Ane Hoel, leder av Cubaforeningen i Norge.

Her presterte Nobelkomiteen på USAs utenriksminister Marco Rubios ordre å gi Nobels fredspris til den venezuelanske krigshisseren Maria Corina Machado, kvinnen som i over tjue år har forsøkt å få USA til å kuppe Venezuelas lovlige regjering. Hun ønsket USAs drap på hennes egne landsmenn velkommen som et redskap for «demokrati», og ble mottatt med gråtkvalt oppmerksomhet fra den norske pressen og varme klemmer av den norske statsminister etter USAs massakre på over hundre sjøfolk utenfor kysten av hennes eget land. Nobelkomiteens skuespill skulle bli opptakten til en mediehets mot president Nicolas Maduro som fremstilte den meriterte og populære fagforeningsmannen som en diktator, som uten videre kommentarer kunne kidnappes på en bekvem løgn 24 dager etter Fredsprisutdelingen, der den norske statsministeren lovet fortsatt støtte til oligarkenes undergravningsvirksomhet i Latin-Amerika.

For å dekke over eventuell mediastøy etter kidnappingen, hadde Israel og USA anrettet et opprør mot regimet i Iran, av typen vi blant annet kjenner fra Maidan 2014. Her gikk det ikke fullt så greit.

Nå er det Cubas tur. Cuba skal straffes for sitt enestående eksempel som verdens talsland for antikolonialisme, antiimperialisme, alfabetisering, freds- og helsearbeid faktisk talt i hele verden. Vestlig blokade i over 60 år, mediehets like lenge. I det Fidel Castro ville fylt 100 år graver USA frem en 30 år gammel sak som årsak til sine sadistiske handlinger mot Cuba. Bror Raul besluttet, etter advarsler, å skyte ned to skadelige inntrengere i landets luftrom. Tenk det! Merkelig forresten, at Trump ikke valgte å bruke angrepet de forsøkte seg på i Grisebukta i 1961, der var det adskillig flere som ble drept.

Nå skal altså den 96 år gamle revolusjonshelten anklages og brukes til hva han måtte være god for av USA. Vestlig presse bygger opp: « I 2026 nærmer det seg definitivt slutten for revolusjonen på Cuba», for å sitere Norges selverklærte cubaekspert, Vegard Bye som, sammen med Benedicte Bull, en annen ekspert, får stor plass i norske media når det gjelder Latin-Amerika. (Kk 23.5.2026)

Den cubanske presidenten Miguel Díaz-Canel vil neppe kutte båndene til landets venner, Russland og Kina, de eneste som hjelper dem i nøden, slik USA forlanger. Cubas utenriksminister Bruno Rodríguez Parilla sa 26. mai i Sikkerhetsrådet dette under en åpen debatt om å forsvare formålet og prinsippene i FNs Charter og styrke FNs internasjonale rettssystem:

Det er på tide med en bred internasjonal innsats, som overskrider politiske forskjeller, ideologiske tilnærminger og historiske tvister, for å sette grenser og forhindre de overgrepene som truer og skader nasjonale interesser, folk og alle staters suverene rettigheter.

«Alle staters suverene rettigheter». Hvor har Norge gjemt seg i denne kampen? Cubaforeningen i Norge spør, mens «ekspertene» falbyr kapitalismens råd om hvordan Revolusjonen bør styrtes og Cuba styres.

Ane Hoel

Leder av Cubaforeningen i Norge

Berliner Zeitung

26. mai 2026

Kansler Merz,

Da jeg skrev et åpent brev til deg for et halvt år siden, oppfordret jeg Tyskland til å forfølge diplomati med Russland heller enn normalisering av krig. Seks måneder senere er situasjonen i Europa dramatisk verre. Europa og Russland glir over i åpen krig. Og i den utviklingen, kansler, er ditt ansvar enestående. Ingen europeisk leder – verken i Paris, Warszawa eller Roma – har den samme posisjonen som Tyskland, eller har den samme makten som du personlig har, til å avbryte denne katastrofen. Vil du forsøke å oppnå fred?

I januar 2026 oppfordret du selv, sammen med statsminister Meloni og president Macron, Europa til å gjenoppta forbindelsene med Russland, og beskrev Russland som «et europeisk land». Likevel drev du ikke med diplomati. Med Europas fremtid på spill er dette en ekstraordinær abdikasjon av lederskap. Har du i løpet av dine måneder som kansler forsøkt én substansiell dialog med president Putin? Har din utenriksminister forsøkt én substansiell dialog med utenriksminister Lavrov? Ekte samtaler, den typen som avsluttet den kalde krigen? Svaret, så vidt det offentlige viser, er nei. Ikke én gang. Og ikke fordi man ikke erkjenner hvor presserende det er.

De siste dagene har ført til en farlig akselerasjon som burde fokusere alle europeiske sinn. Begge hovedstedene er nå under vedvarende angrep: Ukrainske langtrekkende droner har angrepet dypt inn i Moskva, inkludert sivile steder; russiske missil- og droneangrep mot Kiev har intensivert seg kraftig. Ukrainske droner har krysset luftrommet til de baltiske statene, noe som øker den umiddelbare utsikten for en hendelse som kan trekke Europa direkte inn i krigen. Et forferdelig ukrainsk angrep på en gutteskole i Luhansk har ytterligere svekket det lille som er igjen av tilbakeholdenhet. Og 25. mai varslet utenriksminister Sergej Lavrov, etter instruksjoner fra president Putin, formelt USAs utenriksminister om at de russiske væpnede styrkene nå iverksetter «systematiske og vedvarende angrep» på anlegg og beslutningssentre i Kiev, og det russiske utenriksdepartementet har rådet USA og andre land til å «sikre evakuering av sitt diplomatiske personell og andre borgere fra Ukrainas hovedstad». Denne beskjeden er prologen til en større eskalering. Diplomati er mer presserende enn noensinne.

Måten å forsvare Ukraina på er ikke fortsatt nedslakting, men fred på vilkår som er akseptable for alle parter. I stedet står vi overfor eskalering, med flere dødsfall, mer ødeleggelse og den reelle utsikten til en krig som utvider seg utover Ukraina. Ved å etterlyse stadig flere våpen, stadig større krigføringskapasitet og stadig høyere demonstrasjoner av «besluttsomhet», og ved å signalisere at Tyskland forbereder seg på krig i stedet for å jobbe for å få slutt på den, har De latt Berlin bli en akselerator snarere enn en bremsekloss for en europeisk krig.

Tysklands ansvar: Seks detaljer

Tyskland bærer et dypt ansvar for situasjonen landet nå står overfor. Før tysk politikk kan vende tilbake til fred, må Tysklands resultater konfronteres ærlig. Jeg skisserer nedenfor seks alvorlige feil i tysk utenrikspolitikk overfor Russland siden Tysklands gjenforening i 1990.

Først – 2+4-traktaten og NATOs østovergående ekspansjon.  Den 12. september 1990 undertegnet Tyskland i Moskva traktaten om den endelige løsningen med hensyn til Tyskland – «2+4-traktaten» – som fullførte den tyske gjenforeningen. Denne traktaten ble sikret fordi Mikhail Gorbatsjov fikk høytidelige forsikringer fra Hans-Dietrich Genscher, Helmut Kohl, James Baker og andre vestlige ledere om at NATO ikke ville bevege seg østover. De avklassifiserte dokumentene – inkludert de nå offentlige memorandaene samlet av National Security Archive ved George Washington University – er utvetydige: disse forsikringene ble gitt og var tydelig ment på den tiden å gjelde utenfor det tidligere DDRs territorium til Øst-Europa. Disse forsikringene ble bekreftet gjennom 1990 og 1991.

2+4-traktaten begrenser plasseringen av NATO-tropper i det tidligere DDR, og minner om prinsippene i Helsingfors-sluttakten, som understreker at ingen nasjons sikkerhet skal gå på bekostning av en annens. Tror noen seriøs person at Sovjetunionen brydde seg om vestlige tropper på territoriet til det tidligere DDR, men var likegyldig til NATO-hærene i Warszawa, Vilnius eller Kiev? Selvfølgelig ikke.

Spørsmålet om NATO-utvidelse ble diskutert i detalj, og Tyskland ga eksplisitte forsikringer om ikke å utvide mot øst til de sovjetiske lederne – som så ble brutt. Tyskland var den viktigste mottakeren av disse forsikringene, som var motytelsen for Tysklands gjenforening. Likevel begynte tyske ledere allerede i 1993 å fremme brudd på disse forsikringene.

For det andre – kansler Merkels eget vitnesbyrd.  I sine memoarer skriver Angela Merkel med slående åpenhjertighet at hun forsto på tidspunktet for Bucuresti-toppmøtet i 2008 at det å invitere Ukraina og Georgia inn i NATO ville være det samme som en krigserklæring mot Russland. Hun kjente Russlands røde linje. Likevel ga hun etter for amerikansk press og aksepterte kompromiskommunikéet om at Ukraina og Georgia «vil bli» NATO-medlemmer. Den ene setningen satte i gang katastrofene i 2014 og 2022. Merkels senere åpenhjertighet er en gave til hennes etterfølgere: Hun har fortalt dere, rett ut og med egne ord, hva som ble forstått den gangen. Tyskland bør ikke nå late som om noe annet.

For det tredje – sviket mot avtalen fra 21. februar 2014.  Den 21. februar 2014, i Kiev, meglet Tysklands daværende utenriksminister Frank-Walter Steinmeier, sammen med sine polske og franske kolleger, en avtale mellom president Janukovitsj og opposisjonen. Avtalen bestemte en tilbakevending til 2004-grunnloven, dannelsen av en nasjonal samlingsregjering og tidlig presidentvalg. President Putin ble konsultert; avtalen ble bekreftet. Det var en alvorlig diplomatisk prestasjon under intense voldsforhold. Likevel ble Janukovitsj tvangsstyrtet av et voldelig kupp innen tjuefire timer. Tyskland insisterte ikke på avtalen de nettopp hadde garantert. I stedet, i tråd med USAs ledelse, støttet Tyskland den nye regjeringen, som om det ikke hadde vært noen avtale på plass. Denne avgjørelsen overbeviste Moskva om at vestlige underskrifter ikke kunne stoles på.

For det fjerde – Minsk II.  I februar 2015 forhandlet kansler Merkel personlig om Minsk II i Normandie-formatet og lovet Tysklands politiske støtte gjennom støtteerklæringen som ble vedtatt i Minsk 12. februar 2015. I syv år ble den viktigste politiske bestemmelsen – autonomi for Donbas-regionene innenfor et suverent Ukraina – aldri implementert av Kiev. Tyskland presset ikke Kyiv til å implementere autonomibestemmelsen de hadde kjempet for – og Merkel erkjente senere at avtalen hadde blitt brukt som en midlertidig handling for å la Ukraina gjenoppbygge seg. President Hollande sa det samme. Garantien var med andre ord ikke en garanti i det hele tatt. Det var en strategi – nok en gang på Washingtons oppfordring. Nok en gang var budskapet til Moskva at vestlige underskrifter ikke kan stoles på.

For det femte – Nord Stream.  Den 7. februar 2022, i østrommet i Det hvite hus, kunngjorde president Biden – med daværende finansminister Olaf Scholz stående ved siden av ham – at «hvis Russland invaderer … så vil det ikke lenger være en Nord Stream 2. Vi vil sette en stopper for det». På spørsmål om hvordan, svarte han: «Jeg lover deg, vi vil klare det». Rørledningene ble ødelagt syv måneder senere i en sabotasjeaksjon i Østersjøen. De tilgjengelige bevisene – etterforskningsrapporter i USA og Tyskland, sporet som den tyske føderale aktor fulgte, og offentlige uttalelser fra tidligere tjenestemenn – peker overveldende på en felles ukrainsk-amerikansk operasjon. Den tyske regjeringen har lenge visst dette. Og likevel har Tyskland latt den offentlige skylden falle på Russland, mot de direkte bevisene, mens en industriell sabotasjeaksjon mot den tyske økonomien har gått uforfulgt og ubesvart.

For det sjette – Istanbul-avtalen fra april 2022 som var innen rekkevidde.  Bare uker etter Russlands invasjon i februar 2022 møttes russiske og ukrainske forhandlere i Istanbul om vilkårene i en fredsavtale: ukrainsk nøytralitet utenfor NATO, multilaterale sikkerhetsgarantier, avtalte troppebegrensninger og politisk løsning på spørsmålene i Donbas og Krim over tid. Avtalen ble undertegnet få dager etter at den ble undertegnet. Israels tidligere statsminister Naftali Bennett, en av meklerne, har offentlig bekreftet at avtalen var nær, og at Vesten – spesielt USA og Storbritannia – forsøkte å blokkere den. Statsminister Boris Johnsons oppdrag til Kiev i april 2022 for å instruere Ukraina om ikke å undertegne den, er offentlig kjent. Hundretusenvis av ukrainske og russiske liv, og den bredere europeiske orden, har betalt prisen for den amerikansk-britiske intervensjonen. Tyskland har ikke hevet sin stemme om dette – selv om Tyskland, mer enn noen annen europeisk stat, har båret de økonomiske konsekvensene.

Den andre katastrofen: Tysklands økonomiske selvdestruksjon

Din første bekymring må være fred. Gårsdagens melding fra Moskva forteller oss hvor sent det er. Men det utfolder seg en annen katastrofe ved siden av den første: den bevisste ødeleggelsen av den tyske økonomien, med Berlin som både opphavsmann og offer.

Tysklands industriøkonomi ble bygget på handel med Russland. Ødeleggelsen av Nord Stream og det påfølgende bruddet på Tysklands handelsforbindelser med Russland har ført til at Tyskland kjøper naturgass fra USA til priser som er flere ganger høyere enn den russiske rørledningsgassen den erstattet. Dette er industrielt selvmord. Tysklands kjemiske sektor, stålsektoren, glassindustrien, energiintensive produsenter – selve grunnlaget for Mittelstand – mister internasjonal konkurranseevne dag for dag. Kvalifiserte jobber forsvinner fra den tyske økonomien. Og den tyske skattebetaleren og den tyske forbrukeren foretar en overføring av nasjonalformue fra Tyskland til amerikanske gassprodusenter i et omfang som er enestående i etterkrigstidens Europa.

I tillegg til dette lover den tyske regjeringen nå en enorm forsvarsoppbygging – hundrevis av milliarder euro i løpet av det kommende tiåret – for å ruste til en krig som diplomati lett kan forhindre. Dette er en dyp feilallokering av nasjonale ressurser. Den grunnleggende utfordringen Tyskland står overfor i dette tiåret er konkurranseevne i den digitale tidsalderen. Hver euro som brukes på stridsvogner, missiler og artillerigranater er en euro som ikke brukes på Tysklands AI-kapasitet, chipdesign og chipfabrikasjonskapasitet, energiinfrastruktur og de digitale høyhastighetsnettverkene som Tyskland trenger for å forbli en ledende global økonomi.

Den harde realiteten, herr kansler, er at det ikke finnes noen sikkerhet å kjøpe med disse våpnene som diplomati ikke kan kjøpe til en liten brøkdel av prisen, og det finnes ingen velstand å oppnå uten de digitale og energimessige investeringene som denne våpenoppbyggingen vil fortrenge.

Min appell

Kansler Merz, mer enn noen annen europeisk leder, spørsmålet om hvorvidt Europa går inn i generell krig, eller vender tilbake til forhandlinger og økonomisk fornuft, ligger hos Dem. Timen er svært sen. Gårsdagens formelle melding fra Moskva til Washington sier det eksplisitt. Vennligst åpne en dialog med president Putin. Vennligst send utenriksministeren din til Moskva eller inviter Russlands utenriksminister til Berlin. Vennligst gjenåpne OSSE-kanalene som Tyskland har latt svinne. Vennligst be Kiev om å stanse sine angrep på sivile mål.

Aller viktigst, vær så snill å fortelle den tyske offentligheten sannheten: At en forhandlet fred basert på ukrainsk nøytralitet er den realistiske veien ut av katastrofen, og at det å gjenopprette et normalt økonomisk forhold til Russland er den realistiske veien ut av Tysklands industrielle nedgang.

Vilkårene for en akseptabel avtale som Tyskland kunne foreslå er klare. Kampene ville stoppe på en våpenhvilelinje. Alle sider ville gi avkall på enhver fremtidig bruk av vold i grensespørsmålet. Ukraina ville gjenopprette sin nøytralitet, og NATO ville permanent gi avkall på ytterligere utvidelse østover.

Europa og Russland ville gjenopprette de økonomiske forbindelsene og stoppe krigshissingen. OSSE ville igjen bli det sentrale forumet for europeisk sikkerhet, med det grunnleggende prinsippet om at europeisk sikkerhet er udelelig, ikke basert på militære blokker som deler Europa. Ved siden av denne freden ville Tyskland omdirigere sine nasjonale ressurser mot de digitale, kunstige intelligens-, halvleder- og energiinvesteringene som Tysklands økonomiske fremtid krever.

Historien vil vise hva De gjør i ukene som kommer, og hva De ikke klarer å gjøre. Det samme vil den tyske offentligheten. Det samme vil folket i Russland, Ukraina og Europa generelt. Det er på tide med diplomati, herr kansler. Valget er Deres.

Med vennlig hilsen,

Jeffrey D. Sachs

Universitetsprofessor ved Columbia University.

Dette åpne brevet ble publisert i Berliner Zeitung.

Jeffrey D. Sachs er universitetsprofessor og direktør for Center for Sustainable Development ved Columbia University, hvor han ledet The Earth Institute fra 2002 til 2016. Han er også president for FNs nettverk for bærekraftige utviklingsløsninger og kommisjonær for FNs bredbåndskommisjon for utvikling. Han har vært rådgiver for tre generalsekretærer i FN, og fungerer for tiden som en SDG-forkjemper under generalsekretær Antonio Guterres. Sachs er forfatteren, senest av A New Foreign Policy: Beyond American Exceptionalism (2020). Andre bøker inkluderer: Building the New American Economy: Smart, Fair, and Sustainable (2017) og The Age of Sustainable Development (2015) med Ban Ki-moon.

Møtet ble ledet av Alexander King som leder lokallaget for hele Berlin. Han sitter nå i «bystyret» i Berlin, men da han ble valgt inn for Die Linke ved forrige valg, blir hans overgang til BSW ikke godtatt som å være en BSW-gruppe.

Møtet var i bydel Schöneberg sør i Berlin, med rundt 2-300, kanskje fler, i en sommervarm ettermiddag. Politikus ved redaktør Ove Bengt Berg var til stede. Sahra Wagenknecht sa at krigen i Ukraina nå har utvikla seg til en stedfortrederkrig mellom Russland og Tyskland.

I en lengre engasjert og fengende tale (fra 51. minutt) var Sahra Wagenknecht innom mange forhold. Her er bare to av dem gjengitt, om sosiale forhold og krig:

Vi trenger jo endelig mer substans i politikken. Vi trenger rettskafne mennesker med mot som vil noe og ikke lobbyister eller de som tilpasser seg. Og derfor: Gi dem en sjanse og gi oss stemmen deres. Det er virkelig veldig viktig ved valget i Berlin.

Og ærlig talt, når jeg ser meg rundt i landet – i går var jeg på reisefot i Sachsen-Anhalt. Der snakket jeg blant annet i Leuna med bedriftsledere og tillitsvalgte, et stort industriområde, et kjemikalieområde. Den tydelige angsten sprer seg i landet. Og denne frykten dreier seg om arbeidsplasser, om  levestandard, hvordan de fortsatt skal kunne betale husleia, hvordan det går hvis de blir sjuke og om egenandeler som blir stadig høyere, hvordan det går når vi blir eldre eller allerede er gammel og hver måned ser hvordan vi blir avspist med en fattigdomspensjon, sjøl om de har stått på hele livet. Og vi vet ikke helt hvordan prisene vil utvikle seg videre. Men vi vet helt sikkert at med denne regjeringa vil absolutt alt bli enda verre.

Og jeg synes at menneskene i Tyskland ikke lenger skal finne seg i dette. De politiske debattene vi fører i dette landet, det er helt vilt. Det er også en uforskammethet mot alle dem som står opp tidlig hver dag, som jobber hver dag. Og så kommer en herr Merz som har tjent millioner hos BlackRock, og som nå belærer tyskerne om at vi endelig må yte noe igjen og at det ikke er nok å bare jobbe åtte timer om dagen. Hvor skal vi ende opp? Dagen har jo 24 timer. Har han faktisk sagt eller forklart at pensjon, det er jo fortsatt luksus, en basispensjon burde jo være mer enn nok, da kan man jo spare privat. Ja, klart – hvis en har en jobb hos BlackRock, da kan en spare privat for tillegg ut over et minimu, og spesielt er BlackRock glad når mange går inn på aksjemarkedet og der spiller bort sparepengene sine. Men det er jo så langt fra den virkeligheten vanlige mennesker lever i. 

Og jeg spør meg alltid: Hvor lever egentlig de som styrer dette landet, siden de ikke vet hvordan folks hverdag ser ut, hvordan de er helt utslitt når de for eksempel jobber i pleiesektoren og har hatt en vakt bak seg?

Og apropos krig. Krig og fred. Jeg må si at jeg virkelig er redd for at vi vikler oss inn i en krig. Og det veldig, veldig raskt. Og det som skjer med Iran-krigen, det er jo grusomt. En Donald Trump som plutselig får ideen om at man må kaste bomber der, en tysk presse som jubler,  fordi de innbiller oss at vi kan svekke mullaene. Nå har en Khamenei blitt erstattet med en annen Khamenei – ja, helt fantastisk: «mullaene er svekket.» Nei, det har bare blitt drept uskyldige mennesker igjen. Nå håper vi at det skal forhandles. Men denne krigen er naturligvis også en som vil føre til alvorlige forstyrrelser i verdensøkonomien og er spesielt grunnleggende farlig for menneskene i Iran.

Og der sier jeg også: Dette hykleriet, på den ene sida å si om Russland at vi må innføre sanksjoner fordi landet har brutt folkeretten. Og når storebror Amerika, når Donald Trump tramper folkeretten under fot, så stiller Friedrich Merz seg opp ved mikrofonen og forklarer oss at folkerett, ja, hva var det egentlig igjen, det husker vi ikke så nøye lenger. Det er jo alt foreldet. Altså nei, vi vil ha ordentlige standarder. Ja, folkeretten må overholdes, og Tyskland bør kjempe for folkeretten og må gjøre det og må fordømme når et land bryter folkeretten. Det gjelder for Russland, men det gjelder akkurat like mye for USA. Men det må gjøres konsekvent og diplomatisk og ikke ved at vi straffer den ene med sanksjoner og sitter på fanget til den andre.

Og der jeg virkelig er redd, det er krigen som for mange kanskje har kommet litt i bakgrunnen, og det er Ukraina-krigen. I Ukraina-krigen dør jo også hundrevis av unge mennesker, unge menn ved fronten hver dag. Og vi har nå i pressen hatt en slags – jeg må virkelig si at jeg er sjokkert – en jubelstemning de siste ukene. «Å, Ukraina klarer nå å angripe djupt inne i Russland, også på sivile anlegg, også oljeterminaler.» Ja klart, verden har jo så mye olje, det er jo helt vidunderlig, etter at vi allerede har oljeterminaler som brenner i Midtøsten. Nå brenner de også i Russland, det er altså økonomisk helt sinnssykt. Men der jublet de, og nå kom det enda flere ukrainske droner inn i et studenthjem. 21 unge mennesker dør, og den tyske pressen jubler over at det nå ble innfridd det herr Kiesewetter [tysk oberst, tidl. stabsoffiser i NATO, forbundsdagsmedlem og nå CDUs leder for utenriks- og sikkerhetspolitikk, red.] alltid har villet. Krigen er nå blitt brakt inn i Russland. Og så jubler de i tillegg over at Putins tillit i Russland synker; hans popularitet. Hvis vi ser nøyere etter hva som skjer i Russland nå: Det som skjer er at stemmene som kritiserer Putin blir høyere, men de kritiserer ham ikke for at han fører krig. De kritiserer ham for at han finner seg i altfor mye fra Vesten og at han fører krigen for defensivt. Og det finnes skremmende stemmer som blir stadig høyere og som sier at Russland ikke lenger kan finne seg i at den ene røde linja etter den andre overskrides. Og de krever nå helt åpent russiske raketter mot Europa.

Og ærlig talt, bare å ignorere det, som om det ikke finnes. Jeg mener, når man sier at med Vestens våpen, med vestlig teknologi blir krigen brakt inn i Russland. Ja, hva er da konsekvensen? At en eller annen i Kreml til slutt blir overbevist om at nå må vi med russiske våpen bringe krigen dit hvor disse våpnene produseres, der hvor pengene kommer fra, der teknologien kommer fra. Og det er her hos oss. Krigen er jo nå blitt en stedfortrederkrig mellom Europa og Russland. USA har trukket seg langt tilbake. Den er først og fremst blitt en stedfortrederkrig mellom Tyskland og Russland. Og hvis dette drives videre, hvis vi eskalerer dette videre, tar vi sjansen på at russiske raketter en dag treffer Tyskland. Det er konsekvensen.

Og ærlig talt, når jeg hører at herr Merz sier at han ikke er redd for krig med Russland – da tviler jeg på den mannens åndsevner. Jeg har krigsfrykt. Jeg vil ikke at vi skal havne i krig med en atommakt, fordi jeg også vet at vi aldri kan føre krig mot en atommakt, for en slik krig føres ikke med stridsvogner, den føres heller ikke med droner, en slik krig føres med raketter. Og denne krigen kan eskalere til atombomber, og da snakker vi ikke lenger om hvorvidt vi har nok soldater i Tyskland, da snakker vi om hvilke deler av Tyskland som i det hele tatt er mulig å bo i.

Transkribert fra YouTube-innslaget og oversatt av Politikus. 

Oppdatert 30.05.2026 kl 14.56.

Dette innlegget ble publisert av Politikus.

Kilde: https://dawum.de/AfD/

Av Michael Roberts.

Xi refererte til den greske historikeren Thukydid fra det femte århundre f.Kr., som (det hevdes) argumenterte for at trusselen fra den da økende makten til den maritime bystaten Athen skremte den langvarige landbaserte hegemoniske makten Sparta så mye at sistnevnte gikk til krig for å knuse Athen. Xi advarte om at hvis USA hadde slike ambisjoner med Kina, ville det være en felle for USA.

Konseptet med Thukydids-fellen ble først utviklet av  forfatteren og veteranen fra andre verdenskrig, Herman Wouk, i 1980. Wouk sammenlignet deretter den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen med den «kalde krigen» som utviklet seg mellom Athen og Sparta etter at de hadde beseiret Persia, deres felles fiende, midt på 400-tallet f.Kr. I 2015 tok den amerikanske statsviteren Graham Allison til seg lærdommene fra Peloponneskrigen (en gresk halvøy) mellom Athen og Sparta som en analogi for den økende konflikten mellom USA og Kina. Allison hevdet at blant et utvalg på 16 historiske tilfeller av en fremvoksende makt som konkurrerte med en herskende makt, hadde 12 endt i krig. Han viste til første verdenskrig, der den fremvoksende europeiske makten Tyskland gikk til krig mot de synkende hegemoniske maktene Storbritannia og Frankrike. Så var det Japans økende økonomiske makt under andre verdenskrig som satte i gang et angrep på USA i 1940.

Allison mente at Thukydid viste at når en fremvoksende makt (som Athen) utfordrer statusen til en herskende makt (som Sparta), ville krig være vanskelig å unngå. Dette var «fellen» USA burde unngå, sa Xi, ikke overraskende. Ironisk nok var det den fremvoksende makten (Athen) som tapte i Peloponneskrigen, og den dominerende makten som vant (Sparta), og det var det samme for verdenskrigene i det 20. århundre. Så Thukydid-fellen er egentlig ikke en god analogi for Xi å bruke.

Men uansett, er Thukydids-fellen fra antikkens Hellas relevant for den økte rivaliseringen mellom USA og Kina i det 21. århundre? Eksemplene Allison nevner er neppe overbevisende. For eksempel var USA ingen makt i tilbakegang på 1930-tallet – snarere tvert imot. Og første verdenskrig startet fordi en mye svakere makt, Østerrike-Ungarn, satte i gang et angrep på Balkanstatene som brakte Russland inn i konflikten, og som deretter utviklet seg til å involvere hele verden.

Dessuten var kjernelærdommen fra Peloponneskrigen, ifølge Thukydid selv, ikke uunngåeligheten av krig mellom rivaliserende makter, men beslutningene som ble tatt av de herskende elitene i de to statene. I tilfellet Athen førte den økende økonomiske styrken til hybris fra Athens lederes side. De trodde de kunne invadere Sicilia, som ble støttet av Sparta på den tiden, og dermed vinne enorme nye velstående landområder. Men Athen ble sterkt beseiret i invasjonen deres, noe som svekket det så mye at Sparta til slutt seiret.

Amerikanske historikere og militærstrateger liker naturligvis å trekke frem denne vinklingen på Thukydidsfellen for å argumentere for at hvis Kina bestemmer seg for å invadere Taiwan, vil det lide samme skjebne som Athen led på Sicilia. De er glade for å konkludere med at det var den «avtagende» makten, Sparta, som til slutt knuste den «fremvoksende makten, Athen». Så USA vil vinne kampen om hegemoni hvis Kina forsøker å okkupere Taiwan.

Men Kina er ikke så dumdristig. Ja, Taiwan blir sett på som en del av Kina og må returneres til fastlandet, men Taiwan er ikke Sicilia fra det 5. århundre f.Kr. USA kan ikke egentlig forsvare den taiwanske staten mot Kina uten direkte krig, noe de sannsynligvis ikke er i stand til å opprettholde, i motsetning til hva Sparta kunne med Sicilia. Dessuten har rivalmaktene i det 21. århundre atomvåpen med masseødeleggelsesvåpen som utgjør muligheten for utslettelse for begge (og resten av oss) i enhver krig. Bak Xis kommentar ligger at Kina prøver å spille ventespillet. Hans advarsel om «fellen» er å motarbeide enhver idé USA måtte ha om militær konflikt med Kina over Taiwan.  

Etter min mening er T-felle-analogien ikke særlig anvendelig på den globale maktkampen i det 21. århundre. En bedre analogi er ikke Peloponneskrigene, men de puniske krigene mellom Roma og Kartago rundt 200 år senere. Innen 250 f.Kr. hadde den romerske republikken kommet til å dominere mesteparten av Middelhavet gjennom militær dyktighet og en utviklende slaveøkonomi. Men det var én stor rivalmakt som sto i veien for Romas totale dominans, den nordafrikanske bystaten Kartago. Kartago kontrollerte Sicilia akkurat som Sparta hadde gjort. Roma satte i gang en invasjon av Sicilia, som de til slutt erobret fra karthagerne etter 25 år med konflikt.

Kartago var imidlertid ikke ferdig, og det tok en rekke kriger (inkludert den berømte invasjonen av Roma av Kartagos militærleder Hannibal) før Roma klarte å beseire sin rival og fullstendig ødelegge byen og dens folk. Roma ble deretter den eneste hegemoniske makten i Middelhavet, og de utvidet sitt imperium ytterligere gjennom militær erobring som ga millioner av slaver til den innenlandske økonomien. Men dette varte ikke. Romas slaveforsyning tørket ut, og den romerske staten mistet til slutt enhver form for borgerlig demokrati og gled inn i et korrupt militærdiktatur under en rekke (noen ganger vanvittige) keisere. 

Denne analogien passer bedre til USAs fremvekst som den dominerende makten i det 20. århundre, stilt overfor bare én rival, Sovjetunionen. Med Sovjetunionens kollaps tidlig på 1990-tallet oppnådde USA fullstendig dominans, slik Roma gjorde i 200 f.Kr. Men som i Roma den gang, har de interne økonomiske motsetningene i den amerikanske kapitalistiske økonomien nå begynt å spise seg inn i makten innenfra. «Globalistene» i spissen for den amerikanske statsmaskineriet prøver fortsatt å kontrollere verden med økonomisk undertrykkelse og militære eventyr, akkurat som Roma gjorde under sine keisere, men amerikanske politiske institusjoner under Trump har tatt en stadig mer korrupt og autokratisk (kongelignende) form.

Det amerikanske imperiet er nå i tilbakegang. Dette indikeres tydelig av den økende netto gjelden til den amerikanske økonomien overfor resten av verden, dvs. at utlendinger eier flere amerikanske eiendeler enn amerikanske investorer eier av utenlandske eiendeler. Det er betegnende at USAs netto internasjonale investeringsposisjon ble negativ akkurat da USA ble den eneste hegemoniske makten tidlig på 1990-tallet. 

Amerikansk imperialisme hadde klart å se Sovjetunionens kollaps, men tapte relativt mye handel og produksjon til andre store økonomier, spesielt Kina. Europa hadde integrert seg ytterligere i eurosonen og utvidet seg mot Øst-Europa ved å bruke den billige arbeidskraften som var tilgjengelig der. Og de asiatiske tigrene sprang frem med ny teknologi. Men spesielt Kina tok over som den globale produksjons- og handelsmakten (delvis drevet av amerikanske multinasjonale selskaper som hadde etablert seg der på 1990-tallet).

USAs negative investeringsposisjon gjenspeiler den amerikanske industriens manglende evne til å konkurrere i verdens varemarkeder. Trump-administrasjonens reaksjon på det høye amerikanske handelsunderskuddet har vært å innføre tollsatser og andre tiltak for å «beskytte» amerikansk industri og redusere importen, men uten merkbar suksess. Så i økende grad har USA vært avhengig av at utlendinger kjøper flere amerikanske selskaper og aksjer («fremmedes vennlighet») for å finansiere handelsunderskuddet. 

Det er fortsatt en lang vei å gå før den mektige amerikanske økonomien vil gå på kne. ​​Den har kanskje den største netto gjelden globalt, men den kan klare det fordi den også er det eneste landet som kan utstede dollar – og dollaren er fortsatt den internasjonale valutaen for handel, investeringer og reserver. Nasjoner med handelsoverskudd som Tyskland, Japan og Kina må bruke mesteparten av dollarinntektene sine til å kjøpe dollaraktiva i den amerikanske økonomien. Så dollarens «ublu privilegium» holder det amerikanske imperiet i gang.

Dessuten kan amerikanske investeringer i utlandet ha lavere verdi enn utenlandske investeringer i USA, noe som skaper en negativ investeringsposisjon, men utlendinger tjener mindre inntekt på disse amerikanske eiendelene enn amerikanske investorer gjør på sine utenlandske eiendeler. Så det er et netto inntektsoverskudd for USA på minst 0,5% av BNP i gjennomsnitt siden 2008, som bidrar til den innenlandske økonomien. 

USA har ennå ikke nådd et «vippepunkt» der størrelsen på netto gjeld til utlendinger er så høy at nettoinntektsoverskuddet forsvinner.

Fra toppen av økonomisk og militær makt i Middelhavet i 200 f.Kr. tok det flere århundrer før Roma gikk i forfall og til slutt falt. Det vil ikke ta så lang tid i den moderne kapitalistiske verden. Kanskje de amerikanske lederne vil bli mer desperate senere og prøve å provosere Kina inn i en konflikt. Men Kina vil neppe gi Trump og de amerikanske globalistene en unnskyldning for direkte krig. Som Xi sier, vil ikke Kina falle i T-fellen.

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Michael Roberts.

I pressemeldinga fra Motvind Norge heter det:

Rapporten er utarbeidet av rådgiver i Motvind Norge, Bård S. Solem, og bygger på registreringer fra blant annet media, Kystverket, NVE, Miljødirektoratet og offentlige dokumenter. Oversikten viser totalt 74 registrerte uønskede hendelser ved norske vindkraftanlegg, hvorav et stort flertall har medført forurensning, forsøpling eller fare for mennesker og omgivelser.

Rapporten peker samtidig på at Norge mangler et samlet offentlig system for registrering og statistikk over slike hendelser.

– Det mest alvorlige er kanskje ikke bare antallet hendelser, men at ingen myndigheter ser ut til å ha en samlet oversikt. Vi har et system der ansvaret er fragmentert mellom ulike etater, samtidig som viktige hendelser ikke blir offentlig tilgjengelige eller registrert samlet noe sted, sier Bård S. Solem, rådgiver i Motvind Norge.

Les også: Vindkraft truer drikkevann – Motvind Norge krever havarikommisjon og strengere krav til vindkraftindustrien  

I rapporten er det registrert hendelser som: • knekte turbinblad • turbiner som har kollapset • store olje og diesellekkasjer • branner i turbiner og trafostasjoner • deler som har flyr hundrevis av meter gjennom lufta • hendelser i og nær drikkevannskilder • arbeidsulykker med alvorlig personskade og dødsfall

Rapporten viser blant annet til: • 800 liter diesel lekket ut på Harbaksfjellet i 2019 • store oljeutslipp ved Roan vindkraftverk i 2022 • knekte turbinblad på Frøya, Smøla, Lista, Hitra, Odal og Sørmarkfjellet • rotorhavari på Øyfjellet i 2024 • trafobrann med 10.000 liter olje ved Havøygavlen i 2024

Solem mener norske myndigheter i for stor grad har omtalt vindkraft som en nærmest risikofri energiform. Statistikken fra norske vindkraftverk viser at omtrent hver syvende vindturbin i løpet av en forventet levetid på 25 år vil være involvert i hendelser som medfører forsøpling, utslipp eller annen forurensning til naturen. Dette inkluderer blant annet havarier, bladbrudd, olje og glykollekkasjer og andre tekniske feil.

En slik risiko ville i mange andre industrier blitt vurdert som svært høy. Innen offshorevirksomhet og annen tung industri stilles det normalt langt strengere krav til risikovurdering, forebygging og konsekvensreduserende tiltak når det foreligger fare for forurensning i naturen.

Likevel behandles fortsatt vindturbiner i stor grad som en «ren» teknologi, til tross for at både slitasje, mikroplastutslipp og alvorlige havarier er dokumentert ved en rekke norske anlegg.

– Når turbiner plasseres i eller nær drikkevannskilder, myrområder og sårbar natur, burde kravene til dokumentasjon, overvåking og beredskap være langt strengere enn i dag. I stedet ser vi at hendelser bagatelliseres og at statistikkgrunnlaget er svært mangelfullt, sier han.

Rapporten viser også til at Vitenskapskomiteen for mat og miljø har pekt på at det ikke finnes noen offisiell norsk ulykkesstatistikk for vindkraftverk, og at Motvind Norges oversikt derfor er den eneste kjente samlede oversikten over slike hendelser i Norge.

Styreleder i Motvind Norge, John Fiskvik, mener rapporten viser hvor dårlig det står til med både sikkerhet, tilsyn og myndighetsansvar rundt vindkraftverk her til lands.

– Denne rapporten viser at vindkraft ikke bare handler om naturinngrep og landskap. Det handler også om sikkerhet, forurensning og ansvar. Når stadig større turbiner ønskes bygd i krevende norsk natur og værforhold, må samfunnet stille langt strengere krav til kontroll og åpenhet, sier Fiskvik.

Han reagerer særlig på at flere hendelser har skjedd i områder med viktige naturverdier og drikkevann.

– Norske kommuner og innbyggere må få oversikt over alle disse ulykkene. Mange er ikke klar over hvor omfattende disse hendelsene faktisk er, eller hvor lite offentlig tilgjengelig informasjon som finnes om dem, sier Fiskvik. Les også: Se video og monsterbilder fra Sørmarkfjellet: 30 tonn vindkraftavfall – fortsatt urørt

Motvind Norge mener rapporten dokumenterer behovet for: • nasjonal offentlig ulykkesstatistikk for vindkraftanlegg • tydeligere ansvarsforhold mellom myndighetene • strengere krav til rapportering og offentlighet • bedre tilsyn med forurensning og tekniske feil • større sikkerhetssoner rundt turbiner • strengere vurderinger ved plassering nær drikkevann og sårbar natur

Rapporten «Ulykker ved vindkraftanlegg 2002-2025» kan lastes ned her.

Antiwar.com, 28. mai 2026.

Nyhetssaken, som siterte amerikanske kilder kjent med en klassifisert rapport som sirkulerer i det amerikanske etterretningsmiljøet, sa at Israel aggressivt presser på for at USA skal oppgi samtalene med Iran og insisterer på at ødeleggelse av oljeinfrastrukturen i landet kan føre til regimeskifte, samtidig som de bagatelliserer virkningen en fornyet full krig vil ha på verdensøkonomien.

The New York Times rapporterte tidligere at Israels statsminister Benjamin Netanyahu hadde overtalt president Trump til å starte krigen tidlig i februar, ved å komme med en rekke spådommer som viste seg å være feil, inkludert ideen om at Iran var modent for regimeskifte, at deres ballistiske missilprogram kunne bli ødelagt i løpet av uker, og at landet ville være for svakt til å stenge Hormuzstredet.

Israelske tjenestemenn har vært tydelige på at de ønsker å gjenoppta USA og Israels bombekampanje, og har truet med å drepe Irans øverste leder, ayatollah Mojtaba Khamenei, som erstattet sin far, Ali Khamenei, etter at han ble drept av et israelsk angrep 28. februar, på krigens første dag.

Capital & Empire-rapporten sa at Israel har argumentert for å drepe Ghalibaf – direkte til det amerikanske krigsdepartementet, og har fokusert på ham siden Khameneis oppholdssted er ukjent. USAs etterretningsrapport fastslo også at Israel ikke ville rette seg mot Irans utenriksminister Abbas Araghchi.

Israel har en historie med å angripe tjenestemenn involvert i forhandlingene. I september 2025 forsøkte Israel å drepe Hamas-leder Khalil al-Hayya i Qatar da han var involvert i forhandlinger om en våpenhvileavtale i Gaza. Angrepet drepte al-Hayyas sønn, og et israelsk luftangrep i Gaza drepte nylig en annen sønn av al-Hayya da han var involvert i samtaler med det USA-ledede, såkalte «Fredsrådet».

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

Report: Israel Pressing the US To Assassinate Iran’s Lead Negotiator – News From Antiwar.com

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave.

Se også:

​Historisk takknemlighet vs. dagens realiteter

​Når vi diskuterer fransk-norsk militært samarbeid, er det lett å ty til historisk nostalgi. Innsatsen til de franske alpejegerne og fremmedlegionærene under slaget om Narvik våren 1940 står som et lysende eksempel på reell militær solidaritet mot en felles okkupasjonshær. Det var en kamp for suverenitet og frihet som krevde store ofre, og som Norge evig bør gi Frankrike honnør for.

​Men geopolitikk drives ikke av historisk takknemlighet, den drives av nåtidige, brutale nasjonale egeninteresser. I dag blir den norske befolkningen ledet til å tro at den franske kjernefysiske avskrekkingsstyrken, Force de frappe, er en garanti for vår sikkerhet i nord. Narrativet som rulles ut fra makteliten og NATOs strategiske kommunikatører er glattpolert: Alliert kjernefysisk integrasjon skal holde Russland i sjakk og hindre en invasjon. Men skraper vi i lakken på denne doktrinen, faller den sammen som et korthus.

​Spørsmålet som aldri stilles: Vil de ofre Paris?

​Det grunnleggende premisset for såkalt «utvidet kjernefysisk avskrekkelse» hviler på en psykologisk illusjon. Sannheten som sjelden tåler dagens lys i den etablerte samfunnsdebatten, er denne: Vil Frankrike ofre Paris ved en eventuell russisk invasjon eller konflikt i Nord-Norge? Svaret er et åpenbart og historisk fundert nei.

​Helt siden Charles de Gaulle etablerte det uavhengige franske atomvåpenprogrammet på 1950- og 60-tallet, har doktrinen vært krystallklar: Franske atomvåpen eksisterer utelukkende for å beskytte Frankrikes egne, vitale nasjonale interesser. Ingen fransk president vil noen gang trykke på den røde knappen – og dermed invitere til total utslettelse av eget land – for å forsvare suvereniteten til en NATO-alliert i periferien. Å tro noe annet er å outsource vår nasjonale overlevelse til en ren livsløgn.

​Senkes terskelen for atomkrig på norsk jord?

​Samtidig ser vi en farlig utvikling der Norge i økende grad integreres i stormaktenes offensive kjernefysiske infrastruktur. Gjennom baseavtaler, fellesøvelser og tilrettelegging for strategiske kapasiteter, viskes den tradisjonelle norske beroligelsespolitikken ut. Spørsmålet presser seg frem med tyngde: Senkes terskelen for et kjernefysisk angrep mot oss idet vi knytter oss tettere til disse atomstrategiene og åpner for utplasseringer eller kjernefysisk tilrettelegging på norsk jord?

​Svaret er ja. Ved å transformere Nord-Norge fra en stabiliserende, lavspent buffersone til et fremskutt springbrett og målområde for allierte atommakter, oppnår vi ikke økt trygghet. Tvilsom avskrekking byttes ut med garantert sårbarhet. I en spent situasjon vil Russlands militære ledelse være tvunget til å betrakte installasjoner og lagre på norsk jord som legitime mål for et preventivt eller umiddelbart motsvar. Vi inviterer ragnarok inn i våre egne bakgårder.

​Sivilisasjonens paradoks: Mens vi venter på Armageddon

​Det er et bisart paradoks i vår tid. På overflaten fortsetter hverdagen i det vestlige forbrukersamfunnet. Butikkhyllene bugner av fargerike leker, ufarlige plastklosser og barndomsillusjoner som skal gi den oppvoksende generasjonen en følelse av en harmonisk, trygg og forutsigbar verden. Vi bygger små, skjermede verdener på barnerommene, bit for bit.

​Men i den virkelige verden, bak lukkede dører og under dekke av «alliert integrasjon», pågår det en helt annen form for konstruksjon. De virkelige, militære våpenlagrene fylles opp i et tempo vi ikke har sett siden den kalde krigens dager. Det bygges opp en permanent, tung infrastruktur for krig. Vi blir bedt om å godta denne massive opprustningen som en nødvendighet – som om det var et uskyldig og logisk puslespill. Men motsetningen mellom det fredelige hverdagslivet og den kjernefysiske avgrunnen vi styrer mot, blir stadig mer uutholdelig. Vi pusler sammen brikkene til vår egen undergang.

​Det er på høy tid å bryte ut av den kjernefysiske hypnosen. Norge må kreve en retur til lavspenning, selvstendighet og reell avspenning i nord. Vi kan ikke sitte stille og se på at våre lagre fylles og våre områder militariseres mens vi passivt venter på Armageddon.

Steven Crozier

• Av Antikrigs-Initiativet

29. mai 2026

Denne krigen var planlagt og ønsket fra USA sin side, dokumentasjonen for det er overveldende. Forberedelser går langt tilbake, fra erklært NATO-ekspansjon i Bucuresti-møte 2008, og svært tydelig fra 2014 til 2022, da Ukraina ble innlemmet i NATOs våpensystemer og ble med i NATO-øvelser. I Trump sin andre presidentperiode er utgiftene til denne krigen i stor grad overlatt til Europa, men USA og UK bidrar fortsatt med avgjørende satellittstøtte og etterretning for de ukrainske angrepene dypt inne på russisk område. De europeiske militærinvesteringene er i stor grad innkjøp av våpen og tjenester fra USA, så også slik er USA fortsatt dypt involvert i denne krigen. 

Norge har gått vekk fra sin politikk siden 1940-tallet med å ikke sende våpen til krigførende parter, til å bli et av de ivrigste landene i Europa til å sende penger og våpen til Ukraina. Det er ikke småpenger vi snakker om, den norske støtten er nå på 275 milliarder norske kroner. Fra april i år er Norge med i samarbeidsprosjektet «Build Ukraine» for å utvikle produksjonen av mellomdistansedroner til Ukraina. Norge deltar også med aktiv støtte til å produsere droner i Ukraina gjennom samarbeid med det korrupte Fire Point. At riksrevisjonen ikke syns det er et stort problem at milliarder av norsk støtte til Ukraina forsvinner i korrupsjon, er alvorlig nok, men ikke det alvorligste.

Det alvorligste er at droneproduksjonen, som Norge gir sin støtte til, benyttes til angrep på sivile mål langt inne på det russiske territoriet, bl.a. Moskva. Disse angrepene er avhengig av satellitt- og etterretningsstøtte fra NATO, og Norge har ikke uttrykt noen innvendinger mot dette. 

Anført av Støre, Stoltenberg og Bart Eide, og med Peter Frølich, Ine Eriksen Søreide og Guri Melby som entusiastisk heiagjeng, har de fått med seg alle politiske partier på Stortinget til dette dypt problematiske og hasardiøse spillet.

Her må det minnes om at det under den kalde krigen ville vært helt utenkelig å angripe Russland på deres eget territorium. Det skjedde hverken under Sovjets invasjon i Ungarn (1956) eller Tsjekkoslovakia (1968). Russland er i dag en like viktig atommakt som Sovjet var den gang.

Angrep på det russiske territoriet er en rød linje som den europeiske politisk ledelsen, inklusiv den norske, ikke ser ut til å forstå. De har allerede krysset denne linjen med «Operasjon Edderkoppspinn», et angrep på en russisk flybase med strategiske bombefly 1. juni 2025, og angrepet på Putins residens i Valdai 29. desember 2025, selv om det sistnevnte fra ukrainsk side ble hevdet å være en «falsk» russisk operasjon. Krigen endrer nå karakter, fra en stedfortrederkrig i Ukraina, til direkte krig mot Russland på russiske territorier.

På russisk side øker presset mot president Putin om å reagere på disse angrepene, ved få en endelig slutt på denne krigen, ikke ved å gi opp, men å eskalere. Kostnadene for Russland er store, og fra russisk side gjøres det nå klart at droneproduksjon i Europa, som brukes til disse angrepene dypt inne i Russland anses som legitime mål for russiske angrep, dvs. at mål i Europa vil bli angrepet.  I april ble det offentligjort en liste over slike aktuelle bombemål. Dette betyr at Russland er villig til å gjøre det som USA/NATO/Europa gjør nå, nemlig å bringe krigen til områder utenfor Ukraina.

Karaganov, en russisk statsviter, foreslår atomvåpen mot Europa, men det vil mest sannsynlig være en Orishnik eller den langtrekkende RS-28 Sarmat, og han er ikke lenger alene om å mene dette. Uansett, et missil mot Norge (eller et annet sted i Europa) er dessverre ikke utenkelig. Norsk (og europeisk) politisk ledelse ser ikke ut til å skjønne at de spiller russisk rulett. 

Vi har sagt det fra krigens første dag: Norge må avvise EUs uforsonlige linje ovenfor Russland, representert med Kaja Kallas og som helhjertet støttes av hjemlige politikere som Ine Eriksen Søreide, Peter Frølich og Guri Melby. 

Norske myndigheter må bryte med dette, innse at dere må snakke med motparten, åpne dialog, vende tilbake til diplomati, og innse at alle parter har sikkerhetsinteresser. Alle konflikter vil til slutt ende med en diplomatisk løsning, og nå er det kun snakk om hvor enorme ødeleggelsene skal bli før vi kommer dit. Minsk 1 og 2 og Istanbul-avtalen kunne ha forhindret all denne elendigheten.  Det er fortsatt mulig å unngå full krig mellom Russland og Europa, men nå spiller dere et uhyrlig farlig spill med det norske folk som innsats.

Arbeidsutvalget i Antikrigs-Initiativet: 
Nikolai Østgaard, Terje Alnes, Morten Reme, Espen Øyulvstad, Svein Ballo og Hilde Johannessen

Lov i Bolivia truer urfolks livsgrunnlag

Den radikale streikekampen vokser i styrke over hele Bolivia og peker ut nye mål for protestbevegelsen: å få fjernet president Rodrigo Paz og hans høyreorienterte regjering som følger i kjente spor: Nedskjæringer i den velferden som ble bygd opp av sosialistbevegelsen under president Evo Morales, og kutt i subsidiene som ble brukt i fattigdomsbekjempelsen. Inflasjonen skyter i været, og følgene av det stengte Hormuzstredet sprer seg til Bolivia og andre land i det globale Sør.

Streikebølgene kan bety at Movimiento al Socialismo-Instrumento Político por la Soberanía de los Pueblos (MAS-IPSP) igjen samler seg og vinner fornyet kraft etter flere år med ørkenvandsring under president Luís Arce som tiltrådte i november 2020 og tok sosialistbevegelsen i en annen retning.

Mens problemene tårner seg opp rundt president Paz og utløser spørsmålet om hvorvidt han vil bli sittende etter bare knappe sju måneder, vokser også spekulasjonene om Paz-administrasjonen, under trykk fra hæren, vil fengsle Morales eller sendte han på nytt i eksil. Dynamitten smeller i La Paz, og veisperringene blokkerer forsyningslinjene til hovedstaden i Andesfjellene. Det statseide oljeselskapet YPFB har suspendert gassforsyningen til kommuner fordi drivstofftankbiler ikke kan bevege seg.

Tirsdag vedtok Kongressen et lovforslag som vil gjøre det enklere for presidenten å erklære unntakstilstand og utplassere soldater for å dempe protester. Paz er under økende press fra høyresida for å gjøre slutt på protestene som har ført til utbredt mangel på vann, drivstoff og medisiner i de berørte områdene, melder BBC. Han anklager den tidligere venstrepresidenten, Evo Morales, for å ha orkestrert protestene. Kravet fra gruvearbeidere, bønder og urfolksgrupper står: Gå av!

Gå av, Paz!

Tirsdag stemte Bolivias deputertkammer med mer enn to tredjedels flertall for å oppheve en lov fra 2020 som begrenset bruken av militæret for å dempe protester til tilfeller der politiet har blitt overveldet. Lovgivere som støttet lovforslaget sa at loven fra 2020 hadde begrenset presidentens konstitusjonelle makt, og at «voldelige» grupper ikke burde kunne diktere den valgte regjeringen. Det er som “å kaste bensin på bålet,” advarer representanten Sonia Siñani Callisaya fra Partido Demócrata Cristiano (PDC), som stemte mot opphevelsen, melder BBC. 

Løs problemene eller gå av! Det er mange måter å uttrykke sine krav på, på aymara, quecha, spansk, og ved veisperringer og militante aksjoner. Kravene peker uansett i samme retning: Det brenner under føtter på den kristeligdemokratiske president Rodrigo Paz Pareira (58) fra Partido Demócrata Cristiano (PDC) .

Prsident Rodrigo Paz Pareira har beveget seg fra en "tredje vei"-demokratisk liberalkonservatisme og over i en mer høyreorientert og konservativ retning i løpet av sine 72 år siden opprettelsen i 1954. Paz som er født i Santiago de Compostela, sluttpunktet for St. Jakobs pilegrimsvandring i Coruña i Galicia i det nordvestre hjørnet av Spania. Paz har levd i skyggen – politisk, om ikke velstandsmessig – av sin far, Jaime Paz Zamora (87), Bolivias 60. president (1989-93) som igjen var nevø av president Víctor Paz Estenssoro som stilte ikke mindre enn åtte ganger og var president i tre perioder: 1952-56, 1960-64 og 1985-89.

Paz var tidligere diplomat og ble nominert som presidentkandidat som senator fra provinsen Tarija (2020-25) og borgermester i Tarija før det (2015-20), i den rikere sørlige delen av landet som ble grunnlagt i 1574 på 1850 meters høyde og har i dag vel 170.000 innbyggere. Før det var Paz representant i nasjonalforsamlinga (2002-10) for sin fars parti, Movimiento de la Izquierda Revolucionaria – Nueva Mayoría (Den revolusjonære venstrebevegelsen – Nytt flertall, MIR–NM) som da fortsatt var med i den sosialdemokratiske Sosialistinternasjonalen sammen med Arbeiderpartiet.

MIR hadde sitt utspring i PDC. På slutten av 1960-tallet trakk ungdomsfløyen av Partido Social Cristiano (PSC) seg ut for å danne PDC, som siden ble MIR. Paz har vandret tilbake til utgangspunktet og stilte med tidligere polioffiser Edmand Lara som visepresident.

Paz lå lenge på tredjeplass på målingene, bak forretningsmannen Samuel Doria Medina og tidligere president Jorge Quiroga (juli 2001 – august 2002), men vant første runde og slo Quiroga, tidligere visepresident (1997-2001) og finansminister i åtte måneder i 1992, i andre runde.

Det var det første valget som brukte systemet med en annen valgomgang 19. oktober, med 54,96 prosent med 45,04 prosent for den uavhengige Quiroga for høyrealliansen Libertad y República, forkortet  (Libre, Fri) som ble dannet som en koalisjonen mellom Frente Revolucionario de Izquierda (FRI) og Moviemento Social Demócrata (MSD) i desember 2024.

Sittende president Arce søkte ikke gjenvalg på grunn av den dype splittelsen i MAS-IPSP og den utbredte misnøyen mot hans administrasjon over den utstrakte mangelen på nødvendige varer og Arces katalog av brutter løfter og maktmanipulasjoner i opposisjon til Morales. Valget i august og oktober satte stopp for 28 år med MAS i ledelsen, selv om noen vil trekke fra de fem under Arce. I navnet, ikke i gavnet.

Bensin på bålet

Bevegelsen for å få Morales nominert til presidentvalg var allerede på barrikadene, og situasjonen eskalerte fra juni, for vel ett år siden. Den ulmet gjennom hele valgprosessen og fortsatte etter at Paz inntok Palacio Quemado (“Det brente palasset”) i La Paz. I mai tok det skikkelig fyr, og de første alvorlige konfrontasjonene mellom Paz og hans markedsliberalistiske administrasjon og arbeiderklassen og småbønder som er blitt mobilisert av den MAS-allierte fagbevegelsen og de sosiale bevegelsene. Det er en kamp som har utviklet seg til forsvar for de nasjonaliseringene som ble foretatt under Morales, fra januar 2006 til 10. november 2019.

Det har i løpet av de siste ukene utviklet seg til et landsomfattende opprør mot administrasjonens aggressive økonomiske omstrukturering. Å fjerne de langvarige drivstoffsubsidiene var å kaste diesel på bålet.

Subsidiert energi har vært et viktig innslag for å heve store deler av befolkninga, vel 12,5 millioner innbyggere, over den knugende fattigdomsgrensa, og holde landets egen transportsektor på veiene. Paz sendte drivstoffprisene i været med 86 prosent for bensin og 160 prosent for diesel – og så stengte USAs president Donald Trump Hormuzstredet.

Inflasjonen steig umiddelbart i den økonomiske tynnlufta, med 14 prosent på årsbasis til april. Kostnadene på basismatvarer, offentlig transport og forbruksvarer fortsetter oppover. Det fortsetter å gripe om seg fordi markedet har blitt deregulert – eller sluppet fri, alt etter som hvilke markedsliberalistiske betegnelser en vil selge inn politikken til. Subsidiekuttene og krisa i Golfen fikk transporten og distribusjonen til å punktere og dermed utløse matvaremangel under hva folk omtaler som «skittent drivstoff»-krisen, ifølge den latinamerikanske kanalen TeleSUR.

De landsomfattende konsekvensene førte raskt til at protestene sprengte sine rammer fra å støtte og verne om Morales til å utvikle seg “til en koordinert, systemisk avvisning av regjeringas breiere agenda,” ifølge kanalen. Det har nærmest utløst panikkartede reaksjoner fra regjeringa som “justeringer av minstelønn og målrettet finansiering av sosiale programmer.”

Dette har slått feil. Folk lar seg ikke lenger avspise med kokablader. I stedet har de inntatt gatene og satt opp veisperringer i kjent militant stil innafor de rammene som en godt skolert og herdet allianse av fagforeninger, landbruksgrupper og urfolksorganisasjoner som ble organisert og formet under MAS, inkludert Central Obrera Boliviana (COB), landets største fagforbund som har fartstid tilbake til 1952 og som har stått i utallige kamper i landets turbulente moderne historie (som teller flest statskupp i verden – inntil tre på én dag).

COB er selv et revolusjonært produkt, den ledende krafta bak Bolivias nasjonale revolusjon (1952-64) som brakte Movimiento Nacionalista Revolucionario (MNR) til makta.

COB har hatt stor innflytelse i boliviansk politikk siden 1941 og har ofte befunnet seg i mellomposisjoner mellom stat og mer revolusjonære krefter i fagbevegelsen. COB gikk inn i et betinget samarbeid med Paz-administrasjonen, men COB-lederen Mario Argollo har nå brutt med Paz for å stille seg i spissen for en rullerende generalstreik som det kraftfulle gruveforbundet har tilsluttet seg og gjennomfører taktiske demonstrasjoner i byområdene for å legge press på myndighetene. 

Det har dermed oppstått en kjede med transportarbeidere på landsbygda og landbruksforeninger som blokkerer viktige forsynings- og trafikkruter. Urfolkenes bondebevegelser, særlig Aymara-bondeføderasjonen «Tupac Katari» i La Paz, og de regionale konføderasjonene av urfolkskvinner utgjør det siste hjørnet i den slagkraftige treenigheten som nå setter farge på La Paz.

Marsjen mot (La) Paz

Generalstreiken er på ubestemt tid (huelga general indefinida) og krever presidentens avgang. De protesterer mot en ny lov som undergraver bønders og urfolks landrettigheter. Hovedkravene inkluderer:

• Lønnsøkning på tjue prosent for å kompensere for inflasjon og stigende levekostnader.
• Avvikling og stopp i nedskjæringene , spartiltakene og privatiseringene som regjerings har lagt fram.
• Forsvar av subsidier på drivstoff, som regjeringa forsøker å kutte.
• Motstand mot Lov 1720 og andre lover som truer jorda til urfolk og bønder gjennom privatisering og tilgang for (multinasjonal) agroindustri.
• Stans i nyliberalistiske reformer som Dekret 5503.

Gruvearbeiderforeningen, Federación Sindical de Trabajadores Mineros de Bolivia (FSTMB), og bondeforeninga i høylandet, Confederación Sindical Única de Trabajadores Campesinos de Bolivia (CSUTCB), den største bondebevegelsen for urfolk i landet, har gått i spissen i marsjen mot La Paz. Det har vært en strabasiøs tur, over tusen kilometer, for mange.

Lokalsamfunnene i de biodiverse områdene i det nordlige Beni og Pando står i front i kampen mot utvidelsen av landbruksgrensa i Amazonas. De er blant de mest sårbare for den transnasjonale landbruksvirksomheten. I rekkene står Central de Pueblos Étnicos Mojeños del Beni (CPEMB). Sentralen for det etniske Mojeño-folket er med i paraplyorganisasjonen Central de Pueblos Indígenas del Beni (CPIB). 

– Vi må beskytte våre naturressurser, erklærte lederen for CSUTCB i Pando, Faifer Cuajera, under marsjen fra provinshovedstaden Cobijas.. –  Livet vårt er kollektivt, ikke individuelt. Landet må respekteres; det er ikke til salgs, erklærte bondeforeningslederen Óscar Cárdozo i Beni som har gått fra provinshovedstaden Trinidad.

De har vandret sammen med føderasjonen for kvinnebønder i Beni. – Med tapperhet og med mot har vi kommet hit, søstre, arriba las mujeres!, kvinner, reis dere!, erklærte kvinnelederen Miriam Palomeque ved adkomsten.

På et folkemøte i La Paz onsdag for to uker siden undertegnert representantene for ti av landets paraplyorganisasjoner en interinstitusjonell «avtale om enhet og lojalitet» der de erklærte at målet er å felle president Paz og hans regjering, ifølge det amerikanske tidsskriftet Jacobins rapport fra Bolivia.

Lov 1720 

Kampen står i fremste rekke mot Lov 1720, om livsgrunnlaget, ikke dyrtida. Lov 1720 er dårlig kamuflert privatisering av hevdvunnet jord gjennom generasjoner og grunnlaget for den flernasjonale modellen med landfordeling som beskytter urfolks og bønders tilgang på jorda. Den ble konstitusjonalisert som Estado Plurinacional under Evo Morales.

Lov 1720 er lagt til rette for intensiv storskalalandbruk som Paz satser på og solgt inn som at det vil tjene småbøndene. Det er en kjent modell som er prøvd i mange land, inkludert i India for noen år siden, der lovene møtte innbitt og militant motstand fra bøndene og deres foreninger og tvang statsminister Narandra Modi til å trekke dem tilbake. Såkornet som blir lagt ut for bøndene, er at de skal kunne slå sammen, eller overta andre småbruk, for å danne «mellomstore» bedrifter som vil kunne få statlige lån. Essensen er imidlertid at loven pløyer mark for industrielle og spekulative økonomiske interesser som urfolk, fattigbønder og småbrukere ikke vil være i stand til å verne seg mot, verken økonomisk eller rettslig, og bli ofre for gjennomkorrupte institusjoner som vil tjene penger på bondeofrene med en gang ordningen blir virksom.

Loven har stått øverst på sakskartet til Paz-administrasjonen ved å opprette en allianse med landbruksnæringa som har røtter i de rikere sørlige provinsene Santa Cruz og Tarija, der Paz har sin nære politiske bakgrunn fra som senator og borgermester. Dette er noe helt annet enn han lovet sine politiske velgere opp i mot krefter lenger til høyre. 

Lov 1720 ble innført uten konsultasjoner med de samme sektorene som Paz fridde til, som bønder og småbrukere, opplyser Roger Adan Chambi, aymara-advokaten som er spesialist i urfolksrett, til Jacobin. Den ble vedtatt uten konsultasjon med grasrotorganisasjoner eller de aktuelle samfunnene, i strid med artikkel 30 i den polinasjonale grunnloven.

«Langt fra å være en mulighet for små produsenter til å få tilgang til kreditt, svekker denne loven eiendomsretten til bønder og urfolkssamfunn, spesielt de som gjør motstand i grenselandet for landbruket. Strukturell usikkerhet og mangel på grunnleggende tjenester vil i framtida tvinge dem til å pantsette eller selge tomtene sine, noe som vil legge til rette for å bli fratatt og få overført jorda til selskaper, sier Chambi som har doktorgrad i agrarrett fra Det juridiske fakultet ved Det føderale universitetet i Goías (UFG) i delstatshovedstaden Goiâna i Brasil.

Wilfredo Plata er forsker ved den frivillige landbruks- og miljøorganisasjonen Fundación Tierra som driver med «aksjonsforskning». Han mener at virkningen av Lov 1720 “vil være et mer akutt jordmarked, spesielt i lavlandet i øst, hvor veksten av store landbruksområder kan bli enorm, på bekostning av småbruk som omdannes til mellomstore eiendommer.”

– Denne loven er basert på å knytte kreditt til jord for små grunneiere, som hovedsakelig befinner seg i Altiplano [høylandet] og dalregionen. Om målet er å stimulere småskalajordbruk, bør staten heller opprette programmer som gir mer effektiv tilgang til kreditt, men uten å gjøre det betinget av eierskap til land. En alternativ modell kan være nettopp å fremme et revitalisert jordbruk ved å gi bondeprodusenter i Altiplano og dalene rolla med å produsere mat av farmasøytisk kvalitet, sier Plata til Jacobin.

Det har et etnisk klasseperspektiv. Små sjølbergingsgårder er grunnlaget for urfolk og småbrukere som gir mat til lokalsamfunn og dyrker jorda på måter som er mer økologiske, uten omfattende bruk av plantevernmidler og utstrakt av monokultur hvor en dyrker bare én plante år etter år. Dette er i tråd med den utbredte livsholdningen Pacha Mama (Moder Jord) knyttet til inka-mytologien og spiritualiteten mellom Andesfjellene.

En gammel taktikk som brukes av store grunneiere, er å manipulere landbruksregistre for å hevde at landet er et småbruk eid av en liten «frontperson», når det faktisk har blitt delt inn i tomter og eies av en terrateniente, en godseier. 

Dette har skjedd uten rettssikkerhet, seinest under president Jeanine Áñez, senatoren fra PSD som ble satt inn som president av borgerskapet da Morales ble styrtet i november 2019 fram til november 2020 da Luís Arce tiltrådte.

Paz har invitert de store landeierne i Santa Cruz i øst, deriblant den beryktede oligarken Branko Goran Marinković, som fikk ikke mindre enn 33.000 hektar land av president Áñez. Senator Marinković var minister for utvikling og planlegging og for økonomi og offentlige finanser under Áñez.

Marinković, med røtter fra Kroatia og Montenegro i det tidligere Jugoslavia, har et langt rulleblad fra de mørkeste sidene i boliviansk politikk. I desember 2010 reiste riksadvokaten tiltale mot 39 personer, inkludert Marinković, for et angivelig komplott i 2009 som mål å drepe Evo Morales og starte et væpnet opprør. Marinković bedyret sin uskyld og dro i eksil til Brasil. Han er nå en iherdig forkjemper for Lov 1720.

Urfolksbevegelser frykter at neste skritt fra Paz vil være å oppløse urfolks kollektive landområder, Tierras Comunitarias de Origen. De er eid i fellesskap og kan ikke individualiseres. Det vil rive opp røttene til hele det plurinasjonale rammeverket for jorda. Det strekker seg lenger tilbake enn MAS-styret og var en hjørnestein jordbruksreformen under den nasjonale arbeider- og bonderevolusjonen i 1953 som førte til at flere store haciendas (gods) i det føydalistiske høylandet ble stykket opp. Femti år seinere, ved årtusenskiftet, var den nasjonale revolusjonen gravlagt, og jordfordelinga hadde på ny gjennomgått en sterk konsentrasjon, med røtter i de hyppige militærdiktaturene på 60- og 70-tallet.

Dette ble snudd under landbruksreformen under president Morales i 2006 for å flytte makt fra jordeieroligarkeriet over til urfolk- og bønder. Dette er et langt mer grunnleggende og eksistensielt spørsmål enn tilgang til kreditt. For mange er gjeldsbyrden tyngre å bære.

Guerra legal mot Morales

Det er ingen fred å få for president Paz. Han kan svare med den rettslige offensiven mot Morales som blir utsatt for det som har blitt et stadig vanligere politiske instrument mot politiske motstandere og går under betegnelsen “lawfare” (myntet på warfare, krigshandlinger eller guerra legal).

Hensikten er å få fjerne Juan Evo Morales Ayma fra sin sentrale rolle i den politiske mobiliseringa mot Paz og tilbakerullinga av de økonomiske, politiske og sosialøkonomiske reformene, en kamp han nå leder fra sin base i Trópico de Cochabamba, hvor han startet sin organiseringa av kokabøndene og politiske karriere i 1995 og ryddet veien til nasjonalforsamlinga i 1997.

Nå leder mange “evistas” som har dratt inn fra landsbygda til urbane strøk for å stille seg øverst på barrikadene som del av det koordinerte forsvaret av de sosiale og konstitusjonelle framskrittene som Estado Plurinacional de Bolivia (den flernasjonale staten) har gjort.

Statsadvokatens kontor har nylig utstedt en formell arrestordre på både Morales og COB-bossen Argollo. De er anklaget for å ha oppfordret offentlig til kriminalitet, sabotasje og terrorisme, som lyder verre enn dommen for oppvigleri som ble ilagt kommende statsminister Einar Gerhardsen i 1921 og anklagen mot Blitz-profilen Stein Lillevolden vel seksti år seinere.

"Lawfare" ble brukt i riksrettssaka mot Brasils president Dilma Rousseff og hennes forgjenger, president Lula da Silva og i anklagene mot Argentinas president Cristina Fernández de Kirchner. "Lawfare" kan treffsikkert brukes om den "weaponizing" (våpengjøring) som Trump har instruert justisdepartementet i Washington om gjennom sin justisminister, først Pam Bondi og nå Todd Blanche.

Lawfare-offensiven mot Morales tok av for alvor da han insisterte på å få stille til presidentvalg for en tredje periode til tross for å ha lidd nederlag i folkeavstemninga om en grunnlovsendring.

“Lawfare” er politisk til invorters bruk. For Morales har anklagene omfattet voldtekt av en tenårig jente.

Arrestere eller drepe Morales?

Morales vet hva tiltalen innebærer. Han har vært der før med overhengende dødstrusler hengende over seg før han gikk med på å gå av 10. november 2019 etter at Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) under sin generalsekretær Luís Almagro, tidligere utenriksminister i Uruguay under president José Mujica fra venstrefronten Frente Amplio, hadde gått i spissen for å underkjenne valget av ham 20. oktober. Den siste opptellinga 25. oktober viste at Morales hadde fått 47,08 prosent mot 36,51 prosent for den fremste motkandidaten Carlos Mesa. Dette ble imøtegått i en omfattende valgstudie i juni 2020, mens Mujica fikk Almagro ekskludert fra Frente Amplio for sin politikk i OAS og hatske kampanje overfor Venezuelas president Nicolás Maduro.

Morales anklaget 15. mai USA for å ha planlagt et attentat mot ham eller å hente ham ut fra Bolivia ved en militær operasjon lik den som ble satt inn mot Maduro. 

Planen var koordinert mellom USAs Sørkommando i Doral i Florida og det føderale narkotikadirektoratet US Drug Enforcement Administration (DEA) og president Paz ” for å arrestere eller drepe meg», skrev Morales på sosiale medier. Morales retter en anklagende finger mot tidligere minister Carlos «Zorro» Sánchez Berzaín som  flyktet til Miami etter Svart oktober-massakren (Octubre negro) i 2003 under “Den bolivianske gasskrigen” (Guerra del Gas) da president Gonzalo Sánchez de Lozada sendte sikkerhetsstyrkene på folk som protesterte mot utbyttinga av landets gassressurser. Morales peker også ut viseminister Ernesto Justiniano som har tette kontakter til DEA.

Attentatplanene skal framgå av dokumenter av en politiordre som kalt «Orden de Operaciones N° 156/2026 – Operación Relámpago Tambaquí» som blant annet den Morales-vennlige kanalen Radio Kawsachun Coca og journalisten Ollie Vargas, skal ha avdekket. Dokumentet viser til en stor politiaksjon med over 2300 politifolk i Trópico de Cochabamba og andre deler av provinsen som skal settes inn for å pågripe Morales. Det viser til koordinering med DEA som «Administración de Control de Drogas (DEA – EE.UU.)». Landets væpnede styrker og militær etterretning er involvert i planene for å håndtere forventet motstand fra folk som bemanner veisperringene, fra sivile “menneskelige skjold” og fra cocaleros, organiserte kokadyrkere. Operasjonen skal “respektere menneskerettigheter og rettsstaten», heter det.

Men protestene er verken avhengig av personene Evo Morales eller Mario Argollo, selv om Paz retter sine angrep inn mot dem. Bevegelsen er større enn dem, og den sosiale uroen har nå spredt seg vidt og langt utenfor Plaza Murillo hvor regjeringa holder til. Misnøyen er høyst personlig, men den har festet seg i mange. Det er det som sprenger rammene for de tidligere protestene og får folk ut i gatene.

Paz har kommandert ut sikkerhetsstyrkene. De skal bryte ned de opptil førti veisperringene langs hovedveiene og har tatt oppstillling rundt offentlige bygninger. Tåregassen ligger tungt over La Paz (de Ayacucho) eller Chuqi Yap på aymara. Den skal hindre gruvearbeidere og lærere, landarbeidere og urfolksorganisasjoner å ta seg inn i den sentrale delen av hovedstaden og ned fra tvillingbyen El Alto (Toppen/høyden) på rundt 4000 meters høyde utgjør vel 900.000 av et samlet innbyggertall som har passert 1,6 millioner.

Regjeringa har siden 10. mai satt inn nødtransporter fra lufta for å forsyne La Paz, opprinnelig Nuestra Señora de la Paz. Ti dager seinere, onsdag 20. mai, varslet man omrokkeringer i regjeringa. Det var det første tegnet på at Paz var på gli fra sin innledende, steile holdning hvor han avviste all dialog og truet med å gå nådeløst etter de ansvarlige for protestene. Han har begynt å innse at krisa er dyp og treffer mange og utvikler seg til å bli en trussel mot hans posisjon. Han har nedsatt et økonomisk og sosialt råd (consejo económico y social, CES) og har invitert det som blir omtalt som “moderate urfolksgrupper, bønder og fagforeninger”, av TeleSUR, til direkte politiske konsultasjoner. Her har ingen av de aktive og framtredende protestlederne plass.

Den konservative korridoren

Etter regjeringsskiftet i november inngår Bolivia i hva som blir omtalt som “den konservative korridoren” (el corredor conservador) i Sør-Amerika. Det strekker seg fra Argentina og Chile i sør til Paraguay og Bolivia og videre langs Andesfjellene på Stillehavskysten til Peru og Ecuador.

Nå  står Sør-Amerika overfor to viktige kommende valg i Colombia og Brasil. I Colombia skal Iván Cepeda fra Pacto Histórico (PH), “arvtaker” etter venstrepresidenten Gustavo Petro, til helga (31. mai) opp mot høyrekandidaten Paloma Valencia fra Centro Democrático – Mano firme, corazón grande (Demokratisk senter – Stødig hånd, stort hjerte), partiet til de tidligere presidentene Álvaro Uribe og Iván Duque, og Aberlardo de la Espriella fra Movimiento de Salvación Nacional (Den nasjonale redningsbevegelsen) som forsøker å samle opp det øvrige høyreekstreme omlandet rundt CD. Cepeda (63) har med seg senator og urfolkaktivisten Aida Marina Quilcué Vivas som visepresident, tidligere menneskerettsrådgiver for Unesco.

I Brasil skal president Lula, nå diagnostisert med hudkreft, opp mot Flávio Bolsonaro fra det høyreekstreme Partido Liberal (PL), sønn av den dømte tidligere presidenten Jair Bolsonaro, og fire andre kandidater 4. oktober.

Washington og “den svarte bølgen” (marea negro) har derfor flokket seg rundt Paz for å gi støtte. Åtte latinamerikanske regjeringer, i Argentina, Chile, Costa Rica, Ecuador, Guatemala, Panama, Paraguay og Peru – utstedte en felles uttalelse 15. mai der de støttet ham og fordømte mobiliseringa. De fleste er knyttet til Trumps nettverk av høyreorienterte presidenter, «Shield of the Americas», for å overvåke Latin-Amerika for USA-imperialismen.

Argentinas president Javier Milei har offentlig fordømt protestene og veisperringene som en koordinert sosialistisk trussel mot den regionale stabiliteten. Han har nå involvert Argentina i materiell støtte for at Paz skal beholde kontrollen ved blant annet å tilrettelegge logistikken for nødforsyninger fra lufta og sende antiopprørsutstyr til sikkerhetsstyrker, melder TeleSUR. Ifølge parlamentarikeren Rolando Pacheco fra Alianza Popular (Folkealliansen, AP) har president Milei sendt to flylaster med tåregass og utstyr for å kontrollere folkemengder fra Argentina.

USAs utenriksminister Marco Rubio har gitt diplomatisk, politisk og etterretningsmessig støtte og ser den interne konfliktene gjennom prismet av regional og geopolitisk sikkerhet. Rubios departement omtaler det folkelige opprøret som et «pågående statskupp» som Morales og andre radikale krefter står bak for å undergrave Paz og viser til at Paz er valgt i henhold til Bolivias konstitusjon.

USA knytter det til den nye nasjonale sikkerhetsstrategien som ble lagt fram i desember (“Donroe-doktrinen”) og understreker at Washington ikke vil tillate “kriminelle nettverk” eller “destabiliserende aktører” å forstyrre “den demokratiske styringa” på den vestlige halvkule. Grunnleggeren av leiesoldatfirmaet Blackwater, som i dag kamuflerer seg som Academi, har lagt ut en søknad i all offentlighet om å bistå i en militær intervensjon fra USAs side.

Morales mener at Milei er involvert i «en svertekampanje, fornærmelser og anklager uten bevis» som blir fremmet av «eksperter på skitten krig og falske nyheter» og peker på argentineren Fernando Cerimedo som Milei skal ha sendt til Bolivia for «skitne operasjoner” som “allerede har blitt avslørt av ærlige bolivianske journalister,» melder TeleSUR.

Chiles president, “Pinochet-avleggeren” José António Kast som tiltrådte 11. mars, følger med en felleserklæring med Peru og Paraguay som fordømmer protestene og blokadene og oppfordrer Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) til å gripe inn overfor “et eksternt forsøk på å destabilisere Bolivias konstitusjonelle rammeverk”. 

Kontrastene til USAs beleiring av Cuba er skrikende. Argentina og Paraguay var blant de sju landene som stemte mot årets Cuba-resolusjon i FNs hovedforsamling; Ecuador og Costa Rica var blant de tolv som stemte avholdende.

Årsaken er åpenbar. Selv om Bolivia er en liten økonomi også i sør-ameriansk sammenheng, har landet, med sine urfolk, hatt en økonomisk modell som førte til store framskritt for en tidligere svært utsatt befolkning. Modellen måtte reverseres. Nå viser reverseringa hvilke sosial-økonomiske utslag det gir for store deler av befolkninga. 

Det vekker ingen beundring at Paz som kommer fra overklassen, har varslet at han halverer sin lønn. Det kan ikke dekke over den strukturelle klassekarakteren av å fjerne drivstoffsubsidiene. Den forsvinner ikke om det blir fløyet inn forsyninger til La Paz som ved en naturkatastrofe.

Økonomi og klassekamp

Bolivia har opplevd 7-8 år med økonomiske nedgangstider på grunn av fraværet av inntekter i utvidelsen av hydrokarboner og en tidvis feilslått satsing på litium som har ført landet på randen av økonomisk kollaps. Nå satser Paz i stedet på industrielt jordbruk med landbruksgigantene i nabolandene Brasil og Argentina i øst og i sør. Det skal bistå nye investeringer i gassutvinning i det økologisk sårbare Tariquía i Tarija.

USAs sanksjoner og dollarpress, bistandskutt og press fra narkotikakrigen rammet økonomien, korket igjen drivstoffforsyningene og rokket ved evnen til å forsvare landets ressurser før Arce tok over og gjorde om på den politiske linja til MAS. Paz allierte seg raskt med Trump-administrasjonen og gikk raskt inn for å overlevere Bolivias land og naturrikdommer til utenlandsk kapital og tilfredsstille USAs appetitt etter strategiske ressurser som litium, tinn, sølv, sink, bly, kobber, antimon, wolfram, naturgass, samt skog og vann til banker, landbruksnæringen, gruveselskaper og imperialistisk kapital, som Dekret 5503 om driftstoffsubsidiene og Lov 1720 som ble vedtatt i april, er en del av planen.

Paz forsøker nå å utnytte splittelsen i MAS-bevegelsen og blant den tidligere alliansen av urfolksorganisasjoner, fagbevegelsen og kokadyrkere som brakte Evo Morales til makta i 2005. Likevel har mer enn 70 fagforeninger sluttet seg til mobiliseringa. Paz-administrasjonen er nå ute etter ledelsen for organisasjonene bak generalstreiken. Forrige tirsdag tok riksadvokat Roger Mariaca ut siktelse mot COB-lederen Argollo, anklaget for oppfordring til kriminalitet og terrorisme. Det ble samtidig utstedt arrestordre på Justino Apaza Callisaya, lederen føderasjonen av nabolagsrådene i La Paz (Federación de Juntas Vecinales, FEJUVE)

Streiken og protestene er dermed rettslig omgjort til en kriminell konspirasjon og terrorhandling som krever «gjenoppretting av lov og orden» ved bruk av politi og soldater, tåregass og pansrede kjøretøy som blir satt inn i La Paz og mot veisperringene på minst 67 motorveier.

Paz trakk Lov 1720 formelt tilbake 13. mai, men gjorde det samtidig klart at det vil bli utarbeidet en ny lov med tilsvarende innhold og intensjon. Kravet om Paz’ avgang består. Det blir nå møtt med hardere undertrykking, særlig etter at aksjonene mot veisperringene rundt El Alto og langs motorveien La Paz–Oruro 17. mai ikke førte fram. Derfor kommer de rettslige anklagene om terrorisme. Begrepet “sikkerhet” blir flittig brukt. Dette er et begrep flere søramerikanske ledere har tatt til seg, hentet ut av repertoaret til Trump-administrasjonen og under dekke av “Donroe-doktrinen”. 

Derfor rettes skytset også mot Evo Morales som avviser at det fins noen «uhyggelige planer» bak mobiliseringa annet enn «et land som er lei av å bli løyet til» mens regjeringa beskytter bedriftseiere, bankfolk og landbruksbedrifter. Morales er tiltalt for forakt for retten. Hensikten er i beste fall å sette ham på sidelinja.

Det internasjonale pengefondet (IMF) er tilbake etter mange års fravær. En delegasjon var i La Paz 19. mai for å forhandle fram Bolivias første lån på fem år, med ytterligere innstramninger og nedskjæringer som vilkår, i praksis en blankofullmakt til Paz om å gå videre med sin politikk. 

Paz fulgte i Mileis fotspor ved å avvikle Miljø- og vanndepartementet som en av sine første handlinger i embetet. Han er ikke ute etter å løse landets strukturelle problemer, men “å gi bort våre naturressurser og pantsette landet for våre barn og barnebarn,» som en gruveleder uttrykte det under massemobiliseringa i La Paz 1. mai.

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.

29. mai 2026.

Dersom mennesket ikke bestemmer over egen kropp, finnes det heller ikke ekte frihet. Da er folkestyret allerede svekket ved roten. For kroppen er menneskets første grense. Det er her friheten begynner. Det er her samtykket bor. Det er her staten, industrien og systemene først må stanse.

Staten er folkets styringsverktøy. Den får sin makt fra folket og skal beskytte menneskets frihet, rettigheter og trygghet. Når staten begynner å presse mennesket i spørsmål som gjelder kroppen, samtykket og den personlige friheten, må vi spørre: Handler den fortsatt på vegne av folket, eller har den blitt et system som styrer folket?

Et menneske kan ikke være fritt dersom andre kan presse, styre eller true det til medisinske inngrep. Uansett hvor gode intensjonene påstås å være. Uansett hvor mange eksperter som brukes. Uansett hvor mye frykt som skapes. Hvis kroppen ikke lenger tilhører mennesket selv, hva er da igjen av friheten?

Under pandemien skjedde noe grunnleggende. Helse ble ikke lenger bare et personlig spørsmål. Det ble et politisk spørsmål, et sosialt spørsmål, et moralsk spørsmål og et adgangsspørsmål. Det handlet ikke bare om sykdom. Det handlet om hvem som fikk delta, hvem som ble lyttet til, hvem som ble stemplet, og hvem som ble presset.

Mennesker som stilte spørsmål, ble kalt farlige. Mennesker som ba om mer tid, ble kalt egoistiske. Mennesker som ville vente på mer kunnskap, ble møtt med mistenkeliggjøring. Da var ikke samtykket lenger fritt.

Et ekte samtykke krever frihet. Det krever at du kan si ja, og at du kan si nei. Det krever at nei ikke straffes sosialt, økonomisk eller politisk. Når mennesker opplever at jobb, reise, utdanning, sosial deltakelse eller offentlig tillit avhenger av et medisinsk valg, er det ikke lenger et fritt valg. Da har makten flyttet seg fra mennesket til systemet.

Når kroppen blir politikk, åpnes et enormt maktfelt. Staten får mer styring. Byråkratiet får mer kontroll. Globale institusjoner får større innflytelse. Legemiddelindustrien får større markeder. Mediene får mer definisjonsmakt. Faktasjekkere får rollen som portvakter for hva folket får mene.

Og mennesket blir objektet. Målet. Markedet. Risikoen. Problemet som skal styres.

Vanlige mennesker mistet retten til å være i tvil. De mistet retten til å stille spørsmål uten å bli mistenkeliggjort. De mistet retten til å vente. De mistet retten til å si nei uten å bli presset. Verst av alt mistet folket noe av sin naturlige myndighet over eget liv.

For når staten og systemet kan definere kroppen din som et politisk anliggende, hvor stopper det da?

Dette handler ikke bare om én pandemi. Det handler om en prinsipiell grense. Ingen stat, ingen industri, ingen global organisasjon, ingen ekspertgruppe og ingen politisk kampanje skal eie menneskets kropp.

Helse kan aldri bygges på press. Tillit kan aldri bygges på frykt. Folkestyre kan aldri bygges på lydighet.

Norge kan ikke være et fritt og suverent land dersom mennesket ikke er fritt i egen kropp. Folkestyre begynner ikke på Stortinget. Det begynner i mennesket. I retten til å tenke selv, stille spørsmål, si nei og eie sin egen kropp.

Hvis makten er flyttet bort fra mennesket, må den hentes tilbake. Og det første stedet den må hentes tilbake, er i kroppen.

Spørsmålet står igjen: Hvem bestemmer over kroppen din? Du? Staten? Industrien? Eller systemet som sier at det vet best?

Et fritt Norge begynner med frie mennesker. Og frie mennesker eier seg selv.

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Susanne Heart.

Du kan abonnere på bloggen hennes her.

Uten å kunne yte Mearsheimer full rettferdighet presenterer jeg her noen av teoriens hovedelementer:

Verden består av nasjonalstater. Verden er et farlig sted preget av usikkerhet. Det finnes ingen høyere makt å appellere til, så alle verdens stater er dømt til selv å sørge for sin sikkerhet. Det kan de gjøre ved å inngå bindende økonomiske eller militære allianser, hvorved de i varierende grad renonserer på sin autonomi, eller ved selv å gjøre seg sterkere enn sine konkurrenter. Dette gjelder alle stater som vil være herre i eget hus.

Vi lever derfor i en anarkisk verden som favoriserer den sterkeste rett. Stater har ikke venner, de har interesser. Og i likhet med normalbegavede individer (personer) opptrer selvstendige stater overveiende rasjonelt, og handler i samsvar med sine egne interesser.

Denne konstellasjonen fører, som man ser, med nødvendighet til evig sikkerhetspolitisk tevling med livet som innsats, som regel til krig, og i siste instans eventuelt til sivilisasjonsødeleggende atomkrig. Dét er tragedien, og den har ved teppefall ingen happy ending.

Teorien til Mearsheimer står og faller  – i tillegg til andre momenter jeg nevnte i august 2025 – med teorien om «rational choice», teorien om at folk og stater overveiende handler rasjonelt, spesielt foran viktige veivalg».

Det er større problemer med Maersheimers teori enn dette

Aaagaard har helt rett i at en enfaktorteori ikke stemmer, og ikke kan stemme i en kompleks og komplisert verden.

Men dette er ikke hovedfeilen ved Maersheimers teori.

Et problem ved Maersheimer er at han ikke problematiserer stater som subjekt. Er de subjekter, eller ligger det klasseinteresser bak som for den del kan handle i egne interesser på tvers av statens interesser?

Mearsheimer behandler stater som unitære, rasjonelle aktører (unitary rational actors) som primært forfølger nasjonale interesser – overlevelse og makt i et anarkisk system. Staten framstår som et slags «svart boks»-subjekt der interne prosesser stort sett ignoreres eller underordnes systemiske krefter. Dette er en forenkling som gjør teorien forutsiende på systemnivå, men den har klare begrensninger.

I offensive realism (spesielt The Tragedy of Great Power Politics) er utgangspunktet at anarki tvinger stater til å oppføre seg på lignende måter uavhengig av regime, ideologi eller intern sammensetning. Presset fra usikkerhet, relativ makt og selvhjelp dominerer.

Innenrikspolitikk, ideologi eller klasseinteresser kan påvirke kortsiktig, men i storpolitikk (great power politics) vil systemet «sortere» bort de som ikke tilpasser seg.

Mearsheimer anerkjenner at stater ikke alltid er perfekte rasjonelle aktører – han har skrevet om «reckless states» der innenrikspolitikk, misoppfatninger eller lobbyvirksomhet fører til dårlige beslutninger. Men dette er unntak som bekrefter regelen i hans rammeverk.

Men det redder ikke teorien hans.

Elefanten i rommet er klasser og klasseinteresser

De finnes knapt i Maersheimers verden.

Staten er ikke et nøytralt subjekt, men et verktøy for dominerende klasser/eliter (kapitalister, militær-industrielt kompleks, etc.). Disse kan forfølge egne interesser (profitt, makt, ideologi) som avviker fra «nasjonens» langvarige sikkerhet. Eksempler: Militærindustri som tjener på evig krig, eller finanselite som presser globalisering som svekker nasjonal produksjon og samhørighet.

The Israel Lobby-boka (med Stephen Walt): Her viser Mearsheimer selv at en sterk innenriks lobby kan skyve USAs politikk i retninger som ikke tjener bred nasjonal interesse. Dette er et innrømmet hull i den rene strukturelle modellen.

Norge: Den politiske kasten handler mot Norges interesser

Min oppfatning er at norsk politikk i dag er i strid med den norske statens interesser. Den politiske kasten i Norge (et begrep lånt fra Italia) handler i samsvar med Brussels interesser og Washingtons interesser. Derfor oppstår det et feil inntrykk av staten som subjekt, når helt andre krefter er subjekter.

Norge er ikke EU-medlem, men er dypt integrert gjennom EØS-avtalen. Norge implementerer en stor andel av EU-regler (ofte oppgitt til 70–75% på relevante områder) uten stemmerett i beslutningsprosessene. Dette gir markedsadgang (viktig for eksportøkonomien), men innebærer suverenitetsavståelse – spesielt på områder som ressursforvaltning, arbeidsmarked og reguleringer. EFTA-domstolen har nylig utvidet EØS-rettens rekkevidde til kontinentalsokkelen, noe som berører olje/gass og mineraler.

Samtidig er Norge en av de mest lojale NATO-allierte og Washington-partnerne: Massiv militær og sivil støtte til Ukraina (flere titalls milliarder NOK over tid, inkludert energi- og gjenoppbyggingsstøtte). Altså ikke Alt for Norge, men Alt for Ukraina! Det er i motstrid til Maersheimers teori, men det passer med en klasseteori som plasserer politikerkasten som redskaper for finanskapitalen.

Politiske, byråkratiske, akademiske og medie-eliter i Oslo er ofte tett knyttet til internasjonale nettverk (Brussel, Davos, Washington). Dette har skapt en «kaste» som internaliserer globale/elitære preferanser («grønn omstilling» på EU-premisser, liberal migrasjonspolitikk tidligere, verdipolitikk) som ikke alltid matcher majoritetsoppfatninger eller langsiktige nasjonale interesser for Norge som stat (demografi, sammenhengskraft, oljeavhengighet).

Merz styrer slik BlackRock vil

Det samme kan man overraskende nok si om den tyske politiske kastens handlinger. Merz opptrer mindre i Tysklands enn i finanskapitalens interesser.

Merz har en lang karriere i finanssektoren, blant annet som styreleder for BlackRock i Tyskland (2016–2020). BlackRock er verdens største kapitalforvalter, med enorme investeringer i tyske og europeiske selskaper. Kritikere hevder at dette gir ham en naturlig orientering mot globale finansinteresser, privatisering og markedsliberalisme framfor strenge nasjonale eller industrielle hensyn.

Tyskland har fått en «BlackRock-kansler» som prioriterer investorvennlige reformer, deregulering og alliansepolitikk som gagner finansmarkedene. Politikk som favoriserer store investorer, privatisering av velferd, og å holde markedene åpne kan komme på bekostning av nasjonal kontroll over strategiske sektorer eller kortsiktig velferd for vanlige tyskere (høy energi- og velferdskostnad, migrasjonsbelastning tidligere).

Energipolitikk (Energiewende), høye kostnader og reguleringer har allerede rammet tysk industri hardt. Hvis Merz’ pro-business-linje primært gagner globale aksjonærer (inkl. BlackRock-portefølje) mens kjerneindustri flyttes ut, støtter denne kritikken.

En falsk dikotomi

Når man utelukkende bruker Mearsheimers realistiske linse – staten som enhetlig, rasjonell aktør som maksimerer nasjonal interesse – oppstår det et paradoks i tilfeller som Norge og Tyskland: Det ser ut som om «staten» handler mot egne langsiktige interesser (suverenitet, industriell base, demografisk og økonomisk bærekraft). Men hvis man åpner den svarte boksen, viser det seg ofte at det ikke er «staten» som handler, men en politisk-administrativ-finansiell kaste med egne insentiver, nettverk og ideologiske bindinger.

Vi har altså en falsk dikotomi. Enten må man si at staten er irrasjonell (som realister gjerne vil unngå), eller så må man anerkjenne at «nasjonal interesse» er et omstridt begrep som kan kapres av klasser eller klassefraksjoner.

Den politiske kasten i Oslo og Berlin er sosialisert inn i de samme nettverkene (Brussel, Davos, Washington, finanssentre). Karriere, prestisje, ideologi og økonomiske bindinger kan veie tyngre enn abstrakte «nasjonale» kalkyler. Merz’ bakgrunn i BlackRock er et skoleeksempel – kritikerne peker på at hans politikk lett kan tolkes som å fremme investorvennlige løsninger og transatlantisk ortodoksi selv når det koster tysk industri eller velferd på sikt.

Nyttig, men feil

Kort sagt John Maersheimers teori er nyttig i sin elegante enkelhet, men den er misvisende og til dels direkte feil fordi han ser bort fra ikke minst finanskapitalens klasseinteresser.

Moderne finanskapital er global eller i det minste transnasjonal, så den vil systemisk handle på tvers av staters interesser.

Detter gjelder særlig de store kapitalforvalternesom BlackRock, Vanguard og State Street (ofte kalt «The Big Three») – som er er djupt transnasjonal i sin logikk. De forvalter titalls billioner dollar i globale porteføljer (over 30 billioner USD samlet), eier betydelige andeler i tusenvis av selskaper på tvers av land, og stemmer på generalforsamlinger med mål om å maksimere langsiktig avkastning for sine klienter (pensjonsfond, institusjoner, rike individer). Dette skaper systemiske insentiver som ofte kolliderer med nasjonale interesser definert som industriell base, suveren kontroll over strategiske ressurser, demografisk stabilitet eller nasjonal sikkerhet.

Dette skaper systemiske insentiver som stort sett kolliderer med nasjonale interesser definert som industriell base, suveren kontroll over strategiske ressurser, demografisk stabilitet eller nasjonal sikkerhet.