Av The Cradle.

USAs president Donald Trump kunngjorde 28. august at Washington har inngått en avtale med Caracas om å sikre majoritetskontroll over mer enn 65 milliarder fat av Venezuelas råoljereserver.

Trump sa at avtalen vil mer enn doble USAs oljereserver, og kalte den «den største oljeavtalen i verdenshistorien».

USA vil angivelig få en kontrollerende eierandel i nesten en fjerdedel av Venezuelas uutnyttede oljereserver og bli majoritetseier i et nytt joint venture-oljeselskap som vil motta 100-årskontrakter på venezuelanske felt.

Trump sa at han hadde instruert utenriksminister Marco Rubio og krigsminister Pete Hegseth om å komme til enighet med den fungerende Venezuelas president Delcy Rodriguez, i samarbeid med privat næringsliv.

Avtalen vil «sette Venezuela på en kurs mot enorm suksess og stor velstand», og styrke landets forhold til USA, hevdet Trump.

Ifølge Det hvite hus ble avtalen sikret «uten kostnad for amerikanske skattebetalere» og vil «senke» bensinprisene betydelig» på lang sikt.

The Washington Post rapporterte imidlertid at avtalen sannsynligvis vil kreve betydelige investeringer fra den amerikanske regjeringen for å lykkes.

Utenriksminister Marco Rubio kalte avtalen en «stor seier for både det amerikanske og venezuelanske folket».

«For det venezuelanske folket vil denne avtalen bringe nesten 100 milliarder dollar i private investeringer, støtte tusenvis av godt betalte jobber og drive gjenoppbyggingen av Venezuelas økonomi», hevdet Rubio.

Rodriguez sa at avtalen ville «ha en betydelig innvirkning på gjenfødelsen av nasjonen vår» og generere mer enn 209 milliarder dollar i skatteinntekter for Venezuela.

Som en del av avtalen vil Caracas åpne 17 strategiske oljefelt for private operatører, særlig amerikanske selskaper.

Rodriguez, tidligere visepresident i Venezuela, kom til makten i januar etter at amerikanske spesialstyrker iverksatte et raid i Caracas for å bortføre president Nicolás Maduro og hans kone, Cilia Flores, og drepte dusinvis i prosessen.

De ble tatt med til USA og vil angivelig bli stilt for retten for oppdiktede anklager om narkotikahandel.

Siden Rodriguez ble innsatt som fungerende president av USA, har hun jobbet tett med Trump, hvis administrasjon har konfiskert mer enn 13 milliarder dollar i venezuelanske oljeinntekter.

Ifølge Financial Times (FT) har Det hvite hus «nesten ikke sagt noe om hva som har skjedd med pengene».

Oljeinntektene utgjør en stor andel av landets BNP, og det var forventet at de ville bidra til å forbedre økonomien etter at Maduro ble bortført.

Men i de seks månedene siden USA tok kontroll over midlene, har økonomien vist få tegn til bedring, «et potensielt tegn på at USA ikke har sendt alle inntektene tilbake til Caracas», skrev FT.

Trump har gitt motstridende uttalelser om fondenes status. Til tider beskrev han rollen sin som «forvaringsrolle», men ved andre anledninger hevdet han at USA «tjente mye penger» på venezuelansk olje.

Bakgrunnen er at Bike for Peace snakker med russiske myndigheter om atomnedrustning. Det har vi gjort siden 1983, da tjue syklister fra Sovjetunionen syklet sammen med tjue fra Skandinavia og USA fra Moskva til Oslo, og videre til New York og Washington. Vi møtte Det øverste sovjet og USAs kongress samme år. Den gangen fantes det rundt 80.000 atomvåpen i verden. I dag er det rundt 12.000.

Man avskaffer ikke atomvåpen ved å snakke med dem som ikke har noen. Skal tallet ned, må noen sitte i det rommet.

Bike for Peace og Nei til Atomvåpen er to forskjellige organisasjoner, med hver sine vedtekter, sitt eget styre og sin egen økonomi. Vi har aldri reist til Russland på vegne av Nei til Atomvåpen.

Nå reiser jeg videre. Jorden Rundt starter 1. september: Tolv byer i åtte land på fire kontinenter, med avslutning i FN. Det er det femtiende året vårt.

Tore Nærland

Bike for Peace

Du kan laste ned min anke her.

Av Nyhetsdesken i The Cradle.

I en uttalelse utstedt 29. august forpliktet Irans president Masoud Pezeshkian seg til den økonomiske og politiske kursen som ble lagt ut av øverste leder Mojtaba Khamenei, og satte inflasjon, sysselsetting og reduksjon av landets avhengighet av amerikanske dollar i sentrum for landets agenda.

Pezeshkians uttalelse kom som svar på Khameneis budskap under regjeringsuken , som la vekt på å investere i innenlandsk produksjon og markeder under nasjonal kontroll. Han fremhevet lederens tillit til regjeringen som dens største aktivum. 

Den iranske regjeringen utpekte nasjonal enhet som en absolutt prioritet, og sa at alle større politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle avgjørelser ville bli veid ut fra sin effekt på samholdet, og kalte det en plikt å unngå kunstig polarisering.

Khameneis melding av 28. august oppfordret Iran til å prioritere innenlandsk produksjon for å bekjempe inflasjon og økonomisk belastning, og til å begynne å redusere dollarbruken i transaksjoner. 

Han la til at der landet ikke kan forsyne seg selv gjennom innenlandsk produksjon, bør importvarer fylle gapet, men bare når de brukes «riktig og med god dømmekraft».

Han ga regjeringen æren for å ha opprettholdt forsyninger, gjenopprettet infrastruktur og forvaltning av energi under krig, sanksjoner og blokade, og anerkjente fiendens innvirkning. 

Beskjeden kom etter at Washington startet en ny kampanje for økonomisk kvelning mot Iran, kalt «Operasjon Økonomisk Utstøtt», etter den mislykkede angrepskrig.

Irans utenriksminister Abbas Araghchi avfeide sanksjonskampanjen som en avledning fra rekordhøy amerikansk gjeld og økende rentekostnader, og advarte om at en gjentakelse av mislykket politikk bare ville føre til ytterligere nederlag i Washington og forsterke den iranske besluttsomheten.

USAs president Donald Trump har erklært økonomisk krigføring mot Iran i enestående skala, og truet med strenge straffer for enhver regjering eller institusjon som hjelper Teheran med å omgå amerikanske sanksjoner, spesielt ved å flytte penger eller olje. 

[Før jeg dykker ned i kveldens utvalgte artikkel, vil jeg gi en kort kommentar om John Ratcliffes merkelige besøk i Moskva. Nøkkelen for meg er C-17. Hvorfor bruke det flyet? CIA-direktøren har en Gulfstream V (GV), som har en publisert maksimal rekkevidde på omtrent 6500 nautiske mil, mer enn nok til å nå Moskva. Kommandør Steve Jermy har gitt den beste mulige forklaringen … Ratcliffe plukket opp likene av døde CIA-offiserer som russerne hadde samlet. Kister reises bedre på en C-17 enn en GV.]

Alle kommentatorer griper nå etter det samme ordet. Det amerikanske århundret er over, dollarens grep løsner, nye blokker dannes, og verden, får vi høre, blir «multipolar». Ordet føles presist. Det er det ikke. «Multipolar» importerer et sett med antagelser fra det tjuende århundre som aktivt feilbeskriver hva som dukker opp i den globale økonomien, og fordi ordet vi velger bestemmer hva vi ser etter og hva vi måler, produserer feil ord feil analyse. Det finnes et bedre ord, og det er ikke bare et spørsmål om stil. Ordenen som tar form er multinodal.

Skillet er viktigst på det området der endringen skjer raskest – det geoøkonomiske, verdenen av betalingslinjer, handelskorridorer, valutaer, energiruter og forsyningskjeder. Det er en nettverksverden, og nettverk er laget av noder, ikke poler.

Hvilken «pol» smugler inn

En pol er et konsept lånt fra fysikk og fra den kalde krigens strategi, og den bærer last. Start med geometrien: poler kommer i par. De er per definisjon motsatte og likeverdige – nordpolen impliserer sørpolen, den sovjetiske polen impliserer den amerikanske. Grip etter ordet «multipolar», og du har allerede importert ideen om et lite antall omtrent matchende sentre arrangert i opposisjon. Som en analytiker tørt har observert, er poler parvise motsetninger av sammenlignbar vekt – og uansett hva annet nåtiden er, er det ikke et sett med likeverdige, motsatte sentre.

Metaforen smugler inn mer enn geometri. En pol er et tyngdepunkt; mindre legemer går i bane rundt det. Innebygd i ordet er hierarki – stormakter i sentrum, klienter i de omkringliggende sfærene – og eksklusivitet, fordi et legeme bare kan falle innenfor én gravitasjonsbrønn om gangen. Innebygd er også et bestemt mål på makt: masse. Polaritet teller poler etter samlet vekt – BNP, militærutgifter, befolkning – jo tyngre legemet er, desto sterkere er dets tiltrekningskraft. Og under alt dette ligger det realistiske bildet av verdensorden som en vertikal struktur med en hegemon, eller konkurrerende hegemoner, på toppen, hvor makt betyr evnen til å tvangsinnføre og sikkerhet betyr å unngå nederlag.

Det er et brukbart vokabular for å beskrive hærer og allianser. Det er et dårlig et for å beskrive verdensøkonomiens rørsystem.

Hva «node» fanger opp i stedet

En node er en annen type objekt. Det er et punkt i et nettverk, og det er definert ikke av sin masse, men av sine forbindelser – av hvor mange lenker som går gjennom det og hvor mye som flyter over dem. Et essay fra 2024 i China International Strategy Review uttrykte det godt: en multinodal verden er en asymmetrisk matrise av aktører, hver innebygd i et nett av relasjoner, der den horisontale virksomheten til kontinuerlig interaksjon er viktigere enn den vertikale virksomheten til én makt som påtvinger en annen. Forskere ved Spanias Elcano Royal Institute, som sporer det samme skiftet i sikkerhetsspørsmål, beskriver et system av noder, moduser og strømmer der, avgjørende, strømmer ganske enkelt omgår motvillige eller nølende noder for å fortsette å bevege seg.

Hold disse to bildene side om side, og forskjellen blir konkret. Nodene er mange, og de varierer voldsomt i størrelse. De er forbundet med flere, redundante lenker i stedet for å være arrangert rundt et enkelt sentrum. De er ikke-hierarkiske – et nett, ikke en pyramide. De måles etter gjennomstrømning, ikke tonnasje. Og de er ikke-eksklusive: en node kan kobles til et dusin andre noder samtidig, noe ingen kropp i bane rundt en pol kan gjøre. Den siste egenskapen er ikke en fotnote. Det er den definerende oppførselen i øyeblikket, og polmetaforen gjør den usynlig.

Kraft som gjennomstrømning, ikke masse

Tenk på hvordan makt faktisk fungerer i verden som denne serien har dokumentert. Dollarens dominans var aldri bare et spørsmål om amerikansk økonomisk masse; det var et spørsmål om posisjon i et nettverk. Nesten alle måtte klarere betalinger gjennom noder USA kontrollerte, og det var denne obligatoriske passasjeegenskapen – ikke størrelsen på den amerikanske økonomien – som gjorde at sanksjonene bet. Statsviterne Henry Farrell og Abraham Newman ga dette sitt rette navn: våpenbasert gjensidig avhengighet, makten som tilfaller den som sitter på grensen mellom nøkkelpunktene andre må krysse. Hormuzstredet, dollarklareringssystemet, CIPS-nettverket, en håndfull kinesiske raffinerier, en flåte av skyggetankere – dette er koordinatene til samtidens makt, og hver og en av dem er en node, verdsatt for det som passerer gjennom den.

Det er derfor «multipolar» stadig produserer dårlige spådommer. Den ber analytikeren om å telle stormakter etter masse, og derfor teller han USA, Kina, kanskje Russland og India og EU, og stopper. Han går glipp av at en liten stat kan være en enorm node – at De forente arabiske emirater, Singapore, Qatar eller en havn som Gwadar kan kontrollere strømmer som ikke står i forhold til sin vekt. Polaritet har ingen måte å se dem på. Nodalitet er bygd for å gjøre det.

Nettverk omdirigeres, stolper gjør det ikke

Den aller viktigste egenskapen til et nettverk er at det kan rute rundt skade. Blokker én bane, og flyten finner en annen; jo mer redundante lenkene er, desto mer robust er helheten. Dette er hele historien om dedollarisering gjengitt i én setning – og det er en setning «multipolar» ikke kan danne.

Når Washington gjør dollarnoden til et våpen, er ikke svaret at verden skal samle seg rundt en rivaliserende pol. Det er å bygge alternative noder – CIPS som clearer yuan utenfor dollarsystemet, mBridge som setter opp digital valuta utover korrespondentbankvirksomhet, gull og byttehandel og swaplinjer – helt til ingen enkelt node er obligatorisk og strupepunktet mister grepet. Elcanos formulering er nøyaktig: strømmer omgår den motvillige noden for å opprettholde sin flyt. Hver sanksjon er dermed en instruksjon til nettverket om å bygge en bypass, og hver bypass gjør den neste sanksjonen svakere. Denne dynamikken – den sentrale geoøkonomiske historien i tiåret – er perfekt lesbar i nodale termer og bokstavelig talt usigelig i polare termer, fordi poler ikke omdirigerer. De bare trekker.

Stater sikrer seg over noder, de velger ikke poler

Se hva statene faktisk gjør, og polakkenes vokabular kollapser fullstendig. Japan protesterer mot Russland på grunn av Kuriløyene, samtidig som de kjemper for å fortsette å kjøpe russisk gass fra Sakhalin. Tyrkia sitter i NATO, mens de er avhengige av Iran for en åttendedel av sin naturgass. Pakistan er en viktig ikke-NATO-alliert av USA, samtidig som de utdyper handelen med Iran, med Kina i ryggen. Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater bruker dollaren, samtidig som de blir med i yuanens clearingnettverk og den digitale valutaplattformen som er bygget for å omgå dollaren. Statene i Mekka-pakten er amerikanske klienter som bygger en gjensidig forsvarsblokk som kanskje ennå slipper inn Iran.

Spør «hvilken pol er hver av disse i nærheten av?», og du får tull, fordi spørsmålet forutsetter en eksklusivitet som ikke lenger eksisterer. Spør i stedet «hvor mange noder er hver koblet til, og hvordan fungerer den for å redusere sin avhengighet av noen av dem?», og hver og en av disse atferdene kommer i fokus. Dette er multi-alignment – ​​den bevisste dyrkingen av mange forbindelser og avslaget på eksklusivt medlemskap – og det er den rasjonelle strategien til en node i et nettverk, ikke den avvikende atferden til et legeme som ikke kan bestemme hvilken sol den skal gå i bane rundt. De overlappende medlemskapene i tidsalderen – BRICS og SCO og GCC og NATO og CIPS og SWIFT, som alle krysser hverandre – er ikke et rot som skal ryddes i leirer. De er den opprinnelige strukturen til en nodal verden.

Den ærlige grensen

Ingenting av dette gjør «multipolar» verdiløs, og presisjon går begge veier. Det er ekte konsentrasjon i systemet: USA og Kina er supernoder med reell gravitasjonskraft, og rivalisering mellom stormakter har ikke blitt avskaffet av nettverksspråket. For den militærstrategiske dimensjonen – avskrekking, allianser, maktens harde geometri – har det eldre vokabularet om makter og sfærer fortsatt gyldighet, og en seriøs analytiker har det for hånden. Multinodalitet er ikke en påstand om at alle noder er like; det er en påstand om formen på helheten, som er et nett av radikalt ulik knutepunkt snarere enn en rekke matchede og motstridende poler. Argumentet er ikke at konsentrasjonen har forsvunnet. Det er at topologien er et nettverk, og et nettverk beskrives av dets noder.

Ord er linser, og linsen bestemmer dataene. Rekk etter «multipolar», og du vil telle stormakter, sortere verden i leirer og vente på at blokkene skal stivne – og du vil fortsette å bli overrasket når dollaren lekker, når en mellomstor stat slår ti ganger sin egen vekt, når en traktatalliert fortsetter å handle med motstanderen, når en sanksjon akselererer den flukten den var ment å forhindre. Rekk etter «multinodal», og du vil kartlegge forbindelser og måle strømmer, og alt løses opp i et enkelt, sammenhengende fenomen: en verden som omkobler seg fra et knutepunkt-og-eiker-system med ett obligatorisk senter til et tett nett med mange. Det er ikke en multipolar verden som kommer til live. Det er en multinodal verden – og å få substantivet riktig er det første kravet for å se det klart.

Flott samtale med Jim Webb, inkludert hvorfor Ratcliffe dro til Moskva:

Les også denne fra 2016:

Ifølge rapporter fra den finske offentlige kringkasteren Yle etablerer avtalen et rammeverk for felles forskning, utvikling og innkjøp av militært utstyr, bygget på en innledende protokoll som først ble utarbeidet i 2013.

Avtalen ble godkjent skriftlig av forsvarsdepartementene i begge land, og israelske tjenestemenn beskriver ordningen som et unikt partnerskap forankret i felles interesser. Likevel har avsløringa utløst skarp kritikk fra hjemlige opposisjonsledere i Finland.

Personer som lederen av De grønne Sofia Virta og lederen av Venstrealliansen Minja Koskela fordømte avtalen som en «historisk skam», og stilte spørsmål ved hvorfor forlengelsen initiert i 2024 ble fremmet uten bredere offentlig eller parlamentarisk oppmerksomhet midt i økende internasjonal granskning av Israels krigsforbrytelser i Gaza.

Forsvarsminister Antti Häkkänen forsvarte tiltaket og uttalte at det å opprettholde slike samarbeidsrammeverk er standard administrativ praksis for land som driver regelmessig forsvarshandel, og at det støtter pågående innkjøpsinitiativer, inkludert luftvernsprosjekter.

Yle var først ute og rapporterte at Finland og Israel i all stillhet har forlenget en avtale om forsvarsmateriell-samarbeid (en «yhteisymmärryspöytäkirja» / memorandum of understanding) med ti år, fram til 2034. Avtalen gjelder forskning, utvikling og anskaffelse av militært materiell. Den ble opprinnelig laget i 2013 og fornyet tidligere hvert femte år. Finland tok selv initiativ til forlengelsen tidlig i 2024 – mens krigen i Gaza allerede pågikk. Forsvarsministeriet informerte ikke offentligheten, og ifølge Yle heller ikke utenriksministeriet på samme måte som ved tidligere fornyelser.

Helsingin Sanomat (HS) skriver om den sterke reaksjonen fra opposisjonen. Grønne forbunds leder Sofia Virta kaller regjeringens Israel-politikk en «historisk skam», og Venstrealliansen (Vasemmistoliitto) planlegger en skriftlig spørsmål til regjeringen for å få klarhet i hvem som visste om avtalen.

Iltalehti og Ilta-Sanomat har lignende dekning. Iltalehti siterer Venstrealliansens leder Minja Koskela, som kaller det en «enorm skam» for Finland, og understreker at det var Finland som foreslo tiårsforlengelsen. Begge avisene refererer forsvarsminister Antti Häkkänen (Samlingspartiet), som forsvarer avtalen som helt vanlig praksis – Finland har lignende samarbeidsdokumenter med rundt 40 land, og Israel har lenge vært ett av dem.

Dette er grunnen til at presset på Norge er så enormt mye hardere, og hvorfor jussen og politikken her rulles ut på en helt annen måte:

De nevnte landene er forbrukere – Norge er motoren.

Finland, Nederland, Irland og Danmark er flate land (sammenlignet med Norge) som historisk sett har importert energi eller vært avhengige av fossil kraft. De bygger ut vind, sol og kjernekraft, men de har ingen store magasiner.

Når de setter foten ned for datasentre, beskytter de sitt eget nasjonale, sårbare strømnett. EU aksepterer dette fordi landene uansett ikke har overskuddskraft å gi til resten av Europa.

Norge derimot sitter på over 50 prosent av Europas samlede magasinkapasitet for vannkraft.

Det finnes ingen andre land i hele Europa som er i nærheten av å ha en tilsvarende regulerbar magasinkapasitet som Norge.

Vi er altså selve motoren og «batteriet» i EUs «grønne» skifte (Twin Transition).

Fordi Norge har rollen som forsyningsland, er hele formålet med EUs klimapolitikk, energipakkene og de overnasjonale regelverkene å låse den norske kraften til det europeiske markedet.

Hvis Norge hadde innført en «bakerst i køen»-politikk for datasentre (slik som de nevnte landene), ville vi holdt igjen kraften vår lokalt og prioritert eget folk og egen industri.

Dette strider direkte mot EUs ønskede resultat/mål.

EU ønsker nemlig at energien og de digitale ressursene skal flyte fritt/styres dit markedet krever det.

Når Terje Aasland og regjeringen påstår at «EØS-retten hindrer oss», er det kun fordi de har godkjent overnasjonale spilleregler som er skreddersydd for et forsyningsland.

Gjennom den alltid førende lojalitetsplikten og EØS-avtalens forrangsprinsipp (§ 2), samt kravene om ikke-diskriminering, har de frivillig fratatt seg selv retten til å bruke vannkraften som et særnorsk konkurransefortrinn, slik vi kunne før EØS avtalen ble vedtatt.

Hvis Norge prøver å stenge ute datasentre for å verne eget ferskvann eller gi billig strøm til lokalbefolkningen, blokkerer vi i realiteten den frie/styrte flyten i det markedet vi har forpliktet oss til å forsyne.

De nevnte landene kan sette hardt mot hardt fordi EU ser på dem som ordinære forbruksland.

Norge kan ikke gjøre det samme på innsiden av EØS, fordi avtalen er rigget nettopp for å hindre at et forsyningsland skal drive nasjonal proteksjonisme.

Det er denne enorme forskjellen i rolle som gjør at jussen brukes som en økonomisk og politisk giljotin mot Norge:

Vi har råvarene, og derfor har det overnasjonale systemet sørget for å fjerne vårt nasjonale handlingsrom fullstendig.

Det vi ser utspille seg er den usminkede sannheten om Norges geopolitiske rolle.

Hele EØS-avtalen ble fra EUs side designet med ett hovedmål for øye når det gjaldt Norge:

Å sikre det europeiske kontinentet permanent, regelstyrt og uavbrutt tilgang til de norske energi- og råvareressursene.

Under den første vannkraftkonferansen i London i 1924 satt europeiske stormakter og kapitalinteresser og så på europakartet.

De innså allerede da at det flate Kontinentet kom til å trenge enorme mengder energi for å industrialiseres, og de vendte blikket mot de norske fjellene og fossene.

Tanken om at Norges naturressurser ikke tilhører det norske folk alene, men skal fungere som et felles europeisk aktivum, er altså over hundre år gammel.

EØS-avtalen med EUs klimapolitikk og energipakkene er bare den moderne, juridiske fullbyrdelsen av denne gamle strategien.

Det er en utbredt misforståelse blant norske ja-politikere at «alt ville blitt så mye bedre om vi bare satt ved bordet i Brussel». Det er en ren illusjon.

Som EU-medlem ville Norge vært underlagt det absolutte lojalitetsprinsippet og EUs traktater, der energisolidaritet og det indre markedets frie/styrt flyt står over alt annet.

Hvis Norge som EU-medlem hadde prøvd å trekke i nødbremsen for å holde igjen vannkraften, stoppe eksporten, kutte kablene eller nekte strøm til europeiske datasentre, ville EU-kommisjonen satt ned foten umiddelbart.

Som et lite land med bare 5,5 millioner innbyggere (og 14-15 repr.) ville vi blitt fullstendig overkjørt selv om vi satt ved det «hellige» bordet.

EU ville aldri tillatt at «deres grønne batteri» drev med nasjonal proteksjonisme på innsiden av unionen, selv ikke som medlemmer.

For å lage stor, regulerbar vannkraft trenger du to ting:

Mye vann OG enorme fallhøyder (fjell).

Norge sitter alene på halvparten av hele Europas samlede magasinkapasitet. Det er våre høyfjellsmagasiner som gjør at vi kan skru kranene opp og ned på få minutter.

Det er dette unike «batteriet» EU krever kontroll over for å balansere sin egen væravhengige vind- og solkraft.

Når land som Finland, Nederland, Irland og Danmark får sitte i fred og regulere sine egne datasentre og kraftnett, er det fordi de IKKE har de ressursene EU krever kontroll over.

Det er Norges fjell og dype magasiner som gjør at overnasjonale regler og avtaler som EØS, EUs klimapolitikk og energipakkene ble sveiset sammen:

EØS avtalen ble laget for å tvinge forsyningslandet Norge til å avstå sin nasjonale råderett, slik at vårt unike kraftoverskudd kan slukes av det europeiske markedet.

Når Terje Aasland sier nei til politisk styring, handler det kun om at overnasjonale regler som EØS/ACER og statsstøttereglene er rigget for å hindre at et råvareland bruker sin egen energi til å gi sine egne innbyggere og egen industri et konkurransefortrinn.

Norske politikere bruker EØS som en feig unnskyldning for en forsyningsplikt de selv har vedtatt og skrevet under på.

Vi har underlagt oss spilleregler som krever at vår natur, våre fjell, fjorder og ferskvann skal ligge vid åpne for europeiske kommersielle aktører – enten det er vindkraft, datasentre, gruvedrift eller krafteksport.

Jussen vår er rigget for forsyningsplikt, og det er derfor Stortinget kapitulerer der de andre setter hardt mot hardt.

Det er nemlig forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker i EU-retten.

Forbrukslandene på kontinentet og øyene (Finland, Nederland, Irland og Danmark) kan beskytte seg selv med nasjonale særkrav fordi de IKKE sitter på fellesressurser.

Mens forsyningslandet Norge er satt juridisk sjakk matt. Våre fjell, fjorder og unike energiomgivelser ble låst til Brussel via EØS nettopp for at vi ikke skal kunne gjøre som Finland, Nederland, Irland og Danmark – vi skal levere varene, og jussen sikrer at vi ikke kan si nei – med mindre EØS-avtalen sies opp da…

Siri Hermo

Finansministeren bekreftet denne uka at Norge er gått fra å være et land bygget på realkapital til å bli et land som skal leve på finanskapital.

Det globale samrøret mellom økonomisk og politisk makt – for oss nordmenn illustrert gjennom Epstein-avsløringene – har skapt illusjonen om at vi kan leve av å handle verdipapirer og gjøre eiendomstransaksjoner på de internasjonale finanskasinone.

Hvor sårbart dette systemet er, har vi fått illustrert den siste uken. Leveransekjeden for en av verdens viktigste råvarer er delvis stengt. Dermed rystes den reelle verdiskapingen i store deler av verden, kostnadene øker dramatisk på alle viktige innsatsfaktorer, og finanskasinoene rystes. 

500 milliarder av vår nasjonalformue fordunstet – 500 milliarder som kunne vært gjort om til varig realkapital i form av infrastruktur, FoU og så videre.

(FoU står for forskning og utvikling. Det er en samlebetegnelse for kreative og systematiske aktiviteter som brukes for å øke kunnskapen og finne nye eller bedre måter å gjøre ting på. SNL.)

Kanskje blir alt dette gjenvunnet. Men verden kommer ikke tilbake til globalisering basert på internasjonale avtaler. Just-in-time prinsippet i leveransekjedene er brutt – nå må vi forberede oss på lagerhold igjen. Makroøkonomenes drømmer har sprukket.

Norge har unike muligheter i denne situasjonen. Men jeg er usikker på om norske politikere er seg dette bevisst, og nå raskt og aktivt vil søke å bruke disse mulighetene for å styrke våre nasjonale interesser.

Med Norges unike posisjon når det gjelder energi, fornybare naturressurser for foredling, mineraler og metaller, og ikke minst en utdannet arbeidskraft og høy teknologi står vi i en særstilling. Og med erfaring for hvor vellykket blandingsøkonomien – samspillet mellom stat og marked – har vært i tidligere omstillingsperioder, vet vi også hvilke virkemidler som kan tas i bruk.

Men det krever en gjenreising av økonomisk politikk – at sosialdemokratiske politikere er villige til å løsrive seg fra den naive troen på at markedskreftene løser alt. Og løsrive seg fra Brussel-syndromet.

Norge har verdens sterkeste statsfinanser, vi har en velorganisert arbeidskraft som utviser nødvendig moderasjon, men som nå må se en regjering som sikrer en solid kjøpekraft for folk flest – det er arbeidsfolks forbruk som holder hjulene i gang.

Momsreduksjon kan brukes for å sikre at folk har råd til å bruke penger på nødvendigheter. Norge står i den særstilling at vi kan frikoble vannkraft brukt i Norge fra den spekulanteide europeiske strømbørsen for å sikre at vi betaler en kostnadsbasert pris for strømmen. 

Norgespris er et tiltak som holder prisen kunstig nede, fordi Staten subsidierer kraftprodusentene med titalls av milliarder. Ingenting er gratis, så dette må vi jo betale for på andre måter, hvis en ikke tar strømprisondet ved roten.

Og regjeringen må holde fingrene fra fatet når det gjelder kutt i velferdsgoder. Kutt heller i:

• Byråkrati, rent sløseri og uhemmet konsulentbruk i det offentlige
• Symbolske klimatiltak
• Overføringer til all verdens internasjonale organisasjoner, stiftelser og fond
• Bistandsorganisasjoner som ikke jobber i frontlinjen for å bekjempe fattigdom og med jobbskaping
• Krigsstøtte

Det er hundrevis av milliarder å spare uten å gå på akkord med kvaliteten og omfanget av velferdstjenester i Norge. Norske politikere er valgt for å ivareta nasjonale interesser.

Trygve Tamburstuen (f. 1946) er en erfaren leder, entreprenør og tidligere politiker med en lang karriere i skjæringspunktet mellom politikk og næringsliv. Han har vært statssekretær i både Olje- og energidepartementet og Industridepartementet under Arbeiderparti-regjeringer, og har senere hatt sentrale lederroller i selskaper innen olje, telekom, jernbane og industri – blant annet som en av gründerne bak NetCom og gjennom oppbyggingen av Huawei i Norge. Han har også engasjert seg i innovasjon og entreprenørskap gjennom Høgslestiftelsen. Tamburstuen er kjent for å formidle konkrete erfaringer om ledelse, nytenking og hvordan Norge kan utnytte egne ressurser bedre. På konferansen snakker han om ledelse, innovasjon og norske ressurser.

Meld deg på Mot Dag-konferansen 2026 her.

Ratcliffes Moskva-tur: Washington går direkte til russerne

Tirsdag 25. august ankom CIA-direktør John Ratcliffe Moskva om bord i et amerikansk militært transportfly. Besøket var det første offentlig kjente besøket av en sittende CIA-direktør til den russiske hovedstaden siden William Burns reiste dit i november 2021.

Ratcliffe fikk imidlertid ikke møte Vladimir Putin. Kreml bekreftet at Putin ikke hadde noe møte med CIA-direktøren, men at presidenten ble orientert om samtalene. Torsdag bekreftet også SVR-sjef Sergej Narysjkin at han hadde hatt et «arbeidsmøte» med Ratcliffe i Moskva. Hva de to faktisk diskuterte, er ikke offentliggjort.

Det er nettopp dette som gjør besøket interessant.

Donald Trump har forsøkt å tone det ned som et mer eller mindre rutinemessig møte mellom etterretningssjefer. Narysjkin har gitt omtrent samme beskrivelse. Samtidig rapporterer amerikanske medier, med henvisning til anonyme kilder, at Ratcliffe blant annet skulle formidle en advarsel mot russiske militære handlinger rettet mot NATO-land.

Trump selv avviste torsdag forestillingen om at Russland står foran et angrep på NATO-territorium og sa at han ikke tror Putin vil gjøre noe slikt. Dermed står vi igjen med et besøk hvor både tidspunktet, nivået og hemmeligholdet tyder på at mer sto på dagsordenen enn det som er offentlig kjent.

Det mest nærliggende spørsmålet er Ukraina.

Ratcliffe kunne ha snakket med Narysjkin gjennom etablerte sikre kanaler, slik de har gjort tidligere. Dersom de ønsket et fysisk møte, kunne det også ha blitt arrangert i en tredjestat. William Burns og Narysjkin møttes eksempelvis i Ankara i november 2022.

Denne gangen dro CIA-direktøren selv til Moskva.

Det skjedde samtidig som den militære situasjonen for Ukraina er blitt stadig vanskeligere, og samtidig som Washington og Kiev forsøker å få i gang nye forhandlinger. Ukrainas presidentkontor opplyste torsdag at trilaterale samtaler mellom Ukraina, Russland og USA kan bli forsøkt gjenopptatt allerede i september.

Det finnes ingen offentlig dokumentasjon på hva Ratcliffe la på bordet. Men dersom Ukraina var et sentralt tema, er det rimelig å anta at samtalene berørte muligheten for en våpenhvile eller andre ordninger som kan fryse eller avslutte kampene, sammen med spørsmål om amerikansk støtte til Ukraina, russisk støtte til Iran og forholdet mellom Russland og NATO.

Det er derfor for tidlig å slå fast at Ratcliffe «ble avvist» eller reiste hjem tomhendt. Men én ting er tydelig: han fikk ikke møte Putin, og Russland har så langt ikke gitt noen offentlig indikasjon på at landet vil stanse offensiven på de vilkårene Washington og Kiev ønsker.

Det gjør selve reisen bemerkelsesverdig. USA sender ikke lenger bare utsendinger som Steve Witkoff og Jared Kushner. Nå har CIA-direktøren selv reist til Moskva.

Fedorov bryter et tabu: «Vi taper gradvis»

Samtidig kom en langt mer direkte erkjennelse fra Kiev.

Den avskjedigede ukrainske forsvarsministeren Mykhailo Fedorov sier i et intervju med Reuters at Ukraina ser ut til å være i ferd med å tape krigen.

«Jeg tror dette nå er et vendepunkt som vil avgjøre vår fremtidige kurs. Men det ser ut som om vi gradvis, langsomt taper», sa Fedorov.

Det bemerkelsesverdige er ikke bare ordene, men hvem de kommer fra.

Fedorov ble frem til nylig fremstilt som en av arkitektene bak Ukrainas teknologiske krigføring – mannen som skulle bruke droner, kunstig intelligens og digitalisering til å kompensere for Russlands langt større industrielle og menneskelige ressurser.

Nå sier han offentlig at Ukraina mangler en samlet plan for hvordan krigen faktisk skal vinnes.

Han mener fortsatt utviklingen kan snus, men peker blant annet på behovet for langt raskere teknologisk utvikling, bedre droner, billigere systemer for å stanse ballistiske missiler og en sterkere ukrainsk missilkapasitet.

Problemet er at flere av kapasitetene Ukraina etterlyser enten er direkte amerikanske eller avhengige av amerikansk teknologi, etterretning og infrastruktur.

Det gjør Fedorovs uttalelse større enn en intern ukrainsk politisk konflikt. For første gang sier en nylig sittende ukrainsk forsvarsminister offentlig det som tidligere i hovedsak har vært forbeholdt kritikere av den ukrainske krigsstrategien:

Utviklingen går feil vei.

Vatikanets utenriksminister i Moskva samtidig med Ratcliffe

Ratcliffe var heller ikke den eneste vestlige representanten i Moskva.

Vatikanets utenriksminister, erkebiskop Paul Gallagher, møtte Russlands utenriksminister Sergej Lavrov 25. august. Det var de første fysiske samtalene på dette nivået mellom Russland og Vatikanet på fem år.

Gallagher oppfordret til å få slutt på Ukraina-krigen og advarte om at hver dag krigen fortsetter skaper nye ofre og gjør en fremtidig forsoning vanskeligere.

At Vatikanets utsending og CIAs direktør befant seg i Moskva samtidig er interessant, men det finnes ingen offentlig dokumentasjon på at besøkene var koordinert.

Likevel passer de inn i det samme større bildet: Etter flere år hvor direkte vestlig kontakt med Moskva var politisk nærmest giftig, blir kanalene nå aktivert igjen.

Og dette skjer ikke mens Ukraina rykker frem.

Det skjer mens Russland gjør det.

Fire kilometer fra Slavjansk – ifølge Gerasimov

På slagmarken kom 27. august en betydelig kunngjøring fra den russiske generalstabssjefen Valerij Gerasimov.

Under et besøk hos den russiske styrkegruppen «Sør» sa Gerasimov at russiske styrker på enkelte avsnitt har brutt gjennom den første ukrainske forsvarslinjen foran Slavjansk–Kramatorsk-området.

Han hevdet samtidig at russiske styrker nå befinner seg omkring fire kilometer fra den østlige utkanten av Slavjansk, og at det foregår gatekamper i Nikolajivka og Nikanorivka.

Det er viktig å understreke at dette er russiske militære opplysninger. Den ukrainske karttjenesten DeepState har ikke bekreftet den russiske påstanden om fire kilometer, men har registrert russisk infiltrasjon i området ved Nikolajivka og beskriver en tydelig forverring av situasjonen på innfartsaksene mot Slavjansk og Kramatorsk.

Dermed er det fortsatt for tidlig å si at selve slaget om Slavjansk har begynt i betydningen kamper inne i byen.

Men kampen om byens østlige forsvarsbelte er i gang.

Og det er strategisk viktig. Slavjansk og Kramatorsk utgjør sammen kjernen i den siste store sammenhengende ukrainske befestede bysonen i den delen av Donetsk-regionen som Kiev fortsatt kontrollerer.

Faller dette området, endrer hele Donbass-fronten karakter.

Zelenskyj setter Biletskyj og Prokopenko inn i Donetsk-forsvaret

Kiev reagerer samtidig med en betydelig omorganisering.

26. august kunngjorde Zelenskyj at to nye styrkegrupper skal opprettes for å styrke forsvaret av Donetsk-regionen. De skal ledes av Andrij Biletskyj og Denys Prokopenko.

Biletskyj leder det ukrainske 3. armékorpset, mens Prokopenko leder 1. korps i nasjonalgarden «Azov». Prokopenko er særlig kjent som kommandanten for Azov-styrkene under slaget om Mariupol i 2022. Han ble tatt til fange etter Azovstal, senere løslatt i en fangeutveksling og sendt til Tyrkia før han i 2023 returnerte til Ukraina.

At nettopp disse to gis sentrale roller i forsvaret av Donetsk nå, forteller noe om hvor høyt Kiev prioriterer området.

Det ville derimot være spekulativt å slå fast på forhånd at de vil nekte å trekke seg tilbake dersom situasjonen krever det. Det som kan konstateres, er at Ukraina setter to av sine mest profilerte og politisk betydningsfulle feltkommandanter inn i en front som møter stadig sterkere russisk press.

Det ser ikke ut som forberedelser til en front som Kiev anser som stabil.

Zelenskyj gir Musk Frihetens orden – mens Ukraina ber om mer Starlink

Samtidig forsøker Ukraina å løse et annet problem.

Zelenskyj tildelte 26. august Elon Musk Ukrainas Frihetsorden, en av landets høyeste utmerkelser til utenlandske borgere.

Begrunnelsen var Musks bidrag til å beskytte menneskeliv og frihet og til å styrke forholdet mellom Ukraina og USA.

Timingen er interessant.

Ukraina ønsker nemlig at SpaceX skal utvide Starlink-dekningen slik at ukrainske systemer kan operere lenger inn på russisk territorium. Kiev har særlig pekt på muligheten til å bruke satellittforbindelsen for å ramme russiske missilutskytningssystemer før de rekker å avfyre våpnene sine.

Musk har tidligere vært svært tilbakeholden med å la Starlink brukes til offensive operasjoner dypt inne i Russland. Reuters rapporterte imidlertid onsdag at Ukraina mener responsen fra SpaceX den siste tiden er blitt mer positiv.

Det betyr ikke at medaljen er betaling for Starlink-tilgang, og det finnes ingen dokumentasjon på en slik avtale.

Men Zelenskyj gir Musk en av Ukrainas høyeste utmerkelser akkurat mens Kiev forsøker å overtale ham til å gi landet en kapasitet som kan få direkte militær betydning.

Det er vanskelig å overse sammenfallet.

Det diplomatiske og militære regnskapet

Setter man hendelsene fra de siste dagene sammen, tegner det seg et tydelig bilde.

CIA-direktøren har reist til Moskva og møtt den russiske etterretningssjefen.

Vatikanets utenriksminister har møtt Lavrov og bedt om at krigen avsluttes.

Washington og Kiev snakker igjen om mulige forhandlinger med Russland i september.

En nylig avskjediget ukrainsk forsvarsminister sier offentlig at landet gradvis taper krigen.

Russland hevder å ha brutt gjennom den første forsvarslinjen foran Slavjansk–Kramatorsk og å være fire kilometer fra Slavjansk, mens også ukrainske kartkilder bekrefter russisk infiltrasjon og økende press i området.

Zelenskyj svarer ved å reorganisere forsvaret av Donetsk og sette Biletskyj og Prokopenko i spissen for to nye styrkegrupper.

Samtidig forsøker Kiev å få større tilgang til amerikansk teknologi – fra luftvern og kunstig intelligens til Starlink – som kan kompensere for Russlands voksende materielle overtak.

Ingen av disse hendelsene alene avgjør krigen.

Sammen peker de likevel mot et skifte.

Det diplomatiske spørsmålet handler i stadig mindre grad om hvordan Ukraina skal gjenerobre territoriene landet har mistet, og stadig mer om hvor fronten befinner seg den dagen partene til slutt blir tvunget til å forhandle om en avslutning.

Det er derfor Ratcliffes Moskva-besøk er viktigere enn den offisielle betegnelsen «rutinemøte» antyder.

Han reiste ikke til Moskva i et vakuum.

Han reiste dit samtidig som en tidligere ukrainsk forsvarsminister sa høyt at Ukraina gradvis taper, samtidig som russiske styrker presset seg nærmere Slavjansk og samtidig som Kiev reorganiserte forsvaret av den siste store befestede bysonen i Donbass.

Midtspillet kan være i ferd med å gå mot slutten.

Kampen om hvordan krigen avsluttes, er allerede begynt.

Denne artikkelen ble publisert av Perspektiv.

I del 1 viste jeg hvordan USA har lyktes med å kapre Finlands eliter, som årsak til at Finland gikk bort fra den godt etablerte nøytralitetspolitikken og ble en pådriver for krigen mot Russland. Denne kapringen har også hatt innflytelse på Finlands økonomiske politikk. Se ellers mer generelt om “elite capture” i denne artikkelen.

I 1994 hadde Østerrike, Finland, Sverige og Norge folkeavstemning om EU-medlemskap, i den rekkefølgen.

EU-byråkratene, og statsminister Gro Harlem Brundtland, visste nemlig at det var mest motstand i Norge. Det ble derfor lagt et løp der det ble satset på at nordmenn ville bli tatt med i «suget», særlig «svenskesuget». Med andre ord at tilstrekkelig mange norske kvinner og menn skulle bli så skremt av å være «alene» utenfor EU at de ville stemme ja i strid med sin egen overbevisning.

Alt gikk etter planen for EU-byråkratene og medkonspiratørene i Norge. Østerrikerne stemte 12. juni 1994, med overbevisende 66,5% flertall for EU-medlemskap. 16. oktober stemte 56,9% av finnene for og 13. november stemte 52,3% i Sverige for.

Alt gikk altså etter planen, inntil 28. november 1994. Jeg var sjøl svært aktiv i motstandskampen. Mitt livs hittil stolteste øyeblikk, politisk sett, inntraff derfor denne dagen, da det ble et ganske knapt, men tydelig flertall mot EU i Norge, 52,2%. I 1972 stemte 53,5% mot, så man kan kanskje si at «suget» hadde en viss virkning. Nesten alle meningsmålinger siden 1994 har vist et større flertall mot EU i Norge.

Finland ble en suksesshistorie i EU, et glansbilde økonomisk sett. Norge ble en suksess utenfor, stikk i strid med skremselspropagandaen fra ja-folket. Det kan dog argumenteres for at politikerne snikinnmeldte Norge i EU allerede 1. januar 1994, med EØS-avtalen, som har blitt en nesten like hellig ku som NATO i Norge.

Men hvor lenge ble Adam, i dette tilfellet Finland i Paradis? Finlands suksess ble kanskje først og fremst drevet av at Nokia begynte å lage mobiltelefoner i stedet for gummistøvler. «Fra 1998 til 2012 var Nokia ledende i verden på mobiltelefoner».

«Ein av Nokia sine største suksessar var lanseringa av mobiltelefonen Nokia 3310 som kom ut i 2000».

Hvem husker ikke denne?

8. juli møtte jeg Armando Mema i Helsinki. Han er opprinnelig fra Albania, der han ble født i 1993. Familien flyktet til Italia under det han karakteriserte som den albanske borgerkrigen noen år seinere, omtalt av meg her. Han flyttet til Finland i 2019 der han nå jobber som rørlegger.

Da jeg møtte Mema visste jeg ikke at han hadde ’hovedrollen’ i en video jeg postet for et par år siden, etter at en mann ble arrestert fordi han protesterte mot Ursula von der Leyen da hun var i Helsinki. Videoen gikk som et virus rundt i verden og ble også populær på min Facebook.

Vi snakket videre om den rollen Mema har hatt i finsk politikk, først som medlem av De Grønne i tre år fra 2021 til 2024. Men det viste seg at de er like krigshissige i Finland som i Norge, slik at Armando nå håper å kunne representere et nyere parti, Vapauden liitto (på engelsk: Freedom Alliance), i EU-parlamentet.

Vi snakket videre om hva NATO-medlemskapet har gjort med Finland og erfaringene er ikke ulike de vi har i Norge, hvor forskjellen er at Norge er krigsprofitør mens Finland har blitt hardere rammet av arbeidsledighet, særlig i områdene som grenser til Russland. Finland stengte grensen i november 2023 etter at Finland ble med i NATO. Finner som vil besøke Russland må derfor ta veien om Finnmark eller Estland, eventuelt enda lengre omveier. Norge og Estland har altså ikke stengt sine grenser til Russland. Så hvorfor Finland?

Se ellers Medieovervåkernes podcast “Armando Mema – anti-war activist in Finland”

9. juli møtte jeg Ivan Deviatkin i Imatra, 25 mil nordøst for Helsinki. Han er russisk innvandrer til Finland siden 2011. Da var forholdet mellom Finland og Russland perfekt, sa han. Ivan er engasjert i lokalpolitikken og planlegger en demonstrasjon mot grensestengningen med krav om kompenssensjon fra myndighetene, som så langt har blitt avslått. Det har vært flere slike demonstrasjoner allerede. Nå er det nærmest folketomt i Imatra med mange tomme forretningslokaler. Byen har blitt beskrevet som en spøkelsesby i likhet med visse andre finske byer ved grensen.

Alexandra Shubina: «Jeg husker at jeg kom til Imatra fra St. Petersburg minst én gang i måneden for en bolle med fiskesuppe og spenningen ved vintageshopping. Det var nesten umulig å finne en parkeringsplass og et sete på en kafé. Det er så trist å se det nesten som en spøkelsesby».

Sveriges Radio 29. april:

«Grensebyen Imatra har lidd mye under stengingen av østgrensen, og konsekvensene er synlige i tomme handlegater og stengte butikker, blant annet.

Sør-Karelens regionale råd har anslått at Sør-Karelen taper omtrent én million euro i turistinntekter daglig som følge av grensestengingen.

’Det var tider da grensen var åpen og vi hadde flere russiske besøkende enn finske.’ Vaktmesteren ved Veteranmuseet og en restauranteier forteller hvordan byen har forandret seg».

Arbeidsledigheten i Finland er på over 10%, men hele 18% i disse områdene nær grensen til Russland.

Ivan tok meg til grensen mot Russland noen kilometer utenfor sentrum av Imatra.

Russland var det landet Finland handlet mest med i 2013, året før det jeg velger å kalle gjenforeningen mellom Russland og Krim, som trigget EU og dermed Finlands sanksjoner mot Russland. Men Finland ble rammet hardere enn andre fordi handelen var så stor på forhånd og ikke minst fordi Finland importerte mye mer fra Russland enn de eksporterte til Russland.

Også mye av utenrikshandelen tar nå lange omveier til og fra Finland, som går over bekken etter vann etter bruddet med nøytralitetspolitikken. Handelen med Russland var i 2025 redusert til under 1/10 av hva den var i 2013 mens arbeidsledigheten er den høyeste eller blant de høyeste i EU. Jeg spurte AI-tjenesten Grok: Hvordan har Finlands handel med Russland utviklet seg siden 2013, import og eksport? Sammenfatning av Groks svar:

«Finlands handel med Russland har falt kraftig siden 2013, særlig etter annekteringen av Krim i 2014 og den fullskala invasjonen av Ukraina i 2022. Russland gikk fra å være en av Finlands viktigste handelspartnere til å utgjøre en svært liten andel av totalhandelen.

Handelsvolumet (eksport + import) var rundt 15,9 milliarder euro i 2013 og 12,4 milliarder i 2021. I 2025 var det nede i ca. 1,13 milliarder euro. Russland står nå for under 0,5% av Finlands eksport og rundt 1% av importen (januar–oktober 2024: 0,5% eksport og 1,3% import). Finland har hatt underskudd i handelen med Russland gjennom hele perioden.

Nedgangen skyldes EU-sanksjoner, finske tiltak (bl.a. stenging av landgrensen), russiske mottiltak og at bedrifter har trukket seg ut. Handelen har ikke stoppet helt, men er blitt svært begrenset og ensidig».

Disse tallene inkluderer ikke privat finsk «harryhandel» eller svippturer til Russland for å kjøpe billig bensin mm, som var utbredt før grensen til Russland ble stengt. Heller ikke turismen. Grok:

«I 2013 var russerne den desidert største turistgruppen i Finland. Det ble registrert 1.614.820 overnattinger av russiske besøkende på kommersielle overnattingssteder (hotell, campingplasser osv.) ….

I 2025 er antallet svært lavt. Landgrensen er stengt, og Finland har ikke utstedt turistvisum til russere siden 2022. ….. I 2024 var antallet russiske ankomster under 7 500. Russisk turisme til Finland har dermed falt med over 99% fra toppåret 2013 til 2025».

Nedgangen gjelder riktignok også den andre veien, men i mindre grad. Forholdet i 2013 var ca fire til en: 1.614.820 overnattinger av russiske besøkende på kommersielle finske overnattingssteder (hotell, campingplasser osv.) mot 417.000 finner til Russland.

Finland hadde allerede på forhånd andre problemer. NRK 6. september 2016 i en artikkel der Finland blir omtalt som «Europas «syke mann»:

«De tusen sjøers -og dype skogers land blir stadig oftere kalt Europas nye ’syke mann’. Arbeidsledigheten i Finland ligger nå på 9.5 prosent. I tillegg er den økonomiske veksten lav, bare 0.8 prosent.

Forklaringen på det økonomiske uføret er hovedsakelig todelt. Finlands omfattende papirindustri har havarert. I tillegg har mobilprodusenten Nokia, som nå er overtatt av Microsoft, tapt kampen om mobilmarkedet der smarttelefoner nå dominerer …..

Også forholdet til Finlands store nabo i øst påvirker landets økonomi negativt. Finland sto igjen som det store taperlandet da EU innførte sanksjoner etter Russlands annektering av Krim-halvøya. Russland var blant Finlands største handelspartnere, nå har eksporten falt dramatisk.

– Bøndene våre lider. De eksporterte store mengder melk -og meieriprodukter. Nå er grensen stengt, og eksporten av disse varene har falt med 30 prosent. Det er ganske mye, sier president Sauli Niinistö».

Dette er 10 år siden, og 7 år før Finland ble med i NATO og grensestengingen av november 2023. Finland ble, som NRK viste, omtalt som “Europas syke mann” før det. Men det gir seg sjøl at også grensestengingen og økte militærbudsjetter har sin virkning.

Olli Tammilehto omtalte jeg i del 1. Han skrev i mail til meg i juli at det i Finland er konsensus om at de finske statsfinansene er «i krise» og at det kuttes i sosiale utgifter og utdanning. «Vi har imidlertid råd til å kjøpe ekstremt dyre jagerfly, F-35, og øke militærutgiftene gradvis til 5 % av BNP».

Riksrevisjonen i Finland kritiserte i juni den finske regjeringen for ikke å ha gjort et skikkelig estimat av de indirekte kostnadene ved NATO-medlemskap:

«I forbindelse med Finlands inntreden i NATO anslo regjeringen at de direkte kostnadene ved NATO-medlemskapet ville beløpe seg til 70–100 millioner euro årlig. De indirekte kostnadene er betydelig høyere enn dette tallet».

Heikki Patomäki, professor i verdenspolitikk ved universitet i Helsingfors 6. oktober 2025:

“Økonomien har ikke vokst på nesten tjue år, og Finlands arbeidsledighet på omtrent 10% er den nest høyeste i Europa ……
I tillegg til alt har NATO-Finland forpliktet seg til å øke forsvarsutgiftene til 5% av BNP (forutsatt 3,5% for de væpnede styrkene + 1,5% for annen forsvarsaktivitet). Full implementering av 5%-målet vil bety merutgifter på rundt 8 milliarder euro per år (forutsatt at BNP forblir på dagens nivå) …..

Lykkens dager for den ’lykkeligste nasjonen i verden’ ser ut til å være talte. Analysen min kan høres dyster ut, men det er ikke alt. En ny global finanskrise kan vente rett rundt hjørnet. Finansboblen og gjeldsmengden er knyttet sammen. I 2025 vil den globale økonomien ha mer gjeld i absolutte og relative termer enn noen gang før. Økningen i mislighold, refinansieringspress og veksten av spekulative investeringsprodukter peker på et skifte mot dominans av spekulativ finansiering. I tillegg er trekk ved såkalt Ponzi-finansiering allerede synlige i for eksempel eiendoms- og kryptovalutamarkedene. Disse tegnene indikerer en nært forestående krise, eller i det minste muligheten for en».

Det undrer meg at dette har fått så lite omtale i norske medier. På den andre siden er det helt typisk at de tier om de dårlige sidene ved NATO, som er mange. Bortsett fra steigan.no. og artikkelen “Hvordan Finland ødela seg selv for NATO” av 21. august. Det nyeste jeg fant fra NRK etter et raskt søk på “NRK, Finland, økonomi” var fra 28. februar 2023.

«I 2021 sto Russland for omtrent 92% av Finlands gassimport. Finland har erstattet alt dette med en blanding av energi-kilder, f.eks. langt dyrere, flytende naturgass (LNG) fra USA, noe som betyr at Finland, etter å ha hatt noen av de laveste gassprisene i Europa, nå har de høyeste gassprisene i Europa».

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Lars Birkelund.

ÅPENT BREV TIL Oljefondssjef Nicolai Tangen, Hovedstyret i Norges Bank, og representanter for det norske folk på Stortinget.

Dette dokumentet er et åpent brev til dere som har blitt betrodd det øverste moralske, juridiske og økonomiske ansvaret for det norske folks felles formuesgoder – med vår nasjonale sparebøsse og livsnerve, Oljefondet, i spissen.

Vi står i dag overfor en historisk korsvei der det globale finansielle og monetære systemet rister i sine grunnvoller. Mens stormakter og oppvåknede sentralbanker rigger seg med fysiske realverdier som gull for å møte en uunngåelig monetær omstart, har dere tillatt at generasjoners oppsparte midler forblir låst i en passiv indeksrobot, prisgitt Wall Streets overnasjonale clearingsystemer og juridiske feller.

Når oljefondssjefen selv innrømmer at fondet kan rase med 80 prosent, er det ikke lenger snakk om teoretisk risiko – det er en varslet katastrofe. Dette brevet er en dokumentert systemanalyse av de skjulte truslene som lurer på innsiden av den finansielle trehesten dere har invitert inn på Bankplassen. Det krever umiddelbare, proaktive grep, et fundamentalt strategisk retningsskifte, og fremfor alt: Et ærlig og uforbeholdent svar til det norske folk, som er fondets rettmessige eiere.

I år 1184 f.Kr. falt byen Troja. Det var ikke rå militær makt som la byen i grus, men trojanernes egen godtroenhet. Grekerne etterlot en praktfull trehest som en gave – et symbol på fred. Stolte og lettede rullet trojanerne hesten inn bak sine egne uinntagelige murer. Men da natten falt på og byen sov, krøp greske soldater ut av hestebuken og åpnet byportene innenfra. Troja ble fullstendig ødelagt av en trussel de selv hadde invitert inn.

Den trojanske hesten lærer oss en livsviktig lekse: Den største faren står aldri utenfor murene – den er det du selv åpner porten for. Det geniale med bedraget er at det gjør offeret medskyldig i sin egen undergang.

I dag står det norske folk overfor en moderne, finansiell trojansk hest. Den er vakkert pyntet og presenteres for oss som «teknologisk innovasjon», «profesjonalitet» og «trygghet». Men ruller vi denne «gaven» inn bak våre egne murer, risikerer vi å oppdage de ødeleggende kreftene for sent. Gjemt i trehestens buk ligger nemlig teknologier som stablecoins, tokenisering og det nye QFC-regimet. Hvis dette nye digitale operativsystemet blir fylt med USAs ubetalelige statsgjeld, er det en dødelig felle designet for å konfiskere formuen vår. Men, dersom det samme systemet tvinges over på en ny global gullstandard – der digitale tokens forankres i fysiske realverdier – kan det tvert imot bli redningen som bevarer folks kjøpekraft. Tragedien er at Oljefondets ledelse og styre ikke forstår dette skillet, og har plassert alle våre sjetonger i spillet uten en Plan B.

Midt i dette lumske landskapet står vår felles nasjonalformue – Oljefondet. Det har blitt rullet rett inn i et globalt finanssystem som vi selv har invitert inn, uten at det norske folk aner hva som faktisk skjuler seg på innsiden av trehesten.

Hva om Tangen er vår tids Odyssevs?

Under Arendalsuka kom en uttalelse fra oljefondssjef Nicolai Tangen som burde rystet Norge: Oljefondet kan rase med 80 prosent. Dette bekrefter ordrett advarslene jeg sendte skriftlig til styret i Norges Bank halvannet år i forveien.

I myten om Troja var det hærføreren Odyssevs som først krøp ut av trehesten. Han var strategen som visste nøyaktig hva som skjulte seg i mørket, og som ledet angrepet fra innsiden.

Hva om Tangen vet hva som skjuler seg i den moderne trojanske hesten? Hvis han forstår at vi er låst i et gjelds-, valuta- og clearingregime som er designet for å utradere verdiene våre, er ikke denne uttalelsen en tilfeldig spådom. Da er det en kalkulert ansvarsfraskrivelse – en advarsel hvisket direkte fra innsiden av hesten, av ham som selv svinger porten åpen.

Dette handler ikke om en leder som plutselig har våknet og sett lyset; I beste fall er det kapteinen på Titanic som ser hvilket enormt isfjell som stikker opp av vannet, som det er umulig å styre unna. I verste fall er det vår tids Odyssevs som vet nøyaktig hva er med på. Uansett er smertelig åpenbart at Tangen ikke er egnet til den ansvarsfulle jobben han er satt til å gjøre.

La oss spole tiden tilbake til 26. februar 2025. Dagen før hadde NRK-programmet Debatten belyst de dype, urovekkende sprekkene i den globale økonomien. Som en umiddelbar reaksjon sendte jeg en haste-epost til rekrutteringsselskapet Spencer Stuart med en innstendig oppfordring om å videresende mitt budskap umiddelbart til styret i Norges Bank og NBIM. Emnet var klart og tydelig: «Oljefondet – akutt systemrisiko».

I e-posten advarte jeg i utvetydige ordelag om den uunngåelige dominoeffekten: en forestående kollaps i kredittmarkedet, som umiddelbart vil utløse en kollaps i verdipapirmarkedet, og som til slutt vil ende i en total økonomisk kollaps. Mitt budskap til styremedlemmene var ikke til å misforstå: Hvis ikke det gjøres dramatiske og umiddelbare grep for å sikre verdiene i fondet nå, ikke i morgen, vil denne enorme formuen med matematisk sikkerhet gå opp i røyk.

Jeg oppfordret styrene til å kalle inn til et øyeblikkelig krisemøte. Dette handlet overhodet ikke om å fremme mitt eget kandidatur til stillingen som oljefondsjef, men om et felles, grunnleggende samfunnsansvar for å sikre at verdiene beskyttes og føres tilbake til sin rettmessige, juridiske eier – det norske folk. Styret valgte å gjøre det de alltid gjør når ubehagelige realiteter presenteres: De foretok seg absolutt ingenting.

Myten om den fantastiske avkastningen og «indeksroboten»

Det har etablert seg en ubestridt sannhet i den norske offentligheten om at Oljefondet forvaltes på en eksepsjonelt profesjonell måte, og at avkastningen er intet mindre enn fantastisk. Skreller man bort den glansede PR-retorikken fra ledelsen, avdekkes imidlertid en passiv og ugjennomtenkt strategi som er direkte livsfarlig for vår felles formue.

Kjernen i denne feilslåtte forvaltningen handler om en grunnleggende misforståelse av risiko. Ledelsen skryter uhemmet av at våre felles verdier er spredt utover mer enn 9000 forskjellige selskaper verden over. De kaller dette «diversifisering». Men å spre investeringene så tynt er ikke smart risikospredning; det er en viljeløs strategi som har forvandlet Oljefondet til en gigantisk, algoritmestyrt indeksrobot. Fondet kjøper litt av alt, men eier i realiteten ingenting med reell innflytelse.

En profesjonell og seriøs kapitalforvalter – som et aktivt Private Equity-fond – ville gjort det stikk motsatte: De ville tatt store, konsentrerte og strategiske eierposisjoner i et begrenset utvalg av selskaper, kanskje noen hundre, hvor man faktisk har innflytelse og reell mulighet til å beskytte og utvikle verdiene. I stedet oppfører NBIM seg som en passiv passasjer som kaster milliarder etter «hummer og kanari»-selskaper, mens det aktive eierskapet tilsynelatende er redusert til sosialdemokratisk markeringsbehov om ymse sosiale anliggender og etiske retningslinjer for fondet. Denne mangelen på konsentrert eierskap gjør fondet umulig å forvalte effektivt. Det er rett og slett elendig drevet.

At vi styres av en sårbar indeksrobot blir akutt synlig i urolige tider. Fondets verdi har den siste tiden svingt voldsomt og ligger i dag på rundt 20 000 milliarder kroner, etter å ha falt markant de siste ukene som direkte følge av en svekket amerikansk dollar. Dette avslører en akutt og urovekkende valutasårbarhet.

Det mest slående beviset på forvaltningens svakhet finner vi ved å sammenligne fondet med historiens ultimate verdimåler: fysisk gull. Selv med en gullpris som har korrigert noe ned den siste tiden til rundt USD 4 700 per unse, viser det historiske regnestykket at dersom vår felles oljerikdom i stedet hadde vært plassert i fysisk gull, ville det norske folk vært 33 prosent rikere i dag. Oljefondet ville da hatt en verdi på rundt 26 700 milliarder kroner.

Denne differansen på svimlende 6 700 milliarder kroner representerer et ufattelig tap av fellesverdier. For å sette det i et folkelig perspektiv: Tapet tilsvarer kostnaden ved å bygge nesten 1 700 operabygg i Oslo, eller 6 700 Holmenkollbakker. Det er penger som i stedet kunne vært brukt på bedre veier, skoler, politi, helsevesen, pensjoner, eller til å redusere skattetrykket for å øke produktiviteten og skape nye arbeidsplasser i næringslivet.

Norge har i stedet valgt stikk motsatt vei. Under Svein Gjedrem tid som sentralbanksjef solgte Norge ut sin beskjedne gullbeholdning til spottpris i 2004. Det er usikkert hvorfor Gjedrem solgte til spottpris og det er ikke mulig å finne ut hvem som var kjøper. Hvis sentralbanker over hele verden de siste årene har hamstret enorme mengder gull for å ha en forsikringspolise mot inflasjon, stagflasjon og systemkollaps, nekter Norges Bank å bruke en eneste krone på gull. Vi er i dag den eneste sentralbanken i Europa helt uten gullreserve. Dette er uansvarlig i en tid der Bank for International Settlements (BIS) for lengst har oppgradert gull til en «First Tier Asset» – den sikreste aktivaklassen som finnes. Nicolai Tangen, som i kraft av sin posisjon burde vite bedre, burde ha satt jobben sin på spill for å rette opp i denne historiske feilen.

For å opprettholde denne illusjonen om profesjonalitet har fondet bygget opp et voldsomt og kostbart byråkrati. Fondet har i dag rundt 550 ansatte fra 38 forskjellige land, fordelt på fasjonable kontorer i Oslo, London, New York, Singapore og Shanghai. Hadde formuen vår i stedet vært plassert i fysisk gull, ville vi ikke trengt dette apparatet. Alt vi hadde trengt var et hvelv og 10–12 personer til vakthold. Da kunne vi løst inn gull etter behov og ledd hele veien til banken når det globale finanssystemet kollapser.

Pengefiksjonen – Svindelen bak formuen vår

(Faksimile Google)

For at det norske folk skal forstå hvorfor vår felles oljeformue svever i akutt livsfare, må vi rive ned sløret foran det vi i dag kaller penger. Vi har blitt oppdratt til å tro at penger representerer en håndfast vinnende verdi, og at bankene låner ut oppsparte midler fra sine hvelv. Sannheten er langt mer rystende: Moderne penger er en fiksjon, og hele vårt finansielle fundament er bygget på en gigantisk, gjeldsbasert illusjon.

Selve kjernen i denne økonomiske fiksjonen er at private forretningsbanker har fått monopol på å skape penger ut av tynn luft når de gir lån. Dette er ikke en konspirasjonsteori, men et empirisk bevisbart faktum. Professor Richard Werner ved University of Oxford gjennomførte en banebrytende test i samarbeid med britiske BBC, der han overvåket en banks interne systemer under en utlånsprosess. Studien slo fast at banken ikke overførte eksisterende midler fra andre kontoer, men rett og slett opprettet de nye pengene digitalt på kontoen i samme sekund som lånet ble innvilget.

Dette bekreftes oppsiktsvekkende nok av våre egne sentralbanker. I april 2017 holdt daværende visesentralbanksjef i Norges Bank, Jon Nicolaisen, et foredrag i Vitenskapsakademiet. Der uttalte han rett ut at pengene banken låner deg, ikke trekkes fra en annen persons konto eller et hvelv fylt med kontanter. Banken skaper pengene selv – ut av ingenting. Han kalte det rett ut *«Fiat – la det bli». Både direktører i Danmarks Nationalbank og seniorrådgivere i Bank of England har bekreftet nøyaktig det samme: Banker skaper sine egne innskudd gjennom utlån.

Dette betyr i praksis at bankene låner ut penger de aldri har vært i besittelse av, og som aldri skulle ha eksistert. Vi, innbyggerne, må derimot betale tilbake disse fiktive pengene gjennom tiår med hardt arbeid. På toppen av det hele belastes vi med renter på denne nyskapte gjelden, noe som øker pengemengden og driver opp prisene. Resultatet er en konstant prisinflasjon som spiser opp vår reelle kjøpekraft. Hadde du eller jeg skapt penger på denne måten, ville vi umiddelbart blitt dømt for falskmyntneri etter straffelovens § 367–369, som har en strafferamme på ti års fengsel. Men fordi det er finanseliten og staten som gjør det, kalles det moderne pengepolitikk.

Dette gjeldsbaserte pyramidespillet har skapt et banksystem som er fullstendig hult på innsiden. Gjennom såkalt Fractional Reserve Banking har bankene lov til å holde på en mikroskopisk brøkdel av pengene de skylder kundene. Bankene så tomme for fysiske kontanter at dersom mer enn 3 prosent av kundene forsøker å ta ut innskuddene sine samtidig, vil banksystemet kollapse umiddelbart. De er med andre ord teknisk konkurs. Til sammenligning dekker det norske Bankenes sikringsfond bare rundt 2 prosent av de totale klientinnskuddene – en ren bløff som er sjanseløs til å dekke tapene ved en reell bankkollaps.

Vi befinner oss nå i sluttfasen av dette gjeldsbaserte fiat-systemet. Historien viser at samtlige fiat-valutaer gjennom tidene, uten unntak, før eller siden kollapser under sin egen vekt av ubetalelig gjeld. Når det globale gjeldsfjellet revner, vil hele dette finansielle luftslottet gå opp i røyk. Siden Oljefondet har plassert våre virkelige verdier og naturressurser i nettopp slike papirløfter og fiktive bankverdier, vil hele formuen bli dratt med i dragsuget. Nicolai Tangen og Norges Banks styre har plassert folkets verdier i selve episenteret av en matematisk uunngåelig kollaps, fullstendig blinde for at pengene de teller på skjermene sine, i realiteten ikke eksisterer.

Det store dollar-skiftet og det monetære veiskillet

For å forstå hvorfor Oljefondet i dag befinner seg i en akutt og umiddelbar fare, må vi rette blikket mot det globale valutamarkedet. Det gjeldsbaserte fiatsystemet har nådd sin absolutte endestasjon. USA drukner i over 40 billioner dollar i offentlig gjeld, i tillegg til svimlende 100-150 billioner dollar+ i ufinansierte fremtidige helse- og pensjonsforpliktelser. Denne gjelden er det fysisk og matematisk umulig å betale tilbake. De eneste utveiene for amerikanske myndigheter er å enten slette gjelden, inflatere den bort, eller gjennomføre en fullstendig kontrollert, monetær omstart – en såkalt monetær reset.

I Europa står det enda verre til; et bankerott kontinent med produkter resten av verden er uinteressert i å kjøpe. Europa, som en gang styrte verden med en nådeløs og dødelig kolonial presisjon, står i dag igjen som et kontinent som lever på minnene av sin egen fordoms storhet, hvor krig med Russland synes å være den politiske klassens eneste alternativ.

I denne desperate sluttfasen av fiatsystemet ser vi fremveksten av ny digital teknologi gjennom stablecoins, XRP-ledgeren og lignende systemer. Disse markedsføres som frigjørende innovasjon, men sannheten er at de representerer et historisk tveegget sverd. Vi står i dag overfor to vidt forskjellige fremtidsscenarier – en dødelig gjeldsfelle, eller en ny og ærlig valutaarkitektur.

Scenario A: Den farlige gjeldsfellen (Det digitale Ponzisystemet)

Finansanalytikeren Catherine Austin Fitts har lenge advart om at dersom stablecoins – digitale dollartokens – forblir uregulerte og knyttet til dagens fiatsystem, fungerer de i realiteten som en ny kanal for å distribuere USAs statsgjeld direkte til verdens befolkning.

(En digital token er en uavhengig digital kode eller enhet som representerer en verdi, en rettighet, en gjenstand eller informasjon i et datasystem. Hva begrepet betyr i praksis, avhenger helt av hvilken teknologisk kontekst det brukes i.
SNL.)

Mekanismen, ifølge Fitts, er like enkel som den er utspekulert: Hver gang en småsparer i utlandet eller en investor i Norge kjøper en digital dollar-stablecoin, må utstederen av denne stablecoin kjøpe amerikanske statsobligasjoner (Treasuries) som sikkerhet. På denne måten blir vanlige mennesker ubevisst de nye långiverne til den insolvente amerikanske staten. Dette er en digital forlengelse av et gigantisk Ponzisystem, designet for å rulle gjelden videre og suge inn stadig ny kapital fra det globale personmarkedet. Det samme gjelder dersom den nye lynraske infrastrukturen i XRP-ledgeren kun brukes til å «tokenisere» verdiløse gjeldsbrev for å omsette dem raskere.

Scenario B: Det rettferdige alternativet (Gullstandarden)

Det finnes et annet og langt mer positivt scenario. Dersom det nye digitale systemet kobles opp mot reelle verdier, endres bildet totalt. BRICS-alliansen har for lengst innsett at fiat-epoken er over, og har hamstret enorme mengder fysisk gull for å bygge et alternativt betalingssystem basert på realverdier. Under Trumps politiske ledelse og finansminister Scott Bessent ser det ut til at også USA forbereder sin egen strategiske reset. For å gjenopprette tilliten og gjøre USA konkurransedyktig, kan de introdusere en ny, gull- eller råvareankret digital valuta – for eksempel en “US Gold Note”.

Hvis nye reguleringer som den amerikanske Clarity Act tvinger frem en bunnsolid og transparent dekning av stablecoins, og de nye Basel III-reglene og den globale kommunikasjonsstandarden ISO 20022 brukes til å koble XRP-ledgeren opp mot fysiske råvarer og gull, kan vi få en monetær reset som faktisk beskytter befolkningens kjøpekraft og stopper Ponzidynamikken. Da vil vi gå fra falske papirløfter til et system basert på ekte, sporbare realverdier.

Oljefondets totale mangel på posisjonering

Tragedien for Norge er at uansett hvilket av disse to scenariene som utspiller seg, står vi fullstendig forsvarsløse. Oljefondet er i dag investert med omtrent 70 prosent i aksjer og 30 prosent i obligasjoner, samt litt eiendom, med en massiv og dominerende eksponering mot den gamle, uregulerte amerikanske dollaren. Vi har ingen Plan B.

«It’s the bond market, stupid” – James Carville, Bill Clintons finansielle rådgiver’s beskrivelse av det sikreste tegnet på en nært forestående finansiell kollaps.

Når 10‑åringen (amerikansk statsobligasjon) ligger på 4,7 % (0,52% i 2020) og 30‑åringen på 5,3 % (0,99 % i 2020), er vi ikke lenger i en normal syklus. Vi er i den fasen Ray Dalio, sjefen i fondet Bridgewater Associates med et forvarsel som beskriver slutten på et imperium:

«Når gjelden blir så dyr at staten må velge mellom kollaps eller pengetrykking. Det er slik finansielle armageddon (systemkollaps) begynner.» Deretter stuper aksjemarkedet.

Snipp, snapp, snute: Tangens varsel om (snarlig) kollaps av oljefondet er ute».

Pest eller kolera: Dersom Scenario A treffer oss, vil en kollaps i dollarmarkedet dra hele Oljefondet med seg i dragsuget som usikrede kreditorer. Vi sitter igjen med ingenting.

Dersom Scenario B treffer oss, og USA gjennomfører en styrt overgang til en gullankret valuta, vil dollaren vi sitter på i dag devalueres kraftig for å slette den gamle gjelden. Oljefondets papirverdier vil da bli barbert med 60 til 80 prosent målt i reell kjøpekraft.

Norge har ingenting. Vi sitter med et gigantisk olje-papirfond i en synkende dollar-skute. Nicolai Tangen og styret i Norges Bank har redusert vår nasjonalformue til en passiv innsatsfaktor i et globalt spill de ikke forstår; med Tangen – kanskje vår tids Odyssevs – som unntaket.

En advarsel Norges Bank, regjeringen og Stortinget bør lytte til

Når Treasury Secretary i USA, Scott Bessent, nå advarer om at land som ikke lojalt følger USAs sanksjoner kan miste tilgangen til selve dollarmotoren, er det i realiteten en erkjennelse av at dagens pengesystem står foran sitt nådestøt. Dette kan være en villet handling: både Trump og Bessent er åpne om at systemet har gått ut på dato, at gjelden ikke lenger kan betjenes, og at en kontrollert detonasjon er bedre enn et ukontrollert sammenbrudd. Dermed renner timeglasset ut for Norges Bank og våre ansvarlige politikere. De har svært kort tid igjen til å snu den kursen Tangen har ledet fondet inn i, før vi blir stående som passive tilskuere til et systemskifte som vil utslette vår nasjonale formue, og med det utslettelse av hele den norske forsikrings- og pensjonsbransjen, lastet opp som de er med de samme giftige verdipapirene som oljefondet. Ola og Kari – rik og fattig, får den samme medisinen.

Snipp, snapp, snute – så var den velferdsstaten våre folkevalgte har forvaltet for oss – ute

(Per Gynt – norsk lystløgner – Faksimile Google)

Den juridiske tidsinnstilte bomben – QFC-regimet og «The Great Taking»

Nå kommer vi til den kanskje mest rystende og minst kjente sannheten om Oljefondet: Myten om at fondet tilhører det norske folk. Sannheten er at vi formelt og juridisk har blitt frarøvet eierrettighetene til vår egen fellesformue. Gjennom en skjult, overnasjonal prosess som har pågått over flere tiår, har vår ubestridte eiendomsrett til verdipapirene blitt slettet og erstattet med en simpel «bruksrett» (såkalt security entitlement). Dette juridiske og tekniske kuppet beskrives i detalj av David Webb i boken og dokumentaren «The Great Taking».

Mer om det her: (100) OLJEFONDET TILBAKE TIL FOLKET – by Hans Eirik Olav

For å forstå fellen, må vi se på den digitale arkitekturen under dagens finansmarkeder. Når Oljefondet kjøper aksjer eller obligasjoner, registreres disse hos sentrale depoter som VPS/Euronext i Norge, Euroclear i Europa og DTCC i USA. Men vi eier ikke disse spesifikke aksjene. I henhold til den amerikanske handelsloven (Uniform Commercial Code, UCC § 8-501) har vi kun en digital «sikkerhetsrettighet». Den reelle, juridiske eiendomsretten ligger hos de finansielle mellommennene.

Dette gjelder ikke bare Oljefondet. Nøyaktig samme eierstruktur og sårbarhet gjelder for alle norske pensjonsfond, forsikringsmidler, offentlige og private verdipapirer, samt aksjer og eiendeler beheftet med gjeld. Alt er i realiteten pantsatt til fordel for storbankene på Wall Street og i City of London.

Dette ble oppsiktsvekkende nok bekreftet i et offisielt svar fra den amerikanske sentralbanken (FED) til EU-kommisjonen. På direkte spørsmål om en investor har rettigheter til spesifikke verdipapirer i en felles pott, svarte FED kontant:

«Nei. Innehaveren av verdipapirrettighetene har ikke rettigheter knyttet til bestemte verdipapirer i poolen (…) han har kun en forholdsmessig andel av de finansielle eiendelene som eies av verdipapirformidleren».

Det er her den tidsinnstilte bomben ligger: QFC-regimet (Qualified Financial Contracts). Dette juridiske regimet sikrer at ved en kreditthendelse – som en systemisk finanskrise – vil de såkalte «prioriterte kreditorene» ha rett til å beslaglegge alle verdipapirer som er stilt som sikkerhet i clearingsystemene. Og hvem er disse prioriterte kreditorene? Det er de absolutte gigantene på Wall Street, som J.P. Morgan, Goldman Sachs m.fl., antakelig også selskaper som BlackRock, Vanguard og State Street.

Dette er ingen fjern, mareritt liknende drøm. Det ble etablert en ubestridelig rettslig presedens av USAs høyesterett i saken mellom Lehman Brothers og J.P. Morgan i 2018. Dommen slo fast at prioriterte kreditorer med «Safe Harbor»-beskyttelse har loven på sin side til å forsyne seg først og beslaglegge alle underliggende verdipapirer ved en konkurs.

Vanlige eiere av bruksrettigheter – som det norske Oljefondet – blir stående igjen som usikrede kreditorer med absolutt ingenting. NULL.

Dette forklares best med «Black Jack-analogien». Forestill deg en storspiller fra Wall Street (for eksempel J.P. Morgan) som spiller Black Jack i Las Vegas. Hvis han på en eller annen måte taper mot kasinoet, er sjetongene hans forsikret gjennom et juridisk pant i dine sjetonger, slik at han aldri kan tape uansett. I dette spillet er Wall Street-bankene «Huset» eller dealeren som deler ut kortene og alltid vet hva som ligger på toppen av bunken. Oljefondet er den naive spilleren rundt bordet som uvillig spiller med sine eierrettigheter som innsats. Når kasinoet stenger for kvelden – altså når det finansielle systemet kollapser – henter Huset inn alle sjetongene og tar gevinsten. Det er rigget, urettferdig og utrolig nok helt ukjent for befolkningen.

(J. P. Morgan: “Only gold is money. Everything else is credit” – Faksimile Google)

Dette systemet ble bygget systematisk over flere tiår. Oppgjørssentralen Euroclear ble grunnlagt i 1968 av nettopp J.P. Morgan & Co. Den amerikanske ekvivalenten, DTCC, ble i 1973 stablet på beina av Bill Dentzer – en tidligere CIA-agent med lang erfaring fra hemmelige operasjoner og regimeskifter i Sør-Amerika. Dentzer ble hyret inn av Rockefeller, mannen som eier tomten FN bygget i New York står på. I dag kontrolleres eierskapet til over 83 prosent av alle amerikanske aksjer av det lukkede skyggeselskapet Cede & Company, som fungerer som nominee-mottaker for DTCC. Ingen vet hvem som egentlig kontrollerer eller jobber i Cede & Co, men de sitter på rettighetene til verdier for titalls billioner dollar, inkludert våre såkalte eierandeler gjennom Oljefondet.

Norske myndigheter, Stortinget og Finansdepartementet har de siste 15–20 årene godtroende dundret rett inn i fellen. Uten å forstå den finansielle akrobatikken har de godkjent internasjonale CCP-mandater (sentrale motparter), og dermed akseptert at verdipapirhandel skal cleares gjennom overnasjonale organer som DTCC og Euroclear. Disse sentrale motpartene er bevisst underkapitaliserte og strukturert for å kollapse. Når den store kollapsen utløses, vil det ekstremt underfinansierte Default Fund-fondet vise seg å være ren bløff, og de prioriterte kreditorene vil beslaglegge alt som finnes av underliggende sikkerheter.

Mens det norske folk tror vi eier verdens største statlige fond, er sannheten at verdiene våre i realiteten allerede er pantsatt til bankkartellet på Wall Street og i City of London. Nicolai Tangen og Norges Bank sitter helt stille i båten, blinde for at vi ikke eier en eneste aksje, men bare en digital illusjon som kan slettes over natten.

Vårt eneste håp er at det finnes en skinnende ridder «et eller annet sted der ute» som redder oss fra alle gribbene gjemt i den trojanske hesten. Tiden vil vise.

Den trojanske hesten fra City of London

Når man ser de rystende realitetene i det globale finanssystemet under ett, tvinges vi til å stille det aller mest ubehagelige spørsmålet: Hvem er det egentlig Oljefondets sjef, Nicolai Tangen, jobber for? Er han det norske folks trofaste forvalter, eller fungerer han i realiteten som en trojansk hest for det internasjonale bankkartellet? Er Tangen vår tids versjon av Odyssevs?

For å forsøke å svare på dette må vi undersøke Tangens bakgrunn. Han har sin karriere fra City of London – selve episenteret for global finansakrobatikk og skyggebanking. Det var her, i korridorene styrt av Londons og Wall Streets absolutte storbanker, at Tangen bygget sin enorme milliardformue. Tangens milliardfond ble ikke reist ut av ingenting; det ble muliggjort og finansiert gjennom kredittlinjer fra nøyaktig de samme finansinstitusjonene som i dag kontrollerer det globale fiat- gjeldsmarkedet, og som sitter på QFC-avtalene som gjør dem i stand til å konfiskere våre felles verdier ved neste kollaps. Dette spillet er temmelig likt det de har gjort flere ganger før, blant annet under børskrakket i New York i 1929, hvor de plukket opp verdier «for en slikk og ingenting».

Da Tangen i 2020 ble hentet til Norge for å overta Oljefondet, møtte han massiv og berettiget kritikk for sine tette bindinger til skatteparadiser og egne fond. Kritikken ble ytterligere forsterket av den oppsiktsvekkende London‑invitasjonen året før, der Tangen samlet sentrale beslutningstakere — blant dem sentralbanksjef Øystein Olsen — til et luksusarrangement med konsert av Sting. At en kandidat til landets mest sensitive finansielle toppjobb inviterte nettopp dem som senere skulle vurdere hans habilitet, burde i seg selv ha utløst alarmklokker i hele det politiske Norge.

For å døyve kritikken og berolige offentligheten foretok han deretter en klassisk skinnmanøver: Han trakk seg formelt ut av sine egne fond og overførte eierandelene. Mainstream‑media og næringslivsjournalister bet rått på agnet, og kritikken døde raskt ut. At erfarne journalister og landets redaktører lot seg tilfredsstille av denne skinnmanøveren — til tross for at habilitetsspørsmålet allerede var kompromittert av Sting‑invitasjonen — reiser i seg selv et uunngåelig spørsmål om hvilken side de egentlig står på: det norske folks, eller storkapitalens.

For hvorfor var en London-milliardær så ekstremt interessert i å gi opp sin lukrative, frie tilværelse for å bli en norsk statstjenestemann med en forholdsvis moderat lønn? Er han rett og slett et ekstremt godt menneske som plutselig ble mer opptatt av det norske folks ve og vel enn sin egen formue? Eller kan det ha sammenheng med en gjengjeldelsesplikt overfor de kreftene som i sin tid finansierte hans egen rikdom? Ved systematisk å snu det blinde øyet til de skingrende varsellampene i Oljefondets portefølje, har Tangen sørget for at vår felles formue forblir låst i et system preget av ekstrem systemrisiko.

Det er her den djevelske koblingen til QFC-regimet trer frem. Som vi har sett, eier ikke det norske folk aksjene i Oljefondet; vi har bare en simpel bruksrett. Den virkelige, juridiske eiendomsretten ligger hos de prioriterte kreditorene på Wall Street og i City of London. Hvis Tangen helt bevisst har unnlatt å sikre fondet mot denne juridiske fellen – for eksempel ved å nekte å bygge en fysisk gullreserve – fungerer han i praksis som en døråpner. Han leder den norske gullhøna rett inn i reviret til sine gamle finansvenner, slik at de kan beslaglegge formuen vår i det øyeblikket systemet kollapser. Ganske likt Odyssevs og Troja.

For snart ett år siden sendte jeg atikkelen «Oljefondet som forduftet»* til Tangen med en åpen oppfordring om å tilbakevise mine påstander, se: OLJEFONDET SOM FORDUFTET – by Hans Eirik Olav (fra side 4 utover). Under Arendalsuka i fjor bekreftet han overfor felles bekjente av meg at han faktisk hadde lest dokumentet, før han brått måtte «løpe videre til et nytt møte» fordi han ikke var spesielt lysten på å diskutere temaet. Jeg har fremdeles ikke mottatt et formelt svar på min forespørsel.

Den øredøvende tausheten

Tangens taushet er øredøvende, og svaret ligger da forutsetningsvis innbakt i hans egne handlinger. Når Tangen nå plutselig går ut og advarer om at Oljefondet kan rase med 80 prosent, er dette i realiteten en gigantisk ansvarsfraskrivelse med ekstremt god timing. Det fremstår som om Tangen allerede har blitt briefet av sine kontakter i City of London om tidslinjen for den kommende økonomiske og finansielle kollapsen. Ved å advare offentlig på forhånd vasker han sine hender. Når krakket kommer, og verdien på oljefondet faller med 60-80% eller mer; samt Wall Streets prioriterte kreditorer aktiverer sine QFC-pant og plukker opp det norske folks verdier for en slikk og ingenting, kan Tangen trekke på skuldrene og si: «Hva var det jeg sa? Jeg advarte dere jo under Arendalsuka.»

Sannheten er at det norske folk holdes fullstendig i mørket om dette spillet. Vi tror vi er rike, mens vi i realiteten styres av en mann som har plassert hele vår livsnerve i hendene på det samme bankkartellet som i sin tid finansierte hans eget imperium.

Den halte som leder den blinde

(Faksimile Google)

For å forstå hvordan det har vært mulig å blottlegge det norske folks livsnerve for en så katastrofal, systemisk sårbarhet, må vi rette søkelyset mot menneskene som sitter med det øverste ansvaret. Dette er ikke et ansiktsløst byråkrati; det er en høyst konkret, komfortabel elite av akademikere, karrierebyråkrater og PR-orienterte finansfolk som gjerne «leker butikk» med fellesskapets penger. De er flinke til å kle seg i dyre dresser og delta på den prestisjetunge årstalen i Norges Bank, men i møte med dype, uunngåelige systemkriser har de vist seg fullstendig blinde, kunnskapsløse og uansvarlige. De har rett og slett nektet å gjøre jobben sin.

I spissen for Norges Banks hovedstyre sitter sentralbanksjef Ida Wolden Bache. Hun er en klassisk, akademisk makroøkonom oppflasket i det byråkratiske systemet. Under hennes ledelse har Norges Bank konsekvent nektet å bygge opp en eneste kilo med gullreserver, stikk i strid med hva andre oppvåknede sentralbanker gjør for å beskytte sine nasjoner mot systemkollaps, stagflasjon og inflasjon. Bache har oversett den akutte systemrisikoen og har unnlatt å foreta seg noe som helst for å reposisjonere fondet før den uunngåelige stormen treffer.

Rett ved hennes side sitter første visesentralbanksjef Pål Longva. Han har tilbrakt hele sin karriere i Finansdepartementets trygge og lune byråkrati. Longva har overhode ingen praktisk erfaring med systemrisiko, komplekse derivater eller de finansiell-juridiske fellene som ligger innbakt i QFC-regimet. Han representerer en forvaltningskultur som antar at alt går bra så lenge man følger de etablerte, vestlige regelverkene slavisk.

Videre består styret av økonomiprofessorene Ingvild Almås og Karen Helene Ulltveit-Moe. De er eksponenter for en teoritung og virkelighetsfjern akademia-kultur. Almås har null erfaring med praktisk kapitalforvaltning i tider med systemiske kriser. Ulltveit-Moe fremstår på sin side fullstendig ignorant overfor den massive dollarrisikoen fondet bærer på. Hun har ikke forstått det fundamentale monetære skiftet og de råvarebaserte alternativene som BRICS-alliansen nå bygger opp.

Heller ikke de øvrige medlemmene tilfører den kritiske kompetansen som kreves når det brenner på finansmarkedene. Bankmannen Arne Hyttnes har sin bakgrunn fra tradisjonell, gammeldags bankdrift, og mangler fullstendig kompetanse på moderne, overnasjonale clearingsystemer og QFC-fellen. Styrets jurist, **Sindre Heyerdahl**, burde ha vært den første til å slå alarm om det rystende faktum at det norske folks eiendomsrett til fondet er slettet og redusert til en simpel bruksrett. Likevel har han ikke løftet en finger for å utfordre QFC-regimet, til tross for at det representerer en akutt og eksistensiell trussel mot nasjonalformuens eksistens.

Flytter vi blikket til styringen og rekrutteringen av selve NBIM, fortsetter den ansvarsløse linjen. Tidligere sentralbanksjef Øystein Olsen har en tung del av ansvaret. Som tradisjonell makroøkonom forstod han verken behovet for en beskyttende gullreserve eller farene ved QFC-regimet mens han satt med makten. Men, han liker en god middag og invitasjon til Sting konsert. I kulissene finner vi også Yngve Slyngstad, den tidligere NBIM-sjefen som i sin tid var hovedarkitekten bak å la fondet bli sittende fast i den feilslåtte, passive indeksstrategien som har gjort oss til et forsvarsløst bytte for Wall Street.

Mer om Olsen manglende økonomikunnskaper her: (100) Forsvarsskrift for Martin Bech Holte – by Hans Eirik Olav

For alt jeg vet er dette hyggelige mennesker. Men, samlet tegner dette et rystende bilde av en komfortabel elite som mangler både kart, kompass og grunnleggende systemforståelse. De har tillatt at det norske folks livsnerve og sparebøsse har blitt seilt rett inn i den største monetære omleggingen på hundre år, uten å innse at verdiene våre er beheftet med ekstrem systemisk risiko, samt pantsatt til de overnasjonale storbankene.

Redningsaksjonen for Norge – Tilbake til folket

Det handler om Norge, om vår felles trygghet, og om overlevelsen til den største formuen som generasjoner av nordmenn tror de har eierskap til. Det dreier seg om tapte formuesgoder, tapte sparekontoer og tapte pensjoner. Det dreier seg om systemisk risiko som i skrivende stund truer det vi populært omtaler som «den norske velferdsstaten».

Nicolai Tangen og hans styre har valgt å ignorere enhver advarsel om den tidsinnstilte juridiske bomben i QFC-regimet, den uunngåelige svekkelsen av dollaren, fremveksten av BRICS-alliansens gullbaserte alternativ, og den totale mangelen på en beskyttende gullreserve. Ved å gjøre dette har de latt vår nasjonale buffer seile fullstendig i blinde inn i den største monetære og finansielle omveltningen verden har sett på flere hundre år – uten kart, uten kompass og uten et fnugg av systemforståelse. Når Tangen nå selv innrømmer at fondet kan miste 80 prosent av sin verdi, er det ikke et uttrykk for midlertidig uflaks, men en direkte konsekvens av utilgivelig inkompetanse og en passiv ledelse som har nektet å ta ansvar. Dersom Tangen spiller på lag med sine venner i City of London og viser seg å være vår tids Odyssevs, da er han selvfølgelig ikke inkompetent. Da er han noe mye verre.

Antakelig er det for sent, men dersom det finnes vilje til å forsøke å «berge det som berges kan», før det gjeldsbaserte fiat-systemet kollapser under sin egen vekt av ubetalelig gjeld, må vi gjennomføre en drastisk og umiddelbar redningsaksjon. Vi har ekstremt dårlig tid, og vi må handle langs fire akutte akser:

1. Et fundamentalt ledelseskifte: Vi må fjerne dagens ledelse og styre i Norges Bank og NBIM. Vi kan ikke lenger overlate vår felles fremtid til en elite av PR-orienterte finansakrobater, akademikere og karrierebyråkrater som har bevist at de ikke forstår systemrisiko. Vi trenger ledere med dyp makroøkonomisk forståelse og vilje til å utfordre de etablerte dogmene.
2. Skrote indeksroboten og sikre reelt eierskap: Oljefondets passive strategi må avvikles. Vi må trekke kapitalen ut av de over 9000 selskapene vi ikke har noen kontroll over. I stedet må fondet reposisjoneres inn i mer konsentrerte, aktive og strategiske eierposisjoner i selskaper der vi faktisk har reell innflytelse, styrerepresentasjon og makt til å beskytte verdiene.
3. Ut av Wall Streets og City of Londons felle: Vi må fri oss fra det overnasjonale clearingsystemets kvelegrep. Det norske folk må hente verdiene ut av de sentrale depotene hos DTCC og Euroclear, der de i dag i realiteten fungerer som pant for de globale storbankenes spekulative derivatkontrakter. Vi må juridisk rive i stykker den fiktive «bruksretten» som gjør oss rettsløst sårbare, og kreve vår ubestridte, rettslige eiendomsrett tilbake.
4. Bygge opp en massiv, fysisk gullreserve: Vi må umiddelbart begynne arbeidet med å sikre formuen i reelle, fysiske verdier. Norge må gjøre som alle andre oppvåknede nasjoner: Vi må kjøpe fysisk gull og råvarer. Dette er den eneste ekte forsikringspolisen som vil beholde sin verdi og kjøpekraft når papirløftene og de gjeldsbaserte valutaene forsvinner i dragsuget av den kommende kollapsen.

Det mest fundamentale grepet er likevel moralsk og rettslig: Oljefondet må overføres økonomisk og juridisk tilbake til sin sanne, rettmessige eier. Det skal ikke tilhøre overnasjonale clearingselskaper på Wall Street, og det skal ikke være en lekeplass for en lukket, selvtilfreds elite på Bankplassen; definitivt ikke ledes av en person som «kjøpte seg til stillingen som sjef for oljefondet», og, som i verste fall, kan vise seg å være vår tids Odyssevs. Oljefondet må føres direkte tilbake dit det hører hjemme: Til det norske folk.

Tiden for å stole blindt på byråkrater, akademiske professorer og indeksroboter er ugjenkallelig over. Norge må våkne før formuen vår forsvinner for godt.

Antakelig, dessverre, er «løpet kjørt».

(Faksimile Google)

Besøket var sannsynligvis ment å formidle et budskap og en trussel til Moskva ettersom desperasjonen vokser i Washington. NATO og Russland er nå inne i den farligste perioden noensinne i sin konflikthistorie. CIA har hatt ansvaret for Ukrainas stedfortrederkrig mot Russland siden kuppet i 2014, og massive eskaleringer kan forventes etter hvert som det hele faller fra hverandre.

Ukrainas stedfortrederkrig er i ferd med å rakne

Den ukrainske hæren er utmattet og kollapser langs frontlinjene; ​​økonomien faller fra hverandre på grunn av marineblokaden og ødeleggelsen av kritisk infrastruktur. Det er økende sosial omveltning på grunn av den aggressive «rekrutteringen» av militære vernepliktige og økonomiske problemer. Den politiske krisen kan felle regjeringen. NATO går tom for penger og våpen for å holde stedfortrederkrigen i gang og det vokser politisk opposisjon over hele Europa som ikke kan undertrykkes for alltid.

USA sitter fast i Iran og står overfor en økonomisk krise, mens Russland bistår Iran og har blitt Kinas ledende partner i å etablere en alternativ internasjonal økonomisk arkitektur. De amerikanske krigene mot Russland og Iran, så vel som den økonomiske krigen mot Kina, var ment å slå ut eller rulle tilbake de viktigste motstanderne på det eurasiske kontinentet for å gjenopprette USAs globale overlegenhet. I stedet har disse krigene intensivert skiftet mot en multipolar verdensorden, ettersom USA står overfor nederlag på alle fronter og har utmattet seg militært og økonomisk, mens stabiliteten i det amerikanske politiske systemet går fra vondt til verre. USA har presset sine viktigste eurasiske motstandere sammen i det som bare kan beskrives som Kissingers verste mareritt, og det politiske Vesten fragmenteres på grunn av imperial overbelastning og fraværet av en posthegemonisk økonomisk modell.

Trump fortsetter å insistere på at USA har beseiret Iran og at Hormuzstredet er åpent og under amerikansk kontroll, mens NATO fortsetter å insistere på at «Ukraina vinner». Etter hvert som NATOs stedfortrederkrig i Ukraina begynner å vakle, vil NATO sannsynligvis eskalere, noe som fremgår av Storbritannias hensynsløse handlinger. Russland vil på sin side sannsynligvis eskalere mot Ukraina med et knockout-slag og innta en tøffere linje med NATO for å gjenopprette sin avskrekking, ettersom NATO for lenge siden krysset grensene mellom stedfortrederkrig og direkte krig. Å avskrekke NATO innebærer ikke en invasjon, men å pålegge en kostnad i form av skjulte operasjoner eller til og med direkte angrep er alternativer for å håndheve Russlands røde linjer. Selv om prioriteten for øyeblikket er å få slutt på stedfortrederkrigen uten unødvendig eskalering med NATO.

Gjenoppliving av diplomatiet?

Så hva gjorde Ratcliffe i Moskva? Hvordan kan USA bruke diplomati til å forbedre situasjonen? Det virker svært usannsynlig at NATO er villig til å gi fra seg sin store ukrainske stedfortrederhær ved å godta en fredsavtale som ville gjenopprette Ukrainas nøytralitet og løse den territoriale tvisten. I likhet med krigen med Iran er diplomatiske initiativer ment å sikre en pause for å omgruppere seg og forme slagmarken mer gunstig.

Ukrainas og NATOs over 40 dager lange kampanje for å angripe sivil infrastruktur dypt inne i Russland knuste ikke Russland, snarere slo den tilbake i stor grad. Ratcliffe ønsket sannsynligvis en slutt på sjøblokaden ved å gå tilbake til reglene i kornavtalen, en våpenhvile mot energiinfrastruktur og en stans i offensiven mot byene Slovjansk, Kramatorsk og Zaporizhzja. Det er sannsynligvis også bekymring i Washington om at Russland forbereder seg på å åpne nok en front i Tsjernihiv-regionen. Slike initiativer er, i likhet med den EU-foreslåtte ubetingede våpenhvilen, ment å forlenge krigen snarere enn å sette en stopper for den.

Det virker derfor også svært usannsynlig at Russland vil gi noen innrømmelser, ettersom Russland ikke kan gi noen betydelige innrømmelser. Hvis dette var en krig om territoriell ekspansjon, kan NATO-eskalering og press ha ført til noen russiske innrømmelser. Den ubehagelige sannheten som det politiske medieetablissementet i NATO nekter å akseptere, er imidlertid at Russland anser NATOs inntreden i Ukraina som en eksistensiell trussel. Hvorvidt NATO er enig i denne vurderingen eller ikke, er fullstendig irrelevant, ettersom Russland vil handle etter sin overbevisning. Dette antyder at Russland har svært lite rom for innrømmelser.

Konflikten kunne ha blitt løst når som helst siden 2014 ved å avslutte NATOs utvidelse og gjenopprette Ukrainas nøytralitet. I mangel av en politisk løsning som sikrer dette målet, vil Russland frata Ukraina det verdifulle territoriet som kan brukes som en NATO-frontlinje mot Russland, og resten av Ukraina vil bli redusert til en dysfunksjonell innlandsstat. Denne løsningen vil skape en fryktelig vanskelig fremtid for Ukraina og flere tiår med ustabilitet for både NATO og Russland, men fra Moskvas perspektiv er det den eneste mulige veien, ettersom NATO ikke vil slutte å utvide og gjenopprette Ukrainas nøytralitet.

Optimisten i meg vil gjerne tro at Ratcliffes besøk var ment å styrke diplomatiske kanaler og koordinering for å navigere gjennom den ekstremt farlige tiden vi går inn i. Selv om det virker mer sannsynlig at diplomatiet fortsatt tar form av flere ultimatumer og trusler i håp om å redde situasjonen. Forutsigbart nok vil ikke dette bli mottatt godt i Moskva, hvor sinnet koker over.

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Glenn Diesen.