Avslutningssangen er fra Prince of Persia: Lost Crown lydsporet, som nylig ble brukt i de olympiske leker, hvor Ilia Malinin vant gull i kunstløp for herrer. Gratulerer!

Episodens avslutningssang er hentet fra Game Awards, som etter tradisjon spiller en medley av årets nominerte. Episk!

Episodens avslutningssang er hentet fra Streets of Rage 2 rulleteksten, gjenspilt av GaryOak på Youtube.

Episodens avslutningssang er hentet fra Wukong, remixet av Diego Mitre på youtube. God fornøyelse og god sommer!

Denne episodens avslutningssang er Mario Kart World temasangen, spilt av Gabocarina96 på Youtube. Skikkelig rocka sang!

Denne ukas avslutningssang er en banger av en cover-versjon av Elton Johns «I’m Still Standing», bare denne gang sunget av en kamphungrig Space Marine. Sjekk ut kanalen til Boris Harizanov på youtube for flere episke sanger.

Episodens avslutningssang er hentet fra Video Game Awards sin årlige sangkavalkade for å feire de nominerte i 2024. All honnør til Geoff Keighley og Lorne Balfe for å ha satt dette sammen.

Denne ukas avslutningssang er Tal Tal Heights, en episk versjon remixet av L’Orchestra Cinematique, som dere kan finne på Youtube og Spotify.

Denne episodens avslutningssang er temasangen til Concord.

Denne episodens avslutningssang er av Lindsey Stirling som spiller en Zelda medley.

Denne episodens avslutningssang er Contra – Jungle Allan Zax Remix fra youtube.

Episodens avslutningssang er kampmelodien til Final Fantasy VII – Rebirth, som til tross for Uys lunkne inntrykk, har en kjempeepisk sang.

Super TEK ønsker alle våre lyttere et latterlig bra spillår!

Denne episodens avslutningssang er fra Street Fighter II – med en bonussang fra rulleteksten kalt Ready to Fight.

Denne episodens avslutningssang er selvsagt Game of the Year Medley fra VGA 2023, hvor Pedro «the Flute Guy» Eustache tar helt av igjen, det anbefales å se klippet på youtube.

Denne episoden blir rundet av med et spilltemakavalkade laget av The GAG Quartet på youtube. De er flinke!

Denne bursdagsepisoden ble så fullspekket at det var lurest å dele den i to. Neste episode kommer veldig snart. Avslutningssangen er Robocop: Rogue City Epic version av L’Orchestra Cinématique.

Denne episodens avslutningssang er en klassiker i form av Megaman 3 tittelsang fremført av Demetori.

Episodens avslutningssang er Starfield temasangen, som Baltic House Orchestra har laget sin egen versjon av.

Episodens avslutningssang er laget av jam2995 på youtube og er en rockecover av Wind Waker sin seilesang. God sommer til alle våre lyttere!

Førsteinntrykket mitt var veldig solid, veldig mystisk. En mørk skjerm, noen hjertebank, og spill-tittelen viste meg at noe voksent, noe fælt skulle skje. Link og Zelda utforsker noen ganger under slottet før de kommer over noe som vil endre Hyrule´s historie, for alltid.

Og mer sier jeg ikke, for historien er nok best å oppleve på egen hånd, og den blir langsomt rullet ut etterhvert som jeg utforsker mer og mer av kartet. Første del oppe i skyene lærer deg de nye fundamentene til TotK, noe som er kjekt og nytt, og det gjøres steg for steg, slik at det ikke føles overveldende. De nye triksene har sikkert alle lest om fra før av, men det jeg kan si er at det åpner opp for mye eksperimentering og kreativ problemløsing.

Når man så hopper utenfor øya og faller ned mot Hyrule så innser man hvor stor verdenen er, og hvor mye som skal utforskes. Det er fjell, gruver, byer, enorme hieroglyfer, innsjøer, observasjonstårn og masse grønne Shrines å finne. Et fint sted å starte er i Lookout Landing hvor du treffer kjentfolk, og får ditt første og viktigste oppdrag. Der får man også vite hvordan det fungerer med observasjonstårn, den underjordiske verdenen som åpnet seg opp, og hvordan man oppgraderer helse, utholdenhet og får bedre plass i ryggsekken. 

Når det gjelder klær, utstyr og våpen så er det et tveegget sverd, beklager ordspillet. Som Joakim skrev forrige gang, så er verdenen ute etter å ta deg, og vær og vind kommer til å ta knekken på deg om du ikke passer på. Enten man kjøper klær, koker sammen noe suppe eller holder seg nære flammer for å holde seg varm, så finnes det ulike løsninger på problemet. Sekken din har uendelig med plass når det gjelder ressurser heldigvis, så det er bare til å sanke og hamstre. Våpen, skjold og buer har derimot begrenset plass og går fort i stykker, og må byttes ut like ofte som sokker.

Problemet mitt, og jeg er sikkert i minoriteten her, er at denne konstante mikro-styringen ødelegger for flyten i spillet. Jeg har såvidt hakket 4-5 ganger på en fiende før sverdet mitt eller buen går i stykker, eller skjoldet splintrer. Det kan være jeg er midt i en episk kamp, og der gikk tiden ut for solbær-toddyen min og nå tar jeg frost-skade. Om jeg hadde planlagt bedre så hadde jeg sikkert sluppet denne frustrasjonen, men frenetisk kamp blandet med inventar-sortering er ikke gøy. 

Det er jo fint at man ikke gror seg fast til favoritt-våpen, men når man i andre action-eventyr spill faktisk kan bli kjent med kamp-mekanikken, så føles det her som man stadig rykker tilbake til startstreken hver gang noe av utstyret ditt går i stykker. Jeg føler mer rett og slett ikke stridsdyktig når jeg stadig knoter med kontrollene og inventaret. Hvordan var det man parerte nå igjen? Og hva er en flurry? Kanskje det var noe man lærte godt i BotW, men jeg kan oppriktig si at jeg husker ikke så mye fra den gang. Det hjelper heller ikke når Nintendo har unngått industri-standarden med løping på venstre stick-klikk, og i stedet bruker den til ned-på-huk sniking.

Det samme gjelder noe av disse nye kreftene som kan brukes i kamp, som tidsreversering, etasje-svømming (dere kommer til skjønne det) og element-knytning til piler. Det er kjekke verktøy så klart, men jeg kan ofte trykke feil kombinasjon og ende opp på Game Over skjermen. Ikke at det skader så mye, for autolagrings-systemet er veldig tilgivelig. Men kjipt er det likevel.

Det har resultert i at noe av det jeg har gjort aller minst, og det jeg liker minst er faktisk kamper. Link er fortsatt en svak liten pjokk som blir 1 eller 2 shottet av seriøse fiender, og jeg tar omveien rundt store fiender for jeg vet jeg ikke har sjanse. Om jeg får mer helse eller sterke rustning så blir det nok andre boller, men foreløpig så er jeg byttedyret og ikke jegeren.

Det føles annerledes Elden Ring på et vis, hvor jeg gjerne døde 20-30 ganger for å lære en fiendes angreps-mønster og hvordan jeg bet tenna sammen for å beseire dem til slutt. Her orker jeg rett og slett ikke å ta kampen enda, fordi jeg bare kan unngå dem, og selv om TotK har Souls-tendenser, så er det ikke et slikt spill. Pluss å måtte bytte våpen 5 ganger mot en Lynel høres ut som et mareritt for meg.

Men det er masse masse annet kjekt å finne på i Hyrule. Jeg digger Shrines, for det er hjernenøtter som varer 10-15 minutter, og her må man bruke de nye kreften på kreative måter. Man kan også gjøre masse side-oppdrag som å jobbe som journalist, hjelpe en snekker med å sette opp skilt over hele kartet og finne Koroks som har gått seg vill. Å finne og låse opp observasjonstårn er en liten gåte i seg selv, og egentlig helt essensielt for å kunne orientere seg.

Jeg har egentlig ikke nevnt de nye leketøyene som heter Zonai-dingser så mye fordi jeg har ikke brukt dem særlig. Jeg har egentlig heller ikke helt forstått hvordan man oppgraderer dem, selv om det ble forklart til meg på et tidspunkt. Men det er jo et stort potensiale der, spesielt når jeg ser folk bygge de særeste tingene på youtube. Jeg vet bare at jeg ikke kommer til dedikere all min spilletid på å mekke på maskiner. 

Når alt kommer til alt, så høres det ut som jeg ikke liker alt det nye i dette siste Zelda spillet. Jeg er nok en tilhenger av de mer tradisjonelle mekanikkene, men skjønner jo at nyskapning er viktig. Jeg tror nok jeg må spille det mye mye mer, slik at mekanikkene faller mer naturlig å bruke, uten å måtte knote i menyer, trykke feil, eller rotere en vifte x antall ganger for å finne rett vinkel. Først da vil jeg nok oppleve den gode flyten i spillet.

Det er mye å elske så langt, og jeg har tatt den første ordinære grotten, hvor jeg ble bedre kjent med Rito folket og deres kamp mot den evige vinteren. Det som faktisk har vært en veldig positivt overraskelse er denne kompanjongen som var med meg i denne grotten og hjalp til, og som i etterkant har vært til stor assistanse. Grotten var ikke like tradisjonell som i gamle dager, men det føltes likevel godt å utforske et lukket område før man tok en giga-boss.

Det er farlig å gå alene sies det, så i dette spillet er man faktisk ikke det. Utenom disse kompanjongene så er det utallige morsomme karakterer, både gamle og nye fjes. Det føles litt dumt da, når man hører stemmen til viktige folk i deres introduksjon, og resten av tiden når de prater så er det i grynt og tekstbobler. Det er nok begrensninger til Switchen som gjør at det ikke er mer stemmebruk i spillet. 

Ellers så imponerer Nintendo virkelig når det gjelder det grafiske. Man kan se så utrolig langt inn i horisonten med kikkerten og speide og lage kryss på kartet på hvor man vil gå. Spillet er estetisk med sine «verdensdeler» og døgnsyklus, og fargepaletten er sprakende og levende. Innimellom så kan det føles som spillet går sakte, men det er helt forståelig med tanke på hva de har oppnådd med 6 år gammel maskinkraft. Musikken kan jeg faktisk ikke si noe om, ettersom den så langt ikke har gjort seg merkverdig. 

Alt i alt, så har jeg fortsatt mange timer foran meg i Hyrule hvor jeg skal bli bedre kjent med den underjordiske verdenen, hoved-historien, og øyene oppe i skyene. Jeg har faktisk ikke utforsket noe av disse tre særlig dypt så langt, og derfor føles spillet en smule fragmentert så langt. Jeg kan se bruddstykker av storhet, men helheten har ikke helt landet for meg enda. Hvordan henger disse tre sfærene sammen? Er det valgfritt eller burde jeg gå høyt og lavt for å få med meg hele handlingen?

Selv om profetien om enden av verdenen henger over historien, så føles det ikke som om det er noe hastverk med å fortsette hovedoppdraget. Det er i grunnen en flott følelse å ha, ettersom det inviterer til utforsking og selvoppdagte eventyr. Jeg er jo spent på hvor historien går, men jeg følger den ikke slavisk, bare periodisk. Jeg koser meg fortsatt veldig med å bare løke rundt og løse problemene til hverdagsfolk, og sakte men sikkert, bli sterkere slik at jeg til slutt kan bli den sagnomsuste helten som Hyrule fortjener.

Uy her, som skal skrive en oppsummering om hvordan SSX 2023 var. Til å starte med, så kunne jeg si at Tristan var så heldig å få 2 gratisbilletter fra Kodeklubben, så en liten takk til dem er på sin plass. Joakim kunne dessverre ikke være der, så da ble det meg, Tristan og Hai. Vi rocka opp på lørdagen, og sannelig var det ikke lett å finne parkeringsplass. Vi måtte parkere et stykke unna, hvor noen frivillige tok betalt for å slippe oss inn på en butikk-parkeringsplass. Da vi kom inn ved selve Sørmarka Arena så var det faktisk noen ledige parkeringsplasser, så det er jo noe arrangøren/ parkeringsfrivillige kan ha et bedre system på til neste år.

Inne på messeområdet ble vi møtt med et stort spillbanner som var en fin velkomst. Det jeg savnet var kanskje et områdekart, bare så det hadde vært lettere å få oversikt over hva som var hvor. Men det var bare til å bruke bena og komme i gang med festlighetene.

Vi startet turen med noen konkurranser sponset av Odeon kino. Det skulle være eksklusiv forhåndsvisning av the Flash og Transformers: Rise of the Beasts den samme kvelden, så vi gjorde et forsøk. Den som intet våger, intet vinner. For å komme på trekningslisten til Flash så måtte du «sitte» med bena i 90 grader opp mot en vegg. Det var sikkert et poeng at man måtte ha like sterke ben som the Flash skulle jeg tro, men tidtakeren forklarte aldri koblingen. Både jeg og Tristan kvalifiserte oss med respektable tider, og skrev oss på listen.

Når det gjaldt Transformers, så ble det holdt en Kahoot for grupper, hvor den ene vinneren fikk melde seg på trekningslista. Det hadde nå vært samme hvem av oss som vant, ettersom vi hadde nå blitt enige oss imellom om hvem som hadde gått på kino, men litt intern konkurranse ble et likevel mellom meg, Hai og Tristan. Dessverre så var noen av spørsmålene litt vanskelige for yngstemann på laget, men for meg og Hai så ble det jevn kniving. Jeg må her sterkt protestere mot spørsmålstillingen, ettersom alt handlet om Transformers så klart. Et spørsmål som ble stilt var når den første Transformers-filmen kom ut, og som den dinosauren jeg er, så valgte jeg et svar fra 80-tallet. Som er det korrekte svaret! Men kviss-masteren sa at det korrekte svaret var den første Michael Bay filmen fra 2007. Han visste ikke om den animerte filmen en gang.

Jaja, jeg svelgte den kamelen, og videre gikk det. De fleste spørsmålene var lette for en filmnerd som meg, men det dukket nok en fartsdump opp. Kvissmasteren spurte oss, og med det så mener jeg at han leste egentlig bare det som stod på skjermen: «Hvem vender tilbake i Rise of the Beasts som Optimus Prime?» Og jeg trykker øyeblikkelig på Peter Cullen som er den eneste åpenbare svaret. Men nei! Det som stod på skjermen var Optimus Primal, som blir spilt av Ron Pearlman. Så jeg valgte feil svar fordi kvissmaster leste feil, eller ikke vet forskjellen mellom Prime og Primal. Men pytt pytt, jeg vant til slutt, og skrev meg på listen.

Ingen av oss ble trukket til slutt syvende og sist, men det var nå artige konkurranser likevel. Så var det til selve spill-båsene og storskjermene. Vi kom til et meget kjekt retro område hvor det var satt opp mange gamle konsoller koblet til tilsvarende gamle TVer. Her fikk jeg testet en Atari Jaguar med Doom for første gang, og det var ulike versjoner av Street Fighter 2 på Mega Drive og Snes. Tristan fikk prøvd seg som X-wing pilot i det prisbelønte spillet Rogue Squadron på Gamecube.

Det morsomme var også en del gammel teknologi som vi kunne leke med. Gamle hustelefoner, faks-maskiner, en uplugget Virtual Boy, og en hel haug med command-baserte datamaskiner som Commandore 64 og liknende. Det var også mulig å kjøpe en masse retro-spill som man kunne kjøpe, så for spill-samlere så var nok dette en gullgruve.

Ferden gikk videre til storskjermene hvor det var intervju for esport-teams som skulle konkurrere i League of Legends. Jeg forstod lite av hva som skjedde på skjermen, men dette var visst spennede saker basert på kommentatorene og publikumsresponsen. Esport har aldri vært det store for meg, men jeg skjønner jo at det er god forretning, og at det satses på unge talenter på lik linje med andre sporter. På en annen scene var det turnering i Rocket League som også fenget mange.

Vi måtte jo ha mat, og da var det et utvalg av matvogner som solgte pizza, pasta, og burger. Valget falt på pepperoni-pizza fra Pizza Bakeren, så etter at den ble fortært gikk vi videre til spill-båsene. Her fikk vi testet Formel 1 kjøring, Zelda: Tears of the Kingdom på Switch og Tristan sitt favorittspill fra hele messa: yrkessjåførsimulator. Det var et svensk spill med ratt og pedal og 3 skjermer, så her var det bare til å prøve seg som politi, ambulanse, buss og truck-sjåfør. Man måtte følge trafikkregler, bruke blinksignal og hvertfall holde fartsgrensen, noe Tristan til tider kunne slite med. God gass på den pedalen, men han fikk virkelig teken på det etter hvert.

Selv hadde jeg det veldig gøy med Zelda-spillet, selv om jeg bare overtok kontrolleren etter en annen person, og visste verken høyre fra venstre når det gjaldt kontrollere, egenskaper, og mål og mening. Men jeg fikk nå brukt Fuse egenskapen til å feste en tønne til spydet mitt, som jeg brukte på noen troll. Jeg måtte likevel springe som en gal da en Hinox kom etter meg, men da tenkte jeg at dette var en god smakebit på et spill som jeg uansett kommer til å spille i timesvis senere.

Ellers var det mange gaming stasjoner hvor pc-riggene stod klare for flerspillerspill som Counter Strike, Fortnite, og Smash Bros på Switch. Det var også nok av sakkosekker, stoler, benker og andre hvilesteder for foreldre som måtte være litt slitne på bena. Det fantes bord hvor man kunne tegne og til og med sminke seg, dersom man trengte litt hjelp fra profesjonelle.

Gjennom hele oppholdet vårt der så vi mange kjekke jenter og gutter i cosplay-kostymer. Mange hadde gjort seg stor flid med kostymene sine, og det var kjekt å se spillkarakter i levende live så og si. Det gikk en cosplay-parade forbi oss, og jeg håper det er greit for dem at jeg poster et bilde av dem her. Spesielt Slenderman skal ha honnør for å ha gått rundt på stylter hele dagen.

Det var visstnok noen norske streamere som man kunne konkurrere mot og få signatur fra, men jeg kjente jo ingen av disse, så det var ikke så interessant. Jeg hørte også at det var noen som live-streamet sin spilling mens de speedrunnet noen spill, men dette så jeg aldri noe til. Det er kjekt at norske content creators får litt oppmerksomhet, selv om det ikke er innen mitt interessefelt.

Etter noen runder med basketballkasting, sponset av Highscore Arcade, var vi alle fornøyde og vendte snuten hjemover. Det hadde vært noen timer med sus og dus, og jeg tror vi alle hadde hatt det ganske gøy. Det holdt likevel med en dag for oss, så det er greit å vite til neste år. Jeg kommer nok til å være der da også, og kanskje da hadde det vært interessant om det hadde vært spillutviklere tilstede som kunne fortelle om skaperprosessen. Men kanskje det ikke hører hjemme her, og mer passende på en arena som Bergen Konsoll. Inntil neste gang vi høres så er det bare til å «slå på tråden» og gi oss ris og ros her på WordPress eller på Facebook.

Ha en flott spillsommer!

Uy

Denne mega-episodens avslutningssang er hentet fra Super Mario filmen, og sangen er selvsagt beskyttet av opphavsretten, så lytt til den på egen risiko

Grunnet episodens enorme omfang, var vi nødt til å dele episoden i to. Del 2 av episode 55 vil bli sluppet om ikke altfor lenge når del 1 er tygget og fordøyd av våre kjære lyttere.

Denne episodens avslutningssang er Video Game Awards Medley 2020, hvor Last of Us: Part 2 stakk av med seieren.

Avslutningssangen er hentet fra Game Awards sitt levende orkester som spilte en potpurri av de nomiertes temasanger. Om dere ser opptaket på youtube, legg merke til trommeslageren og fløytespilleren som begge tar helt av. Super TEK mannskapet ønsker alle våre lyttere en gledelig jul og godt nytt år!