Norsk Forening for Psykisk Helsearbeid

NFPHs Årsmøte 2018

2018-01-21T19:00:00.004+01:00

I etterkant av årets skuddårsseminar, inviterer Norsk forening for psykisk helsearbeid til årsmøte. Møtet holdes altså tirsdag 27. februar kl. 16.00, ved Høgskolen i Sørøst-Norge, Papirbredden i Drammen.

Sakspapirer vil bli sendt ut til våre medlemmer.

Vel møtt!

Skuddårsseminaret 2018: Demokratiske rettigheter for personer med psykososiale utfordringer

2018-01-21T18:53:00.002+01:00

Velkommen til årets skuddårsseminar:

Demokratiske rettigheter for mennesker med psykososiale utfordringer - hva, hvordan og hvem?

Som vanlig finner seminaret sted ved Høgskolen i Sørøst-Norge, Papirbredden i Drammen, tirsdag 27. februar kl. 9.00 - 15.30.

Plenumsforedrag kl 09 - 12:

- Guri H Gabrielsen, Likestillings- og diskrimineringsombudet.
"Rett til selvbestemmelse, autonomi og full deltakelse i samfunnet".

- Mansoor Hussain, AUF Oslo, "Rus og psykisk helse i et ungdomsperspektiv".

- Knut I Bjørlykhaug, HSN, "Sosiale forskjeller"

- Oda Høilund, Psykisk helseteam, bydel Gamle Oslo. "Psykisk helse og stigma".

- Moses Deyegbe Kuvoame. "Sosialt arbeid med marginalisert etnisk minioritetsungdom i rusmiljøer".

Musikalske innslag ved Sober Tones, Grindestua i Asker.

Prisen til fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern for 2017 vil deles ut kl 1200 - 1230.

Det vil også bli workshops og plenumsdiskusjon.

Seminaret er gratis og åpent for alle. Høgskolen ligger en ti minutters spasertur fra Drammen togstasjon.

Vel møtt!

Innspill til pakkeforløp for psykoselidelser

2017-05-16T18:37:00.002+02:00

NFPH ved nestleder Sigrid Ramdal har tidligere hatt kritiske innlegg blant annet på Dagens medisin om de kommende pakkeforløp i behandlingsapparatet for rus og psykiske problemer. Helsedirektoratets arbeidsgrupper er nå igang med å utarbeide forslag til flere ulike pakkeforløp, og har gått åpent ut med invitasjon til å levere innspill om utkastet til pakkeforløp for psykoselidelser. NFPH har levert innspill, som kan leses i sin helhet her.

Arbeidsgruppen skal nå gå gjennom alle innspill, og legge fram et forslag til pakkeforløp for psykoselidelser som skal sendes ut på høring høsten 2017.

Under følger noen utdrag fra NFPHs innspill:

"Vi støtter fortsatt ikke innføringen av pakkeforløp slik dette nå er lagt fram, men ønsker likevel å benytte muligheten til å gi tilbakemelding om innholdet i forslaget. Like mye som innspill til hva som skal stå i det endelige pakkeforløpet, kan kommentarene sees som innspill til hva som kunne vektlegges i holdningsarbeid, undervisning eller instruksjoner til helsetjenestene i andre former enn pakkeforløp."

"Å være for rask med å finne løsninger, kan gjøre at utviklingen går videre i samme spor, uten at man har hatt anledning til å tenke nytt om både problemer og løsninger. En fare ved dette er selvfølgelig at man setter i verk løsninger som viser seg ikke å ha ønsket effekt, og som kan komme til å opprettholde eksisterende makt-ubalanser."

"(...) svært positivt at brukermedvirkning løftes fram på den måten vi så på rådslaget, og (...) i selve utkastet til pakkeforløp. Spørsmålet er imidlertid hvordan man skal arbeide for at det faktisk blir økt grad av brukermedvirkning i praksis."

"(...) målet om å unngå uønsket variasjon. Hva konkret betyr dette? (...) Hvor går grensen mellom uønsket variasjon og ønsket variasjon? (...) Vet man nok om hva brukerne ønsker seg? På hvilken måte tror man at et mer standardisert terapitilbud vil gi bedre behandling?"

"Svært mange mennesker som opplever psykosetilstander, har vært utsatt for traumer eller alvorlige belastninger (...). Dette er nevnt i retningslinjene fra 2013 (...), men i utkastet til pakkeforløp kan jeg faktisk ikke finne dette nevnt. Dette er kunnskap som må integreres i tilnærmingen til mennesker som opplever psykose."

"Valgfrihet og brukermedvirkning har blitt framhevet som vesentlige aspekter ved pakkeforløpet. Dette står i sterk kontrast til avsnittet om behandling ved mistanke om psykoseutvikling, der det heter at det skal gis terapi, «vanligvis kognitiv atferdsterapi i ett år, etter manualisert standard»."

"Særlig ved langtidsbruk er det en økende oppmerksomhet og anerkjennelse av at dette ser ut til å gi dårligere utfall enn hos dem som ikke bruker antipsykotika i det hele tatt, eller kun over kort tid (...). Det er vanskelig å se at arbeidsgruppen kan komme utenom å ta stilling til dette. Å nevne at disse legemidlene er anbefalt, og å vise til veilederen fra 2013, kan ikke kalles en oppdatert kunnskapsbasert anbefaling."

"Utkastet inneholder også mange begreper og konsepter som kan virke instrumentelle og fremmedgjørende. Det gjelder blant annet tidsaksen for ulike utredningsskjemaer, og bruken av begreper som «forløpskoordinering» og «pasientlogistikk». Det er vanskelig å se at en slik tilnærming til mennesker kan være med på å fremme subjektet og dets unike behov."

"Økt fokus på somatisk helse hos personer med alvorlige psykiske problemer er positivt. Dette har
vært et neglisjert område. Ikke minst er det viktig at det vies større oppmerksomhet til bivirkninger av psykofarmaka."

På rådslaget om pakkeforløp som ble arrangert 25. april, ble det også av andre organisasjoner reist kritikk av det lanserte utkastet. Blant annet ga Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse uttrykk for bekymring for standardisering og diagnosefokus.

Helsedirektoratet ønsker fortsatt innspill om pakkeforløp innen psykisk helse og rus. Dette kan sendes inn på e-postadressen pakkeforlop.psykiskhelse.rus@helsedir.no

Fra årets skuddårsseminar: Arbeid - inkludering eller utstøtelse?

2017-02-28T20:00:00.001+01:00

Enda en gang har vi samlet engasjerte folk omkring temaet arbeid og psykisk helse på seminar ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Også i år var Norsk forening for psykisk helsearbeid medarrangør sammen med Norsk attføringsforum og høgskolen.

Årets seminar kunne skilte med hele fem innledere, som hver presenterte synspunkter, forskningsfunn og erfaringer relatert til det overordnede temaet. Samtlige innledere bød på seg selv, og flere trakk i større eller mindre grad sin egen bakgrunn inn for å illustrere sine poenger. Særlig gjorde Solveig Oses forskning og konklusjoner inntrykk, der hun gikk langt i å framheve viktigheten av sosiale tiltak, heller enn nødvendigvis utredning og behandling for psykiske problemer, i de tilfeller der det først og fremst er sosiale vansker som har hindret en person i å delta i arbeidslivet. Hun stilte bl.a. spørsmål ved hvor hensiktsmessig det er at man må kunne vise til en diagnose (somatisk eller psykiatrisk) for at man skal kunne få innvilget arbeidsavklaringspenger og få hjelp til å komme ut i, eller tilbake til, arbeidslivet.

I flere av foredragene og ikke minst i diskusjonene ble det framhevet at en helhetstenkning omkring levekår og livskvalitet er avgjørende, og det ble reist bekymringer omkring en økende medikalisering av sosiale problemer. Bruker vi ressursene på riktig sted? Er det utredning, avklaring og hjelp til jobbsøking som skal til, eller skal man i større grad bruke ressursene til å skape nye stillinger, med mindre krav til utdanning og større rom for fleksibilitet? Og må egentlig alle jobbe, eller kan ulønnet aktivitet være like meningsfullt? I de ulike verkstedene og i plenumssamtalen på slutten av dagen gikk diskusjonen livlig.

Dagen ble livet opp av flott musikalsk innslag ved band fra Kilden aktivitetshus på Notodden, og et høydepunkt var også utdelingen av prisen til fremme for ytringsfrihet innen psykisk helsevern. Denne gikk i år til VG-journalistene Synnøve Åsebø og Mona Grivi Nordman, for deres arbeid med tvangsprotokoller ved psykisk helse-institusjoner i Norge.

For alle som ikke fikk med seg seminaret denne gangen, vil det bli nye sjanser neste år (selv om det vel ikke da heller er skuddår...). Temaet er ennå ikke avklart, men forhåpentlig vil vi klare å vekke like stort engasjement som vi lot til å gjøre med årets seminar.

Bildet: To blide sosionomer! Anna-Sabina Soggiu, som innledet om erfaringer med boligsosialt arbeid i bydel Grünerløkka, og Vibeke Pettersen, styremedlem i NFPH, som ledet workshop om verdighet og uverdighet utenfor arbeidslivet.

Demonstrasjon mot pakkeforløp

2016-08-28T19:28:00.000+02:00

Den siste uken gikk Amaliedagene av stabelen i Oslo; en konferanse arrangert av flere brukerorganisasjoner med WSO (Landsforeningen We Shall Overcome) i spissen. Som del av arrangementet ble det torsdag 25. august holdt en demonstrasjon mot pakkeforløp i psykisk helsevern, på Eidsvolds plass foran Stortinget.

NFPH har som kjent engasjert seg i debatten om pakkeforløp, og jeg (Sigrid Ramdal) var invitert til å holde en appell under demonstrasjonen. Appellen gjengis her i skriftlig versjon, i tillegg til en videosnutt av siste del.

Appell mot pakkeforløp i psykisk helsevern

Psykiatrihistorien er, som de fleste vet, ingen vakker historie. Selv om det også har vært gode intensjoner om å hjelpe, er det en historie preget av overgrep og undertrykkelse, og framfor alt en gjennomgående maktskjevhet, der de som har mottatt hjelp har hatt lite eller ingenting de skulle ha sagt om den hjelpen de har fått.

Hvordan har dette vært mulig? Det er selvfølgelig komplekst, men en viktig faktor jeg vil trekke fram her er den medisinske modellen.

Den medisinske modellen går ut på at en fagperson foretar en utredning, stiller diagnose, og bestemmer ut fra dette hvilken behandling som skal iverksettes. Dette er en modell som legger all definisjonsmakt hos fagpersonen. Innenfor somatikken har dette fungert til dels svært godt, men når det gjelder psykiske problemer stiller det seg annerledes.

Vi har ikke vitenskapelig hold for å si at psykiske problemer er sykdom. De psykiatriske diagnosene er som kjent konstruksjoner, med dårlig vitenskapelig grunnlag. Det psykiatriske diagnosesystemet er blitt til under sterk påvirkning fra profesjonsinteresser og, ikke minst, fra legemiddelindustrien. Men ikke bare er den medisinske modellen uvitenskapelig når den anvendes på psykiske problemer. Det er også et tankesett som kan frata mennesker deres autonomi, selvtillit og mestringstro; mye på grunn av den nevnte maktskjevheten og definisjonsmakten som ligger hos fagpersonen. Det er også en modell som bidrar til fremmedgjøring av psykiske problemer, der de sees som sykdom, løsrevet fra den livssammenheng som vanskene eksisterer i.

Gjennom historien har vi sett mange eksempler på motkrefter og forsøk på å forbedre den psykiske helsehjelpen, og å utjevne maktskjevheten. I 1999 fikk vi en opptrappingsplan innen psykisk helse, som skulle stake ut en ny kurs. Det ble lagt fram et helhetlig menneskesyn, hvor den medisinske modellen ikke var enerådende, men hvor man vektla at mennesker er sammensatte og har behov på flere områder. Bolig, økonomi, kulturelle og åndelige behov er alle vesentlige sider ved det å være menneske, og når man trenger hjelp med livet sitt er det ofte bruk for et tverrfaglig samarbeid.

Ikke minst slo opptrappingsplanen et slag for brukermedvirkning. Man skulle anerkjenne brukerens erfaringer og kunnskap, og det het at «Brukernes behov må derfor være utgangspunkt for all behandling og kjernen i all pleie (…)».

Siden den gang har det skjedd en del gode ting. De kommunale tilbudene er i ferd med å bygges ut, vi har fått større fokus på tverrfaglighet gjennom videreutdanningen i psykisk helsearbeid, og ikke minst har vi sterke brukerorganisasjoner som har gjort sine stemmer gjeldende i offentligheten.

Likevel er vi mange som mener at utviklingen går altfor sakte!

Mange opplever at fagfolk ikke lytter til erfaringene deres og ikke lar disse få konsekvenser for behandlingen. Mange føler seg som kasteballer i hjelpeapparatet, der de går fra den ene behandleren til den andre, der de ikke får innflytelse over hva slags eller hvor langvarig behandling de skal få. Mange kommer tilbake i behandlingssystemet på nytt og på nytt, fordi de ikke opplever å ha fått ordentlig hjelp, fordi de aldri er blitt tatt på alvor som den de er, og aldri har fått tid til å bli trygg og finne veien videre sammen med en lyttende fagperson.

I spesialisthelsetjenesten brukes det mer og mer tid på utredning og spørreskjemaer, og mindre og mindre tid på å faktisk hjelpe. I tillegg er tjenestene preget av styringsformen New Public Management der det, ifølge kritikken som er kommet de senere årene, blir drevet behandling på samlebånd, og hvor det blir viktigere å telle antall konsultasjoner enn å gi hjelp som virker.

Og så, høsten 2015, lanserer Høyre et forslag om pakkeforløp innen psykisk helsevern. Som om dét skulle løse de problemene jeg har snakket om til nå. Til tross for store protester fra brukermiljøer og fagmiljøer, er det nå bestemt at pakkeforløpene skal innføres.

Pakkeforløp bygger på den medisinske modellen, der man svarer på spørreskjemaer, får en diagnose og deretter en behandlingspakke basert på diagnosen. I tråd med den medisinske modellen er det altså diagnosen som bestemmer, ikke ens personlige preferanser eller ens egen definisjon av problemene. Det er et forhåndsdefinert antall timer per diagnose, og hvis det er slik at man oppfyller kriteriene for flere diagnoser, kan man få flere ulike behandlingspakker. Hvis det blir som i Danmark, hvor de allerede har innført pakkeforløp, vil utredningen og de ulike pakkene kunne gis av ulike behandlere, med til dels lang ventetid imellom.

Så mye for opptrappingsplanens vakre ord om et helhetlig menneskesyn!

Dette vil de altså innføre, til tross for at folk har sammensatte problemer, der symptomene kan variere, og der det kan ta tid å finne ut av hva som blir de beste løsningene. Til tross for manglende forskningsmessig hold for at diagnoser kan forutsi hva slags hjelp som vil virke, og hvor lang tid det vil ta. Til tross for at psykiske problemer ikke fungerer på denne måten, fordi problemene kan arte seg på ulike måter uansett om man får den samme diagnosen. Hvis Per og Lise begge har fått diagnosen depresjon, kan Per ha behov for bearbeiding av barndomstraumer for å komme over sin depresjon, mens Lise har behov for hjelp til å få en fast bolig for å bli glad igjen. Diagnose i seg selv kan ikke forutsi hva som vil hjelpe.

Men de vil altså innføre pakkeforløp, til tross for at forskningen viser oss at relasjonen er den viktigste faktoren i samtaleterapi, og at de terapeutene som viser fleksibilitet og tilpasser seg til den personen de sitter overfor, oppnår de beste resultatene hos sine klienter.

Til tross for at brukerbevegelsen i årevis har bedt om at når man søker hjelp må man bli tatt på alvor som den unike personen man er, og bli hørt på sine unike behov, ut fra sin livshistorie, sårbarheter og ressurser. Til tross for at historien viser oss at det ikke fungerer å la den ene part sitte med definisjonsmakten over den andre.

Til tross for alt dette skal man altså innføre pakkeforløp, hvor mennesker skal deles opp i ulike diagnoser og pakker, og ikke sees som de helhetlige personene vi er.

Men det er ikke dette vi vil ha!

Vi vil ha hjelp som bygger på den enkeltes behov, preferanser og erfaringer, i et samarbeid der fagpersoner kan bidra med sin kunnskap, men alltid med ydmykhet og en lyttende holdning, hvor man ikke påtvinger den andre sine definisjoner eller virkemidler. Vi vil ha hjelp som får lov å ta tid, hvor man får mulighet til å utvikle trygge relasjoner og hvor man ikke trenger å ha alle svarene med én gang.

Vi må ikke godta en modell som neglisjerer erfaringskunnskapen og brukerperspektivet nok en gang. Vi må ikke godta et system som vil behandle mennesker på samlebånd. Vi må ikke godta at ett, snevert perspektiv - altså den medisinske modellen - skal være førende for hjelpen som gis. Og vi må ikke godta en modell som bygger opp under behandlingsapparatets ekspertrolle og setter brukernes autonomi ytterligere tilbake.

Den ønskede utviklingen på psykisk helse-feltet går ikke fort nok, og vi har simpelthen ikke tid til nok en forsinkelse i arbeidet for bedre psykisk helsehjelp.

Vi er ikke diagnoser, vi er ikke pakker, vi er mennesker. Også når vi sliter med livene våre må vi først og fremst bli møtt som mennesker.

Mer pakkeforløpsdebatt

2015-12-15T19:03:00.001+01:00

Den 7. desember ga forskerne Eva Biringer og Miriam Hartveit ved Helse Fonna et tilsvar til NFPHs innlegg om pakkeforløp i Dagens medisin: Ja til ei betre teneste. Selv om NFPH støtter forskerne i å gå inn for forbedringer i psykisk helsevern, ser vi ikke at pakkeforløp bør være veien å gå. Dette skriver styremedlem Sigrid Ramdal om i et nytt innlegg som ble publisert idag: Mer standardisering gir ikke mer brukermedvirkning.

Og som om ikke dét skulle være nok, ble det også idag publisert et innlegg om temaet på NRK ytring. Her er det universitetslektor og erfaringsformidler ved universitetet i Agder, Gunnhild Ruud Lindvig, som skriver om sin bekymring for innføring av pakkeforløp, ut fra et brukerperspektiv: Pakkeforløp i psykisk helse God pakkelesning!

Kunnskapsløst om pakkeforløp

2015-11-09T11:15:00.002+01:00

Helseminister Bent Høie har lagt fram forslag om å innføre såkalte pakkeforløp i psykisk helsevern, etter modell fra tilsvarende forløp innen kreftbehandling. Mange fagpersoner og brukere har uttalt seg svært kritisk om forslaget. Nå har NFPH gitt sin vurdering, i et innlegg i Dagens medisin.
Innlegget kan leses her:

http://www.dagensmedisin.no/artikler/2015/11/09/kunnskapslost-om-pakkeforlop/

Om forståelse av psykiske problemer

2015-05-25T15:40:00.003+02:00

Vi i styret forsøker å holde oss oppdatert på hva som skrives og uttales om psykisk helse-feltet i media. I vinter/vår foregikk det en debatt om såkalte antipsykotiske medisiner i Klassekampen. Vi hadde lyst til å melde oss på debatten, og sendte inn et innlegg. Dessverre ble det ikke antatt, men vi bringer det isteden her i bloggen, til glede for våre følgere.

PÅ TIDE Å FORLATE SYKDOMSMODELLEN

Den siste tiden har det i Klassekampen pågått en interessant debatt om legemidler betegnet som antipsykotika. 25. mars gir Erik Johnsen og Rune A. Kroken et tilsvar til Peter Gøtschze som vi mener fortjener en kommentar.

De beskriver alvorlige psykiske problemer, nærmere bestemt psykose og diagnosen schizofreni, ut fra en snever biologisk sykdomsmodell. Vi har nok kunnskap i dag til å vite at en slik forståelse ikke er dekkende for noen form for psykiske problemer. «Schizofreni» er ikke en spesifikk sykdom, men en sekkebetegnelse på psykiske tilstander som innebærer å miste grepet om virkeligheten i perioder. Svært mange som utvikler slike tilstander, har en bakgrunn med traumer eller belastninger. Fattigdom og tilhørighet til lavere samfunnsklasser er også faktorer som øker risikoen. Det er forskningsmessig hold for å se alvorlige psykiske tilstander i sammenheng med livshistorie, og altså ikke som hovedsakelig biologisk fundert sykdom.

Innlegget nevner ikke at mange som får diagnosen schizofreni, faktisk kommer seg helt og blir symptomfrie, eller at mange kan oppnå god livskvalitet selv om de av og til vil ha behov for hjelp. Veiene til det vi kan kalle «recovery» eller et godt og meningsfullt liv, kan være like mangfoldige som menneskene og tilstandene det dreier seg om. Forskning viser at mange har nytte av ulike former for samtaleterapi, kunst- og uttrykksterapi og familiearbeid. Likeledes er økonomi, arbeid og sosialt liv viktige elementer i recovery-prosesser.

Johnsen og Krokens beskrivelse bidrar til å sementere gamle myter om alvorlige psykiske tilstander som uforståelige og uhelbredelige sykdommer. Tiden er overmoden for å forlate en slik ensidig forståelse, og for å innse at psykiske problemer – også alvorlige tilstander – må sees i sin kontekst. Når mennesker utvikler slike problemer, bør de møtes med en ydmyk holdning, med forsøk på å forstå symptomenes mening, og med et helhetssyn på mennesket, hvor mange faktorer har spilt inn på problemene og mange faktorer kan bidra til bedring.

Sigrid Ramdal,

Norsk forening for psykisk helsearbeid

ROP-dagen 13.01.15 - Oslo Kongressenter

2015-01-21T22:26:00.000+01:00

Høgskolen i Buskerud og Vestfold, Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA), Senter for psykoterapi og psykososial rehabilitering ved psykoser (SEPREP) og Nasjonalt senter for erfaringskompetanse med har samarbeidet med Nasjonal kompetansetjeneste ROP om programmet for ROP-dagen.

Tirsdag 13.1. møtte 450 personer, dvs. en full sal opp på årets ROP-dag. Tema for dagen var Recovery-orienterte forståelser og praksiser: Recovery som personlig og sosial prosess.

Lars Lien, leder for Nasjonal kompetansetjeneste ROP, innledet dagen med å gi en kort oppsummering om at høy dødelighet, lav livskvalitet, bostedsløshet, arbeidsløshet og lite samarbeid med pårørende ofte kjennetegner livet til mennesker med ROP-lidelser. Vi har fortsatt fokus på en biologisk forståelse, dvs. at mennesker med ROP-lidelser har «en skade på hjernen» som må repareres. Som motvekt til dette har «recovery»- tilnærmingen har fått stadig større oppmerksomhet i måten å tilnærme seg ROP-lidelser på. Recovery-forståelsen tar avstand fra den ensidige naturvitenskaplige måten å forstå på. Recovery åpner for at personens egne mål og ambisjoner i fht. egen bedring skal ha avgjørende vekt.

Ottar Ness førsreamenuensis ved senter for psykisk helse og rus ved høgskolen i Buskerud og Vestfold uttalte at recovery handler om å støtte livsprosesser, hverdagsliv og at personen og hjelperen sammen kan finne en mening i erfaringene og sette dem i en sammenheng. Ness minnet oss om at opptrappingsplanen sier at vi må bort fra kronisitets-begrepet i måten vi møter mennesker med ROP-lidelser på.

I løpet av dagen fikk vi høre flere gripende historier fra mennesker med egenerfaring. To personer med brukererfaring fortalte om egne recovery-prosesser. Fra et liv med rus, kriminalitet og vold måtte de endre på alt. Det innebar bla. å finne seg selv og egen identitet, finne språk og temaer å snakke om som fungerte i «det normale livet», møte redsel og være nysgjerrige på hva hverdagslivet kan innebære. De understreket at det er viktig at folk rundt er «medbærere» av håp, og kan bidra til at personen i bedring faktisk ser dette selv. Videre framhevet de selvhjelpsgrupper og likemenn som svært viktige faktorer som kan bidra mye i et menneskes recovery-prosess.

Geoff Sheperd (Professor og psykologspesialist-leder ImROC* programmet) og Julie Repper (sykepleier med egenerfaring, ImROC*-rådgiver og leder utviklingen av recovery-orienterte tjenester i Notthingham) holdt et engasjerende foredrag om hvordan de jobber med å bistå de lokale tjenestene til bli mer effektive i arbeidet med recovery. De har vært med i etableringen av «Recovery colleges» hvor mennesker med brukererfaringer kan gå. Erfaringen fra disse er at mange tar fag/emner, og opparbeider kompetanse som gjør at de får jobb og kommer seg videre i livet. Sheperd og Repper understreket at erfaringskompetanse er helt vesentlig i recovery-orienterte tjenester. Stillinger som erfaringskonsulenter er derfor en nødvendighet i psykiske helsetjenester. De sammenlignet psykiske helsetjenester med IKEA hvor folk med brukererfaring gjorde ting «sammen med» i stedet for å fortelle folk om hvordan. I England hadde antall sykesengeplasser blitt redusert (4:1) i kraft av at likemannsarbeidet ble en vanlig del av de psykiske helsetjenestene.

Brukere fra Amalie Skrams hus i Bergen var godt representert på ROP-dagen. De fortalte at mobilisering av grasrota gjorda at kommunale politikere kom på banen og støttet etableringen av huset. Brukerne fortalte at «huset» for dem hadde betydd og betyr mye i deres recovery. Huset er godt sted å være, her møter man likemenn, deltar på felles aktiviteter som for eksempel, trening, turer, spille musikk og synge og å delta i andre kreative aktiviteter. Brukerne opplever Amalie Skrams hus som en levende recoveryorientert tjeneste.

Dette var noe av det som ble presentert på ROP- dagen. For mer om ROP-dagen, Recovery og rus se: http://roptv.no/
www.Napha.no
www.recoveryverksteder.no
www.snakkomrus.no

* ImROC=Implementing Recovery through organisational change

Høringssvar om tilgang til journalopplysninger

2014-11-19T13:32:00.001+01:00

stockimages/www.freedigitalphotos.net

Den nye Pasientjournalloven, som ble vedtatt av Stortinget i juni i år, åpner for at helsepersonell i større grad kan gis tilgang til journalopplysninger, også mellom ulike virksomheter. Loven er ennå ikke trådt i kraft, og det er planlagt at dette skal skje samtidig med en forskrift som utfyller loven. Et forslag om en slik forskrift har nå vært ute til høring.

"Forskrift om tilgang til helseopplysninger mellom virksomheter" omhandler de krav som stilles til helsevirksomheter når det skal gis tilgang til journalopplysninger. NFPH har avlevert høringssvar, og nedenfor følger noen klipp:

Generelt:

De siste tiårene har vi sett en styrking av pasient- og brukerrettigheter, parallelt med en erkjennelse av at å vektlegge pasientens/brukerens autonomi og medvirkning i behandlingen ikke bare er etisk riktig, men også viktig for utfallet av behandlingen. I så måte ser vi deler av Pasientjournalloven og forslaget til forskrift som her behandles, som et tilbakeslag. Vi mener at for å kunne medvirke og utøve selvbestemmelse i sin egen behandling, må man også bli spurt aktivt om hva man vil samtykke til når det gjelder samarbeid/informasjonsutveksling med andre instanser. Dette anser vi ikke å være godt nok ivaretatt i denne forskriften.

Om at journalopplysninger skal følge pasienten:

Vi undrer oss over at det framstilles som selvsagt at opplysningene skal «følge pasientene», all den tid dette har ikke vært praksis i helsevesenet til nå. Vi ser at det kan være fordeler med dette, men det er også betydelig risiko knyttet til at helsepersonell som hovedregel skal ha tilgang til opplysninger fra tidligere behandling. Opplysninger kan være feil, misvisende eller vektlegge andre aspekter enn det som er relevant i den aktuelle situasjonen, og kan lede en ut på farlige sidespor. (...) Det må også spørres om hvilken verdi en «second opinion» vil ha, dersom tidligere diagnose er kjent?

Informasjon til pasienten:

Det går fram av denne paragrafen at pasienten skal informeres om hvilke virksomheter som gir tilgang til opplysninger, og hvilke virksomheter som får tilgang. Det går imidlertid ikke fram på hvilken måte eller på hvilket tidspunkt pasienten skal informeres. Vi er bekymret for at informasjonen skal bli for generell, og gis på en slik måte at det framstilles som en standard prosedyre, eller en selvfølge, at det gis tilgang til sensitive opplysninger. (...)

Det er, ut fra erfaring, vår påstand at mennesker som trer inn i pasientrollen i psykisk helsevern, gjerne regner med at behandler kan lese journal fra tidligere behandlingsforløp ved samme institusjon, men at de ikke regner med at behandler kan lese journal fra andre virksomheter. (...)

Vi er bekymret for konsekvensene av at konfidensielle opplysninger skulle kunne utveksles uten eksplisitt samtykke for det enkelte tilfelle. (...) Dette kan virke negativt inn på tillit og trygghet, og hindre helsepersonells tilgang på informasjon fra pasienten selv, da han/hun kan bli tilbakeholden med dette som følge av ønske om å beholde kontrollen. I verste fall vil konsekvensen kunne bli at man vegrer seg mot å ta imot hjelp, av frykt og utrygghet for hvordan ens sensitive opplysninger vil bli behandlet.

Sperring av helseopplysninger:

Vi mener igjen at det ikke vil være tilstrekkelig at pasienten skal gis generell informasjon om sin rett til å motsette seg at det gis tilgang til journalopplysninger fra andre virksomheter. Slik generell informasjon gis gjerne i begynnelsen av et behandlingsforløp, på et tidspunkt da det allerede gis svært mye annen informasjon. (...) I tillegg må vi kunne tenke oss at man som pasient gjerne ønsker å legge for dagen en positiv innstilling til behandlingen som man skal i gang med, og vi mener derfor det blir galt å kreve av pasienten at han skal måtte si fra om at han motsetter seg en rutine på generelt grunnlag. Å overlate til pasienten å måtte ta et aktivt valg om å sperre journalen sin, kan muligvis gjøre at færre pasienter velger dette, da det kan virke som et drastisk tiltak og kan få pasienten til å føle seg lite samarbeidsvillig.

Tilgang til opplysninger på tross av manglende samtykke fra pasienten:

Det åpnes for at sperrede opplysninger kan gjøres tilgjengelige dersom «tungtveiende grunner taler for det». I høringsnotatet heter det også at «I særlige tilfeller vil det kunne tenkes at pasienten ikke kan motsette seg tilgang eller utlevering, for eksempel i forbindelse med tvangs-innleggelser ved psykiatriske institusjoner.»

Vi savner en redegjørelse for hva som menes med «særlige tilfeller» og «tungtveiende grunner». (...) Dersom det i dette ligger en tanke om at en person som underlegges tvungent psykisk helsevern, automatisk skal miste en slik rettighet, finner vi dette alvorlig. (...) At en person er diagnostisert med en «alvorlig sinnslidelse» og at man har funnet grunnlag for tvangsinnleggelse og/eller tvungen behandling betyr ikke automatisk at denne personen mangler samtykkekompetanse, eller ikke kan ha et legitimt ønske om å skjerme sensitiv informasjon om seg selv for innsyn. En antagelse om at personer som er underlagt tvang, generelt mangler samtykkekompetanse, blir svært uheldig.

Høringssvaret i sin helhet finner du her, sammen med andre høringssvar vi har skrevet.

Og høringsnotatet, med den foreslåtte forskriften sist i dokumentet, ligger her. På denne siden kan man også lese svar fra andre høringsinstanser. Blant annet har Riksrevisjonen levert et interessant høringssvar.

Toppmøte om medikamentfrie tilbud innen psykisk helsevern

2014-10-25T23:23:00.000+02:00

Foto: Serge Bertasius Photography, www.freedigitalphotos.net

Den 9. oktober ble det arrangert et "toppmøte" om medikamentfrie behandlingstilbud, hvor Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse stod som hovedarrangør. "Med rett til å velge" var overskriften for møtet. NFPH var invitert, og ble for anledningen representert ved styremedlem Sigrid Ramdal.

Toppmøtet kom i stand på bakgrunn av et initiativ fra flere av brukerorganisasjonene om å opprette behandlingsenheter hvor man i en psykisk krise kan få legge seg inn uten å måtte bli hverken tvunget eller forsøkt overtalt til å bruke medisiner. Dette initiativet har vi tidligere skrevet om her i bloggen, og vi deltok i 2013 på et lignende møte om denne tematikken.

Toppmøtet kan sies å være et skritt videre på veien mot å realisere medikamentfrie tilbud. Både gjestelisten og arrangementet som helhet signaliserte at dette var et viktig møte. Møtet fant sted på Thon Hotell Opera, i flotte omgivelser, med musikkinnslag og fin lunsj. Blant deltagerne denne gangen var, i tillegg til representanter fra brukerorganisasjoner og fagmiljøene, flere politikere. Kari Kjønaas Kjos, leder for helse- og omsorgskomitéen var tilstede, i tillegg til selveste helseminister Bent Høie.

Plenumsinnleggene var mange og korte, og hovedbudskapet fra de fleste talerne lot til å være en tilslutning til arbeidet for medikamentfrie tilbud. I helseministerens tale gikk det klart fram at et slikt tilbud allerede skulle vært realisert, gitt at dette har gått klart fram i oppdragsbrev til helseforetakene, og han uttalte at det var uakseptabelt at dette ennå ikke hadde skjedd. Slike meldinger fra en helseminister skulle gi grunn til optimisme for det videre arbeidet med dette.

Mellom plenumsinnslagene ble det diskutert rundt bordene hvor deltagerne var plassert. Da tanker og refleksjoner fra disse diskusjonene ble lagt fram mot slutten av dagen, kom det imidlertid fram opplevelser av at enigheten om medisinfrie tilbud kanskje ikke er så stor som det kunne virke til. Det ble klart at svært mange spørsmål av praktisk og konkret art gjenstod å diskutere og besvare, og at det nok er her uenighet og motstand vil kunne vise seg.

At toppmøtet ikke genererte noen konkrete forslag eller konklusjoner, betyr likevel ikke at det ikke var et viktig møte. Slik intensjonen nok har vært, ble møtet en markering av viktigheten av å arbeide for opprettelsen av medikamentfrie tilbud, og på den måten kan vi si at møtet har en viktig symboleffekt. At deltagere med ulik bakgrunn en hel dag satt og snakket sammen og hørte på innlegg om dette temaet, må utvilsomt ha gitt mange nye perspektiver, og vil kanskje også virke forpliktende på deltagerne til å slutte opp om dette arbeidet videre.

Flere av innlederne, blant andre Liv Skree fra We Shall Overcome, holdt engasjerende og inspirerende innlegg. For undertegnede sin del var nok det innslaget som gjorde mest inntrykk, en dialog mellom psykiaterne Trond F. Aarre og Harald Åsheim, hvor de reflekterte over sitt syn på psykiske problemer og behandling. Særdeles befriende var det å høre Aarre spørre, med referanse til all forskningen på biologiske årsaker til psykiske lidelser, om hvor lenge man skal fortsette å lete etter en nål i en høystakk, når man ikke en gang vet om det er noen nål der! Dialogen mellom de to psykiaterne vitnet om at det, uansett om man har en medisinskfaglig bakgrunn, er mulig å åpne seg for ulike forståelser og ulike behandlingstilnærminger. Som styremedlem i NFPH, hvor vi nettopp går inn for et mangfold av forståelser av psykisk helse, kan man ikke annet enn applaudere.

Referatene fra diskusjonene på møtet vil bli sammenfattet som Toppmøtets anbefalinger om videre tiltak. Så vil tiden vise hvor utviklingen går - og hvor fort den går - i arbeidet med medikamentfrie tilbud.

Flere av plenumsinnleggene fra toppmøtet ble filmet, og kan sees her.

Ny bok: A straight talking guide to psychiatric diagnosis

2014-10-24T14:20:00.000+02:00

‘A straight talking guide to psychiatric diagnosis’
Lucy Johnstone PCCS Books 2014

Do you still need your psychiatric diagnosis? The answer for practical purposes is probably ‘Yes.’ In the current system, diagnosis is essential for accessing services and benefits and for covering your treatment costs. But do you need to believe in your diagnosis? Do you have to accept this particular attempt to explain your difficulties, and to take it on as part of your identity by becoming one of the ‘mentally ill’? In the words of the blurb for my book, one of the excellent ‘Straight-talking introductionto….’ series:

A revolution is underway in mental health. If the authors of the diagnostic manuals are admitting that psychiatric diagnoses are not supported by evidence, then no one should be forced to accept them. If many mental health workers are openly questioning diagnosis and saying we need a different and better system, then service users and carers should be allowed to do so too. This book is about choice. It is about giving people the information to make up their own minds, and exploring alternatives for those who wish to do so.

As far as I am aware, this is the first book to provide a concise, accessible and inexpensive summary for service users, carers and others which:

Summarises the complex debates for and against psychiatric diagnosis
Looks at the impact of psychiatric diagnosis at every level from the individual upwards
Outlines the alternatives to diagnosis, which in essence come down to various versions of finding your own story
Supplies a lists of reading, resources and organisations which can help you to think about alternatives for yourself if you decide to do so.

I believe that service users have the right to make up their own minds about how they wish to describe their difficulties – but in order to do this, they need to know about the evidence for this way of thinking, the strengths and limitations, and the alternatives. Some will decide that diagnosis is what makes most sense to them. Many or most will need to hang onto these terms in order to access services and perhaps avoid unhelpful conflict with mental health professionals. However, I do not believe it is professionally, scientifically or ethically justifiable to present psychiatric diagnosis to service users and carers as an undisputed fact or truth. The Chair of DSM IV has described the manual as ‘deeply flawed and scientifically unsound’ and the Chair of DSM 5 has admitted there are no biomarkers to validate the categories; the former NIMH (the National Institute for Mental Health in the USA) director has described DSM as ‘totally wrong, an absolute scientific nightmare’ while the current one confirms that its categories ‘lack validity’; and NIMH has embarked on a massive project to re-write the diagnostic manuals from scratch. We should no longer conceal these vital debates from service users and carry on as before.

It is time for people to be offered an informed choice about whether to accept, or at least whether to believe, a psychiatric diagnosis with all its subsequent consequences, both positive and negative. I hope this book will be a contribution to that process.

Lucy Johnstone

@ClinpsychLucy on Twitter

Flyer

NFPHs tale på 10-årsjubileet til Tidsskrift for psykisk helsearbeid

2014-10-17T01:00:00.001+02:00

Tema: Hvor går fagfeltet psykiske helsearbeid – utfordringer og muligheter

Mariam: Leder for NFPH
Vibeke: Nestleder

Det er en fryd å stå her idag og få lov til å være med å feire tphs 10 årsjubileum. Takk for invitasjonen, samarbeidet, støtten og den gode lagånden dere har gitt oss som forening. Sammen står vi i kampen for å fremme psykisk helsearbeid.

Tidskriftet favner både brukere, pårørende, fagfolk og alle som har engasjement, både som bidragsytere og lesere. På samme måte er Norsk Forening for Psykisk Helsearbeid åpen for alle med interesse for psykisk helsearbeid uansett bakgrunn.

Tidskriftet ble stiftet i 2004 med ambisjon om å fungere som en aktør i feltet ved å formidle kunnskap om og i psykisk helsearbeid.

Vi i foreningen ser for oss TPH som et stort fruktbart tre med flere grener og nfph er et av disse grenene som har vokst ut av treet.

Foreningen ble stiftet i 2009 og har jobbet tett med tidskriftet siden. Alt som har blitt publisert av kunnskap og forskning og alt som er blitt arrangert av skriveverksteder, seminarer og konferanser i ulike deler av landet, har vært til stor inspirasjon for oss som forening.

Vibeke
Da jeg tok videreutdanning i psykisk helsearbeid, fordypningsoppgaven: skummet gjennom årganger fra 2004 til 2012, og har fulgt med siden. HALLELUJA! Det var som himmelens porter åpnet seg, endelig noen som «skjønte hva det handler om». Da jeg ble forespurt å sitte i styret i foreningen, var det lett å si ja. For en ære! Foreningen ble som nevnt «klekket ut av sentrale aktører fra tidsskriftet». Så det er med skrekkblandet fryd jeg står her i dag: føler meg som en nyutklekket kylling som i dag får være hane og « bruse litt med fjøra»!

Vi har i denne talen valgt å oppsummere noen av tidsskriftets saker gjennom de siste 10 årene. Selvfølgelig har vi valgt ut temaer som også er hjertesaker for foreningen - vi går som nevnt «hånd i hånd». Både foreningen og tidsskriftet er opptatt av en humanisering av psykisk helsearbeid. Fokus på hvordan bedringsprosesser finner sted, synliggjøring av hverdagslivets betydning for denne, ivaretagelse av mangfoldet, våge å gå nye veier, reell brukermedvirkning , og «innenfra-perspektivet», har blitt, og blir, løftet frem. TPH minner oss om det som burde vært en selvfølge, nemlig at «folk er folk», og at vi alle i løpet av livet kan bli berørt. Det kan være deg, meg, en søster eller bror, mor eller far, en sønn og en datter, eller en venn. Hvem som er hvem til enhver tid betyr lite, vi har alle grunnleggende allmennmenneskelige behov, og må bli møtt med respekt og medmenneskelighet.

Tidsskrift for psykisk helsearbeid har vært, og er, et talerør for et PARADIGMESKIFTE OG “EN NY” ANERKJENT PRAKSIS. Det har gjennomgående våget å gi systemene og beslutningstagerne noen reelle «spark i ræva», som vi sier i Groruddalen. Tidsskriftet har gitt brukere, pårørende, fagfolk og engasjerte hjelpere håp om at endring er mulig.

Mariam

TPH: Fokus på MESTRING OG BRUKERMEDVIRKNING, ikke på sykdom og diagnoser.

Tilrettelegging for at mennesker med psykiske lidelser skal kunne mestre egne liv har stått og står sentralt. Det innebærer en viktig grunnforståelse av hvordan bedringsprosesser finner sted. Når brukerne er aktive i endringsprosessen, bør hjelperrollen og systemene også endres. Det må stilles nye krav til fagkunnskapen som både ivaretar mestringsperspektivet og brukerperspektivet.

Brukermedvirkning må innebære at brukere og pårørende må inneha rollen som subjekt og aktør i beslutnings- og behandlingsprosessene. Det betyr at individuell fortolkning av egen situasjon må tas på alvor, og gi føringer for nye arbeidsmåter og ny kunnskap.

All endring tar tid. Fortsatt er vi alt for opptatt av sykdomsmodellen som rådende på psykisk helsefeltet. Fokus bør være på bedringsprosesser i form av mestring av hverdagsliv, på ressurser og kompetanse. Psykisk uhelse kan ikke alene handle om en diagnose, men må ses i en sammenheng med det å ha et sted å bo, aktivitet og en inntekt. Det sosiale fellesskapet er viktig for å ha et godt hverdagsliv. For noen kan det å få en diagnose være en stor lettelse. Mens andre ikke opplever problemene sine som en sykdom.

Under min videreutdanning hadde jeg praksis på et aktivitetshus. Før praksisperioden begynte fikk vi i oppgave å intervjue de ansatte. Da jeg kom dit for første gang, møtte personer som virket oppegående, ressurssterke. De holdt på med felles aktiviteter, Jeg så ikke forskjell på de ansatte og brukerne, så jeg visste ikke hvem jeg skulle henvende meg til. Jeg tror det var poenget, alle var likestilte. Brukerne og de få ansatte hadde vært med på å skape den tilværelsen, et inkluderende miljø der brukermedvirkning så ut til å fungere i praksis og brukerne møtte andre i samme situasjon. Brukerne hadde et sted å komme til som de selv var med på å styre, et nettverk å forholde seg til, aktiviteter og små arbeidsoppgaver som trengte deres bidrag. Tiltak som dette gir lyst, håp og mening, fordi de er med på å påvirke miljøet, og hverdagen deres.

TPH og KRITIKK AV PSYKISKE HELSETJENESTER

Tidskriftet har flere ganger belyst bekymringsverdige aspekter ved utviklingen i psykiske helsetjenester. Blant annet har det vært skrevet om foretaksreformen i helsevesenet, og hvordan det å overføre styringsmekanismer fra det private næringsliv til offentlig sektor har medført at helsetjenestene må vise kostnadseffektivitet og konkurransedyktighet – på bekostning av det å lytte til brukerne, og deres preferanser og perspektiver. Innføringen av prinsipper fra «New public management» passer som hånd i hanske med en medisinsk modell, som også er dominerende på psykisk helse-feltet (bl.a. ved at diagnoser, medisindoser og standardiserte intervensjoner er lette å måle og telle). En medisinsk modell innebærer biomedisinsk forskning, vektlegging av diagnoser som er forankret i den medisinske disiplinen psykiatri, samt et sterkt fokus på definerte kliniske metoder og kontroll av samtaler og samvær. Et slikt fokus legger til rette for en objektivisering av den andre, og marginaliserer den subjektive erfaringen og det faglige skjønnet. I dag heter det at helsetjenesten skal være brukerorientert, men det oppstår store dilemmaer for den enkelte hjelper når man samtidig er pålagt å følge standardiserte prosedyrer. Dette er problemstillinger som gjelder både i spesialisthelsetjenesten og i kommunen.

I tillegg har psykisk helsearbeid noen ekstra utfordringer. Fagfeltet er fortsatt i sin oppstartsfase og har til dels vært preget av neglisjering og motsetninger mellom fageksperter. Det er helt greit å være uenige, men uenigheten må ikke bli et hinder for utvikling. Og her har TPH fungert som et bindeledd mellom ulike fag- og brukergrupper. Det kjennes til tider tungt og belastende å kritisere et system som svikter. Faren er at en risikerer å bli kritisert for å mele sin egen kake, mens hensikten er å løfte psykisk helsefeltet ved å belyse problemområder som trengs å løftes opp på et høyere nivå.

TPHs KRITIKK AV EVIDENSBASERT PRAKSIS

Flere sentrale stemmer i tidsskriftet hevder at evidensbasert praksis (hvor man søker å bruke metoder som forskningen har funnet ut er virksomme) er blitt for nært knyttet opp mot såkalte randomiserte, kontrollerte studier, og at dette har blitt gjort til et ideal innenfor utviklingen av behandlingsmetoder i psykisk helsevern. Evidensbasert behandling burde egentlig være en avveining og kombinasjon mellom forskningsresultater, klinisk erfaring og brukererfaringer, men slik forstås ofte ikke begrepet i dag? TPH har stilt spørsmål om evidensbasert praksis, slik det forstås i dag, i det hele tatt kan ses på som kvalitetssikring, eller om dette heller skaper nye problemer. Evidensbasert praksis får alvorlige ideologiske implikasjoner når det resulterer i «bruksanvisninger» som ser bort fra konteksten brukeren lever i. Det blir et ensidig fokus på klassifiseringer, standarder og sjekklister, hvor det kliniske skjønn, så vel som brukerperspektivet, settes til side. Evidenshysteriet gjør oss også blinde for de sammenhengene mellom makt og kunnskap som blir styrende for praksis.

VET FAGFOLK BEST?

Fortsatt blir brukere sjelden tatt på alvor når deres måter å forstå sine psykiske problemer på, avviker far det som er etablert som sannhet i hjelpeapparatet. Det tradisjonelle ståsted i mange psykiatriske tjenester er at pasienten ikke vet hva som er best for seg selv. Dette perspektivet forhindrer psykisk helsevern fra å integrere brukerens kunnskap, ressurser, verdier og ikke minst målbevissthet i praksisen. Istedenfor å ta brukerens syn på alvor, blir dette tolket av «ekspertene» (dvs. psykiatere, leger, sykepleiere m.fl.).

Vi i NFPH støtter oss på TPH når vi sier at det er grunn til å betvile at fagfolk vet bedre enn brukerne. Ett perspektiv, én gruppe eller en person vil alene ikke kunne definere hva som er de beste beslutningene til enhver tid. Det kan hende at flere syn og vurderinger kan bidra sammen i positiv retning selv om fagfolk ikke ser logikken. I lys av dette er det god grunn til å bruke flere ressurser på å undersøke brukernes erfaringer og vurderinger. Det vil bli interessant å se hvordan det går hvis brukererfaringene blir mer vektlagt for forskning og tjenesteutvikling, slik vi håper. Studier basert på brukererfaringer kan gi nødvendig og avgjørende kunnskap. Det er viktig at dette anerkjennes slik at det skapes rom for vitenskapelig mangfold.

Vibeke
EVIDENSBASERT PRAKSIS OG VEIEN VIDERE

Vi slutter oss til sentrale stemmer i tidsskriftets vurdering om at evidensbasert praksis sitt nære bånd til det naturvitenskapelige forståelser kan være problemet. Kanskje kan evidensbasert praksis i seg selv være konstruktiv, dersom synet på hva som er god og viktig forskning ble endret. De som har opplevd, og opplever, psykisk lidelse, må få fortalt om sine erfaringer. Da får vi ny kunnskap å bygge videre på, og som kan danne grunnlag for en ny type praksis. Mennesker som har vært gjennom bedringsprosesser bidrar til viktig informasjon i evidensen vi bygger på. Det handler om brukernes ønsker og om deres erfaringsbaserte kunnskap. Denne innenfra-kunnskapen kan gi et viktig grunnlag for praksisutvikling. Velger man å se forskning som prioriterer brukerperspektivet som god evidens, vil evidensbasert praksis kunne bety nettopp at brukeres erfaringer og preferanser skal påvirke avgjørelser som blir tatt. Hvis man i tillegg for alvor inkluderer klinisk skjønn og brukermedvirkning i evidensbegrepet, vil det å arbeide evidensbasert innebære betydelige endringer i dagens praksis. Ved å tillegge brukernes erfaringer mer vekt, flyttes fokuset vekk fra systemets behov, og økonomiske styringsprinsipper og standardisering vil måtte vike. Vi vil trenge profesjonelle som er modige og villige til tenke annerledes. Det må erkjennes at ingen alene har løsningen, og en felles forståelse for at ingen av de samarbeidende partene alene kan løse problemene som oppstår. Ikke minst vil vi trenge at arbeidsgivere legger til rette for at det skal være mulig å jobbe evidensbasert på denne måten.

REORIENTERING AV PSYKISKE HELSETJENESTER

TPHs og foreningens holdning er at psykiske helsetjenester må reorientere seg og komme bort fra det ensidige perspektivet om hva kvalitet og høye standarder for omsorg og behandling handler om. Vi må fokusere mindre på kortsiktig effektivitet, og i stedet utvikle fleksible systemer som rommer lite målbare erfaringer som tillit, glede og håp.

AVSLUTNING

Det er ikke brukerne, profesjonelle og familier alene som må involvere seg i egen bedring, hele den psykiske helsetjenesten må gjøre det. Foreningen og tidsskriftet taler for at det er på høy tid å virkeliggjøre samarbeid og fellesarenaer der alles opplevelser blir tillagt vekt. Det innebærer at brukerstemmer, pårørendestemmer, fagpersonstemmer, forskerstemmer, byråkratstemmer og politikerstemmer blir hørt. Tidsskriftet sier: ’’Det er behov for en nyinnskriving av etablerte kunnskaps- og praksistradisjoner hvor ikke viten ansees som de profesjonelles eiendom, hvor ikke fagperson har definisjonsmakt og hvor ikke «ovenfra og ned»-kunnskapssystemer og -beslutningsstrukturer dominerer’’. Målet bør være å utfordre det rådende kunnskapssynet, hvilket innebærer en lang og tidkrevende prosess.

Vi er forsiktig optimistiske med tanke på fremtiden. Vi ser en gradvis endring av fagfolks holdning til eget arbeid og definisjon av profesjonalitet - selv om det går sakte … Det krever sterke, modige og engasjerte brukere, pårørende, og fagpersoner til å stå imot systemets krav slik at brukerne blir møtt med respekt, likeverd, ydmykhet og medmenneskelighet. Takk til alle bidragsyterne i TPH som gjennom 10 år har gitt oss alle: brukere, pårørende, frivillige og hjelpere, tro på at endring av praksis er mulig - selv om det tar tid!

Vi velger å avslutte med kloke ord fra Patricia Deegan, som selv har brukererfaring, og som mot mange «eksperters» tro kom seg, og tok doktorgraden i klinisk psykologi. Hun arbeider med bedringsprosesser i sitt virke, og sier at det er viktig å møte mennesker med psykiske lidelser med åpenhet for at alle er forskjellige og unike. Vi syntes Deegans ord favner selvet hjertet av tidsskriftets budskap:

Jeg snakker om hjertet som kan knuse, hjertet som blir urolig, det harde hjertet, det hjerteløse, det kalde hjertet som verker, hjertet som står stille, hjertet som hopper av glede, og den som har mistet hjertet. Klokhet krever at vi lærer vitenskapen om kjernene i dette hjertet. Det menneskelige hjertet. Ikke pumpen som slår i alle kropper, men som lever i min kropp, og i din kropp.

(Deegan 1996, vår oversettelse)

GRATULERER MED 10-ÅRS DAGEN! - MED ØNSKE OM AT DE 10 NESTE BLIR LIKE GODE!

HILSEN NORSK FORENING FOR PSYKISK HELSEARBEID!

New book: A prescription for psychiatry

2014-09-30T10:09:00.000+02:00

Thank you for the opportunity to bring my new book to your readers.

The idea that our more distressing emotions can best be understood as symptoms of physical illnesses is pervasive and seductive. But in my view it is also a myth, and a harmful one. In ‘A Prescription for Psychiatry’ I explain how our present approach to helping vulnerable people in acute emotional distress is severely hampered by old-fashioned, inhumane and fundamentally unscientific ideas about the nature and origins of mental health problems and argue that we need wholesale and radical change, not only in how we understand mental health problems, but also in how we design and commission mental health services.

I argue that we should turn from the diagnosis of illness and the pursuit of aetiology and instead identify and understand the causal mechanisms of operationally defined psychological phenomena. Our health services should sharply reduce our reliance on medication to address emotional distress. We should not look to medication to ‘cure’ or even ‘manage’ non-existent underlying ‘illnesses’. We must offer services that help people to help themselves and each other rather than disempowering them: services that facilitate personal ‘agency’ in psychological jargon. That means involving a wide range of community workers and psychologists in multidisciplinary teams, and promoting psychosocial rather than medical solutions. Where individual therapy is needed, effective, formulation-based (and therefore individually tailored) psychological therapies should be available to all. When people are in acute crisis, residential care may be needed, but this should not be seen as a medical issue. Since a ‘disease model’ is inappropriate, it is also inappropriate to care for people in hospital wards; a different model of care is needed.

Adopting this approach would result in a fundamental shift from a medical to a psychosocial focus. It would see a move from hospital to residential social care and a substantial reduction in the prescription of medication. And because experiences of neglect, rejection and abuse are hugely important in the genesis of many problems, we need to redouble our efforts to address the underlying issues of abuse, discrimination and social inequity. This is an unequivocal call for a revolution in the way we conceptualise mental health and in how we provide services for people in distress. But I believe it’s a revolution that’s already underway.

‘A Prescription for Psychiatry: Why We Need a Whole New Approach to Mental Health and Wellbeing’ by Peter Kinderman (ISBN: 9781137408709) is published by Palgrave Macmillan.

---o---

About me: I am professor of Clinical Psychology and Head of the Institute of Psychology, Health and Society at the University of Liverpool in the UK. In addition to this book, I have recently launched a free, online, open-access course exploring our understanding of mental health and well-being.

Follow me on Twitter as @peterkinderman

Alain Topor foreleser om økonomi og psykisk uhelse

2014-06-30T02:29:00.002+02:00

Rapport fra idédugnad

2014-04-07T23:28:00.001+02:00

Den 1. april ble det avholdt en idédugnad om psykisk helsearbeid. Her deltok styret i NFPH, sammen med noen av medlemmene våre, representanter fra brukerorganisasjonene WSO og Aurora, og Bengt Karlsson, redaktør i Tidsskrift for psykisk helsearbeid.

Ettersom flere har vært interessert i idédugnaden, men ikke hadde anledning til å delta, lovte vi å legge ut en rapport fra dugnaden i bloggen vår. Nå kom vi ikke fram til noen entydige konklusjoner eller sikre planer på dugnaden; derimot ble den en åpen diskusjon om psykisk helsearbeids status i dag, samt om hvordan vi kan jobbe videre for å fremme psykisk helsearbeids verdier og arbeidsformer.

Tidlig i møtet ble det klart at det er ønskelig med et tettere samarbeid mellom NFPH og andre organisasjoner/institusjoner. Dette er noe vi vil jobbe videre med gjennom året, og kanskje får vi i 2015 til å lage et arrangement med fokus på psykisk helsearbeid, hvor vi nettopp drar nytte av ulike organisasjoner på feltet og deres kunnskap og kontaktnett. Dette vil vi komme tilbake til her på bloggen senere, når det utkrystalliserer seg en klarere plan.

Det ble ellers på møtet ytret noe frustrasjon over tingenes tilstand innen psykisk helsevern og til dels i andre deler av systemet, når det gjelder et dominerende biomedisinsk paradigme, samt økt byråkrati og standardisering. Dette er noe vi tidligere har skrevet om her på bloggen, i vår sympatierklæring til Helsetjenesteaksjonen. I lys av dette virker det viktigere enn noen gang å løfte fram psykisk helsearbeids verdisyn og være med og påvirke utviklingen på psykisk helse-feltet.

Vi i styret satte stor pris på diskusjonen, og ser fram til framtidige samarbeidsprosjekter!

Årsmøte -valg av nytt styre 2014

2014-03-08T16:20:00.002+01:00

Etter en vellykket og vel overstått årsmøte fredag 28/02 ble det valgt ut nytt styre for år 2014/2015. Som nyvalgt leder ønsker jeg å takke for den gode innsatsen til det gamle styret. Vi takker spesielt Joakim Serpinsky som valgte å gå av. Lykke til videre.

Det nye styret består nå av 6 dedikerte, kampklare, kompetente og vel erfarne kvinner med ulike bakgrunn.

Vi ser frem til 2 nye år og vil prøve så godt vi kan for å lede foreningen i riktig retning med medlemmenes støtte, samarbeid og engasjement. Vi satser på en positiv utvikling

Fra høyre, Mariam kabia Agyemang, Sigrid Ramdal, Karin Haukalid, Vibeke Pettersen, Trude Klevan og Heidi Andersen (fraværende)

Professor Richard Warner om alternativer til tvang

2014-02-20T01:14:00.000+01:00

Paneldebatt

Hvilke standpunkter har NFPH?

2014-01-08T22:06:00.000+01:00

Vi får av og til spørsmål om hva foreningen jobber for, og hva vi mener. Psykisk helsearbeid er et stort felt, og det er dermed mye vi som forening må ta stilling til.

Våre overordnede standpunkter er beskrevet i vår fagpolitiske plattform. Dette er et omfattende dokument, som ikke bare omhandler foreningen men også utviklingen innen psykisk helse-feltet og dermed bakgrunnen for foreningens tilblivelse. Det munner ut i fem punkter som det er vedtatt at NFPH særlig vil arbeide for:

Et mangfold av forståelser i relasjon til psykisk uhelse kombinert med at den medisinske sykdomsmodellen må detroniseres.
Alle tilbud om psykisk helsehjelp skal være basert på frivillighet.
Det må ansettes personer med egenerfaring i alle psykisk helsetjenester.
Fagpersoner med psykisk helsearbeidkompetanse og psykisk helsearbeids arbeidsformer må gis sentral plass i alle psykiske helsetjenester.
Det må etableres ett tjenestenivå i psykisk helse som er lokalt forankret.

I den fagpolitiske plattformen er det utdypet hva vi legger i disse punktene. Det er imidlertid i de konkrete sakene at standpunktene våre kommer til uttrykk, og mye av styrets jobb handler nettopp om å bruke den fagpolitiske plattformen som grunnlag når vi tar stilling til aktuelle saker. For en oversikt over våre uttalelser, høringssvar og avisinnlegg, gå til fanen "NFPH mener". Her har vi uttalt oss om tvangslovgivningen innen psykisk helsevern, medisinfrie tilbud, styringsideologier i helsepolitikken med mer.

Vi tar fortsatt gjerne imot innspill fra medlemmer og lesere av bloggen, enten det gjelder våre tidligere uttalelser eller saker dere synes vi burde mene noe om. Bruk kommentarfeltet eller mail oss på nfph@outlook.com. Og dersom du ønsker å bidra med å skrive uttalelser om saker du er opptatt av, er du velkommen til å samarbeide med oss om det. Ta kontakt!

Høringssvar om lokalt psykisk helsearbeid

2013-12-31T02:03:00.004+01:00

I høst leverte NFPH sitt høringssvar til Helsedirektoratets "Sammen om mestring - Veileder i lokalt psykisk helsearbeid og rusarbeid for voksne". Vi er glad for veilederen, og særlig positiv til vektleggingen av brukerperspektivet, av mestring og ressurser, men vi hadde likevel noen kommentarer og innsigelser. Her følger noen smakebiter fra høringssvaret vårt:

Om erfaringskonsulenter:
Her kan det gjerne legges sterkere føringer for at erfaringskonsulenter med bruker og/eller pårørendeerfaring bør ansettes både på kommunalt og spesialisthelsetjenestenivå. Idag er det altfor mye opp til den enkelte tjeneste å selv vurdere om de skal opprette slike stillinger, med det resultat at få prioriterer å bruke ressurser på dette. (...)

Variasjon i tilbudene:
Det heter også i veilederen at det bør finnes et "bredt og variert tjenestetilbud tilpasset brukerens behov". Vi opplever imidlertid ikke at tilbudene som skisseres, og som eksisterer idag, lever helt opp til dette. (...) Ekstra bekymringsverdig mener vi det er når myndigheter og fagpersoners oppfatning av hva som er god behandling skal overprøve den enkelte brukers personlige oppfatning, slik at denne må motta én bestemt behandling, enten fordi det ikke finnes alternativer, eller fordi brukeren blir underlagt tvang. (...)

Bolig:
Det er bra at veilederen fremhever betydningen av en stabil og tilfredstillende bosituasjon. Imidlertid bør det fremheves som spesielt viktig at familier med barn får nødvendig hjelp og støtte til å skaffe en bolig som bidrar til å sikre barna trygge og stabile oppvekstforhold. (...)

Personlig ombud:
Vi merker oss at tjenesten «Personlig ombud» ikke er nevnt i veilederen. Dette undrer oss, da nettopp et slikt bindeledd mellom tjenestene og den som trenger tjenester kan være det som er avgjørende for å hjelpe mennesker til et verdigere liv. Det finnes mange tilbud som veilederen viser til men for mange mennesker som har psykososiale funksjonsnedsettelser og eventuelt rusproblemer er det ikke alltid lett å få på plass det man har krav på. (...)

Høringssvaret i sin helhet finner du her, og veilederen kan leses her.

Ytringsfrihetsprisen 2013 tildelt Siv Helen Rydheim

2013-12-16T20:33:00.001+01:00

Juryens begrunnelse:

Bakgrunn
Historien viser at mennesker har blitt og fortsatt blir utsatt for krenkende og uverdig behandling innen psykisk helsevern, hvor også retten til den frie ytring og grunnleggende menneskerettigheter settes til side. ”Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern” har til hensikt å rette oppmerksomheten mot, og bidra til å sikre vilkårene for, den frie ytring på et bredt grunnlag. Prisvinneren bør ha pekt på forslag til endringer som kan ivareta en grunnleggende respekt for mennesket, dets integritet og rett til ytring, medbestemmelse og deltakelse i behandlingssamarbeidet. Prisen deles ut til en person, institusjon eller organisasjon som har utmerket seg i den forbindelse. Prisen, på kr. 10 000, ble første gang utdelt i 2002, og deles ut for tolvte gang i år.

Årets prisvinner
Årets prisvinnerer en rollemodell som var tidlig ute med å dele sine erfaringer med tvang, krenkelser og erfarte opplevelser kategorisert som psykiske lidelser. Prisvinneren har benyttet seg av de fleste media for å spre erfaringskunnskap, og vært en tydelig og viktig stemme innen psykisk helse og psykisk helsevern. Over flere årtier har prisvinneren vært med å utvide forståelsen av disse begrepene gjennom erfarings- og kunnskapsformidling. Vedkommende står åpent frem og er ikke redd for å uttrykke klare holdninger og meninger, og sprer kunnskapen om hva som kan hjelpe i en livskrise. Prisvinneren har også i stor grad fortalt om de sårbare, skambelagte og stigmatiserte opplevelsene tvang og overgrep har medført, og arbeider modig, engasjert og helhjertet for å bedre forholdene som er i dag.

Årets prisvinner stiller opp der vedkommende kan uten at det er pengene eller reisevei som avgjør. Prisvinneren har i mange år arbeidet for å fremme erfaringsperspektivet og å stå på får en bedre forståelse av psykisk helse og påvirke utviklingen av psykisk helsearbeid. Hun er alltid tilgjengelig for svar på de mange spørsmål som reises i psykisk helsefeltet. Hun har en stødig kurs mot et bedre samfunn, gjennom hardt arbeid og mye kunnskap og lang arbeidskarriere som erfaringsformidler om ellers så tabubelagte og uutalte temaer. Hun har bidratt med utallige prosjekter over de siste årene. Et av hennes siste prosjekter var boken Drøm i våken tilstand (2013) i samarbeid med Gunn Helen Kristiansen. Årets prisvinner var den som dro det hele i gang på grunnlag av at hun så et sterkt behov for at egne og andres erfaringer med psykoselignende opplevelser kom frem i lyset.

Årets pris tildeles: Siv Helen Rydheim

Opptak fra tirsdagens CRPD-konferanse

2013-12-03T23:48:00.001+01:00

Først i denne videoen snakker representanter fra Likestillings- og diskrimineringsombudet.
Psykisk helse starter 27:10. På slutten snakker Hege Orefellen fra WSO (fra 37:30).
Klikk på Meny for å se alle foredragene.

Your browser does not support iframes.

Ytringsfrihetsprisseminaret 2013

2013-12-03T18:30:00.000+01:00

YTRINGSFRIHETSPRISEN INNEN PSYKISK HELSEVERN

”Galskap og litteratur”

Seminar og prisutdeling

Fredag 13. desember 2013

Kl. 18.00-21.00

Kulturhuset, Oslo

Youngstorget 3

0181 Oslo

PROGRAM

18.00 Velkommen. Bengt Karlsson

18.10 Innledninger ved:

Victoria Ibaboa Edwards: »Litteratur som livbøye».

Inger Beate Larsen: «Når de gale skriver om å være gal - En analyse av skandinaviske selvbiografien skrevet i en periode på 90 år».

Hilde Bondevik: «Om galskap i norsk skjønnlitteratur med utgangspunkt i Amalie Skrams sinnsykehusromaner».

Siv Helen Rydheim: «Drøm i våken tilstand».

19.45 Panelsamtale. Ordstyrer: Anders J.W. Andersen

Musikk ved Sofie Schiefloe

20.30 Prisutdeling

21.00 Avslutning

Seminaret er gratis og støttes av Fritt Ord, Universitetet i Agder og Høgskolen i Buskerud.

INNLEDERE

Siv Helen Rydheim er forfatter. Tvangs- og psykoseerfarer (1992-96). Sentralstyremedlem We Shall Overcome. Ansatt i Nasjonalt senter for Erfaringskompetanse som prosjektmedarbeider og administrator for facebookgruppen Erfaringsnettverket.

Inger Beate Larsen er førsteamanuensis i psykisk helsearbeid ved Universitetet i Agder. Hun er spesielt opptatt av sammenhengen mellom helse og arkitektur, og tvang i psykisk helsevern.

Victoria Ibabao Edwards er redaksjonsmedlem i Tidsskrift for psykisk helsearbeid og jobber med arbeid og psykisk helse i NAV. Hun er spesielt opptatt av psykisk helse for barn og unge.

Hilde Bondevik er førsteamanuensis ved Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo. Hun er spesielt opptatt av humanioraperspektiver i medisin og helsefaglig forskning. Har arbeidet med tema innenfor medisinsk historie og skjønnlitteratur.

Vellykket temakveld på Villa Walle

2013-10-19T16:38:00.000+02:00

Villa Walle er en flott, gammel sveitservilla beliggende i Sandvika.

Torsdag denne uken arrangerte NFPH temakveld i samarbeid med det brukerstyrte huset Villa Walle i Sandvika. Vi hadde invitert filosof Sidsel Høye Haugan til å komme og snakke om "det gode møte", og vi var spente på hvor mange som ville komme. Det skulle vise seg å bli en særdeles vellykket kveld, hvor finstua i Villa Walle var fylt opp av et lydhørt og engasjert publikum.

Sidsel er ikke en filosof som serverer ferdige sannheter; hun tar med seg publikum i en dialog hvor det åpnes for sidesprang og nye retninger, men hvor samtalen på bemerkelsesverdig vis likevel vender tilbake til en slags rød tråd. Temaer som ble berørt var frihet versus grenser og hvorvidt psykisk helsevern virker innskrenkende eller også kan gi struktur som kan være frigjørende. Fordommer og toleranse ble også diskutert, og temaene hadde alle møtet mellom mennesker som omdreiningspunkt. Den ærverdige finstua, hvor det var høyt under taket, lenestoler og tente lys, var som skapt for filosofisalong.

Som pauseunderholdning stilte Villa Walles eget band, Villa Wakle band. Med trøkk og groove var de et forfriskende innslag.

Som del av arrangementet fikk vi i styret også fortalt litt om NFPH og Tidsskrift for psykisk helsearbeid, og jammen fikk vi vervet noen medlemmer også!

Både vi og Villa Walle var svært fornøyd med arrangementet. Samarbeidet var både praktisk og meningsfullt, og kanskje arrangerer vi noe lignende igjen når anledningen byr seg.

NFPH inviterer til temakveld

2013-09-17T21:14:00.002+02:00

”Jeg og du - et filosofisk blikk på det gode møte”

NFPH i samarbeid med Villa Walle har gleden av å ønske medlemmer, brukere av Villa Walle og andre interesserte velkommen til en spennende temakveld.

Foredragsholder denne kvelden er filosof Sissel Høye Haugan. Hun jobber som filosofisk veileder og foredragsholder, og vil ta for seg det genuine møtet mellom to personer, sett i et filosofisk perspektiv.

Etter foredraget har vi satt av tid til spørsmål, undringer og utveksling av synspunkter. Vi ønsker å belyse temaet "det gode møte" fra ulike perspektiver, og bruke eksempler fra møter i behandlingsapparatet så vel som i hverdagslivet. Hva er et godt møte, og hvordan kan det påvirke livet vårt?

Vi serverer kaffe, te, kjeks og frukt. Temakvelden er gratis.

Tid: Torsdag 17. oktober fra kl 18:00 – 20:00
Sted: Villa Walle, Anton Walles vei 37, Sandvika (like ved Sandvika stasjon)

Påmelding snarest til nfphforening@outlook.com

Hjertelig velkommen!