

Og la oss ikke glemme de åpenlyst nynazistiske skikkelsene i brigadens ledelse, deriblant personer kjent under kallesignalene «Martyn», «Uragan» og «Kolovrat».

Det ser ut til at Tyskland har oppdaget en ny og «spennende» arena innen kulturdiplomati: Å hvitvaske nynazister gjennom litteratur, fotoseanser og det prestisjetunge Goethe-Institut.

Fra Vergangenheitsbewältigung (oppgjør med fortiden) til Vergangenheitsverdrängung (fortrengning av fortiden) – fra å konfrontere den nazistiske fortiden til å beleilig se en annen vei.

«Aldri mer»? Vel, det avhenger tydeligvis av hvem som står på gjestelisten.

Tysk kulturdiplomati. Nå med en heller uheldig historisk bismak.

Les også:

Advokater som er ansvarlige for å bygge Norges «kjønnsidentitets»-galehus, belærer oss om allmenn anstendighet, samtidig som de nekter å diskutere lovgivningen de er ansvarlige for.

Anne Kalvig.

Den 10. oktober publiserte den norske advokaten Anine Kierulf en kommentartekst om et leserinnlegg jeg hadde skrevet, og hun passet på å ikke nevne meg ved navn. Hun fremstilte argumentet mitt feilaktig og hevdet at jeg hadde beskrevet «transpersoner» (et begrep jeg aldri bruker), når jeg faktisk hadde beskrevet  forestillingen «trans» gjennom evidensbasert informasjon om hvordan folk forholder seg til denne trenden.

Kierulf publiserte teksten sin i Dagens Næringsliv, Norges ledende næringslivsavis, delte den på Facebook, og fikk den også publisert på nettsiden til Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), hvor hun er spesialrådgiver og tidligere direktør. Kierulf har roller og styreverv i en rekke institusjoner, stiftelser og organisasjoner, ofte i lederstillinger. Hun er også professor ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo.

I den korte kommentarteksten slo hun fast at folkeskikk var det styrende prinsippet bak beslutningen om å avpublisere et leserinnlegg jeg hadde skrevet tidligere i år, og bak den påfølgende kjennelsen fra Pressens faglige utvalg (PFU) om at innlegget mitt brøt med presseetikken. I teksten min hadde jeg blant annet koblet fenomenet «trans» til fetisjisme, internalisert homofobi og psykiske lidelser. Fremfor alt hadde jeg imidlertid oppfordret politikere og akademikere til å granske begrepet «kjønnsidentitet» og vurdere om det er egnet for bruk i sekulær lov.

I kommentaren  moret Kierulf seg også over at jeg nylig ble nektet tilsvar i kulturavisen Subjekt til samme mann, Karoline Skarstein, som jeg hadde svart tidligere i år. I sin Subjekt-tekst feiret Skarsteinat mitt tidligere leserinnlegg var blitt avpublisert og at teksten min var blitt felt av PFU. Han hevdet også at jeg «pulveriserer alt rom for saklig debatt».

Subjekt nektet å publisere svaret mitt til Skarstein med mindre jeg brukte feil pronomen for ham, hun/henne, eller tydde til omskrivninger for å unngå personlige pronomen helt. Jeg nektet å gi opp det nøyaktige og naturlige språket forrargumentene mine, og publiserte svaret mitt på min egen Facebook-vegg i stedet.

Kierulf formidlet i sin klokskap at både tradisjonelle og «alternative» medier, som Subjekt , trenger presseetikk, og konkluderte: «I henhold til Vær varsom-plakaten (VVP) forventes det at media presenterer et spekter av synspunkter, streber etter objektivitet, unngår å forhåndsdømme saker, motstår press og faktasjekker informasjon».

Avisen som opprinnelig avpubliserte meg var under mye press fra transaktivister, og faktasjekket ikke informasjonen min, som var objektiv og evidensbasert. «Folkeskikk», og sunn fornuft for den saks skyld, er hva enn den kulturelle eliten og overklassen bestemmer at det skal være. Å servere plattheter som professor blir en dyd, samtidig som man avstår fra å stille spørsmål ved om det er intellektuelt og etisk forsvarlig å gjøre en magisk diskurs om til lov, og der en ny språklig virkelighet blir bevis på dyp visdom.

Som en herlig ironi publiserte Subjekt en artikkel samme dag som Kierulf holdt sitt velvillige foredrag til pøbelen. Overskriften lød: «Barnemorder overført til svensk kvinnefengsel: ‘Går rundt i nattkjole og viser frem penisen’».

Norsk krever ikke et refleksivt pronomen i denne konstruksjonen, så overskriften refererer bokstavelig talt til «penisen». Selve artikkelen viste seg imidlertid å i stor grad være kopiert og limt inn fra den svenske avisen Expressen. Den gjenfortalte den grufulle historien om en svensk mann, Paulus Abdelshahed, som myrdet sine to små barn. Etter å ha blitt fengslet, endret han juridisk kjønn og ble overført til et kvinnefengsel under navnet «Lily», hvor han trakasserer og skremmer kvinnelige innsatte og ansatte.

Den opprinnelige artikkelen brukte det riktige pronomenet, «han», om barnemorderen. Så gjorde også Subjekt i dette tilfellet, den samme avisen som insisterer på å bruke «foretrukne pronomen» og offentlig har tatt avstand fra meg. I kommentarfeltet på Facebook spurte akademiker og kvinnesakskvinne Kamilla Aslaksen. Subjekt hvorfor de hadde nektet å trykke artikkelen min når de i dette tilfellet var villige til å bruke de riktige pronomenene.

Subjekt svarte raskt: «Takk for at du reagerer. Det gikk litt fort i svingene. Vi har oppdatert saken».I praksis betydde dette å fjerne pronomenet «han» gjennom hele artikkelen og erstatte det med «morderen». Dette forvrengte og forvansket språket i artikkelen som helhet og understreket prinsippet om at mannlige mordere som sier de er kvinner, ikke må omtales som menn.

Dermed prioriterte kulturavisen de påståtte følelsene og kravene til en mannlig barnemorder fremfor språklig nøyaktighet, samtidig som den bekreftet sin motstand mot brysomme kvinner som insisterer på å bruke naturlig språk for å beskrive fakta og fortelle sannheten.

Men, som Kierulf doserer til oss, er disse manøvrene faktisk eksempler på folkeskikk. Hennes motvilje, som professor i offentlig og internasjonal rett, mot å svare kritikere som meg, som lenge har utfordret henne og hennes akademikerkolleger til å fremlegge bevis for det faktiske grunnlaget for «kjønnsidentitet» og dens antatte evne til å forandre virkeligheten, er tilsynelatende et annet eksempel på «folkeskikk».

Eller kanskje spørsmål om hvordan et udefinerbart begrep kan innlemmes i sekulær lov rett og slett ikke kan uttrykkes i en tilstrekkelig dannet «innestemme», et annet av Kierulfs favorittuttrykk.

Så her er vi, i det norske «kjønnsidentitet»-galehuset, i et land som en gang var kjent som en verdensmester i likestilling. Norge har vært altfor ivrige etter å oppfylle de hellige Yogyakarta-prinsippene, og tilsvarende fiendtlig innstilt til åpen, evidensbasert debatt om hvordan man skal ivareta demokrati og menneskerettigheter når noen hevder at kontrafaktiske trosoppfatninger er mer sanne enn virkeligheten selv.

Jussprofessorer og redaktører av kulturaviser ødelegger vår tillit til offentlige institusjoner og den rettsbaserte samfunnsorden. Dette er hva de kaller «folkeskikk». Jeg kaller det skamløs uansvarlighet, klasseblind arroganse og manglende evne til å utføre sine plikter.

Denne artikkelen ble publisert på engelsk på bloggen til Anne Kalvig.

Tonje Gjevjon vil snakke på Mot Dag-konferansen 17. oktober om De nye kjønnsdogmene.

Hør henne og møt henne der. Kjøp billett her.

Substack, 30. oktober, 2026.

Juknevičienė har lenge vært besatt av europeernes sarte sinn. I 2022 sa hun til oss: «Vi må forstå at Kremls løgnmaskiner ikke er media – men et massivt, sinnets våpen, ødeleggelse av hjernen». I 2025 sa hun: «Målet er å ta kontroll over folks sinn og forberede grunnlaget gjennom samarbeidspartnere, gjennom «nyttige idioter».

Er hun bare en galning, spør du kanskje? Noen vi trygt kan ignorere? Kanskje i en annen tid og et annet sted. Men i den vi bor i nå, dessverre ikke. Hun er tidligere litauisk forsvarsminister og medlem av EPP, Europaparlamentets største og mest dominerende politiske gruppe. (EPP samler partier fra sentrum-høyre-siden i europeisk politikk, hovedsakelig med en ideologi basert på kristendemokrati, liberalkonservatisme og konservatisme. Red.) Og hennes fortelling om «tankekontroll» gjentas i Europaparlamentets resolusjon om «hybridkrigføring», som ble vedtatt med 470 stemmer mot bare 129*, og representerer nesten alle de «vanligste» gruppene i Europaparlamentet. Av de irske medlemmene i EU-parlamentet, stemte Seán Kelly, Barry Andrews, Billy Kelleher og Aodhán Ó Ríordáin alle for. De andre EU-parlamentarikerne i Fianna Fáil- og Fine Gael, gadd ikke møte opp.

Denne resolusjonen hevder at EU er under angrep fra «sofistikerte kognitiv-psykologiske metoder» som inkluderer «refleksiv kontroll, en teknikk forankret i sovjetisk militærteori, som introduserer spesifikk informasjon for å begrense målets oppfattede valg og styre beslutninger mot påvirkningens strategiske mål». Resolusjonen mener at «det har vært en drastisk økning i kognitiv krigføring» blant EUs borgere, og at «suksessen til moderne militære operasjoner og effektiviteten til offentlige institusjoner i økende grad avhenger av kontroll over internett og strategisk bruk av digitale ressurser og informasjonssystemer».

Hvordan havnet vi her? Hvordan kom vi til et punkt hvor 470 EU-parlamentarikere er komfortable med å gå ut og fortelle verden at «kognitiv krigføring» er roten til borgernes misnøye, i stedet for den åpenbare nedgangen i de fleste menneskers levestandard i EU de siste årene? Hvordan har vi kommet til et punkt hvor 470 EU-parlamentarikere er så sikre på seg selv og styrken i sine posisjoner, at de ikke ser ut til å ha hatt et øyeblikks bekymring for å fremstå som fullstendig gale overfor publikum?

Hvis du nå ser deg rundt i ‘informasjonsrommet’ i EU, kan du begynne å forstå deres selvtillit. Aviser og kringkastere brøler om droner på himmelen vår, og det nytter ikke at noen påpeker at disse dronene i virkeligheten var fraktfly eller politihelikoptre – de opprinnelige historiene blir aldri korrigert, og politikere og media fortsetter å snakke om ting som ‘en dronehendelse’ på Brussel flyplass, lenge etter at ‘dronehendelsen’ har vist seg å være et politihelikopter som driver med sitt uanselige politihelikopter-arbeid. Folkene med alle megafonene trenger aldri innrømme at de tok feil, og derfor står de fritt til å finne stadig mer fantastiske forklaringer på hvorfor verden de har bygget og opprettholdt kollapser i kaos rundt dem.

Slike tiltak har en lang historie – fra Roma på 300-tallet, da kristne ble anklaget for å ha ‘forbannet’ byen og i realiteten forårsaket en økonomisk, sosial og politisk krise forårsaket av pest og naturkatastrofer – til Nazi-Tyskland, med mange flere eksempler imellom.

Og slike forsøk ender alltid i omfattende forfølgelse av uskyldige.

Bevisste på hvordan slike forstyrrelser i elitene (enten reell eller utnyttet, spiller ingen rolle) har gitt opphav til monstrøse urettferdigheter gjennom historien, har vi skapt en rekke strukturer for å beskytte samfunnene våre mot slike urettferdigheter – i den liberale tradisjonen er rettsstaten og grunnleggende rettigheter de åpenbare. I løpet av de siste tiårene har vi gratulert oss selv med disse strukturene, i det uendelige. Det var de som skilte ‘hagen’ fra ‘jungelen’, i Joseph Borrells beryktede formulering. For EU er disse strukturene spesielt essensielle for dets institusjonelle identitet. Artikkel 2 i traktaten om Den europeiske union sier at unionen ‘er grunnlagt på verdiene om respekt for … rettsstaten og menneskerettighetene». Disse «verdiene» er sentrale for EUs krav på legitimitet.

Men hva er kriger og nødsituasjoner gode for, om ikke for opphevelse av rettigheter og forpliktelser? I enhver (strukturell) krise finnes det muligheter.

Resolusjonen om «hybridkrig» handler ikke bare om «kognitiv krigføring» og «refleksiv kontroll». Den fastslår også at forsvarsutgifter med hensyn til ‘intern sikkerhet’ er ‘like nødvendige’. I de fleste EU-land er intern sikkerhet vanligvis en sak for politiet, og finansieres gjennom budsjettene til innenriksdepartementer eller justisdepartementer. Å åpne en ny inntektsstrøm for intern sikkerhet har åpenbare fordeler for eliten i en tid med økende økonomisk usikkerhet og den sosiale uroen som følger med, med den ekstra fordelen at slik forsvarsfinansiering kan gjennomføres utenfor EUs (svært restriktive) finanspolitiske rammeverk, med litt kreativitet i utformingen av politikken. En ytterligere fordel ved å bringe intern sikkerhet inn under forsvarsrammen, er selvsagt at det kan tillate reduksjon eller fjerning av sivile mekanismer for tilsyn og ansvarlighet forankret i rettsstaten og grunnleggende rettigheter, og som, om enn sporadisk, gjelder for politiarbeid.

Resolusjonen forteller oss videre at EU befinner seg i en tilstand av ‘fase null’-krigføring, og at ‘eksisterende EU-rammeverk for utenriks- og sikkerhetspolitikk, tilpasset konsensusbasert vurdering, skaper strukturell forsinkelse som motstanderne aktivt utnytter; [og] denne midt i mellom tilstanden krever en grunnleggende revurdering av EUs beslutningsarkitektur innen sikkerhet og forsvar».

«Problemet» som må løses her – eller forpliktelsen som må oppheves, for å si det på en annen måte – er kravet om enstemmighet fra alle EU-medlemsland i utenriks- og sikkerhetspolitiske beslutninger. EU er ikke en stat, og det er heller ikke en politisk union eller en føderasjon. Individuelle utenriks- og sikkerhetspolitikker er saker for enkeltstående medlemsland – Irlands utenrikspolitikk er ikke Latvias utenrikspolitikk, og inntil nylig ble dette i bred forstand sett på som en nødvendig særegenhet ved EU-strukturene, snarere enn et problem.

Men nå får vi beskjed om at vi er i en nødsituasjon, og vi får høre – i det irriterende, tunge språket i amerikansk sikkerhetsdiskurs – at konsensusbeslutninger skaper ‘strukturell forsinkelse’. Vi må kunne handle raskere, sammen. Akkurat hvem som skal ta raske beslutninger om sikkerhet og forsvar for 500 millioner mennesker er selvsagt ikke spesifisert. Det er antakelig ikke vår sak, og gitt resolusjonens ambisjon om at denne usette beslutningstakeren skal ha ‘kontroll over internett’, er ønsket like mye at vi aldri på pålitelig vis får vite det.

Denne glattheten kjennetegner både denne resolusjonen og hele ordskiftet rundt hybridkrig. Alt kan være en handling av hybridkrigføring – ytringer, migrasjon, protester, ‘religiøse institusjoner og trosnettverk’, kultur: Hva som helst, er en mulig vektor. Dette gir rom for nedslag og undertrykkelse av potensielt ubegrenset omfang; fra den som har makten på et gitt tidspunkt, som har myndighet til å utpeke enhver aktivitet som hybridkrig og straffe den som sådan, uten behov for de vanlige kravene til rettsstaten (etterforskning, tiltale, en rettferdig høring, ankerett, og så videre). Vi kan allerede se dette i praksis – EUs «hybride» sanksjonsregime har ført til at EU-borgere og innbyggere, inkludert minst én journalist som dekket pro-palestinske protester i Tyskland, har blitt dømt til «sivil død», med bankkontoene frosset, muligheten til å jobbe er i realiteten blokkert, og reising utenfor egne land er forbudt.

Disse personene ble verken siktet eller stilt for retten – de fikk først vite om at de var blitt anklaget for å ha spredt ‘russisk desinformasjon’ og blitt funnet skyldige og dømt for dette – i et brev som informerte dem om straffen og at den ble iverksatt umiddelbart. Likeledes kan og blir beslutninger om politikk og budsjettering tatt på grunnlag av «hybride krigføringshandlinger» – som ikke er etterforsket og som det ikke er fremlagt eller formelt avgjort bevis for. Irland kunngjorde en investering på 19 millioner euro i «anti-droneteknologi» i 2025 som svar på en påstått hybrid krigshandling – en «droneobservasjon» under besøket til Ukrainas president Volodymyr Zelensky, som aldri har blitt formelt etterforsket og dokumentert som verken en drone eller en drone med ondsinnet hensikt. Faktisk ser mangel på avgjørende bevis og formelle etterforskningsmekanismer ut til å være essensielle forutsetninger for at en handling eller hendelse skal kunne defineres som hybrid krigføring. Vi kunne like gjerne sagt at vi er under angrep av demoner, eller spøkelser.

Potensialet for strukturer etablert for å bekjempe ‘hybridkrigføring’ – som kan brukes mot vanlig sivil aktivisme og protester, er derfor i praksis ubegrenset. Det ‘primære målet’ med hybridkrigføring, får vi høre, er ‘å destabilisere, splitte og undergrave EU og dets medlemsland’. Kritikk, opposisjon, politisk handling, fagforeningsorganisering, samfunnsorganisering – hele det offentlige og sosiale livet inneholder følgelig trusler som lurer overalt. Og de som styrer oss, utruster seg med et omfattende rammeverk for å disiplinere og straffe. Dette bør være skremmende for alle. Men hvis vi kan ta med oss et lite håp fra alt dette, er det å holde fast ved vissheten om at de ikke ville gjort alt dette hvis de ikke var redde for oss.

*To EU-parlamentarikere fra Venstregruppen korrigerte sine stemmer etterpå, fra ‘for’ til ‘imot’ – Kostas Arvanitis og Gaetano Pedulla.

Denne artikkelen er hentet fra Clare Daly’s Substack:

En krig uten grenser – Clare Daly

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.

Sonar, 14. oktober 2026

Alle de femten medlemmene av sikkerhetsrådet var representert. Deres svar var ganske avslørende (som vist nederst). Her er min uttalelse:

Leder, eksellenser, ærede delegater, takk for muligheten til å tale til dere.

Mitt navn er Larry Johnson. Jeg tjenestegjorde som offiser i Central Intelligence Agency og senere i Utenriksdepartementets kontor for koordinatoren for kontraterrorisme. Jeg tilbrakte mer enn to tiår med å jobbe med United States Military Special Operations Forces. Jeg kommer til dette rådet ikke som talsmann for noen regjering, men som en som har brukt karrieren på å studere hvordan kriger føres og hvordan sivile lider i dem, og hvordan fiendtligheter ledsages av desinformasjonskampanjer.

I mer enn fire år har dette rådet hørt at Russland fører krig mot Ukraina og retter seg mot sivile. Dere trenger ikke å komme til Sikkerhetsrådet for å høre denne fortellingen, den er overalt i media og på internett. Jeg ber dere teste den påstanden mot bevisene.

I dag hørte vi grusomme historier om sivile som ble rammet, om krigsfanger som ble torturert, og sivile holdt mot sin vilje av ukrainske væpnede styrker.

Still dere selv et par spørsmål: Hvorfor blir sivile som dør i Russland på grunn av droneangrep avfeid, og hvorfor blir sivile som ble drept i Ukraina før februar 2022 ignorert? Basert på min erfaring har krisen i Ukraina vært ledsaget av en sofistikert desinformasjonskampanje utformet for å legge all skyld på Russland, samtidig som Ukraina frikjennes.

Begynn med omfanget av kampene. Ifølge den ukrainske regjeringens egne tall har Russland avfyrt godt over to og en halv million tonn ammunisjon. Dette inkluderer hundre tusen glidebomber, angrepsdroner, missiler og millioner av artillerigranater siden februar 2022.

Tenk nå på den menneskelige kostnaden. FNs delegasjon for overvåking av menneskerettighetene i Ukraina har bekreftet 16.431 sivile dødsfall frem til midten av dette året. Hvert eneste av disse dødsfallene er en tragedie, og jeg bagatelliserer ingen av dem. Forholdet mellom sivile dødsfall og brukt ammunisjon er imidlertid usedvanlig lavt for en krig av denne intensiteten.

Sammenlign disse tallene med hva USA gjorde under andre verdenskrig, en krig mitt land med rette anså som rettferdig. Allierte bombefly slapp rundt 2,7 millioner tonn bomber over Europa og drepte mellom en halv og tre kvart million sivile i Europa.

I Stillehavet slapp USA omtrent 160.000 tonn bomber over de japanske øyene. Totalt drepte amerikanske luftangrep på Japan mellom 330.000 og en halv million sivile.

Sett tallene ved siden av hverandre. Totalt drepte USA et sted mellom en halv million og mer enn en million sivile under andre verdenskrig. Det verifiserte antallet i Ukraina, etter mer enn fire år, er en liten brøkdel av dette.

Disse tallene skjer ikke ved en tilfeldighet. Russlands historikk i Ukraina er i tråd med en politikk om ikke å angripe sivile. Disse fakta motsier påstanden om at Russland fører en utryddelseskampanje mot Ukrainas sivilbefolkning.

Den samme standarden må gjelde for Ukraina.

Drapene på sivile i denne konflikten begynte ikke i februar 2022. Fra 2014 til 2021 registrerte OHCHR minst 3.404 sivile dødsfall i Donbass. Fra 2018 til 2021 fant OHCHR at 81 prosent av sivile tap fra ukrainsk artilleri, ild fra håndvåpen og droneangrep skjedde i områder kontrollert av myndighetene i Donetsk og Luhansk. Disse ofrene blir glemt av verdens media og FN. Få krever noen form for etterforskning eller ansvarlighet.

Siden februar 2022, ifølge tall det russiske utenriksdepartementet la frem for menneskerettighetsrådet forrige måned, har ukrainske angrep drept mer enn 9.000 sivile i områdene under russisk kontroll og såret over 25.500. Dette rådet har sjelden diskutert disse ofrene. De fortjener samme oppmerksomhet og samme etterforskning som alle sivile drept på den andre siden av linjen.

I dag hørte vi om noen av omstendighetene rundt deres død. Jeg håper FN vil inkludere disse tallene i sine rapporter for å gi en upartisk oversikt over hendelsene. Minst 12.404 sivile har blitt drept av de ukrainske væpnede styrkene siden 2014.

Dermed kommer vi til det enkle faktum at antallet sivile drept på begge sider av frontlinjen ikke er så forskjellig, selv om vi tar tallene OHCHR tilbyr for pålydende – 12.404 sammenlignet med 16.431. Og jeg vet at den russiske regjeringen er sterkt uenig i dem, spesielt med henvisning til den tvilsomme OHCHR-påstanden om at Russland var ansvarlig for Bucha.

Hvorfor er fokuset utelukkende på Russland, mens vi ikke hører noe om ukrainske væpnede styrker som begår forbrytelser mot sivile?

Jeg ber ikke dette rådet om å unnskylde noen ulovlig handling. Der et angrep bryter prinsippene om distinksjon, proporsjonalitet og forholdsregel, bør det etterforskes, uansett hvem som utfører det. Jeg ber rådet om å anvende én standard. Nasjonene som dømmer Russland bør måle Russlands oppførsel mot bevisene og sin egen historie, ikke mot en fortelling.

Falske anklager og partiske rapporter er ikke den mest effektive måten å beskytte sivile i Ukraina på. Nøkkelen til å beskytte sivile er en forhandlet slutt på denne krigen. Jeg oppfordrer medlemmene av dette rådet til å legge all sin tyngde bak dette målet.

Takk.

Det største sjokket kom fra den amerikanske representanten. I motsetning til min forrige opptreden foran Sikkerhetsrådet, da den amerikanske representanten var aggressiv og avvisende til mine uttalelser, snakket mannen som satt i den amerikanske stolen i dag som om USA ikke hadde noen rolle i krigen som raste mellom Russland og Ukraina. Han var ganske dempet. En fullstendig endring i tone og holdning. Dette fortalte meg at det er en klar endring i USAs politikk overfor Russland.

Europeerne derimot, var jævla gale. Representantene for Danmark, Latvia, Frankrike og Hellas var aggressive og uhøflige. De kokte etter kamp. Formålet med møtet var å legge frem bevis på ukrainske angrep på sivile i områder som nå er okkupert av Russland. I stedet for å forholde seg til fakta, hylte de europeiske Lilleputtene mot russerne.

Selv den britiske representanten inntok en lavmælt tilnærming. Det var også overraskende. De resterende åtte medlemmene av Sikkerhetsrådet kom med avmålte, nøytrale bemerkninger. Min kommentar var til støtte for Rodion Miroshnik, den russiske ambassadøren med ansvar for å etterforske angrep på sivile. Rodion er en god mann og en ærlig etterforsker. Alt i alt, en fascinerende dag.

Denne artikkelen er hentet fra SONAR21:

My Latest Presentation to the UN Security Council

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.

Larry C. Johnson er en tidligere CIA-offiser og etterretningsanalytiker, og tidligere planlegger og rådgiver ved det amerikanske utenriksdepartementets kontor for terrorbekjempelse. Som uavhengig kontraktør har han gitt opplæring til det amerikanske militærets spesialoperasjonsmiljø i 24 år.

Natt til onsdag skjøt Russland 39 ballistiske missiler og over 120 droner mot energiinfrastruktur i Kiev, Kiev-regionen og Kharkov. Angrepet begynte sent tirsdag kveld med et missil mot en nietasjes boligblokk, der tre kvinner ble drept. Luftforsvaret melder at bare fire missiler ble skutt ned. Statsminister Serhij Koretskyj sier at alle tre kraftvarmeverkene i hovedstaden ble angrepet, sammen med anlegg i regionen som forsyner Kiev og sentrale landsdeler. Rundt 600 000 mennesker står uten strøm, og minst seks er meldt drept i Ukraina.

Det russiske forsvarsdepartementet bekrefter treffene på kraftverk og en transformatorstasjon og melder i tillegg om et datasenter. Al Jazeeras korrespondent i Kiev sier at et rekordstort antall hypersoniske missiler ble brukt. Russland svarte på Trumps «energivåpenhvile» med et slag mot nettopp energisektoren.

Varselet som uteble for andre natt på rad

Ukrainske myndigheter opplyser at ingen forhåndsvarsling fra partnerne ble mottatt før angrepene 12. og 13. oktober. Det er uvanlig. Ifølge CBS forklarte amerikanske tjenestemenn svikten med «dårlig vær». Ukrainske kilder tror ikke på det, og noen mener USA «leker» med systemet. Samme kilder sier at det amerikanske varslingssystemet fungerte igjen da neste bølge kom rundt klokken tre onsdag morgen, og at USA ikke har stanset etterretningsdelingen som helhet. Trump sier det samme, og EU-kommisjonen har ingen indikasjon på stans.

Ukrainske tjenestemenn har pekt på at Russland bruker våpen som er vanskelige å oppdage. Det kan stemme, og én mulig forklaring, som ikke er bekreftet, er at utskytere er flyttet nærmere. Men to ting står fast. Washington truet forrige uke med å stanse både etterretning og våpenkjøp via PURL-ordningen hvis Kiev fortsetter å slå mot russiske raffinerier. Og er årsaken russisk, kan ingen i Washington skru varselet på igjen.

Starlink-bremsen

Samtidig kom et nytt slag. Presidentens teknologirådgiver Serhij Beskrestnov bekrefter at SpaceX natt til onsdag innførte en hastighetsgrense på 160 kilometer i timen for Starshield-terminaler i bevegelse, uten forvarsel. Flere oppdrag er forstyrret. Det rammer blant annet de nye avskjæringsdronene mot jetdrevne Geran-droner, som Beskrestnov beskriver som et av landets viktigste forsvar mot dem. Han mener tiltaket ikke er tilfeldig. SpaceX har ikke kommentert, og Polens utenriksminister Sikorski har spurt Musk om han «driver politikk». Ifølge Reuters bruker ukrainske droner mot russiske oljemål andre kommunikasjonssystemer. Det er fronten og luftforsvaret som merker det.

Freden som skal presses frem

Bakteppet er et amerikansk–europeisk fredsforslag. Ifølge Washington Posts David Ignatius, slik Meduza gjengir det, består planen av fire deler: frysing langs dagens frontlinje, sikkerhetsgarantier til Kiev, gjenoppbygging via Verdensbanken og BlackRock, og en energiavtale med gradvis sanksjonslettelse. Én betingelse er at Ukraina slutter å angripe russiske raffinerier. Forslaget ble diskutert under rundt seksti timer med møter i Florida forrige fredag. Moskva har til nå avvist sikkerhetsgarantier av dette slaget. Ingen amerikansk tjenestemann bekrefter at etterretningsstrid, Starlink-grense og fredsplan henger sammen, men tidspunktene er vanskelige å overse.

Fronten og dronekrigen mot Russland

Russiske opplysninger er at stormgrupper fra 51. armé og marineinfanteri tok 142 bygninger i Dobropolje siste døgn, og at opptil 25 ukrainske soldater er uskadeliggjort. Dagen før var tallene 286 bygninger og 65 soldater. Det er russiske tall, og de er ikke bekreftet av Kiev. Ved Orekhov og Kushugum melder departementet slag mot tre ukrainske brigader.

Ukraina svarer med droner. De siste dagene er tre Yandex-datasentre rammet, og natt til onsdag traff droner et datasenter under bygging for Sberbank i Saratov-regionen. Over 500 flyvninger i Moskva ble forstyrret. Russland oppgir 902 nedskutte droner i løpet av natten.

Saudi-Arabia konkurrerer om de samme missilene

Houthiene har fortsatt angrepene, og de har truffet en administrasjonsbygning hos Aramco i Dhahran. Saudi-Arabia går ifølge Wall Street Journal lavt på avskjæringsmissiler. USA har brukt rundt 1 500 Patriot-missiler og har anslagsvis bare 800 igjen. Skal én av dem prioriteres, er det vanskelig å tro at det blir Kiev.

Denne artikkelen ble publisert av Perspektiv.